Ikke la følelser intervenerer når dere vurderer det jeg bringer opp i lyset. La heller den kritiske sans få sin frihet: Kan påstanden dokumenteres? Javel, hva slags dokumentasjon? Javel. Ikke tillat deg selv å tenke eller spørre:

• Ja, men, dette er vel ikke mulig? (korrekt spørsmålsstilling er i så fall: Er dette mulig? Og for å kunne svare, må du først gjøre deg kjent med faktum i saken.)
• Nei, dette kan jeg ikke tro på, for han er jo så flink.
• Nei, dette er da ikke mulig, for hadde dette skjedd så hadde politiet eller andre stoppet det med en gang, osv.

Ikke gjør den feilen når dere vurderer det jeg her skriver. Prøv heller å se på det som faktisk blir brakt frem, og deretter ta stilling til det. Ikke tenk på hvilken stilling personen som handler har, eller hvem han er. Slike momenter er uvesentlig under vurderingen om en hendelse faktisk har funnet sted eller ikke. Dersom du finner ut at dette er ille, at slike handlinger er noe du selv ikke kan akseptere, så må jeg be deg om å reagere, for en eller annen gang så kan dette faktisk skje deg eller noen av dine nærmeste.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å fortsette å beskrive handlingene med det tilfanget av norske ord vi har, og så får jeg bare appellere til lesernes kritiske sans, hvor jeg regner med at sannheten nok sakte men sikkert vil stige opp i alles bevissthet, og etter hvert skyve bort fordommen om at slike ting ikke kan skje.

*       *       *

I dag skal jeg bringe dere tilbake til 23. oktober 2000. Stedet er atter en gang Oslo tingrett. Saken er den kjente Skiftesaken, en erstatningssak som Amelia og Einar Riis hadde reist mot Oslo skifterett, for skifterettens skadegjørende handlinger. Riis’ representant i retten var KPMG Law Advokatfirma DA v/advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, og følg med når jeg nå redegjør for de personlige forhold i retten:

Dommer er Margrete Hoff[1], søster til ”menneskerettighetsforkjemper” Gro Hillestad Thune[2] som var gift med en enda blekere menneskerettighetsforkjemper, Jens Kristian Thune. Jens jobbet på 90-tallet i advokatfirmaet De Besche sammen med Aksel O. Hillestad, bror av Margrete, som var – nettopp – en av advokat Ole Kristian Aabø-Evensens prinsipaler. Ringen var i all stillhet sluttet, og Riis var satt utenfor.

Det jeg skal dokumentere nå, med opptak av vitneavhør, er at regjeringsadvokaten – representert ved advokat Thomas K. Svensen, i dag partner i advokatfirmaet Wiersholm, sammen med Jon Tenden, far til Hanne, dommeren som avholdt hemmelig rettergang mot meg 23. april 2007 – er hovedarkitekten bak punkteringer av rettssaker og forpurring av rettferdig rettergang. Den korte sekvensene dere skal få høre, er mer enn tilstrekkelig til å putte en hvilken som helst vanlig mann/kvinne i fengsel i opp til 5 år, jf strl §165, også regjeringsadvokat Svensen. Men det skjedde jo selvfølgelig ikke.

Den som står i vitneboksen er styreformann i Skuld, tidligere finansdirektør og administrerende direktør i Olsen & Ugelstad, Erik Gløersen, en mann jeg og Einar hadde hatt møter med flere ganger tidligere.

Det man ønsket å få avklart for Oslo byrett var hendelser omkring følgende tema: Hilmar Reksten hadde leid inn fire skip fra fire forskjellige rederier (”de fire innfrakterne”), og betalte månedlige avdrag på disse. Ett av skipene; TT Falkefjell, var chartret inn til Reksten for tre år fra Olsen & Ugelstad. TT Falkefjell gikk inn i dette certepartiet i november 1973 straks etter levering fra verft. DnC hadde som leadbank for et banksyndikat finansiert skipet med et lån på $32 millioner. Som sikkerhet for nedbetaling på lånet fikk DnC overført (assigned) hyren til seg. Reksten betalte altså direkte til DnC hver måned, deretter betalte DnC det overskytende – etter nedbetaling på lånet – til Olsen & Ugelstad. Dersom Reksten skulle slutte å betale på charterhyren ville dette få umiddelbare konsekvenser for Olsen & Ugelstad, spesielt idet Olsen & Ugelstad mot slutten av 1974 hadde belånt seg selv til langt over alle skorsteiner (nær en ½ milliard kroner).

