ICD-10 – Statens våpen mot ulydighet og annen opposisjon
Alle verdens folk har frivillig eller etter press valgt å la seg styre av ett eller annet regime, gjennom én leder (såkalte autokratier), eller gjennom ett eller flere politiske partier som gjennom én leder styrer folket (såkalte demokratier).
Regimets fremgang eller undergang avhenger av massenes tilslutning og lydighet
Regimets viktigste oppgave er å ikke miste makten. Avvikende tanker og bevegelser i befolkningen kan – dersom de får tilstrekkelig støtte – svekke tilliten til regimet og derved dets makt. Maktbesittelse og konsolidering av makt vil derfor alltid være det viktigste satsingsområdet for ethvert regime, uavhengig av dets autokratiske eller demokratiske utgangspunkt/fundament. Gerhardsen-regimet, Brundtland-regimet, Stoltenberg-regimet eller Solberg-regimet er ingen unntak.
Regimets hovedmål har følgelig aldri vært, og kommer heller aldri til å bli å fremme dine interesser, eksempelvis å gi deg bedre levekår eller ta hensyn til dine klagemål. Å tenke en slik tanke vil være naturlig, men også svært naivt. Dersom du skulle oppleve å ha fått bedre levekår under et gitt regime – og derfor med styrke vil hevde at jeg tar feil – er dette bare et tilfeldig resultat av en politisk maktkamp, eller et bevisst tiltak for å villede borgerne til å støtte regimet.
Det som driver en person til en karriere i politikken er alt annet enn idealisme, mens idealisme skulle ha vært personens eneste drivkraft. Jeg har møtt en lang rekke sentrale politikere gjennom min karriere, og har fremdeles til gode å treffe en politiker som faktisk tenker på andre enn seg selv og eventuelt partiet (partiet må ikke blandes sammen med folket. Partiets interesser er noe helt annet enn folkets).
Hensett til regimets hovedmål, vil alt som kan føre til dets svekkelse eller oppløsning betraktes som fiendtlig og samfunnsskadelig aktivitet, og som følgelig bør elimineres. Viktige samfunnsinstitusjoner som mediene, PST, politi, påtalemyndighet og domstoler blir anvendt for dette formål. Den demokratiske idé (at flertallet – og ikke nødvendigvis den kloke – bestemmer) forenkler og legitimere bekjempelsen av disse regimefiendtlige aktiviteter, det være seg tanker eller handlinger.
Å avdekke regimefiendtlige aktiviteter er en omfattende og kostnadskrevende oppgave, jf regimenes overvåking og registrering av egne borgere under den kalde krigen, hvor regimene – også de norske sosialdemokratiske regjeringer – benyttet og utnyttet de hemmelige tjenester, bygget opp en omfattende agentvirksomhet, knyttet til seg tusenvis av angivere, infiltrerte lokalsamfunn, overtok kontrollen over telefonnettet og andre kommunikasjonstjenester, nøytraliserte eller avlivet uønskede individer, osv, osv. Stasi hadde registrert ca 5,6 millioner av landets ca 17 millioner innbyggere, og dets årlige budsjett er antatt å ha ligget på rundt 1 milliard USD den gang. Tallene for Norges del er hemmeligholdt, men en kan nok anta at de har vært skyhøye. Det koster å overvåke. Det koster å sikre makten.
Et besparende (eller parallelt) alternativ til betalte informanter i alle distrikter – slik det var/er vanlig også i Norge – er å kultivere angiverstaten, dvs, at man knytter til seg flest mulig frivillige øyner og ører. For å lykkes må befolkningen manipuleres til å tro på et sett med historier. Basert på disse historier vil de ”troende” med nødvendighet oppleve/opparbeide en frykt og redsel, og regimet behøver ikke da å oppfordre folk til å angi selv sine nærmeste. Det kommer av seg selv.
Dersom allmennheten eksempelvis blir ledet til å tro at alle som mener at frimureriet er en jødisk institusjon, eller at de som er imot innvandring, vaksinering, barnevernet, klimapolitikken, smittevernspolitikken, bevæpning av politiet eller avvæpning av befolkningen, er konspirasjonsteoretikere og radikale, og derved muligens har blitt eller står i fare for å bli radikalisert (det vil si; at de er i ferd med å ta skrittet fra tanke til handling, eksempelvis ved at man arrangerer eller deltar i møter), så behøver man ikke å ha høyere utdannelse for å forstå at enhver slik person vil bli angitt ved første anledning, selv av hans/hennes nærmeste.
Regimet har også andre instrumenter som kan anvendes i arbeidet med å luke ut uønskede elementer. Helsevesenet er ett slikt instrument, men først må det etableres et grunnlag.
