RettsNorge dementerer: Einar Riis Johannessens Nekrolog

Time to read
8 minutes
Read so far

RettsNorge dementerer: Einar Riis Johannessens Nekrolog

Mon, 01/10/2012 - 22:24
Posted in:
0 comments

Jeg får nesten gjøre som Trygve Hegnar enkelte ganger gjør; å trekke tilbake noe av det jeg har skrevet. I motsetning til Hegnar, har jeg nok et bedre grunnlag, skulle jeg tro, og jeg gjør det ikke siste dagen i året.

Det gjelder nekrologen til Einar Riis-Johannessen, eller Einar Riis, som han også kalte seg.

Nekrologen er skrevet under den største og mest alvorlige villedelse dere kan tenke dere. Fra første stund jeg møtte denne såkalte familien Riis,[1] har jeg gjennom den ene historien etter den andre blitt manipulert til å tro på dem, slik at det ikke skulle finnes rom for tvil om at dette ekteparet og deres to angivelige avkom virkelig fortjente min hjelp – langt mer enn andre trengende – hver eneste dag, over en periode på mer enn 9 år.

Man kan si at jeg arbeidet i et rom hvor de to store manipulatorene; Amelia og Einar (sammen med deres barn, de to løpeguttene, og som Einar mente var ”good for nothing”) hadde satt rammene for mitt arbeid. Einars angivelige kone, Dagny – eller Amelia Olsen som hun også har utgitt seg for å være – ble av Einar selv anklaget for både terrorattentat (sammen med sønnen Kenneth) mot ham og gjentatte forsøk på motarbeidelse. Bl.a. ble jeg foret av Einar med at Amelia gikk og fjernet viktige dokumenter i arkivene deres. Jeg ser jo nå at målet med dette var å manipulere meg til å bl.a. lettere akseptere hans forhold til Anne Lise Sellæg.

Nå i ettertid kan jeg trygt si at Einar ikke var ”hel ved”, slik jeg i min villfarelse hadde uttalt til presten, og som presten en god halvtime senere messet ut til de seks oppmøtte[2] i Einars bisettelse. Tvert imot. Det fantes vel ikke noe fullstendig helt og fullkommet godt ved denne mannen, og det meste av hva han har produsert i denne verden har hatt sin tilknytning til kriminalitet, inklusive hans to barn.

Jeg kunne jo her fristes til å stille spørsmålet som leserne ønsker svar på: Hva og hvem var egentlig Einar, Amelia og deres to angivelige barn?, men, da dette dementiet jo gjelder Einar og min nekrolog om ham, lar jeg det bli med en liten redegjørelse omkring denne mannen.

Slik jeg opplevde Einar – sett i lys av hva ettertiden har brakt av informasjon om han og hans ”familier” – var Einar hva man kan kalle en gentlemanskjeltring. Han var svært høflig og omtenksom, og det hørte til sjeldenheten at han slo i bordet eller på annen måte hisset seg opp. I ettertid er det ikke vanskelig å konkludere at han lurte og bedro på den mest finurlige måte.

Samtidig som han utga seg for å være litt av en tøffing, som ikke var redd noe, viser hans handlinger at han også var en pyse. I brev og samtaler beskriver han at han var redd for å bli tatt av dage av sine fiender, som han selv hadde utpekt å være Gro Harlem Brundtland og resten av oligarkiet innenfor Ap. Nyere informasjon jeg har kommet til, viser at han nok kan ha hatt mange andre fiender også, i andre leire utover Ap-oligarkiet, jf familien Riis’ internasjonale våpensmugler- og pengevaskvirksomhet.

Einars verste scenario – noe han selv mente var en høyst aktuell fare – var en semitrailer som ble styrt over i hans kjørebane, eller et flykrasj. Den sistnevnte trusselen – som han alltid koblet opp mot historien om en nær venn i Italia hvis fly og innhold endte sine dager i en Italiensk fjellvegg – var årsaken til at han i ettertid begynte å bile mellom Roma og Oslo, og bare i de aller sjeldneste og viktigste tilfeller tok flyet. Når en mann blir så skremt at han velger å putte hele familien inn i en bil og kjøre nonstop i 2.500 kilometer for å unngå å ende sine dager i fjellet med et rutefly, kan man jo tenke seg til hvilket kriminelt miljø familien Riis arbeidet i og gjorde forretninger med, og ikke minst; hvilket kriminelt miljø familien Riis hadde svindlet og bedratt.

