Rettsstaten er Norsk

Time to read
10 minutes
Read so far

Rettsstaten er Norsk

Wed, 12/12/2012 - 22:04
Posted in:
0 comments

Norge er verdens beste rettsstat, kan Aftenposten fortelle oss.

Yada, Yada, Yada. Dette er selvsagt bare tull. Norge er ingen rettsstat, i hvert fall ikke dersom en skal dømme etter de kriterier som www.worldjusticeproject.org legger til grunn, men som de åpenbart selv ikke har lagt til grunn i denne meget useriøse missekåringen.

Dette er min spalte for korte kommentarer, og jeg tar meg derfor den frihet å være både kort og litt upresis, og heller vise til artikler hvor jeg omtaler det gitte teamet mer grundig.

Nedenfor skal jeg kun gjennomgå noen få momenter som vil vise at Norge selvsagt ikke er i nærheten av å være noen rettsstat i meningen; et sivilisert rettssystem som er bygget på anerkjente prinsipper som skal sikre borgernes beskyttelse og rett. Dersom du ønsker å gjøre deg kjent med noen av disse prinsippene, kan du jo lese min artikkel om Flexiped-saken her, hvor mange av dagens temaer er gjennomgått.

Advokatkostnader
I Norge vil én times konsultasjon hos en alminnelig advokat i beste fall koste deg nærmere kr 2.000,-. Det høres kanskje ganske så overkommelig ut for de aller fleste nordmenn, som jo alle for tiden er millionærer. Men, det er en rekke haker ved dette. I de fleste tilfeller vil det nok løpe på langt mer enn én times konsultasjon før du – eller din advokat eller motpart – har slått deg til ro med saken. De stadig stigende advokathonorarene er i seg selv en sterk indikasjon på manglende rettssikkerhet, og at rettssikkerhetens trygge rammer stadig innskrenkes til de få rike som ukritisk betaler mer og mer, og dermed gjør det enda vanskeligere for menigmann å kjøpe disse tjenestene. Tenk dere bare hvor galt det vil gå for en borger fra et eller annet fattig land dersom han av en eller annen grunn skulle bli dratt inn i en rettsprosess for en norsk domstol. Vedkommende vil aldri ha råd til en slik sjanseseilas og må derfor finne seg i at Norge ikke kan gi han/hun noen rettssikkerhet. Til sammenligning ligger timeprisen for samme tjeneste på Tonga på ca kr. 240,-, men de fleste advokater vil likevel være fornøyd med omtrent kr 80,- pr time, hvilket ligger innenfor en alminnelig dagslønn og følgelig gjør en eventuell prøvelse av en rettighet langt mer tilgjengelig enn i Norge.

Kostnader ved å kjøre saken gjennom systemet
Kostnaden (rettsgebyrene) ved å benytte rettsmidler i Norge (og Danmark) er antakelig en av verdens høyeste/dyreste. For å sette i gang en sak, må du ut med over kr. 4.000,- i gebyrer. Varer saken din mer enn én dag i retten, må du ut med ytterligere kr 2.500,- per ekstra dag. For å anke en sak til lagmannsretten, vil det koste deg minst kr. 20.000,- bare i rettsgebyr. For å anke en kjennelse eller beslutning må du ut med mer enn kr. 5.000,-. Tar jeg ikke helt feil er dette gratis i Sverige. Dersom ditt krav er på kr. 100.000,- må du altså ut med minst 1/5 del bare for å anke en dom. I tillegg kommer utgifter til advokat og eventuelt ekstra dager i retten. Forutsatt at saken er ukomplisert vil en advokat ta omtrent kr. 50.000,- for én dag i retten. Dersom du i tillegg har staten som motpart – en stat som i nær 90 % av tilfellene går seirende ut av disse meget urettferdige kampene – forstår du sikkert at risikoen for å tape årslønnen, nattesøvnen, ekteskapet, venner og Internet tilkoblingen, er overhengende. Det er altså langt å foretrekke å la din rett bli stjålet av andre, enn å ta opp en kamp i en norsk domstol. Hva er det som er så kjekt med dette, da?

