Staten fortsetter å svindle familien Riis

Time to read
6 minutes
Read so far

Staten fortsetter å svindle familien Riis

Mon, 24/01/2005 - 15:53
0 comments

Riis-komplekset består av en rekke uavklarte forhold. Dette har ført til at familien Riis ikke har hatt annet valg enn å reise søksmål mot både advokater, banker samt en rekke statlige institusjoner. Riis-sakens alvor førte til at justisminister Odd Einar Dørum fant det klokest å finne en løsning med familien Riis, for én av sakene; den såkalte Skiftesaken hvor staten ved Justisdepartementet var saksøkt. Dørum tilbød Riis kr 55 millioner for å trekke dette søksmålet. Familien Riis krevde på sin side at den saken som de hadde reist sommeren 2002 mot Norge i Strasbourg, skulle holdes utenfor forliket. Dette sa Dørum ja til, og det kom til forlik. Nå viser det seg at justisminister Dørum har løyet for Riis.

 

Dørum lurer Riis inn i forlik
Spørsmålet som domstolen i Strasbourg skulle dømme over, var hvorvidt Norge hadde krenket Riis' rettigheter, idet påstanden var at norske domstoler hadde trenert den såkalte Skiftesaken i 25 år, hvor man på det tidspunkt fremdeles ikke hadde fått en rettskraftig avgjørelse. Det hadde tatt hele 22 år å få saken inn for første instans, Oslo byrett, og man sto i utgangspunktet overfor en klar krenkelse av kravet om å få avgjort sin tvist innen rimelig tid, en rettighet som er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6.

Dørum forsikret i brev til familien Riis at denne saken skulle holdes utenfor forliket. Dette skulle også gjelde et eventuelt erstatningskrav som måtte følge dersom staten ble dømt for denne krenkelsen.

Under disse forutsetningene fant familien Riis at de kunne inngå forlik med Justisdepartementet og Dørum. Den 3 juni 2003 møtte familien Riis opp i departementet for å signere forliket. Da det viste seg at departementets representant ikke ville gjennomføre statens forpliktelser etter forliket; betale kr 55 millioner til Riis samtidig med signering av avtalen, reiste familien seg for å gå. Idet Riis gikk ut av døren, ga departementets representant Einar Riis et slag over skulderen, liksom for å kaste eller slå Einar ut av kontoret, samtidig som han sa; vi er lut lei av deg, Riis!

Dagen etter tok departementets representant kontakt igjen. Det var meget tydelig at han var blitt presset til å komme med en løsning, og den var enkel; Riis skulle få pengene samtidig som forliket ble signert, slik som avtaler normalt gjennomføres, og som familien Riis hadde krevd. Den 5 juni 2003 ble forliket signert, og bare noen uker senere ble departementets representant funnet død utenfor regjeringsbygget. Han hadde - av en eller annen grunn - hoppet ut fra sitt kontor i sjette etasje.

Kun to måneder senere, den 6 august 2003, sendte regjeringsadvokaten, på statens vegne, inn sitt tilsvar til Riis' klage for domstolen i Strasbourg. Til alles overraskelse tok staten på seg skylden for treneringen av den såkalte Skiftesaken, noe staten hadde blånektet for gjennom hele hovedforhandlingen i Oslo byrett høsten 2000. Hadde innrømmelsen kommet i Oslo byrett, ville staten ha blitt dømt til å betale familien Riis i overkant av kr 216 millioner, og ikke kr 43 millioner (Riis hadde ved en slik innrømmelse blitt tilkjent rentesrente, noe de ikke fikk da dommeren ikke kunne se at staten var skyld i treneringen).

Det var plutselig ikke nødvendig for Riis å argumentere for, og bevise, statens skyld. I et rettferdig og ordentlig rettssamfunn ville innrømmelsen ha ført til en eneste ting; Strasbourgdomstolens utmåling av erstatningen. Det materielle spørsmålet var jo løst, i og med statens innrømmelser.

