Hjelmelandsaken i perspektiv

Time to read
4 minutes
Read so far

Hjelmelandsaken i perspektiv

Mon, 30/10/2000 - 14:49
0 comments

16 mai år 2000 avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse i sak nr. 2000/553: A(adv Odd Jo Forsell) mot B(adv Kristin Haugstad) . Rettsavgjørelsen innebærer at kontakt mellom far (A) og barn er avskåret så lenge "saken" er til behandling i det norske domstolsapparat. Kjæremålssaken er en del av et større sakskompleks, heretter kalt Hjelmelandsaken, hvori inngår både sivilsak om barnefordeling og to straffesaker. Den ene straffesaken omhandler angivelig voldtekt fra den ene (faren) av de to partene i sivilsaken om barnefordeling - mot den andre (moren). Den andre straffesaken har sin opprinnelse i det gisseldrama den ene (faren) av de to partene iscenesatte den 15. mai som uttrykk for reell og eller opplevd urett.

av Ole Texmo, free-lance skribent

Advarsel til leseren:
Selv om forfatteren av dette skriftstykke i utgangspunktet har hatt de best tenkelige og aktverdigste motiver om å tilstrebe en "objektiv" fremstilling av "sakens faktum", er det ingenlunde gitt at han har lykkes - så langt og i fortsettelsen. Jeg skylder leseren å gjøre oppmerksom på at forfatteren av dette skriftstykke er på samme alder som faren i Hjelmelandsaken, selv er far med smertelige erfaringer fra møtet med rettsapparatet i sivilsaker om barnefordeling, samt har opplevd sider ved politiets håndtering av menneskelige konflikter, man trodde hørte hjemme i samfunn vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Tiden lager alle sår
Nærhet og avstand kan oppfattes som motsatser, men trenger ikke fungere som gjensidig utelukkende størrelser. En måte å skaffe seg oversikt over et sakskompleks på, er å ordne begivenheter etter årstall, dato og klokkeslett; hva man på godt norsk kaller kronologi. Tid kan imidlertid defineres og oppleves forskjellig; fire uker i varetekt varer like lenge som fire ukers ferie på luksuscruise i Karibien, men oppleves garantert forskjellig. Kostnadene for opphold er omtrent de samme, uavhengig av hvem som betaler, iallfall hva angår faktiske kostnader til reiseutgifter, kost og logi - mer og mindre luksuspreget livsopphold, service og sikkerhet inkludert. Såvel tid som kostnad kan oppleves forskjellig; uttrykksmåten "å måtte betale for noe" kan som formodentlig kjent for leseren ha ulik betydning. Svaret på hva Hjelmelandsaken kommer til å koste det norske samfunn blir delvis avhengig av hvilke(t) perspektiv(er) man anlegger. Hittil har det mest fremtredende perspektiv vært den ensidige fordømmelse av selve handlingen: å ta en barnehage med barn og tanter som gissel i en personlig-privat aksjon mot Samfunnet.

Likhet for loven ?
Med utgangspunkt i lesning av Høyesteretts kjennelse datert 16. mai - det eneste offentlig tilgjengelige dokument i "saken" - kan det være interessant å rulle opp noe mer av begivenhetenes løp, og om mulig danne seg et inntrykk av hvordan rettsapparatet har håndtert deler av sakskomplekset. Kjennelsen er publisert i Norsk rettstidende på sidene 874-876 (Rt 2000 s 874). Ved å lese denne kjennelsen som altså er datert dagen etter at gisseldramaet i Hjelmeland fant sted, får vi vite at faren i sivilsaken om barnefordeling var tilkjent den daglige omsorg for sine to barn i herredsrettens dom av 12. november 1999. Samtidig avsa herredsretten kjennelse på at ordningen skulle gjelde frem til rettskraftig dom. På et tidspunkt hvor faren etter morens anmeldelse for påstått voldtekt satt i varetekt, fremmet moren begjæring om midlertidig forføyning med krav om endring av den midlertidige avgjørelse vedrørende daglig omsorg og samvær. Herredsretten tok seg ikke bryet med å innhente tilsvar fra faren som satt i varetekt for den angivelige voldtekt, og avsa kjennelse 28. desember i morens favør.

Hvor begge parter har kommet til orde etter tosidig sakførsel, med partsforklaringer, vitneavhør, dommersamtale med barn over 12 år og prosedyrer fra begge parters prosessfullmektiger, fikk faren den daglige omsorg.

