Herman J Berge
665, rue de Neudorf
L-2220
Phone : +352 43 12 65
Fax : +352 26 43 12 11
H.M. Kong Harald V Luxembourg 18.
januar 2008
Det Kongelige Hoff
Det Kongelige Slott
0010 Oslo
Att :
H.M. Kong Harald V
Re : Anmeldelse av
Sorenskriver Geir Engebretsen – krav om Riksrett mot
justisminister Knut Storberget.
Case
# :
Your
reference :
Our
reference :
Posting
by : Faks
og alm.
post
Your
fax # : +47 22
04 87 90
Numbers
of pages : 15
Attachment : Bilag #1 til #4
Copy : Stortingets President; EOS-utvalget; Justis- og politidepartementet
Priority :
Dette dokument sendes til Kongen som anmeldelse mot
sorenskriver Geir Engebretsen for de forhold som
nevnes i dokumentet, samt til Stortingets President med krav om Riksrett mot
justisminister Knut Storberget.
* * *
Domstolene og dommerne skal være uavhengige i sin
virksomhet, jf bl.a. NOU 1999:19, hvor det uttales
følgende:
”…en
dommer som mottar instruksjon fra den utøvende makt om hvordan en sak skal
avgjøres, er ikke uavhengig…”
Domstolloven §46, første ledd,
forteller hvordan en domstol skal forholde seg til en rettsanmodning fra
utlandet (eksempelvis forkynnelser av stevning for en utenlandsk domstol),
bl.a. hvor en slik anmodning skal
komme fra for at den i det hele tatt skal kunne tas under behandling:
”Retsanmodninger fra utenlandske
domstoler eller andre utenlandske myndigheter skal bare efterkommes,
naar de blir sendt gjennem
vedkommende norske regjeringsdepartement…”
Domstolloven §46, annet ledd,
første punkt, anviser hvor departementet skal sende rettsanmodningen:
”Anmodningen sendes til stedets tingrett…”
Domstolloven §46, annet ledd,
tredje punkt, redegjør for hvem som skal prøve adgangen til å foreta den
utbedte handling:
”Retten
prøver selv, om den har adgang til at foreta handlingen.”
Domstolloven §46, annet ledd,
fjerde punkt, redegjør for rettsmidler over (dvs
angrep mot) rettens avgjørelse, samt hvem som kan benytte seg av disse
rettsmidler:
”Rettens
avgjørelse kan paakjæres av vedkommende
regjeringsdepartement.”
Følgende er derved klart:
En dommer og en domstol er uavhengig av departementene i
sin dømmende virksomhet.
Det er Justis- og politidepartementet som skal sende
rettsanmodningen til korrekt domstol i Norge. Departementet har ingen mulighet
til å influere i saksbehandlingen, eksempelvis ved i et oversendelsesbrev –
eller i telefonsamtaler – å veilede lederen i vedkommende domstol til å gjøre
slik departementet synes er det mest korrekte.
Når domstolen har fått saken, er det opp til dommeren
alene å foreta de handlinger han/hun mener er korrekte i medhold av lov. Når
dommeren har fattet sin beslutning, eksempelvis at et dokument skal forkynnes,
eller at et dokument lider av mangler som gjør at det må returneres, så kan en
slik beslutning påkjæres av departementet.
Dersom domstolene var styrt av regjeringen ved lov, ville
en slik regel; at departementet kan påkjære kjennelsen, åpenbart være unødvendig
i og med at domstolen under slike forutsetninger nødvendigvis følger departementets
råd. Dagens regelverk (dl §46) bekrefter at
departementet kan påkjære rettens kjennelse, og bekrefter samtidig domstolenes
uavhengighet til bl.a. departementet.
Så langt lovens regler.
* * *
Jeg har i mange år – også gjennom det seneste året, etter
redselsfulle opplevelser av sjikane, misshandling, terror og tortur utøvet av
det offentlige Norge, deriblant av justis- og politidepartementet – påpekt at
norske domstoler og norske dommere i deres avgjørelser styres av
utenforliggende elementer/organer/nettverk, deriblant av justis- og
politidepartementet og dets leder, justisministeren, og at våre domstoler
således ikke er uavhengige.
