HVEM FORMET NORGE?
I artikkelen ”De formet landet vårt” redegjør VG-journalist Hanne Skartveit for VGs liste over de 100 viktigste nordmenn som var med å forme Norge. Topp100-listen som VG har valgt å kalle den. Dette høres jo voldsomt ambisiøst ut, og – i utgangspunktet – interessant. Listen, viser det seg, er en del av den kontinuerlige historieforfalskningen
Og, hva ble Norge formet til?
Om ikke lenge er det duket for grunnlovsjubileum, og i den anledning har VG forsøkt seg på en aldri så liten hyllest, ja, en slags gudedyrkelse av de beste av de aller beste. I likhet med gudedyrkelse generelt, er det ikke hva vedkommende halvgud har gjort som er det sentrale, men derimot hvor godt likt vedkommende er blant dem som har påtatt eller tiltvunget seg rollen som ”meget betydningsfull” i landet.
I artikkelen ”De formet landet vårt” redegjør VG-journalist Hanne Skartveit for VGs liste over de 100 viktigste nordmenn som var med å forme Norge. Topp100-listen som VG har valgt å kalle den. Dette høres jo voldsomt ambisiøst ut, og – i utgangspunktet – interessant. Navnene er nøye plukket ut av en jury på seks personer, antakelig sammensatt av VG eller Skartveit selv. Det kan innledningsvis være greit å si litt om dem som i sin tid startet det hele, og som også er utgangspunktet for Skartveitjuryens arbeid, nemlig grunnlovens fedre, grunnlovskonsipistene.
Grunnlovens fedre – jødehaterne
La det være sagt med en gang. Norge som nasjon etter 1814 er skapt og formet av en gjeng med jødehatere, eller sagt med andre ord, av intolerante paranoide rasister. Det er det ikke den minste tvil om, lik det eller ikke. Ikke så rart kanskje, at det ble slik, for det var jo ikke folkets ønsker og vilje som var representert eller som kom til syne på Eidsvold disse vårdagene i 1814, men rikingenes og deres lakeiers, det lille fåtallet av pøbler hvis forfedre i generasjoner etter generasjoner på hver sitt vis hadde grafset til seg det som var å grafse på, og som selvsagt ønsket minst mulig konkurranse, og samtidig så en fin anledning til å bli kvitt den absolutt uoverkommelige statsgjelden til Danmark.
Grunnlovens § 2, den såkalte jødeparagrafen, hørte til stammen av den disposisjon som senere skulle bli Norges grunnlov. I følge historikerne på wikipedia var det ingen nevneverdig opposisjon blant grafserne mot denne bestemmelsen som altså i 37 år fremover skulle utelukke jøder fra kongeriket. Før jeg nå skal berøre Skartveitjuryens metode og grunnlag, må jeg si noen ord om én av dem som juryen mener ikke har bidratt i formingen av Norge.
Knut Hamsun
Idet jeg satte meg til å lese igjennom de 100 utplukkede, var jeg sikker på at minst én person ikke var listet opp; Knut Hamsun. Ikke fordi det er noe galt ved han, tvert imot, men fordi den politisk, kulturelt, og sosialt korrekte delen av befolkningen – altså den servile delen som ikke selv har sett det tjenlig å gjøre seg opp en egen mening om noe som kan rokke ved deres sosiale, kulturelle eller politiske posisjon – har hatet denne mannen fra og med ca 8. mai 1945.
Hamsun har rørt ved manges sinn og hjerter, og tar jeg ikke mye feil har VGs godeste Skartveit i sine yngre dager, med et lett bankende hjerte – i skjul for ordens- og åndspolitiet hun nå er blitt en del av – ligget halvveis under dynen med en lommelykt i ene hånden og et eksemplar av Pan i den andre, og kanskje til og med felt en tåre, som vel i dag – av henne – tenkes tilbake på som den store ungdoms skam.
