Ny "seier" for Berge - Uteblivelsesdom avsagt av Oslo tingrett

Time to read
16 minutes
Read so far

Ny "seier" for Berge - Uteblivelsesdom avsagt av Oslo tingrett

Sun, 20/01/2008 - 11:57
0 comments

Aller først: Artikkelen inneholder opplysninger om alt fra juridiske forhold til en beskrivelse av det kaotiske forholdet innad i Riis-familien, hvor noen av dere helt sikkert vil spørre hvorfor jeg må blottlegge dette for allmennheten, her. Årsaken er alene den at de norske domstolene ikke tillater meg å føre noe forsvar mot de anklager som er blitt reist mot meg i Norge. For meg finnes det ingen annen måte å forsvare meg på.

I følge et brev fra Dagny Amelia Olsen Riis til Borgarting lagmannsrett av 31. desember 2007, har Oslo tingrett avsagt uteblivelsesdom mot meg den 18. desember 2007.

Dette vil i realiteten si at Oslo tingrett har dømt Einar Riis’ testament samt to avtaler mellom meg og Einar/Amelia Riis ugyldige. I følge arveloven §54, litra c, d, og e, er testamentet gyldig selv om det ikke skulle være gyldig i forhold til de norske formkrav. Einar var nemlig residerende i Monaco da han døde.

Som dere vil se av testamentet, er advokat Ole Kristian Aabø-Evensen nevnt som en mulig kreditor til boet hvis krav jeg er satt til å vurdere holdbarheten av. Bare av denne grunn vil det være en umulighet for Aabø-Evensen å føre denne saken mot meg, dette idet han er part, og har økonomisk interesse i dødsboet.

I tillegg – dersom man ser hen til Aabø-Evensens påstander – er jeg dømt til å betale familien Riis omkring kr 15 millioner for ett eller annet. Ikke nok med det; jeg er også blitt dømt til å betale omkring ½ million kroner i tapte saksomkostninger til Aabø-Evensen, dette i følge hans egen omkostningsoppgave.

Tingrettsdommer Ina Strømstad, som selv er en hobbypsykolog med hovedinteresse for interaksjonen mellom rettens aktører, har lagt til grunn at Einar var en bløt idiot, paranoid med en konspiratorisk lidelse, og derved var lett å manipulere. Samtidig har hun lagt til grunn – alt i følge stevningen – at Einar manipulerte Amelia, osv. Det er i hvert fall hva Amelia Riis’ advokat Ole Kristian Aabø-Evensen påstår, uten å ha lagt frem et eneste bevis som skulle dokumentere Einars angivelige tilstand.

Påstanden står i grell kontrast med Aabø-Evensens vitnemål for Asker og Bærum tingrett høsten 2004 i sak mot Amelia Riis, hvor han hårdnakket påsto at han ikke hadde inngått noe prosessoppdrag med Amelia Riis, men med Einar, den mannen han nå beskriver å ha vært mentalt syk siden tidlig på nittitallet frem til sin død.

Ingen dommer kan legge til grunn en uttalelse som ikke blir fulgt opp av bevis. I motsatt fall kan man jo få Oslo tingrett til å avsi dom på at jorden egentlig er delt i to, at den andre delen kan finnes igjen bak månen, hver mandag, og at skaden (delingen) som oppsto som følge av at ekornet hamret nøtten litt for hardt ned i sanden, skal dekkes av ekornets eier, som av ukjente grunner er meg.[1] Det hele er absurd, men altså ikke for Geir Engbretsen og Ina Strømstad.

Men la oss trekke oss litt tilbake og se nøkternt på dette. Dommernes handlinger er absurde først når det blir klart at de handler etter eget hode. Men det gjør de åpenbart ikke, for vi må forutsette at Kongen ikke ansetter tilbakestående dommere. Handlingene kan derfor ikke ha vært utført etter dommernes beste skjønn. Tvert imot. Disse to dommerne har blitt instruert til, og fått betalt for, å handle slik de gjør. Instruksjonen kommer fra et omfattende og mektig miljø som har infiltrert domstolen. Som dere har sett i artikkelen vedrørende regjeringens instruksjon om å nedlegge yrkesforbud mot meg (med videre link til brevet til justisminister Storberget, som dokumenterer instruksen), samt instruksjonen om å punktere Riis’ saksanlegg, begge foretatt av regjeringsadvokaten, er det ikke vanskelig å tenke seg at det samme miljøet kan instruere en dommer til å handle slik Ina Strømstad her har gjort.