Isolasjon og radikalisering – Hvordan man med demokratisk retorikk fjerner uønskede holdninger blant borgerne
En person eller et miljø som tenker eller handler annerledes enn hva den regimeaksepterte idé tillater, risikerer å bli overvåket, jaktet ned og om nødvendig, eliminert. Dette kan gjøres på mange måter. Den enkleste er å fortelle fordummede TV-tittere og avislesere at denne personen eller dette miljøet står alene. Når man står alene har man per definisjon blitt isolert, og blir derfor sett på som et utskudd som i utgangspunktet ikke har rett til noen beskyttelse. Mobbeofferet i skolegården er et godt eksempel. Vedkommende er som følge av sin væremåte (habitus) blitt til en målskive, og får ingen hjelp av noen, ikke engang av lærerne.
En person eller et miljø som har isolert seg selv – eller har blitt isolert av regimets institusjoner eller dets definisjoner – vil alltid bli sett på som en risiko (en løs kanon), og dersom vedkommende påstås å ha radikale tanker kan han/hun/miljøet enkelt (men feilaktig) omtales som radikalisert. Neste skritt – å eliminere vedkommende – blir dermed uproblematisk, dette da ingen vil ha radikale miljøer rundt seg.
Enhver holdbar oppfatning eller påstand som befinner seg utenfor regimets politiske standarder, vil med all nødvendighet bli betraktet som radikal. I og med at enhver radikal tanke øker risikoen for maktsvekkelse og regimeendring, vil radikale tanker naturlig nok fremstå som en fare for det sittende regimet, og regimet vil derfor omtale og behandle slike tanker som skadelige og ødeleggende for samfunnet, hvilket det vil få gehør for blant massene. Regimet vil nemlig alltid få full støtte i flertallet blant massene, dette da flertallet ikke vet noe som helst annet enn hva de har sett på regimevennlig TV og hva de har lest i landets regimevennlige aviser. Massemedienes fremstillinger og oppfatninger vil dermed alltid være den fordummede massens eneste og i alle tilfeller fremste argumentasjonsgrunnlag, og vil også alltid oppfattes som sann. En sosialdiktatorisk uttalelse den 17. juli 2021 (se Twittervideoen her), fra sosialdemokratiets leder i New Zealand, Jacinda Ardern, bekrefter dette: ”Ta all ikke-statlig informasjon med en klype salt. Avfei alt annet. Vi vil fortsette å være din eneste kilde til sannheten.” Alle sosialdemokrater elsker Ardern, og det må ikke herske tvil om at Arderns uttalelse gjenspeiler en global sosialdemokratisk holdning. Det blir derfor ikke vanskelig for et regime å få massenes støtte i at disse utskudd er uønsket i samfunnet, og derfor kan elimineres.
Man kan nesten si at man står overfor en fysisk lov, et prinsipp født av demokratiet: Jo mer støtte du har blant massene, jo mer støtte vil dine synspunkter få, uavhengig av hvor meningsløst og ulogisk det gitte synspunkt er. Det følger av dette at enhver uttalelse som kommer fra én enkelt person som ikke tilhører regimet eller det regimevennlige miljøet – altså, fra en radikaler – vil bli sett på som sludder av regimets tilhengere, uavhengig av hvor fornuftig og logisk det gitte synspunktet er. Fornuften taper altså for flertallet.
For å bekrefte prinsippets gyldighet, kan det bl.a. vises til Mark Dice’s stunt-intervju av amerikanere på vestkysten i forkant av presidentvalget i 2016, hvor han spurte tilfeldig forbipasserende kvinner hva de synes om Hillary Clintons plan om å implementere Sharia lover i minoritetsmiljøer og i middelklassen over hele USA, og om dette var en riktig kampanjeplattform å gå til valg på (for sikkerhets skyld nevner jeg at Sharia (et islamsk religiøst lovverk hvor kvinner ikke har noen plass) ikke er innført i USA, og at Hillary Clinton ikke så langt jeg kjenner til har kommet med et slikt forslag). De fleste svarte at, ja, dette var noe de absolutt var for, og som de støttet. Så lenge dette kom fra Hillary Clinton, mente de, var dette den rette veien å gå: Hillary is cool, I’m going for it! Disse intervjuene bekrefter at massene ikke har den ringeste anelse om hvilke ideer det er som styrer deres hverdag (og at de heller ikke bryr seg så sant deres leder fremstår som tillitsfull), og at det er denne fordummede masse som danner eksistensgrunnlaget for alle regimer verden over, også i Norge. Den demokratiske styreform fremstår følgelig som ødeleggende for menneskeheten.