I følge wikipedia regnes Hamsun som en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike litterære stilister, og for mange – hevdes det – står han som opphavet til den moderne roman. I 1920 ble han tildelt Nobels litteraturpris. Han siteres daglig i landets skoler, og han etterlignes av nystuderte skribenter som higer etter et poetisk liv. Han skriver knakende godt, og, jo da, man kan trygt slå fast at Knut Hamsun har vært med på å forme Norge og at han er en bærebjelke innen norsk litteratur, men borte ble han for Skartveit & Co, og årsaken er like fantastisk som juryens skapersyn;
”Det er åpenbart at en mann som støttet Hitler ikke kan være med på en liste som feirer grunnlovsjubileet vårt.”
Ha! Utrolig, dere! Grunnloven skal selvsagt feires på godt og vondt. Hamsun har formet Norge, men blir underkjent og får ikke være med fordi han støttet Hitler. Hva slags støtte Hamsun angivelig skal ha gitt Hitler, og i hvilken grad støtten var reell, bryr ikke den eminente jury seg om.
86 år gammel skrev Hamsun en nekrolog hvor han skal ha roset Adolf. Nekrologen kom dagen før gjemmefronten dukket opp og tok over landet (altså 7. mai 1945, som av de brittiske samveldestatene oppfattes som frigjøringsdagen), og det skulle ikke forundre meg om nekrologen kan ha vært del av et aldri så lite kulturelt puss.
Ikke lenge etter dette, ble nobelvinneren deaktivert av de aller beste nordmenn som nå hadde dukket frem fra de dype skoger, og lukket inne på Vinderen psykiatriske sykehus i Oslo. Etter en psykiatrisk takst utført av Gabriel Langfeldt og lobotimistkollega Ørnulf Ødegård, som slo fast at Hamsun nå var å regne som offentlig spyttklyse og søppel (varig svekkede sjelsevner), ble han sendt hjem. Som følge av denne litterære lobotomering, ble det ikke noe straffesak. De aller beste nordmenn – dem som hadde arvet sin status eller som på annet vis hadde plassert seg selv over alle, både politisk, så vel som kulturelt og sosialt – var ikke fornøyde, og dermed ble jakten igjen satt i gang, denne gang sivilrettslig.
For å få Hamsun skikkelig grisedømt, måtte man først finne beviser på at han var medlem av Nasjonal Samling, en i utgangspunktet umulighet. Hamsun hevder at han aldri har vært medlem av noe politisk parti, og noe bevis på medlemskap fantes visst ikke. Hva gjorde de beste nordmenn med dette? Intet er umulig for en briljant jurist, og spesielt kreative evner behøver man ikke. Det var bare å gjøre som dommere i alle år siden har gjort. Man ”legger til grunn”[1] at slik er det, altså; dommerne fabrikkerer et ”faktum”, og så er det bare å dømme i vei. Domstolen fant det bevist, ha, ha, at Hamsun hadde vært medlem av NS, du slette tid, og dermed tok de – med ulov i hånd – hele hans formue, og det var det. Etter min mening kan vi trygt dømme Høyesterett i dag etter hvordan den samme domstol med en sløv øks veivet rundt blant krigens ”tapere” den gang. Synet og resultatet er hva man kaller seierherrens justis, og den har fulgt Norge frem til i dag.
Knut Hamsun var altså en av de absolutt store formerne av Norge i den perioden Skartveitjuryen har satt seg fore å vurdere.
Formet landet, eller bare oppført seg pent? – Skartveitjuryens metode
Det som plager meg med Skartveits redegjørelse er at juryen har gitt seg selv i oppdrag å plukke ut personer som har ”formet” landet vårt, samtidig som det fremgår av én av jurydiskusjonene Skartveit i denne kommentaren referer fra, at det ikke er formerne hun og juryen nødvendigvis har lett etter, men snarere viktige personer som etter hennes og juryens oppfatning har oppført seg pent i sitt offentlige liv. Hamsun-eksiten bekrefter dette.