Som leserne kanskje har fått med seg ble saken i korte trekk administrert på følgende måte av sorenskriver Geir Engebretsen og tingrettsdommer Ina Strømstad:

1. Stevningen ble angivelig sendt inn til Oslo tingrett den 4. mai 2007, etter en ulovlig henvisning fra Oslo forliksråd, hvor det ikke var blitt avholdt lovlig mekling, og hvor verken forliksklage eller innkalling til forliksmekling var blitt forkynt for meg. Strømstad/Engebretsen skulle automatisk ha avvist stevningen straks de ble kjent med denne absolutte mangel.

2. Deretter startet Ina Strømstad med saksforberedelse, hvor hun sendte ut diverse brev til ”partene”. Dette ble gjort før stevningen var blitt forkynt for meg. Så lenge det ikke finnes noen stevning, finnes det heller ingen parter i prosessuell forstand. Det er ikke mulig å drive saksforberedelse med en part som ikke har fått forkynt en stevning. For denne parten eksisterer det selvsagt ingen sak før stevningen er blitt lovlig forkynt. Dette bryr ikke Engebretsen/Strømstad seg om.

Allerede her kunne vi ha konkludert med at Ina Strømstad må ha vært svært tilbakestående, idet ingen dommere igangsetter en massiv saksbehandling med utsendelse av rettslige dokumenter til saksøkte, med frister, før saksøkte har blitt gjort kjent med saken gjennom en lovlig forkynt stevning.

3. Den 19. oktober 2007 – før stevningen var blitt forkynt for meg – berammet Ina Strømstad hovedforhandling til den 11. desember 2007, samtidig som hun innkalte partene til hovedforhandling. Det vil si: Hun holdt tilbake innkallingen helt frem til den 26. november 2007, bare noen dager før selve hovedforhandlingen i en sak hvis saksmengde i realiteten ville kreve minst tre måneder i retten. Det ble satt av tre dager!

Igjen kunne vi konkludere med at Strømstad må ha vært svært tilbakestående, idet ingen dommere berammer saken og innkaller partene til hovedforhandling, før saksøkte er blitt gjort kjent med saken gjennom en lovlig forkynt stevning. Norge synes å være enestående i verden mht berøvelse av borgernes rettigheter under rettergang. Metodene som benyttes av dommerne for å frata borgerne disse medfødte rettigheter går de mest primitive rettssystemer en høy gang.

Uansett. Ina Strømstad hadde altså den 19. oktober 2007 bestemt seg for at saken var tilstrekkelig forberedt, før hun hadde fått mine innvendinger, ja, før stevningen var blitt forkynt for meg. Dommer Strømstad og sorenskriver Engebretsen var ikke bare forutinntatt, de hadde allerede avtalt utfallet av saken med et miljø utenfor domstolen, før stevningen var blitt forkynt for meg. Dette bekrefter at dommerne har gjort seg selv til part i saken. Det finnes ingen annen forklaring, bortsett fra at dommerne skulle være sterkt mentalt tilbakestående. Denne type virksomhet kan ikke beskrives med andre ord enn: Kriminell.

Virksomheten krenker en rekke straffebud, deriblant strl §132 a, som gjør det ulovlig å motarbeide rettsvesenet.

Handlingene er selvsagt også i strid med EMK artikkel 6.1 som foreskriver en rettferdig saksbehandling/rettergang for en uavhengig og upartisk domstol. Disse dommerne har gjennom sin virksomhet bevisst og meget effektivt sørget for at jeg ikke skulle få delta verken under saksbehandlingen eller under hovedforhandlingen i en sak som er reist mot meg i Norge (jeg bor i Luxembourg og skulle i så fall ha vært saksøkt her nede).