Så, dersom du eksempelvis skulle være av den mening at Norge ikke kan sende sine soldater i krig i utlandet, at politiet ikke bør bære våpen, at folket ikke må avvæpnes, at klimapolitikken er basert på fantasier og et uforståelig ønske om en statisk jordklode, at en nasjon ikke kan hemmeligholde dokumenter for sitt eget folk eller etablere hemmelige tjenester, at det å vaksinere mennesker er befengt med stor risiko og uansett ikke har en helsebringende virkning, at smittevernspolitikken er basert på en misforståelse av hva sykdom er for noe (jf celleteorien vs kimteorien/germ theory), at innvandringspolitikken er ment for å skape kaos, at valgloven ikke gir velgerne den nødvendige frihet til å velge, at den sosialdemokratiske idé er til stor skade for folket, at den demokratiske idé er den største ulykke menneskeheten har vært utsatt for, at dommere som er medlemmer av hemmelige organisasjoner ikke kan besitte offentlige stillinger, at Finanstilsynet beskytter og fremmer økonomisk kriminalitet, at ØKOKRIM er gjennomkorrupt, at en stor del av norsk narkotikavirksomhet er kontrollert av høyt rangerte offentlige tjenestemenn, at det er sannsynlig at Stoltenbergfamilien profitterer på legemiddel- og vaksineindustrien, at Jens Stoltenberg lar seg lede av udemokratiske elementer og derfor ikke skulle ha hatt tilgang til offentlige stillinger, at Norge opererer med to rettssystemer hvorav det ene er Grunnlovsstridig, at det var mer enn én skytter på Utøya den 22. juli 2011, at hjemmeundervisning og hjemmefødsel er bra, osv, osv, så kan du – som vi skal se nedenfor – per definisjon anses å være varig syk, og kan dermed med loven i hånd fjernes fra/tas ut av samfunnet.
ICD-10
Det kanskje viktigste instrumentet som staten kan anvende mot et uønsket samfunnsutskudd heter ICD-10, et tilsynelatende uskyldig klassifikasjonssystem som inneholder koder for; sykdommer, tegn og symptomer, unormale funn, klager, sosiale forhold og ytre årsaker til skade eller sykdommer, og som er utviklet av World Health Organization (WHO) i Genève, Sveits. Med dette klassifikasjonssystemet i hånd – som alle landets leger anvender – kan enhver regimeleder (eller hvem som helst andre som har en høne å plukke med en annen og ønsker vedkommende ”fjernet”) kontakte helsepersonell og regelrett eliminere en person.
Arnold Juklerød er kanskje det mest kjente eksemplet. Det finnes mange andre, og mørketallene er antakeligvis store. Juklerød ble eliminert med diagnosen ”ukorrigerbare paranoide vrangforestillinger”, og senere er det antatt at Juklerød led av en ”symptomfri sinnssykdom”. Tenk litt igjennom denne diagnosen, og hvor lett det dermed er å eliminere uønskede individer. En ekspert kan i teorien gi deg en hvilken som helst diagnose uten at det finnes symptomer, og forklare fravær av symptomer med at slike sykdommer ikke nødvendigvis kan oppdages gjennom symptomer. Fantastisk. Vi kan dermed anta at alle i utgangspunktet er syke, og så får det være opp til den enkelte å bevise det motsatte, hvilket åpenbart ikke er en enkel kamp, og som du høyst sannsynlig vil tape dersom spillet først starter.
De faktiske og rettslige rammer
Offentlig myndighet har full oversikt over alle borgere bosatt i Norge, deriblant hvem som til enhver tid er din fastlege. Dersom en ansatt i det offentlige er lei deg og dine argumenter i en gitt forvaltnings- eller rettssak, kan vedkommende ty til lov om psykisk helsevern. Den offentlige ansatte behøver ikke å gjøre annet enn å mene at du antas å fylle vilkårene for tvungent psykisk helsevern (dvs, tvangsinternering/fjerning fra samfunnet), og kan med denne mening og med noen tastetrykk finne din fastlege, og deretter sende varsel om deg, og begjære deg undersøkt med sikte på å få avsluttet den sak du måtte ha mot det offentlige.
Fastlegen er forpliktet til å vurdere varselet og deg, jf forutsetningsvis psykisk helsevernloven § 3-6, første ledd, samt § 3-1, første ledd, og er dermed plutselig blitt en slags forberedende dommer, engasjert av ”motparten”. Dersom du ikke frivillig lar deg undersøke, kan det offentlige tvinge deg – eksempelvis ved å engasjere det lokale politiet for avhenting – jf § 3-6, annet ledd.