Einar Riis har – med god grunn – alltid hevdet at Hilmar Reksten sluttet å betale på certepartihyrene til ”de fire innfrakterne” straks han fikk økonomiske problemer. Og straks Reksten fikk økonomiske problemer gikk alle hans lån i Default (det vil si at dersom ett av lånene ble misligholdt, kunne en kreditor anse at alle lånene var misligholdt, og man kunne derved begynne å kreve penger, såkalt Cross default). Og straks lånet på TT Falkefjell var misligholdt (Olsen & Ugelstad betalte ikke i og med fravær av certepartihyren fra Reksten), gikk DnC ut for å sikre sine engasjement med pant (for eldre gjeld, men det var visst ikke så viktig), bl.a. i MS Sognefjell. Så langt var nok alle enige.

Problemet oppstår når man ber om svar på når disse tingene skjedde. Når fikk Reksten økonomiske problemer? Når var han i realiteten i Default?

Ved økonomiske problemer vil alltid de usikre krav lide først. Innfrakternes krav mot Reksten var usikret. Straks Reksten fikk problemer, stoppet altså hyrebetalingen for skipet umiddelbart, og DnC løp til rederiet for å sikre sitt engasjement.

Spørsmålet om tidspunktet for Rekstens default, hvor han i realiteten begynner å drive sine rederier på kreditors regning, har en meget sentral plass i saken: Staten hevder at Hilmar Reksten fikk betalingsproblemer den 10. april 1975, fordi dette passer deres historie best. Dersom Hilmar Reksten fikk problemer før 18. mars 1975 – tidspunktet hvor voldgiftsdommerne Gunnar Aasland, Sjur Brækhus og Knut Rasmussen tok saken mellom Amelia og Einar Riis v AS Falkefjell/Kristoffer Olsen opp til doms, hvor rederiets prinsipale påstand var at Amelia Riis skulle overta skipet MS Sognefjell pluss noe erstatning (som voldgiftsretten skulle avgjøre størrelsen på) – ville det en gang for alle ha blitt bevist at hele voldgiftssaken var et skuespill, og at rederiet ikke på noen måte kunne levere MS Sognefjell idet DnC (DNB NOR) allerede hadde tatt rettstridig[3] pant i skipet.

Dersom Reksten virkelig fikk problemer først etter 18. mars 1975, ville man med et slikt bevis kunne slå fast at også panttakelsen av MS Sognefjell måtte ha skjedd etter dette tidspunktet, og at Amelia og Einar Riis dermed bare har vært uheldig. Og det er altså det staten har hevdet i alle år; at Hilmar Reksten meldte om sine betalingsproblemer den 10. april 1975, i god tid etter at voldgiftsretten hadde tatt opp saken til doms.

En rekke sentrale dokumenter og vitnesbyrd peker alle i retning av at krisen for Reksten – og dermed Hambros Bank og andre banker – var fullstendig høsten 1974: 1) Det eksisterer ikke kvitteringer for betalt certepartihyre etter november 1974. 2) Til meg og Einar fortalte Gløersen flere ganger at Reksten fikk problemer senest august 1974. 3) En av rederne i Olsen & Ugelstad – Rudolf Ugelstad – forklarte for Oslo byrett at rederiet hadde tatt tilbake MS Sognefjell i november 1974, et sikkert tegn på at DnC hadde tatt pant på det tidspunkt. Alt pekte altså i retning av at Reksten fikk økonomiske problemer høsten 1974, og at DnC dermed har tatt pant like etter at denne krisen ble kjent for DnC.

Hvordan kan man så få slått hull på denne regjeringens forsøk på å føre Oslo byrett bak lyset? Det skulle vise seg å ikke være så lett, selv om alt lå til rette for at dommeren skulle få sannheten på bordet.

Ok, da er vi rimelig klare til å høre på avhøret av en til tider nervøs og stotrende Gløersen som forklarer seg om Olsen & Ugelstads store økonomiske problemer som følge av Rekstens problemer, men kanskje i første rekke som følge av egne ikke-forretningsmessige transaksjoner/drift som i realiteten hadde tappet rederiet tomt for midler omkring årsskiftet 1974/75.

Men først, én siste gang: Vi vet at straks krisen oppsto hos Reksten, tok DnC pant i MS Sognefjell, og fra det tidspunkt kunne MS Sognefjell ikke leveres til Riis, uansett hva Olsen & Ugelstad la ned som påstand for voldgiftsretten. For Riis var det derfor viktig å få en avklaring på når krisen hos Reksten oppsto.

OKAAE (O): – Kan du huske hvordan dere vurderte likviditetssituasjonen utover høsten 74?