Det er stor forskjell mellom det å forme en gjenstand, resultatet av formingen, og det å like eller ikke like enkelte av dem som har formet gjenstanden. Dersom man skal plukke ut dem som formet Norge, hvor man altså må se på helheten, ja, da må man ta med alle, samt de viktigste trekk av det som ble formet, både på godt og vondt. La meg forsøke å si dette på en litt annen måte.
Ta eksempelvis byggmesteren som med sin gjeng med snekkere, rørleggere og elektrikere fikser opp slottet til Harald Rex og den aldri fornøyde kona hans. De pusser og gnikker på gullgjenstandene og på marmorgulvet, og på temperaturfølerne som skal gjøre det tilnærmet umulig for kona å merke temperaturforskjeller når hun stiger ut av sengen, går igjennom gangen og sjangler seg inn i baderommet. Dette var meget viktig for henne, tro meg på det. Uansett. I et hvilket som helst prosjekt så går det bra med noe, og mindre bra med annet. Fasaden blir bra, mens rørleggerens koblinger lekker, dog uten at man oppdager dette før det har gått lang tid.
Når vi nå i ettertid skal plukke ut 10 eller 100 av disse arbeiderne som fikset slottet, eller et hvilket som helst annet byggeprosjekt, hvordan skal vi da foreta utvelgelsen av dem som bidro til å forme prosjektet (på godt og vondt, selvsagt)? Hvilken metode skal vi bruke? Jeg vet ikke jeg, men det enkleste og mest rettferdige ville vel kanskje være å ta én fra hvert delprosjekt. Én fra arkitektgjengen, én fra fasadegjengen, én fra rørleggergjengen, én fra snekkergjengen osv, alle plukket ut helt uavhengig av om vedkommendes arbeid ble et tapsprosjekt eller skandaløst stygt, og også helt uavhengig av om vedkommende prosjektleder var en skapterrorist eller narkolanger. Jeg mener, han kan jo gjøre et bra håndverk for det, og vedkommende har jo vært med å forme slottet.
Skartveit, derimot, har benyttet en helt annen metode. Hun har ikke sagt det direkte, men dette er resultatet. Hun har nemlig bestemt at hun og juryen bare skal velge personer som – etter deres skjønn – ikke har gjort alvorlige feil under formingen. Hun og resten av juryen går altså ikke med på at noe gikk galt under formingen av Norge. Alt har bare gått bra, og da kan man ikke ha med mennesker som – etter hennes tillærte / påtvungne korrekte skjønn – kan ødelegge dette bildet.
I og med Skartveitjuryens metode, har det ikke vært nødvendig å se Norge på godt og vondt, hva som faktisk er skapt og formet. Man er bare interessert i å hause opp dem man liker, og gjerne seg selv i samme slengen, om så er mulig. Hva ble skapt? Hva ble Norge faktisk formet til? Det befatter ikke denne juryen seg særlig med, men det kan jo vi gjøre, og da kan vi jo se på den nære fortid, Norge som oljenasjon. Ser du igjennom Skartveitjuryens liste, finner du én angivelig skaper av OljeNorge, og det er denne råtassen som sto som modell for uttrykket Én Mong, en pengeenhet som skulle tilsvare ca 6 milliarder kroner, som igjen skulle tilsvare overskridelsene ved Mongstadutbyggingen, norgeshistoriens til da største pengeoverskridelse. Men, uansett, hvor er de som virkelig skapte OljeNorge, dykkerne og drillgjengen på dekket? Uten disse hadde ikke Norge sett ut som det gjør i dag. Én av de store feil dykkerne har gjort, er å gå til erstatningssak mot staten, og da blir staffen – som mot Hamsun – diskvalifikasjon.