Den som varsler vil alltid ha et fortrinn i en slik prosess, for når det først varsles vil legen (enedommeren) starte møtet med en allerede påvirket og kanskje også fastlåst oppfatning, alt avhengig av dokumentmaterialet som bare legen har fått gjennomgå (alene, og uten du har fått anledning til å imøtegå grunnlaget for påstanden om at du antakeligvis har én eller annen mental lidelse), og så blir det hele en kamp om å forsvare seg mot en diagnose som allerede er satt før vedkommende lege har sett deg. At du i en slik setting automatisk omtales som ”pasient”, uavhengig av om undersøkelsen er frivillig eller ikke, er i seg selv svært uheldig idet helsepersonell nær sagt bare av den grunn – og dermed ubevisst – vil lete etter sykdomstegn og hvor tegn på sunnhet blir ignorert. Dersom din fastlege gjennom mange år har opplevd deg som svært engasjert (jf eksempelvis Juklerød), vil vedkommende lege – etter å ha fått dette varselet og forutsatt at han/hun ikke har integritet – ha fått en ”forklaring” på din energiske oppførsel, og derved kunne tolke din iver som en sykelig besettelse. Alt vil bli tolket i din disfavør. At du ønsker å forsvare deg, vil naturlig nok bli brukt mot deg som en klar bekreftelse på det som er listet opp som grunnlag i varselet, og så forsterkes grunnlaget for å sette diagnosen.
Du er altså i utgangspunktet solgt straks vedkommende varsler i all hemmelighet har sendt varselet. Dersom du havner i det offentliges unåde, har du altså intet å beskytte deg med. Du er solgt, og fullstendig i hendene på et regime som skal finne ut om du er med dem eller mot dem, dvs, om du er en fare for regimet. Merk her at selv om du isolert sett ikke fremstår som en fare for regimet, vil dine tanker eller handlinger kunne påvirke andre, og dermed skape en større fare. Det er derfor lurt å abortere enhver tanke eller handling på et tidligst mulig stadie, og det gjøres helst før fødselen. Jeg skal nå vise deg hvor lett det faktisk er å fjerne deg fra samfunnet.
Et eksempel på bruk av ICD-10 fra Haugesund sykehus
Rune L. Hansen og konen hadde på 90-tallet slått seg ned på et småbruk i Skaun kommune, og ønsket å gjennomføre hjemmeundervisning for deres barn. Den etter hvert så tallrike familien (9 barn) ble trakassert og forfulgt som følge av dette valg, og dette ble da også starten på en kamp over flere tiår mot myndighetene, hvor sistnevntes kanskje mest effektive våpen – barnevernet – ble brakt inn, bl.a. for å splitte familien. Splitt og hersk er en gammel krigsstrategi. At familien valgte hjemmefødsel for alle barna, har nok trigget offentlig myndighet ytterligere. Hjemmefødsel og hjemmeundervisning er i strid med Arbeiderpartiets / det sosialdemokratiske idégrunnlag, og anses å være et forsøk på å unndra seg offentlig kontroll, hvilket i sin tur – dermed – oppfattes som et klart signal på at man søker å dekke over alvorlig omsorgssvikt. At familien i tillegg hadde et kristent livssyn og oppdro alle barna innenfor disse rammer, hvilket i Arbeiderpartiet kan sammenlignes med et partiforræderi på linje med landssvik, har nok bidratt ytterligere til å iverksette den offentlige jakten på denne familien, som etter hvert flyktet/flyttet til Sunnhordland/Nord-Rogaland.
Prosessen starter
Etter at ekteparet Hansen hadde orientert Skaun kommune om at de aktet å gjennomføre hjemmeundervisning for deres barn, iverksatte kommunen en forfølgelse av ekteparet, og som etter hvert involverte politi, trygdeetaten (NAV), helse- og sosialetaten, skoleetaten, og endatil veterinærmyndighet og Mattilsynet. Da ekteparet flyttet til Vindafjord kommune, ble det sendt varsel fra Skaun kommune, og problemene (forfølgelsen og trakassering med formål å splitte familien) fortsatte, og eskalerte.
Den 8. januar 2007 blir Hansen hentet av politiet og kjørt til Haugesund sykehus for tvungen psykiatrisk undersøkelse. Hele familien opplevde, forståelig nok, avhentingen som et terrorangrep. Det offentlige v/barnevernet ønsket å få avklart hvorvidt Hansen led av én eller annen psykose. Det var kommunelege Terje Kleiven som på barnevernets oppfordring hadde bestilt tvangsinnleggelsen og undersøkelsen. Utelukkende basert på barnevernets opplysninger, og uten selv å ha sett Hansen, fant ”dommer” Kleiven ut at Hansen hadde en mental lidelse, og at grunnlag for tvangsundersøkelse derfor var til stede.
Vél fremme på Haugesund sykehus, ble Hansen først undersøkt av turnuslege Sidney Felecian. Felecian hadde følgende å si mht psykiatrisk status ved ankomst:
Psykiatrisk status: Pasienten framstår noe ustelt, han gir god blikkontakt. Gir en samlet fremstilling dog sett fra hans synsvinkel over det som har skjedd. Han har normalt tempo, ingen latenstid og virker heller ikke unaturlig oppstemt. Får ikke fram noen psykotiske symptomer utover hans vrangforestillinger om det offentlige, verken synshallusinasjoner, stemmer i hodet, konkrete paranoide forestillinger, tanketyveri eller omnipotens.