De aller fleste av oss kan si seg enige i at dersom en mobbgjeng fanger en person, bakbinder ham, taper igjen munnen hans, skandaliserer ham i TV og aviser, for så å putte en hagle i munnen på ham og trekke av, så har vi ikke vært tilskuere til en rimelig og rettferdig kamp. Dette er nøyaktig hva Geir Engebretsen og Ina Strømstad nå har gjort, og de utfører handlingen med den Norske løvens segl i hånd og kaller det derved for retteferdig rettergang.

I tillegg til dette har de arbeidet intenst for å skjule sine handlinger, for derved å gi familien Riis muligheten til å plyndre Einar Riis’ dødsbo.

*       *       *

Når jeg sier at Amelia Riis og hennes to barn er ute etter å plyndre Einar Riis’ dødsbo, vil kanskje mange av dere tenke: Ja men, det er vel ikke å anse som plyndring at en enke og hennes to barn ønsker sin arv etter sin mann og far? Det er vel ikke mer enn rimelig og rettferdig at de skulle få sin arv, vel?

For å forstå alvoret i saken – som ikke bare dreier seg om Amelia Riis’ sug etter penger, men som også består av staten v/justis- og politidepartementets kamp for å få meg fjernet som rettighetshaver i vesentlige krav mot staten v/departementet. Denne kampen dreier seg i dag spesielt om å få kjent alle avtaler mellom meg og familien Riis ugyldig. Derved, mener departementet, skulle jeg ikke ha noe rettslig interesse i å fortsette Einars kamp for tilbakeføring av formuen – er det viktig å gi dere et litt mer ballansert bilde av situasjonen, deriblant av forholdet innad i familien Riis. Når dette er lest, vil dere se at det kanskje ikke er så rimelig at Amelia og hennes barn skal få overta boet før man har vurdert situasjonen, arvingene og kreditorene.

I sakene mot meg søker Amelia Riis og hennes to barn (Kenneth Patrizio Riis og Benedicte Riis-Duryea også kjent som Benedicte Riis og Benedicte Duryea) å male et bilde av et eldre ektepar som er blitt lurt av meg, og som har kjempet og holdt sammen i alle år, i tykt og tynt, og som har sørget mye etter at Einar falt fra. Bildet har intet med virkeligheten å gjøre.

Ekteskapet kan best sammenlignes med en forretningsavtale, og det var nettopp det det var fra høsten 1993. Som leserne i senere artikler skal få bli nærmere kjent med, døde ikke Einar av normale årsaker. Jeg nevner i denne sammenheng at Amelia var så oppsatt på å få brent opp Einar at det var bare med nød og neppe at datteren Benedicte rakk begravelsen til sin egen far, som altså ble brent opp under 72 timer etter at han døde. Hun smuglet liket over grensen fra Sverige til Norge, og innhentet ingen tillatelse til kremering fra politiet. Hvorfor var det så viktig å brenne ham opp, så fort, og i strid med en notarialbekreftet avtale mellom de to om at likene ikke skulle kremeres dersom det var den minste tvil omkring årsaken til dødsfallet? Hvilket faktisk viste seg å være tilfellet.

Forholdet mellom Einar og Amelia og hennes to barn var på ingen måte normalt. Einar og Amelia var gift på papiret, likevel må vi nok kunne kalle arrangementet for et proforma-ekteskap, som altså ikke er lovlig.

Einar Riis levde sammen med en annen kvinne de siste 14 år av sitt liv. Forholdet ble akseptert av Amelia, hvor hun og Einar inngikk flere avtaler på det økonomiske og skattemessige plan om hvordan ting skulle løses dersom de kom seirende ut av sakene mot rederiet og staten. Amelia aksepterte altså av alle ting at hennes ektemann begynte et nytt liv og et nytt forhold med en annen kvinne. Det eneste Amelia ønsket tilbake var PENGER. Og hvor langt var Amelia villig til å gå? Hun slet nok mye med å aksepterer situasjonen, hvor hun måtte sitte og se på at Einar reiste ut med kjæresten hver helg, hver ferie, og hver eneste gang han hadde en ledig stund. På den annen side lå Einars intensive arbeid og muligheten for penger. Slik sett ble Amelia sittende å ballansere mellom en vond tanke og en for henne god tanke. Å holde balansen må ha vært en kamp av de sjeldne, og den kampen kom til syne ved flere anledninger og i form av forskjellige reaksjoner.