Dette er blitt påpekt under den mishandlings- og
torturkampanjen som justisminister Knut Storberget står ansvarlig for overfor
meg. Det er dokumentert at tidligere justisminister Odd Einar Dørum har anmodet/instruert regjeringsadvokaten om å sørge
for at jeg aldri skulle få autorisasjon som advokatfullmektig, følgelig at jeg
aldri skulle få bevilling som advokat. Jeg ble således ilagt yrkesforbud av Dørum, se brev til Kongen av 13. desember 2007, brev av 10.
desember 2007 til justisminister Storberget, samt begjæring om Riksrett mot Dørum av 17. desember 2007.
I og med at slike høyst alvorlige avgjørelser –
anmodninger/instrukser til regjeringsadvokatembetet – fattes i statsråd, jf
regjeringsinstruksen §5, annet ledd, vil Kongen
uansett være medansvarlig i den hat-/sverte-/mishandlings-
og tortur-kampanjen som er iverksatt mot meg og min
familie.
Jeg minner her om regjeringsinstruksens
§3, som bl.a. redegjør for at det påligger ministrene at: ”…enhver
borgers tarv nøie varetages…”
Ingen av mine rettigheter ble ivaretatt under denne
avgjørelsen. Tvert imot bestemte regjeringen seg for å stoppe min karriere som
jurist ved å instruere regjeringsadvokaten om å forpurre min praksis som
advokatfullmektig, og nedlegge forbud mot å gi meg bevilling. Forbudet ble gitt
videre av Regjeringsadvokaten ved instruks til Tilsynsrådet for
advokatvirksomhet, jf redegjørelsen i ovennevnte brev av 10., 13. og 17 desember 2007. Handlingen er straffbar, og Kongen i
Statsråd er ansvarlig, dvs regjeringen og Kongen.
Jeg skal nedenfor beskrive og dokumentere domstolenes
avhengighetsforhold til den utøvende makt, Arbeiderpartiregjeringen:
Den 19. februar 2007 fikk jeg en melding på min
mobilsvarer som automatisk ble sendt over til min e-mail.
Hovedstevnevitnet ønsket å prate med meg. Jeg ringte vedkommende opp.
Bilag nr 1 : Avskrift av samtale I med Hans Kr Botnmark 19. februar
2007.
Som det fremgår av denne samtalen hadde han fått i oppgave
å forkynne et dokument; en stevning innlevert første instans i Monaco, og jeg
hadde ingen mulighet til å motta forkynnelsen idet jeg ikke var i Norge lenger.
Idet en direkte forkynnelse ville være umulig å gjennomføre,
spurte jeg ham om prosedyren i slike tilfeller, idet jeg ønsket dokumentene
oversendt fortest for derved å kunne sette meg i stand til å forsvare meg.
Botnmark foreslo at han kunne forkynne dokumentene for meg ved å fakse
dokumentene over, hvorpå jeg skulle kvittere og fakse kvitteringen tilbake.
Da jeg ikke hørte noe fra Botnmark på noen timer, ringte
jeg ham på ny.
Bilag nr 2 : Avskrift av samtale II med Hans Kr Botnmark 19. februar
2007.
Som det fremgår av denne samtalen hadde Botnmark rådført
seg med sin oppdragsgiver, Oslo tingrett/Sorenskriver
Geir Engebretsen, jf pkt. 7.
Det fremgår videre av samtalen at:
·
Sorenskriver
Geir Engebretsen kontaktet Justis- og
politidepartementet (den politiske ledelse (Ap) med tilknytning til
etterlevningene av nettverket til Jens Christian Hauge/Sir Charles Hambro) for å ”spørre om råd”, jf pkt. 9.
·
Justis-
og politidepartementet var usikre. Departementet ønsket først å få vite hvilket
land jeg nå bodde i, jf pkt. 13.
·
Jeg
besvarte dette, jf pkt. 16.
·
Justis-
og politidepartementet var usikre på hvordan de skulle løse saken, jf pkt. 17.
·
Jeg
ønsket å sette meg inn i anklager mot meg i Monaco, og spurte om å få oversendt
stevningen, uansett, pkt. 22 og 24.
·
Botnmark
var usikker på om dette lot seg gjøre, og uttalte at han vil gjerne avklare
dette med Justisdepartementet (den politiske ledelse m.v.), jf pkt. 27, og
”Justis” som han kaller det, jf pkt. 38.
