Denne kreative formen for ågervirksomhet har klare likhetstegn med en klassisk felle hvor jegeren utnytter byttets svakheter. Hvem har vel ikke opplevde å ha hatt hastverk; at kvitteringen i et ubevoktet øyeblikk blir blåst på hodet idet man lukker døren en vindfull dag; at man har betalt men likevel blir ilagt kontrollavgift av de alt mer kreative kontrollører som sitter på kne i buskene og med masse adrenalin og høy puls venter på at byttet skal gå i fellen; at man har betalt til feil automat (hvor to parkeringsplasser og parkeringsselskaper grenser til hverandre uten at det er satt opp skilt som varsler bilisten), etc. Disse uheldige omstendigheter, som alle har resultert i vanvittige bøter (som selskapene av juridiske hensyn har valgt å omtale som kontrollavgifter), kunne enkelt ha vært unngått dersom det var installert bom.

Alle lover skal i utgangspunktet hvile på en fornuftig begrunnelse. De skal tjene et hensyn som er ønsket fremmet og/eller beskyttet av et flertal av oss. Parkeringsboten fra de private parkeringsselskaper er ikke støttet av noe lov, men har likevel funnet sin vei inn i vårt daglige liv gjennom en, av myndighetene, akseptert praksis. Hva er så hensynet bak parkeringsboten? Profitt for aksjonærene i det gitte parkeringsselskapet. Hvilke hensyn er det som tjenes ved myndighetenes (deriblant domstolenes) aksept av avtaler som er tvangsinngått med et selskap som nekter å fremforhandle fornuftige og realistiske avtaler med kunden, som nekter å sette opp bom og dermed sette en stopper for muligheten for feilparkering, og som alene av denne grunn kan tillate seg å utstede parkeringsbøter som ikke kan beskrives som annet enn ågervirksomhet? Profitt. Det foreligger altså intet legitimt eller fornuftig hensyn bak parkeringsboten eller dens størrelse, og bare av denne grunn skulle slike bøter kjennes ugyldige.

Før jeg sender dere videre til Krippendorfs siste artikkel, vil jeg si noen ord om parkeringsselskapenes avtalegrunnlag.

Vi kan jo begynne med å nevne at de private parkeringsselskapers utøvelse av sin virksomhet ikke er lovregulert, og da er det jo i utgangspunktet fritt frem, etter den norske spesialregelen; går det så går det.

Forbrukerrådet har skrytt på seg at de har fremforhandlet og inngått avtale med bransjeorganisasjonene, en avtale som skal gjelde mellom bransjemedlemmene og forbrukeren. Dette avtaleverket som hevdes å gjelde for alle som parkerer sin bil på en privat parkeringsplass underlagt parkeringsselskapets ”forvaltningsområde” blir omtalt som Standardvilkår for Privat Parkeringshåndhevelse. Idet avtalen er fremforhandlet med forbrukerrådet, er borgeren gitt å tro at avtalevilkårene er både gyldige og lovlige. Men stopp en hal. Med hvilken rett har Forbrukerrådet fremforhandlet avtaleregler mellom ”røverne og byttet”? Den som leser Vedtekter for Forbrukerrådet vil etter en rask gjennomlesing se at Forbrukerrådet ikke har myndighet/mandat/kompetanse til å inngå avtaler (les eksempelvis: lage lover) med andre vedrørende borgernes rettigheter og plikter. Jeg har ikke tid til å gå i dybden i denne saken, men for meg ser det ut for at Standardvilkårene ikke gjelder, dette da avtalen mellom bransjeorganisasjonene og Forbrukerrådet åpenbart ikke er gyldig.

Jeg er altså av den klare oppfatning at Standardvilkårene er kommet til uten hjemmel, og at de derfor ikke gjelder for parkering på privat område. Men, for øvelsens skyld og for å kunne fortsette kritikken mot denne ågerbransjen, må jeg nedenfor forutsette at Standardvilkårene er inngått på lovlig vis og at de derfor gjelder for dem som måtte sette ifra seg sin bil på et slikt privat område.

Selve standardvilkårene er jo like ulne som den virksomheten disse vilkårene er ment å regulere. La oss se litt nærmere på ett av punktene i dette dokumentet: Kontrollavgiftens størrelse. Kontrollavgiftens størrelse er regulert i standardvilkårenes pkt 5.3, og her møter vi straks på et problem, for i stedet for å sette et fast beløp, viser man til forskrift om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr (forskriften er opphevet og ligger bak betalingsmur), samtidig som man sier at kontrollavgiften ikke skal overstige størrelsen på ”parkeringsgebyret” etter denne forskriften. Men, hva er så parkeringsgebyret i denne forskriften? Henvisningen fra standardvilkårene til forskriften er bevisst gjort ullen. Det normale når man snekrer lover på gutterommet er å i det minste være presis når man skal henvise til andre lover som i sin tur er ment at skal gjøres gjeldende for det lovverket man spikker på.

Forskriften skiller mellom 1) tilleggsavgift og 2) gebyr. Den sier intet direkte om parkeringsgebyr. Det er klart at Standardvilkårene viser til én av disse byrdene, men hvilken? Som følge av dette fantastisk elendige arbeidet som bransjeorganisasjonene i samarbeid med Forbrukerrådet har gjort (og som har fått stå fredet i 10 år!), må vi – for å finne svaret – først avklare hvilke forhold tilleggsavgiften og gebyret er ment å dekke.