Advokatdommere
De advokater som har lyst å utvide sitt kontaktnettverk kan fritt søke stilling som midlertidig dommer i hvilken som helst domstol. Mens advokaten jobber som dommer, har vedkommende permisjon fra sin advokatstilling, som han/hun altså går tilbake til når oppdraget i domstolen er utført. Prinsippet om en uavhengig dommer er helt glemt. Ikke bra, og sett i et the Rule of Law-lys (altså, i et rettssikkerhetslys) medfører en slik idiotordning stryk .

Dommerfullmektiger som dommere
I Norge kan nær sagt en hvilken som helst jurist søke jobb som dommerfullmektig. Stillingen er begrenset i tid (normalt 2 år), og bryter dermed med ett av de mer sentrale prinsipper som skal sikre en uavhengig domstol; nemlig at dommeren skal ha fast stilling, og i tillegg skal være uavsettelig. Skal prinsippet følges, og det skal det jo, kan en dommerfullmektig ikke dømme, i hvert fall ikke før vedkommende er fast ansatt, på livstid, hivlket aldri vil skje. Jeg vil tro at langt de fleste dommerfullmektigene i Norge har permisjon enten fra et advokatfirma eller en statlig institusjon, hvilket åpenbart diskvalifiserer vedkommende fra å dømme. Det er følgelig lite rettssikkerhet å finne i dette opplegget, som står til STRYK i et rettssikkerhetsperspektiv. Les mer om dommerfullmektigstillingen i Norge her.

Professordommere
En juridisk professor kan når som helst la seg konstituere som høyesterettsdommer. Dette ordnes på bakrommet. Det som er så kjekt med en slik – for rettssikkerheten – snikende dødelig sykdom, er at professoren kan sitte på sitt kjekke kontor og skrive lærebok, og så kan han avslutte en lang argumentasjon med at; ”… slik synes gjeldende rett å være, det gjenstår da å se hvorvidt rettspraksis følger etter.” Etter en tid kommer en sak opp for Høyesterett hvor professorens ”gjeldende rett” skal prøves, og hva er da kjekkere enn å selv få delta i avgjørelsen? Når avgjørelsen er tatt, og ny rett er gitt av Høyesterett, kan professoren stikke ned på kontoret sitt igjen, redigere løreboken og konkludere med at hans argumentasjon nå er blitt gjeldende rett, med avgjørende hjelp av han selv, og det uten å ha involvert Stortinget. Ja, dere, dette har skjedd tidligere, og dette kommer til å skje igjen så lenge man driter i borgernes rettssikkerhet, og setter seg selv og sin oppdragsgiver høyest. Høyesterett har for lengst blitt en lekegrind for juridiske professorer og andre som synes at Stortingets rettsskapende virksomhet i grunnen er noe tull. Rettssikkerhet? STRYK.

Dommere med begrenset politimyndighet
Et ukjent antall dommere og meddommere i landets forliksråd, jordskifteretter og tingretter sitter og dømmer samtidig som de er utstyrt med begrenset politimyndighet, jf politiloven § 20. Slike avgjørelser er selvsagt å anse som nulliteter, dersom noen skulle være så uheldige og oppdage at disse dommerne faktisk ikke engang har lov å stille til valg som dommere, jf dl § 71, (5). Rettssikkerhet? STRYK.

Forliksrådene
Selv om denne institusjonen er gitt begrenset domsmyndighet, hører den like fullt til de alminnelige domstoler. En skulle da tro at forliksrådet var administrert av samme myndighet som administrerer domstolene, men nei. Det var tidligere beredskapsminister Odd Einar Dørum som i sin tid (2004 med virkning fra 010106) klarte det kunststykket å innlemme forliksrådene (den dømmende myndighet) under politiet (den utøvende myndighet).