Under samtaler med turnuslegen har Hansen pekt på de problemer han har hatt med det offentlige. Basert på Hansens redegjørelse konkluderte turnuslegen med at Hansen dermed tror at det offentlige er ute etter han, og at han følgelig har vrangforestillinger om det offentlige. Noe annet ”galt” fant man ikke ved Hansen.
Dagen etter overtok overlege Jan Nocon, og gjennomførte en foreløpig undersøkelse. Nocon bestemte at det var grunnlag for videre undersøkelse og observasjon, jf psykisk helsevernlov § 3-2. Overlegen var av den mening at dersom videre undersøkelse og observasjon ikke ble gjennomført, ville utsikten til vesentlig bedring ble betydelig redusert. Nocon anså altså på dette tidspunkt at det var mulig å ”fikse” på Hansen (uten at dette ble begrunnet), og at vilkårene for å anvende tvang dermed var oppfylt. Nocon hadde altså et edelt formål (fikse Hansen), og dermed var middelet (tvang) legitimert. Det sosialdemokratiske Norge, herunder helsevesenet, arbeider følgelig fremdeles i dag etter det Machiavelliske prinsippet; målet helliger midlet, eller på godt demokratisk norsk; alt er lov så sant formålet er anerkjent av (det uvitende) flertallet.
Den 10. januar 2007 fikk Hansen besøk på sitt rom av overlege Kennet Eikeset. Eikeset kom sammen med turnuslege Sidney Felecian. Formålet med dette besøket var å innhente ytterligere informasjon for en senere endelig diagnostisering. Etter dette, den 12. januar 2007, satte Eikeset seg ned for å sette den endelige diagnosen på Hansen (dere får være overbærende med overlegens sviktende nynorskkunnskaper og grammatikk):
Diagnostisk (søk nedover på siden) veljer ein å setje ein paranoid schizofreni som diagnose. Dette grunngjev ein utifrå ICD10 kriterie. Dersom ein ser på dei allmeinne kriteria, er hovedkriterie I at det skal føreligge vedvarande bisarre vrangførestillingar. Pasienten rapporterer vrangforestellingar av paranoid art i forhold til situasjonen i Skaun kommune. Det samme gjeld i forhold til omstendighet rundt noverande innleggelse der han er av den oppfattning at det er barnevernet som står bak (det fremgår av dr. Terje Kleivens brev av 8. januar 2007 at det var barnevernet som sto bak. Dette er altså åpenbart ikke en vrangforestilling, red.anm) og at vurderande innstans ved overlege Jan Nocon har fatta vedtak om bruk av observasjonsparagraf fordi han kan tape karrieremuligheter på dette (det er ikke usannsynlig, men kan uansett ikke anses som en vedvarende bisarr vrangforestilling, red.anm). Utover dette førlig det negative symtomer i form av sosial tilbaketrekkning. I forhold til hovedkriterie 2 som er varighetskriteriet, er det brakt på det reine at varigheten utover ein månad. Når det gjelder kriterie 3 er organisketiologi og annan primær afektiv sinnsliding utelukka. Ut i fra dette fyller pasienten hovedkriteria i ICD10 for ein schizofrenidiagnose.
Så enkelt er det altså. Hansen fikk ikke noen domstolsprøving av påstander omkring det offentliges behandling av han (kommunens behandling, barnevernets behandling, mattilsynets behandling osv), og måtte akseptere overlegens uprøvde oppfatning omkring dette, nemlig at det offentlige har rett og at Hansen har feil. Eikeset hadde dermed selv – og uten at et eneste rettssikkerhetsprinsipp var blitt anvendt – etablert et solid grunnlag for sin konklusjon; vedvarende bisarre vrangforestillinger. Deretter var det bare for Eikeset å avklare om vrangforestillingene hadde vart i mer enn én måned. Mer skal det altså ikke til for å eliminere et menneske.
Dersom du skulle mene at en eller annen offentlig instans ikke virker, eller virker feil, eller har gjort feil, eller at du har anket en sivil sak mot en offentlig institusjon (hvilket med nødvendighet betyr at du mener at du har rett og at det offentlige har feil), så er dette per definisjon en bisarr vrangforestilling. Og, som du allerede har sett; dersom en slik bisarr vrangforestilling varer i mer enn fire uker (de fleste kamper mot staten, og derved bisarre vrangforestillinger, varer normalt lenger en fire uker – gjerne livet ut), ja, da har helsepersonell hjemmel til å slå fast at kriteriene for paranoid schizofreni er oppfylt, og livet er over.
Det kan samtidig være interessant å se på hvordan ekspertlegen ved Haugesund sykehus så på muligheten for bedring, jf at grunnlaget for videre tvungen psykiatrisk undersøkelse var begrunnet i at utsikten til vesentlig bedring ville bli betydelig redusert dersom man ikke anvendte tvang (målet helliger midlet).
