Journalister - Maktens sprellemenn

Time to read
8 minutes
Read so far

Journalister - Maktens sprellemenn

Fri, 04/09/2009 - 22:58
Posted in:
0 comments

Historien om en høyesterettsadvokat, en journalist og en bankmann, og hvordan deres samarbeid avslører pressens funksjon i samfunnet.

Norge – et diktatur
For noen uker siden publiserte jeg artikkelen /Kongeriket Norge: Fritt – Selvstendig – Folkestyrt, eller?, hvor jeg har dokumentert og konkludert at Norge er et diktatur kontrollert av ”mektige” mennesker bak Arbeiderpartiet, hvor de resterende stortingsrepresentantene – som du trodde representerte dine interesser – har diltet lydig etter i snart 70 år. Artikkelen ble også publisert på www.nyhetsspeilet.no Se også Hans Gaarders artikkel; Jurist ber riksvalgstyret utsette stortingsvalget, på Nyhetsspeilet.

Pressen vet det, men vil ikke (les; får ikke lov å) skrive om det
Så vidt jeg har forstått det skal opp mot 100 avisredaksjoner i Norge ha lest eller hatt tilgang til artikkelen. Ikke overraskende har ikke en eneste av disse uavhengige medieinstitusjonene – som får sin daglige statsstøtte for å referere fra hendelser, til sine lesere, slik at leserne derved kan holdes informert om hva som skjer i samfunnet – nevnt artikkelen eller dens alvorlige innhold.

Hva kan årsaken til denne stillheten være? Tja, det akter ikke jeg å gå inn på i denne artikkelen, men la ikke dette ta ifra dere lysten til å tenke på spørsmålet. Jeg skal gi dere et lite hint: Sannheten.

For å vise dere hvordan pressen blir styrt og misbrukt skal jeg fortelle dere en kort historie om et forhold mellom en advokat, en journalist og en bankmann. Historien dokumenterer hva jeg har hevdet i mange år; at pressen blir benyttet i et hvilket som helst spill hvor statlige organer deltar, at pressen skriver det de får lov å skrive, og at pressen er pill…vel, at det i Norge ikke eksisterer noe slikt som en fri og uavhengig presse.

”Skål for den uavhengige pressen”
Før jeg går videre vil jeg igjen minne dere om hva tidligere redaktør i New York Times, John Swinton, uttalte under en bankett en gang på 1880-tallet – som et svar på en annen bankettdeltakers ugjennomtenkte ”Skål for den uavhengige pressen”:

“There is no such thing, at this date of the world's history, in America, as an independent press. You know it and I know it.

There is not one of you who dares to write your honest opinions, and if you did, you know beforehand that it would never appear in print. I am paid weekly for keeping my honest opinion out of the paper I am connected with. Others of you are paid similar salaries for similar things, and any of you who would be so foolish as to write honest opinions would be out on the streets looking for another job. If I allowed my honest opinions to appear in one issue of my paper, before twentyfour hours my occupation would be gone.

The business of the journalists is to destroy the truth, to lie outright, to pervert, to vilify, to fawn at the feet of mammon, and to sell his country and his race for his daily bread. You know it and I know it, and what folly is this toasting an independent press?

We are the tools and vassals of rich men behind the scenes. We are the jumping jacks, they pull the strings and we dance. Our talents, our possibilities and our lives are all the property of other men. We are intellectual prostitutes.”[1]

---
Uautorisert oversettelse til norsk
”Det finnes ikke noe slikt, på dette tidspunkt i verdenshistorien, i Amerika, som en uavhengig presse. Dere vet det og jeg vet det.

Ikke en eneste av dere tør å skrive deres oppriktige mening, og dersom dere gjorde det, vet dere på forhånd at det aldri vil bli publisert. Jeg er betalt ukentlig for å holde min oppriktige mening borte fra avisen som jeg er tilknyttet. Andre av dere er betalt lignende lønninger for lignende ting, og den av dere som skulle være så dum å skrive oppriktige meninger vil være ute på gaten på let etter annet arbeid. Dersom jeg tillot å publisere mine ærlige meninger i et nummer av min avis, ville jeg vært sagt opp før 24 timer hadde passert.

Journalistens virksomhet er å ødelegge sannheten, å lyve rett ut, å forvrenge/fordreve, å sverte, å krype foran mammons føtter, og selge sitt land og sin art for sitt daglige brød. Du vet det og jeg vet det, og hva slags dårskap er dette å skåle for en uavhengig presse?

Vi er verktøyet og tjenerne til de rike menn bak kulissene. Vi er sprellemenn, de trekker i trådene og vi danser. Våre talenter, våre muligheter og våre liv er andre menns eiendom. Vi er intellektuelle prostituerte.”