En av de mer alvorlige følger ble jo at de fleste skyldnerne, takket være Dørums sinnsyke tanker, fikk enda større motforestillinger til å møte i forliksrådet, spesielt når det første de fikk se var et politiskilt (Les: Du er SKYLDIG! Dra deg inn her og betal, ellers hiver vi deg i en celle og gjør teite ting med deg). De som derimot kan takke Dørum er eliten som kontrollerer de store inkassofirmaene (som jo er forliksrådets største bruker).

Det hele er bare enda et signal om at norsk rettsvesen aldri har eksistert som et rettsvesen slik folket har trodd på. Og igjen. Hvem av stortingsrepresentantene, landets lovgivere, satte seg imot denne ordningen som så åpenbart strider mot det såkalte maktfordelingsprinsippet?

FrP stemte for å sende forslaget til lovendring tilbake til regjeringen. Det ble stemt over forslaget i Odelstinget. Forslaget fikk 12 stemmer. Det vil si at bare 12 av landets lovgivere fant det betenkelig å rote sammen utøvende og dømmende myndighet.

I lagtinget, ca kl halv ett natten til den 16. juni 2004, gikk loven igjennom uten et eneste mukk. Hva tror dere disse mørkemennene er redde for? Og, hva skal man med slike mennesker på Stortinget? De sitter jo åpenbart ikke der for dere, og de klarer heller ikke å forstå hva de driver med (de utfører jo sine handlinger etter ordrer og trenger følgelig ikke forstå et kvekk av det de driver med), så hva skal man med et slikt sandpåstrøingsorgan som Stortinget? Det ville jo ha vært bedre med ordinære lovløse tilstander i stedet for det man har i dag, hvor eliten har monopol på å drive lovløst. Ordningen med forliksrådene står – som dere nok har forstått – til STRYK.

Dommerforsikring
Nær sagt ingen av Norges dommere hadde avgitt dommerforsikring før jeg begynte å etterforske denne saken i 2008. I vår tvang regjeringen alle dommerne til å avgi forsikring, for deretter å instruere det viljeløse Høyesrterett til å avsi en dom som skulle nulle ut virkningen av manglende dommerforsikring, og som i sin tur var ment å være et springbrett for raskt og hurtig å fjerne kravet om dommerforsikring fra loven, uten å måtte gå om Stortinget. En forsikring avgitt under tvang, er ingen forsikring. Igjen, sett i et rettsikkerhetslys; STRYK. Les mer om dette i min artikkel om Flexiped-saken.

Embetsed
Nær sagt ingen av Norges embetsmenn har avgitt embetsed på tidspunktet for utnevnelse. Kongen i statsråd har altså ikke fulgt de enkle reglene i grunnloven, hvilket betyr at embetsutnevnelsene er ugyldige. De fleste embeter er, enten du liker det eller ikke, ugyldige. Det er liksom ikke skikk på noe i den sentrale statsadministrasjonen som dikteres av Stoltenbergerne. Et av flere tusen eksempler: Den gang Kristin Halvorsen tiltrådte som finansminister tok det flere måneder før hun signerte sin embetsed. Hun signerte altså eden flere måneder etter å ha blitt innsatt som statsråd, hvilket har til følge at absolutt alle hennes handlinger gjennom hele hennes tid som finansminister, er ugyldige. Rettssikkerhet? STRYK igjen. Les mer om ugyldige embeter og prosedyre for utnevning av embeter her.

Rettsavgjørelser og manglende signatur
Rettsavgjørelser i lagmannsrettene og i Høyesterett signeres ikke, selv om dette er en av dommernes viktige lovpålagte oppgaver, jf tvl § 19-4. Er den ikke signert, er den heller ikke en rettsavgjørelse, og den kan da naturlig nok ikke forkynnes, jf dl § 160. I stedet for å følge loven har Høyesterett funnet det enklere å dømme vekk Stortingets lov og samtidig innsette Høyesterets lov som nå bestemmer at domstolene skal få lov å forkynne usignerte ”rettsavgjørelser”, jf Rt-1992-1182. Dette blir jo bare verre og verre. Rettssikkerhet? STRYK!

Etterprøving av rettsavgjørelser
Intet av det som skjer i en rettssak/rettssal blir skrevet ned med det for øyet at det skal kunne brukes i ettertid, og kun parts- og vitneavhør blir angivelig tatt opp på bånd. De minst like viktige delene av rettssaken - innledningsforedraget og prosedyren - hvor advokatene prater til eller med dommerne, blir derimot ikke tatt opp på bånd. Dersom man skulle ha lyst å anke, forske eller rett og slett etterprøve en tidligere domstolsbehandling, så er man overlatt til å lese dommen og – dersom man har masse ressurser – å rote seg igjennom et håpløst opptak av vitne- og partsavhør, dersom noe slikt skulle finnes. En dom er i seg selv et håpløst ubrukelig dokument mht etterprøving av hva som utspant seg under en rettssak. Som dere sikkert forstår, er en reell prøving av en norsk rettsavgjørelse ikke mulig å gjennomføre. Tenk om dette skulle være tilfellet for en borerigg eller for et skip, altså at det ikke var mulig å etterprøve konstruksjonen av riggen/skipet. Ingen ville ha satt sin fot på et slikt produkt før de var 100% sikre på at alt av arbeid var kontrollert og sjekket ut, og at det kunne kontrolleres igjen, dersom nødvendig. En norsk rettsavgjørelse, derimot, ja den stoler dere visst på som om det var Gud selv som hadde skrevet den. Fravær av muligheten til å etterprøve en rettsavgjørelse fører igjen til STRYK mht rettssikkerheten. Jeg må her stoppe litt opp og stille spørsmålet: Hva i alle dager er det Bill Gates & Co har brukt som grunnlag da de kåret Norge til Miss rettsstat? Les mer om hvilke muligheter som finnes mht etterprøving av rettsavgjørelser her.

Stortinget
Vi har et for den alminnelige borger utilgjengelig storting som gjennom handling har bekreftet å ikke ha en eneste fri tanke, og hvis hovedoppgave er å være regjeringens sandpåstrøer. Den som forsøker å etablere et nytt parti, vil straks bli angrepet – gjerne fra Stortinget selv. Stortinget er like uavhengig som det NRK er, og like troverdig som komiske Ali / Bagdad Bob var under invasjonen av Irak i 2003.

Ap-regjeringen kontrollerer det meste og de aller fleste, også domstolene
Regjeringen og regjeringsadvokaten instruerer Domstoladministrasjonen (se bl.a. Flexiped-saken). Domstoladministrasjonen – som ledes av en høyesterettsdommer – instruerer Høyesterett. Kan det bli verre? Og er dette rettssikkerhet? Ja, og nei, selvsagt ikke. Dere må ikke finne på å la dere lure av Aftenpostens artikkel, og spesielt ikke av Bill Gates lekegrind; The New World Project eller hva det nå egentlig var ment å hete.

Regjeringen fyller domstolene med folk fra sitt beredskapsdepartement, og er, som tidligere nevnt, umulig å slå i retten (og i Stortinget for den del). Man kan derfor trygt si at regjeringen ikke er ansvarlig og at den i realiteten er vernet, avdi – som det heter på nynorsk – et hvert forsøk på å prøve regjeringens ansvar strander, og det med store tap, reprimander og alskens andre lidelser. Slike konsekvenser frister ikke til gjentakelse, og det vil da i folket bre seg en oppfatning at det aldri vil nytte å prøve sin rett mot staten. Den som likevel fortsetter sitt tog mot regjeringen, gjør det ikke fordi vedkommende tror at han/hun vil seire, men fordi vedkommende ikke klarer å slå seg til ro med urett. Uavhengig? Ha! Rettssikkerhet? STRYK!