Gløersen (G): – Utover i 74 (nøler) da, altså da Reksten eh, sluttet å betale, ja, nå husker ikke jeg når eh det var, om det var slutten av 74 (nøler) begynnelsen av 75, men da, da så jeg at vi ville få et problem med likviditeten på det tidspunktet (noen slår i bordet for å stoppe Gløersen, for dette er kritiske opplysninger for staten/Clandestine-nettverket). Hør båndopptaket.

Gløersen bekrefter her at Reksten sluttet å betale utover i 1974. Videre bekrefter han at krisen var oppstått lang tid før 10. april 1975.

*       *       *

O: – I følge disse referatene så ser jeg også at den 22. november 74 ser, peker man på at man ville få et udekket likviditetsproblem for 74, og at man baserte seg på at Falkefjell-refinansieringen gikk i orden. Kan du huske det?

 

G: – Eh, nei. Jeg husker ikke eh, jeg husker ikke det. Altså sånn i ettertid. Jeg trodde liksom, eller jeg trodde, det kom med full tyngde mmm de problemene etter ehm eh etter dette med Falkefjell og Reksten, jeg. Hør båndopptaket.

Gløersen bekrefter her at krisen for Olsen & Ugelstad (hvor DnC krever ekstra sikkerhet) oppsto som følge av Reksten-krisen. Noe han igjen bekrefter i neste sekvens like nedenfor.

*       *       *

G: – Den store bekymringen, den kom eh på det tidspunkt da, eh da Reksten ikke kunne betale, eller, eller det, du kan si at det var en relativt eh dramatisk ting eh. Hvorvidt det har liksom hvert en eh bekymring før det, jeg, jeg erindre ikke noe sånt spesielt  konkret handling eller aktivitet som medførte det, men, men det husker jeg i hvert fall. Men, eh, men vi overvåket jo eh situasjonen kontinuerlig, og, og da skjønner jeg at den var drøftet allerede så pass tidlig som september 74. Hør båndopptaket.

Enda en bekreftelse på at krisen oppsto før 1974 var omme. Det er altså ingen tvil om at krisen har inntrådt i 1974, senest ved årsskiftet, og at pantet i MS Sognefjell var tatt straks deretter. Dette – skal vi se – måtte regjeringsadvokaten gjøre noe drastisk med.

*       *       *

(O): – Men stemmer det ikke at det ikke, at det gikk jo bare en måned fra dere benyttet den opsjonen til dere begynte å snakke om at dere måtte selge disse her nye investeringene. Stemmer ikke det?

Dette er for øvrig en innøvd ”taktisk feil” Aabø-Evensen gjorde gjennom alle avhørene. Han avsluttet alltid spørsmålet i ledende form: ”Stemmer ikke det?” Dersom man jobber for motparten, og ikke ønsker utdypende forklaringer fra vitnet, stiller man gjerne spørsmålet slik at man bare får et ja, eller nei.

Gløersen (G): – Ehm, igjen, jeg, jeg husker ikke liksom sekvensen på hver av disse, eh…

O: – Ut i januar (1975) så står det at dere da må begynne å selge disse her investeringene fordi at…

G: – Mhm.

O:  – på grunn av likviditetssituasjonen og på grunn av BURMAH (Britisk oljeselskap som ble kjørt over ende – hvis certepartikontrakter og andre spesialavtaler utført av eksilgrekeren Ellias Kulukundis i datterselskapet Burmah Oil Tankers ikke gjorde situasjonen lysere. For øvrig en venn av Ole Lund og rederiet Olsen & Ugelstad – og reddet av Bank of England).

G: – Ja, mhm… Det skje      dde vel muligens noe rundt årsskiftet. Jeg vet ikke når dette med Reksten skjedde, eh, om det var sent 74 eller tidlig eh…

Thomas K Svensen: – April 75!

STOP! Reality check: Hvem er det som står i vitneboksen?

G: – Det var april 75. Hør hele sekvensen her.

Hei, STOP!!! Reality check igjen: Hva sa han nå, da? og hvem fikk Gløersen til å endre sitt vitnemål?

Det som straks deretter skjedde var at Ole Kristian Aabø-Evensen reagerte – for meg meget overraskende – på denne måten: – Det kan vi komme litt tilbake til. Dette er en strofe Aabø-Evensen har lært seg opp til og som benyttes stort sett når han ikke har noe å si, eller for å lure klienten til å roe seg ned og gi ham til å tro at han vil komme tilbake til saken, selv om han med seg selv vet at han overhodet ikke har tenkt å berøre spørsmålet igjen. I den famøse Falkefjellsaken som gikk for Borgarting høsten 2002 uttalte Aabø-Evensen minst 44 ganger! at han skulle komme tilbake til… Til slutt spurte dommer Gussgaard hvordan han skulle få tid til å komme tilbake til alt dette. Jo, det skulle han komme tilbake til, det også, og så gikk det som planlagt. Riis tapte.