Amelia hatet denne kvinnen, ja, hun hatet nok henne og den situasjonen hun følte at Einar hadde plassert henne i (men som hun i realiteten selv hadde satt seg i; hun kunne jo ha skilt seg) så mye at hun gikk til det alvorlige skritt å utstede et pengekrav på kr 10 millioner mot henne. Før dette dokumentet ble sendt ut, hadde hun gjennom en venninne utstedte trusler, deriblant en eller flere drapstrusler mot Einars kjæreste. Truslene var av en slik karakter at hun måtte flykte fra Oslo, men Einar ga likevel aldri slipp på henne. Han var alt for glad i henne til å la seg bli presset av Amelia på denne måten, og forholdet fortsatte like intenst som det hadde vært før hun flyktet.

Hvor langt fra hverandre ”ekteparet” Riis var som ektepar, gir en erklæring av 1993 et klart bilde på. Her tvang Amelia sin mann til å signere på en erklæring hvor Einar måtte love å aldri adoptere barna til den nye kjæresten. Einar ble til og med tvunget til å signere på at han gjorde dette frivillig. I Amelia Riis stevning mot meg fremstiller hun meg og Einar som de store manipulatorer og overtalerer, og at det er vi som har tvunget henne til det ene eller andre. Virkeligheten er den at Amelia Riis gjorde alt hun kunne for å få tak i litt penger. Hun ofret alt, til og med sitt følelsesliv, bare for pengenes skyld. Einar på sin side var selvsagt interessert i det samme, men han hadde også et levende og brennende engasjement for å gjenopprette urett. Dette mangler Amelia, og er vel hovedårsaken til at hun gikk inn i en 14 år lang misere mens Einar på sin side på sett og vis kunne utfolde større deler av det å være et menneske på sin vei inn i alderdommen. I flere av disse avtalene som ble inngått mellom Einar og Amelia, beskriver ekteparet hverandre – ikke ved navn, men som parter.

Einar hadde – av sine private grunner – nesten aldri noe godt å si om sin sønn, Kenneth Patrizio Riis. Til tider foraktet han ham (mens jeg forsøkte å forsvare ham, for jeg trodde jo ikke at det kunne være så galt som det Einar la frem), hvor han beskyldte ham for bl.a. å ha vært med på å senke båten som Einar og hans kjæreste benyttet i fritiden. Videre beskyldte Einar sin sønn for å stå på Amelia’s side i kampen mot Einars kjæreste (og samboer gjennom alle ferier, weekender og opphold i Monaco). Einar gjorde sin sønn Kenneth arveløs i 1992.

Oppi alt dette er jeg blitt informert om at Einar hadde en sønn til i Italia. Denne ukjente sønnen har familien Riis fortiet om til alle domstoler, for derved å søke å svindle til seg også hans andel av arven. Jeg på min side – som testamentets eksekutor – har en plikt til å lete opp denne sønnen for å fortelle ham om hans far og at han har etterlatt seg en formue til ham.

Einar døde høyst sannsynlig av en overdose Warfarin (dss rottegift/Marevan). Som følge av den mistanken som oppsto etter jeg ble anbefalt å søke innsyn i dödsorsaksintyget (som jeg fikk), etterspurte jeg medisinske journaler på flere sykehus hvor Einar hadde vært innlagt, og riktig: det viste seg at Einar hadde vært utsatt for dødelige doser Warfarin flere ganger, med påfølgende indre og rektale blødninger. Einars indre organer ble sakte og permanent brutt ned, noe som må ha påført ham en enorm lidelse det siste året av hans liv.

Disse opplysningene beskriver ikke noe harmoniske ekteskap, men tvert imot fullstendig kaos og en tikkende bombe, som takket være Einar – i hvert fall tilsynelatende – ikke gikk av før han døde.

