På nettet blir SP-lederen omtalt som Liv Signe Navarsinne, kanskje ikke helt uten grunn. Og leser man litt omkring hennes sinne, så er det mange som mener at hun bør fjernes, nettopp av den grunn. Dette er jo ikke akkurat første gangen det toppet seg for Navarsete. Jeg husker at jeg selv reagerte i fjor på et innslag fra NRK Hordaland. En dame, en sykepleier tror jeg, sa det som mange har tenkt om – egentlig – alle samlingsregjeringer med Ap som leder og andre tøysepartier som fyllmasse; hun forstod ikke hva vitsen var å sitte i en regjering dersom man ikke har innflytelse. Er ikke det godt resonnert, da? Navarsete likte åpenbart ikke verken situasjonen eller uttalelsen.

Når man ser filmklippet fra våren 2011 (dere bør nok lete etter hele klippet på youtube, eller andre steder, for å få en bedre forståelse av episoden), og ser bort fra Navarsetes maniske stoltenbergnikking , ser man en person som er på randen av sammenbrudd. Hun er helt klart på vei til å enten skrike og hyle, eller å falle sammen i gråt. Hva det er som kan ha fått henne til å male seg selv inn i en slik uhyggelig ubehagelig posisjon, ja, det aner jeg ikke (jeg kan ikke tro at det ligger saklige grunner bak), men uansett; slike mennesker er farlige å ha som ledere. Tenk dere bare en kaptein på en båt eller et fly som reagerer slik når de får høre at de er på vei inn mot et skjær/fjellvegg. Én ting er klart, denne lederen rikker seg ikke en millimeter fra kursen (det skal hun ha, men er det bra?), og for å sikre seg at ingen stopper henne, begynner hun å hyle, skrike og nikke, og (nå blir det mye og her) da vet dere hvor det bærer hen. Og (hm), da hjelper det lite med intetsigende og uthalende demokratiske prosesser, som fylkesleder Tomas Iver Hallem leder våre tanker hen til, i artikkelen.

Stabilt politisk styre – som for øvrig er et av de mest fremtredende kjennemerker på et hvert diktatur og et hvert skatteparadis med respekt for seg selv og sin kriminelle klientmasse – er ikke nødvendigvis et godt tegn. Ta Luxembourg for eksempel, som havner i begge kategoriene. Sjefen der, Jean-Claude Juncker , har snart sittet ved makten i et kvart århundre. Hallo! Arbeiderpartiet i Norge har i realiteten sittet ved makten siden før andre verdenskrig. Enda mer HALLO! Hva kommer dette av? For meg føles det mer som om folket har blitt dopet ned, eller har mistet håpet når de blir sittende med en og samme person, eller ett og samme parti, i tiår etter tiår, enn at lederen skal være så umåtelig god.

Idretten er i så måte mer realistisk og dynamisk enn politikken. Har dere noen gang sett en sportsutøver som griner seg til VM-tittelen på 100-meteren, år etter år etter år? Nei. Han/hun må kjempe for den (hvordan hadde vel 100-meteren vært uten reell kamp?), og når vedkommende ikke er god nok lenger, så løper en annen inn og overtar tronen. Denne dynamikken er det per i dag ingen som protesterer mot, men straks spørsmålet oppstår i politikken; vi har da mange som er mye bedre enn han, har vi ikke ?, så smeller diktatorpisken så det virkelig høres og kjennes for den som ytrer seg, og så hører vi ikke et pip mer om den saken. Noen 100-meter i politikken ser det visst ikke ut til at vi noen gang skal få, for å si det slik.

Til poenget: Hva i all verden er det som er så vanskelig med å få fjernet en leder som ikke kan lede i begrepets videste forstand? Det må da være bedre for partiets medlemmer om de fikk en god leder, i stedet for å sitte med en bombe i fanget, med en brennende lunte, og håpe at den ikke går av?

Når Per Inge Bjerknes, SPs leder for Østfold-gjengen, uttaler at ” Vi trenger ro, ikke mer unødvendig bråk ”, håper jeg at han mener ro for å tenke på hvordan de skal kvitte seg med bomben før den går av.

Lykke til SP,

Herman