Ta gjerne dette inn over dere. Det vil ikke skade, tvert imot.

Trekanten – fortellingen om advokaten som gikk til pressen for å presse
Så over til historien om advokaten, journalisten og bankmannen.

En gang i 1974 satt høyesterettsadvokat, Dragon, Stay Behind-mann, Krigsadvokat og Oberstløytnant (han må jo ha mistet pusten hver gang han skulle fortelle nye venner hvem han var) Tore S. Engelschiøn sammen med journalist og redaksjonssekretær i Aftenposten, Ole S. Gilbo (senere direktør i Storebrand) og fortalte alt han visste om Hilmar Rekstens utenlandsformue.

En kan jo i forbifarten spørre seg hvorfor en advokat av dette kaliber løp til pressen i stedet for til påtalemyndigheten med denne saken.

Stay Behind-mannen Tore S. Engelschiøn representerte – i realiteten sammen med Professor dr.juris Peter Lødrup (som i sin tid hadde geleidet Astrid inn i Engelschiøns favn) – Astrid Reksten Høyers interesser. Reksten Høyer – datter av Hilmar Reksten, den gang en av verdens største skipsredere – mente at Hilmar hadde stukket av med hennes arv fra sin avdøde mor, Bjørg. Astrid ville ha arven fra sin mor, og hun ville sikre arven fra sin stadig levende far. Lødrup mente at Engelschiøn var best skikket til et slikt oppdrag, og jobben ble derfor hans.

I løpet av samtalen fikk Gilbo i oppdrag av Stay Behind-Engelschiøn å gå videre med opplysningene til Norges Bank. Lydig til Stay Behind og det ”frie” kongeriket (les: Ap-riket) tok Aftenposten-journalisten oppdraget, hva det nå enn gikk ut på. Selvsagt gjorde han det. Hva annet kunne han ha gjort!

Ser vi hen til et notat som ble skrevet i forbindelse med et av disse møtene (og som jeg skal komme tilbake til i en senere artikkel), er det vel bortimot usannsynlig at Engelschiøn har spurt sin klient om lov til å gi alle disse kompromitterende og inkriminerende opplysningene til Aftenposten og Norges Bank, opplysninger som han hadde fått tilgang til gjennom sitt virke som forvalter og advokat for Astrid Reksten Høyer. Dersom disse opplysningene skulle havne i Aftenpostens og Norges Banks hender kunne Astrid trygt vinke farvel til arven både etter far og mor.

I løpet av desember 1974 hadde Gilbo flere samtaler med direktør Erling Børresen i Norges Bank om denne saken.

I et gradert brev fra Gilbo til Børresen 23. desember 1974 beskriver Aftenposten-journalisten seg som ”mellom-mann” og at han har en ”mellom-mann funksjon”. Jeg minner om at Engelschiøn representerte Astrid Reksten Høyer og hadde samtidig (sammen med Lødrup) en egeninteresse i å få mest mulig ut av Hilmars formue, noe jeg kommer tilbake til like nedenfor. Slik sett opptrådte Aftenposten og deres journalist Gilbo som mellom-mann for Engelschiøn og Lødrup (og kanskje også for Astrid Reksten Høyer) i arbeidet med å få mest mulig penger ut av saken/Hilmar Reksten før det eventuelt gikk til helsike.

Halvannet år tidligere, i mai 1973, løste Hilmar Reksten ut sin datter Astrid med kr 10,5 millioner. Beløpet var kompensasjon for morsarven, og Engelschiøn og studievennen Lødrup ble satt til å forvalte beløpet på Grand Cayman Island. Disse to luringene hadde selvsagt en interesse i å få mest mulig ut av lommene til Hilmar og hans datter, enten Hilmar var død eller ikke, hvor Engelschiøn naturlig nok tok i bruk de verktøy han hadde for hånden for å presse det han kunne. Siden det er kjekkere å la andre gjøre drittjobben, hva er ikke da mer naturlig enn å gå til pressen og hyre en journalist/en avis? Et brev eller en telefon fra Norges Bank i truende vendinger ville kanskje myke opp Hilmar Reksten så pass at det kunne fortsette å dryppe penger i Engelschiøns og hans kompanjongers lommer.

I det ovennevnte brevet til Børresen nærmest drukner Gilbo i sikl når han beskriver sitt forhold til Børresen og Norges Bank; se brevets siste avsnitt.

Børresen takker for de varmende ord i sitt svarbrev til Gilbo av 30. januar 1975, for deretter å fortelle at de (Norges Bank) har hatt et nyttig møte med Engelschiøn, eller ”høyesterettsadvokatvennen” som pengemaskinen kalles for.