Det motsatte skjedde. I tilsvaret til Strasbourg innrømmer altså staten skyld, mens de samtidig sier - og dette er alvorlig for forliket med staten - "vi har betalt for krenkelsen gjennom forliket av den 5 juni 2003."

En skandale er et faktum: Justisminister Odd Einar Dørum har derved - som følge av hans advokaters anførsler og påstander for Strasbourg - svindlet familien Riis, en må tillate seg å si; enda en gang.

Det skal naturligvis ikke være mulig å inngå en avtale om å holde et konkret sentralt moment utenfor avtalen, for deretter - straks man har fått motpartens signatur - å tolke momentet inn i avtalen igjen. Det var nettopp det justisministeren gjorde. Ett år senere (sommeren 2004) hadde han og departementets advokater - på en eller annen måte - sørget for å få dommerne i Strasbourg med på den fine tanken at det erstatningskravet som måtte følge av en krenkelse av menneskerettighetene, var gjort opp for i det forliket som nettopp var ment å holde krenkelser av menneskerettighetene utenfor. Riis var selvsagt ikke kjent med statens innrømmelse da forliket ble inngått.

Riis' erstatningskrav mot staten for krenkelse av EMK art 6.1 (rettferdig rettergang innen rimelig tid), er på over $2 milliarder. Dette kravet har både statsministeren såvel som justisministeren vært klar over, og mye kan tyde på at regjeringen kan ha bestemt seg for å narre Riis inn i et forlik om en enkelt del av Riis-komplekset, for så å lure inn avslutninger i flere andre saker i det samme forliket, etter at Riis har signert, for på den måten å søke å unndra staten fra et gigantisk rettmessig erstatningskrav. Frem til i dag har regjeringen lykkes med dette spesielt uheldige tiltaket.

Helt siden Riis-saken oppsto på midten av 70-tallet, som en del av Reksten-saken, har den vært høypolitisk. På et eller annet tidspunkt følte politikerne at det begynte å brenne under beina. Med enkle grep skjøv politikerne saken over til domstolene, og dermed var de (gikk de ut fra) ferdig med et tilsynelatende uløslig, men likefult selvforskyldt (politikerskyldt) problem.

Gransking av Riis-saken
Som følge av den behandling som den norske regjeringen hadde gitt Riis, oversendte jeg den 3 mai 2004 et velbegrunnet krav om gransking til lederen av Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite, Ågot Valle (SV). Les hele begjæringen med vedlegg her. Kravet bygget også på det faktum at Carl I Hagen (FrP) hadde lovet gransking dersom Riis aksepterte forlikstilbudet fra staten. Valle besvarte vår begjæring i brev av den 11 mai 2004, hvor hun avviser kravet med den tåkete begrunnelse at Stortinget pga maktfordelingsprinsippet ikke kan gå inn i saker hvor rettsvesenet er involvert. Les Valles brev her.

Med tanke på de meget alvorlige og tildels kriminelle forhold som avdekkes i begjæring om gransking - hvor også Stortinget har hatt en sentral rolle i å skjule faktum i saken - er det rimelig friskt av Valle å kategorisk nekte enhver tilnærming til problemet. Spesielt ille blir hennes uttalelse sett i lys av den stilling hun besitter i Stortinget.

Det aner meg at Valle på ingen måte har skjønt hva hun har skrevet. Dersom det skulle vise seg at en norsk domstol drives i strid med de mandat og forpliktelser en domstol skal leve under, så må det vel være åpenbart at Stortinget har en plikt til å gripe inn. Spesielt åpenbart må dette bli når dommere slår seg sammen med regjeringsadvokaten (det offentliges (deriblant regjeringens) advokatkontor) for å knuse en privat part. Like alvorlig er situasjonen når det kan dokumenteres at Stortingsrepresentanter og komiteledere - vel vitende om statens overgrep mot familien Riis - med bevisste handlinger har søkt å holde sannheten skjult for resten av Stortinget. Reksten-saken, som Riis-saken er en del av - har gjennomgått én regjeringsoppnevnt og én stortingsoppnevnt gransking. Like mange ganger har granskerne maktet å skjule det mest sentrale faktum i saken.