Tilleggsavgift gis, etter forskriften, i saker hvor bilisten; 1) har parkert (plassert bilen) feil i et allerede avgiftsbelagt parkeringsområde; 2) ikke har betalt, eller har tullet bort kvitteringen etter å ha parkert i et slikt område; 3) har tullet med parkeringstiden etter å ha parkert i et slikt område; eller 4) ikke har satt seg inn i eller rettet seg etter nye parkeringsbestemmelser for området.

Gebyr, derimot, gis i saker hvor bilisten: 1) har parkert en avskiltet bil på offentlig eller privat veg; 2) har parkert bilen i en uoversiktlig kurve, i en tunnel, i et vegkryss, i en gågate m.v.; eller 3) har parkert bilen i strid med skiltforskriften for øvrig.

Tilleggsavgiften er på kr 300,-, mens gebyret er på kr 500,-. At gebyret er høyere en tilleggsavgiften er naturlig, dette da det er helt andre og viktigere hensyn som ligger til grunn for forhold som blir belønnet med gebyr.

Ok. Det ligger – som vi vel kan se – to vidt forskjellige hensyn bak overtredelser som ”straffes” med tilleggsavgift og overtredelser som ”straffes” med gebyr. Hvilke av disse to overtredelsesforhold – som leder til tilleggsavgift eller gebyr – kan best sammenlignes med en parkering på et privat område? Enkelt. Svaret gir seg selv: Overtredelser som gir tilleggsavgift.

Standardvilkårene punkt 5.3 var selvsagt aldri ment å regulere en åndssvak parkering i en tunnel, i et veikryss eller i en gågate. Nei, disse vilkårene var ment å regulere nærmere bestemte forhold innenfor et avgrenset privat parkeringsområde, altså forhold som etter forskriften blir ”straffet” med tilleggsavgift.

Forbrukerrådet har selvsagt vært i sin dypeste søvn da de fremforhandlet disse vilkårene på borgernes vegne, og det har jo bransjeorganisasjonene sett, men for ikke å vekke det sovende rådet, har man skrevet inn det – i denne saken – ulne ordet ”parkeringsgebyr”, som altså ikke er nevnt i forskriften.

Det er etter mitt skjønn åpenbart at forbrukerrådet, dersom de – med Bjørn Erik Thon i spissen – hadde vært våkne, hadde fått skrevet inn at: ”Kontrollavgiften bør ikke overstige størrelsen på tilleggsavgiften etter forskrift om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr.” At dette er det eneste riktige støttes også av det faktum – som nevnt ovenfor – at gebyret i forskriften er ment å slå ned på mer alvorlige trafikkforseelser, så som hvor bileieren overgir sin nylig avskiltede rustholk til tilfeldighetene som råder på en motorvei, eller parkerer doningen i enden av en tunnel fordi det passet bra å starte skituren derfra og så slipper man å koste snø når turen er over. Motsatt så finnes det ingen hensyn eller opplysninger som tilsier at gebyret skal være retningsgivende for fastsettelsen av kontrollavgiften.

Hensynene bak de forhold som aktiverer en tilleggsavgift er tilnærmet de samme som man finner at aktiverer en kontrollavgift, eller, det skulle de i hvert fall være. Hensynene som aktiverer et gebyr, er som jeg har forsøkt å signalisere ovenfor, helt andre, nemlig å hindre at folk skal gå bananas på offentlig eller privat vei. 

Kontrollavgiften var altså alltid ment å ligge likt med det offentliges tilleggsavgift som i dag ligger på kr 300,-. Dersom vi – som nevnt ovenfor – legger til grunn at Standardvilkårene er gyldige, så kan Ilagt kontrollavgift settes tilside dersom den vil virke urimelig eller det vil være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Kontrollavgift som overstiger, la oss si kr 350,- til kr 400,- vil stride mot standardvilkårene og vil også være helt urimelig. Det finnes intet hensyn som kan legitimere en slik straff for ikke å ha betalt kr 40,- eller noe i avgift for å ha parkert bilen inne på et mer eller mindre beskytte privat område hvor selve parkeringen ikke er til fare for andre veifarende. En kontrollavgift på 7-800 kroner vil dermed fremstå som svinsk ågervirksomhet.

Mot denne bakgrunn anbefaler jeg alle parkeringsmistenkte og parkeringsdømte om å protestere på beløpets størrelse, og kreve det overskytende beløp tilbake, inklusive renter. Dersom dere alle gjør dette – hvilket dere er i deres fulle rett å gjøre – vil jeg anta at det i løpet av noen dager eller uker ikke vil eksistere virksomme parkeringsselskaper, dette da alle har blitt tvunget til å begjære oppbud (altså, å slå seg selv konkurs som følge av manglende likviditet). Vi snakker jo tross alt om store beløp som på ulovlig vis har blitt krevd inn de siste 10-20 årene.

Og helt til sist, før jeg vinker dere over til siste nytt fra Krippendorfs saker vil jeg nevne at alene det faktum at bransjen som har fremforhandlet standardvilkårene dr*ter i de samme – jf kontrollavgiften som ikke er i nærheten av å samsvare med Standardvilkårene som påstås at er inngått med den enkelte parkerer – skulle vel i seg selv være tilstrekkelig bekreftelse på at disse standardvilkårene av 3. mai 2004 ikke gjelder.

Rasmi Krippendorf har begjært rettslig prøving av hvorvidt bilføreren som eier av bilen kan inngå avtaler med parkeringsselskapene på de samme premisser som de private parkeringsselskapene utøver sin virksomhet på. Ikke uventet unndro forliksrådet disse rettspørsmål fra reell prøving. Les mer her:

Herman J Berge

In Exile

Nuku’alofa, Tonga