Dere er kanskje ikke klar over det, eller oppmerksomme på det, men for at et offentlig dokument og dets innhold skal være gyldig, skal dokumentet også være signert.

 

For domstolsavgjørelser kommer dette frem i den nye tvisteloven §19-4.

 

§19-4 (1) avgjør på hvilket tidspunkt en avgjørelse er rettslig bindende:

 

”En rettslig avgjørelse er bindende for retten når den er avsagt.”

 

Avgjørelsen er altså bindende først på det tidspunkt den er avsagt. Det neste spørsmål blir da: Når er en rettslig avgjørelse avsagt?

 

§19-4 (2) avklarer dette spørsmålet:

 

”Avgjørelsen er avsagt skriftlig når alle rettens medlemmer har undertegnet den. Rettens leder, eller en fagdommer denne utpeker, undertegner til slutt.”

 

I den gamle loven var kravet regulert i §164 første ledd, sammenholdt med §155 (kjennelser) og i §153 første ledd, sammenholdt med §155 (dommer).

 

Et dokument som ikke er signert er derved med nødvendighet ikke en rettslig bindende avgjørelse, og det kan derfor heller ikke bygges noen rett på denne ”avgjørelsen”, dette dokumentet.

 

Dersom dere nå går tilbake til avgjørelser i deres egne saker og finner rettsavgjørelser som ikke er signert, har dere et godt utgangspunkt for å kreve avgjørelsen nullet ut. En avgjørelse som ikke er signert er med nødvendighet en nullitet, uten rettskraftsvirkning.

 

Av det jeg har sett av norsk prosesspraksis, kan mye tyde på at vi står overfor et aldri så lite skred innenfor denne delen av norsk prosess.

 

Jeg anbefaler alle som sitter på slike avgjørelser om å henvende seg til den domstolen som avsa kjennelsen/dommen og informere domstolen om at avgjørelsen er en nullitet.

 

Skulle domstolen – som en reaksjon på din henvendelse – plutselig presentere en ny avgjørelse, denne gang signert, kan man bare slå fast at den signerte avgjørelsen er forfalsket. Loven sier nemlig at det kun er dommer/kjennelser som skal forkynnes for partene. Et usignert dokument er ikke en avgjørelse. I og med at slike dokumenter likevel har blitt forkynt, må man forutsette at domstolen ikke sitter på noe bedre. I så fall hadde jo domstolen forkynt dette, idet loven krever det.

 

For det tilfellet at du blir presentert en slik signert avgjørelse nå i ettertid, er det bare å anmelde vedkommende dommer som står ansvarlig for forfalskningen. For øvrig tillater ikke de norske prosesslovene at dommerne i ettertid – enten det nå er en uke, en måned eller noen år senere – setter seg ned for å signere avgjørelser de en eller annen gang mener å ha avsagt. Enn verre blir det dersom dommeren i mellomtiden har passert.

 

Det kan også hende at dere vil bli møtt med en ”hjelpende hånd” om at avgjørelsen jo kan rettes i medhold av tvml §156 eller §157 eller den nye tvl § 19-8. Som det fremgår av disse bestemmelsene er det kun avsagte dommer/kjennelser som kan rettes. Usignerte dokumenter faller åpenbart ikke inn under disse bestemmelsene.

 

Noen vil kanskje argumentere for at avgjørelsen likevel må være gyldig, hvor det vises til at en eller annen sekretær jo har signert og stemplet på at dommen virkelig er en rett kopi. Dette holder ikke. Du har jo aldri fått se den signerte kopien, ei heller originalen, og det er stor sannsynlighet for at heller ikke sekretæren har fått se noen signert utgave idet ”dommen/kjennelsen” bekreftes som rett kopi.

 

Rett kopi betyr nemlig; rett kopi – verken mer eller mindre – noe som betyr at det dokumentet som sekretæren bekrefter rett kopi av, med nødvendighet er identisk med det dokumentet som stemples; altså et dokument uten signatur. 

 

Så vil noen av dere kanskje spørre:

 

- Ja, men, hvordan kan en usignert avgjørelse plutselig ikke eksistere lenger? Svar: Den har aldri eksistert.

 

- Dommen i min sak er ikke signert, men det har jo gått ti år siden den falt, og da er det vel ikke noe å gjøre ved det? Svar: Dersom en luring har stjålet bilen din, smykket ditt, eller noe annet av din formuesmasse, så vil denne tingen aldri (og da mener jeg; aldri) bli tyvens, rett og slett fordi han/hun var kjent med at ”eiendomsoverdragelsen” var basert på krenkelse av straffeloven.

 

Alle dommere er klar over at deres avgjørelser først blir gyldige etter signatur, og at det kun er slike avgjørelser som skal forkynnes, jf tvl §19-5. Dersom dommerne feiler her, vil avgjørelsen aldri kunne bli gyldig, og domstolen har derved påført seg selv et aldri så lite problem.

 

Denne prosesspraksis, i direkte strid med våre prosesslover, viser en alvorlig systemfeil, og ikke minst viser praksisen at det ikke har noen betydning hvor mange lover man har eller hvor godt gjennomtenkt de er, dersom man ikke sørger for at det føres kontroll med forvaltningen av disse lovene. I dag finnes ingen slik reell kontroll – noe den mengden av usignerte avgjørelser bekrefter – selv ikke etter den at den nye prosessloven trådte i kraft ved årsskiftet.

 

Problemet med rettskraftige avgjørelser blir enda større når jeg bringer inn momentet: Domsavgjørelser og kjennelser avsagt av dommerfullmektiger.

 

Om det er mulig blir problemet omkring rettskraftige avgjørelser enda større når jeg bringer inn det siste viktige moment i denne omgang: Domsavgjørelser og kjennelser avsagt av advokater, de såkalte konstituerte dommere.

 

De to siste problemene får jeg la ligge i denne omgang, hvor jeg heller oppfordrer dere til å lese litt her om problemet i artikkelen "Domstolen - en god advokatskole", og så oppfordrer jeg de det gjelder til å kontrollere sine avgjørelser. Reager med fornuft og krev din rett.

 

 

God vår.

 

Herman J Berge

Luxembourg