Overgrepshysteriet

Forarbeidene til den nye voldtektsloven
Legger man godviljen til og bedriver den type kildekritikk Media burde ha foretatt, kan man finne ut om Harlems utsagn holder. Aktuelle kildeskrifter er foruten Straffelovens nye bestemmelser, ot.prp. nr. 28 (1999-2000), Innst. O. nr. 92 (1999-2000) samt Straffelovkommisjonens delutredning VI (NOU 1997:23 Seksuallovbrudd). I disse forarbeidene  finner man  ingen slike eksemplifiseringer eller konkretiseringer statsråden serverer i sin VG-kronikk og man spør seg derfor: Blir det ikke litt for opplagt at det er Statsfeminismens hevn over menn som dominerer synet på rettspleien heller enn det å skape vettuge normer, regler og prinsipper både menn og kvinner kan forholde seg til ?

Hvor mye er; ”Store mørketall”?
Ingen kvinner lyver om voldtekter, sier krisesenterleder Smaadahl hver gang hun slipper til i Media. For 10-15 år siden, da incesthysteriet raste som verst het det at ingen barn lyver om overgrep. Hvorvidt Smaadahl selv tror på det hun sier, skal ikke spekuleres i: kanskje er hun i god tro ? Kanskje tror hun at absolutt alle kvinner som oppsøker krisesentrene virkelig har blitt utsatt for overgrep, og at f.eks en kvinne og mor som ikke ønsker at barnets tilknytning til faren skal true hennes særstatus, ikke må mistenkeliggjøres for sine motiver. Media pisker i opprørt vann og gjengir tallestimater uten snev av kildekritikk. En hyppig forekommende påstand er utsagnet om at det foreligger store mørketall. Den dominans feministene har fått innenfor "voldsforskningen" medfører at "forskningen" blir rettet inn mot å sannsynliggjøre at det er vold begått av menn mot kvinner og barn som er verd oppmerksomhet. På kompetansesentre og i departementer har man ingen skrupler med å påberope seg store tall uten empirisk belegg, f.eks påstanden om at 100 000 menn daglig utøver vold mot koner og samboere. Meg bekjent har ingen journalist sjekket gehalten i denne påstand.

Bjugn-saken
En av de største skandaler i nyere norsk historie er Bjugn-saken som etterhvert kokte ned til tiltale mot en mannsperson som vel knapt hadde gjort annet galt enn å ta jobb som barnehageassistent. Hans andre ulykke var trolig et medfødt barnetekke, et anlegg som hos menn kan virke provoserende på kvinner. Psykonomene og hysterikerne involvert i Bjugn-skandalen har aldri kommet over "nederlaget". Etterslepet som eksempel på hvordan fagfolk forsømmer å belegge sine kvalifikasjoner kan illustreres med boken Kan vi forstå?  (Kommuneforlaget 1997), skrevet av sentrale aktører i Bjugn-hysteriet . I et kapittel kalt BUP-klinikks troverdighet og tillit i befolkningen   heter det som oppsummering av boken:

Istedenfor å sette fokus på hva vi har gjort (forf.uth. -red.anm.) - om vi lyktes i vårt arbeid eller ikke - kan det trolig være mer fruktbart å fokusere på hva vi har lært (forf. uth.). Saken har med sine mange ulike sider gitt oss viktige erfaringer som kan komme til nytte i framtida.

Hvordan kan man troverdiggjøre påstått erfaring og lærdom, uten å belegge hva man faktisk har bedrevet? Boken viser en skremmende overfladiskhet mht forståelsen av oppkomstbetingelsene for de vansker både barn og voksne fikk, ved at utsagn og mulige ideologiske føringer på faglige tilnærminger ikke blir gjenstand for kritikk, f.eks bruk av ledende, hypotetiske spørsmål om "det andre barnet" i kombinasjon med bruk av "anatomisk korrekte dukker". Grenseoppgangen mellom behandling og utredning som metodisk problem i den opphausede atmosfære nevnes ikke!