Han har (søk nedover på siden) under heil tida ikkje vore behandla med antipsykotisk medikasjon, men allikevel kunne greidd å fungere på uføretrygd. Ut i frå at pasienten har fungert umedisinert og oppgjev sjølv at ting fungerer, er det ikkje grunnlag for å sei at det er fare for vesentleg forverring av sjukdomstilstanden utan behandling, eller at ein vil kunne forvente vesentleg bedring. Det er såleis ikkje aktuelt å igangsette psykofarmakologisk behandling utan at pasienten ynskjer dette sjølv. Ut i frå same grunngjeving kan en heller ikkje sjå at det er grunnlag for å vurdere tvungen psykisk helsevern i fortsettelsen. Dette vil vere ei vesentleg inngriping i pasientens liv som ikkje kan seiast å gje utsikter til vesentleg betring av hans tilstand. Ein vurderer pasienten heller ikkje som direkt farleg for seg sjølv eller andre. Ein finn imidlertid grunnlag for bekymring for pasientens omsorgsevne.
Som vi ser har overlege Eikeset en noe merkelig oppfatning av lidelsen og behandling. Lidelsen – altså det forhold at man mener seg krenket av offentlig myndighet, og mener dette over en periode på mer enn fire uker – kan etter overlegens oppfatning tydeligvis ikke behandles, ikke engang under tvunget psykisk helsevern. Legevitenskapen har altså kommet til kort når det gjelder offentlighetsschizofreni.
Uansett. Alt det som man finner i Eikesets konklusjon, kunne overlegen ha funnet ut uten å tvangsinnlegge Hansen. Hva var da poenget med tvangsbruken? Jo, det var å merke og skade Hansen for livet, og klargjøre han for det som skulle komme: Provokasjoner, arrestasjoner, domfellelse og fengsling, splittelse av familie, frarøvelse av foreldreansvar og barn, økonomisk ruinering osv. For å gjøre dette elimineringsarbeidet enklere, var det nødvendig å tvangsinnlegge Hansen og vingeklippe han, ved hjelp av ICD-10. Regimet lyktes og familien ble knust og oppløst. Jeg regner med at regimet ikke lenger har noen problemer med Hansen, og at fremtidige familier – etter dette – aldri vil finne på å gjennomføre hjemundervisning, eller på annet vis forsøke å leve sine liv utenfor de regimefastsatte rammer.
Rettssikkerhet i helsespørsmål vs rettssikkerhet i dagliglivet
Saken mot Hansen reiser en rekke spørsmål, også av rettssikkerhetsmessig art. I følge psykisk helsevernlov § 3-1, første ledd, er det tilstrekkelig å etablere tvunget psykisk helsevern dersom en lege personlig har undersøkt deg. Idet ”høringen” på legekontoret – dette i motsetning til en åpen rettsprosess i en domstol – ikke er offentlig, og det ikke gjøres opptak av noe slag eller foretas objektive nedtegninger, kan prosessen (din fremføring, legens administrasjon av ”høringen” og hans konklusjon) i realiteten ikke etterprøves. Ditt etterfølgende liv er altså i hendene på én lege, som ikke er utdannet jurist, og som selvsagt ikke har din rettssikkerhet i tankene, men derimot et varsel om at du med stor sannsynlighet er gæern, og at dette må avklares – og det av en lege som er avhengig av å få beholde jobben, som er avhengig av å få tildelt oppdrag, som er avhengig av å ikke bli uglesett av kolleger og andre, som er avhengig av å være inne med helsevesenet og dets ledelse, og som derfor ikke kan finne på å opptre uavhengig og i strid med det offentliges interesser.
Når det først har kommet et varsel – spesielt fra offentlig myndighet – vil legen (som i slike saker opptrer som enedommer) starte sitt arbeid med det som utgangspunkt at det er hold i varselet (”ingen røyk uten ild”), og dermed vil legens arbeid naturlig nok kunne bli farget av dette. Legen vil snarere lete etter symptomer på sykdom, enn å registrere fravær av symptomer og derved signaler på at vedkommende er mentalt frisk.
Dersom du reagerer som de aller fleste friske mennesker som får et slikt varsel mot seg, vil du nekte å underkaste deg en slik undersøkelse, men finner du på å gjøre det, vil dette bare tale imot deg og tjene som bekreftelse på varselet. Som jeg allerede har redegjort for kan kommunelegen, din fastlege eller en psykolog med driftsavtale, av eget tiltak – eller etter begjæring fra annen offentlig myndighet eller dine nærmeste pårørende – fatte vedtak om tvungen undersøkelse og avhenting ved tvang, jf psykisk helsevernloven § 3-1, annet og tredje ledd. En slik registrering vil ikke se bra ut for deg.