Ser vi disse korte faktaopplysningene i samme lys som Einars testament, vil det ikke lenger være så klart at Amelia og hennes to barn har rett til hele hans formue. Tvert imot. Testamentet og avtalene var spesielt ment for å sikre meg i kampen han hadde satt i gang decennier tidligere, en kamp som jeg akter å fortsette enten Riis liker det eller ikke. Det at Amelia Riis nå har lyst på masse penger, gir ikke hennes krav noe bedre posisjon enn den hun hadde før Einar døde.

Amelia Riis og hennes to barn viser for øvrig ingen respekt for Einar og det han sto for. Tvert imot beskriver de ham nå – for liksom å bevise at Einar ikke har inngått noen gyldige avtaler med meg – som en paranoid bløt idiot med konspiratorisk lidelse, og krenker derved Einars minne, jf strl §252. Det er takken han får for å ha ofret sitt liv for rettferdigheten. Samtidig bekrefter uttalelsene, og de sjikanøse angrepene mot Einar, at det ikke fantes noen gode følelser mellom Einar og Amelia Riis og hennes to barn, verken før eller etter at Einar døde.

*       *       *

Stevningen mot meg i Oslo tingrett ble forsøkt forkynt for meg den 24. oktober 2007. I følge Forkynningskonvensjonen (Haag-konvensjonen av 1965) art. 15, sammenholdt med art. 6 og art. 3, var stevningen ikke lovlig forkynt. Heller ikke den senere forkynning av innkalling til hovedforhandling var lovlig. Intet av det disse dommerne har gjort har vært lovlig. Tvert imot har det meste vært utført i skyggen av den mørke siden av norsk bakgårdskriminalitet.

Da jeg ble kjent med innkallingen og stevningen begjærte jeg innsyn i sakens dokumenter (gjennom den korrespondanse som utspant seg i forkant av hovedforhandlingen, viste det seg at Ina Strømstad hadde forfalsket både dokumenter så vel som selve Dokumentlisten); jeg begjærte retten satt med meddommere; jeg begjærte opptak av hovedforhandlingen; jeg begjærte at saksøkerne skulle stille sikkerhet for saksomkostningene idet ingen bodde i Norge. Videre reiste jeg godt dokumenterte habilitetsinnsigelser mot både Strømstad og Engebretsen; jeg reiste motsøksmål; jeg ba om at saken i det minste burde utsettes til jeg hadde fått anledning til å forberede mitt forsvar; og jeg begjærte utsettelse av saken som følge av at mye pekte i den retning at noen av Einars nærmeste kunne ha påført eller påskyndet ham hans alt for tidlige død.

Jeg ba også retten om å vurdere vernetinget. Einar døde i Sverige og var residerende i Monaco. Dette er en skiftesak idet saksøkerne omtaler seg selv som dødsboet, samt at retten er satt til å vurdere et testament. Jeg bor i Luxembourg, og Amelia og hennes to barn bor i Italia og USA. Det fantes altså overhodet ingen tilknytning til Norge.

Intet av det jeg anførte ble tatt hensyn til. For det aller meste ble det aldri verken vurdert eller besvart.

På toppen av dette, hadde denne gjengen reist sak mot meg i Monaco, før de reiste sak i Norge. Saken i Norge er således litispendent (hindrer at to identiske saker, mellom de samme parter, går for to forskjellige domstoler, med det resultat at man kan få to diametralt motsatte avgjørelser), og det skal derved ikke være mulig å reise identisk sak også i Norge.

Når saken i Monaco ikke gikk deres vei (også i Monaco forsøkte de seg med en uteblivelsesdom), valgte de å fly til Norge, hvor de gjennom Aabø-Evensen visste at alt var mulig. I Norge kunne de kjøpe opp dommere til å avsi avgjørelser i deres favør, hvor det også var mulig å gjøre dette uten å involvere saksøkte. Bent frem et paradis for villfarne mennesker og advokater.

For mange er det nok vanskelig å ta dette inn over seg, at Norge og norsk rettsvesen er så vidt korrumpert som det denne saken viser. Jeg kan skrive under på at tilstanden er langt verre enn det jeg i noen korte setninger her forsøker å beskrive, langt verre.