Og hva med Norge som rettsnasjon? I dag har vi en Høyesterett som – når det passer regjeringen – tilsidesetter grunnloven, som om den aldri eksisterte. Tore Schei – justitiarius i Høyesterett – har formet grunnloven og det norske rettsvesen til å bli et verktøy som tjener statens interesser, ikke borgernes. Også Schei skulle vært med, inkludert hele hans historie.
Einar Gerhardsen
Jeg kunne tatt for meg en rekke av de personlighetene som Skartveitjuryen har plukket ut, og ødelagt hele bildet for henne, men jeg lar det bli med én person; Einar Gerhardsen, eller Einar Henry Olsen som han egentlig hette. Hva har han formet og skapt? Jo, han har sørget for at milliarder av kroner fra redernes profitt er blitt saltet ned i Sveits. Nedsaltingen ble beordret av Gerhardsen selv etter krigen. Hvor lenge den har holdt på er ikke godt å si, ei heller hva han selv og hans familie har fått. Ja, vi vet selv ikke i dag om ordningen fremdeles er aktiv i en eller annen form, men at den må ha pågått helt frem til den kalde krigens slutt på 1990-tallet synes i hvert fall sannsynlig, dette da det vikarierende motivet for ordningen nettopp var den røde trussel fra øst.
Slik jeg ser det – og så lenge skipene eller rederiene har vært registrert i Norge, og at det har arbeidet norske sjøfolk på skipene – har Gerhardsen dermed tappet landet for ressurser i form av milliarder av norske kroner. Samtidig som dette skjedde, allerede kort tid etter at hans team hadde kuppet Norge, sørget han for å svindle amerikanerne slik at også Norge skulle få Marshallhjelp, og det fikk Norge – så det monnet. Ca 440 millioner dollar, tilsvarende 2,18 milliarder kroner den gang, eller 50 milliarder kroner i dagens verdi. Svindelen av amerikanerne var enkel. Gerhardsen & Co unnlot å fortelle amerikanerne om Nortrashipformuen ((se side 16 til 21 eller les artikkelen her) som straks etter krigen har ligget på omtrent 13 milliarder kroner, hvilket tilsvarer seks ganger beløpet fra Marshallhjelpen), og at landets redere på kontinuerlig basis – og etter Gerhardsens direktiver – saltet ned all profitt i Sveits. Dersom amerikanerne hadde vært på det rene med Norges enorme og stadig stigende skjulte formue, ville Marshallhjelpen ikke kunne ha sett dagens lys i Norge. I følge Skartveitjuryen har Gerhardsen ledet Norge til å bli et velferdssamfunn. Jo, takk, med tilsvindlede midler har også han formet Norge. Hamsuns eventuelle sympati for Adolf kan ikke sammenlignes med Gerhardsens svik.
Skartveitjuryen[2]
Da har jeg sagt mitt om Skartveitjuryens utplukkingsmetoder og arbeid for øvrig, og det gjenstår da å si noen ord om dem som satt i juryen:
Hanne Skartveit (juryleder) – journalist, jurist og statsviter som har samme oppfatning som Karsten Alnæs (se nedenfor). Datter av forlagsmannen Andreas Skartveit som i 1998 skrev kronikken ”Råte i den norske rettsstaten”, en kronikk som vekket mange, spesielt dommere, hvorpå han umiddelbart deretter ble invitert til å holde et foredrag for dommerforeningen. Siden har ingen hørt noe særlig fra han.
Karsten Alnæs – Historieforfatter som forteller historien slik han mener og/eller er beveget til å tro at den ledende klan ønsker den fremstilt, og som nødvendigvis har utdannet journalister til å bare lese akseptert historie, og referere fra hendelser på en slik måte at historikere senere hen ikke behøver å skrive om den sanne historien, men altså bare den delen som til enhver tid er akseptert.
Kåre Willoch – Pensjonert statsminister og vestkantpolitiker som uforskyldt har endt opp i en jury med historieforfalskere.