Einar hadde – i følge Amelia – tidlig latt seg blende av folk i blådress og messingknapper, stående med en dram i ene hånden og en kanapé i den andre, og det var derfor et nederlag av de aller største når han tidlig i 1970-årene ble fratatt det norske honorærkonsuloppdraget i Roma, som han under de Olympiske leker i 1960 hadde betalt så mye for å få. Årsaken til at han mistet stillingen som norsk honorærkonsul i Roma kan være mangesidig, men jeg vil tro at Einars kriminelle virksomhet kan ha vært medvirkende til at han mistet stillingen.

Et arkitektektepar høyt oppe i Doktor Holms vei, i Oslo – Randi Elise Klippgen Bang og hennes ektemann – uttalte til meg allerede sommeren 2004 at Einar var en psykopat av det aller verste slaget, intet mindre. Dette ekteparet skal ha vært en av familien Riis’ nære venner inntil Einar fant seg en ekstra dame å dele livet med, tidlig på 1990-tallet. Deretter var dette ekteparet, og spesielt konen, å anse som én av Dagnys nærmeste, spesielt etter at Dagnys bestevenninne, Kari Sissener,[3] døde sent på 1990-tallet. Da jeg sammen med Amelia møtte arkitektparet hjemme hos dem, befant Einar seg i Monaco. Jeg levde på dette tidspunktet fremdeles innenfor disse manipulerte rammene som ekteparet Riis hadde rammet meg inn i, og ble egentlig rimelig overrasket over at også ektemannen i huset med så stor tyngde, og med enda mer ondskap i øynene enn det konen hadde vartet opp med da hun uttalte seg, slo fast – og gjentok og gjentok – at Einar var en psykopat av verste sort. Det hele ble veldig beklemt, da jeg jo representerte ekteparet Riis, begge to, inklusive de to tafatte barna deres.

Jeg kan fremdeles i dag ikke si at Einar var psykopat. Tvert imot opplevde jeg en rekke ganger at han viste følelser, hadde humor, og hadde omtanke for andre. På den annen side er det psykopatens ekspertise å nettopp manipulere og villede den de har pekt ut som sin spydspiss. Jeg vet ikke, jeg, men skal vi høre på dette ekteparet som har kjent Einar og Amelia i alle år, og mye lengre enn meg, så var Einar intet mindre enn en høyt rangert psykopat.

I ettertid er det jo lett å se at alt kanskje ikke var på skikk med Einar og Amelia, noe som bl.a. fremgår av det faktum at disse to fant det lurt, i oppdragelsesøyemed, å kjøre sin lille livredde sønn, Kenneth Patrizio, ned til sentrum av Roma, slippe han av og forlate han der for så å dra hjem igjen til kontoret deres og jobbe som om dette var noe av det mest normale i verden. Det tok ikke så lang tid før politiet ringte – dette i følge Einar og Amelias historie – og spurte om denne 6 år gamle gutten de hadde funnet var deres sønn. - Ja, hadde de svart, har han gjort noe galt? - Nei, svarte politiet. - Nei vel, la han gå da, var foreldrenes siste ord i saken. Vi kan jo bare tenke oss hva slags monster man lager med en slik oppdragelse.

Når jeg nå tenker etter så hendte det enkelte ganger at Amelia hadde sminket seg kraftig under øynene, og så man godt etter var hun da også hoven. En gang kom jeg på et noe uventet besøk, og da fikk jeg se hva dette var for noe. Hun hadde bloduttredelser, store bloduttredelser under øynene. Hun var enkelt og greit både gul og blå. Jeg husker hun var rask med å beklage seg og si at blodkarene under øynene hennes hadde det med å sprekke som følge av høyt blodtrykk, og jeg tok jo dette for god fisk. Nå i ettertid skulle det ikke forundre meg om Einar faktisk har slått henne.

En sjelden gang kunne nok Einar fare opp vanvittig raskt, og da uten omtanke til andre som måtte befinne seg rundt ham, og det kunne jo hende at dette ekteparet hadde slike ”øyeblikk” i ny og ne. Det var i så måte en kjent sak at Einar fra og med 1992 levde et dobbeltliv; liksom-gift med Amelia og Monaco- og ferie- og fritidssamboer med en annen kvinne. Dette var så alvorlig for Amelia at hun krevde NOK 10 millioner i erstatning av denne kvinnen for et ødelagt ekteskap. Hver eneste weekend som Einar dro på tur/ferie med ”dama”, ringte Amelia til meg og beklaget seg over alt hun måtte utstå. I dette bilde skulle det ikke overraske meg om at den kalde fisken Amelia, nok kunne få beveget den (i spesielle tilfeller) oppfarende Einar til å slå.