Aksepterer du derimot en innleggelse og undersøkelse – selv under trussel om tvang – har du objektivt sett godtatt eller forsonet deg med at det nok er noe gæernt med deg. Du viser resignasjon og svakhet. Uavhengig av hvilken vei du velger, vil du uansett bli registrert innlagt, og dette vil følge deg resten av livet. Har det først kommet et varsel er du samtidig stigmatisert og forhåndsdømt, uansett hva du velger å gjøre. Sagt med andre ord: You’re damned if you do and damned if you don’t.
Retten til et liv i frihet kan altså i praksis avgjøres av én enkelt lege, mens retten til en eiendel – derimot – må gjennom en omstendelig prosess i rettsvesenet før det hele er avgjort. Setter vi disse to forholdene opp mot hverandre, kan vi slå fast at det på det nærmeste ikke eksisterer noen rettssikkerhet mht din person, mens det motsatte er tilfellet mht dine eiendeler. At et tvangsvedtak kan påklages og endatil prøves for domstolene, endrer ikke på dette. Slik prøving er stort sett å anse som sandpåstrøing. I den innledende fase er rettsikkerheten fraværende. Dette forhold ble gitt et ansikt da Elisabeth Bae (ekskonen til advokat Ole Jacob Bae) på 90-tallet kom i konflikt med sin nabo, høyesterettsdommer Einar Løchen. Løchen ønsket å kvitte seg med sin stridige nabo, men det var jo ganske så umulig å begynne å flytte på damen og hennes eiendom og eiendeler. Løsningen ble begjæring om umyndiggjøring, salg av villaen i Bærum, og tvangsflytting av Bae til en leilighet i Oslo. Straks Baes eiendom var blitt tvangssolgt og tvangsflyttingen var blitt gjennomført – hvor hennes eiendeler ble plassert på lager som overformynderen tappet til seg selv og andre, herunder Stoltenbergfamilien (malerier lagret i Kredittkassens hvelv på Stortorvet) – ble umyndiggjøringen opphevet, og så var Bae-problemet løst for høyesterettsdommeren som derved kunne dø lykkelig og i fred i 2008. Det er altså langt enklere å fjerne en person fra samfunnet, enn å fradømme denne personen hans eiendom, hvilket må anses som svært problematisk.
Fremtiden, Corona, tvang og etiske spørsmål
I årene fremover vil vi oppleve at bruken av tvang i helse- og omsorgssektoren vil øke betraktelig, både i høyden (antall) så vel som i bredden (anvendelsesområde). Eksempelvis har Coronasituasjonen ført til økt fokus på vaksine generelt, noe som i sin tur har ført til spørsmål om tvang.
Vaksineprosjektet – altså det å brygge og deretter injisere fremmede elementer i en i utgangspunktet frisk kropp – er et over 200 år gammelt og fremdeles pågående prøvekaninprosjekt, som gjennom årenes løp har gitt produsentene enorme rikdommer samtidig som det har lemlestet og drept et utall mennesker, og som også i fremtiden og med den største sikkerhet vil lemleste og drepe mennesker.
Til tross for dette arbeider mange regimer i dag med ideen om å med lov tvinge menneskeheten til å la seg vaksinere. For å lykkes trenger regimene bare å få med seg massene. Brorparten av massene har i de senere år blitt lært til å tro at vaksinering er det eneste som står mellom deg og døden (idet massene våkner opp om morgenen, føler de den samme frykten som da de la seg kvelden i forveien, og den første tanke som slår dem når de ser seg selv i speilet er; hvordan skal jeg unngå døden i dag? Mennesket er altså styrt av frykt uten å forstå at frykten hviler på fiktive historier fra regimene), at de uvaksinerte er direkte skyldige i ethvert dødsfall som er relatert til smittsomme sykdommer, at de som har en annen oppfatning og som ikke lar seg vaksinere er å anse som idioter eller djevelen selv, og må enten tvangsvaksineres eller isoleres fra resten av samfunnet. Dette har ført til en alt økende stigmatisering og diskriminering / mobbing av de som ikke ønsker vaksine, en stigmatisering og diskriminering/mobbing som stort sett blir utøvet av den fordummede delen av befolkningen.
Det finnes i dag ingen holdbar vitenskapelig studie som bekrefter at mennesket og dets immunsystem er ufullkomment, og som kan tjene som garantist for at vaksinering bedrer enkeltmenneskets helse, eller den generelle folkehelse, eller at vaksine overhodet fungerer, dvs; forhindrer sykdom og spredning av sykdom, og samtidig ikke svekker men forbedrer den enkeltes generelle helse.
Pille- og vaksineindustriens suksess er avhengig av at etiske problemer dekkes til
Idet ingen våger å ta tak i og debattere det mest essensielle etiske problem som alle vaksineforkjempere bygger sin oppfatning på – nemlig at det er nødvendig og akseptabelt å drepe én person for å redde livet til 1000 andre – har pille- og vaksineindustrien kunnet uforstyrret ødelegge verden, og endre hvordan folk skal leve sine daglige liv.