Av dette kan en konkludere med at:
·
Oslo
tingrett og sorenskriver Geir Engebretsen
kontakter – straks tingretten møter problemer eller
delikate anliggender – den politiske ledelse (Jens Christian Hauges/Sir Charles
Hambros’ nettverk) i justis- og politidepartementet
for å søke råd og løsninger, og bekrefter således en skjult avhengighet til
justis- og politidepartementet. Den uavhengighet som folket forutsetter og som
regjeringen og domstolene søker å få borgerne til å tro at er rotfestet, bl.a.
gjennom NOU 1999:19, er således avkreftet.
·
Justis-
og politidepartementet var kjent med at jeg hadde flyttet ut av Norge.
·
Hovedstevnevitnet
er vant med og har rutine for å ringe direkte til justis- og
politidepartementet for å få råd og forslag til løsninger i sitt virke. Det
synes klart at domstolshandlinger først skal godkjennes av politisk ledelse.
·
Oslo
tingrett/Geir Engebretsen
har som rutine å ringe direkte til justis- og politidepartementet for å få
forslag til løsninger i sin dømmende virksomhet. Det synes klart at
domstolshandlinger først skal godkjennes av politisk ledelse.
Kort tid etter samtale nr. II, ringte Botnmark meg opp
igjen.
Bilag nr 3 : Avskrift av samtale I med Hans Kr Botnmark 19. februar
2007.
Som det fremgår av samtale nr III, bekrefter
Hovedstevnevitnet at han har snakket direkte med ”Justis”, hvor justis- og
politidepartementet har gitt tre instrukser til Hovedstevnevitnet og Oslo tingrett/Geir Engebretsen:
1. Hovedstevnevitnet instrueres til å
sende stevningen underhånden til Herman J Berge.
2. Hovedstevnevitnet instrueres til å
returnere rettsanmodningen med dokumenter (stevning og oversatt stevning) til
Oslo tingrett som ikke forkynt.
3. Oslo tingrett
instrueres til å returnere dokumentene til Monaco som ikke forkynt.
Samtalene bekrefter at ikke bare Sorenskriver Geir Engebretsen i Oslo tingrett, men
også Hovedstevnevitnet har fast praksis/rutine i å ta kontakt med ”Justis” og
søke råd og løsninger, hver gang det oppstår vanskeligheter. Hvorfor/årsak?:
Domstolshandlinger skal forhåndsgodkjennes av politisk ledelse.
Samtalene bekrefter videre at Oslo tingrett
og sorenskriver Geir Engebretsen tar ordrer fra
justis- og politidepartementet, og derved på ingen måte er en uavhengig
domstol.
Et vilkår for å være medlem i Den internasjonale
Dommerunion (IAJ: http://www.iaj-uim.org/)
– som Norge ble medlem av i 1974, alene som følge av at justis- og
politidepartementet begynte å betale for dommernes reiser til samlinger i Den
internasjonale Dommerunion – er at landets domstoler er uavhengige. Vilkåret
for medlemskap er ikke oppfylt, og Norges Dommerforening må ekskluderes.
Samtalene bekrefter også at justis- og
politidepartementet, ledet av justisminister Knut Storberget, utsteder
instrukser til landets domstoler. Praksisen synes innarbeidet, bl.a. som følge
av den innarbeidede språkbruken; ”Justis”, Geir Engebretsens
raske svar (ikke minst svarets innhold) til Hovedstevnevitnet om at han først
må søke råd hos ”Justisdepartementet”, og at Hovedstevnevitnet søker direkte
råd hos justis, uten å først ta spørsmålet opp med sin oppdragsgiver. Samtalene
både alene og sett under ett, bekrefter at justis- og politidepartementet har
full kontroll på landets største domstol.
Jeg må på denne bakgrunn legge til grunn at Oslo tingrett/Geir Engebretsen, samt Namsfogden i Oslo, har fått instrukser fra justis- og
politidepartementet, under sakens gang, også i andre mer ”kompliserte” spørsmål
relatert til mishandlingen og torturen mot meg og min familie.
