Norge grilles om menneskerettigheter i FN

Time to read
8 minutes
Read so far

Norge grilles om menneskerettigheter i FN

Tue, 29/04/2014 - 14:23
0 comments

Utenriksminister Børge Brende skal i dag svare for en liten del av et hav av menneskerettighetskrenkelser. Utspørringen synes å være en del av standard prosedyre for å dekke over de reelle forhold. Jeg stiller de spørsmål FN nekter å stille

Brende i Genève
Utenriksminister Børge Brende er altså for tiden nede i Genève og koser seg, og skal avslutte sitt lille weekendbesøk med å svare på hva han synes å oppfatte som teite/unødvendige spørsmål fra FNs menneskerettsråd. Til Dagbladet sier Brende at;

”Selv om Norge er et land hvor menneskerettighetene er svært godt ivaretatt, så skal vi ta på alvor innspillene om ting som kunne vært gjort bedre.”

Dette er bare retorikk og svadaprat, fullstappet av tillært arroganse. Alvor? Brende lover altså i beste fall at han ikke skal le av det hele. Menneskerettighetene i Norge er ikke svært godt ivaretatt, de er ikke engang lite godt ivaretatt. Erna vet det, Brende vet det, Stortinget vet det og vi vet det.

Dagbladet og Brende om menneskerettigheter
Både Dagbladet så vel som Brende selv er mer opptatt av rådsmedlemmenes bakgårder enn den norske svinesti. Dagbladet mener det er ille at Kina, Russland, Cuba og Saudi-Arabia kan være valgt inn i et råd som skal forsvare menneskerettigheter verden over mens de samtidig er anklaget for omfattende menneskerettighetsbrudd. Brende syns at dette er veldig bra tenkt, og følger opp:

”Det har sine styrker og svakheter, men jeg tror det er det beste alternativet man har…Men det er et paradoks at land som ikke forholder seg til grunnleggende menneskerettigheter, har innflytelse i rådet. Men sånn er det i FN.”

Dagbladet syns ikke at det er særlig kjekt at rådsmedlemmene beskytter hverandre mot kritikk og derved bidrar til å gjøre rådet til et ineffektivt verktøy. Også her syns Brende at Dagladet er flinke å tenke, men;

”Alternativet er at det ikke var noe menneskerettsråd, alternativet er at vi ikke hadde hatt landhøringer, alternativet er at vi ikke hadde hatt noe instrument i FN hvor man kan reise viktige saker knyttet til menneskerettigheter.”

Det er nesten som å høre Moses tale.

Hvilke spørsmål vil Brende få i FN?
Utover dette kan Brende lette litt på sløret mht hvilke spørsmål han regner med å få, nemlig spørsmål om barns rettigheter, mindreårige asylsøkeres rettigheter, samenes rettigheter, bruk av isolasjon i fengslene, samt enkelte spørsmål omkring psykiatrien. Dett var dett.

Hvilke spørsmål skulle Brende ha fått?

Spørsmålene Brende skulle ha fått er mange. Nedenfornevnte liste er på ingen måte uttømmende:

  1. Intet av det som utspinner seg under en hovedforhandling kan i ettertid prøves, dette da intet blir nedtegnet, tatt opp eller på annen måte registrert. Hvorfor har ikke Norge etablert en ordning som gir den tapende part en reell ankemulighet? Har Norge planer om å endre prosessreglene slik at denne konvensjonsbestemte rett – retten til prøving av menneskerettighetskrenkelser i lavere rett – blir sikret gjennom norsk lovgivning? Se mer om dette nedenfor, etter spørsmålene.

 

  1. I Norge kan personer med begrenset politimyndighet (altså; politimenn) samtidig sitte og dømme i landets domstoler. Denne ordningen med at utøvende og dømmende myndighet er lagt i samme hånd er i strid med domstolloven § 71 (5), maktfordelingsprinsippet og prinsippet om en uavhengig domstol. Har Norge en plan for hvordan disse politidommerne skal fjernes fra landets domstoler? Har Norge en plan for å unngå at dommere med politimyndighet oppnevnes som dommere?

 

  1. Norske dommere er i medhold av norsk lov – domstolloven § 60 – forpliktet til å avgi forsikring før de tar til med sin dømmende virksomhet. Det er et faktum at omtrent ingen dommere i Norge har avgitt forsikring. Disse dommere har følgelig nektet å erklære sin uavhengige, og er i følge norsk lov ikke autorisert til å dømme. De aller fleste rettsavgjørelser de siste 25 årene har blitt fattet av uautoriserte dommere. Har Norge en plan om hvordan dette problemet skal løses, og hvordan skadene som denne ulovlige ordning har påført Norge skal opprettes?

 

  1. Våren 2012 tvang regjeringen hundrevis av dommere til å ”avgi” dommerforsikring. Slike forsikringer kan av naturlige årsaker ikke avgis under tvang. Dommerne avga forsikring, hvilket betyr at forsikringen ble avgitt under tvang. Hvorfor gikk Norge til det skritt å tvinge sine dommere til å avgi forsikring? Viser ikke dette at det er regjeringen som kontrollerer og dikterer den frie og uavhengige dommerstand? Og viser ikke dette også at den frie og uavhengige dommerstanden lar seg diktere av regjeringen? De signerte jo, og det endog under tvang. Hvordan har Norge tenkt å løse dette problemet?