Krenkelser kan være så mangt. Ved å la kvinner få tilnærmet amnesti for tvilsomme overgrepsanklager, slik den nye § 208 i straffeloven legger opp til, risikerer man også å bringe politi og rettsapparat i vanry. At seksuelle og andre overgrep forekommer, tør være hevet over tvil. Ett overgrep er ett for mye; hundre er hundre for mye, etc. Hva som kreves, er vilje og evne til å utvikle metoder som kan skille mellom sanne og falske påstander, og dermed unngå at skyldige går fri og uskyldige blir dømt.

Skillet mellom påstand og bevis vannes ut
Måten forestillinger etableres i opinion og hos myndigheter mht det angivelige store omfang av overgrep, forutsetter at skillet mellom påstander om overgrep som sådanne og dokumenterbare og bevisbare straffbare forhold vannes ut. Ikke vitenskapelig forankret, men basert på mørketallsmagi som ikke lar seg bekrefte eller dokumentere på annen måte enn ved "utvidet begrepsforståelse". Slik kan menns "trusler om skilsmisse" - med eller uten påvisning av adekvat årsakssammenheng mellom "truslene" og de påståtte "overgrep" - kategoriseres som voldtekt, hjemfallen til straff og en plass i kriminalstatistikken. Fordumming er også en form for krenkelse.

Beskyttelse av fordumming begått av personer i maktposisjon rammer også medienes tillit og troverdighet. Ytringsfrihetens politiske økologi fortjener noen ord. Harlems respons hos VG var formidabel. I samme utgave (06.03.01 s3) varsler hun "tiltak etter sex-bråket i Frp" og "vil gjøre det lettere å anmelde voldtekt". Synergien av "sex" og "vold" er formodentlig godt stoff i tabloidene. Mitt eget forsøk på å bibringe offentligheten noen grenseoppganger i kronikken Likestilling, skilsmisse og barnefordeling, innsendt 01.03., med forslag om publisering 8.mars, ble høflig refusert 13.03.: P.t er alt altfor fullt altfor langt frem i tiden - så vi må takke nei. Prøv igjen senere, tidene er ikke alltid så turbulente som nå. deb.red.

Det tiltagende overgrepshysteri har ikke skapt mindre turbulente tider
I den refuserte kronikk skrev jeg bl.a.: Det drives i Norge i dag ingen forskning på strukturell vold begått mot fedre og barn. Der finnes intet som helst empirisk belegg for påstanden om at 100 000 menn daglig utøver vold mot sine koner og samboere. Tallestimatet stammer fra Alternativ til Vold   ved sjefspsykolog Per Isdal som har tatt tallet rett ut av luften!

Hver gang fusket påpekes fnyser både journalister og såkalte "mannsforskere" foraktfullt. Og i Justisdepartementet tar man påstanden for god fisk ! Når fagfolk mister tillit, har de seg selv å takke for ikke å ha villet eller evnet  utvikle sitt "fag". Dette gjelder psykonomer og jurister like meget som journalister og mannsforskere. Likestillingsdirektør Yssen furtet i Justisdepartementets internblad Rett og Slett  (nr 2, 2001) over manglende respons og sympati for "funnene" i rapporten Domstolenes holdninger i voldtekts- og sedelighetssaker . En undersøkelse av 248 rettsavgjørelser fra 1995 til 2000. , utgitt av Barneombudet og Likestillingssenteret.

Dommerstanden, representert ved bl.a tidligere likestillingsombud Kjersti Graver, får i et eget innlegg muligheten til å frikjenne seg selv mot anklagene om angivelige negative holdninger mot kvinner. Graver påstår sammen med kollegene Nils Erik Lie, Arild Kjerschow og Anne Cathrine Frøstrup: Sett i forhold til det totale antallet voldtekter, ender bare et forsvinnende lite antall i rettsapparatet.  Hvilke forutsetninger har Graver & co til å kunne utsi noesomhelst om det totale antallet voldtekter  i Norge ? Disse dommerne har like lite som Media, undertegnede og forøvrig hele den norske befolkning ingen viten om størrelsen på det totale antallet voldtekter  i Norge, og bør følgelig avstå fra slike utsagn, spesielt i et land hvor overgrepshysteriet ser ut til å nå nye høyder for hver dag som går.

av Ole Texmo, free-lancer og litteraturkritiker