Eksempelvis forutsetter jeg at en dommer ikke vil finne på
å beramme en sivil tvist, og kalle inn til hovedforhandling, før stevning i saken er forkynt for
saksøkte. Kongen og Stortingets President er kjent med at dette likevel er
tilfelle i sak nr 07-070348TVI-OTIR/05
for Oslo tingrett.
Det finnes bare to
alternative årsaker til en slik handling: 1) Dommeren arbeider på instruks
(kjøpt opp, eller truet, og derved handlet i strid med bl.a. strl Kap 11; misbruk av offentlig myndighet, tortur m.v.,
samt strl §132 a; motarbeiding
av rettsvesenet), eller 2) dommeren er mentalt tilbakestående.
I brev av 25. oktober 2007 fra justis- og
politidepartementet til meg, konkluderer departementet med at de mht arbeidet
med rettsanmodningen har handlet i overensstemmelse med departementets praksis.
Bilag nr 4 : Brev av 25. oktober 2007 fra justis- og
politidepartementet.
Selv om departementet ikke eksplisitt nevner alle detaljer
ved behandlingen av rettsanmodningen – fra den ble mottatt av norske
myndigheter, til den ble returnert Monaco – bekrefter departementet at (hele)
saksbehandlingen ”…er i overensstemmelse med
departementets praksis.”
Departementet bekrefter derved – alt tatt i betraktning –
en normal praksis (rutine) hvor i dette tilfellet Oslo tingrett/sorenskriver
Geir Engebretsen og Namsfogden
i Oslo /Hovedstevnevitnet kontrolleres og instrueres (overstyres) av justis- og
politidepartementet, med den politiske ledelse og justisminister Knut
Storberget som øverste ansvarlig leder.
Jeg minner igjen om domstolloven §46
som bekrefter at det er domstolen som avgjør saken, ikke departementet eller noen andre.
I det nevnte brev fra 25. oktober 2007, fremgår det også
at jeg ikke får innsyn i noen av dokumentene vedrørende anmodning om forkynning
av stevning mot meg. Nektelsen er betegnende for den praksis – sjikane,
mishandling, terror og tortur mot meg og min familie – som justisminister Knut
Storberget er ansvarlig for.
Konklusjonen blir da som følger: Sorenskriver Geir Engebretsen har handlet mot bedre viten idet han søkte råd
og løsning fra den utøvende myndighet; justis- og politidepartementet, som er
part i sakene og som for øvrig er den største interessent i ønsket om å
nøytralisere meg og få erklært alle avtaler mellom meg og Riis,
som kan benyttes i tvist mot departementet, ugyldige. Gjennom denne handling
brøt sorenskriver Engebretsen med vilkårene for å
utøve dommervirksomhet i Norge: Samvittighetsfull og uavhengig oppfyllelse av
plikter som dommer, hvor han ikke skal vike fra rett og rettferdighet, men
handle etter loven.
Engebretsen har videre handlet mot bedre
viten idet han mottok og adlød instruks fra justis- og politidepartementet om å
returnere dokumentene til Monaco, dette i strid med bl.a. strl §110. Engebretsen har her ikke
opptrådt som en uavhengig dommer, men som justisminister Knut Storbergets
forlengede arm.
Jeg begjærer på denne bakgrunn at sorenskriver Geir Engebretsen tiltales og straffes for de nevnte forhold.
Knut Storberget har på sin side bevisst forpurret en
rettferdig rettergang ved å intervenere i sakene. Storberget er ansvarlig for
de handlinger justis- og politidepartementet har utført, hvor departementet her
konkret har instruert to domstoler: Namsfogden i Oslo
samt Oslo tingrett til å foreta handlinger etter
departementets ønsker.
Knut Storberget er således ansvarlig for en praksis hvor
den utøvende myndighet i realiteten styrer den dømmende myndighet, i strid med
Grunnlovens kapittel D sett i sammenheng med kapittel B og C.
Jeg begjærer således at det reises Riksrettstiltale mot
justisminister Knut Storberget, og at han straffes i samsvar med de handlinger
han skal siktes for.
* * *
Erstatningskravet begjæres medtatt under begge saker:
Riksrettssaken mot justisminister Knut Storberget og straffesaken mot sorenskriver
Geir Engebretsen.
Luxembourg 18. januar 2008
Herman J Berge