 

  1. Denne tvangsforsikringshendelsen våren 2012 bekrefter at norske dommere ikke har avgitt forsikring i medhold av lov. Forsikring kan som nevnt ikke gis i etterhånd, og kan heller ikke gjelde bakover i tid – for tid og handlinger som har passert. I forbindelse med behandlingen av en sak sommeren 2012 (Flexiped-saken) opphevet Høyesterett domstolloven § 60, dette etter ordre fra regjeringen. I medhold av den norske grunnloven er det kun Stortinget som kan vedta og oppheve lover. Har Norge en plan for hvordan denne lovgivermyndighet skal kunne tilbakeføres til Stortinget?

 

  1. Norske dommere blir utnevnt og beskikket av Kongen i Statsråd. Denne ordningen er nedfelt i landets grunnlov. I følge grunnloven skal embetsed avgis før embetsmannen / dommeren beskikkes. Til tross for denne grunnlovsbestemte prosedyre har det blitt avdekket at Statsministerens kontor – og ikke Kongen i Statsråd – beskikker landets utnevnte embetsmenn. Dernest har det også blitt avdekket at beskikkelsen blir vedtatt før det foreligger en embetsed. Følgen av dette er at de aller fleste dommere ikke besitter et gyldig embete, med den følge at de ikke har kompetanse til å dømme. Følgen av dette igjen er at det daglig blir avsagt flere hundre rettsavgjørelser av personer som ikke har lov å dømme. Det følger igjen av dette at borgernes menneskerettigheter blir krenket på kontinuerlig basis, dette da deres rettigheter og forpliktelser ikke kan vurderes og dømmes over av personer som ikke er dommere, eller av dommere som ikke er autoriserte. Har Norge en plan om hvordan man skal få rettet opp i denne rettsløse tilstand?

 

  1. Advokater og statsansatte jurister er ansatt som dommere under permisjon. De får tittelen dommerfullmektig. Fullmektigene besitter denne dømmende stillingen i maksimum to år. Deretter går de tilbake til sine ordinære stillinger. Det følger av denne ordningen at disse dommerne ikke er uavhengige (et kjennetegn på en uavhengig dommer er at vedkommende er uavsettelige), og følgelig ikke har lov å dømme. Daglig blir det avsagt kanskje hundrevis av rettsavgjørelser av disse fullmektigene, med den følge at deres avgjørelser ikke er gyldige. Har Norge utarbeidet planer for når denne menneskerettsstridige ordningen skal opphøre?

 

  1. Norges Høyesterett har siden senest 1992 etablert en ordning hvor lagmannsrettene og Høyesterett ikke lenger skal signere på sine avgjørelser. For å kunne avvikle ordningen med fysiske rettsavgjørelser, som i eldre tider ble signert, har Høyesterett opphevet domstolloven § 160, en bestemmelse som er ment å sikre at partene får seg forkynt en ekte signert utgave av avgjørelsen. Med denne avgjørelsen som falt i 1992 har Høyesterett banet vei for elektroniske rettsavgjørelser som kan endres – og som blir endret – etter dommernes eget forgodtbefinnende, uten at disse endringer verken kan oppdages eller prøves. I arbeidet med å avdekke denne ordningen, har man funnet at de nevnte domstolene har forfalsket rettsavgjørelser i en slik mengde at det naturlige reises spørsmål om det overhodet finnes en lovlig rettsorden i Norge. Opphevelsen av § 160 er som sagt i strid med lov gitt av Stortinget. Har Norge en plan for hvordan domstolene igjen skal begynne å operere med fysiske signerte rettsavgjørelser?

 

  1. Norge har en rekke ganger blitt dømt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, men ingen av disse avgjørelsene har hatt noe innvirkning på den menneskerettskrenkende virksomhet som var årsaken til at sakene ble klaget inn for domstolen i Strasbourg. Bryr Norge seg om menneskerettighetene nedfelt både i EMK og FNs menneskerettighetserklæring? I så fall; har Norge en plan for hvordan norske domstoler skal kunne begynne å virke i tråd med internasjonale avtaler?

 

Effektiv prøvingsrett / anke – en illusjon
Litt tilbake til det første spørsmålet; retten til en effektiv prøvingsrett. I følge Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 13 har enhver person som hevder å ha fått sine menneskerettigheter krenket, rett til å få prøvet påstanden om at så har skjedd. Det vil si at dersom en part eksempelvis opplever at tingrettsdommeren under en hovedforhandling har krenket hans/hennes konvensjonsbestemte rett til en rettferdig rettergang, så skal denne omstendighet – denne påståtte krenkelse – kunne prøves i en anke for en høyere rettsinstans. Problemet er bare det at det ikke er mulig å etterprøve hva som skjedde under hovedforhandlingen, hvilket jeg kommer tilbake til like nedenfor. Dermed er det heller ikke mulig å be ankedomstolen om å prøve menneskerettighetskrenkelsen (det finnes nemlig intet materiale å prøve), og vi kan slå fast at det i Norge ikke eksisterer en reell prøvingsrett over menneskerettskrenkelser som måtte ha funnet sted under muntlige forhandlinger.