The Rule of Law og sosialistene
Norge har vært styrt av sosialister – eller rettere sagt; styrt av eliten og dens sosialistiske plan – siden før den store krig. Sosialisme og the Rule of Law går ikke sammen. Det er som to negativt ladede magneter på et leketog. Det går ikke, og det vil aldri kunne gå. Jeg begriper derfor ikke at Bill Gates – som riktig nok er en dropout fra Harvard, og som heller ikke akkurat er en jurist og derfor neppe har servert problemet den minste tanke – har fyrt i gang et slikt prosjekt, uten å ha oppdaget denne elementære umulighet. Vel, jeg forstår jo godt hvor de som kontrollerer Gates vil hen, men det er det ikke plass for å diskutere her. Dersom Gates' prosjekt skulle ha noe for seg, måtte han i første omgang luke bort alle sosialiststatene, for disse statene kan rett og slett ikke være med i leken om the Rule of Law. Hvorfor ikke?

Jo, av den enkle grunn at sosialistene, dvs. de intellektuelle lederne av kommunist-/sosialistbevegelsen – siden sent på 1800-tallet – har gjort det de har kunnet for å gruslegge the Rule of Law (og alle konseptets prinsipper) "til fordel" for velferdsstaten og bevegelsens økonomiske rettferdighetspolitikk.

Denne gjengen vil selvsagt ikke ha noe av prinsippet om likhet for loven som jo the Rule of Law bygger på, rett og slett fordi det ikke passer inn når prinsippet om økonomisk likhet skal gjennomføres. Det sier seg selv at ett av prinsippene må vike for det annet, og da er det bare en ting å gjøre, og det er å benytte seg av den langt mindre sofistikerte sosialistiske administrasjonsmodellen; the Rule of Power, til å sparke the Rule of Law (rettssikkerheten) dit pepperen gror, og det er nettopp det enhver sosialist (den intellektuelle delen av denne bevegelsen) har som grunntanke når politiske ideer og nye ”menneskerettigheter”, eller hva det nå skal være, skal settes ut i livet.

Jeg holdt nesten på å dette av krakken da jeg så kommunistsosialisten Thorbjørn Jaglands åpningstale i Europarådet i 2009 hvor han proklamerte – på sitt ubeskrivelige engelsk – at han skulle styrke the Rule of Law, og med dette åpnet han sin gjerning som Generalsekretær med å lyve den delen av forsamlingen som ikke hører til sosialistbevegelsen midt opp i ansiktet. De intellektuelle sosialistene i salen og andre steder visste jo at Jagland selvsagt ikke var plassert nede på kontinentet for å styrke det konseptet som fremfor noe – dersom det igjen skulle få en ny vår og bli tatt i bruk – vil ta fullstendig knekken på sosialistbevegelsen, og det en gang for alle.

Altså: Sosialist- / sosialdemokratiske stater kan ikke delta i The Rule of Law-kåringer. De er rett og slett (og logisk sett) diskvalifisert, og får heller finne seg en annen konkurranse å delta i. Dersom noen av dere fremdeles ikke skulle ha forstått umuligheten med å stille prinsippet om "the Rule of Law" ved siden av "økonomisk likhet - for alle": Å tillate sosialdemokratiske stater å delta i The Rule of Law-kåringer blir som å innføre skalpering som obligatorisk første del i en frisørkonkurranse.

At Norge nå åpenbart har lurt til seg tittelen; verdens beste rettsstat, forteller ikke bare hvor galt det er fatt med verdens journalister, men også hvor galt det må være fatt i de landene som ikke har sett seg råd til å olje seg oppover på listen av alskens internasjonale kåringer og derved har måttet finne seg i å ”tape” for Norge.


Herman J Berge I eksil

Nuku'alofa