Børresen inntok for øvrig en noe mer formell stil i sitt brev til Gilbo, likevel glipper det totalt for ham idet han sier at han ikke kan love å gi ”løpende informasjoner” i akkurat denne saken. Gilbo har så langt vi vet ikke bedt om å bli holdt løpende orientert, likevel bruker Børresen nettopp disse ord, og avslører derved hva vi alle allerede har forstått; at det eksisterer en åpen strøm av informasjon fra Norges Bank til Aftenposten og at Aftenposten blir brukt og styrt av Norges Bank. Glem ikke Børresens og Norges Banks instruksjon til Aftenposten (og glem nå heller ikke et øyeblikk at det her er snakk om en uavhengig journalist/avis som får instruksjoner fra et offentlig organ om hvordan man skal forholde seg til en sak. Det er altså ikke den ”uavhengige pressen” som bestemmer hva leserne skal få lese, men, ja, si det da: Norges Bank):

”Jeg ville jo helst foretrekke at det ikke ble altfor stor publisitet om disse sakene av forskjellige grunner.”[2]

Denne korte brevvekslingen mellom Aftenposten og Norges Bank avslører samtidig et langt verre forhold enn trekantforholdet (og pressens funksjon som medvirker i utpresning) som jeg her har tatt opp, nemlig Norway Scheme (igjen, ja), og den enorme formuen som Arbeiderpartiet har forlangt at norske redere skal salte ned i Sveits, men det skal jeg altså ikke ta opp i denne omgang.

Da capo
Det er på tide med en repetisjon av Swindons siste linjer i sin beskrivelse av den amerikanske journalist: ” We are the tools and vassals of rich men behind the scenes. We are the jumping jacks, they pull the strings and we dance. Our talents, our possibilities and our lives are all the property of other men. We are intellectual prostitutes.”

Swindons uttalelse passer som hånd i hanske på Aftenposten og dens journalist Ole S. Gilbo, som ikke gjorde annet enn det de rike menn bak kulissene ba han om å gjøre. Han sprellet hver gang militaristen Engelschiøn trakk i tråden, og han sprellet helt sikkert like viltert da Norges Bank trakk i den samme tråden.

Ha dette i minnet neste gang dere plukker opp en hvilken som helst avis og begynner å lese.

Lignende og kanskje langt verre forhold finner vi i andre norske medieinstitusjoner. Slikt sett er det jo kanskje litt kjedelig at det denne gang kun er Aftenposten som her blir tatt med uavhengigheten på knærne, men det får så være.

Nå gleder helt sikkert mange journalister seg til den dagen de igjen skal få anledning til å skrive mer tull om meg, og da er også ringen sluttet for journalistens del:

”Først ødelegger de sannheten ved å lyve, forvrenge og sverte, så blir det tatt for det, for deretter å ta den som tok dem, og så fortsetter de å lyve.”

Hva kan du gjøre?
Det hadde vært passende å runde av artikkelen med den ovennevnte onde sirkel. På den annen side finner jeg det mer nyttig å avslutte med et av de viktigere spørsmål omkring beskyttelse av borgernes rettigheter:

Hvordan skal man klare å etablere en fri og uavhengig presse (Spørsmålet går også til journalistene)?

Enkelt: Kjenn etter om du har en ryggrad. Dersom du finner den inntakt, bruk den. Din ryggrad gjør deg i stand til å stå på egne ben.[3] Rett deg derfor opp og si: Jeg har ikke behov for å ha et godt forhold til maktens institusjoner! Jeg behøver ikke å holde meg inne med dem som jeg har satt til å forvalte mine rettigheter. Derimot forlanger jeg respekt for mitt ønske om å være fri og uavhengig. Jeg har en rett til å grave etter sannheten og ingen har en rett til å hindre meg i å viderefortelle sannheten. Det finnes mer en nok lesere der ute som er villige til å betale min årslønn for å få tilgang til sannheten. Jeg lar meg ikke kjøpe opp av noen. Jeg er fri. 

De fleste av oss vil vel være enige i at det er hyggeligere å betale for sannheten enn å betale for å bli lurt, men valget, det er ditt.

 

Herman J Berge
Luxembourg


[1] Labor's Untold Story, by Richard O. Boyer and Herbert M. Morais, published by United Electrical, Radio & Machine Workers of America, NY, 1955/1979

[2] Sakene – ikke saken – betyr alle saker tilknyttet diktatoren Gerhardsens ”Norway Scheme”.

[3] Jeg håper dere forstår at dette er billedlig fortalt. Jeg har selvsagt ikke til hensikt å gjøre narr av journalister og andre som måtte lide av en funksjonshemming.