Med ensidig saksopplysning hvor den andre parten (faren) i realiteten er utestengt, vinner moren frem med sitt krav om ikke bare den daglige omsorg, men også at faren ikke skal ha samvær med barna så lenge saken pågår. Hvilke beviskrav som er stilt i sivilsaken til et angivelig straffbart forhold påberopt som "særlig grunn" for endring, fremgår ikke av Høyesteretts kjennelse.

"Barn er et hardt språk"
Hva alminnelige vettuge oppegående lekfolk av begge kjønn i Norge mener om slik rettergang vites ikke; personlig anser jeg rettsapparatets håndtering av dette delsaksforhold som skammelig og ikke verdig en Rettsstat! For den ærede høyesterett er imidlertid slike forhold irrelevante da høyesteretts "kompetanseregler" for videre kjæremål begrenser muligheten for å kunne vurdere sakens "realia". Herredsrettens kjennelse ble stadfestet av lagmannsretten i kjennelse av 28. mars 2000. Hva mon de ærede høyesterettsdommere Holmøy, Flock og Matningsdal måtte mene om denne måte å fraskrive rettsapparatet ansvar for tilretteleggelse av mulige legaliserte overgrep, får vi som lekfolk neppe noensinne vite. Dommere er en beskyttet yrkesgruppe; juss og lovverk gir dommere formale muligheter til å slippe unna med sitt juristeri.

Holdningen til den uskyldige tredjepart Barnet kommer hos dommerne Holmøy, Flock og Matningsdal slik til uttrykk: " Det er et tvilsomt spørsmål om det kan gjelde som alminnelig regel at barn over 12 år skal få si sin mening også i saker om midlertidig avgjørelse av hvor barnet skal bo " (Rt 2000 s876).

Ordet "tvilsom" kan som leseren vil ha forstått ha ulike betydninger. Under dekke av prosesslovgivningens hjemlede kompetansebegrensninger slipper de ærede høyesterettsdommere å måtte ta stilling til om det er "tvilsomt" om det kan gjelde som alminnelig regel at motparten skal få si sin mening. Har jeg herved uttrykt meg ironisk og kan hende brakt Den Ærede Høyeste Rett i forlegenhet, ber jeg så meget om forlatelse !

"Det utsatte nærvær"
I bunnen av Hjelmelandsaken ligger en barnefordelingssak som går sin gang med den ene parten sittende i varetektsfengsel. Lagmannsrettens behandling av anken over dommen i herredsretten vil måtte forholde seg til at herredsrettsdommen i realiteten er omstøtt gjennom den midlertidige avgjørelse herredsretten avsa utfra ensidig saksopplysning, og som senere er gitt legitimitet av landets høyeste domsmyndighet. I hvilken grad den angivelige voldtekt og de dramatiske begivenheter i Hjelmeland barnehage 15. mai hvor faren fikk utløp for noe av sin frustrasjon, får oppmerksomhet og tillegges vekt når på nytt daglig omsorg og samvær skal vurderes av retten, vites ikke. Tar jeg ikke meget feil, vil tildragelsen den 15. mai hvor gisselmannen holdt en hel nasjon fengslet et halvt døgns tid, bli brukt mot faren for alt hva tildragelsen er verdt som skremsel og mulig påvisning av farens manglende psykiske stabilitet.

Den ærede rett burde kan hende reflektere noe over hvor psykisk stabil man blir av å bli konfrontert med et avsjelet rettsapparat som krenker helt alminnelige rettferdsbetraktninger som at begge parter må komme til orde på like premisser, og forøvrig et overgrepshysterisk befengt politi som tar kvinners i mange tilfeller særdeles tvilsomt motiverte voldsanklager for god fisk.

Det stinker av Hjelmelandsaken - på mer enn en måte ! Hvorvidt strafferettslige forhold som ennå ikke har vært gjenstand for rettslig bevisbedømmelse får betydning i sivilsaken er et åpent spørsmål retten kan jonglere med etter eget forgodtbefinnende, f.eks med noen intetsigende fraser og floskelen "barnets beste". Klarer man ikke å bevise eller "sannsynliggjøre" den angivelige voldtekt, langt mindre hvilken relevans det påstått kriminelle forhold måtte ha, kan retten ty til redningsplanken: at konflikten mellom partene er så stor at kontakt mellom far og barn ikke er tilrådelig; alternativt at det er gått så vidt lang tid uten kontakt mellom far og barn at en gjenopptakelse av kontakten dermed er blitt vanskeliggjort og må utsettes ytterligere.

Systemlojalitet er en tvilsom kompetanse.