*       *       *

For å avslutte med Oslo tingretts behandling av saken mot meg, så endte det altså opp med at dommer Ina Strømstad avviste og avfeide alle mine henvendelser. I stedet for å beskytte meg mot overgrep, startet hun en e-mail kampanje mot meg, hvor overskriften på en av hennes e-mails til meg lød: ”TomtBrevMasseFlett”. Ren sjikane. Hun forsøkte også å forkynne dokumenter gjennom e-mail, mens hun på sin side ikke engang aksepterer faks fra meg.

Den 11. desember 2007 avholdt Strømstad – i mitt gyldige fravær, et forhold som hun som sedvanlig ignorerte – så en slags hovedforhandling hvor hun tydelig veiledet Aabø-Evensen dit det var best å gå. Arbeiderpartiets egen propagandakanal TV2, var selvsagt til stede for å filme en av de mest rettferdige saker de har ødelagt på lenge.

Det hele åpnet med at Aabø-Evensen fikk starte sitt innledningsforedrag. Når han var ferdig med å lese opp stevningen på ca 35 sider, stoppet saken litt opp. Strømstad fortalte Aabø-Evensen at han nå kunne fortsette, men at han også kunne stoppe og begjære avsagt uteblivelsesdom. Før Aabø-Evensen fikk tid til å tenke seg om, avbrøt Strømstad ham og veiledet ham til å ta en pause. Etter en lengre pause kom partene (Aabø-Evensen og Strømstad) inn igjen. Aabø-Evensen åpnet slik:

OKAAE: Jeg får vel si at jeg tror at det ser ut som om vi er nødt til å kreve uteblivelsedom

Strømstad: Eh, hva sa du at?

OKAAE: Jeg tror det ser ut som om vi er henvist til å kreve uteblivelsesdom

Strømstad: Jeg tror også det.

Og slik ble det.

Hovedforhandlingen og Strømstads forakt for mine rettigheter, og norsk lov, er festet på bånd.

Mye annet straffbart utspant seg under denne såkalte hovedforhandling, men det får jeg komme tilbake til senere. Her er det først og fremst viktig å fastslå at 1) Ina Strømstad instruerte Aabø-Evensen til å foreta seg det som ga det beste utkommet i saken for det miljøet som står bak dem begge, og 2) hvor arrogant dette miljøet og dets medarbeidere opptrer hvor Strømstad for åpen rett tillater seg, eller skal vi heller si; tør å si seg enig i partens valg av løsning.

Deretter avsa som nevnt Strømstad en uteblivelsesdom, hvor hun åpenbart har forkynt denne for familien Riis, og hvor hun like åpenbart har holdt den hemmelig for meg.

Hemmelig rettergang er ikke noe nytt i Norge, ei heller i denne saken, hvor jeg minner om konstituert dommer og advokat Hanne Tendens hemmelige arrestavgjørelse mot meg på en eller annen for meg ukjent dato i april 2007. Det var for øvrig Tenden som uten noe dokumentasjon slo fast at Einar Riis hadde en Konspiratorisk lidelse.

*       *       *

Dommere skal avsi sin dom innen en viss tid, og de skal forkynne sin dom for begge parter.

Tvistemålsloven §152 gir dommerne i saken visse rammer å gå etter. En dom skal avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms. Dersom dom ikke er avsagt innen to uker etter at saken ble tatt opp til doms, skal grunnen for forsinkelsen nedtegnes i rettsboken.

Tvistemålsloven §154, første ledd, pålegger dommeren en plikt til å forkynne dommen for partene, begge partene. Det er altså ikke lov å holde en dom hemmelig for en av partene.

Dersom dommeren hemmeligholder en dom, er handlingen en krenkelse av strl §110, hvor dommeren da handler mot bedre viten. Medfører hemmeligholdelsen et rettstap for den skadelidende, vil dommeren være ansvarlig for hele tapet, jf domstolloven §201. For Ina Strømstad vil hennes ansvar være minst like stort som verdien av dødsboet i Monaco, omkring kr 30 millioner.