Jeg har en viss anelse om at jeg har flere med meg, deriblant Amelias egen bror; Kristoffer og hans advokatkorps, når jeg sier at familien Amelia og Einar Riis var og er det reneste søppel. For ikke å stå i fare for å måtte fjerne denne revisjon fra nettet, legger jeg til at med søppel så mener jeg å ha belegg for påstanden, dette i den forstand at intet ved denne familiens handlinger er verdt å ta vare på, samt at intet ved denne familien gir samfunnet noe positivt, i så måte er faktisk familien å regne som langt verre enn alminnelig søppel.

Familien Riis er vel den familien i Norge som har stjålet mest direkte fra skattebetalerne, og som samtidig har kommet unna med det. Vi skal ikke glemme at denne familien samtidig bevisst har unndratt og bidratt til å unndra enorme skattebeløp i Italia, USA, Norge og helt sikkert en rekke andre land.

Kampen om Sognefjell, som jeg har beskrevet i tidligere artikler, var intet annet enn en kamp innad i eliten, mellom fiendtlige grupperinger. Slike ”kamper” ser vi nærmest daglig. Skattebetalerne skulle selvsagt aldri ha betalt ut de 55 millioner kronene som Riiserne fikk, det var det i så fall rederne som skulle ha gjort, dersom det da overhodet var rettferdig å gi Riserne rett. At domstolene ble misbrukt i denne kampen er for det første synd med likevel intet nytt, og for det andre et signal om at skattebetalernes penger går til å korrumpere domstolene og deretter til å la domstolene sørge for å la skattebetalerne dekke opp for tap innad i eliten.

Hvem som til slutt endte opp med å drepe Einar; Amelia og hennes barn, eller hans elskerinne, eller disse sammen, har vi enda ikke fått noe svar på, dette da ”noen” har sørget for at politiet verken i Monaco, Sverige eller Norge har vært villig til å etterforske dette klare drapet. Jeg har skrevet om dette tidligere, og viser derfor bare til disse artiklene.

Skal jeg nå få oppsummere denne revisjonen av min nekrolog over Einar Riis-Johannessen, så må det bli at det var hans lovstridige handlinger, og hans illojalitet mot sine aller nærmeste som ble hans endelikt.

Det som står om Einar og nazismen er bare tull, og jeg kommer nok tilbake med en artikkel om Einar og krigen senere hen.

Det jeg har beskrevet om Norge, og den norske rettsstat står jeg fremdeles ved. Det er egentlig kun det jeg har uttalt meg om mht denne familien Riis jeg ikke lenger kan stå ved.

 

[1] Undersøker man kirkebøkene, finner man fort ut at dette ikke er et ekte navn. Det viser seg – også dette etter en gjennomgang av kirkebøkene – at ekteskapet ikke er gyldig. At ”Familien Riis” ikke har sett på dette ekteskapet som gyldig viser Amelia Riis’ bruk av navnet Dagny Olsen, samt at Einar flere ganger ga klart uttrykk for at han ikke visset om han skulle gifte seg med Amelia eller denne damen han delte sine siste 14 år med, en dame som allerede på 1970-tallet fremstår som Fru Riis i Monegaskiske annaler.

[2] De som overvar besettelsen var meg selv, Amelia Olsen, Kenneth Patrizio Riis og Benedicte Duryea, samt en innhyret sanger og en peanist. Man kan trygt si at dette var en selsom opplevelse. Alt skulle hemmeligholdes, til og med bisettelsen. Jeg ser i dag at familien hadde sine grunner. Det var jo tvil om hvorvidt Einars død var naturlig, og i så måte hadde Einar og Amelia vært hos Notarius Publicus i Asker og Bærum tingrett og fått notarialbekreftet at Einar ikke skulle kremeres ved tvil omkring årsaken til hans eller hennes bortgang. I de norske dokumentene står det at Einar ble begravet (i tråd med hans ønsker ved tvil), mens faktum er at han ble eliminert i krematoriet under 70 timer etter sin egen bortgang, og det etter at han hadde blitt smuglet inn i Norge. Amelia og ”barna” hadde klare motiv å få fjernet beviset (Einar, som var full av dokumentasjon på drap), og klarte det med litt kløkt, og god hjelp fra medsammensvorne i det norske og svenske tollvesenet, samt det svenske skatteverket, og noen korrupte leger ved det svenske sykehuset.

[3] Amelia fortalte meg at Kari og henne selv hadde en felles plage, og det var at de begge var blitt bedratt av sine ektemenn, som begge het Einar, og som selv en gang hadde vært gode venner.