Velgerne - de mennesker som har gitt våre politikere fullmakt til å styre landet - vil neppe akseptere Valles uttalelser. Valle skriver at pga maktfordelingsprinsippet (at landet styres best gjennom en maktbalanse mellom Storting, regjering og domstol) går Stortinget svært sjelden inn i saker der rettsvesenet er involvert. Lederen av Kontroll- og konstitusjonskomiteen synes å ikke engang ane konturene av det mandat og de plikter hennes kommite er satt for å utøve. Maktfordelingsprinsippet - og avvik fra dette - skal nemlig ikke være et hinder for gransking, men et utgangspunkt for gransking. Dette synes Valla - med sin uttalelse - å motarbeide.

Et eksempel på enkle rammer for opprettholdelse av maktbalanse: Regjeringen må søke Stortinget om fullmakt dersom regjeringen har behov for ekstraordinære midler utover det som er vedtatt i statsbudsjettet. Dersom regjeringen - uten å spørre Stortinget om fullmakt - bruker penger ved eksempelvis å subsidiere en spesiell industri, eller opptar lån (eller gir garantier for lån) i utlandet for å dekke inn utgifter til et prosjekt som man ikke har spurt Stortinget om å få igangsette, så ser vi at regjeringen - med en slik praksis - tar til seg makt som Grunnloven har tiltenkt Stortinget.

Dersom en slik praksis ikke stoppes, vil regjeringen kunne sette av store beløp til eksempelvis valgkamp, og en kan ane hvordan dette ville ende uten kontroll fra Stortinget. En kan tenke tanken noe lengre og se for seg Høyesterett som avsier dommer på oppfordring fra, eller i tråd med regjeringens ønsker. Regjeringen kan jo tenkes å ha behov for å få satt ut i livet sine politiske kampsaker, kampsaker som ikke ville ha sett dagens lys uten en urettmessig dom fra Høyesterett. I et slikt tilfelle er det opplagt at noen må involvere seg i saken for å beskytte borgernes rettigheter. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite er et organ som har til oppgave å skjerme samfunnet for slik maktubalanse.

Jeg har eksempler på at regjeringen har tatt til seg makt gjennom straffbar handling, noe som utvilsomt ville ha medført Riksrett dersom en forsamling av rettferdige mennesker hadde fått saken til behandling. Dette får jeg komme tilbake til i en senere artikkel.

Begjæringen om gransking av Riis saken kan være noe tung å laste ned for noen brukere (1.5mb). Jeg anbefaler likevel at dere tar tiden til hjelp, da det følger med meget viktig informasjon vedlagt i begjæringen. Bl.a. kan dere lese om statens innrømmelser samt mitt notat av en samtale med administrasjonen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Denne telefonsamtalen var i strid med Strasbourgdomstolens egen lov, jf Rule 62, første ledd, hvor domstolen ikke har anledning til å ta kontakt med klager - for å søke å forlike saken - før klagen er blitt tillatt fremmet.

Selv om Stortinget ikke vil granske saken nå, så vil det nok med nødvendighet tvinge seg frem en gransking, og da oppstår et nytt spørsmål: Hvem trenerte granskingen i så mange år?

Noen vil kanskje spørre seg hvorfor Riis-saken bør granskes. Et av de første svarene som peker seg ut, er selve forliksbeløpet i kun én av kompleksets mange saker. Hvem vil vel betale ut kr 55 millioner, slik uten videre? Enn verre blir dette når staten -samtidig som de utbetaler pengene - uttaler at utbetalingen ikke er en erkjennelse av ansvar fra statens side. Hvem vil vel utbetale kr 55 millioner og samtidig uttale noe slikt? Dette er ikke troverdig. Etter en slik utbetaling burde enkelte ansvarlige statstjenestemenn - og spesielt stortingspolitikere - spørre seg hva som ligger begravet under disse 55 millionene, utover de mange lik.