Tammere kunne Aabø-Evensen ikke ha oppført seg mht regjeringsadvokatens intervensjon som vitne for Gløersen.

Deretter ble det stille, og Margrete Hoff, ja, hun visste ikke helt hvordan hun skulle reagere på at regjeringsadvokaten her nettopp hadde åpnet munnen sinn og lagt sine ord rett inn i munnen på vitnet Erik Gløersen. Skandale!

For øvrig: Dersom Aabø-Evensen var Riis’ reelle representant i retten skulle han ha protestert høylydt på krenkelsen av strl §165, begjært rettergangsbot og stans av saken, i det minste i påvente at av Regjeringsadvokatembetet satte inn en ny advokat i saken.

Her punkterte og knuste regjeringsadvokat Thomas K. Svensen hele saken for Einar og Amelia, igjen! Har dere hørt ordet punktering tidligere i Riis-komplekset?

Dersom Gløersens uttalelse hadde fått stå (krisen oppsto mot slutten av -74), kunne ikke dommeren ha gjort annet enn å legge til grunn Gløersens vitnemål. Konsekvens? Hele voldgiftssaken som fratok Amelia og Einar en verdi av $14 millioner ville blitt nullet ut. Høyesterettsdommer Gunnar Aasland, professor Sjur Brækhus og hr.adv. Knut Rasmussen (R’en i BAHR) ville blitt ikke bare latterliggjort, men direkte og personlig ansvarlig for Riis’ tap, m.m. Dommerne måtte ha sett på saken med helt nye øyne. Motparten kunne ikke lenger ha støttet seg til shippingkrisen og at Amelia og Einar hadde vært uheldige med valget av påstander for voldgiftsretten, idet hele voldgiftssaken bare var et spill for å plyndre hele Amelia og Einars formue, og etterlate ekteparet i en tredve år lang overgreps-misere i de norske domstoler.

*       *       *

Regjeringsadvokaten har vist at embetet og dets advokater er i stand til å gjøre hva som helst for å opprettholde makt og skjule kriminalitet. Som dere har sett i artikkelen som beskriver hvordan regjeringsadvokaten i all hemmelighet trakk tilbake min autorisasjon, tar dette embetet kontakt hvor det måtte være for å legge ned yrkesforbud mot advokater og andre som bistår mennesker i deres kamp mot staten. Regjeringsadvokatembetet synes å benytte enhver straffbar metode for å forpurre en rettferdig rettergang. Einar Riis kalte dette for Krim og voldtekt.

Og som vi her har sett så koster det ikke disse advokatene noe energi å punktere en tre måneder lang hovedforhandling ved å presse vitnet til å lyve. Og dersom vitnet ikke helt får til å lyve, slik jeg tolket Gløersen da jeg satt og så på ham, så hopper regjeringsadvokaten inn og overtar vitnerollen, uten at dommer Margrete Hoff løfter en finger for å stoppe mishandlingen og overgrepene. Hoff pådro seg erstatningsansvar ved å ikke gripe inn. Både Svensen, Gløersen og Hoff holdt for øvrig sannheten skjult om Amelia og Einar Riis’ arverettigheter til utenlandsformue i bl.a. Viking Bank, Zürich. Hoff har vært meget forsiktig med å ikke pådra seg straffansvar hvor hun på en meget diskret måte forteller om formuen i Viking Bank, uten at det kommer direkte frem at Amelia Riis arvet disse aksjene i 1948, etter sin fars død.

Avslutningsvis må jeg nesten få understreke at når et vitne blir spurt om et forhold i en rettssal, så er det vitnet som skal svare, etter beste evne. Dersom vitnet ikke klarer å svare, eller ikke husker, ja, så finnes det ingen midler i vår prosesslovgivning som kan få vitnet til likevel å si noe om det vedkommende ikke husker. Ingen – ikke engang regjeringsadvokaten – har lov til å intervenere på denne måten for å styre innholdet i en eller annen bestemt ønskt retning. Regjeringsadvokatens handling er straffbar, jf strl §165.

Har vi dette som bakgrunn, vil det ikke være noe problem for regjeringsadvokaten å foreta andre skritt – både i så vel som utenfor rettssalen – for å kneble, nøytralisere eller på annen måte uskadeliggjøre en person som kan vise seg å være en fare for embetets skjulte agenda.

 

Herman J Berge

Luxembourg

 

---