Det er ingen tvil om at regimer verden over vil komme til å etablere/tvinge igjennom ny lovgivning for å fremme vaksine- og pilleindustrien (som har ett formål; profitt), hvor det offentlige bl.a. vil få hjemmel til å behandle (eksempelvis, vaksinere) dine barn. Dersom du nekter, vil du bli sett på som mentalt syk (å tro at vaksine ikke er bra for helsen, vil etter hvert bli betraktet som en vedvarende sykelig vrangforestilling), og du vil da risikere å bli tvangsinnlagt og tvangsundersøkt, samt at du vil miste foreldreansvaret og omsorgsretten så langt det er nødvendig for at det offentlige kan få iverksatt tvungen ”behandling” av dine barn.
I dag er det foreldrene som er ”vedtaksansvarlig” eksempelvis dersom det blir spørsmål om barnet skal vaksineres eller ikke. Alt peker i retning av at dette vedtaksansvaret med tiden vil bli overført til det offentlige. Dvs, at du som forelder vil miste retten til å bestemme om barnet skal vaksineres eller ikke. Dette er en bedre løsning enn å etablere lovverk om tvangsvaksinering av barn. Massene er nemlig ikke modne for å akseptere tvangsvaksinering, mens de er modne for å la staten overta vedtaksansvaret. Dermed blir (tvangs)vaksineringen av barn stuerent, og tvangsvaksinering blir så å si snikinnført via barnevaksineringsprogrammet.
Endringer på det brede plan er allerede i gang. Filippinenes president, Rodrigo Duterte, har antakelig kommet lengst. Han har varslet at de som nekter å vaksinere seg vil bli fengslet. Det må antas at de ”dømte” da vil få en livstidsdom uten rettergang (rettergang er jo ikke nødvendig idet det bare skal gjøres en objektiv vurdering av om vedkommende er vaksinert eller ikke), som bare kan suspenderes ved at den dømte lar seg vaksinere. Det vil muligens bli problematisk å gjennomføre et slikt regime i dag, men ikke i fremtiden, heller ikke i det sosialdemokratiske Norge.
Man begynner altså med barna, og instrumentet som vestlige demokratiske regimer vil benytte for å overta ansvaret for ditt barn, er én eller annen variasjon av den nye § 104 i Grunnloven, se annet ledd, som lyder: Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Hva som er til barnets beste, avgjøres alltid av regimet, basert på dets til enhver tid gjeldende politikk og lovgivning, og ikke av foreldrene. Når regimene har overtatt de essensielle deler av ansvaret for barna, vil det også bli etablert lovgivning for å tvinge den øvrige del av befolkningen til å la seg vaksinere. Dette er fremtiden dersom ingen tar tak i ødeleggelsen.
Som allerede indikert, ønsker flere og flere demokratiske regimer rundt om kring i verden å tvangsvaksinere innbyggerne. For at dere ikke skal føle det direkte på kroppen, sånn med en gang, begynner man i det små, først med å kreve at visse offentlige ansatte skal velge mellom å la seg tvangsvaksinere eller å miste jobben. Frankrike har allerede nådd dette første nivået i krigen mot det frie mennesket.
Den fordummede masse vil komme til å akseptere alle krav og restriksjoner. Mantraet er: Vi må fullføre dugnaden. Alle må bidra, og dette er til det beste for alle, og for menneskeheten som ellers vil dø ut. Den som nekter å vaksinere seg er ond og ansvarlig for menneskehetens død. I et slikt bilde blir det også såre enkelt for den fordummede masse å akseptere at det er ok at én må dø (gjerne en smertefull død med blodpropp og blødning i hodet samtidig), i et lønnelig håp om at man med dette offeret (diagnose: katastrofe i hjernen) kanskje kan redde 100 andre.
Dersom vi for et øyeblikk tenker bort demokratiet som styringsform, demagogi og ateisme (slik de fleste nasjoner styres i dag), og i stedet tenker oss en reell monarkisk styreform (en god kaptein for folket, og som folket kan avsette dersom vedkommende overskrider sitt mandat) innenfor kristne rammer, ville ingen av coronatiltakene verden over ha vært mulig å gjennomføre. Det hadde ikke vært noen coronakrise, og mennesket kunne ha fortsatt sine liv uten frykt for at verden skal kollapse enten pga virus, kommunisme, terrorisme, klimakrise, eller andre fabrikkerte/oppdiktede skremselsscenarioer. Vi kan dermed mer enn anta at demokratiet, som fundament for administrasjon av en nasjon, er ett av de mest verdifulle maktinstrument for å villede og skremme, og derigjennom eliminere all motstand, for på den måten å sikre makthavernes (regimenes) fortsatte kontroll over massene.
Herman J Berge, i exil
- Log in to post comments