Det er alles plikt å si ifra når man ser at noe er åpenbart galt i samfunnet.

(At jeg risikerer hevnaksjoner på grunn av dette, spiller indre rolle. Jeg har mistet det jeg kan miste, jobb, hus og hjem, økonomi og helse. Om noen vil saksøke meg, versågod, jeg er ikke søkegod, og jeg har skrevet to bøker da vårt rettsvesen buret meg inne en gang tidligere. Jeg har manus klar for flere bøker klar allerede. Fangehullet er en utmerket skrivestue, ikke direkte plagsomt med besøk der.) Man vet ikke hva som er Barnets Beste, BB, og man har ingen definisjon av BB, og et dårlig lovverk.

Derfor dømmer man i hytt og pine, og man undersøker aldri i ettertid: Var avgjørelsen riktig?

Man simpelt hen stiller aldri det spørsmålet! Dermed blir hele vårt rettssystem og apparatet som forvalter det, å sammenligne med en koloss på innsektføtter.

Rettsapparatet er det; en koloss på innsektføtter, overvektig og uegnet i ethvert terreng.

Man har en voldsom og omfattende rettspraksis som danner grunnlag for nye og sammenfallende avgjørelser, - men, man har aldri undersøkt om denne rettspraksis var riktig, eller til: ”Barnets Beste.”

Og hvordan kan man undersøke det, når man både mangler en definisjon på hva BB er, og når man aldri kvalitetskontrollerer tidligere avgjørelser.

For meg er det å sammenligne at jeg som flyver, eller gjeninnsatt som pilot, ikke vet hvor jeg skal, hva som er vår destinasjon, men at det skal avgjøres i hver enkelt sak avhengig av vær og vind. Hva som er best for passasjerene, det spiller mindre rolle.

Og om noe går galt spør man verken om årsaker eller hva man kan gjøre for å unngå liknende havari.

For meg er vårt rettsvesen å sammenligne med Orakelet i Delfi, eller på moderne norsk, Bingo.

Det var det samme rettsvesen som dømte kvinner til bålet, som hekser, for vel 350 år siden. Også den gang med henvisning til rettsoppfatning og rettslige argumenter, og juridiske vridninger a la kål- og rose-stuing (se Innspill av samme dato og forfatter).

Som kjent, den gang argumenterte man med Vannprøven: - kastet man en kvinne på ishavet og hun sank til bunns, da var hun uskyldig.

Dersom hun mot alle odds i ishavet svømte i land, var hun en heks og måtte brennes.

At den uskyldige døde på havets bunn, tok man ingen notis av.

Hvilken definisjon man hadde på hekser, kjenner jeg ikke til.

For øvrig understrekes, og det er viktig, tidligere sorenskriver Svein Staurem kjenner jeg litt også privat. Han er en trivelig og jovial kar, hyggelig. Han er også kjent for sin avgjørelse om at hestkuk er et nokså dagligdags uttrykk blant nordlendinger, ikke egnet for straffetiltale. Jeg har sympati for ham og den avgjørelsen. Modig.

Viktig: Min kritikk går ikke mot ham som person, men mest av alt mot de som har ansatt, sparket, og så gjeninnsatt ham, en person som ifølge Domstoladministrasjonen (DA) åpenbart mangler kvalifikasjoner for å inneha en viktig stilling som sorenskriver, og tingrettsdommer. Hva er forskjellen?

Er forskjellen så stor at en uegnet sorenskriver blir en egnet tingrettsdommer ?

Kritikken må derfor reises mot de som har ansatt ham, sparket ham og gjeninnsatt ham. Det er DA som svikter sitt arbeidsgiveransvar.

Det er hundrevis av andre mennesker som lider på grunn av tullete avgjørelser i Alstahaug Herredsrett de siste 18 år, og også før det, på grunn av manglende kvalifikasjoner på den som satte og sitter ved rattet og styrer rett i terrenget.

Jeg er en av dem som har fått mitt liv ødelagt på grunn av Svein Staurem og Alstahaug herredsrett.

Det skal jeg #¤#*% (sensurert av RN) pine meg ikke la gå upåtalt hen før jeg dauer.

Jeg kjenner flere i distriktet i liknende situasjon.

Hvem tar ansvar, hvem sier unnskyld, hvem betaler regninga for ødelagte liv?