Arvens reelle verdi
Amelia Riis' arv var estimert til rundt $20 mill i november 1973. Den gang sto dollaren i ca 5.50. Mao var hennes del av arven etter hennes foreldre verdt rundt kr 110 mill.

Etter å ha slitt med sin bror (Kristoffer Olsen) i mange år, ønsket Amelia nå å komme seg fortest mulig ut av hans grep. Derfor ga hun etter, og gikk med på et - for Kristoffer - rimelige forlik av 5 april 1974 (påskeavtalen).

Gjennom denne avtale ble Amelia og hennes bror enige om å løse arvetvisten ved å løse ut Amelia med skipet Sognefjell (verdi ca $9 mill). Etter inngåelsen av avtalen, ble skipet - av Riis - straks solgt videre til den Indiske stat for i overkant av $12 mill.

Amelia gir etter
Som en ser ga Amelia allerede her sin bror rundt $10 mill. Jf differansen mellom arvens reelle verdi, og forliket. I alle saker som har blitt ført i den perioden hun har kjempet for å få sin rettmessige arv utlevert, har Amelia blitt karakterisert som grådig. Det motsatte er øyensynlig det riktige. Hun har hele tiden gitt etter.

Broren brøt imidlertid avtalen. Skipet ble aldri levert. Samtidig lot skifteretten Kristoffer forvalte boet slik han ønsket. Det er denne skifterettens uaktsomheten, som førte til at hele boet ble tappet ut av landet. Midlene gikk høyst trolig til Olsen&Ugelstads selskaper i utlandet.

Amelia's reelle tap, som følge av skifterettens uaktsomhet, ligger på minst $12 mill. da skifteretten ikke grep inn og beskyttet Amelia idet hennes bror brøt avtalen.

Byretten skreller av mer
Oslo byrett fant - tross dette, samt de meget konkrete tapsberegningene (estimert til kr. 60 mill) som ble gitt retten - å gi Amelia en skjønnsmessig erstatning på kr 10 mill. I tillegg ble hun tilkjent flat rente fra 1978 og frem til i dag.

Hadde Amelia fått disse kr 10 mill. i 1978 (som forutsatt av Oslo byrett) og satt dem i banken, ville hun naturligvis fått rentesrente på beløpet, fra og med det andre året. Disse kr 10 mill. ville derfor i dag ha vokst til ca kr 220 mill (gjennomsnittsmorarente på ca 15%. Renten har variert fra 10% til 15%, 18% og sist 12% i perioden) Dette er en absolutt minimumsavkastning.

Amelia og Einar Riis hadde opplagt ikke bodd i Norge hadde det ikke vært for deres kamp om å få utlevert arven. Midlene hadde blitt mottatt i utlandet og hadde også vokst der med høyere avkastning. Det blir derfor helt uforståelig hvordan Oslo byrett har klart å komme frem til at hun ikke skal ha rentesrente på det uakseptable lave erstatningsbeløpet. Den generelle rettslige konsekvens av denne løsningen er formidabel.

En skal også være klar over at det rettslige forholdet mellom Riis og Oslo skifterett ikke er av obligasjonsrettslig art, men av erstatningsrettslig art. Dette har alt å si ved utmåling, da man ikke skal se på rentesrente-problematikken ut fra et obligasjonsrettslig synspunkt. Dette har retten helt sett bort fra.

I denne anledning legger jeg her ved min egen korte betenkning over temaet.

Åpent for spekulering
Den sterke parten i et dødsbo vil etter denne dommen kunne spekulere så mye han måtte ønske. Og skifteretten som forsettlig eller uaktsomt ikke passer på at alle parter blir behandlet likt og rettferdig, jf skifteloven §15 (loven er opphevet og gikk kort ut på at domstolen skal dra omsorg for at boets eiendeler nyttiggjøres og skjøttes på hensiktsmessig måte), blir bare erstatningsansvarlig for brøkdelen av tapet. Hva slags preventive signaler gir dette til skifteretten, og til den som ønsker å spekulere i et skiftebo?

Konklusjon - loven beskytter ikke den svake part
Konklusjonen må bli at svake parter i et skiftebo ikke er beskyttet av loven. De vil helt klart risikere å bli overkjørt av den sterke part, dette til tross for at boet forvaltes av det offentlige.

Videre må den svake part ikke regne med å få erstattet mer enn en brøkdel av det tap han lider som følge av den sterke parts spekulering, og skifterettens uaktsomme handlinger.

I og med denne dommen vil kun den sterke part - og (tildels) den uaktsomme skifterett - være beskyttet av skifteloven.