Halvard Leira – Forsker ved Arbeiderpartiets Utenrikspolitiske Institutt. Leira har ikke protestert mot Skartveits fremstilling av juryarbeidet, og må følgelig antas å ha samme oppfatning som Alnæs.
Jorunn Bjørgum – Professor i historie og har samme oppfatning som Alnæs, altså at man kun skal skrive om historien slik den til enhver tid er akseptert blant landets regjerende klan. Bjørgum utdanner historikere til å tro og forstå at det kun er den aksepterte historien som det kan skrives om.
Hadia Tajik – Journalist som har samme oppfatning som Skartveit, Alnæs, Leira og Bjørgum, altså at man kun skal skrive om den delen av historien som av den regjerende klan er akseptert.
La meg avslutte med å kritisere Skartveit for å forsøke å villede leserne når hun – etter at leserne har etterspurt Hamsun og general Fleischer – sier at listen bare er en vilkårlig og morsom liste over deres favoritter. Dette står jo ikke akkurat til troende. Dersom Bjørgum har en favoritt i Halvdan Koht, så kan ikke Skartveit ta denne favoritten fra henne ved å stemme henne ned, men det gjorde hun altså. Dette blir det jo bare tull av. Det vi da står igjen med er en tulleliste, skrevet av en gjeng med tullinger som skal sitte og vurdere den annens favoritt. Men, dette var nok ikke deres mening. Listen var selvsagt ikke ment å være verken vilkårlig eller morsom, og jeg viser da til Skartveits uttalelse:
”… Et av våre mål er å skape debatt om grunnlovsfedrene og de som kom etter dem. De som formet nasjonen og bygget samfunnet, og slik ga oss det Norge vi kjenner i dag…. rangere de 100 viktigste personene i forbindelse med grunnlovsjubileet… Vår liste må leses som en slags sluttsum av ulike synspunkter på ulike spørsmål.”
Koht fikk for øvrig samme behandling som Hamsun. Juryens flertall mente tydeligvis at det var takket være Koht at Norge ble okkupert, og dermed var det rett ut, til tross for Bjørgums protester. Dersom Skartveitjuryens flertal har rett i sin vurdering av Kohts handlinger eller unnlatelser, ville Norge ikke ha blitt okkupert under andre verdenskrig. Idet Norge ble okkupert – og forutsatt at disse 5 år med tysk okkupasjon (hvor enkelte kreative nordmenn slo seg stort opp på andres nød, jf eksempelvis Emil Kjølner AS/Adelsten[3]) mer eller mindre hviler på Kohts forfeilede utenrikspolitikk – ja, så har jo Koht virkelig formet landet og det samhold som fant seg selv i de dype skoger, i buktede fjorder, og over bugnende fjell av konfiskert løsøre. Koht skulle jo da selvsagt ha vært med på listen, jf på godt og vondt, som jo egentlig betyr: Summen.
Og helt til slutt: Skartveitjuryen ønsket med denne listen å, som nevnt ovenfor:
”… skape debatt om grunnlovsfedrene og de som kom etter dem. De som formet nasjonen og bygget samfunnet, og slik ga oss det Norge vi kjenner i dag.”
I og med Skartveitjuryens utelatelser, er det klart at juryen kun har ønsket å skape debatt omkring hvem de mener er de beste av de aller beste. Vi skal altså bare diskutere det som er godt, pent og akseptabelt. Resten skal undertrykkes. Neida, Skartveitjuryens liste var ikke ment å være verken vilkårlig eller morsom. Tvert imot var den ment å bevege leserne i samme retning, og sikre/befeste historieforfalskningen til neste generasjon. Juryens resultat kan beskrives med et enkelt ord; sjåvinisme.
* * *
Det er som med dommerne i Høyesterett; det er ikke de mest intelligente hodene man har funnet, men de mest servile.
Herman J Berge
In Exile
- Log in to post comments