Som nevnt ble jeg informert om uteblivelsesdommen i brev fra Borgarting lagmannsrett av 10. januar 2008. Dommen er ikke forkynt og har således per i dag vært hemmeligholdt for meg i fem uker. I skrivende stund holdes dommen fremdeles hemmelig.

Årsaken er klar. Amelia Riis og hennes to barn har i 1 ½ år forsøkt å plyndre Einar Riis’ dødsbo. De vet at det foreligger et gyldig testament, og at de har begrensede rettigheter i boet. De er også godt kjent med at Einar og Amelia utpekte meg til å være testamentets eksekutor, som i dag synes å være et uønsket hinder mot deres pengesug.

Dette hinder forsøker denne gjengen å omgå ved å benytte en kriminell advokat som gjennom et ulovlig forbund med korrumperte dommere som bl.a. dommer Ina Strømstad og sorenskriver Geir Engebretsen avtaler et domsresultat, avholder en ulovlig rett, avsier en åpenbart ugyldig uteblivelsesdom og holder den hemmelig for meg helt frem til alle tidsfrister for rettsmidler (anke, kjæremål) er gått ut, slik at uteblivelsesdommen derved tilsynelatende vil se lovlig ut. På dette tidspunkt vil Aabø-Evensen, Amelia Riis og hennes barn, reise ned til Monaco for å presentere den tilsynelatende lovlige domsavgjørelsen for notar Me Henry Rey for derigjennom å forsøke å innkassere Einar Riis’ dødsbo’s formue.

Sorenskriver Geir Engebretsen og tingrettsdommer Ina Elisabeth Strømstad har deltatt aktivt i denne kriminelle virksomheten, og er åpenbart personlig ansvarlig for alt tap jeg måtte lide som følge av deres handlinger.

Handlingene som Oslo tingrett med deres sorenskriver Geir Engebretsen i spissen foretar seg mot meg, er ingen skandale. I historiske bøker i fremtiden vil ikke denne saken mot meg fremstå som en skandale. Her har ingen gjort noen feil. Tvert imot har advokater, dommere, advokater, justisministeren samt deres juridiske rådgiver; regjeringsadvokaten, handlet helt bevisst, etter en ferdig utspekulert plan, i den hensikt å skade og å eliminere meg og min familie, for derved å unndra seg ansvar og betalingsplikt i forbindelse med de krav familien Riis har reist mot staten, og som jeg er deleier i.

Dette er ingen skandale, men tvert imot et bevisst offentlig angrep mot meg og min familie, og mot den personen som for 11 år siden varslet det offentlige om enkelte deler av dette kriminelle miljøet, dets aktører og deres handlinger, se Stud.Jur. nr. 4, 1997.

Kongen tilsetter/ansetter disse dommerne, og da er også Kongen ansvarlig for deres handlinger.

Det er en stor skam for Norge å ha slike dommere i sitt virke. Enn større er skammen når vi ser hva disse dommerne gjør med landets borgere, hvordan de lar seg utnytte av miljøet som styrer dem og hvordan de misbruker sin embetsstilling.

Domstolenes hovedoppgave er å beskytte enkeltmennesket mot overgrep fra det offentlige og fra allmennheten.

Bruker man min sak som et eksempel – saken er på ingen måte enestående på dette området – er det påvist at domstolene er infiltrert, og at dommerne er styrt og korrumpert av grupperinger utenfor domstolene. Som det dokumenteres gjennom mitt brev til Kongen av 18. januar 2008, er ikke domstolene uavhengige men tvert imot styrt av bl.a. regjeringen.

Situasjonen er nå så alvorlig at statsminister Jens Stoltenberg og Justisminister Knut Storberget bør forstå at den eneste heldige løsningen for landets borgere, og for borgernes rettssikkerhet, er at de trekker seg. En unnskyldning eller en lovnad om å rydde opp, vil på ingen måte være tilstrekkelig. Tvert imot må saken granskes, hvor det allerede nå er dokumentert tilstrekkelig alvorlige forhold til å støtte en riksrettssak mot dem begge.

 

Herman J Berge

Luxembourg 20. januar 2008