Nå vil sikkert de fleste av dere allerede ha konkludert med at dette ikke kan være riktig. Norge er jo helt på topp når det gjelder menneskerettigheter, vi har verdens beste domstoler, verdens beste dommere og verdens beste ivaretakelse av verdens rikeste borgerers rettigheter. Dessuten har vi jo ankemuligheter på alle nivå i vårt rettssystem, og saker blir anket og ankedomstolene behandler ankene, så dette må være feil, tenker mange. Tja, dette er hva kommunistene har fortalt dere om tingenes tilstand frem til i dag. Men, slik er det altså ikke. Tvert imot, får en heller si.

For det første vil jeg spørre dere. Hvordan skal ankedomstolen kunne prøve statsadvokatens påstand i anken om at vitne A under sin vitneforklaring hadde fortalt at han hadde sett at Fabian Stang hadde tatt imot korrupsjonspenger, når dommeren – i sin dom – skriver at vitne A møtte og forklarte seg, og deretter frifant Stang for korrupsjon, tydeligvis uten å ha tatt det minste hensyn til hovedvitnets fellende forklaring? Hva gikk galt under denne hovedforhandlingen? Sa virkelig vitne A hva statsadvokaten hevder at ble sagt? Fulgte dommeren opp med spørsmål om hva vitnet hadde sett? Ble Stang bedt om å forklare seg om hendelsen? Ja, hva skjedde under denne tenkte hovedforhandlingen? Jeg har svaret, og dette svaret gjelder for alle saker – sivile så vel som straffesaker – i Norge hvor VG ikke har tatt med seg båndopptaker: Ingen kan svare på spørsmålet!, slik er det bare, og dermed har man heller intet grunnlag å anke på.

 

Du mener kanskje at dommeren gjorde det ene eller andre, eller unnlot å gjøre det ene eller annet og derved krenket din konvensjonsbestemte rett til en rettferdig rettergang; ja vel, men hvordan skal du få ankedomstolen til å prøve din anklage? Si meg det? Du kan gjerne få en ny prøving av saken, men du kan aldri få prøvet påståtte krenkelser som angivelig skal ha funnet sted i førsteinstans. Det er ikke mulig, for intet av det som ble sagt eller gjort ble nedtegnet / registrert. I beste fall blir det ditt ord mot dommerens, og vi vet jo alle hvem som går seirende ut av den duellen.

Kanskje jeg skal forsøke meg på en annen beskrivelse av dette hullet i norsk rettssikkerhet: La oss forestille oss at du er sensor til matteeksamen på videregående. I stedet for å få oversendt de ferdige resultat, sitter du i et klasserom og lar den ene studenten etter den andre komme inn til deg. Studenten blir deretter bedt om å løse oppgavene og fortelle sensoren (deg) hvordan han gjør dette. Når studenten er ferdig, forlater han rommet og du som sensor går inn i ditt lønnkammer og skriver ned hva du mener at du husker at studenten sa, og så feller du din dom over de forskjellige oppgavene studenten har løst i ditt nærvær. Hvor stor sannsynlighet er det for at ”dommeren” kan feile i sin avgjørelse? Hadde saken stilt seg annerledes dersom studentens redegjørelser ord for ord var blitt nedtegnet av en stenograf, et dokument som derved hadde vært tilgjengelig for sensoren? Og til hovedpoenget: Dersom studenten klager over avgjørelsen, hvordan skal klageorganet kunne behandle klagen? Det vil jo kun ha sensorens etterfølgende nedtegning (alene basert på sensorens huskesans) å forholde seg til, ikke studentens.

Det er altså dommerens oppfatning av hva som har skjedd som blir gjenstand for prøving, ikke hva som i virkeligheten – objektivt – har skjedd, for det kan som nevnt ikke prøves, i og med at det ikke finnes noe materiale å prøve.

Det beklagelige i norsk rett er at alle har blitt vant med systemet, og de alvorlige feil dette systemet lever med. Nær sagt alle tapende parter anker, men ingen tenker på hvilket materiale de anker over, eller hvordan de har tenkt å dokumentere hva som skjedde under hovedforhandlingen. Norske anker er i realiteten kun en anke over dommerens synsing, hvor grunnlaget for synsingen – hovedforhandlingen – ikke er tilgjengelig. Resultatet gir da seg selv; ankemuligheten er en illusjon. Vi kan da konkludere med at Norge – i kraft av sin lovgivning som ikke sikrer partene under hovedforhandlingen – krenker EMK artikkel 13 hvert eneste minutt, hver eneste dag.

Helt til slutt. Gudene må vite hvordan Brende har fått det for seg at menneskerettighetene i Norge er svært godt ivaretatt. De menneskerettighetskrenkelsene jeg har avdekket peker alle i en helt annen retning, og det finnes overskudd av grunner for å suspendere Norge fra Europarådet, som altså grunnla EMD.

FN-grillen står åpenbart på svak varme.

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga