Juss, forskning og kopimaskinen

Time to read
158 minutes
Read so far

Juss, forskning og kopimaskinen

Wed, 10/05/2006 - 16:34
0 comments

Min juridiske avhandling skapte i 2002 storm og harme i det juridiske miljø. Avhandlingen er nå lagt ut på RettsNorge. Helt nederst på siden har jeg lagt ut enkelte linker til artikler vedrørende mitt arbeid med avhandlingen

Rettssikkerhetsspørsmål belyst ved voldgift

 

Kandidatnr: 502

Veileder: Professor, dr. juris Carl August Fleischer

Leveringsfrist: 15 oktober 2001

Til sammen 39985 ord

15.10.01

Forord

Vi er undersåtter av loven, dens metoder og idealer, og vi bøyer av og godtar lovens ord, selv hvor loven er taus, tvetydig eller uklar. Når vi likevel aksepterer dette, så er det fordi vi gjennom Grunnloven selv har fastlagt hvem som kan tale lovens ord. Voldgiften og tilknyttede miljøers stadige erobringer av denne rett, skaper rettsusikkerhet av forskjellig slag. Ønsker vi denne utviklingen, og er vi klar over betydningen?

En sak som i særdeleshet har engasjert meg, er den voldgiftsdom som falt mellom Amelia Riis og Kristoffer Olsen den 2 mai 1975. Riis ble, slik jeg oppfatter det, gjennom flere brudd på grunnleggende rettssikkerhetsgarantier fratatt arven etter sin mor og far. Denne oppgaven bygger mye på det som utspant seg i denne voldgiftssaken.

Dommerne falt ned på den – etter mitt skjønn – verst tenkelige løsning, ikke bare sett med Riis’ øyne, men også sett med det generelle voldgiftsinstituttets og samfunnets øyne.  Dommen lider, slik jeg ser det, ikke bare under et tvetydig og uriktig materielt resultat, men den drar også med seg en anseelig mengde prosessuelle kalamiteter. Sviktende rettssikkerhet i voldgiftsprosessen har nok etter min mening vært årsaken til at denne voldgiftssaken endte med en domskonklusjon som faktisk ingen i dag med sikkerhet kan si betydningen av.

Høyesterettsadvokat Haakon Stang Lund har uttalt at: ”Etter min mening kan det reises spørsmål om det ikke er større grunn til å legge vekt på voldgiftsavgjørelser enn på avgjørelser av de ordinære domstoler, særlig hvis voldgiftsdommen er avsagt av særlig fremtredende sjørettsjurister.” Det som gjør Riis-saken spesielt interessant, er at denne voldgiftsretten nettopp var sammensatt av Norges – angivelig – fremste jurister innen sjørett.

Et indisk ordspråk sier at ”Enhver sak har tre sider – din side, min side og den rette side.” Selv om jeg i denne oppgaven ikke pretenderer å dele ut skyld, og kanskje ikke engang finner et klart og entydig svar på det grunnleggende spørsmålet: Hvordan var det mulig å gi en slik dom?, så har i hvert fall denne problemstillingen satt i gang en prosess som igjen har tilskyndet nødvendigheten av å fokusere på flere sentrale problemstillinger omkring rettssikkerheten i voldgift. Jeg håper samtidig at enkelte av rettssikkerhetsspørsmålene som reises, også kan ha sin misjon i relevante diskusjoner omkring den alminnelige prosess.

Med hensyn til oppgavens begrensninger har det ikke vært anledning til å vurdere alle sider ved voldgift, dermed har jeg sett meg nødt til å begrense meg til å vurdere enkelte av de mest grunnleggende rettssikkerhetsgarantiene som er ment å beskytte en part og hans sak i en prosess.

Et japansk ordtak forteller at ”Den spiker som stikker ut, skal hamres ned.” Dersom man på den annen side skuer fremover med visjoner om dynamisk utvikling, også på rettslige områder, så ville det være galt å støtte seg for mye til en slik tanke. Akseptable rettsregler, rettsenhet og likhet for loven bør være resultatet av et demokratisk arbeid frem til enighet, og ikke et resultat av miljømakt, lydig reproduksjon og håpet om en stjerne på livets siste blad.

--- Oslo den 15 oktober 2001 ---

Herman J Berge

Innhold­­­­

Kapittel 1

Innledning                                                                                          ………………………1

1.1 Kort oversikt over problemet: Rettssikkerhet og Voldgift           ………………………1

1.2 Litt om ytringsfrihet                                                                     ………………………2

1.3 Siktemålet med fremstillingen                                                      ………………………3

1.4 Materialet                                                                                      ………………………4

1.4.1 Innsyn i Finansdepartementet                                                    ………………………4

1.4.2 Innsyn i Norges Bank                                                                ………………………5

1.5 Metode                                                                                          ………………………6

1.6 Historikk                                                                                       ………………………6

1.6.1 Hellas og kort om utviklingen derfra                             ………………………6

1.6.2 Nyere tid                                                                        ………………………7

1.6.3 Norge                                                                             ………………………8

 

Kapittel 2

2 Innledende om grunnprinsipper og rettssikkerhetsspørsmål            ………………………10

2.1 Prosessuelle grunnprinsipper                                                         ………………………10

2.2 Prinsipp utenfor prosess                                                                ………………………10

2.3 Hva er rettssikkerhet?                                                                   ………………………11

2.4 Kultivering av autoriteter – en fare for den generelle rettsutvikling……..……………12

2.5 Minstekrav til forsvarlig prosess                                                   ………………………15

2.5.1    Offentlighet                                                                ………………………15

2.5.2    Litt om kontroll av miljøer                                          ………………………16

            2.5.3    Tilgjengelig adekvat forsvar                                       ………………………17

2.5.4    Gode levekår for sannheten                                        ………………………17

2.5.5    Voldgift tilbake som pensum?                                    ………………………18

 

Kapittel 3

3 Grunntrekk ved voldgiftsprosessen                                                 ………………………19

3.1 Dommen er endelig                                                                       ………………………19

3.2 Dommerne og dommens private karakter                         ………………………19

3.3 Fraskrivelse av statens betryggende prosessordning                    ………………………20

3.4 Dårlige levekår for sannheten                                                       ………………………20

 

Kapittel 4

4. Utgangspunkt for drøftingen                                                          ………………………22

4.1 Hvorfor velges voldgift?                                                              ………………………22

4.2 Forestillingen om voldgift – er den korrekt eller kan

den føre til forledelse av en part?                                                       ………………………23

4.2.1    Uberettiget enfoldiggjøring av embetsdommeren      ………………………24

4.3 Faktumfremstilling                                                                        ………………………24

4.3.1    Riis saken                                                                    ………………………24

4.3.2    Reksten-saken                                                             ………………………29

 

Kapittel 5

5 Voldgiftsordningen og rettssikkerhetsspørsmål                              ………………………36

5.1 Innledning                                                                                     ………………………36

5.2 Enkelte forutsetninger for en forsvarlig dom                               ………………………37

5.3 Privatisering av domstolsoppgaver – et problem              ………………………38

5.3.1    Underslag – svake påtaleregler gir uholdbare private løsninger…...………38

5.3.2    Uakseptable rettskrav – beskyttet ved voldgift          ………………………40

5.4 Motivet for valget av prosess                                                        ………………………41

5.4.1    Ønsket om en materielt riktig løsning             ………………………41

5.4.2    Kan konsentrasjon av juridisk ekspertise – monopolisering – ha

betydning og være motiverende i prosess?                 ………………………43

5.4.3    Videre om motivering og følgene av juridisk konsentrasjon av ekspertise..46

5.5 Enkelte eksempler på skadevirkninger som følge av beskyttet miljømakt……………46

5.5.1    Brækhus’ affidavit kontra hans redegjørelse i

læreboken; Konkursrett: utvalgte emner                     ………………………46

5.5.2    Tweendeck-dommen ND-1991-372                           ………………………48

5.5.3    Jobst Oldendorff-dommen ND-1979-364 og Vestkyst I-dommen

Rt-1961-1334 – tilsløring av rettspraksis                    ………………………50

5.6 Inngåelse av voldgiftsavtale – skriftlighet                                    ………………………53

5.7 Voldgiftsretten                                                                             ………………………55

5.7.1    Dommeren – partsoppnevnelse og objektivitet           ………………………55

5.7.2    Kontroll av dommerne                                                ………………………56

5.7.3    Valg av dommere – integritet og rettferdighet mht voldgiftsprosessen……59

5.7.4    Dommeren – habilitetsproblemet                                ………………………60

5.7.4.1 Høyesterettsadvokat Ole Lund                                   ………………………63

5.7.4.2 Voldgiftsdommer Sjur Brækhus - habilitetsspørsmål ……………………..64

5.7.4.3 Voldgiftsdommer Knut Rasmussen - habilitetsspørsmål ………………….66

5.7.4.4 Voldgiftsdommer Gunnar Aasland - habilitetsspørsmål …………………..68

5.7.5    Diskresjon i voldgift – konsekvenser                          ………………………68

5.7.6    Videre om habilietet                                                   ………………………72

5.8 Eksempler fra prosessen                                                                ………………………73

5.8.1    Tilsidesettelse av materielle rettigheter som kan peke på partiskhet i Riis-dommen I                                                                        ………………………73

5.9 Parts- og vitneforklaringer – det prinsipale opplysningsmiddel   ………………………77

5.9.1    Falsk forklaring                                                           ………………………77

5.9.1.1 Falsk forklaring – et eksempel                        ………………………81

5.9.2    Prosessbedrageri                                                         ………………………81

5.9.3    Prosessbedrageri – noen eksempler                             ………………………83

5.9.3.1 Vitneavhøret av reder Rudolf Ugelstad          ………………………84

5.9.3.2 Pantsettelsen av MS Sognefjell                       ………………………85

5.9.3.3 Reksten-saken                                     ………………………88

5.10 Voldgiftsdommen skal løse hele tvisten                         ………………………91

5.11 Litt om heving                                                                            ………………………92

5.12 Rettsstillingen må være forutberegnelig                         ………………………95

5.13 Voldgift som rettskilde                                                               ………………………96

 

Kapittel 6

6 Sluttbetraktninger                                                                            ………………………99

 

Litteraturliste                                                                                      ……………………100

 

Bilag                                                                                                    ……………………105

 

Bilag      nr     1      ……    Brev fra Einar Riis til Johs. Andenæs 29/2-80

Bilag      nr     2      ……    Brev fra Johs. Andenæs til Einar Riis 4/3-80

Bilag      nr     3      ……    Voldgiftsdom (Riis-dommen I) 2/5-75

Bilag      nr     4      ……    Voldgiftsdom       (Reksten-dommen) 30/5-75

Bilag      nr     5      ……    Styrereferat Olsen & Ugelstad 2/3-73

Bilag      nr     6      ……    Brev fra Thomas Løvold til Ryssdalkommisjonen 28/8-86 (s 7)

Bilag      nr     7      ……    Notat etter møte den 30/6-94 (Per Steina)

Bilag      nr     8      ……    Utkast til brev til Finansdepartementet 3/7-92

Bilag      nr     9      ……    Erling Naper – notat 2/5-75

Bilag      nr     10     ……    Hilmar Reksten – notat til BMV 5/10-74

Bilag      nr     11     ……    Brev fra Thomas Løvold til Ryssdalkommisjonen 28/8-86 (s 10)

Bilag      nr     12     ……    Voldgiftsretten – Rettsbok 18/3-75

Bilag      nr     13     ……    Haneborg – kvittering for mottatt pant i Sognefjell 26/4-75

Bilag      nr     14     ……    Erling Naper – Notat 25/4-75

Bilag      nr     15     ……    Godkjent eksportlisens fra Handelsdepartementet14/12-72

Bilag      nr     16     ……    Betenkning – G de Groot; Loeff, van der Feltz & Salomonsen

Bilag      nr     17     ……    Betenkning – høyesterettsadvokat Henrik Christrup

Bilag      nr     18     ……    Betenkning – Fred Wennerholm; Nils Setterwalls advokatbyrå

Bilag      nr     19     ……    Betenkning – Prof. Bernhard Gomard, Københavns universitet

 

Kapittel 1

1 Innledning

1.1 Kort oversikt over problemet: Rettssikkerhet og Voldgift

Når to parter havner i konflikt, vil man som et første skritt forsøke å løse konflikten uten å blande andre inn. Kommer partene ikke til enighet, vil det naturlige være at den av partene som mener å ha et krav mot den annen, reiser sak gjennom de alminnelige domstoler. Det vil av forskjellige årsaker ta tid å få en endelig avklaring i saken, dersom man velger denne løsningen. Av ulike grunner, det være seg rasjonelle valg, tvang, overbevisning eller en misforstått oppfatning av virkeligheten, velger noen parter frivillig – enten i forkant av eller etter at tvist har oppstått – i stedet å overlate løsningen av saken til en privat tredjepart. Mao; de velger å voldgi problemene som det strides om. Saken holdes for så vidt utenfor de alminnelige domstoler, og er således av privat frivillig art. Dette er voldgift, og for å understreke det hele; voldgift er ikke annet enn en spesiell form for prosess som i likhet med alminnelige prosess skal sørge for at partene skal få sin materielle rett gjennomført.

Aristoteles uttaler at ved voldgift får man de rette avgjørelser. ”Voldgiftsdommeren tar hensyn til rettferdigheten, mens derimot den almindelige dommer bare har loven (den positive landslov) for øie.”[1] Noe må ha skjedd i mellomtiden, for slik er det nok ikke i dag.

I et brev til Johs. Andenæs skriver Amelia’s mann, Einar Riis; ”I rettferdighetens navn maa det være riktig at den avsagte voldgiftsrettsdom blir omstøtt, ikke bare for aa gi rettferd til fru Amelia Riis, men for aa skape den klare presedens i Norge, at volddgiftsdommer maa være rettferdige – ellers vil de bare bli omstøtt.”[2]

Andenæs svarer: ”At en voldgiftsdom er urimelig, er ingen ugyldighetsgrunn.”[3] Dersom en faktisk – og helt opplagt – har rett, men ikke får rett av domstolen, så er resultatet objektivt sett urimelig, og noe bør gjøres.

I en ”Kommentar til en kommentar”[4] sier Andenæs at: ”Det finnes i det praktiske liv heldigvis et utall av sikre løsninger, og med det mener jeg løsninger hvor rettskildematerialet entydig peker mot et bestemt resultat, slik at man ikke vil bli tatt alvorlig i det juridiske miljø hvis man vil hevde det motsatte.”

Både Riis-saken og Reksten dommen (som jeg kommer tilbake til) lider av løsninger som ikke kan tas på alvor. Dersom en part i sin påstand hever en avtale pga mislighold – og ”glemmer” å kreve erstatning – mens den andre parten hever avtalen fordi han syns det blir for mye å betale i erstatning, og retten i sin domskonklusjon sier at det er unødvendig å gå inn på hvorvidt de materielle vilkår for heving foreligger, og bare hever avtalen; hva har retten da ment?

Det er beklageligvis langt mellom liv og lære, og det kan se ut for at det er dem som kommer med løsninger som strider mot loven, som i virkeligheten når frem. En annen ting er at disse ”sikre løsningene” som Andenæs sikter til, ikke nødvendigvis er så sikre. Slike løsninger har en tendens til å bli meget sikre alene ut fra hvem som har ført dem i pennen, og ikke nødvendigvis på bakgrunn av grundig faktisk og juridisk vurdering.

 

1.2 Litt om ytringsfrihet

I mange land opplever man fremdeles at det er lagt til dels sterke bånd på ytringsfriheten, ja sågar bånd på den enkeltes tanke. Til tross for at det gis uttrykk for at man i Norge har en sunn frihet til å ytre seg, opplever jeg at jurister ikke drar nytte av denne fantastiske mulighet som det jo er å få ytret sine egne tanker. Mange jurister viser gjennom sine skrifter at de ikke tør si det de virkelig mener – eller stå ved sine erfaringer – hvor de i stedet i større eller mindre grad reproduserer stoff. Årsaken ligger nok blant annet i de meget sterke båndene som jeg opplever at omkranser deler av det juridiske miljøet.

Følgende uttalelse av daværende sjefsredaktør i Dagens Næringsliv, Kåre Valebrokk, gir et godt bilde på juristers dristighet; "Hele det juridiske Norge innrømmer privat at dette er et av de verste justismord i nyere norsk historie."[5] Ethvert ønske om å tale fritt, gir beklageligvis i mange tilfeller en følelse av at båndene strammes, og man lar være.

 

1.3 Siktemålet med fremstillingen

Siktemålet er å ta opp til diskusjon enkelte rettssikkerhetsproblemer som oppstår ved voldgift, og gjennom bruk av utvalgte voldgiftsdommer belyse hvilke konsekvenser det kan få når grunnleggende rettssikkerhetsgarantier svikter. Det blir liten plass til argumentasjon for gode løsninger, dog ser jeg det som kanskje like nyttig som botemiddel å skjenke andre den kunnskap og innsikt jeg har fått ta del i. Jeg avgrenser diskusjonen til bare å gjelde nasjonal voldgift.

Det er min tese at forhold i Norge gjør det betenkelig å la en tvist voldgis, til tross for at ordningen i seg selv har potensialet i seg til å være meget nyttig og effektiv, og for så vidt har fremtiden foran seg. Dagens voldgiftsprosessordning gir trygghet i den grad man kan stole på dommerens uhildethet og objektivitet.

Jeg vil også våge den påstand at ordningen kan gi en progressivt økende trygghet for en part, dess tettere bånd vedkommende part har til et gitt miljø. Med en slik påstand må jeg derfor gå inn og se etter sammenhenger, forbindelser, eller bånd mellom aktørene, og hvordan den materielle rett – og hensynene bak den – blir tatt vare på.

Ved å voldgi en tvist viser det seg at man samtidig i mer eller mindre grad gir avkall på en rekke vesentlige rettigheter og prinsipper som de alminnelige statlige domstoler i utgangspunktet skal kunne sikre partene.[6] Jeg skal her se på hvilke disse er.

Siden oppgaven befatter seg med sjørettslige emner – hvor sjørettsmiljøet kritiseres – er det nødvendig å samtidig gjøre oppmerksom på at i den grad sjørettsmiljøet, eller et hvilket som helst miljø, selv krever å bli tatt på alvor, så bør dette miljøet – og deres avgjørelser – kunne overbevise brukerne om sin kvalitet. Miljøet mener at rettsavgjørelser tatt av dem skal ses på som rettskilder med lik vekt som en alminnelig dom,[7] hvor de tiltar seg de samme rettskildeprinsipper som vi er kjent med fra den alminnelige rettskildepraksis. Eksempelvis at dersom en embetsdommer eller voldgiftsrett akter å fravike praksis anerkjent i en tidligere voldgiftsdom, så skal dette nevnes og begrunnes.[8] Hvorfor? Var ikke meningen med voldgift at partene skulle få stå fritt til å løse sin tvist? Og hva er begrunnelsen for at voldgiftspraksis skal ha større vekt enn en høyesterettsdom, foruten argumentet om ”særlig fremtredende sjørettsjurister”?[9]

Voldgiftsalternativet ble vel neppe til med det for øyet å skape en vag rettsinnstans –rettskildemessig plassert ett eller annet sted over, under eller ved siden av de alminnelige domstoler – med det rettskildekaoset som da ville oppstå. Sjørettsmiljøet og deres krav, sett i lys av de avgjørelser som jeg i denne oppgaven vil gå igjennom, kommer i et problematisk lys, og poenget er som nevnt å avdekke og gjøre brukerne oppmerksomme på eventuell svikt i grunnleggende rettssikkerhetsgarantier – ved valg av voldgift.

 

1.4 Materialet

For å gjøre analysen mer håndgripelig har jeg valgt å belyse de forskjellige problemstillingene ved hjelp av enkelte voldgiftsdommer innen sjørett. To dommer skiller seg ut. Den ene er dom av 2 mai 1975 mellom Amelia Riis og AS Falkefjell/Kristoffer Olsen (Olsen & Ugelstad).[10] Dommere var prof. dr.jur. Sjur Brækhus, advokat ved regjeringsadvokatembetet Gunnar Aasland (administrator), og høyesterettsadvokat Knut Rasmussen. Prosessfullmektig for Riis var Jonas W. Myhre, mens prosessfullmektig for O&U, var Frode Ringdal.

Den andre dommen er dom av 30 mai 1975 mellom Akers mek. A/S og reder Hilmar Reksten.[11] Dommere var prof. dr.jur. Sjur Brækhus, høyesterettsdommer J. C. Mellbye (administrator) og høyesterettsdommer Knut Blom. Prosessfullmektig for Akers var høyesterettsadvokat Per Brunsvig. Prosessfullmektig for Reksten var Frode Ringdal. Grunnen til at jeg har gjort en omfattende faktafremstilling også av Reksten-saken, er at jeg mener denne saken har en side til Riis-saken, og jeg håper det kan gjøre det lettere å se denne sammenhengen etter en slik gjennomgåelse.

Jeg vil også komme til å vise til en nylig avsagt dom i Oslo byrett.[12] Dette er erstatningssaken som Riis reiste sommeren 1978 mot Oslo skifterett.

Under arbeidet med oppgaven har jeg søkt innsyn i flere statlige arkiver. Et par steder har jeg kommet inn, mens andre – som Norges Bank og Finansdepartementet – har brukt usaklige midler for å stoppe meg. Jeg føler at det er nødvendig å nevne to spesielle tilfeller:

 

1.4.1 Innsyn i Finansdepartementet

Etter å ha gått igjennom flere postjournaler i Finansdepartementet, søkte jeg om å få innsyn i enkelte spesifiserte dokumenter. Like etter dette innsynet, fikk jeg samtidig innsyn i Stortingsarkivet, hvor jeg der fikk innsyn i flere av de dokumentene jeg hadde søkt å få se i Finansdepartementet. Etter lang tid fikk jeg endelig svar fra Finansdepartementet, hvor de uttalte at de ikke kunne finne noen dokumenter. Departementet sa at de også hadde vært i Stortingsarkivet – hvor jeg altså i mellomtiden hadde vært – og heller ikke der hadde de funnet noen av de dokumentene jeg hadde søkt etter! Finansdepartementet la til at de for akkurat den perioden jeg søkte dokumenter i – 1974-1975 – ikke hadde hatt ”tilfredsstillende arkivrutiner”.

Jeg påpekte forholdene til Sivilombudsmannen, hvor jeg uttrykte at Finansdepartementets informasjon til meg verken var korrekt eller pålitelig. Videre uttalte jeg at jeg ikke var overbevist om at Finansdepartementet virkelig hadde utført en ryddig gjennomgang av arkivet i sitt forsøk på å hjelpe meg. Ombudsmannen mente derimot at Finansdepartementet hadde gjort en god jobb, og så ingen grunn til å forfølge saken. Etter dette kan det se ut for at mye av materialet rundt både Reksten-saken og Riis-saken er blitt borte i Finansdepartementet.

 

1.4.2 Innsyn i Norges Bank

Etter å ha søkt om innsyn i Norges Bank i lengre tid, fikk jeg endelig et vedtak fra banken sommeren 2000. De nektet innsyn av to grunner. Den ene var at jeg ikke kunne vise til forskerkompetanse, mens den annen var at de mente det jeg drev med var useriøst. Norges Bank hadde nemlig fått et brev fra en jusstudent hvor han hadde skrevet at det jeg drev med ikke hadde ”…grobunn i virkeligheten og kan ikke være annet enn oppspinn.”[13] Norges Bank skriver i sitt vedtak av 22 juni 2000 at: ”Dette er forhold som klart svekker tilliten til søkerens forskningsprosjekt.” Det er trist – og ikke minst rettsstridig – at et forvaltningsorgan, som ikke skal ha noe å tape på åpenhet, gjør alt de makter for å hindre innsyn hvor de bygger sin avgjørelse på usakligheter fra en student som knapt nok visste hva han selv drev med. Hva mannen i gata måtte mene om et forskningsprosjekt, skal ikke være avgjørende når Norges Bank skal fatte vedtak om innsyn.

Rettsvitenskapen har til formål å finne ut og redegjøre for hvilke rettsregler som gjelder, hvilket innhold disse reglene har og deres praktiske nytte, samt å systematisere og fremstille reglene. Videre har rettsvitenskapen en funksjon i å informere om rettskildematerialet og rettsreglene, og dermed bidra til opplysning og utdanning.[14] Spørsmålet som i denne sammenheng må stilles, er hvordan en sunn rettsvitenskap skal få utvikle seg dersom forskningen hindres på denne måten?

 

1.5 Metode

For å identifisere problemene vil jeg benytte to metoder – i samspill; naturlig nok den juridiske metoden, samt den komparative metode. Mange svakheter ved lovverket og ved lovtolkerne kan være mer eller mindre usynlig for oss. Den komparative metoden hjelper oss ikke bare til å se det som er usynlig fordi vi kjenner det så vel, men den hjelper oss også til å få en kritisk distanse til det som vi alltid har ansett for å være selvsagt.[15]

I stedet for å slå seg til ro etter å ha spurt hvordan loven regulerer eksempelvis innhabilitets- eller skriftlighetskravet, vil jeg fortsette med å spørre om partens rettssikkerhet gjennom innhabilitets- eller skriftlighetskravet blir ivaretatt på en forsvarlig måte med den lovgivning vi gjennom den juridiske metode har funnet frem til at eksisterer i dag. Her kan det også være fruktbart å se hen over grensen til andre nasjoners løsninger på problemene; altså en tilnærmelse av problemet gjennom en komparativ betraktningsmåte.

Det har mer for seg å gjøre en funksjonell tilnærming av problemet (problemorientert); er en part beskyttet av norsk lov mot at to venner kan opptre som henholdsvis dommer og motpartens prosessfullmektig?, enn å ta en formell  tilnærming (regelorientert); hvilke habilitetsregler gjelder?

Ved å angripe fra denne kanten, vil en kunne åpne opp øyner som regelmessig vil være lukket for nettopp dette problemet.

 

1.6 Historikk

1.6.1 Hellas og kort om utviklingen derfra

Det er vel ikke så overraskende at det var i oldtidens Hellas den første voldgiftsdom falt. Dommen var egentlig av folkerettslig karakter, og ble avsagt mellom bystatene Aten og Megara i det 7 århundre. Solons Aten og den blomstrende nabobystaten Megara hadde valgt fem spartanere til dommere. Resultatet sier historien intet om.

En del historikere mener at frie samfunn og de frie institusjoner var nødvendige vilkår for at en folkerettslig tankegang – at det fantes en rett over statene – skulle kunne utvikle seg og således muliggjøre meklings- og voldgiftsinstituttet.[16]

Den folkerett som etter all sannsynlighet ble bygget opp og etterlevd i oldtiden, var tuftet på datidens normer for individuell moral, og sedvaneregler som hadde gammel hevd innen de enkelte stammer.[17] Slik Foss ser det var folkerett ren rettferdighet, identisk med den individuelle moral. Ordet moral har da også sitt utspring i ordet ethos, som faktisk var ordet for sedvane.[18] Men etter Sofistenes inntog i gresk tenking hvor bl.a. Protagoras hevder at to motstridende påstander kan være like sanne, ja, ”det som synes meg godt, er godt, hvilket vil si at det ikke eksisterer noen almen gyldig moral,” så synker etter hvert respekten for folkeretten,[19] og – etter all sannsynlighet – bruken av voldgift.

Sofistene fikk et dårlig ord på seg for sin bruk av spissfindigheter og ordkløveri for å vinne en diskusjon.[20] Etter deres syn var det en umulighet å nå frem til en objektiv riktig vurdering av menneskers handlinger. Faste normer for rett og moral eksisterte ikke lengre, og man kan vel lett forstå at personlige ideer og standpunkt – som man nå la mer vekt på – lettere kunne skape gnisninger og uenighet. Det var rett og slett ikke så lett å bli enige lengre.

 

1.6.2 Nyere tid

En av de mer betydningsfulle voldgiftssakene – i nyere tid – er ”Alabama-saken” fra 1872, en sak som ga støtet til voldgiftsinstituttet videre utvikling.[21] Gjennom en avtale mellom USA og Storbritannia av 8 mai 1871 – ”Washington-traktaten” – ble statene enige om å voldgi skadeerstatningsspørsmålet, samt hvilke regler som skulle gjelde. Saken – som ble ført i Genève – omhandlet en tvist mellom de to stater, hvor Sørstatene hadde utrustet sine krigsskip – ett av dem het Alabama – i britiske havner, og hvor de angivelig gjennom denne fordelen hadde påført alvorlig skade på Nordstatenes skip.[22] USA ble tilkjent $15,5 mill. Storbritannias statsminister, William Gladstone, skal ha fått æren for den genistrek det var å voldgi tvisten, og for utarbeidelsen av de regler som ble lagt til grunn, regler som siden fikk stor betydning for utviklingen av nøytralitetsretten.

 

1.6.3 Norge

Alt fra begynnelsen av det åttende århundre er man rimelig sikre på at det har vært etablert ”ting” rundt omkring i de fleste norske bygdene, og at disse har vært ”allting”, dvs hvor alle bønder innenfor tingområdet hadde plikt til å møte opp.[23]

Selv i tidsrommet etter Olav den hellige sto tingsforhandlingene fritt overfor kongemakten. Tingene var normalt kun domstoler, hvor de dømte i det vesentlig i private tvister. Samtidig hadde tingene lovgivningskompetanse, men da begrenset til regulering av det private liv. Hovedgrunnsetningen for tingsvesenet som institusjon var at enhver som mente å ha behov for det, kunne sammenkalle til ting. Ordningen ble fulgt opp også til sjøs, hvor enhver kunne sammenkalle til møte ”ved masten”, når noe skulle besluttes.[24]

Det kan se ut for at den tidens borgere i en første fase av en tvist ikke ønsket å blande inn det offentlige ting. Ved siden av – eller i tid før – tingordningen, hadde stammesamfunnet derfor utviklet et annet system for tvisteløsning, en privat domstol som man kalte for dómr. Det eksisterte to slags dómr; sættardómr og skiladómr.[25] Under denne ordning fikk begge parter velge ut seks dommere hver seg, bestående av slekt, venner eller naboer. Poenget var å få redegjort for de faktiske utgangspunkter for tvisten. Slik fikk den som ble funnet å ha urett, en utenrettslig mulighet til å gjøre opp for seg. Dersom han ikke gjorde opp for seg, ville han begå et rettsbrudd (ran), som kunne bringes inn for tinget, da som en straffesak.[26]

De opplagte straffesakene ble avgjort gjennom sættardomstolen. Her ble skadevolder ilagt en bot fastsatt ut fra ugjerningen. Skiladomstolen hadde derimot til oppgave å avgjøre de rene tvistemålene ved å få fakta på bordet gjennom gransking og vitnemål.[27] Det normale var visst at sakene stanset her, gjennom et forlik på det lokale plan uten at tinget var blandet inn.

Forutsetningen for et slikt forlik på grendeplanet, var at partene virkelig ønsket dette, og at de ville holde sine lovnader.

Det var altså skiladomstolens sak å konstatere om en vitterlig forpliktelse var tilstede. Men for å unngå enhver usikkerhet om hva som til enhver tid var vitterlig, enten det gjaldt avtale, kjøp og salg, forlik i drapssaker, bryllup osv, så sikret den tidens borgere seg ved å hele tiden ha gyldige vitner tilstede ved den aktuelle rettsakt.[28]

Et annet moment som viser hvilken steil holdning man hadde mot å blande inn offentligheten i tvister, finner vi bl.a. i Frostatingslova kap 10 (rettargangsbolken), artikkel 16. En lendmann[29] fikk aldri lov å vise seg i retten[30] om han da ikke førte eller forsvarte egen sak. Hadde noen oppnevnt ham som dommer, så hadde man dermed tapt sin sak.[31]

Voldgift har eksistert helt fra etableringen av vårt rettssamfunn. Den har hatt til oppgave å løse både sivile så vel som straffetvister. En anke til tinget opptrådte alltid som en klage på rettsbrudd. Det vil dermed si at når tinget fikk saken, så var den alltid en straffesak.[32]

Var saken således endelig avgjort på dette bygdtinget? Nei, partene kunne føre saken videre opp på det man kalte fylkesnivå. Øretinget (det senere samlede Frostating), Gulatinget og Eidsivatinget hørte inn under dette nivået som var å anse for stammenes felles ting.[33]

Som vi ser så hadde voldgiftsinstituttet i norrøn tid en noe annerledes funksjon hvor instituttet var en nødvendighet, mens det i dag derimot blir brukt som en erstatning for allerede eksisterende domstoler.

 

Kapittel 2

2 Innledende om grunnprinsipper og rettssikkerhetsspørsmål

2.1 Prosessuelle grunnprinsipper

Prosessens (rettspleiens) hovedfunksjon er å fastslå, beskytte og håndheve de rettsbeskyttede interesser. Dette vil jeg anta også vil være av den største interesse for parter som velger å få sin uenighet avgjort av en voldgiftsdomstol. Man velger vel neppe voldgift fordi man ønsker seg et annet resultat enn hva man kan vente seg av den alminnelige prosess? Eller er det nettopp derfor noen velger voldgift?

Til tross for at det til tider brytes mot følgende prinsipper, er det alminnelig god juss å sørge for at partene får ta til motmæle mot en annen parts anførsler (kontradiksjonsprinsippet, jf Rt-1990-8 og Rt-1991-1524 tilsidesettelse var saksbehandlingsfeil), og at partene under visse forutsetninger kan binde retten mht hva som skal legges til grunn (disposisjonsprinsippet, jf tvml §§ 85, 86). Videre står det parten fritt å tilveiebringe faktum for retten (forhandlingsprinsippet, jf tvml §86, første ledd). Det er også allment godtatt at tilliten til rettssystemet bygger på offentlighet (offentlighetsprinsippet, jf tvml §288, dl §124, og tvml §135. Unntak tvml §284, dl §132), og videre er det enighet om at det er en velsignelse for en domstol å få høre (muntlighet, jf tvml §329, §183, §281, §302, §377. Unntak tvml §380 og §373) og se (umiddelbarhet) partene fremstille saken. Endelig er det enighet om at retten, på basis av det som er lagt frem, står fritt til å bedømme det fremlagte (den frie bevisbedømmelse).

Disse ovenfornevnte prinsipper er grunnlaget for – og skal sørge for – partenes rettssikkerhet i prosessen. Hvor langt disse prinsipper rekker i dagens voldgiftsprosess, og hvor langt man kan tillate tilsidesettelse av disse grunnleggende prinsipper før det går på rettssikkerheten løs, er spørsmål som vil bli forsøkt belyst gjennom oppgaven

 

2.2 Prinsipp utenfor prosess

I tillegg står man overfor en del grunnleggende prinsipper som må etterfølges utenfor prosessen. I hovedsak dreier det seg om kravet til skriftlighet mht inngåelse av en voldgiftsavtale. Augdahl mener i den forbindelse at man burde sette grensen for avtaler om voldgift ved de tvister som allerede er oppstått, slik at det stenges for voldgiftsklausuler mht fremtidige tvister.[34]

Skriftlighetskravet vil noen mene kommer i konflikt med prinsippet om avtalefrihet. Under gitte forutsetninger har enhver rett til – og har seg selv å takke for – å inngå avtaler med andre, hevdes det. For at samfunnet og forretningslivet skal kunne gå mest mulig smertefritt, påstår enkelte at det er en forutsetning at staten ikke legger seg for mye opp i hva avtalepartene blir enige om.

Her skal man dog huske at det eksisterer en stor forskjell mellom forretningsmessige avtaler, og avtaler hvor man frasier seg retten til den sikkerhet staten tilbyr en borger når han har kommet i en tvist. Siden det å si ifra seg retten til alminnelig domstolsbehandling kan ha relativt store konsekvenser for den enkelte, i hvert fall sammenlignet med dagliglivets kontrakter, så vil skriftformen kunne gi signal om at avtaleinngåelsen bør være gjennomtenkt og veloverveid fra begge parters side. Formkravene kan i så måte virke konfliktforebyggende ved at avtaleinnholdet gjøres mest mulig klart og enkelt etterprøvelig.

 

2.3 Hva er rettssikkerhet?

Nær sagt alle stater bygger på forutsetningen om en rettsstat.[35] Retten kodifiseres og gjøres offentlig tilgjengelig slik at man derved har et grunnlag for en eventuell protest mot misbruk og vilkårlighet. Dette kan man si er rettssikkerhet i sin enkleste betydning. En effektiv rett, og sikkerhet for at retten blir overholdt og håndhevet, er helt avhengig av full offentlighet rundt utøvelse og bruk av bestemmelsene.

De mer grunnleggende forutsetningene for et rettssikkert samfunn, er altså en kodifisert og offentlig tilgjengelig og forståelig lov, samt likhet for denne loven. Rettssikkerhet bygger også på et av de klareste kjennetegn på et demokrati; ytringsfriheten. Rettssikkerheten forutsetter – nødvendigvis – full offentlighet rundt rettsapparatet, men det hjelper lite med full offentlighet dersom det ikke er mulig å rette kritikk mot utøvelse og bruken av bestemmelsene. Selv om det faktisk er åpnet for muligheten for slik kritikk, er man like langt dersom det viser seg at slik kritikk er nytteløs.[36]

Voldgiftsprosessen svikter flere av disse grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper i og med at voldgiftsforhandlingene og dommen i utgangspunktet er hemmelige, samt at det i ettertid er problematisk å rette kritikk mot det materielle innhold av dommen.

Rettssikkerhet og åndsfrihet (tanke-, tale- og trykkefrihet) er så å si hovedgarantiene for at demokratiet kan bestå. Ikke bare sikrer en levende og våken kritikk samfunnet fra å bli statisk, men den kritiske debatt vil samtidig være med å sikre at ikke institusjoner og enkelte sosiale grupperinger nærmest ukontrollert kan få øke sin innflytelse og tilta seg rettigheter de etter demokratiske prinsipper ikke skal ha.[37]

Slike grupperinger eller sosiale miljøer virker bl.a. i dagens juridiske miljø. Den tiltagende makten i forståelsen og utøvelsen av rettsregler som miljøet besitter, kan virke hemmende og være direkte skadelig for andre grupper, eller for samfunnet i sin helhet. Her er det nok å nevne ett eksempel: En jurist skriver en lærebok hvor han gjennom sin egen juridiske metode konkluderer med hvordan en lovregel skal forstås. Deretter konstitueres han for Høyesterett – eller oppnevnes som dommer i en voldgiftsrett – og dømmer, kanskje ved å vise til sin lærebok. Således har han – dersom vi nå skal se på en dom som et utslag av gjeldende rett – befestet og kanskje sementert hvordan regelen skal forstås. Når dette er gjort, kan lærebokforfatteren dra tilbake til sin pc, revidere sin lærebok, og argumentere for den gitte forståelsen av gjeldende rett ved å vise til sin egen begrunnelse i dommen – uten å nevne at det var han selv som dømte.

Mange mener at både Høyesterett[38] så vel som enkelte voldgiftsretter[39] skaper ny rett. Uttalelsen burde vært modifisert for ikke å skape misforståelser. Her skal man nemlig trå varsomt. Som vi ser så kan altså én eneste mann (nærmest) ”skape” rett uten at Stortinget har vært involvert i det hele. Uten at jeg har mulighet til å gå inn på dette nå, så bør det sies at Høyesteretts avgjørelser bør bygge på en årvåken innfrielse av Stortingets vilje og samfunnets utvikling (altså; det allerede eksisterende rettskildebildet), ikke på et personlig jag mot interessante rettsspørsmål, og store vyer om å skape ny rett.

 

2.4 Kultivering av autoriteter – en fare for den generelle rettsutvikling

Professor Sjur Brækhus er en av dem som har satt sitt preg på det juridiske fagmiljø, hvor hans tanker – på enkelte felter – i kanskje for stor grad har fått stå som førsteklasses og retningsgivende juss. Det skulle være unødvendig å si at det medfører flere komplikasjoner ved å la én person eller ett spesielt miljø være bestemmende for rettsutviklingen. Et lite eksempel på Brækhus’ syn på hvor betydningsfull en juridisk tanke fra én person kan være: ”…usually, learned treatises of recognized merit are, at least in the absence of clear and recent court precedents, accepted by our courts as authority…[40] Med dette sier han altså at betenkninger eller andre uttalelser fra en anerkjent person, er akseptert av våre domstoler som toneangivende eller sågar avgjørende (jf forståelsen av ordet; autoritativ) dersom man ikke har klare og nye avgjørelser for hånden. Dette blir nær sagt å skjenke teoretikere lovginingskompetanse, og er fult i tråd med hans senere uttalelser i Brækhus III, s. 95. Dog viser ikke Brækhus til rettspraksis eller lovgivningsuttalelser hvor dette syn legges til grunn.

At hans tanker har fått lov å slå rot, viser seg i en av de senere doktoravhandlingene ved Det juridiske fakultet i Oslo:

 

”The value of arbitral awards as persuasive precedents and even as binding sources of law has been particularly underlined in connection with the qualification of the arbitrators, who often represent the highest expertise available in the field of law relevant to the dispute and, precisely thanks to their activities as arbitrators, possess a state-of-the-art knowledge of factual and legal aspects that is not usually available to courts of law.”[41]

 

Moss er her inne på de samme tankene som Brækhus, nemlig at autoriteter må man høre på, nærmest uten å undersøke det arbeidet som er gjort. Det er interessant å se hvordan man bygger opp kunnskapen hos andre jurister ved å nakent konkludere med at jurister som har vært aktive som voldgiftsdommere, av den grunn besitter både faktisk og juridisk state-of-the-art kunnskap. Ut fra Moss’ argumentasjon er det nær sagt tilstrekkelig å ha sittet et antall ganger som voldgiftsdommer, for å bli en state-of-the-art jurist. Selv om jeg selvsagt er enig i at man skal høre på gamle hunder som gjør – som et utgangspunkt - så er dette en farlig vei å gå.

Domstolene (altså embetsdommerne) har fremdeles frihet til å tenke selv, og selv om et konkret spørsmål ikke har vært tatt opp til avgjørelse tidligere, så vil naturligvis ikke det avgjørende for resultatet være hva en anerkjent jurist har sagt om temaet – enten på sitt kammers eller i en eller annen voldgiftssak.

Det er for øvrig interessant å se at en av disse særdeles dyktige juristene – Brækhus selv – i den etter hvert så kjente Wingull-dommen (ND-1979-231) gav uttalelser som etter min forstand svekker Moss’ syn så langt det gjelder den tekniske sakkyndigheten.

 

”Når partene, til tross for det meget betydelige innslag av teknikk i saken, har foretrukket å oppnevne tre jurister som voldgiftsdommer, må de godta at dommen for så vidt de tekniske spørsmål angår får et preg av legmannsavgjørelse. Voldgiftsdommerne har på flere punkter måttet bygge på det helhetsinntrykk de har dannet seg…uten at det er mulig å angi hvorfor den valgte løsning teknisk er mer sannsynlig enn den som blir avvist.[42]

 

I følge Moss’ teori skulle altså Brækhus være en av disse state-of-the-art juristene, med opptjent faktisk og juridisk kunnskap, siden han allerede den gang hadde deltatt som dommer i flere voldgiftssaker. Som Brækhus selv innrømmer – kanskje uten at han har tenkt over det – så har ikke jurister fra spesielle fagmiljøer nødvendigvis en bedre viten eller erkjennelsesevne enn en legmann har, hva gjelder faktisk spesialkunnskap. Det er greit å ha i minne at man ikke erverver kunnskap alene ved å delta.

I Brækhus IV diskuterer Brækhus hvordan han opplever det å skrive en dom: ”Jeg har mange ganger erfart at det først er under det nitide arbeide med å redegjøre for sakens faktum og med å skaffe orden i partenes anførsler og påstander man får den innsikt i problemene som gjør det mulig å komme frem til tilfredsstillende løsninger.”[43]

Jeg tolker Brækhus’ opplevelser dit hen at han faktisk erkjenner at han ikke har forstått de faktiske og rettslige problemene i forsvarlig grad før etter at saken er tatt opp til doms. Dette er urovekkende, særlig med tanke på at mange jurister faktisk ser på ham som en state-of-the-art jurist.

Med dette ønsker jeg bare å advare mot den ukritiske klokkertro enkelte har overfor jurister som eksempelvis har sitt utspring fra sjørettsmiljøet. Den uvitende part vil kunne oppleve et skår i rettssikkerheten dersom han ikke blir gjort kjent med disse detaljene.[44]

Jeg vil også nevne enda en liten fare ved voldgift, og det er omstendigheter rundt selve partsoppnevningen. Det er nok ikke usannsynlig at en partsoppnevnt dommer kan se på motparten som fiende:

 

”…blant jurister flest var man klar over at voldgiftsdommerne under den gemyttlige overflate tenkte og handlet som dommere, som ikke gjorde noen forskjell på venn og fiende.”[45]

 

Det eksisterer altså til tider et venn-fiende forhold mellom dommer og partene. Hvor stor sjansen er for at dette kan virke inn på avgjørelsen, er vanskelig å si, dog er mitt poeng bare å peke på eksistensen av problemet.

 

2.5 Minstekrav til forsvarlig prosess

Siden en voldgiftsdom har samme virkning som en dom, jf tvml §464, annet ledd, første pkt. og derved sanksjoneres av samfunnet, bør dommen og prosessen oppfylle en del minstekrav. Foruten minstekravene er det opplagt at prosessordningen – uansett – må inngi tillit blant brukerne, og borgerne for øvrig. Dommerne har derfor til oppgave ikke bare å løse den komplette tvist, men løse den på en akseptabel og rettferdig måte, samt å tilfredsstille og etterleve det ansvar de har overfor denne spesielle prosessordningen.

En av domstolenes viktigere roller i en rettsstat, er å verne den enkelte borger mot maktmisbruk fra det offentlige og allmennheten. Prosessens (rettspleiens) hovedfunksjon sett med partsøyne er – som tidligere nevnt – å fastslå, beskytte og håndheve de rettsbeskyttede interesser. Fra et samfunnsmessig syn, derimot, er prosessens funksjon i all hovedsak å bidra til at hensynene bak den materielle lov får maksimalt gjennomslag i samfunnet.[46] Ved å gjennomføre den materielle rett, bidrar domstolene således til at den som har retten, får den gjennomført.[47] Mht voldgift så er det er vel ingen som tar sjansen på å gå inn i en slik rett dersom risikoen for å tape er større her enn i statens domstoler?

 

2.5.1 Offentlighet

Det er vel liten tvil om at dess flere uriktige avgjørelser domstolene gir – som Riis nevnte i sitt brev til Johs. Andenæs[48] – dess svakere vil den allmenne tillit til disse bli. Et poeng for voldgiftstilhengerne blir da å holde fast ved hemmeligholdelseskravet for slik å kunne beskytte de uriktige avgjørelsene. Men hva er det som kan hemmeligholdes; hele dommen, dokumenter som er fremlagt, eller informasjon som er gitt i prosessen? Og hvor er hjemmelen for slik konfidensialitet?

Både nasjonalt og internasjonalt sett har et av de karakteristiske trekk ved voldgift vært nettopp konfidensialiteten rundt prosessen, men uten at den har vært bygget på særlig fast grunnlag. Etter dommen i Australia’s Høyesterett i saken mellom Esso/BHP og Plowman,[49] må en kunne anta at synet på dette karaktertrekket ved voldgift er i endring, da det i følge denne avgjørelsen bør nevnes eksplisitt i voldgiftsklausulen dersom partene ønsker dokumenter eller opplysninger hemmeligholdt. Etter denne retts syn vil nemlig ikke dokumenter eller informasjon som er blitt gitt til motparten under en privat voldgiftssak være underlagt noen regler om hemmelighold alene fordi hovedforhandlingene foregikk bak lukkede dører. Ei heller vil bruken av dokumenter i en slik privat prosess av den grunn gjøre dokumentene konfidensielle. Retten konkluderte med at en part som går inn i en voldgiftsavtale ikke derved har avtalt å holde hemmelig alt som blir produsert av dokumenter og informasjon. Slikt hemmelighold må i så fall avtales eksplisitt. Uansett foreligger det alltid en større eller mindre offentlig interesse også i voldgiftsavgjørelser, og det må vel kunne sies å være selvsagt at det offentlige må få innsyn i en voldgiftsavgjørelse som vil kunne få konsekvenser for borgerne.

 

2.5.2 Litt om kontroll av miljøer

I anledning av frigjøringen etter annen verdenskrig, reflekterte kunst- og kulturhistorikeren Nic. Stang rundt nettopp spørsmål om viktigheten av kontroll innen et spesielt område. Han sier:

”Mangelen av offentlig kontroll av politiets arbeid, og fremfor alt av dets metoder, skapte en mennesketype som ikke bør tolereres i noe ordnet samfunn…et samfunn som smykker seg med navnet demokrati, må ha seg frabedt og må aldri tåle at denne ordensmakt får arbeide uten å være under absolutt kontroll…En slik kontroll kan ikke utøves av politiets egne overordnede som er utgått av etaten eller av personlige og politiske grunner er direkte interessert i å gjøre politiapparatet så sterkt som mulig…Organer som tiltar seg noensomhelst rettigheter utover det som i er i folkeviljens interesse, og handler ut fra en vilje som framelskes av en maktsituasjon, må ubarmhjertig skjæres vekk eller i alle fall reduseres.”[50]

 

Disse generelle hensyn som skinner gjennom i Stang’s uttalelser, bør etter min mening gjelde all offentlig myndighetsutøvelse, samt privat utøvelse hvor det offentlige har interesser,[51] så som i voldgift.

 

2.5.3 Tilgjengelig adekvat forsvar

Til tross for banaliteten – det er et absolutt minstekrav at en part har muligheten til å få være til stede og forsvare sine rettigheter, gjennom best mulig juridisk og annen sakkyndig bistand.[52] Han bør videre ha adgang til å bli kjent med, samt å imøtegå, motpartens påstander på ethvert trinn av saken, derved sikrer man seg effektivt mot resultatet av overrumpling fra motparten. Vedkommende må også være sikret mot at dommerne står i et habilitetsforhold til hans motpart, eller til selve saken.

 

2.5.4 Gode levekår for sannheten

Et annet – etter min mening – viktig minstekrav, er at vitner ikke skal gis anledning til å avstå fra å møte opp, eller til å snakke usant. Når det – som i de norske voldgiftsregler – åpnes for problematiske levekår for sannheten, så er dette et dypt skår i noe jeg mener er kjernen av rettssikkerheten. Parts- og vitneutsagn er jo de absolutt prinsipale bevismidler, noe som burde vært sikret bedre, slik som i alminnelige prosess. Jeg vil også kort nevne at The Unitid States Federal Arbitration Act, section 7, sørger for at vitner kan stevnes, og de som nekter å møte opp, eller som lyver, vil bli straffet på samme måte som etter prosessreglene for de alminnelige domstoler. Jeg har undersøkt voldgiftsreglene i ti forskjellige stater, og i alle disse statene så kan voldgiftsdommerne ta imot og administrere edsavgitte vitneforklaringer,[53] noe som også gjelder for voldgiftsforhandlinger undergitt AAA’s regler.[54] Dette vil jeg komme tilbake til under diskusjonen rundt falsk forklaring.

 

2.5.5 Voldgift tilbake som pensum?

Endelig så føler jeg for å gi uttrykk for min forbauselse over at denne prosessordning som bærer med seg en så vidt stor fare for rettssikkerhetsbrudd – så langt jeg kan se – faktisk er tatt ut av lærebøker og pensum på alle fakultetene i Norge. Særlig oppsiktsvekkende er dette med tanke på at denne form for prosess – til tross for å ha blitt en meget viktig del av tvisteløsningen i forretningslivet – er ukjent for de fleste, noe som i sin tur vil kunne få flere konsekvenser. Blant annet vil noen få utvalgte jurister få monopol – enten som dommere eller prosessfullmektiger – på voldgiftsoppdrag. Man vil også risikere rettsvariasjoner i stedet for enhet, og derved åpner man for rettsuvisshet innen denne delen av sivilprosessen. Og den part som velger sin prosessfullmektig utenfor monopolet, vil høyst sannsynlig slite med et handikap, enten ved at prosessfullmektig ser opp til monopoljuristene og derved ukritisk legger til grunn hva de sier og har sagt tidligere, eller ved at monopoljuristene rett og slett kjører over de utenforstående.

 

Kapittel 3

3 Grunntrekk ved voldgiftsprosessen

Reglene om voldgiftsprosessen står i tvistemålsloven kap 32, og består av 22 paragrafer. I forhold til andre land rundt oss, så er vår voldgiftslovgivning rimelig gammel, hvor flere av reglene enten er uklare eller utidsmessige. En mengde land har fornyet sine prosesslover omkring voldgift, deriblant Australia, Bermuda, Canada, Singapore, Egypt, Ukraina, mfl., samt flere av de amerikanske statene. Av våre naboland har både Sverige (1999) og Danmark (1972) fornyet sine lover.

 

3.1 Dommen er endelig

Enkelte detaljer skiller seg ut fra en alminnelig prosess. For det første så er – normalt – en voldgiftsavgjørelse endelig. Den kan altså ikke ankes, jf tvml §464, annet ledd. Dette betyr igjen – som nevnt ovenfor – at det i utgangspunktet ikke finnes noe kontroll på avgjørelsens innhold og saksbehandling. Under visse vilkår gir likevel Tvml §469 partene adgang til å få opphevet en voldgiftsdom ved ugyldighetssøksmål basert på ugyldighetsgrunnene nevnt i tvml §§467 og 468.[55] Dog viser det seg at veien dit er meget lang, om man i det hele tatt kommer frem.[56]

Følgende voldgiftsdommer har blitt opphevet av Høyesterett de siste 50 årene: Rt-1991-291 (avgitt av en sivilingeniør som enevoldgiftsdommer. Dommen hadde ingen egentlig domsslutning), Rt-1983-461 (spørsmålet allerede avgjort i en tidligere voldgiftsdom), Rt-1958-220 (inhabilitet).

 

3.2 Dommerne og dommens private karakter

Dernest utpeker voldgiftsprosessen seg ved at enhver oppegående person i utgangspunktet kan ta sete som voldgiftsdommer, dersom han blir bedt om det. Begrensningene finner man i tvml §453, annet ledd, og §456, første ledd. Siden partene har valgt å løse tvisten privat, så er også forhandlingene av privat art, og altså – etter partenes ønske – hemmelige. Tross dette så skal dommen sendes til nærmeste førsteinstans for lagring. I så måte skulle man kanskje tro at den skulle være offentlig. Bl.a. Mæland hevder at den ikke er tilgjengelig for allmennheten.[57] Som nevnt tidligere så kan ikke dette være absolutt, eksempelvis hvor dommen får konsekvenser for allmennheten.

 

3.3 Fraskrivelse av statens betryggende prosessordning

Ved å inngå avtale om å voldgi en oppstått eller fremtidig tvist, så må man ha i minne at man samtidig fraskriver seg retten til å få sin materielle rett avgjort av våre alminnelige domstoler. Etter mitt skjønn gir man avkall på mange av de vel gjennomtenkte og utarbeidede reglene som tvistemålsloven nå engang består av. Partene gir derved avkall på prosessregler som er blitt til gjennom flere hundre års utvikling og erfaring, og som folket og samfunnet har ment er de beste reglene som kan oppnås mht håndheving av ens materielle rett.

Til tross for at man fraskriver seg statens eget tvisteløsningsverktøy, så vil jeg anta at en del helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper likevel må ligge til grunn også i en voldgiftsprosess. Dommen vil jo kunne sanksjoneres straks den er avsagt, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-1, annet ledd, litra d. Siden samfunnet altså anerkjenner en voldgiftsdom – hvor samfunnet derved forutsetter at hensynene bak de materielle regler har fått maksimalt gjennomslag – tilsier dette at denne dommen ikke kan være beheftet med så veldig mange feil før det kan stilles tvil ved dommens gyldighet. Man håper nok at prosessen blir raskere, billigere, etc, men ikke på bekostning av den materielle rett.

 

3.4 Dårlige levekår for sannheten

Selve prosessen skiller seg også ut fra alminnelig prosess ved at dommerne ikke kan ta imot forsikring av vitnene. Til tross for at partene selv i stor grad kan bestemme prosessreglene, jf §459, første ledd, så vil de altså likevel ikke kunne bestemme at dommerne skal kunne kreve forsikring av vitnene, jf §461. 

Frivillighet er et godt utgangspunkt for å løse en tvist, og nettopp voldgiftsprosessen er bygget mye rundt frivillighet. Partene går – får vi tro – frivillig inn i prosessen, dommernes verv er frivillig, og vitneavhørene er basert på frivillighet. På den annen side så er man i voldgift mye mer avhengig av lojalitet fra den andre part. Ja, man bør nær sagt være gode venner dersom man skal gå inn i voldgift.

Dersom en av partene på en eller annen måte handler i strid med – eksempelvis – reglene i domstollovens kapittel 10, så har dommerne få eller ingen muligheter til å slå ned på slik atferd. Og ser dommerne at et vitne ikke ønsker å avgi vitneprov, velger partene eller dommerne gjerne å avstå fra avhøret, i stedet for å presse igjennom et avhør for de ordinære domstoler, jf §462. I sistnevnte tilfelle er jo det lille skjær av frivillighet og vennskapelighet blitt borte. Det eneste tilfellet som jeg kan finne hvor det har vært antydet bruk av §462, er i en noe bitende vending fra kjæremotparten i LB-1998-00758 (Borgarting lagmannsretts kjennelse 1998-04-01): ”Hvis den kjærende part er opptatt av å få vitneforklaringer under straffeansvar, kan de aktuelle vitner avhøres for alminnelig domstol etter tvistemålsloven §462.” Det kjæremotparten egentlig sier – og som setter pekefingeren på en av voldgiftsprosessens vesentligste mangler – er at dersom hans motpart er opptatt av å få en sann vitneforklaring, så får han henvende seg til domstolene.

 

Kapittel 4

4. Utgangspunkt for drøftingen

 

4.1 Hvorfor velges voldgift?

Ja, man kan saktens spørre. Mange ganger velger man det ikke, og andre ganger vet man ikke engang at man faktisk har valgt det. I mine velmaktsdager ble jeg involvert i en tvist som ble løst ved voldgift. En bil kom ut fra en parkeringsplass og kjørte rett inn i min høyre bakskjerm. Sjåføren sa han ikke så meg. Saken var egentlig opplagt, da vedkommende hadde vikeplikt. Likevel må min motpart ha påstått noe som fikk saken til å ende med voldgift. Selv ante jeg ikke at jeg hadde skrevet under på en slik klausul – enn si hva voldgift egentlig var for noe – før jeg plutselig fikk beskjed fra mitt forsikringsselskap om å møte opp på befaring med en voldgiftsdommer og min motpart. Befaringen tok noen minutter og etter noen uker fikk jeg høre at voldgiftsdommeren hadde holdt rett og gitt sin dom: skylddeling uten mulighet til anke. Tilbake stod jeg, meget overasket og ante egentlig ikke hva som hadde skjedd før det hele var over.

I litteraturen er det vist til en rekke forestillinger som hevdes å være avgjørende for hvorfor man velger voldgift. Man sikter da som regel til at prosessen blir mer hensiktsmessig og tilpasningsvennlig for forretningslivet når partene har herredømme over saken. Idet partene får kontrollen over sammensetning av domstolen, og derved kan peke ut de mest fagkyndige dommerne,[58] så vil de nødvendigvis ha tillit til ”sin” dommer, og derved også prosessen. Videre hevdes det at man velger denne type prosess fordi den er hurtig(ere) og medfører en billigere, bedre og mer konfidensiell løsning, enn om saken hadde vært ført for offentligheten i de alminnelige domstoler. Endelig hevdes voldgift å være en mer vennlig og avdempende løsning, dvs at partene kan fortsette sin samhandling også etter at saken er over.[59] 

Et videre argument for voldgift er at den alminnelige prosess ikke er smidig og differensiert nok, ja, at voldgiftsprosessen er en slags sikkerhetsventil.[60] Rett nok kan det for partene føles som om denne type rettergang er mer smidig, før tvist har oppstått. Men senskadene kommer på samme vis som når man skriver en meget løs kontrakt over et komplekst avtaleforhold. Det hele føles meget lett og smidig når kontrakten undertegnes, og kanskje også forløsende – for man slipper å ta opp de mest knirkende problemene, men når problemet oppstår, ja, da ønsker man at kontrakten ikke eksisterte.

Et annet argument for voldgift, som sjelden blir nevnt, er at kvaliteten ved en faglig godt utrustet voldgiftsrett bedres da man unngår den usikkerhet som kan følge med en meddomsrett. Det er ikke noe ukjent fenomen at meddommere kan sette seg til å sove under rettergang. Justisdepartementet har i denne forbindelse uttalt seg slik i et brev av 19 mai 1987: ”Av hensyn til rettssikkerheten, er forsvarlig saksbehandling et selvfølgelig krav i enhver rettssak. Dommeren har derfor ikke anledning til å sove under behandlingen av en sak i retten.”

Et lite eksempel på meddommerproblemet: En den gang kjent lege – Sofus Widerøe – hadde fått flere erstatningskrav mot seg, og på en søndagstur traff han en hyggelig herre som hilste hjertelig på legen. Det skulle vise seg at denne mannen hadde vært en av legens domsmenn i en tidligere sak. Gjennom samtalens løp spurte legen ham hva han egentlig syntes om saken, hvorpå denne svarte; ”Ja, Widerøe – helt ærlig – jeg skjønte ikke et ord av det hele – men det skjønte jeg da – at det gikk ikke an å dømme en mann som Dere.”[61]  Historien skriver seg fra 1935, men vil nok være aktuell i dag også. 

 

4.2 Forestillingen om voldgift – er den korrekt eller kan den føre til forledelse av en part?

Hvordan skal grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper klare å slå igjennom når voldgiftsretten utgår fra partene, hvor det ikke er ankemuligheter, hvor prosessen er åpen for illojale handlinger, hvor rettspraksis er ukjent og det dermed er åpent for ulik rettspraksis, som i sin tur fører til ulik behandling, til skade for rettsenheten? Ja, kan voldgiftsprosessen, slik reglene er i Norge i dag, noen gang sikre at partene får sin rett?

Voldgiftsprosessen er som et hvilket som helst annet maskineri. Den fungerer så lenge alle delene i maskineriet virker. Det blir gjerne fremhevet at voldgift – spesielt på sjørettens område – sikrer et riktigere og bedre resultat enn hva en kan få ut av en alminnelig domstolsbehandling. En av hovedgrunnene skal være at man i voldgift kan plukke ut state-of-the-art jurister, både innen det juridiske og innen det faktiske fagområdet. Slik det blir fremlagt av enkelte tilhengere av voldgift, så får en inntrykk av at de typiske voldgiftsdommere har vært igjennom en slags ”hemmelig test”, og deretter blitt løftet opp til et juridisk nivå, uten referansepunkter. Er det – slik Stang Lund synes å mene – vitenskapelig hold for å si at en voldgiftsdom avsagt av ”særlig fremtredende sjørettsjurister”, bør gå foran høyesterettspraksis?[62] Og hva er en ”særlig fremtredende sjørettsjurist”?

En burde samtidig stille spørsmålet om ikke voldgiftsdommerrollen burde presiseres, gjerne ved en utvidelse av tvml §468, første ledd, nr. 4., til også å gjelde inhabilitet etter dl §108. For å sette det på spissen; ingen ville vel ha godtatt at statsadvokaten i Hordaland samtidig hadde bijobb som dommer i Gulating lagmannsrett, hvor hans bror også er dommer? Det eksisterer visse grenser som man ikke kan trå over, uten å samtidig miste tillit og troverdighet. Hvor går disse grensene for personer som ønsker å tilby sine tjenester som voldgiftsdommere? Jeg må la spørsmålene stå ubesvart.

 

4.2.1 Uberettiget enfoldiggjøring av embetsdommeren

Man bør være forsiktig med å enfoldiggjøre dommerne i de alminnelige domstoler. På den annen side ser jeg at motivet bak den negative omtalen av de alminnelige domstoler, kan være et trekk i å få flere dommeroppdrag over til spesielt utvalgte monopolmiljøer.

Det er lite som tyder på at det skulle falle lettere for fremtredende sjørettsjurister enn for alminnelige dommere å avgjøre hvorvidt et skip, en motor, et gir osv., tilfredsstiller de forventede kontraksmessige kravene som lå foran avtalepartene den gang de inngikk kontrakten. Jeg stiller meg av disse grunner sterkt tvilende til påstanden om at man har større sjanse for å få et riktigere resultat gjennom en voldgiftsprosess.

 

4.3 Faktumfremstilling

Jeg føler det hensiktsmessig å gi en kort faktumfremstilling av to av de voldgiftssakene jeg vil benytte meg mest av i denne oppgaven, nemlig Riis-saken og Reksten-saken.

 

4.3.1 Riis saken

I 1915 startet Kristoffer Olsen sr. og Rudolf Ugelstad rederiet Olsen & Ugelstad. Olsen-siden av rederiet besto av skipsaksjeselskapene A/S Luksefjell og A/S Dovrefjell, mens Ugelstad-siden besto av skipsaksjeselskapene A/S Falkefjell og A/S Rudolf.

Kristoffer Olsen sr. var gift med Dagny Marie Olsen. Sammen fikk de barna Monica, Kristoffer og Amelia. Kristoffer sr. dør i 1948 (like etter at begge to hadde skrevet et testament), og enken overtar boet i uskifte. Kristoffer jr. overtar farens rolle i driften av rederiet ved at han blir direktør og partner. Monica Olsen gifter seg tidlig på 50-tallet med Jan Riis-Johannesen. Noen år senere gifter Amelia seg med Jan’s bror, Einar Riis. Dette at brødrene Riis nå giftet seg inn i rederiet og således ville kunne utøve en viss majoritet overfor Kristoffer, kan ha vært den utløsende faktor som fikk Kristoffer til i all hemmelighet å overta uskifteboets rederiaksjer, og slik hindre at noe ble igjen til arv, og derved også unngå arveavgifter.

I perioden 1952 til 1958 overtar Kristoffer rettsstridig[63] alle de rederiaksjer som moren satt med i uskifte. Før dette hadde barna ved flere gavebrev blitt tildelt en del aksjer i selskapene, men nå satt altså Kristoffer med resten av aksjene som var en del av Amelia’s arv, dette uten Amelia’s viten. I denne perioden mottok Amelia utbytte på de aksjene hun eide, men etter at broren nå i realiteten rettsstridig hadde tiltvunget seg hele rederiet gjennom dette aksjeraidet, så begynte han å redusere utbyttene, for så å stoppe helt opp i 1962. Amelia reagerte naturligvis på at et rederi som gikk så godt, ikke ga noe utbytte, og krevde derfor – etter anbefalinger fra sin mann – å få styreplass i A/S Dovrefjell.

Kristoffer Olsen foreslo at Amelia skulle selge sine aksjer til ham for en symbolsk sum. Når dette ikke gikk, så krevde Kristoffer at Amelia skulle gi ifra seg aksjene, et krav hun naturlig nok nektet å etterkomme. I mellomtiden hadde Einar Riis funnet at A/S Dovrefjell var blitt benyttet av Kristoffer som hans egen ”bank”, hvor han skaltet og valtet med midlene som han selv ønsket. Blant annet overførte han et milliontap fra en fallert ørretfarm til A/S Dovrefjell, eller ”Dovrebanken” som enkelte kalte selskapet.

Amelia’s mor ble anbefalt å gjøre datteren nær sagt arveløs etter Lex Michelsen prinsippet,[64] dette for å ”forenkle” overføringen av Amelias del av aksjene, til broren. Moren utarbeidet etter disse linjer et nytt testament av 26 januar 1965, og broren skrev seg deretter inn i aksjeboken som ny eier! av de aksjene som Amelia eide, samtidig som han krevde aksjene utlevert til seg. Aksjene ble naturligvis ikke utlevert. Høyesterettsadvokat Jens Christian Mellbye – som ble engasjert av Kristoffer Olsen – tok deretter ut stevning i 1966 med krav om at Amelia skulle levere tilbake de aksjene som hun gjennom flere gavebrev hadde fått av sin far og mor, i tiden før og etter farens død.  

I 1970 dør Dagny, og boet overtas av Oslo skifterett. Rederiets verdier ble aldri registrert av skifteretten.[65] Like etter at moren dør, faller dommen i Oslo byrett hvor Amelia frifinnes for kravet (som var bygget på 1965-testamentet) om å levere ut aksjene sine.

Amelia blir nå kjent med testamentet (1948-utgaven) etter sine foreldre, og hun blir også kjent med at hennes bror har overtatt alle morens (uskifteboets) aksjer i rederiet. Amelia krever disse aksjene ført tilbake til boet, og ved dom av Oslo skifterett av den 30 mai 1973 (Bo-dommen inntatt i RG-1977-257) blir Kristoffer Olsen dømt til å levere tilbake aksjene. Han nekter å gjøre dette, og anker avgjørelsen. Etter at hans rederier går inn i akkordforhandlinger i 1977, trekker han anken. Verdiene av aksjene er da lik null.

Olsen krever nå i stedet å få solgt disse verdiløse aksjene til boet for noe over kr 2 mill., den samme pris som han hevdet at han hadde betalt for å ha rettsstridig tiltvunget seg aksjene. Samtidig har Amelia Riis et massekrav mot boet for de utgifter hun hadde med å få ført tilbake aksjene til boet. Disse sakene som ble anlagt mot boet, fikk sin endelige løsning i et rettsforlik høsten 1999. I begynnelsen av juli 2000 ble boet – etter over tretti år i Oslo skifteretts hender – sluttet. Etter det jeg kjenner til har intet bo i Norge vært så lenge under offentlig behandling.

Den 30 november 1971 begjærer Amelia Riis gransking av A/S Dovrefjell, da det gjennom en årrekke ikke var blitt utbetalt utbytte. Justisdepartementet innvilget gransking den 6 desember1973.

I februar 1973 foreslår angivelig Kristoffer Olsen en endelig løsning med sin søster. I et forliksforslag til Amelia Riis tilbyr han henne skipet M/S Norefjell. Dette tilbudet, som den gang var verdt rundt 60 mill. kroner, ble levert til Riis’ advokat, høyesterettsadvokat Tore S Engelschiøn. Engelschiøn ”…besluttet å ikke forelegge det for konsul Riis.”[66]

Høsten 1973 går Einar Riis – sammen med representanter fra rederiet – igjennom verdiene i dødsboet.[67] I november samme året kommer man frem til at Amelia’s arv hadde en verdi på over $20 mill.[68] Den 5 desember samme år blir rederiet og Einar Riis enige om en arveutløsning hvor Riis skal overta skipet M/S Norefjell, verdsatt til ca $9 mill.[69] Denne avtalen blir brutt av rederiet dagen etter.

Utover våren 1974 blir det gjort nye forsøk på forhandlinger, og den 5 april dette året, blir man enige om en ny arveutløsningsavtale, den s.k Påskeavtalen.[70] Avtalen ble inngått den 5 april 1974, og dens materielle innhold gikk ut på at Amelia Riis den 6 mai 1974 skulle få seg overført et skip – MS Sognefjell – som en endelig løsning av arvetvisten mellom henne og hennes bror. På den annen side skulle Amelia overdra til sin avtalemotpart (Kristoffer Olsen og A/S Falkefjell) aksjer i andre rederier i rederigruppen O&U, samt at hun skulle bilegge alle tvister (bl.a. kravet om gjennomføring av Bo-dommen), og trekke tilbake kravet om gransking av rederiselskaper på Olsen-siden i O&U.

Etter avtaleinngåelsen søkte Riis straks etter kjøpere til skipet. Gjennom skipsmegler Georg Rønneberg fant man en kjøper, og MS Sognefjell ble straks solgt for $12 mill. til et Indisk statseiet rederi med overtakelse den 7 mai 1974.

O&U brøt også Påskeavtalen, og skipet ble ikke levert som forutsatt. Dermed kom O&U i mislighold. [71] Rederiet forklarte bristen i leveringsforpliktelsen med at de ikke hadde fått eksportlisens[72] for skipet av Handelsdepartementet. Avtalens gjennomføring var avhengig av at rederiet søkte om eksportlisens, en godkjennelse som var ansett for å være en ren formalitet.[73]

Rederiet, som var den eneste som kunne søke om slik lisens, hadde i sin søknad oppgitt skipets verdi til den såkalte skalaverdi,[74] og ikke til reell markedsverdi som nå var fiksert til $12 mill. På den annen side var Amelia’s arv verdt i overkant av $ 20 mill.

Skalaverdien som rederiet hadde oppgitt til departementet ble satt til kr 22 mill. Samtidig hadde rederiet i sin søknad oppgitt Amelia’s ytelse til å være verdt ca kr. 2 mill. Tilsynelatende vil dette måtte ses på som et forsøk på å føre/tappe resurser ut av landet, noe som altså førte til at departementet nektet lisens før ytelsene var bedre kartlagt. Grunnen til at rederiet ikke ville oppgi reell skipsverdi til departementet, var for å unngå store skatte- og arveavgiftskrav.

Den 12 juli 1974 krever Riis at det reises voldgift for å få tvunget igjennom en eksportlisens. Den 16 august s.å. ble det gitt eksportlisens, men på dette tidspunktet hadde man for det første ingen kjøpere, og for det annet var skipsverdiene sunket så kraftig at Riis ville få et stort tap ved å ta skipet uten å få erstatning for verdifallet. Da rederiet ikke ville betale erstatning i tillegg til å levere skipet fra seg, ble tvisten for voldgiftsretten endret til en erstatningssak.

Høyesterettsadvokat Tore S Engelschiøn var Riis’ prosessfullmektig frem til han den 2 august 1974 ble kalt inn til et møte med Finansdepartementet. Engelschiøn trådte tilbake som forsvarer denne dagen. Han valgte å tre ut fordi han mente Riis ville være bedre tjent med å ha ham som vitne og medhjelper, enn som prosessfullmektig.

Høyesterettsadvokat Thomas Idsøe ble deretter engasjert som ny prosessfullmektig for Riis. Hovedforhandlingene skulle starte den 3 januar 1975, men den 18 desember 1974 melder både Engelschiøn og Idsøe seg syke.

I et møte – den 30 juni 1994 – hjemme hos tidligere direktør i Norges Bank, Per Steina, ble en del av spørsmålene rundt hva som egentlig skjedde med MS Sognefjell i 1974-75 tatt opp. På dette møtet deltok foruten Riis og Steina, stortingsrepresentantene Erling Folkvord og Stephen Bråthen. Ved møtets slutt forfattet deltakerne et notat.[75] I notatet tegner man opp situasjonen slik den var høsten 1974/årskiftet 1975, hvor det sies at Norges Bank – på Erling Børresens (direktør i Norges Bank) initiativ – hadde avtalt med Den Norske Creditbank (DnC) at MS Sognefjell skulle stilles til DnC’s disposisjon som substitutt for de manglende certepartihyreinnbetalingene på TT Falkefjell.[76] Videre var O&U villig til å akseptere å gi banken pant[77] i MS Sognefjell til erstatning for forpliktelser under en eventuell voldgiftsdom. Og endelig ble det nevnt at Tore S Engelschiøn i et av møtene i Norges Bank i januar 1975 skal ha sagt at ”voldgiftsproblematikken nok kunne la seg håndtere på en eller annen måte i en ikke for fjern fremtid og at dette forhold allerede var under behandling fra november/desember 1974.”

Høyesterettsadvokatene Tore S Engelschiøn og Thomas Idsøe får nærmest likelydende sykemeldinger fra samme lege, Herman Anker.[78] I ettertid er det blitt kjent at Idsøe plutselig ikke hadde tid til å ta denne voldgiftssaken og at han derfor – under sykemeldingsperioden – arbeidet med en annen sak i Hamburg.[79] Hovedforhandlingene måtte derfor utsettes, og de ble da utsatt til den 11 mars 1975, hvor saken ble tatt opp til doms den 18 mars s.å. Høyesterettsadvokat Jonas W. Myhre overtok saken 5 uker før hovedforhandlingene startet.

Den 28 april 1975 ser det ut for at høyesterettsadvokat Ole Lund[80] drar ned til skipsregisteret og tinglyser et rettsstridig pant på $8 mill. i MS Sognefjell. Like etter ringer Lund til sin gode venn høyesterettsadvokat Gunnar Aasland[81] og ber om å få domsresultatet. Denne spesialservice får han, og domsslutningen gitt av Aasland ble ifølge notater[82] at Påskeavtalen var å anse for ”null and void”.[83] Ingen av partene hadde prosedert rundt denne domsslutningen! Først den 2 mai 1975 forelå dommen skriftlig, og den gikk ut på at Påskeavtalen skulle heves, noe som gir helt andre rettslige konsekvenser enn ”null and void.”[84]

De enkelte detaljene i saken vil bli tatt opp der de hører hjemme i diskusjonen omkring rettssikkerhetsspørsmålene under kap V.

 

4.3.2 Reksten-saken

Skipsreder Hilmar Reksten hadde i mange år vært en av A/S Akers mekaniske Verksteds største og viktigste kunder. I femårsperioden frem til sommeren 1972 hadde Reksten fått bygget fem supertankere på samlet over 1,1 mill. tonn, samt at han hadde i bestilling syv supertankere på til sammen ca 2 mill. tonn.[85] Akers hadde i perioden juli 1969 og frem til desember 1975 forpliktet seg til å levere i alt 23 supertankere på til sammen nærmere 5,8 mill. tonn. I gjennomsnitt vil dette si en leveringsfrekvens på over 3,5 skip i året.

Våren 1968 oppsto det en kontraherings-topp. Rederne kravlet over hverandre for å få beddingplass.[86] I følge Akers’ egne prognoser i 1970, måtte Stord Verft i løpet av 1973 øke sin leveringskapasitet til 4,5 skip i året for å etterkomme leveringsforpliktelsene. I løpet av 1971 begynte Akers å forstå at de hadde kontrahert hals over hode, og prognosene i følge kontraheringsoversikten viste seg å være enda verre enn forespeilet, for her gikk det frem at de måtte levere hele syv supertankere i perioden desember 1974 – desember 1975.[87] Det gikk altså temmelig vilt for seg. En slik leveringsfrekvens var umulig for Akers å oppfylle. Slik sett kan en si at Akers – gjennom oljekrisen og de etterfølgende kanselleringene – ble reddet fra disse umulige leveringsforpliktelsene.

Våren 1972 opplevde man en bølgedal i tankmarkedet, som fortsatte frem til begynnelsen av 1973. Utover sommeren og høsten steg derimot certepartihyrene drastisk,[88] og kontraheringene for nye skip løp totalt løpsk. Ikke bare ville rederne ha nye og større skip, de ønsket samtidig å okkupere all ledig beddingplass. Slik hindret man sine konkurrenter i å bygge.

Byggingen ble finansiert bl.a. gjennom ”Norway Scheme”, en statssubsidiert finansieringsavtale mellom Norges Bank, rederne og verftene, hvor Norges Bank hadde deponert enorme valutareserver i flere engelske banker, mot at rederne fikk lån fra disse til meget lave renter.

Tapene for Norge, dersom rederne eller verftene skulle sette i gang et konkursras, ville kunne bli enorme. Ikke bare ville Norge risikere å tape en stor del av valutabeholdningen på den gang ni milliarder kroner, man ville også risikere å tape store deler av tankflåten. I tillegg til dette ville anslagsvis 30 til 40 tusen industri- og andre tilknyttede arbeidsplasser på ett eller annet vis bli alvorlig rammet.

På Stortinget var det i oljealderens første fase stemning for å leie bort eller selge andeler i Nordsjøen.[89] Dersom krisen hadde fått utvikle seg, ville disse alternativene for så vidt ha vært rasjonelle handlinger, men ville nok samtidig ha svekket våre fremtidige oljeinntekter betraktelig.

DnC var en av bankene som hadde plassert seg i en risikosone på lik linje med verftene, i og med deres store og til dels risikofylte engasjementer både i rederiene, verftene og som storaksjonær i skipsfinansieringsinstituttene.[90] Men ikke nok med dette; den norske kredittverdigheten i utlandet ville også lide store tilbakeskritt, noe som ville kunne få uante konsekvenser for Norge, og for utbyggingen i Nordsjøen, hvor man fremdeles var avhengig av godt vær, og kapital.[91] [92]

Videre ville konsekvensen av en slik massekonkurs også gjøre seg gjeldende for selve regjeringen og Stortinget, som sannsynligvis hadde vært tvunget til å offentliggjøre at man ikke bare hadde valgt å holde tett om redernes formuer ute, men at man også hadde valgt å ikke engang forsøke å føre dem hjem igjen. Det ville ikke gjort det bedre at staten – til tross for kjennskapen til redernes milliardformuer i utlandet – likevel valgte å redde disse ved å spy inn milliarder i både skipsfarten og skipsindustrien.

Pga etterspørselen etter større skip, og for å kunne følge med i konkurransen, ønsket adm.dir. Onar Onarheim på Akers Stord å utvide dokken, til tross for prognosene om overkontrahering.

En slik utvidelse sto for det første i sterk strid med den nye politikken regjeringen fremla i St.meld. nr. 25 (1973-74), populært kalt ”Oljemeldingen”. Hovedproblemstillingen i denne meldingen var; ”Hvordan skal vi bruke oljemilliardene?” Som følge av at Norge hadde blitt en oljenasjon med lysende fremtidsutsikter, ønsket regjeringen å benytte inntektene fra oljen til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn. Dette krevde en enorm omstilling av det norske næringsliv, hvor kanskje oppimot 80 tusen arbeidere skulle overføres fra konkurranseutsatt næring til konkurranseskjermet næring.[93] Dette vil altså i følge regjeringens politikk si at industriarbeiderne skulle bort fra verftene – den konkurranseutsatte industrien skulle nærmest legges ned – noe som bl.a. skulle gjøres ved å øke det innenlandske forbruket for slik å faktisk prise seg ut av markedet. Ved lønnsoppgjøret i 1974[94] var viktige deler av den konkurranseutsatte industrien nærmest utkonkurrert, og i tråd med Oljemeldingen så stod man således klar til å avgi arbeidskraft.[95]

I følge den finansieringsavtalen[96] som verftene hadde med Industridepartementet, var en utvidelse av dokken på Stord Verft umulig.[97] Onarheim så muligheten til å omgå denne delen av avtalen ved først å inngå kontrakter med Reksten om bygging av verdens største supertankere, for dernest å søke om (presse frem) utvidelse. Tankerne skulle i utgangspunktet være på 420.000 tonn. Reksten og Akers skrev under på kontrakten av bygging av 4 slike supertankere den 5 juli 1973.

Med en kontrakt i hånden kunne altså Onarheim nå gå til industriministeren og kreve å få innvilget utbygging av Stord Verft. Kontrakten med Reksten hadde dog flere forbehold. Det ene var opplagt; kontraktens eksistens var avhengig av at man fikk Industridepartementets tillatelse til å utvide verftet på Stord. Foruten å være en døråpner for utvidelse av verftet, var fikseringen på 420.000 tonn kun et prosjekt som skulle utvikles til et optimalt skip.[98]  I brev av 4 juli 1973 fra Akers til Reksten, understreker Akers at kontraktene må foreligge før man kan komme videre med utvidelsesplanene ved verftet.[99] Senhøstes 1973 mente Akers og Reksten at de hadde kommet frem til det optimale skip, et skip på 495.000 tdw. Dette til tross, det eksisterer ingen dokumentasjon på dette.

Utover høsten steg markedet, for så å plutselig falle helt sammen, mye pga de politiske tiltakene som araberlandene satte i gang med i oktober 1973,[100] og som førte til det etter hvert så kjente begrepet; Oljekrisen. Høyesterettsadvokat Haakon Nygaard mener at markedet allerede hadde nådd toppen den 31 august 1973, da han og høyesterettsadvokat Ole Lund solgte en 260.000 tonns tanker for et jugoslavisk verft til $62 mill.

Lang tid før oljekrisen, var det kjent blant verftene, rederne og regjeringen at det var et stort overskudd av skip i verdensflåten.[101] I løpet av 1975 var overskuddet i verdenstonnasjen steget til 24%,[102] og mot slutten av 1975 lå hele 53 millioner tonn av verdens tanktonnasje i opplag, noe som utgjorde ca 10% av den totale tonnasjen.[103] Dette vil altså si at man på verdensbasis hadde et tonnasjeoverskudd på ca 120 millioner tonn. Regner vi dette om til skip av minste størrelse i klassen VLCC,[104] krystalliseres det seg et skipsoverskudd på hele 600 skip.

Idet Onarheim går til industriministeren og ber om tillatelse til å utvide verftet, må både han og industriministeren ha visst at det i den nære fremtid ikke var behov for flere skip i markedet. I tillegg var det allerede kjent at Industridepartementet ikke ønsket noen utvidelse av verftene i Norge, noe som den nye skipsfinansieringsavtalen mellom Industridepartementet og skipsbyggeriene gjenspeilet. Ser man hen til den nye politikk som kommer frem i Oljemeldingen, blir det enda klarere at regjeringen ikke ønsket noen som helst form for utvidelsen innen denne konkurranseutsatte industrien.

Den skeptiske leser vil se at man her står overfor en selvmotsigende eller – skal vi si – ukontrollert politikk. I følge oljemeldingen skulle altså konkurranseutsatt industri nærmest legges ned, hvor arbeidskraften skulle overføres til skjermede næringer. Denne politikken stred mot Ap’s den gang 40 år gamle politikk hvor industrien hadde vært Ap’s hjørnestein for vekst og fremgang. Selv om problemet er interessant, så har det ikke vært mulig for meg å gå i dybden på disse spørsmålene i denne avhandlingen.

Virkningene av oljekrisen gikk i første rekke ut over tankrederne som opererte på spotmarkedet. Selv om forsyningssituasjonen mht olje var kommet på et normalt nivå allerede i løpet av 1 kvartal 1974, så forble prisene høye, noe som førte til mindre etterspørsel etter olje, og fraktmarkedet brøt sammen. Hilmar Reksten opererte i hovedsak på spotmarkedet, og fikk etter bare kort tid føle konsekvensen av krisen.

Akers innså etter hvert at nær sagt alle kontraheringene som rederne hadde hos dem, ville kanselleres. Rederne hadde ordrer inne hos Akers for over 6 millioner tonn verdt ca 6 milliarder kroner. I tillegg hadde Akers kontrakter på 16 borerigger. Normalt var 10% av kontraktssummene allerede innbetalt ved kontrahering, og pr 31.12.73 hadde Akers fått nærmere 1,5 milliarder kroner i forskuddsinnbetalinger.[105] Disse midlene hadde Akers enten lånt ut videre på det grå markedet,[106] eller brukt til oppgradering av verftet, midler som i realiteten skulle brukes til stål og arbeidskraft i forbindelse med de konkrete nybyggene.

Dokken – som Akers måtte bygge for å kunne bygge skipene – samt kjøpet av ny Goliath-kran, ville koste omkring kr 270 mill. Dokken ble for øvrig aldri bygget.

Som følge av krisen, var altså også Akers kommet i en lei knipe. Både Akers og regjeringen var klar over overkontraheringene, likevel presset man på for å få opprettholdt virksomheten i skipsindustrien. Siden Akers ikke kunne bygge skipene så satte verftet – i mars 1974 – i gang med et forsøk på å forandre kontraktene med Reksten, til mindre skip. Onarheim foreslo en konvertering til skip på rundt 150.000 tdw. Reksten mente det ikke var tid for å bygge skip, dette begrunnet han i både bedriftsøkonomiske så vel som samfunnsøkonomiske hensyn. Av disse grunner unnlot Reksten å betale den andre forskuddsterminen på kr 86 mill., som forfalt til betaling den 5 april 1974. Akers på sin side ønsket å bevare de økonomiske fordelene som kontraktene ga,[107] og presset derfor på for å få bygget skipene.

Da bortimot alle skipskontraktene ved verftet var kansellert våren 1974, samt at Industridepartementet gjennom finansieringsavtalen av den 4 mars s.å. hadde nedlagt utvidelsesstopp, ville det ikke være mulig, ei heller være økonomisk grunnlag for Akers å utvide verftet på Stord. Konsekvensene for Akers – dersom Reksten kontraktsmessig hadde betalt for de fire skipene etter hvert som terminene forfalt – ville ha vært at verftet måttet ha bygget dokken og kjøpt kranen som det aldri ville vært behov for. Akers hadde ikke økonomi til denne utbyggingen. Skipene skulle ikke leveres før i 1977, og innen den tid ville det ikke ha vært stort igjen av Akers Mek.

Den 19 august 1974 skriver Reksten et brev – nærmest en krigserklæring – til styreformann og eier av Akers mek., Fred. Olsen: ”I juli 1973 klarte De å narre selveste meg til å undertegne kontraktene for nybygg 714-717…vidende om at Deres bygeforpliktelser ikke under noen omstendigheter ville kunne oppfylles av Dem.”

Rekstens beskrivelse av situasjonen kretser rundt kjernen av sannheten når han fortsetter å si at: ” I mellomtiden har De som landets største arbeidsgiver i intimt og fortrolig samarbeid med Finans- og Industridepartementet inngått kredittavtaler[108] og en industri-politisk overenskomst som i hovedtrekkene – realistisk sett – forbyr Dem å bygge store tankskip som fører til øket press på arbeidskraft og kapitalmarkedet.” Vel vitende om dette, sier Reksten, så ”…forlanger De…til sammen kr. 258 mill. kontant for skip som De ikke kan – ikke vil, og ikke får lov til å bygge og levere overensstemmende med kontraktvilkårene.”

Akers sto på sitt; kontraktsforpliktelsene skulle oppfylles og skipene – som ingen i verden kom til å ha behov for[109] – skulle bygges, og i styremøte den 19 september 1974 vedtar Akers å heve kontraktene med Reksten, og henvise saken til voldgift. Stevning ble tatt ut den 27 november 1974.

Hovedforhandlingene ble holdt i perioden 20 – 23 mai, og dommen falt samme dag som Handelsminister Einar Magnussen la frem en hemmelig stortingsproposisjon om å invitere Stortinget til å gi regjeringen fullmakt til å kjøpe Rekstens skips- og industriaksjer, nemlig den 30 mai 1975. I denne saken – som i Riis-saken – ble domsresultatet levert ut til tredjemann (én dag) før dommen var underskrevet.[110] Sjur Brækhus satt som dommer i begge sakene.

De enkelte detaljene i saken vil bli tatt opp der de hører hjemme i diskusjonen omkring rettssikkerhetsspørsmålene under kap V.

 

Kapittel 5

5 Voldgiftsordningen og rettssikkerhetsspørsmål

 

5.1 Innledning

Som vi har sett ovenfor så ble voldgift, i eldre tider, i utgangspunktet brukt som en mellomfolkelig tvisteløsning, siden man ikke hadde andre alternativer. Senere ble voldgift også benyttet i privatrettslige tvister, men ble i Norge etter hvert skjøvet ut av statens egne prosessordninger.

På 1800 tallet fikk voldgift – som mellomfolkelig tvisteløsning – sin internasjonale rennesanse etter Alabama-saken. I Norge hadde man på det tidspunktet ikke noen skrevne regler om voldgift, de kom først med den nye tvistemålsloven av 1915. Dette skulle tyde på at voldgift ikke kunne være særlig utbredt her i landet før århundreskiftet. Som sagt så øket voldgiftsalternativet stadig sin innflytelse som privat tvisteløsning i norsk rett.

Nå ble ikke voldgift valgt – som i oldtiden og i norrøn tid – som en tvisteløsning fordi man ikke hadde noe annet valg, derimot ble voldgift valgt som et prosessurrogat for de alminnelige domstoler. Lindboe mener at når et slikt behov oppstår, så er det et tegn på at rettslivet ikke er differensiert eller smidig nok til å passe for alle livets konflikter. Det er derfor sagt at voldgiftsinstituttet virker som en ventil i rettssystemet.[111]

Bildet av en nødvendig ventil i et system – for at systemet skal fungere – er kanskje en god start på å beskrive situasjonen, men Lindboe’s beskrivelse blir ikke fullstendig. Dersom man bygger inn en ventil som arbeider helt uavhengig av de andre, ville det nemlig straks kunne oppstå det rene kaos. Man må i det minste sørge for at alle domstolene arbeider under de samme forutsetninger og prinsipper.

Det er ikke utelukket at det økende behovet for voldgift også har andre pragmatiske motiver. Forretningslivet har med tiden utviklet seg, og blitt mer og mer mangfoldig. Nye forretningsgrener og derved nye lover har kommet til, og ønsket om å tjene lette og raske penger har spredd seg, og har ført til utvikling av nye metoder for å nå dit.

Samtidig har mennesket de siste hundrede årene blitt mer og mer bevisst på sin egen eksistens og egne rettigheter. Disse rettighetene var ikke mulig å få gjennomført uten statens hjelp. Folket hevdet altså etter hvert egne rettigheter gjennom staten, i alt større omfang.

Til forskjell fra tidligere tider har derved samfunnet og sentralmakten fått en øket interesse i å styre ikke bare borgerens rettigheter og plikter, men i økende grad også økonomien gjennom politiske vedtak og kontroll. Avtaleloven av 1918 gjenspeiler en økende frekvens av rettshandler og rettshandlingenes kompleksitet, og avtalelovens §36 er et godt eksempel på at hensynet til borgeren/forbrukeren/den svake part, stadig har vært økende.

Denne utviklingen har ført til en begrensning hos de forskjellige bedrifters generelle frihet til å handle. Bedrifter har i skiftende og stadig økende grad blitt gjenstand for statlig kontroll, enten av kredittpolitisk, valutapolitisk eller av arbeidsmiljømessig art. Videre har bedriftens kunder styrket sin posisjon vis a vis bedriften, eksempelvis innen forsikring, servicetjenester, og kjøp og salg. Dess mer kontroll og dess større krav det settes fra det offentlige og fra bedriftens kunder og ansatte, dess mindre tror bedriftseierne at de vil tjene på sine tjenester.

Jeg tør våge den påstand at samfunnslivets stadig økende krav og kompleksitet, og bedriftseiernes fortsatte ønske om å tjene (raske og lette) penger, kan ha ført til et øket behov for på en hurtig og enkel måte fjerne – i stedet for å løse – konflikter gjennom en for så vidt hemmelig og ukontrollerbar instans; voldgift. Enkelte ganger kan vi altså stå overfor voldgift som prosessflukt i stedet for prosessurogat. I dette ligger at uærlige sjeler kan se seg tjent med en voldgiftssak, hvor man ved hjelp av medgjørlige jurister kan vinne en kanskje opplagt taper-sak. Dette kommer jeg tilbake til.

 

5.2 Enkelte forutsetninger for en forsvarlig dom

Kvaliteten på en dom er avhengig av mange faktorer. Tre av disse utpeker seg som sentrale; dommerne, prosessfullmektigene, og faktum (sannheten). Sviktes det på et eller flere av disse punktene, vil vi kunne stå igjen med en mer eller mindre verdiløs dom.

Dersom dommerne har en svekket integritet, er faglig svake, eller har et for nært forhold til sakens parter, faktum eller et gitt miljø representert i saken, vil man aldri kunne være sikker på hvorvidt avgjørelsen er fundert på et objektivt og faglig solid grunnlag, eller hvorvidt det ligger andre for saken uvedkommende momenter til grunn.[112] Dersom prosessfullmektigen ikke ser eller ikke klarer å fremføre de sentrale juridiske poengene, eller svikter under vitneavhør eller fremføring av kontroversielle, kompromitterende men dog holdbare argumenter eller påstander, så vil naturlig nok saken svekkes av den grunn. Og endelig; dersom retten – som resultat av egen svakhet eller svakheter ved loven – ikke makter å hanskes med vitner, parter eller prosessfullmektiger som lyver eller holder tilbake sentral og avgjørende informasjon omkring faktum, vil avgjørelsen naturligvis farges i negativ retning av dette.

I en domstol må man av aktørene kunne forlange en etterstrebelse av disse enkle men likevel fundamentale grunnsetninger som skal sikre en mest mulig riktig, rimelig og rettferdig domsavgjørelse. I tillegg til den enkelte aktørs egen uoppfordrede vilje til å etterleve disse prinsipper, har samfunnet sett nødvendigheten av – ved lov – å legge til rette for at svikt overfor de nevnte retningslinjene straks kan reageres mot. Jf tvml §216, strpl §131, domstolloven §206, og strl kap 15, falsk forklaring.

Før vi går vider må vi spørre hvorvidt den norske voldgiftsprosessen i tilstrekkelig grad sikrer disse prinsippene. Gir loven en forsvarlig beskyttelse av partenes materielle rett? Har man – gjennom loven – avskåret eller begrenset muligheten for at eksempelvis dommere kan la seg misbruke, av en part eller av et miljø, til å handle i strid med både materiell så vel som prosessuell lov.[113] For å kunne gi svar på disse spørsmålene, skal jeg nå ta for meg enkelte av de mest sentrale rettssikkerhetsspørsmålene og – hvor det finnes nødvendig – belyse disse ved bruk av utvalgte voldgiftsdommer.

Først vil jeg se litt nærmere på private tvisteløsninger, og problemer som oppstår på grunn av konsentrasjon og monopolisering av juridisk ekspertise.

 

5.3 Privatisering av domstolsoppgaver – et problem

5.3.1 Underslag – svake påtaleregler gir uholdbare private løsninger

Jeg skal kort gi et eksempel på konsekvenser når loven åpner for private løsninger, altså hvor loven overlater til partene å ordne opp seg imellom. Straffelovens påtaleregler for underslag gir den fornærmede muligheten til å løse det straffbare problemet med sin utro tjener – på kammerset, jf strl §264, første ledd. Dette er en uheldig løsning. Andenæs og andre hevder derimot at behovet for bevare forretningsforbindelsene, og båndene mellom arbeidsgiver – arbeidstaker, veier tyngre enn å reise straffesak. Videre heter det at fornærmedes interesse i å få underslaget dekket, veier tungt, og bør ikke bli hindret av en straffeforfølging, med påfølgende tap for fornærmede.[114]

I teorien er det lite snakk om konsekvensene av en slik løsning. Et kopieringsfirma var eiet av to venner med like mange aksjer hver. Den ene underslo store summer i bedriften, og ble etter hvert oppdaget av sin venn. Samtidig pågikk det diskusjon mellom disse to hvorvidt de skulle la seg fusjonere med et av Norges største selskaper innen kopi og trykk. Fornærmede ønsket fusjon, mens den kriminelle vennen ikke ønsket dette. Fornærmede truet med å anmelde underslaget, dersom ikke hans venn gikk med på en nedbetalingsavtale, samt fusjon, noe som også ble resultatet. Begge to fikk ledende stillinger i det overtakende selskapet.

 Det overtakende selskap gjorde – gjennom et av verdens største revisjonsselskaper – en due diligence uten at underslaget, og den tilbakebetalingsavtalen de to hadde kommet frem til, ble oppdaget. Tross denne grundige vurderingen ble det heller ikke oppdaget at firmaet overtok og ansatte en kriminell leder. Firmaet var avhengig av spesielt lojale ledere og arbeidstakere, da de trykket og leverte sensitiv og gradert informasjon til noen av landets største bedrifter.

Den kriminelle fikk altså ikke straff fra det offentlige, hvor det i realiteten dermed ikke var lagt noe til hinder for at han kunne fortsette å underslå i den nye bedriften. Prevensjonshensynene slår altså ikke igjennom ved en privat løsning av et straffbart forhold. På den annen side kan man si at han fikk sin straff i og med den meget uønskede løsningen som fusjonen innebar for vedkommende, en sanksjon som ubetinget er gitt det offentlige å forvalte. Som en ser så åpner underslagsbestemmelsens påtaleregler for at fornærmede med letthet kan utnytte loven ved å øve urettmessig press (valget mellom anmeldelse eller rettmessig tilbakebetaling og fusjon) mot den kriminelle, noe som fører også den fornærmede inn i de kriminelles rekker, jf strl §266, annet ledd. Og gjennom tilbakebetaling under bordet – som i dette tilfellet – gjør den fornærmede seg kriminell i og med at han dermed underslår midler fra beskatning.

En slik privat løsning resulterer altså i samfunnsøkonomiske skader. Som vi ser i ovennevnte tilfelle, har det blitt utført et underslag. De underslåtte midlene er naturlig nok tatt ut av driften av selskapet, og vises ikke igjen i noe regnskap. Midlene har selvfølgelig ikke vært gjenstand for beskatning verken på den underslåttes hånd, eller på den kriminelles hånd. Når midlene betales tilbake, er naturligvis alle løsninger mulige. Siden midlene aldri har vært oppgitt, og samtidig er ute av den alminnelige sirkulasjon, så kan de betales tilbake eksempelvis hjemme på døren til den fornærmede, eller bringes ut av landet. Midlene er altså fjernet fra beskatning for alltid, noe som tilsier et samfunnsøkonomisk tap.

Med en slik privat løsning liggende åpen, så kan faktisk bedriftseiere inngå under-bordet-avtaler med hverandre, eller med ansatte, hvor man utpeker en medhjelper til å fronte underslaget. Dersom forholdet skulle bli oppdaget av revisor, sier man bare at dette er ille og at det skal ordnes opp på kammerset, og det hele blir unndratt offentligheten. Store summer kan slik sett unndras beskatning. Selvfølgelig kan det hele bli oppdaget av offentlige myndigheter, men det ligger i den kriminell handlings natur at ethvert slikt foretakende bærer med seg en risiko av skiftende karakter og styrke.

Underslagsbestemmelsens påtaleregler, med sin prinsipale private løsning, kan altså gi meget negative utslag og store tap for samfunnet. Etter mitt skjønn kan bestemmelsen skape ny skjult kriminalitet, hvor kontrollen over straffereaksjonen som den fornærmede utøver mot den skyldige, ikke eksisterer.

 

5.3.2 Uakseptable rettskrav – beskyttet ved voldgift

Ønsket om å unngå skatter og arveavgift kan ha vært en av hovedårsakene til at O&U valgte voldgift,[115] og senere også vant voldgiftssaken Riis hadde reist. Voldgiftsretten tolket nemlig Påskeavtalen – uten holdepunkter – dit hen at den skulle gi de beste skatte- og arveavgiftsmessige utslag for rederiet.[116] At avtalen i virkeligheten var en arveutløsningsavtale, lot dommerne til å ha sett bort fra i sin avtaletolkning. Når en leser dommen kan en nok bli overrasket over dommernes syn på skatte- og arveavgiftsspørsmål, hvor løsningene som dommerne forsvarer, neppe ville ha kunnet blitt lagt til grunn i en avtaletolkning av en embetsdommer.[117]

Et eksempel på uholdbar holdning blant dommerne ser man bl.a. på s. 52 i Riis-dommen I, hvor voldgiftsretten sier at Amelia Riis’ krav om at rederiet måtte opplyse om skipets reelle verdi til Handelsdepartementet, for å få eksportlisens, gjorde situasjonen ”atskillig komplisert” for rederiet. Videre på samme side sier retten at Amelia ”…bidro til å vanskeliggjøre dette (skatte- og arveavgiftsspørsmålet) ved å stille urimelige krav (opplyse om reell verdi)…”[118] Å kreve halvparten av sin rettmessige arv etter testamentet, er neppe urimelig.

Riis’ ønske om å få sin arv var altså meget uheldig, hvor man etter rettens syn burde ta mer hensyn til, og legge mer vekt på rederiets ønske om skatte- og arveavgiftplanlegging. Meg bekjent betalte Kristoffer Olsen aldri ett øre i arveavgift for arven på rundt en halv milliard kroner, en arv han tok i sin helhet. Samtidig ble verdier for flere hundre millioner kroner ført ut av landet,[119] og staten gikk således – i tillegg til at rederiet solgte ut Norge bit for bit – glipp av enorme skatteinntekter.

Så langt kan en si at private løsninger – sett med både offentlige og private øyne – kan gi meget uheldige utslag, og derfor bør kontrolleres på en bedre måte enn i dag dersom de skal opprettholdes.

 

5.4 Motivet for valget av prosess

5.4.1 Ønsket om en materielt riktig løsning

Jeg har tidligere vært inne på hvilke motiver som hevdes å ligge til grunn for at noen velger voldgift fremfor statens tvisteløsningstilbud. Et av de viktigste motivene foran all prosess, blir likevel aldri nevnt – fordi det er så selvsagt – nemlig ønsket om en rimelig og rettferdig løsning, altså ønsket om en materielt riktig løsning.

Staten hindrer oss i å løse tvister på det neandertalske vis, dvs forskjellige former for selvtekt. Når vi nå engang er henvist til statens domstoler, så stoler vi på at vi får en materielt riktig løsning av tvisten, i motsatt tilfelle går man naturligvis ikke til domstolen med saken. Denne grunnleggende forutsetningen er i utgangspunktet like stor når vi går inn i en voldgiftsprosess.

Jeg tar det altså for gitt at denne forventningen man har om resultatet, ikke kan være mindre hos dem som velger voldgift. Tvert imot så kan det faktisk virke som om forventningen er påtakelig større mht å vinne saken i en voldgiftsrett, jf bl.a. påstanden om at spesialkyndige dommere sikrer en riktigere løsning, en påstand som derav får tvistende parter til å velge voldgift.

Er det hold i dette? Er det riktig å anta eller forvente at man i voldgift er sikret et riktigere resultat, siden man har anledning til å bruke spesielt kyndige mennesker som dommere? La oss stille spørsmålet annerledes. Er det hold for å anta at en særlig fremtredende sjørettsjurist er bedre i stand til å skipe rett, opprettholde likhet for loven, og iaktta saklighet og upartiskhet, enn en embetsdommer? Jeg har vanskelig for å se det. Selvsagt skal man ikke glemme at også embetsdommere kan gjøre mye rart, men skulle det skje så er man i hvert fall – i motsetning til voldgiftsprosessen – i utgangspunktet bedre sikret i og med åpenheten og den lille kontroll de alminnelige domstoler er underlagt gjennom en anke. 

Det er under alle omstendigheter all grunn til å stille kritiske spørsmål rundt påstanden om at state-of-the-art jurister, skal ha en bedre utviklet evne til å komme frem til et rimelig og rettferdig resultat. Når det er sagt, så tror jeg ikke at det er resultatets preg av spesialuttalelse som er avgjørende, men derimot dommerens evne til å få partene til å forstå og godta sin rettsstilling, og at dommerens løsning aksepteres av samfunnet. 

Det er beklagelig, slik jeg ser det, når Brækhus – samtidig som han bygger opp argumentasjonen rundt viktigheten av å ha spesialkyndige dommere – enfoldiggjør embetsdommeren:

 

”En dommer, hvis dager normalt er fylt av familietvister, husleie- og forhørsrettssaker, kan altså plutselig bli stilt overfor en større befraktningstvist, kanskje i krysningsfeltet mellom certeparti og konnossement, med Haag-Visby-reglene i bakgrunnen og klare internasjonale overtoner…voldgiftsdommerne har et bedre utgangspunkt, noe som muliggjør en betydelig konsentrasjon av forhandlingene og reduserer risikoen for at viktige poenger går dommerne hus forbi….En embetsdommer i første instans har et svakere utgangspunkt både når det gjelder faktum og jus. Resultatet kan bli klare feilskjær…”[120]

 

Brækhus begrunner ikke hva som gjør den spesialkyndige dommeren bedre enn embetsdommeren, annet enn at de skal være ”…vel fortrolige med hele det sjørettslige område”,[121] noe som etter mitt skjønn i utgangspunktet ikke er et særlig høyt kvalifikasjonskrav.

Et eksempel på en ”komplisert” sjørettsrelatert sak: O&U’s MT Vardefjell ble i 1972 solgt til det britiske selskapet Hoccus Poccus Ltd. for $12 mill. Ved et slikt salg fra et selskap til et annet opererer man normalt med én salgsavtale (Saleform), og ett skjøte. I salget av MT Vardefjell opererte man med minst 19 forskjellige avtaler, to salgssummer (en på $12 mill. og en på $6 mill), to skjøter (ett på $12 mill. for norske myndigheter, og ett på $6 mill. for britiske myndigheter), et antedatert certepartibrudd, og minst fire forskjellige selskaper – med til dels ukjente eiere – på kjøpersiden, hvor et av selskapene altså hadde det oppsiktsvekkende navnet Hoccus Poccus Ltd., som Arne Næss jr. hadde interesser i. Aksjekapitalen i kjøperselskapet Hoccus Poccus Ltd. som kjøpte tankeren Vardefjell på 60.000 tdw., var på hele 100 engelske pund!

 

”Kompleksiteten” til tross – inklusive muligheten for svindel – Oslo byrett fikk seg forelagt forholdet i Riis-dommen II, og klarte å gi en dom med denne konklusjonen omkring MT Vardefjell:

 

”Etter en grundig gjennomgang av Vardefjell-transaksjonen er retten overbevist om at hensikten bak transaksjonen og den kompliserte avtalestrukturen på en eller annen måte var å skjule enkelte forhold for myndighetene.”[122]

 

MT Vardefjell-saken viser vel også at tvister av dette slaget – som grenser til strafferetten – ikke er egnet for voldgift.

Embetsdommerne er ansatt for å avgjøre kompliserte tvister som partene ikke klarer å løse selv, men hvorfor skal vi ta ifra dem de mest kompliserte – og kanskje interessante – tvistene? En embetsdommer er da ikke diskvalifisert til å avgjøre tvistespørsmål omkring forhold som Vardefjell-transaksjonen, alene fordi dommeren noen dager tidligere avgjorde en husleietvist eller samtykket i en varetektsak?

Mye taler altså for at man ikke har særlig hold for å si at en sak for en voldgiftsrett får en bedre løsning enn hva tilfellet vil være i en alminnelig domstol. Faren for at man kan bli forespeilet en prosess uten svakheter, bør det i hvert fall advares mot.

 

5.4.2 Kan konsentrasjon av juridisk ekspertise – monopolisering – ha betydning og være motiverende i prosess?

Det er minst to måter å vinne en sak på; man vinner gjennom en materielt riktig dom (fair play), eller man rett og slett bare vinner fordi man er – skal vi si – økonomisk sterkest, og har et miljø rundt seg som kan tvinge igjennom en løsning. Ovenfor har jeg nevnt høyesterettsadvokat Jens Kristian Thune’s energiske forsøk på å knuse motpartens mulighet til å få juridisk bistand.[123] Dette er et verdifullt eksempel på hvilke konsekvenser man kan stå overfor når et juridisk miljø får tilstrekkelig makt. I dette tilfellet var det sjørettsmiljøet, som utgår fra Midtbygningen i Karl Johansgate 47, som ville ta i bruk alle midler for å forhindre at Thunes motpart skulle få adekvat juridisk bistand.

Et eksempel på utilbørlige holdninger innen regjeringsadvokatembetet og dommerstanden: I erstatningssøksmålet (Riis-dommen II) som familien Riis reiste mot Oslo skifterett for skifterettens tapsbringende forvaltning av boet etter Amelia Riis’s mor, har det kommet frem et håndskrevet brev fra dommer Nils B. Hohle hvor han sier at han kan bistå ytterligere med å punktere familien Riis’ søksmål.[124] Teksten i brevet kan tolkes som om regjeringsadvokaten har bedt Hohle om slik bistand. Regjeringsadvokaten hevdet (uten grunnlag) i retten høsten 2000, at Hohle ikke hadde ment det han hadde skrevet.

Det tegner seg et bilde av naivitet eller forsvar av eget miljø, når dommeren i Riis-dommen II sier at hun ikke med sin beste vilje kan tro at dommer Hohle har utført det han selv hadde tilbudt å gjøre.[125] Poenget for meg er ikke å dokumentere óm han har gjort dette, men heller vise at ikke bare advokater, men også dommerne er i stand til å forsøke seg på, eller utøve til dels grov kriminalitet og således vise forkastelige holdninger i sin kamp for å forsvare tidligere handlinger. Dersom dommere i de alminnelige domstoler er i stand til å vise en slik omgang med loven, må en spørre seg selv hvordan dette kan utarte seg i voldgiftsprosessen – hvor der nærmest ikke finnes kontroll – spesielt dersom man står utenfor miljøet.

Jeg vil gi enda et eksempel på uakseptabel atferd under prosess. I de aller siste minuttene av hovedforhandlingen i Riis-dommen I endrer O&U’s advokat Ringdal sin parts prinsipale påstand fra å være at Amelia Riis må ta imot levering av skipet MS Sognefjell samt en verditapserstatning på kr 10 mill., til at hun må ta skipet samt en erstatning på maksimalt kr 6 mill. I samme åndedrag kommer rederiet med en helt ny subsidiær påstand om at avtalen skulle heves dersom rederiet ikke vant frem med sin erstatningspåstand![126] Siden nå begge parter hadde inne en tilsynelatende lik subsidiær påstand om heving, falt dommerne ned på en løsningen hvor rederiet i realiteten vant frem. Det er første gang jeg har hørt at den som vesentlig misligholder en avtale, kan bestemme at dersom erstatningskravet etter hans skjønn blir for høyt, så vil han ikke vedkjenne seg sine forpliktelser (avtalen), og får medhold.

Disse totalt endrede påstandene kunne dommerne ikke akseptere uten videre, noe de oppsiktsvekkende nok likevel gjorde, og Riis’ prosessfullmektig høyesterettsadvokat Jonas W. Myhre på sin side reagerte ikke med å stoppe saken, noe som objektivt sett betegnes som et grovt pliktbrudd.

Endringene av påstandene var en overrumpling i strid med loven, og dommerne har i slike tilfeller plikt til å advare om – og slå ned på – den fellen som ble lagt, jf tvml §62, annet og tredje ledd. Det er etter mitt skjønn ”juridisk vanvittig” at administrator, nåværende høyesterettsdommer Aasland, lot være å reagere mot denne nye påstanden, og i stedet tok saken opp til doms.[127]

Tvml §330 foreskriver tydelig hvordan fremgangsmåten i alminnelig prosess skal være. Se også §331, mht ny påstand. Påstanden må ligge til grunn før en kan forstå vitne- og bevisførsel. Dersom det kommer en ny påstand idet dommeren er i ferd med å ta saken opp til doms – som tilsynelatende kan være lik motpartens – gir det seg selv at påstanden enten må avvises, eller at saken må fortsette med bevisførsel rundt den nye påstanden. Dette prinsipp bør også legges til grunn i voldgift.

Det er problematisk å si konkret hva som har fått dommerne til å svikte juridisk, dog kan man vel ikke utelukke at det nettopp er et maktsterkt miljø, solid miljøtilknytning, og godt kameratskap som har ført dem dit. Som jeg kommer tilbake til senere, var alle aktørene tett knyttet til hverandre, uten at Riis var klar over dette.

 

5.4.2.1 Disiplin og lydighet til miljøet og dets normer

Videre kan dommere gjøre den feilen – av samme grunner som advokaten – at de legger til grunn rettsregler som kommer fra konsentrasjoner av state-of-the-art-juridisk hold, uten selv å undersøke nærmere hvorvidt det er juridisk hold i reglene.

Under den skjulte voldgiftsprosessen kan disse forholdene få utvikle seg i negativ retning i langt større grad enn i de alminnelige domstoler. Jeg sier ikke her at voldgiftsdommere lar seg kjøpe (i rede penger) til å gi etter for et ønsket resultat, men som vi skal se nedenfor kan en med rette begynne å lure på juristens motiver. Man kan nok si at konsentrasjonen og monopoliseringen av ekspertisen – som i sjørettsmiljøet – skaper et miljø med en enorm systemmakt, som i sin tur kan få en voldgiftsdommer til å dømme i en retning rett og slett fordi han tror at dette forventes av ham, siden han ønsker å bli inkludert i miljøet. Dog er en slik dom like gal, og konsekvensene like alvorlige for dommerne, som i de tilfeller hvor dommerne opplagt har latt seg overtale til å gi en uriktig dom.

 

5.4.3 Videre om motivering og følgene av juridisk konsentrasjon av ekspertise

Ser vi hen til de rettssikkerhetsproblemene som oppstår i voldgift, så er det vanskelig å se at voldgiftsprosessen skulle sikre en riktigere dom, enn om saken hadde stått for de alminnelige domstoler. Jeg må derfor gå ut fra at det kan være andre momenter som fører til at enkelte velger voldgift, enn forventningen om en materielt riktig dom. Potensielle voldgiftsbrukere vurderer naturligvis både de økonomiske så vel som de ikke-økonomiske kostnadene ved voldgift opp mot offentlig tvist, hvor man bl.a. ser hen til tidsbruk, økonomi og konfidensialitet. Dog blir det et skår i denne vurderingen dersom man ikke kjenner til svakhetene ved rettssikkerhetsgarantiene ved valg av voldgift.

Den norske prosesslovgivningen har utviklet seg gjennom mange hundre år, og jeg har en inngrodd tvil til at den skal kunne gi en dårligere materialrettslig beskyttelse enn hva tilfellet er under en voldgiftsprosess.

Brækhus hevder som nevnt at det vesentligste motivet for valg av voldgift, er ønsket om spesialkyndige dommere. ”Spesialkyndighetsmotivet” er nok mer sammensatt enn slik det blir fremstilt av Brækhus. Hva mener egentlig Brækhus med ”spesialkyndig” person?[128] At han er faglig dyktig, at han har hatt et gitt antall saker innen et spesielt område, eller også at han har vært tett tilknyttet et gitt miljø – og vist konformitet – i så og så lang tid? Brækhus anfører at dersom de alminnelige domstolene (inklusive Høyesterett?) akter å avvike fra en dom gitt av spesialkyndige jurister, så må retten klart tilkjennegi og begrunne dette, ja, han går så langt som å si at en dommer ikke utøver sitt juridiske håndverk på en skikkelig måte, dersom han i sin rettskildebruk ikke tar med relevante dommer avgitt av spesialkyndige jurister.[129] Når en – som Brækhus – krever at voldgiftsavgjørelser avsagt av spesialkyndige jurister, skal ha rettskildemessig vekt, så må Høyesterett og andre domsstoler i det minste ha et måleinstrument (prinsipper) med faste referansepunkter som kan fortelle når en dom kvalifiserer til ”spesialkyndig dom.”

 

5.5 Enkelte eksempler på skadevirkninger som følge av beskyttet miljømakt

5.5.1  Brækhus’ affidavit[130] kontra hans redegjørelse i læreboken; Konkursrett: utvalgte emner

Advokaters yrkesmessige taushetsplikt er nedfelt i tvml §205, første ledd, og strpl §119, første ledd. Videre er en person beskyttet ved lov mot selvinkriminering, jf bl.a. strpl §123, første ledd. Dersom en part dør, og hans bo blir tatt under konkursbehandling, sier Brækhus derimot at bobestyreren er berettiget til å kreve, og få utlevert – fra personer (bl.a. avdødes advokat) som kan antas å ha hatt noe med debitor å gjøre – all informasjon vedrørende debitors aktiva, eiendommer, avtaler eller forretninger, samt å gi ifra seg alle dokumenter som måtte inneholde enhver nødvendig informasjon.[131] Dersom det skulle bli nødvendig så kan, fortsetter Brækhus, bobestyreren få en norsk domstol til å utstede en rettsanmodning som kan benyttes til å bistå bobestyreren i å kreve utlevert all nødvendig dokumentasjon eller å kreve vedkommende vitneavhørt for å gi all slik informasjon (i inn og utland). Brækhus konkluderer videre at ingen er berettiget til å nekte å gi bobestyreren slik informasjon ved å støtte seg til lovregler, andre privilegier, eller doktrinen om taushetsplikt. Dette begrunnes med at alle debitors rettigheter, fortroligheter og betroelser går ved dødsfallet over til bobestyreren.

Brækhus har neppe støtte for dette synet i loven, og hans affidavit ble heller ikke tatt hensyn til av Høyesterett i Rt-1983-430, da hans redegjørelse og konklusjoner – som Høyesterett uttalte – ikke var begrunnet.

I Brækhus lærebok – Konkursrett: utvalgte emner – synes Brækhus å ha en motsatt holdning. Her sier han at:

 

”Den sentrale virkningen av konkursåpning er at debitor taper sin rett til å forføye over boet, kkl §12.”[132] ”I enkelte tilfelle sitter tredjemann inne med opplysninger o.l. som kan være av betydning for bobehandlingen. Disse opplysninger burde bostyret kunne skaffe seg ved direkte henvendelse til tredjemann. Etter nuværende praksis er imidlertid skyldnerens personlige medvirkning nødvendig i flere situasjoner.”[133]

 

Dette er nok også den rette forståelse av loven. Kkl §25, første ledd, sa nemlig at bobestyreren kunne kreve alle de opplysninger og all den hjelp som debitor er i stand til å yte. Hadde lovgiver ment at det skulle inntreffe en universalsuksesjon i og med en konkurs – at boet overtar debitors komplette person – så ville man ha sagt det i loven, og i hvert fall unnlatt å si at bobestyreren var avhengig av debitors bistand, så som å løse ens advokat fra taushetsplikten. Det er heller intet som skulle tilsi at boet, i så måte, skulle stilles bedre etter at debitor dør, i forhold til de rettigheter og begrensninger man hadde mens debitor var i live.

Spørsmålet blir da hvorfor Brækhus i en lærebok redegjør for hvordan loven er å forstå, for deretter å kontradiktere med seg selv i et edsvorent vitnesbyrd?[134]

Som jeg har vært inne på tidligere så har høyesterettsadvokat Thune i sin bok, ”Jakten”, forklart at han måtte lamme motparten slik at de ikke skulle få sikret seg sakkyndig hjelp i Norge.[135] Videre skriver han at han måtte trekke de sakkyndige inn i Reksten-saken på en eller annen måte.[136] ”Det hastet å få professor Brækhus på banen.”[137] Thune refererer til perioden 10 til 17 november 1980. Brækhus ble kontaktet av Thune, og den 29 november 1980 kom Brækhus med sin betenkning. Her blir det naturlig å overlate til leseren selv å vurdere Brækhus’ motiver for å levere et juridisk resonnement uten begrunnelse – i konflikt med tidligere uttalelser.

Brækhus juridiske resonnement ble kontrollert av Høyesterett, og funnet ikke holdbare, jf Rt-1983-430 (dissens). Hva så med kontroll av slike og lignende resonnementer gitt i voldgift?

 

5.5.2 Tweendeck-dommen ND-1991-372[138]

Professor dr.juris Erling Selvig, og høyesterettsadvokat Knut Rasmussen er begge kjent både fra sjørettsmiljøet og som voldgiftsdommere. I Tweendeck-dommen var det blant annet spørsmål om hvorvidt et antall kommandittister kunne reise ugyldighetsinnsigelse etter at tegning av deres andeler i et kommandittselskap var blitt registrert i Foretaksregisteret. Selskapet hadde kjøpt et skip som viste seg å være en rustholk, noe selskapets styre var klar over da en del av kommandittistene tegnet seg for andeler. Andelstegnerne ble likevel ikke gjort kjent med manglene.

Under voldgiftssaken – hvor både Rasmussen og Selvig satt som dommere – påsto andelstegnerne ugyldighet både etter avtaleloven §33 og §36. Voldgiftsretten hevdet på sin side at retten til å påstå ugyldighet faller bort i og med registrering av andelstegning i Foretaksregisteret.

Professor Selvig, som var rettens formann, støttet seg til selskapsloven §3-4, fjerde ledd, med analogisk anvendelse av Verdipapirhandelloven §10, annet ledd, støttet i forståelsen av aksjeloven §2-5 (1976-loven), siste ledd, da selskapsloven selv ikke regulerte dette spesielle forholdet. Voldgiftsretten sto altså på ulovfestet grunn. Rettsregelen voldgiftsretten – med Selvig i spissen – kom frem til var at man i normale avtaleforhold kan påberope ugyldighet pga eksempelvis svik eller bedrageri, mens slikt svik eller bedragerske forhold utøvet ved avtaler innenfor sfæren av selskapsloven, verdipapirhandelloven og aksjeloven, ikke gir rett til å påberope ugyldighet straks avtalemotparten har klart å registrere handelen i Foretaksregisteret. Etter slik registrering prioriteres derved tredjemanns rett (kreditorene) foran uvitende bedratte stiftere.

De nevnte reglene i verdipapirhandelloven og aksjeloven sier intet om at man mister retten til å påberope ugyldighet pga svik, bedrageri, etc. Selvigs forståelse av loven i Tweendeck-dommen settes i et spesielt lys i og med at han selv har vært med å forme de nevnte reglene i aksjeloven[139] og verdipapirhandelloven,[140] uten å den gang hevde denne måten å forstå lovene på. I forarbeidene vedrørende vpl §10, annet ledd, sier Selvig nær sagt det stikk motsatte av hva han sier i Tweendeck-dommen:

 

 ”Også her gjelder imidlertid at de vanlige ugyldighetsreglene vil kunne gjøres gjeldende etter det nevnte tidspunkt.”[141] 

 

Tweendeck-dommen – som altså uten hold i loven likevel lanserer en rettsregel som fratar andelstegnere ugyldighetsinnsigelse straks tegningen er registrert i Foretaksregistere – blir også lagt til grunn som gjeldende rett i Labogas-dommen, jf Rt-1996-1463. Høyesterett sementerer dermed en rettsregel som neppe har støtte i loven. Vi gjenkjenner den samme teknikken, hvor man benytter seg av state-of-the-art jurister i voldgift, og lar resultatets soliditet hvile på dommernes rykte, og hvor man håper at dette blir ukritisk lagt til grunn. Rettsregelen er uholdbar, og ble altså unnfanget under voldgift.

Eksempel: Du eier et selskap i et skatteparadis, hvor aksjene blir holdt i nominee av en person som helst ikke kan knyttes til deg. Selskapet kjøper et synkende skip for skrappris. Deretter etablerer man sammen med noen ”venner” et kommandittselskap i Norge, og selger skipet til kommandittselskapet for en skyhøy pris. Når dette er gjort, selger man ut andeler i kommandittselskapet hvor man ”rosemaler” selskapets eneste aktivum. ”Skatteparadisselskapet” kan ved salget innkassere en behagelig fortjeneste på handelen. Straks andelstegningen registreres i Foretaksregisteret, og skipet viser seg å ligne en sveitserost, så er kommandittselskapet ruinert – hvor ”skatteparadisselskapets” (og eventuell finansinstitusjons) rett, går foran uheldige villedede kommandittisters rett. Var eieren av ”skatteparadisselskapet” samtidig majoritetsandelshaver i kommandittselskapet, så har han gjennom handelen samtidig klart å føre ut av landet – til seg selv – en anselig sum penger.

 

5.5.3 Jobst Oldendorff-dommen ND-1979-364[142] og Vestkyst I-dommen Rt-1961-1334 – tilsløring av rettspraksis 

Rederen som – under et reisecerteparti – i overfart hadde mistet en del av lasten, ble av lasteier etter Haagreglene krevet for tapet. Rederen reiste regresskrav mot befrakter, og tapte. Saken var en prinsippsak, og var fremmet av de interesserte forsikringsselskapene, jf Rt-1961-1334. Dommen er enstemmig.

I en enevoldgift satt med professor Brækhus som dommer, hadde rederen blitt dømt i USA for ved uaktsomhet å ha opptrådt slik at en stevedore (stuer) hadde blitt skadet under lossing av skipet. Rederen reiste regresskrav mot befrakteren og vant, jf ND-1979-364.

I ettertid er Jobst Oldendorff-dommen – av sjørettsmiljøet – blitt sett på som en rettsendrende dom i forhold til Rt-1961-1334. Høyesterettsadvokat Haakon Stang Lund uttaler at:

 

”Etter min mening kan det reises spørsmål om det ikke er større grunn til å legge vekt på voldgiftsavgjørelser enn på avgjørelser av de ordinære domstoler, særlig hvis voldgiftsdommen er avsagt av særlig fremtredende sjørettsjurister.”[143]

 

Stang Lund fortsetter: ”Denne dommen (ND-1979-364) er prinsipielt meget viktig fordi dommeren i realiteten tar avstand fra Høyesteretts begrunnelse i ”Vestkyst I” saken,[144] Senere følger Brækhus opp med at: ”Det ville for eksempel være uriktig å drøfte regressproblemene i certepartiforhold på grunnlag av høyesterettsdommen i Vestkyst I-saken, ND-1961-325, uten å trekke inn voldgiftsdommen  Jobst Oldendorff-saken, ND-1979-364, jfr. Stang Lund i ”Lov, dom og bok”,s. 341 flg.”[145] 

Det må nevnes at det var Stang Lund som prosederte saken for det seirende rederiet. Dette gir han ikke leseren opplysning om, hvorved hans uttalelser således blir stående som om de skulle være en gjenspeiling av autoritær teori. Det er klart at Stang Lunds uttalelser svekkes betraktelig når det blir opplyst at han snakker om sin egen sak, hvor enedommeren og han selv er tett knyttet til hverandre gjennom sjørettsmiljøet.

Som en ser så klarer to personer fra det samme miljøet å konstruere usikkerhet omkring en enstemmig høyesterettsdom gjennom en spesiell ping-pong-teknikk, hvor de forsøker å endre forståelsen av loven til fordel for rederen. Én ting er hva som er gjeldende rett mht regress under forskjellige certepartikontrakter, en annen er hvorvidt Jobst Oldendorff-dommen virkelig tar avstand fra den enstemmige Høyesterett i Vestkyst I-saken (og i så fall hvorvidt det var holdbart å ta avstand), og dermed kan tas til inntekt for en ny regressforståelse hva gjelder tidscertepartiavtaler. Etter mitt skjønn lider dommen av så mange feil – uavhengig av de rettslige betraktninger vedrørende regress – at den ikke bør benyttes som rettskilde.

Tok Jobst Oldendorff-dommen, slik Stang Lund hevder, avstand fra begrunnelsen i Vestkyst I-dommen? Nei. Dommeren tok avstand fra befrakterens påstand om påberopelse av Vestkyst I-dommen. Løsningen av lignende rettslige problemer som i Vestkyst I-saken, skulle dermed ikke bli annerledes som følge av Jobst Oldendorff-dommen.

I Jobst Oldendorff-dommen uttaler Brækhus at det ville være uriktig å trekke slutninger fra Vestkyst I-saken til den foreliggende sak, mens han altså senere – noe overraskende – i realiteten sier at det ville være uriktig å ikke trekke Jobst Oldendorff-saken inn i saker som regulerer certepartiforhold som Vestkyst I-saken gjaldt?[146]

I denne dommen står det at Vestkyst I-dommen ”…gjelder fortolkning av en spesiell og meget vidtgående ansvarsfraskrivelsesklausul i et reisecerteparti, hvor også de preseptoriske Haag-reglene kom inn, og at det derfor ikke kan trekkes bestemte slutninger fra denne dom når det gjelder regress i tidsbefraktningsforhold.” Og videre står det: ”At det ansvar som ga foranledning til regresskravet i Vestkyst I-saken var et Haag-regel-ansvar, tilsier også klart at regress overfor avskiberen blir nektet.”[147] Brækhus tar altså ikke avstand fra Vestkyst I-dommen.

Befrakteren hadde altså i Jobst Oldendorff-saken påberopt hva han mente var prinsipper i Vestkyst  I-dommen, men disse ble ikke tatt til følge da Vestkyst  I-saken gjaldt et reisecerteparti (enkeltreise) underlagt de preseptoriske Haag-reglene og gml sjøloven §118, mens ansvarsforholdene i Jobst Oldendorff-saken sprang ut fra et tidscerteparti.

Det er ikke plass til noen inngående drøftelse av dommene her, men det bør nevnes at det i Jobst Oldendorff-saken ikke var nevnt noe om regress i tidscertepartiavtalen. I dette tilfellet var det snakk om et Produce-certeparti, hvor det opp til angjeldende tidspunkt ikke var helt klart hva man skulle legge i ansvarsfordelingen, mht lasten, som var nedfelt i avtalens klausul 8. På dette punkt er regressforholdet i Jobst Oldendorff-dommen svakt begrunnet, hvor det bare konstateres at det er tidsbefrakteren som skal besørge og bekoste lasting og lossing av skipet, samt alle utgifter og alle øvrige omkostninger i den forbindelse.

Det kan se ut for at dommer Brækhus valgte å tolke Produce-certepartiet i lys av Baltime-certepartiet, en tolkingsløsning som nok burde ha vært understreket og begrunnet av dommeren. Produce-certepartiet er nemlig et certeparti som er utarbeidet av the New York Produce Exchange, hvor befrakterens interesser har vært satt i forgrunnen, mens Baltime-certepartiet er utarbeidet av The Baltic and International Conference i Købehavn, hvor redernes interesser har vært satt i forgrunnen.[148] Jobst Oldendorff seilte under førstnevnte certeparti.

En annen svakhet ved dommen er at dommeren ikke vurderte i tilstrekkelig grad hvorvidt rederiet og dets mannskap hadde opptrådt uaktsomt, noe domstolen i USA hadde funnet at de hadde gjort. Riktignok stiller dommeren det riktige spørsmål: Var det eller var det ikke korrekt at skipets folk fjernet kilene og surringene før lossingen begynte? Videre er det riktig som rederiet og dommeren hevdet, at kilene og surringene måtte fjernes før lossing, men den konklusjonen kommer man like godt frem til ved bruk av alminnelig sunn fornuft. Blir ikke sikkerhetsarrangementet fjernet, så får man naturligvis ikke rikket på lasten. Men Brækhus begrunner ikke svaret på det springende punkt; nemlig hvorvidt det var rederiet eller lossemannskapet som skulle fjerne sikkerhetsarrangementet. Han sier bare rett ut at dette var rederiets oppgave. Hvor han har dette ifra, er igjen ubegrunnet.

I retten var det enighet om at både lasting og lossing var befrakterens ansvar. Oppstod det en ulykke i forbindelse med lossingen, hvor rederiet ble saksøkt med krav om erstatning og tapte, så ville rederiet kunne kreve regress overfor befrakteren. Det springende punkt var derfor hvorvidt fjerning av sikkerhetsarrangement var en operasjonen som var pålagt rederiet å utføre som et ledd i frakten, eller om det var en operasjon som skulle utføres av havnearbeiderne som et ledd i lossingen.

Dette ble ikke vurdert av Brækhus. Rent logisk må svaret bli at operasjonen skal utføres av havnearbeiderne, siden det er befrakteren som har ansvaret for lastingen og lossingen som havnearbeiderne utfører. Dersom det skulle være slik Brækhus foreslår, så ville altså havnearbeiderne som går om bord i skipet for å starte lossing – etter mitt skjønn – leve i den evige uvisshet hvorvidt lasten er løs og når som helst kan komme fallende over dem. Dersom det oppstår ulykker av dette slaget, så ser det altså ut for at Brækhus mener at et eventuelt erstatningskrav skal belastes befrakteren.

Det er vel opplagt at losserne selv må ha kontroll på hvilken del av lasten som er løs og klar for lossing, og hvilken del av lasten som fremdeles bør være sikret mens man losser. At skipet sparer tid på lossing, ved (uten gjennom avtale) å ”hjelpe til” med lossingen, uten at losserne er til stede, må naturligvis bli rederiets ansvar. Dette tok domstolen i USA stilling til, hvor de dømte rederiet for uaktsomhet, mens Brækhus på – etter mitt skjønn – feil grunnlag mente at det hørte til rederiets oppgave – på befrakterens ansvar – å gjøre klar for lossing. Å gjøre lasten klar for lossing må den gang ha vært å sørge for at havnearbeiderne hadde sikker tilgang til lasten, ikke noe mer.

Jobst Oldendorff og Tweendeck er ukritisk trukket inn som rettskilde med stor vekt, noe jeg mener kan ha skjedd som følge av sjørettsmiljøets sterke innflytelse.

 

5.6 Inngåelse av voldgiftsavtale – skriftlighet

Under dagens regler om voldgift gjelder det et absolutt krav om skriftlig vedtatt voldgiftsavtale for at en dommer skal kunne avvise en stevning for de alminnelige domstoler, jf tvml §452, annet ledd. Hensynet bak denne strenge regelen er at det skal være helt klart for en domstol som får inn en stevning – hvor det kan være tvil omkring voldgiftsklausulens gyldighet – at vedkommende part virkelig har hatt til hensikt å frasi seg den beskyttelse som prosessen ved de alminnelige domstoler kan gi.

Det er blitt foreslått å fjerne skriftlighetskravet fra tvml §452, annet ledd, første pkt. Motivet for dette forslaget skriver seg fra den avtalerettslige tankegang; at det står hvem som helst fritt til å inngå en avtale, og at partene i forretningslivet i stor utstrekning må kunne passe seg selv. Videre sies det at så lenge partene kan reparere skriftlighetskravet ved å møte opp i voldgiftsretten og forhandle, jf tvml §452, annet ledd, annet pkt, så må man derved kunne slutte at det vil være tilstrekkelig å vurdere hvorvidt voldgift er avtalt, etter vanlig fri bevisbedømmelse.

Det er nok så at det eksisterer avtalefrihet, med eneste begrensninger opp mot at avtalen eventuelt strider mot lov eller ærbarhet, eller at det foreligger rådighetsbegrensninger om anliggendet. Så lenge en voldgiftsdom – derimot – har samme virkning som en rettskraftig dom, jf tvml §464, annet ledd, kan man ikke tillate å slippe løs kravet om skriftlighet over til partene og den alminnelige avtaleretten. Dette bør etter mitt skjønn begrunnes med at nettopp fordi avtaleparter i stor utstrekning er overlatt til å passe seg selv, så bør det for voldgift – hvor konsekvensene er store og uforutsigbare – føres en viss kontroll med hvorvidt parten virkelig har ønsket å frasi seg statens beskyttelse. Forslaget om å fjerne kravet om skriftlighet inspirerer helt klart til engstelse.

Det vil under avtaleforhandlinger nær sagt alltid eksistere en tyngdeforskjell mellom partene. Denne ulikheten mellom partene vil kunne gi seg tilkjenne i avtalen. For å få til en deal, godtar gjerne den svake parten at en evt fremtidig tvist skal løses ved voldgift, uten at han derved ønsker det, eller vet hva han går til. Å gi og kreve er en del av avtaleforhandlingene. Det å kreve skriftlighet, kan vekke opp en part og derved gi ham et incitament til å undersøke nærmere hva som eventuelt venter.

Dersom en løsner på dette skriftlighetskravet kan et annet spørsmål lettere oppstå: Dersom den ene parten – og hans faste juridiske rådgivere – er ”husvarm” innen voldgiftssystemet, mens han vet at hans kontraktsmotpart – som han nå har inngått voldgiftsavtale med – er helt ukjent med det norske voldgiftssystem,[149] oppstår spørsmålet om den ”husvarme” i så tilfelle inngår en avtale om voldgift som vil kunne stride mot avtaleloven §36, og NL 5-1-2, dersom den ble påberopt?

Normalt vil en nok gå inn i voldgift i den tro at man kommer mer effektivt og ressurssparende frem til en like rettferdig løsning som det de alminnelige domstoler kan tilby. Dersom en part opplever at det eksisterer et maktsterkt og rettningsgivende miljø, hvor motparten, hans advokat eller partsoppnevnte dommer i mer eller mindre grad opptrer innenfor, så vil han naturligvis gjøre anskrik, noe som opplagt vil skape problemer i selve prosessen. Det er ikke usannsynlig at den utenforstående i stedet ville ha valgt de ordinære domstoler under disse omstendigheter.

En annen ting er at det ikke kan utelukkes at man enkelte ganger tvinges inn i slike avtaler om voldgift. Innen visse forretningsområder opereres det ofte med voldgiftsklausuler. Eksempelvis småsparere og andre med risikovillig kapital – som kjenner til en eventuell symbiose mellom jurister og forretningsfolk innen det gitte forretningsområdet – kan i realiteten bli utelatt fra å gjøre gode forretninger, dersom de nekter å inngå avtale om voldgift. Slik sett kan man si at voldgiftsklausuler er konkurransehindrende og diskriminerende.

Det må kunne kreves at dersom man gir avkall på den sikkerhet statens domstoler gjennom århundrer har bygget opp, så må dette kunne bevises over enhver tvil. Et konsekvent krav om skriftlig bekreftelse mht voldgiftsklausul, beskytter på en ukomplisert måte den svakes rettssikkerhet.

Argumentet for å fjerne skriftlighetskravet er dårlig fundert. Dersom man gjennom vanskelige og til dels harde forhandlinger klarer å få ned på papiret hva man er blitt enige om, så er det ikke mye forlangt også å få ned selve voldgiftsklausulen. En grundig gjennomgang av skriftlighetskravet finner en i Rt-1999-1532.

 

5.7 Voldgiftsretten

5.7.1 Dommeren – partsoppnevnelse og objektivitet

Det første som skiller en voldgiftsprosess fra sivilprosessen, er at voldgiftsdommeren til forskjell fra embetsdommeren, er oppnevnt av parten. Innflytelse på domstolens sammensetning svekker helt naturlig garantien for at domstolen skal handle objektivt, og dermed blir nok dette et av de største problemene med voldgift. Man må ikke se bort fra den personlige konflikt dommeren blir satt i; konflikten mellom objektivitet, og den tillit parten har gitt dommeren i et håp om få sitt syn igjennom. Oppdragets suggestive makt gjør seg lett gjeldende, særlig når dommeren gjentatte ganger blir oppnevnt av samme part eller samme miljø. Det blir ikke bedre dersom dommeren erfarer at han – gjennom spesiell atferd – kan få oppdrag fra parten, eller miljøet rundt parten. På den annen side er sjansen til stede for at en meget selvstendig dommer ubevisst kan komme til å overkompensere, og at ”hans part” taper av den grunn.

Et annet moment som bør nevnes i denne sammenheng er det forholdet som reguleres av dl §106, nr. 8. Kommer ikke en voldgiftsdommer – som har avgjort at voldgiftsklausulen er gyldig – i et konfliktforhold med Dl §106, nr. 8, når han deretter skal dømme i selve tvisten? Vurderingen av tvisten og voldgiftsklausulens gyldighet er for så vidt to separate saker, noe vi ser ved at partene – dersom de ønsker det – vil kunne reise voldgiftssak kun omkring klausulspørsmålet. På den annen side springer begge sakene ut av det samme avtaleforholdet partene imellom. Dersom voldgiftsretten kommer til at det foreligger en gyldig voldgiftsklausul, og partene et par år senere voldgir en tvist som har oppstått fra avtalen, vil vedkommende dommer/e som deltok i den første voldgiftssak, etter mitt skjønn være innhabile, jf dl §106, nr. 8.

Når dommeren blir satt til å vurdere og avgjøre voldgiftsklausulens gyldighet (dvs avgjøre hvorvidt han skal få seg et oppdrag eller ikke), så er det neppe særlig ustødig å hevde at dommeren derved har en (økonomisk) interesse i at saken fremmes, noe som således plasserer dommeren i en alvorlig interessekonflikt.

 

5.7.2 Kontroll av dommerne

Embetsdommeres handlinger er gjenstand for en viss kontroll i og med at saken kan bli prøvet av en høyere rett. I tillegg har man hatt en lite kjent ordning i Justisdepartementet hvor borgere kunne klage dommeren inn for departementet.[150] Departementet kunne da reagere overfor dommeren, enten med en korreks eller en advarsel. Systemet har nærmest ikke vært i bruk.

Når det gjelder voldgift, så har en voldgiftsdommer i realiteten en mye sterkere beskyttelse enn embetsdommeren. Siden saken på mange måter er blitt gjort utilgjengelig for andre enn partene, så finnes det med nødvendighet nær sagt ikke noen kontroll over dommeratferd, bortsett fra dersom spørsmålet skulle bli tatt opp i et ugyldighetssøksmål. Frem til i dag har det for øvrig ikke vært reist noen erstatningssak mot en voldgiftsdommer,[151] men her må man ikke dra den forhastede slutning at voldgiftsdommere ikke kan handle kritikkverdig, siden de ikke blir kritisert. Flere tapende parter i voldgift har fått høre av sin prosessfullmektig at dersom de ønsker å påstå ugyldighet, så må de i hvert fall ikke finne på å kritisere dommerne. Dommermiljøet innefor eksempelvis sjørett er snevert og mektig, og blir slik sett ekstrabeskyttet av prosessfullmektigene. For øvrig er det – for mange – selvsagt at man ikke kritiserer dommere som man en gang i fremtiden kan bli avhengige av.

Høyesterettsadvokat Frode Ringdal uttaler at miljøet i Norge er lite, særlig sjørettsmiljøet, og at de fleste aktørene (dommerne og advokatene) har et godt og tillitsfullt forhold til hverandre.[152] En effektiv sosialisering[153] og sekundærsosialisering[154] er nødvendige elementer i en konstruksjon og opprettholdelse av et miljø. Hvor stor sjansen er for å komme i ubalanse med miljøet, og dermed risikere et negativt resultat i voldgiftsretten, eller en utfrysing, er avhengig av hvor stor normmakt[155] og modelmakt[156] miljøet har. Dette er kjente trekk ved alle miljøer. Dannelsen og vedlikehold av slike miljøer kan man nok neppe hindre. På den annen side kan man hindre at de får uønsket makt. Men hva er uønsket makt?[157] Først må man nok avklare hvor stor makt miljøet har, og på den annen side se om denne griper inn (på uønsket vis) i samfunnets interesser.[158]

Vår naive holdning til dommernes fortreffelighet kommer godt til uttrykk i advokat Dagfinn Dahl’s uttalelse: ”Jeg kan ikke tenke meg at våre dommere trenger kontroll.”[159] Domstolskommisjonens[160] konklusjon mht hvorvidt og eventuelt hvordan det skal slås ned på uønsket dommeratferd, viser at vi fremdeles ikke tar problemet på alvor. Kommisjonen falt ned på en løsning hvor et tilsynsutvalg skal kunne gi advarsel og en mildere form for kritikk mot en dommer som har handlet i strid med god dommerskikk.[161] Men siden reaksjonene skal gis anonymt, vil tiltaket naturlig nok ikke ha noen videre funksjon.

Den holdning at mennesker – når de først er blitt dommere – ikke kan gjøre feil, kommer godt til syne i Domstolskommisjonens arbeide. Kommisjonen fremmer nemlig den tanke at man kan forhindre uønsket dommeratferd ved å forbedre utvelgelsesprosessen, hvor man derved kan finne frem til personen med de rette personlige egenskapene. Man foreslår altså nær sagt å legge skylden på utdanningen, dårlig utvelgelsesmetode, og også selve domstolen – at man har for mange saker, og at det står dårlig til med økonomien – noe som etter kommisjonens holdning kan gi seg utslag i dommeratferden.[162]

Det er rimelig naivt å tro at en person med de høyeste og best kvalifiserte personlige kvaliteter – etter å ha blitt utnevnt som dommer – ikke kan gå hen og gjøre alvorlige og til dels straffbare feilgrep.  Jeg skal vise til et par saker fra USA – ikke for å peke på at det står særlig ille til med deres dommere – men for å vise at man tar problemet på alvor.

U.S. District Judge Robert F. Collins ble i 1991 dømt for bestikkelser, konspirasjon[163] og for å ha motarbeidet lov og rett. Føderale dommere er utnevnt på livstid og kan bare avsettes gjennom riksrett. Dommeren ble fengslet. I 1993 ble det tatt opp spørsmål om å stille dommeren for riksrett. Dommeren søkte avskjed fra sin fengselscelle i Florida.[164]

U.S. District Judge Alcee L. Hastings, ble av senatet i 1989 dømt (i riksrett) for å ha presset en av sakens parter til å betale dommeren en bestikkelse på $150.000, noe Washington Post kaller for ”corrupt conspiracy”. Dommen falt til tross for at dommeren hadde blitt frifunnet av juryen i straffesaken mot ham.[165]

Poenget mitt er kun å gjøre problemet kjent, og vise at man i hvert fall i USA, gjennom deres forskjellige Judicial Conduct Organizations[166] etterforsker  klanderverdig oppførsel hos dommere og andre embetsmenn (til sammen nærmere 100 saker i året over hele USA).

Som en slående kontrast gjengir jeg den svenske domstolskommisjonens resultat mht undersøkelser av forhold omkring etikk i Norge: I Norge pågick tidigare en diskussion om behovet av ett skriftlig etisk regelverk för domare. Man kom emellertid fram til at något behov av skriftliga regler inte förelåg.[167] Det er fremdeles ikke nedfelt noen slike regler i Norge.

Som tidligere nevnt så går man til domstolen i det håp å få gjennomført sin materielle rett, og man går høyst sannsynlig ikke inn i voldgift vitende om at risikoen for tap er større. Derav følger at partene nok har en like stor forventning om dommeretikk i voldgift, som det man har når man tvistes i en av våre alminnelige domstoler.

 

5.7.3 Valg av dommere – integritet og rettferdighet mht voldgiftsprosessen

Er man nå engang tvunget til å la en tvist voldgis, så er det enkelte momenter man må ta i akt. Det skulle være unødvendig å si at rimelig og rettferdig rettergang ved løsning av en tvist, er helt essensielt – ikke bare for den enkelte nordmann, men også for folket i ethvert samfunn.[168] En privat rettergang er igjen helt avhengig av voldgiftsdommerens kvalifikasjoner som inkluderer både ærlighet, integritet, upartiskhet og generell kompetanse innen det området han skal virke i.

Med ærlighet mener jeg at en dommer skal legge for dagen en åpenhet, være pålitelig, troverdig, hederlig (rettsskaffen) og oppriktig. Med integritet menes at dommeren skal utvise en fasthet og autoritet som bygger stødig opp rundt den selvstendighet og uavhengighet som er helt essensiell for en som skal opptre som dommer. Og med upartiskhet menes at dommeren i sitt virke skal være objektiv, rettferdig, tolerant og fordomsfri.

Forklaringen kan virke overflødig. På den annen side viser det seg at mange ikke er klar over at det feiles mht ovennevnte kvalifikasjoner. Ved vurderingen av valg av dommere, er det absolutt ikke tilstrekkelig å legge til grunn vedkommendes navn, tittel eller miljøet han kommer fra. Det kan bli en alvorlig fallgruve å støtte seg til et slikt innholdsløst vurderingsgrunnlag, som eksempelvis en ”særlig fremtredende sjørettsjurist”.

I teorien er det sagt at allmennhetens tillit til voldgiftsprosessen bygger på partenes adgang til å bestemme voldgiftsrettens sammensetning. Videre er det sagt at ønsket om å få ens rettstvister avgjort av dommere som partene på grunn av sitt personlige kjennskap stoler på og har tillit til, er helt naturlig.[169]

Når to parter velger hver sin dommer, så vil en tillit til ”egen” dommer pga personlig kjennskap og vennskap, faktisk medføre en like stor misstillit fra den annens side. Motivet bak troen på løsningen med partsoppnevnte dommere, bygger vel mer på kameratskap og lojalitet, enn på tillit til prosessen. Dersom tilliten til (troen på) rettssystemet avledes av denne slutningen, står man – etter mitt skjønn – overfor en misforstått tillit. Dess bedre og mer personlig et forhold er mellom en dommer og en part, dess større tvil vil motparten ha til at denne dommeren vil avgjøre saken på bakgrunn av en objektiv vurdering. Dette forhold bør ikke beskrives som tillit eller mistillit, men heller grader av lojalitet og kameratskap. Uavhengige domstoler skal jo være den beste garanti mot handlinger som kan være influert av nettopp lojalitet og kameratskap.

Ordningen med partsoppnevnte dommere, basert på kameratskap og lojalitet, vil kunne føre til et øket gap mellom dommerne i deres – i utgangspunktet objektive – syn på det faktum og de bevis som blir lagt frem for retten, i motsetning til hva tre uavhengige dommere vil ha som utgangspunkt når de får seg forelagt saken.

Siden vi har regelen om partsoppnevnte dommere, vil motparten som den naturligste ting i verden se til å skaffe seg en fag-/sakkyndig dommer som har – eller kan se seg i stand til å få – en diametralt motsatt holdning til de fag-/sakkyndige spørsmål som det ens egen oppnevnte dommer forutsetter å ha, og da er man ikke kommet særlig langt. Slik sett kan partsoppnevnelse åpne for splid – i stedet for ro – innad blant dommerne.

Tillit til et system må bygges på en overbevisning om at dommerne vil utøve sitt verv – så godt det lar seg gjøre – på en objektiv måte. Det finnes intet objektivt i det at en ønsker, håper og tror at dommeren vil utøve sitt verv i tråd med ens egen overbevisning.

 

5.7.4 Dommeren – habilitetsproblemet[170]

Dersom en alminnelig domstol har vært satt med en dommer som har vært inhabil etter domstollovens §§ 106-108, vil domstolens avgjørelse lide av en feil som – eksempelvis ved en anke – ubetinget skal føre til opphevelse, jf tvml §384, annet ledd, nr. 1. Lignende regler gjelder etter forvaltningsloven §41, jf §6. Poenget med slike saksbehandlingsregler, er at de skal sikre en riktig avgjørelse.

I en voldgiftsprosess har man ingen ankemulighet, jf tvml §464, annet ledd, første pkt. Dermed blir det nødvendig, og enda viktigere med spesielle regler som kan benyttes mot avgjørelser som lider av en eller annen mangel, og som ikke kan aksepteres av samfunnet. Partene er da gitt muligheten til enten å hevde ugyldighet når den vinnende part ønsker å fullbyrde dommen, jf tvml §467,[171] eller ved å selv, innen visse tidsfrister, reise ugyldighetssøksmål, tvml §469, jf §§ 467 og 468.[172]

Som en vil se av voldgiftsregelverket, så er inhabilitet ikke en absolutt ugyldighetsgrunn. Det fordres av parten at han enten gjør ugyldighetsinnsigelsen gjeldende før dommen er oppfylt, jf tvml §470, eller selv tar aksjon og hevder ugyldighet pga inhabilitet i et eget søksmål, men det er ikke dermed sagt at han vil nå frem i et slikt søksmål.

Ved en anke for de alminnelige domstoler blir dette noe annerledes, da domstolen selv har en viss -  men visstnok ikke særlig streng – undersøkelsesplikt, tvml §383, annet ledd (”Viser det seg…”). Likevel, dersom domstolen undersøker forholdet, og finner at en dommer har hatt interessekonflikter av et eller annet slag, så skal dette føre til opphevelse av den ankede avgjørelsen, jf tvml §383, annet ledd, sammenholdt med §384, annet ledd, nr.1.

Inhabilitet etter dl §§ 106-108 vil være grunnlag for både anke og gjenopptakelse av en sivil sak, jf henholdsvis tvml § 384, annet ledd, nr. 1., og tvml § 405, første ledd. Når det gjelder voldgift derimot, så er det kun de sterke habilitetsinnsigelsene etter dl § 106, som kan være grunnlag for ugyldighet, jf tvml §468, første ledd, nr. 4, dette i motsetning til eksempelvis svensk voldgiftsprosess hvor også de svake innsigelsene kan danne grunnlag for ugyldighet, jf  lag (1999:116) om skiljeförfarande, §34, første ledd, nr. 5.

De svakere habilitetsinnsigelsene etter dl §108 vil kun komme til nytte under selve prosessen, jf tvml §456, første ledd, men når prosessen endelig er over, vil en part i utgangspunktet ikke kunne hevde ugyldighet pga inhabilitet dersom eksempelvis motpartens advokat er en god venn av voldgiftsrettens formann.

Jeg vil anta at man etter dagens regler heller ikke vil kunne hevde ugyldighet hvor dommeren har hatt flere avsluttede oppdrag sammen med motparten eller hans advokat, hvor det derved kan stilles sterk tvil til dommerens evne til å vurdere saken på en objektiv måte, og som kan ha hatt innvirkning på avgjørelsen. Slike avgjørelser kan bli avhengig av hvor sterke bånd det er mellom dommeren og parten eller hans advokat, i stedet for at juss, rimelighet og rettferdighet legges til grunn.

En påstand om inhabilitet i et ugyldighetssøksmål står altså i utgangspunktet mye svakere dersom tvisten har vært løst gjennom en voldgiftsprosess, da inhabilitetsinnsigelsens virkning er avhengig av hvorvidt grunnlaget er bygget på dl §106, eller §108.

Med disse reglene i minnet blir det da om enn enda viktigere for parter i en voldgiftssak å være observante mht dommerne som blir oppnevnt, og deres forhold til partene og saken. Da det i vår voldgiftsprosess ikke eksisterer særlig tvingende regler som gir dommerne plikt – eller får dem til å føle en slik plikt – til å bekjentgjøre slike forhold, blir det mye opp til parten å selv undersøke omstendigheter omkring dommerne, noe som er nærmest umulig – eller i hvert fall meget kostbart – for en part som ikke kjenner forholdene.

Dog vil parten i mange tilfeller ikke ha noen foranledning til å undersøke slike forhold. Av disse grunner har eksempelvis The American Arbitration Association (AAA) i sitt meget grundige etiske reglement nedfelt at det (naturlig nok) er dommeren som står nærmest til å redegjøre for sine interesser, eller ethvert forhold som muligens kan forventes å skape formodninger, mistanke eller tvil om upartiskhet.[173] Domstolloven §113, første ledd, regulerer for så vidt dette forholdet i alminnelig norsk prosess. Lignende regler har man i svensk voldgiftsprosess, jf  lag (1999:116) om skiljeförfarande, §9.

Når dette er sagt stiller jeg samtidig spørsmål ved det forhold at inhabilitetsreglene står sterkere i den alminnelige sivilprosess enn hva de gjør i en voldgiftsprosess. Voldgiftsprosessen er lukket, hvor det således er åpnet opp for at mye rart kan skje, og som vi skal se så mener jeg å ha tilstrekkelig med hold for å si at mye rart virkelig kan skje i en voldgiftsrett, selv når – som Johs. Andenæs uttrykker det i et brev til Riis – vel ansette menn har deltatt.[174]

Jeg ser at det kan skape nye problemer å la dl §108 også få virkning i et ugyldighetssøksmål, men det må være prisen man må betale for å holde på ordningen med partsoppnevnte dommere. Motsatt kan man jo sikre seg ved å la alle voldgiftssaker gå igjennom et institutt med klare regler.

Vi skal straks nedenfor se hvilke konsekvenser det kan få at dommerne er inhabile i en voldgiftsprosess.

 

5.7.4.1 Høyesterettsadvokat Ole Lund

Før jeg går nærmere inn på eksempler rundt habilitetsproblematikken i voldgift, vil jeg kort redegjøre for Ole Lunds forhold til O&U, da dette har sammenheng med de andre dommernes forhold til Riis-saken. Høyesterettsadvokat Ole Lund hadde helt siden tidlig i 1972 arbeidet for O&U.[175] Da Lund avsluttet sitt virke som lektor ved Det juridiske fakultet i Oslo i 1965, gikk han inn i Nordisk Skibsrederforening. Her arbeidet han frem til han den 6 august 1974 ble ansatt som administrerende direktør i O&U, med virkning fra 1 januar 1975.

Under forberedelsene til voldgiftssaken og under hovedforhandlingene, var altså Lund den ledende skikkelsen i O&U, og hadde som en ser hatt til dels omfattende arbeidsoppgaver for O&U.

Dersom man kan forestille seg at Lund fikk kommisjoner (noe som ikke ville være unormalt) av enkelte av de avtaler han gjorde for O&U, mens han var ansatt i Nordisk Skipsrederforening, hvor avtalene og kommisjonene var avhengige av rederiets eksistens, så hadde Lund en ekstra interesse i rederiets fortsatte drift, samt en mulig interessekonflikt med Nordisk. Lund hadde da også fått pant i MS Sognefjell før voldgiftsdommen falt. Dersom Riis hadde vunnet voldgiftssaken, ville Lund kunne komme i store problemer, da han gjennom en sannsynlig straffbar handling[176] faktisk ble sittende med et rettsstridig pant i et skip som verken han eller O&U hadde råderett over. Lund må dermed sies å ha hatt til dels store interesser i at Amelia Riis ikke skulle vinne frem i voldgiftsretten.

Jeg går nå over til å se litt nærmere på habilitetsproblematikken i Riis-saken.

 

5.7.4.2 Voldgiftsdommer Sjur Brækhus - habilitetsspørsmål

Professor dr.juris Sjur Brækhus ble i slutten av juli 1974 spurt om han kunne påta seg oppdraget som voldgiftsdommer for Riis. Brækhus avslo forespørselen på bakgrunn av at han og professor Thor Falkanger i 1969 hadde avgitt en betenkning omkring en del arverettslige spørsmål i saken. Den 12 august 1974 – seks dager etter at Ole Lund hadde blitt ansatt som adm.dir. i O&U – kom Brækhus likevel tilbake til Riis, og ba om å få oppdraget. Han ble deretter engasjert som dommer i saken.

I følge AAA’s etiske regler, så er det i strid med prosessens integritet dersom man ber om å få et oppdrag.[177] Har vedkommende først vurdert forholdene dit hen at han står overfor interessekonflikter som diskvalifiserer fra å sitte som dommer, skal det store endringer til i parts-/saksforholdet før man kan ta opp vurderingen på ny. I Riis-saken var det ikke – i dette korte tidsrommet – inntruffet endringer av denne art, noe som burde utelukke en revurdering av ens egen habilitet. På den annen side hadde høyesterettsadvokat Ole Lund, en person med sterk tilknytning til sjørettsmiljøet rundt Brækhus, blitt ansatt som adm.dir. i O&U. Med andre ord skulle dette heller tilsi at det kom til enda et moment i favør av inhabilitet, i stedet for det motsatte.

Foretar man likevel en slik revurdering, bør man i det minste redegjøre for hva en bygger det nye synet på. Dog vil en slik revurdering som i dette tilfellet bære så stort preg av tvil i seg, at vedkommende burde la være å tilby sine tjenester som dommer. Jeg viser først og fremst til prinsippet om at en dommer ikke skal be om å få et oppdrag, noe Brækhus altså gjorde. I tillegg mener jeg at det eksisterer et prinsipp om at en person som blir forespurt om et slikt oppdrag, har en plikt til å undersøke hvorvidt han kan ta oppdraget, både med hensyn til det faglige så vel som med hensyn til eventuelle person- eller sakskonflikter.

Det var etter en slik grundig vurdering at Brækhus vurderte seg selv som inhabil. Når han siden kommer tilbake, vil det straks kunne oppstå en formodning, gjetning eller mistanke om at noe kan være galt mht partiskhet, favorisering, forutinntatthet, forhåndsdømming, eller lignende, noe man absolutt bør unngå i den allerede så skjøre voldgiftsordningen.

 

5.7.4.3 Voldgiftsdommer Knut Rasmussen - habilitetsspørsmål

Domstolloven §106, nr. 1, sier at ingen kan være dommer eller lagrettemedlem: ”naar han selv er part i saken eller medberettiget, medforpligtet eller regrespligtig i forhold til en part, eller naar han i en straffesak er fornærmet ved den strafbare handling.”

Idet Einar og Amelia Riis krever voldgift, 12 juli 1974, hadde Høyesterettsadvokat Frode Ringdal og Høyesterettsadvokat Knut Rasmussen nettopp avsluttet sitt felles arbeide med å selge fem tankskip for O&U.[178] Få måneder etter blir Ringdal engasjert som prosessfullmektig for A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen, mens Rasmussen blir engasjert som A/S Falkefjell’s og Kristoffer Olsens partsoppnevnte voldgiftsdommer. En mulig habilitetskonflikt er – som en ser – åpenbar.

Høyesterettsadvokatene Ringdal og Rasmussen hadde siden 1972 vært engasjert av O&U i den hensikt å føre ut av landet (selge til seg selv ute)[179] en del kysttankskip, dette antakelig av skatte- og arveavgiftsmessige hensyn. Eksportlisens ble i første omgang nektet, mens lisens ble innvilget den 24 mai 1974 – etter at det ble avgitt erklæringer fra rederiet om at ingen av kjøperselskapene hadde noen norske interesser. Deretter ble båtene solgt ut av landet. I et notat fra Andreas W Semb[180] til O&U den 1 februar 1975 heter det: " … På alle O&U’s skuter her nede er forholdene meget bra."[181] Mye tyder altså på at salget som høyesterettsadvokatene Rasmussen og Ringdal foresto, var proforma. O&U var fortsatt de reelle eiere.

Det var altså et meget tett bånd mellom Rasmussen, Ringdal og O&U. Salget av skipene var for øvrig i strid med Amelia Riis’ arverettslige interesser i hennes mors dødsbo.[182] Dersom det skulle vise seg at salget var rettsstridig,[183] kunne Riis ha reist erstatningskrav mot både Rasmussen og Ringdal for deres medvirkning i de erstatningsbetingede handlinger. Dl §106, nr. 1, sier at ingen kan være dommer når han selv er regresspliktig i forhold til en part. Også en erstatningsplikt vil falle inn under ordlyden.[184] Det er tilstrekkelig at det foreligger en mulighet for erstatningsansvar.[185]

Man må også kunne anta at både Rasmussen og Ringdal kunne være interessert i flere lignende oppdrag fra rederiet O&U, dette blir særlig antakelig da de jo lyktes med salget. Forretningsmessige forhold mellom en dommer og en part, er et sentralt moment som kan føre til inhabilitet.[186]

Disse omstendigheter tatt i betraktning, så vil det eksistere et forhold mellom voldgiftsdommer Rasmussen, O&U og rederiets advokat som fører til at Rasmussen vil opptre i konflikt med dl §106, nr. 1. Rasmussen selv ser ikke noe problem og uttaler i brev til Riis at: ”Jeg følte selv at jeg kunne dømme i saken på et objektivt grunnlag.”[187] Når dette er sagt, så gjenstår det å understreke at både Rasmussen og Ringdal hører til det tette sjørettsmiljøet rundt Brækhus.

I AAA’s etiske regler er det nedfelt at dommeren skal opplyse partene om enhver indirekte eller direkte personlig interesse i sakens materielle side, ethvert eksisterende eller tidligere finansielt, forretningsmessig, profesjonelt, familiært eller sosialt forhold som rimeligvis kan virke inn på ens upartiskhet, eller som rimeligvis kan skape et inntrykk av partiskhet eller forutinntatthet.

Til tross for at vi ikke har lignende veiledning mht den norske voldgiftsprosessen, så vil jeg hevde at de samme retningslinjene må virke også for en norsk voldgiftsdommer, dersom man skal ha et håp om at den norske voldgiftsordning skal bli tatt seriøst utenfor landets grenser.

Etter mitt skjønn er det liten tvil om at høyesterettsdommer Knut Rasmussen ble satt i en interessekonflikt i det han ble spurt om å ta oppdraget. Han skulle derfor ha gjort familien Riis kjent med forholdet. O&U var jo allerede kjent med dette. Når dette likevel ikke ble gjort, har Rasmussen derved forbrutt seg mot grunnleggende etiske prinsipper, og det er nok ikke for sterkt å si at dommen av disse grunner burde ha vært kjent ugyldig. Ser man hen til rederiets manglende tilkjennegivelse av forholdet, var dette samtidig et lojalitetsbrudd så alvorlig at Riis nok kunne ha gått fra voldgiftsklausulen av den grunn. En slik klausul er intet annet enn en avtale, som på lik linje med andre avtaler kan være gjenstand for mislighold og heving.

Lojalitet overfor hverandre er langt viktigere i en voldgiftsprosess enn i alminnelig prosess, og mot illojal opptreden står volgiftsprosessen svakt, noe jeg vil komme tilbake til under diskusjonen omkring prosessbedrag og falsk forklaring.

Når motivet for å bekjentgjøre ethvert slikt forhold beklageligvis ikke finnes i ønsket om å oppfylle lov og rett, men i redselen for å bli tatt for brudd mot lov og rett, så ser en fort hvor svakt en står i voldgift uten presise etiske regler som gir følger ved overtramp.

 

5.7.4.4 Voldgiftsdommer Gunnar Aasland - habilitetsspørsmål

Den gang advokat i regjeringsadvokatembetet, Gunnar Aasland, ble av Rasmussen og Brækhus i fellesskap oppnevnt som formann for voldgiftsretten. Aaslands venn, høyesterettsadvokat Lund, var allerede ansatt som administrerende direktør i rederiet, da Aasland ble oppnevnt som voldgiftsrettens administrator.

Etter embetseksamen i 1961 ble Aasland ansatt hos advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co.[188] I 1963 begynte han sine doktorgradsstudier, men avbrøt disse etter fire år, og ble i 1967 ansatt hos regjeringsadvokaten. Her arbeidet han frem til 1969 da han gikk over til Nordisk skibsrederforening, hvor han ble arbeidende under høyesterettsadvokat Ole Lund frem til 1972, da han igjen gikk inn i regjeringsadvokatembetet, hvor han fortsatte frem til han ble utnevnt til dommer i Høyesterett i 1979.

Da Aasland mottok oppdraget som formann i voldgiftsretten i midten av august 1974, hadde han altså arbeidet under både Frode Ringdal og Ole Lund, to sentrale personer i voldgiftssaken.

I tillegg så arbeidet Aasland under regjeringsadvokat Bjørn Haug mens både Riis- og Reksten-saken  pågikk.[189] Staten ved regjeringen og regjeringsadvokat Bjørn Haug hadde store interesser i å redde både Akers Mek. og Hilmar Reksten.[190] Dette kunne de ikke klare dersom Amelia Riis hadde vunnet, i og med at O&U’s kreditor (DnC) derved måtte ha funnet seg i å gå på Reksten med sitt krav, med en konkurs for Reksten som eneste utvei.

Det er hevet over tvil at staten allerede hadde bestemt seg for å gå inn med en redningsaksjon for Reksten og Aker-gruppen.[191] Når staten har gjort dette, hvor de har  bevilget (eller hadde planlagt) milliarder av kroner til denne redningen, er det lite trolig at de deretter tillater en for så vidt liten kreditor (DnC) – med et uprioritert certepartihyrekrav – å velte hele redningen, og påføre staten enorme tap.

Etter mitt skjønn er det mye som taler for at dette var rammene for voldgiften i Riis-saken. Uavhengig av dette er det mye som taler for at regjeringsadvokaten ville tjene på et negativt resultat for Riis, og således et positivt resultat for rederiet O&U, som derved ville være positivt for Reksten, hans kreditorer og statens redningsplan. Slik sett burde advokat Aasland – i og med det inntrykk av uforenelige interesser som situasjonen skapte – ha redegjort for embetets/statens interesser i Reksten-gruppens endelikt, og at et resultat i Riis-voldgiften, ville få konsekvenser for statens redningsaksjoner i Rekstengruppen.

Endelig bør en se litt nærmere på Aaslands forhold til rederiets leder, Ole Lund. Som nevnt ovenfor, eksisterte det et tett bånd mellom Aasland og Lund. I tillegg til dette hadde Aasland i flere år arbeidet under Ole Lunds ledelse i Nordisk Skipsrederforening. Dette forholdet – som naturligvis skulle ha vært gjort kjent for partene – var helt ukjent for Riis. Hvorvidt det var opparbeidet tette bånd mellom Aasland og Ringdal er uvisst, dog skulle nok også dette ha vært gjort kjent for Riis.

Når vi ser hen til flere av O&U’s styrereferater fra høsten 1974 – etter at voldgiftssak er reist – hvor det klart fremgår at MS Sognefjell er og skal være rederiets redning gjennom likviditetskrisen i 1975,[192] mens rederiet i retten på den annen side prosederer som om skipet skal overføres til Riis, så er flere ting ganske opplagt. For det første er det lite troverdig når Ole Lund sier at han ikke ville vite, og ikke visste noe om tvistene mellom Amelia Riis og Falkefjell/Kristoffer Olsen.[193] Det er vel således gitt at Lund visste om MS Sognefjell’s skjebne; MS Sognefjell skulle jo gjennom hele 1975 rette opp i rederiets likviditetskrise.

For det annet er det meget sannsynlig at skipet også var pantsatt til DnC, allerede høsten 1974, og i så tilfelle var jo hele voldgiftssaken kun et spill med et allerede gitt resultat. Se like nedenfor.

Den omstendighet at Aasland og Lund var gode venner, skulle opplagt ha tvunget begge til å gjøre familien Riis oppmerksom på disse forholdene. Det er i hvert fall ikke tvil om at dersom Riis hadde fått slik kjennskap, som jeg til nå har redegjort for, så hadde familien protestert på dommeroppnevnelsene.

 

5.7.5 Diskresjon i voldgift - konsekvenser

Diskresjon er en av voldgiftens kjennetegn. Den 28 april 1975 ringer Ole Lund til sin venn Aasland og ber om å få domskonklusjonen.[194] Gjennom denne spesialservicen får Lund domskonklusjonen (på null and void) fem dager før dommen signeres og forkynnes. Spesialtjenesten vil slik jeg ser det straks reise spørsmål omkring Aaslands interesse i saken. Det reises altså et spørsmål om habilitet.

Hvorfor måtte Lund ha dommen straks? Hvilke forhold var avgjørende for at Aasland og de to andre dommerne ga dommen over telefon til Lund? Er det noen av partene som ville ha en fordel av at dom ble gitt straks?

 Riis-dommen bærer ikke særlig preg av diskresjon. I følge Napers styrenotater og Aaslands egen forklaring til Høyesterett i Rt-1985-413, ble altså domskonklusjonen gitt til Lund den 28 april, fem dager før dommen var underskrevet. Lund ringte straks til Naper og fortalte ham om resultatet. Naper på sin side ringte resultatet videre til Erik Friis i Mantrust.[195] Det tegnes derved et bilde av en situasjon hvor det – langt ut over Kristoffer Olsens egen sfære – virker som om det var et stort behov for å få vite resultatet. Hvorfor?

Banksyndikatet bak Rekstens Palmerston-lån,[196] ville kjøre Reksten konkurs dersom de ikke fikk innbetalt $10 mill. den 30 april 1975. Reksten hadde ikke penger i Norge. DnC med Mantrust i ryggen hadde etter alt å dømme fått beskjed om å holde seg unna Reksten, en beskjed de ikke ville ta hensyn til dersom de ikke fikk sikkerheter fra annet hold som substitutt for det foreløpige tapet av ikke å kunne gå på Reksten for sitt krav på ca $11 mill.

En eller annen engelskspråklig person eller institusjon må ha krevd at dommen mellom Amelia Riis og A/S Falkefjell/Kristoffer Olsen skulle gå ut på ”null and void”. Som jeg har nevnt tidligere så var det ikke prosedert rundt dette temaet. Rederiets påstander for retten viser da også at man mente at Påskeavtalen skulle etterfølges. Likevel; den 26 april blir det laget en panteobligasjon – med pant i MS Sognefjell for $ 8 mill. – utstedt til høyesterettsadvokatene Ole Lund og Christian Haneborg. På den kviteringen som Haneborg skrev under på og som han ga til rederiet, står det at pantet skal leveres tilbake til rederiet dersom domskonklusjonen blir ”null and void”.[197] Alt peker i retning av at pantet ble tinglyst før dom hadde falt, og at det var Mantrust som hadde krevd denne domskonklusjonen.

En kan reise spørsmål om hvorvidt det virkelig var denne konklusjonen Aasland ga til Lund. Denne tvil kan tilbakevises gjennom Napers styrenotat av 2 mai 1975. I notatet skriver han at direktør Lund hadde fått resultatet og at Påskeavtalen var erklært ”null and void.” Videre skriver han at Eric Friis hadde sagt at dersom dette domsresultatet ble meddelt Mantrust i New York, så ville han straks få krav derfra om ”to go and grab it,” det vil si ”gå og ta pantet.”

Dersom man hadde lagt til grunn domskonklusjonen av 2 mai, som kun gikk ut på heving, så ville ingen kreditor ved sine fulle fem forlate et rettmessige krav man hadde på Reksten, for så å gå mot O&U og si ”go and grab it” om et pant som selv DnC omtaler som rettsstridig,[198] og som for øvrig var pant for eldre gjeld, noe som i en likviditetskrise måtte anses for å være en forfordeling av andre kreditorer, som igjen kan være straffbart både mht rederiets så vel som bankenes handlinger, jf strl §283a, eller §284, jf §288. Mantrust må nok ha krevd (og fått) noe mer en Napers nakne tolking av Lunds samtale med Aasland.

Ved en alminnelig dom på heving pga mislighold, vil det fremdeles foreligge et erstatningskrav fra Riis mot rederiet, lik verdien av Påskeavtalen.[199] Med et enormt erstatningskrav hengende over rederiet, skulle det være unødvendig å si at Mantrust selvsagt ikke ville ha gitt slipp på sitt krav mot Reksten for i stedet å få pant i et skip som ved en konkurs straks kunne bli omstøtt, noe som høyst sannsynlig ville vært tilfelle dersom man hadde lagt til grunn heving med påfølgende erstatningskrav mot rederiet.

La det være sagt: Hadde Riis hatt ”aktive” advokater til å bistå seg den gang, så ville disse, straks dom på heving hadde falt, ha tatt arrest i MS Sognefjell og andre aktiva rederiet måtte eie. En slik situasjon ville naturligvis ikke ha vært særlig ønskelig fra Mantrust’s side, hvor det naturlige hadde vært at de hadde fortsatt med å gå på Reksten for sitt krav.

Situasjonen etter en hevingsdom vil altså være status quo, hvor rederiet vil ha hengende over seg et enormt krav fra Riis. Verdien av Påskeavtalen var på $12 mill. den 6 mai 1974. Videre hadde rederiet rettsstridig beriket seg ved å fortsette å forføye over skipet som om det var rederiets eget skip, ved at de pantsatte skipet høsten 1974 samt at de tilvendte seg alle fraktinntekter for perioden frem til dommen falt på til sammen ca $2 mill. Dette er verdier som ikke under noen omstendigheter kunne tilfalle rederiet under de rådende forhold, hvor rederiet etter mitt skjønn hadde opptrådt både illojalt og straffbart.

Enda et moment taler for at dommerne og kreditorene rundt O&U og Reksten kan ha samarbeidet mht resultatet i Riis-saken: I Napers styrenotat av 25 april 1975 står det nemlig følgende: ”Hvis voldgiftsavgjørelsen følger rederiets påstand (at Amelia Riis skal overta skipet) vil følgelig fru Riis allerede mandag (dvs den 28 april) kunne gå til advokat Hirsch med sine aksjer, og forlange skjøtet utlevert.”[200]

Hvordan kan det ha seg at Naper og kreditor DnC allerede den 25 april visste at voldgiftsretten skulle komme med resultatet mandag den 28 april? Hvordan kunne Christian Haneborg, som ikke engang var part i saken, vite at det kunne falle en ”null and void” avgjørelse?[201] Og hvordan har det seg at Lund dro ned på skipsregisteret og fikk tinglyst pantet i MS Sognefjell også på denne dagen, i tid før han hadde telefonsamtalen med Aasland?

Ren logikk tilsier at han ikke har vært og fått tinglyst pant etter samtalen med Aasland, for i den samtalen fikk han ”null and void” resultatet, som var et vilkår for å få tilbakelevert pantet. Ergo skulle det ikke være noen grunn for å ta pant i skipet etter å ha fått dette resultatet. I og med at pantet ble tatt før resultatet forelå, vil handlingen kunne være straffbar, jf strl §277. Med det strafferettslige aspektet hengende over seg så føler jeg at Lund må ha reist ned på registeret med en garanti for at det han (eller hans medhjelpere) nå gjorde ikke ville bli påtalt.

Personlig er jeg overbevist om at Mantrust, før de frafalt kravet mot Reksten, krevde pantet (som de allerede må ha hatt i MS Sognefjell) tinglyst. Og med de samme strafferettslige konsekvenser hengende over seg, anser jeg det for rimelig sikkert at også Mantrust må ha fått en eller annen form for sikkerhet av staten, som sto som koordinator for redningen av Reksten.

En annen ting som er like oppsiktsvekkende er at denne domskonklusjonen må ha vært gitt av alle de tre dommerne i full enighet den 28 april. Det er nemlig lite trolig at én dommer gir ut en konklusjon av en slik karakter – en uke før en annen konklusjon skal forkynnes – med viten om konsekvensene, uten å konferere med de andre dommerne. Slik situasjonen var, kan mye tale for at både Rasmussen og Brækhus var klar over at domskonklusjonen skulle gis til Ole Lund den 28 april.[202]

Når Lund gjennom Aasland’s spesialservice fikk dommen før den var kunngjort, med en slik konklusjon som ikke stemmer med konklusjonen gitt den 2 mai, så oppstår spørsmålet; visste også Aasland om at det var tatt pant i MS Sognefjell da han snakket med sin gode venn? Som vi har sett så henger akkurat denne konklusjonen og panttakelsen med kviteringen sammen som erteris med statens og Mantrusts krav.

Aasland – og de andre dommerne – må ha skjønt alvoret av det de nå gjorde, og av den grunn bør man kunne gå ut fra at Aasland har spurt Lund hvorfor han måtte ha dommen nå, og dermed kan han ha fått vite om det rettsstridige pantet. På den annen side så føler jeg vel at denne telefonsamtalen i store trekk er et røykteppe. Hvorfor skulle Lund ringe sin venn og be om denne dommen den 28 april? Meget tyder jo på at man visste om resultatet allerede den 25 april, og kanskje lang tid før dette, da mye peker i retning at konklusjonen var planlagt god tid i forveien av selve hovedforhandlingene. Uansett hvordan man ser på dette, må en kunne anta at Aasland – og de andre dommerne – må ha visst om pantet, like mye som de må ha visst at det de gjorde ved å gi dommen på forhånd, med et slikt resultat, ikke var – skal vi si – alminnelig kutyme blant dommere, og som på toppen av det hele må ha satt alle de tre dommerne i en problematisk posisjon hva gjelder deres habilitet.

Det har interesse å nevne enda et moment som kan tale for at Riis-dommen I var forutbestemt: Mye taler altså for at både kreditorene og O&U har fått signaler om at det skulle gis en dom den 28 april. Men hva visste de egentlig om resultatet? I kviteringen som Haneborg skrev flere dager før dommen ble gitt muntlig, sies det at pantet skal leveres tilbake til rederiet dersom Påskeavtalen skulle kjennes null and void, et tema det ikke var – og heller ikke skulle prosederes over, noe som skulle gi tilstrekkelig grunnlag for å hevde at kreditorene og O&U altså høyst sannsynlig visste om resultatet.

I denne korte avhandlingen er det ikke plass til å gå grundigere inn i sakskomplekset for å se hva som virkelig har skjedd. På den annen side mener jeg at jeg i tilstrekkelig grad har klart å dokumentere en del faktum omkring dommernes handlinger, som i sin tur reiser spørsmål hvorvidt prosessreglene i voldgift ivaretar partenes interesser på en forsvarlig måte.

Til tross for klare habilitetskonflikter i Riis-saken, så har det 26 år etter at voldgiftsdommen falt, og etter to forsøk i Høyesterett,[203] ikke latt seg gjøre å kjenne denne dommen ugyldig. Dette gir meg det klare signal at det må være noe alvorlig galt med voldgiftsreglene og kontrollfunksjonen slik de fungerer i Norge. Hvor problemet ligger; det beskyttende sjørettsmiljøet, systemmakt som får dommere og advokater til å tro at det forventes gitte løsninger, dårlige prosessuelle regler som skal beskytte den materielle rett, politisk makt som ved hjelp av systemtro tjenere (advokater, dommere, sakkyndige) opererer i prosessen, har ikke jeg mulighet for å ta stilling til her. Det kan være et av momentene, men det kan like gjerne være en kombinasjon av alle.

Det skal legges til at dersom Riis hadde vunnet, så hadde det høyst sannsynlig ikke blitt noe av voldgiftssaken mellom Reksten og Akers. I og med at Brækhus samtidig var dommer også i Reksten-voldgiften, er det fornuftig å reise spørsmålet hvorvidt Brækhus kunne ha økonomiske interesser i å ”redde” honorarene sine i Reksten-voldgiften ved å la Amelia tape.

Endelig må det nevnes at samtidig som at det nærmest ikke var diskresjon rundt resultatet selv lang tid før Riis-dommen forelå, så har på den annen side diskresjonskravet (altså manglende offentlig kontroll) rundt voldgift hindret Riis i å få rettet opp i sitt rettstap.

 

5.7.6 Videre om habilietet

Selv om disse habilitetsforholdene til de tre dommerne subsumeres under domstolloven §108 – og altså derved neppe kan påberopes som ugyldighetsgrunner ved ugyldighetssøksmål[204] – så kan disse omstendighetene likevel brukes som innsigelsesgrunn etter tvml §456, første ledd. På den annen side så kan partene med bindende virkning fraskrive seg retten til innsigelser som berører habilitet etter §108, da disse altså ikke er ugyldighetsgrunner, jf motsetningsvis §471.

Som jeg også har nevnt ovenfor, så finner jeg det rimelig uforsvarlig at innsigelser etter dl §108 vil få gjennomslag under en voldgiftsprosess, mens dersom parten ikke gjøres kjent med disse forholdene før etter at dom er avsagt, så er man avskåret fra å bruke dem. Som en ser så kan et sterkt vennskap være like skadelig, og få like store konsekvenser for resultatet, som omstendigheter som nevnt i dl §106.

Det blir hele tiden brukt som en unnskyldning at landet er så lite, hvor alle kjenner alle. Dette er ikke helt riktig, landet er nok litt større enn som så. På den annen side så burde denne situasjonen framkalle en enda større iakttakelse av problemet. I tillegg så fritar ikke landets størrelse på noen måte noen fra å gi de opplysninger som forventes om ens forhold til en part eller sak.

Verken Aasland, Brækhus eller Rasmussen hadde grunn til å tro at familien Riis – som hadde bodd i Roma siden like etter krigen – skulle vite om de små forhold som eksisterte i Norge, og hvem som kjente hvem.

 

5.8 Eksempler fra prosessen

5.8.1 Tilsidesettelse av materielle rettigheter som kan peke på partiskhet i Riis-dommen I

Voldgiftsretten legger til grunn at Påskeavtalen var en bytteavtale, noe jeg mener er galt, og som kontraktens ordlyd heller ikke støtter. Påskeavtalen var ment å skulle gjenspeile en enighet om deling av dødsboet, noe voldgiftsretten ser bort fra. Dette kommer klarest frem hvor dommerne statuerer at Amelia ikke har rett til naturaloppfyllelse, jf Riis-dommen I s. 58 – noe som derimot er den prinsipale løsningen ved skifte, jf sl §61, første ledd. Videre legger voldgiftsretten til grunn at rederiet må få tid på seg til skatte- og arveavgiftsplanlegging, dette går igjen gjennom store deler av dommen, jf eksempelvis s. 41, 43, 44, 45, 46 (spesielt), og 52. Voldgiftsretten lar det altså bli Riis’ risiko hvorvidt og eventuelt når rederiet makter å oppfylle avtalen pga skatte- og arveavgiftsmessige forhold, jf Riis-dommen I, spesielt side 46.

Riis hadde intet å skjule, og var forberedt på å betale kr 7 mill. i arveavgift. På den annen side ønsket nok ikke Kristoffer Olsen å betale ett øre i slik avgift, noe en ser ved å lese Påskeavtalen’s §6, annet ledd, hvor det gjøres klart at alle aksjene som skulle vært gjenstand for arveavgift, og som ved dom av 30 mai 1973 hadde blitt tilført boet, skulle fortsette å være Olsens eiendom. Det vil med andre ord si at Olsen gjennom Påskeavtalen unndro enorme summer fra staten. Dette unnlot voldgiftsretten å se hen til.

I dommen s. 58 sier retten at Riis ikke kunne kreve penger – og at det var ugjennomførlig – i skipets sted. Dette begrunnes ikke nærmere. Ser man på Påskeavtalen’s §1, femte ledd, så står det derimot at forsikringssummen ved et totalforlis før levering, skal tre inn i skipets sted. Ved Påskeavtalens undertegnelse blir altså Amelia Riis den begunstigede etter forsikringsavtale, og voldgiftsrettens tolkning strider igjen helt klart mot avtalens ordlyd. 

Skal man følge voldgiftsrettens logikk, skulle Riis være berettiget erstatning for innseilte fraktinntekter fra den dato avtalen kunne gjennomføres. Retten kom frem til at Påskeavtalen tidligst kunne oppfylles i første halvdel av juli 1974,[205] noe som fikk til følge at Riis ikke kunne ha noe verditap før dette tidspunkt. Derimot så har retten uten videre lagt til grunn at Riis likevel har krav på innseilte fraktinntekter fra den dagen avtalen skulle oppfylles, nemlig den 6 mai 1975.[206] Dette standpunkt står i sterk konflikt med rettens tidligere diskusjon omkring erstatningsutmåling, som førte til rettstap for Riis.

Et annet viktig moment som ikke kommer så godt frem i dommen – og som jeg kommer tilbake til nedenfor – er at til tross for at et meget sentralt vitne fra Handelsdepartementet sier at eksportlisens kan gis på timen, så legger voldgiftsretten i realiteten til grunn at det tar minst tre måneder å gi slik lisens! Voldgiftsretten begrunner heller ikke dette standpunkt foruten de tidligere nevnte skatte- og arveavgiftsstandpunkt.

Dommen er avsagt av landets fremste state-of-the-art jurister innen sjøretten, og skal – ifølge dem selv – være som ”sjømerker i den juridiske farled; jo flere man har, dess sikrere blir seilasen.”[207] Sjørettsmiljøet bruker gjerne denne beskrivelsen når de skal snakke om voldgift som rettskildefaktor. Jeg mener å ha belegg for å si at voldgift er som sjømerker uten lys; dess mørkere det er og dess mindre man kjenner sjørettsmiljøet, dess mer farefull blir seilasen.

Et annet problem som vi møter i Riis-saken, og som kan skrive seg tilbake til habilitetsproblemer og vennetjenester, er den såkalte verditidspunktsforskyvningen som ble brekkstangen dommerne brukte for å frifinne rederiet. Rederiet hevdet at misligholdet den 6 mai 1975 skyldtes at Handelsdepartementet ikke innvilget eksportlisens på skalaverdi. Voldgiftsretten mente at rederiet måtte få tid på seg til å søke om ny eksportlisens basert på eventuelt nye tall. Samtidig falt bulkmarkedet drastisk. Under erstatningsutmålingsdiskusjonen ga voldgiftsretten rederiet to måneder til å arbeide med eksportlisenssøknaden. Voldgiftsretten mente nemlig at rederiet/Kristoffer Olsen – som ved et slikt generasjonsskifte var pliktig til å betale arveavgift – måtte få god tid på seg til å ordne med overføringen til skalaverdi eller annen lav verdi, da rederiet ellers kunne risikere ”…særdeles ubehagelige skatteproblemer,”[208] og ”…det var av sentral betydning for rederiet å få gjennomført dette opplegget.”[209]

Rent bortsett fra at Kristoffer Olsen hadde hatt ca 25 år på seg til å vurdere hvordan han skulle ordne arveutløsningen med Amelia, så er det oppsiktsvekkende at tre state-of-the-art jurister rent faktisk gir rederiet anledning til å drive skatte- og arveavgiftsplanlegging, også i tid etter at avtalen skulle vært gjennomført. Rederiet viser allerede i februar 1975 at de ønsket å gi Amelia skipet Sognefjell – til skalaverdi kr 22.7 mill. – og at det var viktig å ”beskytte” seg mot skatter og avgifter ved å belaste Amelia for alle disse utgiftene.[210]

På side 45 i dommen sier retten at rederiet ikke kunne bebreides for at departementet ikke godkjente eksportlisenssøknaden på skalaverdien, og at Amelia Riis måtte finne seg i denne forsinkelsen. Dette må være gal forståelse av både faktum og alminnelig avtalerett. Det retten i realiteten uttaler er at et rederi kan inngå avtaler om salg av skip og bryte avtalen for en stund fremover – uten å måtte betale erstatning – dersom markedet eksempelvis er stigende og man derfor ønsker kjøre skipet inn på spotmarkedet og tjene en slant ekstra. Retten gir rederiet i et slikt tilfelle muligheten til å hindre gjennomføringen av avtalen ved å gi departementet opplysninger som opplagt vil føre til avslag. Som i Riis-saken; søknaden om eksportlisens på skalaverdi, var i realiteten en søknad om å få avslag for å hindre gjennomføring av avtalen.

Ekspedisjonssjef Hans Lomsdalen fra Handelsdepartementet vitnet for voldgiftsretten at slik lisens kunne gis på timen, gjerne på søndager dersom det var prekært. Dette er fornuftig. Shipping har alltid vært et marked hvor priser stiger og synker meget hurtig. Skal det være noen ide å handle i markedet, og unngå svære tap, så vil det være forstandig av staten ikke å hindre dette forretningsområdet som i mange år var Norges største valutainntektsgrunnlag. I Riis-saken tok det nærmere 5 måneder fra rederiet var klar over hvilket skip de skulle søke eksportlisens for, til lisens ble gitt. Uten å ha støtte i praksis, mener retten selv at to måneder må være riktig saksbehandlingstid.

Dette er absurd, og det er tilstrekkelig å nevne at eksportlisenssøknaden for MT Vardefjell ble behandlet – og avgjort – av departementet på to dager. Departementet fikk søknaden den 12 desember 1972, og ga lisens den 14 desember.[211] Dette stemmer overens med Lomsdalens uttalelser, og sunn fornuft.

Grunnen til at voldgiftsretten likevel utfører denne ”verditidspunktsforskyvningen”, må antas å være at Riis for voldgiftsretten har krevd et minimumsbeløp på kr 18 mill.[212] som verditapserstatning i tillegg til skipet. Dersom retten kom frem til at Riis ikke hadde krav på så mye, hadde advokatene til Riis lagt inn en atter subsidiær påstand om heving, men de hadde ”glemt” å redegjøre for innholdet i påstanden, både i prosedyren og i påstandskriftet. Samtidig la helt plutselig også rederiet inn en subsidiær påstand om heving, uten at noen vet hvorfor, og på hvilket grunnlag. Dersom verditapserstatningen som retten skulle beregne ikke nådde opp til det minimumsnivået Riis hadde lagt, og samtidig ble høyere enn det rederiet kunne gå med på, så sa voldgiftsretten at de da måtte falle tilbake på partenes ”identiske” hevingspåstander.

Som jeg har forklart ovenfor,[213] var staten og kreditorene avhengig av en negativ dom for Riis. Voldgiftsretten forskjøv derved skjæringstidspunktet for rederiets mislighold tilstrekkelig langt frem i tid, slik at erstatningsbeløpet sank til under kr. 18 mill. Da var det bare for retten å si at erstatningsbeløpet ikke nådde opp, og siden rederiet på den siste dagen hadde snudd 180 grader og krevd heving – noe de ikke uten videre hadde prosessuell adgang til å gjøre – så kunne retten falle ned på disposisjonsprinsippet; begge parter hadde krevd heving av Påskeavtalen, og da måtte det bli slik, hevdet retten, uten å ta stilling til de materielle vilkår for heving. Hva retten har ment med domskonklusjonen; heving, finner man ikke ut av ved å lese dommen.

Retten brøt her med flere prinsipper: Saken var derved ikke endelig avgjort, og konklusjonen er tvetydig. I tillegg lot retten rederiet komme med helt nye påstander, uten å gi Riis anledning til å vurdere disse.

Hittil mener jeg å ha påvist en rekke uriktigheter som kan oppstå i voldgiftsprosess, som nok har sitt grunnlag i svake rettssikkerhetsgarantier. Jeg går nå videre til å diskutere nærmere hvorvidt den svake parts materielle rettigheter er sikret gjennom prosessen. Jeg vil her gå inn på parts- og vitneavhør, samt dommernes prosesstyring.

 

    1. Parts- og vitneforklaringer – det prinsipale opplysningsmiddel

5.9.1 Falsk forklaring

Når en tvist bringes inn for våre domstoler, så er det for å få en riktig og rettferdig avgjørelse av objektive øyne. Dermed blir det helt grunnleggende at det partene og vitnene fører frem for retten er sannferdig og faktisk korrekt. En av hovedoppgavene for retten, og derved prosessystemet, blir derfor å sørge for å sikre dette fundamentale prinsipp, et prinsipp jeg vil si må være en av grunnpilarene i all prosess.

I vår sivilprosess er dette fundamentale prinsipp sikret ved at partene, jf tvml §114 eller vitnene, jf §216 (jf strpl §131) , blir avkrevet en forsikring om å snakke sant og ikke skjule noe. Brudd på disse reglene medfører straffansvar, jf strl kap 15. Det foreligger således en sannhetsplikt.[214]

Etter mitt skjønn avdramatiserer Mæland betydningen av partsforklaringen når han sier at denne (partsforklaringen) som regel er viktige bevis.[215] Partsforklaringen – med plikten til å snakke sant – er det prinsipale opplysningsmiddel i vårt prosessystem. Andre bevis og vitnemål blir således av subsidiær art, da som kontroll og belysning av partsforklaringene.[216] Selv om det kan være så som så med både parts- og vitnebevisets innhold og troverdighet, bør det alvorlige straffansvaret for brudd på disse reglene alltid nevnes i sammenhenger hvor prosessuelle regler om parts- og vitneforklaringer nevnes.

Advokat Dagfinn Dahl mente at man burde komme seg bort fra den gamle kullsviertro på vitnebeviset, og at det ikke er noen forskjell på vitneforklaringen, om de nå er avlagt under ed eller ikke.[217] Dahl viser til filosofen Arthur Schopenhauer, som skal ha sagt at eden er juristens metafysiske eselbro. Men eden (forsikringen i våre dager) er ikke ment å være en slags trylleformel som stopper all løgn. Derimot skal den – overfor den som vurderer å snakke usant eller holde opplysninger tilbake – fungere som en sannhetens drivfjær, og sette klare rammer for aktørene som i retten beveger seg mot ytterkanten av lovens grenser.

  En voldgiftsrett kan ikke avkreve forsikring, jf tvml §461. I og med begrensningen i tvml §461, kan dermed falsk forklaring for en voldgiftsrett ikke straffes etter strl §163. Mæland hevder – uten å begrunne det – at en usann forklaring til en voldgiftsrett heller ikke kan straffes etter strl §166.[218] Lignende påstand uten begrunnelse finner man i Schei.[219] Dette kan ikke være riktig. Både strl §§163 og 166 omtaler falsk forklaring for ”retten”, uten å presisere ”retten”. En voldgiftsrett er riktignok ikke omtalt spesielt, men den er heller ikke spesifikt utelatt i bestemmelsenes ordlyd. Det eneste som er sikkert er at strl §163 ikke kan benyttes – ikke fordi ”voldgiftsretten” er utelatt av denne bestemmelsen – men derimot fordi tvml §461 hindrer at en handling etter strl §163 kan inntreffe.

Jeg kan ikke slik uten videre se at en usann vitneforklaring ikke kan straffes etter strl §166, slik Mæland og Schei hevder. Bestemmelsen regulerer usanne forklaringer gitt til en rett, og siden rettsordenen godkjenner en voldgiftsdom, bør en kunne forlange at en slik dom ikke bygger på usanne parts- og vitneforklaringer. Det foreligger etter mitt skjønn en sannhetsplikt også i voldgift. Løgnaktige forklaringer gitt i forliksrådet, hevdes å være straffbar handling etter strl §166.[220] Med tanke på hva forliksrådet besitter av juridisk kompetanse, så ser jeg ingen grunn for å utelukke en voldgiftsrett.

En slik forståelse av tvml §461 forenkler voldgiftsbehandlingen ved at man for det første slipper å ta opp spørsmålet og således eksplisitt reise tvil omkring vitnet. For det annet slipper man å ødelegge kontinuiteten i hovedforhandlingen ved å måtte dra til byretten hver gang man frykter at et vitne vil komme til å lyve.

Dagens syn divergerer fra Skeie’s oppfatning av dette spørsmålet, hvor han mht strl §163 først uttaler at; ”…en sådan rett (til å motta ed, min anm.) har ikke en privat voldgiftsdomstol…”,[221] mens han i sin gjennomgang av strl §166, ikke å avgrenser mot en voldgiftsrett.[222] At Skeie ikke utelukker – men derimot forutsetter – at løgn i voldgiftsretten rammes av §166, kommer enda klarere frem under hans gjennomgang av bedrageribestemmelsene, hvor han først sier at en dommer ikke handler på en parts vegne, noe som også gjelder for dommere i en privat rett, og kan derfor ”…ikke straffes etter §270 (men efter §166).”[223] Dette er vel stikk motsatt av hva Mæland hevder.[224]

Det er nemlig ikke straffeloven som begrenser sin rekkevidde, men tvistemålsloven som hindrer at visse straffbare handlinger finner sted. Sam E. Harris’ i Karnovs kommentar til tvml §461 (mht forsikring), sier uten videre at straffeloven §166 ikke gjelder.[225] Denne lovforståelsen har også Bratholm/Matningsdal,[226] hvor de nakent og uten begrunnelse viser til Schei, som jo på sin side ikke sier noe fornuftig om temaet.[227] Denne argumentasjonsoppbygningen stiller jeg meg kritisk til; den sier jo intet. Den alminnelige leser vil tro det er hold i uttalelsene, i og med den argumentasjonsvekt disse forfatterne har.

Foruten å være skadelig for dommerens avgjørelsesgrunnlag, og rettsstilstanden generelt, vil en falsk parts- eller vitneforklaring føre til mer bruk av tid og penger, med ”risiko” for gjenopptakelse når den tid kommer; tvml §468, første ledd, nr.5, jf §407, første ledd, nr.2 og 3. Denne tilstanden kan unngås ved å sikre et godt miljø for sannheten.

Poenget i enhver domstol er nemlig å få frem sannheten, slik at den endelige dommen kan bygges på et sannferdig faktum, og derved kan aksepteres. Siden voldgiftsdommen godkjennes direkte av samfunnet, har det neppe vært meningen å gi slipp på grunnleggende rettssikkerhetsgarantier rundt rettspleien, som det å få motivert parter og vitner til å snakke sant, og straffe dem dersom reglene brytes. Enn videre har det nok heller ikke vært meningen at partene skal kunne voldgi saken, og deretter i enkle vendinger få fullbyrdet en dom basert på løgn.

Mælands mfl’s forståelse av §461, åpner for en prosess hvor mye er overlatt til tilfeldighetene, og rammene rundt rettssikkerheten svikter. Den illojale vil med letthet unndra seg domstolsbehandling, og føre et narrespill for en voldgiftsrett uten risiko for å bli straffet. Eneste muligheten var da å få kjent dommen ugyldig, men noe straffeansvar vil vedkommende likevel ikke ha hengende over seg. Dersom lovgiver har ment at løgnaktige vitne- og partsforklaringer skulle unntas straffeansvar i voldgift, burde dette vært sagt i klare ord.

På bakgrunn av dette kan jeg heller ikke se noen betenkeligheter med å la voldgiftsdommere også få kunne administrere forsikring, og derved bringe strl §163  inn i voldgiftsretten, slik tilfellet er bl.a. i USA. Jeg tror heller ikke at dette vil skade den ”gode tone” som eksisterer i voldgiftsretten, da jo begge parter i utgangspunktet skal ha et ønske om et riktig resultat. Det er da langt viktigere å bevare den gode tone i en meglingssituasjon.

 

5.9.1.1 Falsk forklaring – et eksempel

Dersom det er riktig, slik jeg hevder, at MS Sognefjell må ha vært pantsatt allerede før hovedforhandlingene for voldgiftsretten, så var hele den ukelange voldgiftsforhandlingen, samt alt forarbeidet forut for hovedforhandlingene, kun et skuespill.

Under normale omstendigheter i en alminnelige domstol, ville dette forholdet være straffbart for så vidt gjelder rederiets ledelse som angivelig narret sin prosessfullmektig til å prosedere og derved uttale seg uriktig om faktiske forhold, jf strl §165. Dersom det ikke var avgitt forsikring – som i voldgift – ville forholdet subsumeres under strl §166, annet ledd.

Jeg vil også legge til at en straffbar handling kan få konsekvenser i gjenopptakelsessaker. Tvml §468, første ledd, nr. 5, gjør enkelte straffbare handlinger til ugyldighetsgrunn, dog møter man på en liten konflikt i og med at det påstås at handlinger etter strl §166 ikke er straffbare i voldgift. La oss si at den ene parten har løyet i sin partsforklaring. Etter manges mening er dette altså ikke en straffbar handling, da den er foretatt for en voldgiftsrett. Dermed kan man tilsynelatende ikke bruke denne handlingen som et punkt i en gjenopptakelsessak bygget på tvml §407, første ledd, nr. 1 og 2. Den etter mitt skjønn uriktige forståelsen av tvml §461 mht strl §166, fører her til et uakseptabelt rettstap. Jeg er likevel ikke så sikker på om jeg er enig i Bratholm/Matningsdal[228] hvor det sies at denne straffbare handlingen (falsk forklaring) kan være gjenstand for ugyldighet, da jo handlingen i seg selv påstås ikke å være straffbar.

 

5.9.2 Prosessbedrageri[229]

Til tross for at vi har sanksjonsmidler i vår lov som er ment å hindre en part eller et vitne i å lyve, enten det er gjort for å slippe unna en ubehagelig situasjon, jf strl kap 15, eller for å få en uberettiget vinning, jf strl §270,  så er det ikke noen sterk tradisjon i vår rettsorden for å slå ned på slike forhold. Jf bl.a. Aftenpostens artikkel ”Advokater vil stoppe løgn i norske rettssaler”, 11.05.00.

Ved en gjennomgang av rettsavgjørelser i alle instanser, har jeg ikke klart å finne en eneste sak hvor prosessbedrageri spesielt har vært gjenstand for prosess. Det er vel lite trolig at man skulle finne temaet omtalt mht en voldgiftsavgjørelse.

Man kan ved første øyekast muligens si at statistikken er et lysende eksempel på at prosessbedrag ikke forekommer i norske domstoler, langt mindre i voldgiftssaker, men det er vel snarere et resultat av at den juridiske doktrine sier at slikt ikke kan straffes.

Det er nok ikke tvil om at det lyves – mange ganger i vinnings hensikt, og når de preventive korrektivmidler i strl kap 15 og 26 ikke benyttes, og nærmest er falt ut av bruk, må resultatet nødvendigvis bli en rekke gale avgjørelser.

Idet rettspleien skal være den virksomhet som utøves av statens innrettede organer med det formål å fastslå, beskytte og håndheve de rettsbeskyttede interesser, så blir det noe merkelig at de rettssikkerhetsgarantier som skal beskytte parten mot gale avgjørelser – og sørge for å gi hensynene bak de materielle regler høyest mulig gjennomslag – i alt for liten grad benyttes. Like merkelig er det at disse bestemmelsene – etter manges mening – ikke skal ha virkning i en voldgiftsprosess, en prosess som samfunnet anerkjenner på lik linje med den alminnelige sivilprosess, men som rettssikkerhetsmessig står mye svakere.

Diskusjonen hittil taler for at uredelig prosessførsel i voldgift må kunne hindres, og midlene har vi jo. Strl §166 omhandler falsk forklaring for retten. Dersom motivet bak løgnen/villedelsen har vært egen vinning på motpartens bekostning, oppstår spørsmålet hvorvidt vedkommende vitne eller part kan straffes for prosessbedrageri etter strl §270.

Gomard uttaler at falsk forklaring i voldgiftsretten ”…kan efter omstændighederne være strafbart som procesbedrageri efter §279 (den danske straffeloven).[230] Dette begrunnes ikke dypere av Gomard, av naturlige grunner. Den interessante delen av den danske loven lyder nemlig slik: ”…hvorved der påføres denne eller nogen, for hvem handlingen eller undladelsen bliver afgørende et formuetab,”[231] mens den norske lyder: ”… som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for.”[232]

Den tyske bedrageribestemmelsen sier at: ”Den som i den hensikt å skaffe seg eller en annen en rettsstridig formuesfordel, og derigjennom skade (volder tap for) en annens formue ved å skape forespeilinger, falsk eller derigjennom fordreining eller undertrykking av faktiske forhold og påvirker eller opprettholder villfarelsen, straffes med 5 års fengsel.”[233] Også den tyske bestemmelsen åpner etter mitt skjønn opp for å straffe prosessbedrag.

Mæland’s uttalelse er identisk med Gomard’s: ”En uriktig forklaring for voldgiftsretten kan likevel etter omstendighetene bli ansett som straffbart bedrageri (jfr straffelovens §§270-271).” [234] Feilen ved Mælands uttalelse er at han alene viser til Gomard uten videre begrunnelse. Mæland burde ha begrunnet sitt standpunkt, særlig sett i lys av at den danske bestemmelsen er vesentlig forskjellig fra den norske. Som jeg har nevnt innledningsvis i avhandlingen, så er det mange juridiske forfattere – også state-of-the-art jurister – som reproduserer stoff, uten å undersøke forholdene før man skriver om dem.

Bratholm/Matningsdal,[235] samt Andenæs[236] mener at Mælands oppfatning er gal lovforståelse, hvor de bygger sitt syn på at villfarelsen fremkalles hos dommeren, mens tapet forvoldes hos motparten, og at dommeren kun handler på vegne av det offentlige. Dog har man ikke vurdert forholdet dersom motparten direkte – og ikke gjennom dommerens handlinger – forledes til en handling eller unnlatelse, hvilket naturligvis ikke kan utelukkes.

Dersom A med vinnings hensikt forleder sin motpart B, gjennom en etter hans (A’s) mening uriktig/lovstridig betenkning fra state-of-the-art jurist C, hvorved B som følge av denne villedelsen avstår fra å kreve erstatning fra A, med en for A gunstig dom som følge, så befinner vi oss innenfor kjernen av (prosess)bedrageribegrepet. Men kan dette forhold straffes i Norge?

Motivene til den norske straffeloven forutsatte likevel at en part som forklarer seg falsk i en prosess, for å oppnå vinning på motpartens bekostning, kunne straffes for prosessbedrageri.[237] Motivene til tross, så stemmer ikke disse ved første øyekast helt overrens med ordlyden i bedrageribestemmelsen. Problemet oppstår dersom vi tenker oss – som Andenæs – at det er villedelsen av dommeren som fører til en ugunstig dom for B. I utgangspunktet blir det springende punkt hvorvidt dommeren handler for parten. Det må jeg la ligge her, men på den annen side så kan retten selv bli bedratt: La oss si at A med vinnings hensikt redegjør for en faktisk uriktig rettssetning, som dommeren uaktsomt legger til grunn som god juss, som siden resulterer i en ugunstig dom for B. Siden B senere hen kan rette sitt erstatningskrav direkte mot dommeren, og staten innestår for erstatningsansvaret, jf dl §200, første og annet ledd, så har A’s villedelse ført til fare for tap på domstolens hånd. Faren for tapet har oppstått som en følge av den villedende A’s handling overfor dommeren.

Det har neppe vært meningen at det skulle være enklere å bli bedratt i en rettssal enn utenfor – i særdeleshet ikke gjennom en dommers handling – og med motivene lagt til grunn, samt at en direkte villedelse (også gjennom dommeren) av B i sin tur kan gi en ugunstig dom for ham, som kan føre til tap (også for dommeren), så kan det være belegg for å si at bedrageri i en prosess vil kunne straffes etter strl §270, dog ikke med samme begrunnelse som Mæland; nemlig at prosessbedrageri kan straffes i Norge siden de gjør det i Danmark. Desto viktigere er det vel at en slik regel gjelder i en voldgiftsprosess hvor andre rettssikkerhetsfaktorer svikter. Dog burde nok loven i dette tilfellet ha vært endret, tilsvarende den danske.

Følgene av at forfattere redegjør for regler, uten å begrunne eller dokumentere redegjørelsen, er at man gir signaler til lovgiver som kan vise seg å være gale, men som likevel blir lagt til grunn som gjeldende rett i og med forfatterens habitus. I enkelte tilfeller vil han kunne beskytte uønsket praksis, og som i prosessbedrageritilfellet gir man lovgiver signal om at man har en lov som beskytter mot prosessbedrag, noe som i sin tur fører til at lovgiver ikke ser noe grunnlag for å endre eller arbeide frem bedre lovverk omkring problemet.

 

5.9.3 Prosessbedrageri – noen eksempler

Jeg skal nå gi noen eksempler på handlinger som beveger seg innover mot kjernen av prosessbedrageri, hvor den ene parten villeder både retten og den andre parten til å tro på et faktum som ikke eksisterer. For å begynne med slutten i Riis-saken; rederiets prinsipale påstand, inntil siste dag under hovedforhandlingene i perioden 11 til 18 mars 1975, var at Amelia Riis måtte ta skipet MS Sognefjell samt en erstatning på kr 10 mill. for verditapet på skipet.

Når rederiet har en slik prinsipal påstand inne, forutsetter man naturlig nok at rederiet virkelig kan – eller har til hensikt – å oppfylle, dersom dette skulle blir rettens endelige konklusjon. Dog viser det seg at det faktiske forhold var ganske så annerledes. I perioden 6 mai 1974 til den 12 november s.å. seilte MS Sognefjell for ny eier, dvs for Amelia Riis’ regning, administrert av O&U. Fra 6 mai skulle også forsikringen på skipet – i følge Påskeavtalen – endres slik at Amelia skulle settes inn som begunstiget.

Finansminister Per Kleppe hadde den 16 august 1974 gitt eksportlisens på skipet, og den 20 august ble skipet overskjøtet til Amelia Riis. Dette skjøte var deponert hos en advokat Hirsch, hvor det ble liggende til voldgiftsdom hadde falt. Likeså lå alle Riis’ aksjer (hennes motytelse) i dette deponi i påvente av dom. Hun fikk i perioden ikke stemt på aksjene.

 

5.9.3.1 Vitneavhøret av reder Rudolf Ugelstad

Rudolf Ugelstad vitnet under et avhør i Oslo byrett den 26 oktober 2000[238] at skipet var tatt tilbake fra Riis allerede den 12 november 1974, uten at Riis fikk vite noe om dette.[239][240] I sitt vitneavhør sier han, på spørsmål om det ikke er riktig at rederiet hadde sendt ut en melding til sine forbindelser over hele verden at MS Sognefjell ikke lenger skulle seile for Riis’ regning, at ”…da ble det jo ikke noe av avtalen (Påskeavtalen), så da var det jo naturlig at det ble sendt ut en melding at det skulle seile for vår regning.”

På spørsmål om hvordan man kunne gjøre dette, da dette jo var en del av voldgiftstvisten som pågikk, og hvor hovedforhandlingene ikke skulle avholdes før i mars måned året etter, svarte Ugelstad at ”…men det ble jo ikke noe av dette salget til Riis…det ble jo ikke noe av overskjøtingen til det Liberianske selskapet[241] som skulle stå som eier, og derved var det naturlig at den (MS Sognefjell) gikk tilbake…og ble operert av oss.”

Som en ser av dette vitneavhøret ble skipet tatt fra Amelia Riis, stikk i strid med rederiets påstander for voldgiftsretten både da, og et halvt år senere. At skipet ble tatt tilbake ga signal om at rederiet var i likviditetskrise. Familien Riis var gjennom denne villedelsen – i prosesskrivene – av den oppfatning at rederiet kunne oppfylle enten gjennom MS Sognefjell, eller gjennom en erstatning. Dersom Riis hadde vært klar over de reelle forholdene i rederiet, ville Riis i tide kunne ha tatt nødvendige rettslige skritt for å beskytte sine interesser i rederiet. Eksempelvis gjennom å kreve salg av rederiets eiendeler i medhold av Påskeavtalen, jf sl §61, første ledd.

 

5.9.3.2 Pantsettelsen av MS Sognefjell

Gjennom hele gjenopptakelsesprosessen har tidspunktet for selve pantsettelsen av MS Sognefjell vært helt avgjørende, og mye taler for at MS Sognefjell ble pantsatt høsten 1974 – uten at pantet ble tinglyst for rettsvern – til fordel for DnC, for eldre gjeld.

Som nevnt i Ugelstads vitneavhør, ble MS Sognefjell tatt tilbake i begynnelsen av november. I styremøte i rederiet O&U den 22 november sies det følgende under finansdirektør Erik Gløersens orientering om rederigruppens økonomiske resultat og driftsnetto på bulksiden for 1975: ”Den sterke bedring i forhold til 1974 skyldes følgende: …c) De ekstraordinære forhold i 1974 vedrørende Sognefjell og Filefjell som nevnt ovenfor.”

Filefjell ble frigjort fra et dårlig certeparti, og sammen med MS Sognefjell ble disse skipene tatt tilbake til rederiet i 1974. Rederiet spår altså i november 1974 at driftsresultatet for hele 1975 vil bedres sterkt, og at dette skyldes bl.a. tilbakeføringen av disse to skip. I følge avtalen mellom Riis og rederiet, var skipet derimot skjøtet over til Riis, og skulle seile for Riis’ regning helt til man hadde kommet frem til en løsning mht erstatningens størrelse, noe som skulle løses ved den nevnte voldgiftssak. Det var aldri tvil om at Amelia skulle ha sin arv. Spørsmålet var bare hvor stor den skulle bli.

MS Sognefjell kunne altså aldri gi noen bedring av O&U’s driftsresultat.[242] At tilbakeføringen likevel har denne virkning, styrker påstanden om at skipet ble tatt tilbake – heriblant pantsatt – for godt.

I vitneavhør for Høyesterett, ved Oslo byrett oktober 1982, ble Kristoffer Olsen spurt om når Burmah fikk problemer.[243] Dette klarte ikke Olsen helt å huske, hvorpå dommeren spør om det var før eller etter at man hadde pantsatt MS Sognefjell? Til dette svarer Olsen: ”Det var efter det.” Det er et faktum at Burmah’s problemer i hvert fall var kjent for verden i og med artikkelen i Business Week den 5 desember 1974. Olsen sier altså med dette at MS Sognefjell var pantsatt før denne datoen, noe som igjen fører oss tilbake til november 1974.

Det er flere andre momenter som peker i samme retning. Under de samme vitneavhør i 1982, ble DnC’s administrerende direktør Johan Melander spurt om hva han husket fra krisen våren 1975, og fra den pågående voldgiftssaken mellom Riis og O&U. Melander svarte bl.a.: ”…det ble oppdaget at Reksten-certepartiet (altså TT Falkefjell) hadde røket, og at man fikk høre at et av skipene (dvs MS Sognefjell) som DnC – eller gruppen da – hadde pant i skulle selges ut.”[244] Melander sier altså at DnC allerede hadde pant i MS Sognefjell lang tid før voldgiftsdommen falt.

I utgangspunktet var MS Sognefjell heftelsesfri etter inngåelsen av Påskeavtalen. Rederiet på sin side hadde i tidsrommet etter Påskeavtalens signering, kontrahert for rundt en halv milliard kroner, i både rigger og skip. På toppen av dette drastisk økede likviditetsbehovet, førte oljekrisen og hasardiøse[245] certepartiavtaler med Burmah Oil Company, et oljeselskap som i markedet i flere år hadde eksponert seg som et høyrisikoselskap, til akutt pengemangel høsten 1974. Det er her tvistegjenstanden – MS Sognefjell – kommer inn i bildet.

Også gjennom rederiets styrereferater kan en etter mitt skjønn fastslå med rimelig sikkerhet at MS Sognefjell var pantsatt i lang tid før voldgiftssaken kom opp den 11 mars 1975.[246] Rederiet var i en meget kraftig likviditetskrise høsten 1974. Siden rederiet nå anså at MS Sognefjell var deres igjen, ville det være helt naturlig at rederiet benyttet seg av all ledig kapital, også MS Sognefjell.

Rederiet hadde høsten 1974 et uttalt behov for å få refinansiert det såkalte Falkefjell-lånet på $32 mill.[247] Forretningsmessig er det helt naturlig at rederiet – i den situasjonen rederne og Ole Lund hadde satt rederiet i – straks de hadde tatt skipet tilbake, lot det pantsette som ekstra sikkerhet for dette lånet til DnC.[248] Her må det påpekes at MS Sognefjell var bundet opp til avtalen med Riis, hvor rederiet ikke kunne råde over skipet uten å bryte med kontrakten og straffeloven §277.

Et annet spørsmål som reises, er hvordan rederiet kunne være så sikre i sin sak at de tok den risiko å forvalte over tvistegjenstanden som rettslig sett og etter alle solemerker ville tilfalle Amelia Riis’. Mye tyder på at rederiet eller bankene kan ha fått en forsikring, og mye går i retning av at rederiet må ha vært garantert en for rederiets del positiv voldgiftsdom allerede høsten 1974.[249]

Gjennom hele hovedforhandlingen i voldgiftssaken ble Riis villedet av rederiets prinsipale påstand om at Riis måtte akseptere skipet samt en erstatning, noe rederiet i henhold til styrenotatene ikke hadde mulighet for – eller til hensikt – å oppfylle. Denne påstanden har villedet Riis til å fortsette hovedforhandlingen i den tro at de ville få en rettferdig avgjørelse, mens rederiet og Kristoffer Olsen på sin side var motivert av en uberettiget vinning; nemlig hele Amelia Riis’ arv.

 

5.9.3.3 Reksten-saken

Et annet eksempel som kan være interessant, også i bedragerisammenheng, finner vi i Reksten-saken. I denne voldgiftssaken påstod Akers at partene hadde inngått bindende avtale om bygging av supertankere, mens det eneste man faktisk hadde var en slags proformakontrakt for 4 ULCC[250], som Akers skulle bruke som brekkstang for å få tillatelse fra Industridepartementet til utvidelse av verftsanlegget på Stord. For at Akers skulle kunne bygge disse supertankerne så innebar dette at ”…byggedokken på Stord måtte utvides.”[251] I et brev av 20 juni 1973 skriver Akers til Reksten og tilbyr han å kontrahere 4 skip på 420.000 tdw., dette med det forbehold at utvidelsene blir gjennomført. Tilbudet som Akers ber Reksten om å undertegne, bygger på et foreløpig prosjekt.[252] Akers skriver videre i kontrakten at ”På grunn av forholdene (uten kontrakt, ingen utvidelse, min anm.) er det nødvendig å tegne kontrakten for 420.000 tdw tankskip på basis av de foreløpige prosjekt.” Noe som underbygger påstanden om at man ikke hadde til hensikt å bygge en 420.000 tdw. var at nær sagt ingen spesifikasjoner var nedtegnet i tilbudet. Dvs at alt var i det blå hva gjaldt fremdriftsmaskineri, ballasttanker, kjeler og fødepumper. Dersom verkstedet mente at partene hadde signert en kontrakt om bygging av et spesifikt skip, her på 420.000 tdw., så går jeg ut fra at disse helt sentrale detaljene hadde vært fiksert i tilbudet, og i hvert fall i kontrakten.

Den endelige kontrakten ble undertegnet den 5 juli 1973, men den var beheftet med flere forbehold, bl.a. at departementet måtte godkjenne all utvidelse. I tillegg var fremdeles de mest sentrale delene av kontrakten, de ovennevnte spesifikasjonene, ikke fiksert. Det viktigste i hele kontrakten, skipenes størrelse og beskaffenhet, var man altså ikke kommet til enighet om.

I følge ”Oljemeldingen” hadde Akers ingen forhåpninger om at utvidelsen skulle gå i orden. Den konkurranseutsatte industrien skulle jo legges ned. I et brev av 4 juli fra Akers til Reksten – som ligger ved kontrakten – står det at: ”For at vi skal komme videre med disse (nødvendige utbyggingsplanene, min anm.), må kontrakter om bygging av skip på det nye anlegget foreligge.” Teksten taler for seg. Det var utbygging av egne anlegg som var målet for Akers, ikke nødvendigvis å bygge disse skipene for Reksten. (Press)middelet for en utvidelse var å få i stand kontrakter som kunne tvinge frem en utvidelse. Det var den eneste grunnen til at man proforma fikserte skipenes størrelse.

Gjennom brevveksling partene imellom, går det frem at man først ut på høsten hadde kommet frem til en skipstype på 492.000 tdw. som begge parter var fornøyd med, men det ble aldri undertegnet noe endelig kontrakt på denne skipsstørrelsen.

Som bevis for at Akers hadde inngått en bindende kontrakt med Reksten, viste Akers bl.a. til at de hadde bestilt turbinene[253] til skipene allerede den 21 september 1973. Hva slags skip var det Akers hadde bestilt turbiner til? Det er utelukket at man går hen og kjøper fremdriftsmaskineriet til et skip man ennå ikke vet størrelsen på. Dessuten visste man på dette tidspunktet ikke om det kunne bli noe bygging i det hele tatt. Først den 8 november 1973 ble Akers angivelig innvilget utbygging på Stord. Uten at jeg har fått se brevet, så står en slik utbygging som sagt sterkt i strid med Oljemeldingen og den allerede uttalte overkontraheringen i verdensmarkedet.

Mye tyder på at Akers – med ”turbinbestillingspåstanden” – forsøkte å villede dommerne til å tro at man hadde kontrakt på et spesifikt skip, samt at man til og med hadde bestilt fremdriftsmaskineriet, hvilket er håpløst å gjøre uten at man vet hva slags skip motorene skal sitte i, enn si om det i det hele tatt kan bygges. I og med at Akers vet at kontrakten var ment som en brekkstang for utvidelse av egne anlegg, og at fremdriftsmaskineriet ikke var bestilt, men likevel får retten til å tro på dette, noe som i sin tur fører til at Akers uberettiget vinner frem med sitt erstatningssøksmål, og således påfører Reksten et tap gjennom en for ham ugunstig dom, så er det sannsynlig at man her kan stå overfor bedrag i prosessen. Det er ikke usannsynlig at Akers forsøkte å villede retten til å tro at det virkelig forelå en bindende avtale om kjøp av turbiner. Påstanden var jo gitt, dette til tross for at verftet ikke engang visste hvorvidt de faktisk ville være i stand til – eller få lov til – å bygge skip de ikke engang visste størrelsen på.

Dersom to parter diskuterer bygging av et skip, hvor man ikke har kommet frem til skipets størrelsen, blir det ganske galt å tillate at den ene parten ”bøller seg til en kontrakt” ved å bare bestille en motor, og derved låse kontraktsforhandlingene. Dette blir for så vidt den rettslige konsekvens gjennom Akers villedning.

På den annen side kan det stilles spørsmål om resultatet likevel var styrt av andre forhold enn Akers villedning, siden oppegående dommere enkelt burde kunne se bristen i faktum som Akers la frem. Dette blir det likevel ikke plass til å ta opp her, men altså, objektivt sett så tyder mye på at Akers villedet voldgiftsretten, noe som førte til en ugunstig dom for Reksten. Akers hensikt er tydelig, og de må også ha vært klar over at denne gunstige dommen var uberettiget.

Et problem som oppstår dersom man – slik som i Norge – ikke har lovgivning som klart regulerer prosessbedrageri, er at en person som ser det som vanskelig eller umulig å bedra en avtalepart i det sivile liv, med et enkelt grep kan bringe saken inn for retten og derigjennom forsøke det samme overfor dommerne. Lykkes han å bedra dommerne, så er saken biff, lykkes han ikke, så unngår han straff etter strl §270, siden bedraget er utøvet overfor dommeren, mens tapet faller på motparten. Lovgiver kan ikke ha ment at den kriminelle handling skal ha bedre levekår i en domstol enn utenfor.

På den annen side kan naturligvis en villedelse overfor dommerne også ses på som falsk forklaring fra parten, men som vi har sett ovenfor, så er det ikke tradisjon for å imøtegå slike straffbare handlinger i retten, og dermed blir det – med den lovforståelse vi har i dag – etter mitt skjønn for enkelt for en borger med kriminelle hensikter å dra sine tvilsomme affærer inn i for domstolene, hvor han beskyttes langt bedre enn utenfor. I en voldgiftsprosess står fornærmede enda svakere, i og med at juridisk teori formoder at falsk forklaring ikke dekkes av straffelovens bestemmelser.

Et annet eksempel hvor handlingen beveger seg mot grensen for prosessbedrageri, har vi fra Riis-dommen II. Under regjeringsadvokat Thomas K Svensen’s innledningsforedrag den 17 oktober 2000, redegjorde han for O&U’s forretninger som staten mente var ”fin forretning”, men som andre har karakterisert som ”Grant-svindel.”[254] Regjeringsadvokaten ble stoppet av dommer Margarethe Hoff hvor dommeren spurte ham: "Unnskyld at jeg spør, men når jeg hører denne fremstillingen, så synes jeg disse handlingene minner svært mye om straffeloven §270. Er det ikke et straffbart forhold du står her og forsvarer?" Svensen svarer: "Eh, men det er jo en handling som rederne gjorde overfor engelske myndigheter." Dommeren repliserer : "Vi har jo straffelovens §12. Har regjeringsadvokaten vurdert handlingene opp imot straffeloven?" Svensen svarer: "Nei, vi har bare sett på avtaleverket hvor vi forsøker å fremstille dette slik det forelå for de engelske myndighetene." Dommeren repliserer: "Dere har altså ikke vurdert det straffbare i disse avtalene?" Svensen svarer: "Nei." Dommeren legger til: ”Dette er oppsiktsvekkende. Det virker som om staten her forsvarer straffbare handlinger?" Svensen bøyer av og sier: "Nei, det vil vi ikke gjøre. Jeg vet ikke hva påtalemyndigheten har gjort i denne saken, men vi har ikke tenkt å forsvare noen av disse disposisjonene." Deretter avsto regjeringsadvokaten fra å påberope disse – hva dommeren mente minnet om – straffbare handlingene som ”fin forretning”.

Poenget med Svensens foredrag over disse presumptivt straffbare handlinger, kan ha vært å få dem til å se lovlige ut, siden staten var ansvarlig for Oslo skifteretts forvaltning av boet. Idet boet overlot forvaltningen til den ene arvingen, og denne arvingen beveget seg inn i angivelig straffbart foretagende med midler som boet hadde ansvaret for, måtte staten med alle midler forsøke å villede retten til å tro at handlingene var ok, og derved uberettiget unnslippe erstatningsansvar.

Dette gikk ikke. Det er et stort spørsmål hvorvidt advokat Svensen’s handling er straffbar både som forsøk på prosessbedrageri,[255] men også som falsk forklaring, jf strl §166, første ledd, og uredelig opptreden for retten, jf dl §202, tredje ledd.  Det er bl.a. falsk forklaring å uttale seg i strid med det en mener er riktig. Det skal også nevnes at det fra domstolens side – i tråd med alminnelig tradisjon – ikke ble reagert overfor regjeringsadvokatens handlinger.

Jeg har med dette forsøkt å vise hvor vanskelig det etter norsk rett er å beskytte den materielle rett i de alminnelige domstoler, og alt taler for at forholdene under voldgift er mye verre, da man i sistnevnte prosess som kjent – etter sigende – ikke engang kan reagere mot falsk forklaring.

 

5.10 Voldgiftsdommen skal løse hele tvisten

En voldgiftsdom er endelig, hvor det er små muligheter til å få prøvet saken en gang til. Det er derfor et poeng i voldgift å avgjøre hele saken på en klar og tydelig måte, slik at ikke hele eller deler av saken blir skilt ut, og blir hengende igjen uavgjort. Dersom retten får i oppgave å avgjøre et erstatningskrav, så kan ikke retten eksempelvis la begge partene heve, uten å si hvem som vinner frem med sin hevingspåstand, på hvilket grunnlag, og derved ikke avgjøre erstatningskravet. Det var nettopp det voldgiftsretten i Riis-saken gjorde.[256]

Retten fikk i oppgave å løse tvisten om hvordan Amelia Riis’ arv skulle løses ut. Riis krevde som prinsipal påstand å få arven i penger i stedet for skipet, og som jeg har vært inne på tidligere, så krevde familien Riis som subsidiær påstand å ta imot skipet  mot en erstatning av halvparten av verditapet på skipet, dvs kr 18 mill. En lavere erstatning enn dette ville ikke gi Amelia noe som helst i arv, men derimot føre familien Riis inn i et gjeldsforhold til Kristoffer Olsen.[257]

Rederiet på sin side påsto prinsipalt at Riis måtte ta skipet med en maksimalerstatning på kr 10 mill. Denne påstanden ble som nevnt redusert til kr 6 mill. siste dagen i retten som en overrumpling for å gjøre gapet opp til kr 18 mill. større.[258] Ser vi nøkternt på det, så kunne en i det stadig synkende markedet risikere at MS Sognefjell’s verdi ville kunne synke til kr 10-15 mill. Dersom Riis skulle bli tvunget til å motta skipet, og ikke klare å selge det for mer enn kr 10 mill., samt at de skulle få en verditapserstatning på kr 6 mill., så ville Riis straks kunne komme i et rimelig stort gjeldsforhold til Kristoffer Olsen i og med pantelånet på kr 20 mill. Amelia’s arv på nærmere kr 100 mill. ville da ha blitt redusert til et gjeldsforhold til hennes bror. Hovedpoenget med Påskeavtalen var å dele dødsboet, og komme ut av brorens grep en gang for alle, noe som var opplagt for skifteretten og også for voldgiftsretten.

I og med domskonklusjonen på heving, ble hele tvisteforholdet mellom partene hengende i luften, uavgjort, noe som strider mot det aller mest grunnleggende prinsipp i voldgift; én sjanse for å avgjøre hele tvisteforholdet en gang for alle.

 

5.11 Litt om heving

Heving er en misligholdsbeføyelse en part kan ty til når hans avtalemotpart har misligholdt avtalen så grovt (vesentlig) at man av forskjellige årsaker ønsker å gå fra avtalen. Heving betyr altså at avtalen faller bort. Når en part (her: Amelia) krever at avtalen heves pga mislighold fra den annen part, så betyr ikke dette samtidig at det rettslige grunnlaget – avtalen – skal oppheves og kjennes ikke-eksisterende, jf ”null and void” ovenfor. Det rettslige begrep ”heving”, gjelder kun hovedforpliktelsen mht avtalen; naturaloppfyllelsen. Heving innebærer altså naturligvis ikke at man – til tross for at avtalen faller bort – skal sette en strek over selve avtalen. Etter heving vil det normalt alltid stå igjen et krav om erstatning som følge av brudd på avtale.[259]

Ser vi på Riis’ prinsipale påstand  for voldgiftsretten – pengeytelse i skipets sted – så krever hun ikke mer enn det Påskeavtalen og for så vidt sl §61 gir henne rett til. Selv om Kristoffer Olsen hadde anket ”Bo-dommen”, så hadde Amelia Riis gjennom Påskeavtalen sikret sine arverettigheter i Olsen’siden av rederiet.

Voldgiftsretten har i den prinsipale påstanden vurdert spørsmålet om hvorvidt Amelia – som følge av mislighold – kunne kreve oppfyllelse i penger, i skipets sted (naturalytelsen). Retten har vurdert dette rettslige spørsmålet på bakgrunn av reglene om bytteavtale – dette til tross for at avtalen selv beskriver A/S Falkefjell og Kristoffer Olsen som ”selgeren”[260] – og konkluderte at misligholdet ikke var så graverende.[261] Etter mitt skjønn må voldgiftsretten ha sett bort fra at man her sto overfor en alminnelig norsk avtale (Påskeavtalen) loddeierne imellom, som gjenspeilet enighet mht fordelingen av boet i en arvetvist, og hvor det altså absolutt ikke var snakk om en bytteavtale. At Amelia blir tvunget til å gi fra seg eiendeler for å få sin arv, har mer til felles med utpressing,[262] og har intet med bytte å gjøre.

I medhold av skifteloven §61, første ledd, kan en loddeier kreve at boets eiendeler selges, med den logiske konsekvens at ingen plikter å motta sin lodd in natura. Etter denne bestemmelsen kan selv skifteretten ved offentlig skifte kreve at boet gjøres om i penger, dersom loddeierne ikke kommer til enighet om fordelingen. Hvor loddeierne er enige om fordelingen – som i Påskeavtalen – er dette en avtale som på vanlig måte er bindende for partene. De kan ikke gå fra den.[263] For øvrig benevner Påskeavtalen dette som et salg, og ikke et bytte.[264] I dette ligger at Kristoffer Olsen kun var villig til å gi fra seg Riis’ rettmessige arv på det vilkår at hun samtidig solgte seg ut av AS Luksefjell og AS Dovrefjell. Sognefjell inneholdt således både arven og salgssummen.

Loddeierne kom til enighet om fordelingen gjennom den rettslig gyldige Påskeavtalen – som altså regulerte et salg og en arveutløsning – men dersom det skulle vise seg at en loddeier hindret fordelingen, kunne Amelia enten ha hevet avtalen og krevd full erstatning for den positive kontraktsinteresse, eller straks ha krevd at boet ble gjort om i penger i medhold av Påskeavtalen, jf sl §61, første ledd, dersom det da var noe igjen i boet. Kravet om salg trenger naturlig nok ikke begrunnes i og med at Riis for det første hadde oppfylt sin del av avtalen, og for det annet at Kristoffer Olsen gjennom avtalen hadde innrømmet Amelia’s arverettigheter. At hun gjennom et mislighold fra en av loddeierne da skulle ha tapt sin rett til å kreve sin arv i penger i stedet for naturalytelse, gjennom Påskeavtalen, er uholdbart når hun altså straks Kristoffer Olsen misligholder kunne ha gått til skifteretten og krevd salg. For så vidt var Riis’ prinsipale påstand for voldgiftsretten en mye mildere reaksjon overfor rederiet enn om hun hadde krevd arven sin i medhold av skifteloven §61, noe som antakelig hadde ført rederiet rett i konkurs.

Påskeavtalen skulle innebære en arveutløsning, ikke en tvist i et kvart århundre fremover i tid. Dette hadde voldgiftsretten plikt til å ta hensyn til, og derved skulle gjennomføringen av Påskeavtalen ha vært tolket i lys av arvetvisten.

Voldgiftsretten har dermed brutt med et av de grunnleggende prinsipp i voldgift, nemlig at hele tvisten skal løses, en gang for alle. Tilbake sto Amelia Riis med et uoppgjort erstatningskrav mot Kristoffer Olsen og rederiet. Hvorvidt erstatningsspørsmålet er avgjort i denne voldgiftsdommen, er vurdert av fire internasjonale jurister. Alle fire kom frem til at erstatningsspørsmålet faktisk ikke er avgjort, jf betenkninger av G de Groot fra Loeff, van der Feltz & Salomonsen (Nederland), høyesterettsadvokat Henrik Christrup (Danmark), Fred Wennerholm fra Nils Setterwalls advokatbyrå (Sverige), og Bernhard Gomard fra Det rettsvitenskapelige institutt ved Københavns universitet (Danmark).[265]

En videre følge av voldgiftsdommen var, som nevnt, at Riis med avtalen i hånden kunne gå direkte til skifteretten å kreve rederiets aktiva omgjort i penger, jf sl §61. I tillegg til dette kunne Riis ha reist søksmål, i medhold av sl §42, mot Kristoffer Olsen som mottok hele arven. Det var naturligvis slike søksmål man forsøkte å hindre ved å voldgi den tvisten som hadde oppstått etter at man hadde kommet til en enighet om fordelingen av arven.

Et annet spørsmål er hvorvidt man står helt fritt til å innarbeide avtaleklausuler – i avtale om deling av et offentlig dødsbo[266] – som avgjør andre rettslige forhold hvor det offentlige har sterke interesser. Påskeavtalen bestemte bl.a. at Justisdepartementets gransking av både AS Luksefjell og AS Dovrefjell skulle trekkes tilbake, samt at Kristoffer Olsen skulle slippe å etterleve dommen av 30 mai 1973. Som følge ville staten gå glipp av arveavgift fra både Monica og Kristoffer Olsen.

Avgjørende for spørsmålet må være hvor stor den offentlige interessen er.[267] I dette tilfellet var den offentlige interesse av en slik art at det ikke bare burde være et spørsmål hvorvidt Voldgiftsretten skulle sett bort fra enkelte klausuler, men om den i det hele kunne ha vurdert saken. Dette til tross, retten bygde i deler av dommen på at Olsen måtte få tid på seg til å slippe, eller i hvert fall få redusere sine skatte- og avgiftsproblemer, noe som direkte førte til at Amelia’s rett på erstatning således ble lavere enn det gulv hun hadde satt.

La oss si at Riis hadde vunnet voldgiftssaken. Kunne Kristoffer Olsen da ha sagt at aksjene nå var hans, og at han - i medhold av voldgiftsdommen – ikke kunne tvinges til å levere tilbake aksjene til boet – slik Bo-dommen lød – dersom boet krevde det? Jeg kan ikke gå i dybden her, men en kan vel konstatere at en avtale i utgangspunktet ikke kan gripe inn i tredjemanns rett. En voldgiftsdom vil da ikke kunne gi partene noen bedre rett overfor tredjemann enn det avtalen dem imellom ville gitt.

 

5.12 Rettsstillingen må være forutberegnelig

Ett av de mer grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, er at ens rettsstilling må være forutberegnelig. En kan ikke være uenig i at det var umulig for Amelia – eller noen som helst andre – å regne seg frem til det resultatet voldgiftsretten landet på. Hun og hennes mann, Einar Riis, gikk ut fra at voldgiftsretten skulle vurdere hvordan Amelia’s arv skulle løses ut, og hvor mye hun hadde krav på i erstatning som følge av rederiets mislighold. I stedet kom voldgiftsretten til å gi en tvetydig domskonklusjon, som andre rettsinnstanser har tolket dit hen at Amelia derved mistet all rett etter Påskeavtalen,[268] noe som opplagt er galt.[269]

Når det gjaldt alminnelig avtaletolkning, så gikk familien Riis ut fra at voldgiftsretten skulle vurdere erstatningen fra avtalens gjennomføringstidspunkt – skjæringstidspunktet. I stedet flyttet voldgiftsretten skjæringstidspunktet så langt frem at Riis tapte saken. En slik avtaletolkning kunne ingen forvente at en domstol skulle legge til grunn. Når en avtale er inngått, hvor partene har fiksert tidspunktet for gjennomføring, og hvor hele gjennomføringen er avhengig av at hver av partene er klar over, forbereder og siden oppfyller sine forpliktelser, så er det helt naturlig at man legger til grunn dette fikserte tidspunktet. Rederiet var da også den profesjonelle part, og i dette tilfellet hadde Kristoffer Olsen hatt fire år på seg til å forberede å gi ifra seg den arven han gjennom Påskeavtalen innrømmet at han hadde tatt fra Amelia, samt å planlegge eventuell skatte- og arveavgiftsflukt. Det skulle ikke foreligge noen gyldig grunn for videre områdningstid utover dette.

En annen uforutseelig lovforståelse fra rettens side, er rettens forståelse av disposisjonsprinsippet. Voldgiftsretten kom til at siden både Riis og rederiet hadde inne hver sin hevingspåstand som tilsynelatende var like, så kunne ikke retten gjøre annet enn å gi en domskonklusjon på heving. Det var da ikke nødvendig – mente retten – å vurdere hvorvidt de materielle vilkårene for heving var oppfylt. Dette er gal forståelse av disposisjonsprinsippet, da partenes påstander må ses i sammenheng med saken og hva som er prosedert over. Rederiets påstand kom først idet retten skulle heve saken. Ingen vet i dag hva rederiet mente med heving, ei eller på hvilket grunnlag de bygget dette på.

Det eneste som er rimelig klart er at rederiet fikk gjennomslag for sin påstand, siden Riis hadde inne en påstand som hørtes lik ut. Men hva var det partene mente med sine respektive hevingspåstander? Burde ikke retten ha sanset seg, slik at den kunne forstå hva partene mente? Rederiet kunne neppe få gjennomslag for sin hevingspåstand, i og med at de selv hadde gitt ifra seg skjøtet samt at Riis hadde betalt for mesteparten av skipet gjennom det faktum at kristoffer Olsen var i besittelse av alle aksjene som tilhørte dødsboet. Begge parter hadde altså delvis oppfylt, noe som i utgangspunktet avskjærer heving. Så lenge en påstand får en rettslig konsekvens, så kan ikke retten si at det ikke er nødvendig å vurdere de materielle vilkår for en slik påstand. Idet retten hevet avtalen så oppstår spørsmålene; hvem av partene fikk gjennomslag for sin påstand? Ble avtalen hevet pga ugyldighet, pga mislighold, eller pga bristende forutsetninger? Hvem hadde krav på hvem for den positive eller negative kontraktsinteresse? Og hvor stor skulle eventuelt denne erstatningen bli?

Konsekvensen av voldgiftsrettens forståelse av tvml §85 (disposisjonsprinsippet) er som følger: Dersom A reiser søksmål med prinsipal påstand om gjennomføring av avtalen samt erstatning mot den misligholdende avtalemotpart B, og subsidiær påstand om heving hvor prosessfullmektigen ”glemmer” å kreve erstatning, så kan B – som verken ønsker å gjennomføre avtalen eller betale noe i erstatning – vente til like før saken tas opp til doms, for så å nedlegge påstand om heving. Da blir voldgiftsretten, i følge enkelte state-of-the-art jurister, nødt til å gi dom på heving, uten å være pliktig til å diskutere hvem som hever, hva de har ment, og hvorvidt de materielle vilkår for heving er oppfylt, med den følge at erstatningsspørsmålet heller ikke blir vurdert. Det man sitter tilbake med da, er hakeslipp og en sikker garanti for videre tvister. Riis-dommen I er beklageligvis et godt eksempel på hvordan det kan gå når en sak føres inn i en voldgiftsrett.

 

5.13 Voldgift som rettskilde

Avslutningsvis er det – tatt i betraktning den til dels alvorlige kritikk som nå er rettet mot voldgift og bruken av voldgift – helt naturlig å ta opp spørsmålet om hvor en voldgiftsavgjørelse står i rettskildebildet. I utgangspunktet er det Stortinget som gir lover. Høyesterett anvender lovene på konkrete rettslige problemer. Det resultat Høyesterett kommer frem til vil naturlig nok gjelde for partene, men samtidig er et av poengene – inntekten og besparelsen ved å la Høyesteretts avgjørelse få en viss vekt – å gjøre avgjørelsen kjent slik at den blir en slags veiviser for alle borgere som i fremtiden måtte komme i lignende problemer. Samtidig antar man at Høyesteretts dom vil være så klar at partene innser sine rettigheter og plikter – retten skal være forutberegnelig – og at man derved sparer domstolene for ekstra byrder ved å behandle liknende saker.

Det må legges til at en høyesterettsdom ikke er annet enn en avgjørelse basert på et konkret faktum, hvor den gjenspeiler dommernes syn på spørsmålet i den utstrekning partenes advokater har maktet å legge frem faktum og de avgjørende rettslige synspunkter. Et godt eksempel på hvor ufullstendig begrepet gjeldende rett er finner vi i Rt-1969-1331, som bare et halvt år senere ble fraveket av Høyesterett i plenum, jf Rt-1970-758. Høyesterettsdommer Blom satt som førstvoterende i begge sakene. Årsaken til at man så raskt fikk et endret syn på gjeldende rett er enkel; prosessfullmektigen hadde i Rt-1970-758 kommet med nye og bedre opplysninger. En dom er altså ikke bedre enn det partene makter å klarlegge for domstolen. Av den grunn er det en brist å hevde at gjeldende rett er slik og slik fordi Høyesterett har sagt dét i den ene eller annen dom, uten å samtidig si at denne gjeldende rett er basert på partenes evne til å fremstille de faktiske og for så vidt også de juridiske momenter.

Fordelene ved en høyesterettsdom i forhold til en voldgiftsdom er at førstnevnte gjøres kjent for allmennheten (dommere, advokater og borgerne), noe som sikrer både forutberegnelighet, og i neste omgang; rettsenhet. Dernest har man langt større sikkerhet for at en høyesterettsdom er avsagt av habile dommere, blottlagt for subjektivitet og fri fra enkelte miljøers bånd. Med andre ord så er det større sannsynlighet for at en høyesterettsdom er materielt riktig enn hva tilfellet vil være for en voldgiftsdom. Utgangspunktet for denne slutningen er at det ikke eksisterer noen som helst kontroll over en voldgiftsavgjørelse. Høyesteretts avgjørelse er i så måte i egentlig forstand kontrollorganets avgjørelse. Dernest kan også en høyesterettsavgjørelse angripes, enten gjennom klage til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, eller gjennom gjenopptakelsesinstituttet. I alle tilfeller er en høyesterettsdom offentlig tilgjengelig, noe en voldgiftsdom altså i utgangspunktet ikke er.

 Det er hevdet at allmennheten ikke har noe ubetinget krav på innsyn i forhold som partene på et hvilket som helst tidspunkt kan avgjøre seg imellom. Som et argument for å beskytte en voldgiftsdom mot innsyn, er denne begrunnelsen ufullstendig i og med at ingen borger kan avgjøre hva som helst seg imellom. Avtaler som strider mot lov og ærbarhet har ingen beskyttelse, og en avtale som innebærer å skjule en kriminell handling, er i seg selv kriminell, jf strl §317, første ledd, ”…yter bistand…”

Brækhus sier at det fra et rettskildemessig synspunkt bare er voldgiftsdommer avsagt av voldgiftsretter hvor den kvalifiserte juridiske sakkyndighet er representert, som kan ha noen betydning.[270] Videre foreslår både han[271] og Stang Lund[272] at i spesielle tilfeller bør en voldgiftsavgjørelse ha større vekt enn domstolsavgjørelser (inklusive Høyesterett vil jeg tro). På den annen side uttaler Brækhus:”En voldgiftsdom kan vel ikke – selv hvor den er avsagt av HR-dommere – tillegges samme prejudikatvirkning som en vanlig HR-dom publisert på regulær måte.”[273]

Dette skulle vel tale for seg. Voldgiftsavgjørelser preges nok av alt for stor usikkerhet, både på det prosessuelle så vel som på det materielle plan til at de kan ha noen videre rettskildemessig vekt.

 

Kapittel 6

6 Sluttbetraktninger

Hva kan vi så lære av det jeg nå har gjennomgått? Det medfører opplagt en viss risiko å la ens sak avgjøres av en voldgiftsrett. Vedkommende må være klar over at hans rettsstilling er svakere, både prosessuelt så vel som materielt.

Jeg skal ikke legge frem noen forslag til lovendring, da jeg for så vidt har vurdert og kommentert de respektive lovreglene ovenfor. Kunnskap og innsikt om problemene kan i seg selv være et godt botemiddel. Dermed kan man være mer forberedt på farene, og således unngå eventuelle feller og svakheter.

Tar man dog ikke svikten i rettssikkerhetsgarantiene på alvor, så kan konsekvensen sammenlignes med skipperen som sender matrosen opp for å male masten, mens det samtidig ropes fra maskinrommet at skuta er lekk og vil synke.

RettsNorge.no © 1997 - 2021 • Opphavsrett

 

Litteratur

A
  • Aarbakke               Magnus Aarbakke og Asle Aarbakke (2000). Ansvarlige selskaper og indre selskaper, 5 utgave. – Oslo: Universitetsforlaget, 2000. – 255 s. – ISBN 82-00-45367-7
  • Andenæs I      Johs. Andenæs (1997). Formuesforbrytelsene. 6 utgave, annet opplag – Oslo: Universitetsforlaget, 1996. – 225 s. – ISBN 82-00-22515-1 
  • Askheim         Lars Olav Askheim mfl (1991). Skipsfart og samarbeid: maritime joint ventures i rettslig belysning / Lars Olav Askheim. – Oslo: Sjørettsfondet, 1991. – 1095 s. – ISBN 82-90260-34-2
  • Augdahl         Per Augdahl (1961). Norsk Civilprosess, 3 utgave. – Trondheim: Holbæk Eriksen, 1961. – 422 s.
B
  • Brækhus I      Sjur Brækhus (1969). Konkursrett: utvalgte emner. Oslo: Universitetsforlaget, 1970.  – 268 s. – ISBN 82-00-00858-4
  • Brækhus II     Thor Falkanger (Redaktør) (1988). Lov, Dom og Bok. Festskrift til Sjur Brækhus. – Oslo: Universitetsforlaget, 1988. – 626 s. - ISBN 82-00-02664-7
  • Brækhus III    Sjur Brækhus (1998). Sjørett, Voldgift og Lovvalg. Artikler 1979-1998. – Oslo: Universitetsforlaget, 1998. – 396 s. – ISBN 82-00-12737-0
  • Bratholm/Matningsdal               Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (1995). Straffeloven med kommentar: Anden del - Forbrydelser – Oslo: Universitetsforlaget, 1995. – 1013 s. – ISBN 82-00-02828-3
C
  • Cristiansen og Bjørland     Per Christiansen og Jan Bjørland (1990). Verdipapirhandelloven: Kommentarutgave. – Oslo: Universitetsforlaget, 1990. – 499 s. – ISBN 82-00-02673-6
D
  • Dahl                      Dagfinn Dahl (1939). Synspunkter i og utenfor erstatningsretten. – Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1939. – 163 s.
E
  • Eckhoff          E. F. Eckhoff (1987). Kort om norsk voldgift. – Oslo: Voldgiftsinstituttet. – 38 s. – ISBN 82-90719-00-0
F
  •  Fleischer       Carl August Fleischer (1995). Rettskilder. – Oslo: Ad Notam Gyldendal 1995. – 249 s. – ISBN 82-417-0340-6
  • Foss                      Kåre Foss (1934). Ludvig Holbergs naturret. – Oslo: Gyldendal, 1934. – 521 s.
  • Frostatingslova        Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes (oversettere) (1994). Frostatingslova. – Oslo: Det Norske samlaget 1994. – 267 s. – ISBN 82-521-4322-9
G
  • Gomard         Bernhard Gomard og Allan Walbom (1984). Civilprocessen. – 2. udg. – København: Gad, 1984. – 744 s. – ISBN 87-12-24106-7
H
  • Hagstrøm       Viggo Hagstrøm (1992). Fragmenter fra obligasjonsrett – I. – Institutt for privatretts stensilserie nr. 143, 1992. – 222 s. – ISBN 82-7236-103-5
  • Hanisch          Tore Jørgen Hanisch (1996). Om valget av det gode samfunn: Artikler om økonomi og historie. – Kristiansand: Høyeskoleforlaget, 1996. – 288 s. – ISBN 82-7634-063-6
  • Hertzberg       Ebbe Hertzberg og Alexander Bugge (1915). Norges Historie: Andet binds første del. Tidsrummet 1030-1103. – Kristiania: H. Aschehoug & Co, 1915.  – 346 s.
  • Heuman         Lars Heuman (1999). Skiljemannarätt. – Stockholm: Norstedts juridik, 1999. – 829 s. – ISBN 91-39-20200-3 (ib.)
  • Hjejle                    Bernt Hjejle (1987). Voldgift. 3 rev. udg. – København: Jurist og Økonomiforbundet, 1987. – 238 s. – ISBN 87-574-1391-6.
  • Hov                       Jo Hov (1997). Avtalebrudd og Partsskifte. – Oslo: Papinian, 1997. – 298 s. – ISBN 82-91060-05-3
  • Huelatt and Gould    Mark Huleatt-James and Nicholas Gould (1996). International Commercial Arbitration. – London: LLP, 1996. – 149 s. – ISBN 1-85978-022-9
K
  • Kjerschow      P. Kjerschow (1930). Almindelig borgerlig straffelov av 22. mai 1902 og Lov om den almindelige borgerlige straffelovs ikrafttreden av 22. mai 1902 – utgitt med kommentar av P. Kjerschow. – Oslo: H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), 1930. – 1047 s.
  • Kloster           Knut Utstein Kloster (1948). Oversjøisk Trampfart. – Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1948. – 175 s.
L
  • Lindboe          Asbjørn Lindboe (1944). Privat rettergang (voldgiftsprosessen). – Oslo: Tanum, 1944. – 224 s.
  • Lødrup           Peter Lødrup (1979). Materiell skifterett. – Eget forlag 1979. – 270 s. – ISBN 82-990563-0-6
M
  • Mæland          Henry John Mæland (1988). Voldgift. – Bergen: Universitetsforlaget, 1988. – 339 s. – ISBN 82-00-02708-2
  • Martinussen    Willy Martinussen (1994). Sosiologisk analyse: En innføring. 3. utgave, 4. opplag. – Oslo: Universitetsforlaget AS, 1991. – 419 s. – ISBN 82-00-21308-0
  • Michelsen       Hans M Michelsen (1999). Sivilprosess. – Oslo: Ad notam Gyldendal, 1999. – 384 s. – ISBN 82-417-0987-0
  • Moss I           Giuditta Cordero Moss (1999). International Commercial Arbitration. Party Autonomy and Mandatory Rules. – Tano Aschehoug, 1999. – 440 s. – ISBN 82-518-3949-1
R
  • Reksten         Hilmar Reksten (1979). Opplevelser. – Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1979. – 178 s. – ISBN 82-03-10127-5 (hf)
S
  • Schei             Tore Schei (1998). Tvistemålsloven: Lov om rettergangsmåten for tvistemål av 13. august nr. 6. 1915 med kommentarer. – Tano Aschehoug, 1998. – 1276 s. – ISBN 82-518-3759-6
  • Sejersted       Francis Sejersted (red.) (1982). En storbank i blandingsøkonomi: Den Norske Creditbank 1957-1982. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1982. – 328 s. – ISBN 82-05-13920-2
  • Sigurðsson     Jón Viðar Sigurðsson (1999). Norsk Historie 800 – 1300: frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt. – Det Norske Samlaget, 1999. – 244 s. – ISBN 82-521-5181-7
  • Skeie                     Jon Skeie (1938). Den Norske Strafferett. Annet bind. Den specielle del. – Oslo: Olaf Norlis Forlag, 1938. – 873 s.
  • Smith                    Carsten Smith (1996). Loven og livet: foredrag, artikler, taler. – Oslo: Universitetsforlaget, 1996. – 412 s. – ISBN 82-00-22762-6 (ib.)
  • Solem                    Erik Solem (1927). Praktisk Rettergang: Den nye rettergangsordningen og dens praktiske gjenneførelse. – Oslo: J. M. Stenersens Forlag, 1927. – 288 s.
  • Stang                    Nic. Stang (1945). Demokratisk gjenfødelse: Tanker om aktuelle samfunnsproblemer. – Oslo: Johan Grundt Tanum, 1945. – 157 s.
  • Stigen                    Arnfinn Stigen (1993). Tenkningens historie, bind I, første utgave. – Ad Notam Gyldendal, 1992. – 428 s. – ISBN 82-05-14663-2
  • Strømme Svendsen Arnljot Strømme Svendsen (1957). Skipsfartspolitikk i Norge etter krigen. – Bergen: Samfunnsøkonomisk Institutt ved Norges Handelshøyskole, 1957. – 188 s.
T
  • Thune                    Jens Christian Thune (1991). Jakten. – H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), 1991. – 255 s. – ISBN 82-03-16882-5

 

Offentlige publikasjoner og utredninger

  • Dokument nr. 7 (1987-88). Rapport til Stortinget fra den granskingskommisjon i Reksten-saken som ble oppnevnt ved Stortingets vedtak 20. juni 1985
  • Innst. S. nr. 251 (1974-75)
  • NOU 1978: 42 (Verdipapirhandel)
  • NOU 1983: 13 (Reksten-saken). – ISBN 82-00-70795-4
  • NOU 1999: 19 (Domstolene i samfunnet Administrativ styring av domstolene Utnevnelser, sidegjøremål, disiplinærtiltak Midlertidige dommere)
  • Ot. prp. nr. 29 (1979-80) s. 17-39
  • S.K.M. 1896   Udkast til almindelig borgerlig straffelov for kongeriket Norge, I, Udkast til lov, 1896.
  • SOU 1994: 99 (Domaren i Sverige inför framtiden), Del A. – ISBN 91-38-13736-4
  • St. meld. nr. 67 (1983-84)
  • St. prp. nr. 110 (1974-75)
  • Stortingsforhandlingene 11 november (1975-76), s. 1813
  • Stortingsforhandlingene 13 mars (1974-75) s. 3273
  • Stortingsforhandlingene 29 april (1974-75), s. 3820

 

 

Tidsskrifter

  • Aasland          Gunnar Aasland (2000). Noen betraktninger om rettskildespørsmål i Høyesteretts praksis. – s. 157-180. -: Jussens Venner, hefte 4, 2000.
  • Andenæs II    Johs. Andenæs (2001). Kommentar til en kommentar. – s. 378-379. – : Lov og Rett, nr. 6, 2001.
  • Brækhus IV    Sjur Brækhus (1999). Voldgift – erfaringer og refleksjoner. – s. 259-283. -: Lov og Rett, nr. 5, 1999.
  • Eckhoff          Torstein Eckhoff (1985). Et spørsmål om betingelsene for gjenopptagelse. – s. 455-460. -: Lov og Rett, 1985.
  • MarIus I         Fanny Platau og Berit Stokke (1979). Skip, Reder og Finansinstitusjon – fra en praktisk synsvinkel. – s. 35. -: MarIus, nr. 38, 1979.
  • MarIus II       Jens Voght-Eriksen (1980). Regress i Certepartiforhold. – s. 42. -: MarIus, nr. 53, 1980.
  • Moss II          Giuditta Cordero Moss (2001). Voldgift og domstolskontroll: Svensk rett viser vei. -S. 533-563. -: Tidsskrift for Rettsvitenskap nr. 3, 2001.
  • Sandvik          Gudmund Sandvik (1989). Rettshistorie. – s. 201-310. - : Jussens Venner, hefte 6/7, 1989.

 

 

RettsNorge.no © 1997 - 2007 • Opphavsrett

 

[1] Foss, s. 29

[2] Riis til Andenæs, 29 februar 1980, s. 2. Brevet ble til etter et møte mellom Andenæs og Riis, hvor Riis hadde bedt om hjelp (bilag nr 1)

[3] Andenæs til Riis, 4 mars 1980, hvor Andenæs viser til tvml §§467 og 468, og sier at det er kun ugyldighetsgrunner nevnt i disse bestemmelsene som kan føre til ugyldighet (bilag nr 2)

[4] Andenæs II, s. 379

[5] Universitas 27 august 1997

[6] Se Augdahl, s. 394 flg mht hans betenkeligheter ved inngåelse av voldgiftsavtale om fremtidige tvister

[7] Jf Brækhus II s. 342, nærmere drøftet nedenfor

[8] Jf Brækhus III s. 94 og s. 202

[9] Som høyesterettsadvokat Haakon Stang Lund har uttalt i Brækhus II s. 342. Se om dette under pkt 5.5.3

[10] Benevnt Riis-dommen I (bilag nr 3)

[11] Benevnt Reksten-dommen (bilag nr 4)

[12] Oslo byretts dom av 28 februar 2001, benevnt Riis-dommen II, som finnes søkbar på: http://oslo-byrett.domstol.no/

[13] Med denne uttalelsen dementerer jusstudenten (Lars Berge Andersen) flere momenter som faktisk har funnet sted, eksempelvis at høyesterettsdommer Gunnar Aasland selv innrømmer å ha gitt en dom fem dager før den ble undertegnet, jf Rt-1985-413, og at tidligere skifterettsjustitiarius i Oslo Nils B. Hohle har skrevet til regjeringsadvokaten og sagt at han kan være behjelpelig med å punktere saksanlegg fra familien Riis, jf hans brev av 14 september 1978 nevnt i Riis-dommen II, s. 146 flg

[14] Fleischer, s. 191 flg

[15] Mary Ann Glendon (1993). Comparative Law as Shock Treatement: A Tribute to Jacob W. F. Sundberg. Festskrift till Jacob W. F. Sundberg. – Juristförlaget, Stockholm 1993. – s 69-84

[16] Foss, s. 25 flg

[17] Foss, s. 28

[18] Foss, s. 29

[19] Foss, s. 38 flg

[20] Stigen, s. 48

[21] Fleischer, s. 163 og for så vidt Foss, s. 25

[22] CSS Alabama ble bygget i England i 1862, og ble levert som et handelsskip. Skipet forlot havnen med cruise-passasjerer, og idet det kom inn i internasjonalt farevann, ble skipet tømt for passasjerer, og bestykket med våpen. Alabama herjet deretter i to år på verdenshavene og kapret eller senket til sammen 64 skip, noe som fremdeles i dag skal være rekord for ett krigsskip. I juni 1864 – like utenfor Cherbourg ved den engelske kanal – ble Alabama senket av Nordstatenes krigsskip Kearsarge

[23] Sigurðsson, s.19 flg

[24] Hertzberg, s. 140

[25] Sandvik, s. 287

[26] Hertzberg, s. 141

[27] Sandvik s. 288

[28] Hertzberg, s. 141

[29] Høyættet mann som håndhevet kongens myndighet i sitt distrikt

[30] Hertzberg s. 142, og Frostatingslova s. 156

[31] Frostatingslova s. 156

[32] Hertzberg s. 141

[33] Hertzberg, s. 142 og Sandvik s. 288 flg

[34] Augdahl s. 395

[35] Stat som utøver sine oppgaver på grunnlag av offentliggjorte generelle lover

[36] Jf eksempelvis den nye Tilsynsutvalgsordningen for dommere. Mer om dette nedenfor under pkt 5.7.2

[37] Disse tanker er bygget på Stang, spesielt s. 95 flg

[38] Jf Aasland s. 160 og 175

[39] Brækhus III, s. 95: ”Den samlede effekt av voldgiftspraksis og doktrin…kan også tenkes å tåle etiketten sedvanerettsdannelse.”

[40] Sjur Brækhus affidavit nr. 2 (23 januar 1981), s. 8. til engelsk domstol. Edsvoren erklæring gitt i forbindelse med rettssaker som Hilmar Reksten’s dødsbo’s konkursbo (Reksten-boet) reiste i utlandet

[41] Moss I, s. 68

[42] ND-1979-231

[43] Brækhus IV, s. 277

[44] Mer om dette nedenfor

[45] Brækhus IV, s. 266

[46] SOU 1994: 99, s. 40

[47] NOU 1999:19, kap 5.2.3

[48] Se note 2 og 3 ovenfor

[49] ESSO AUSTRALIA RESOURCES LTD AND OTHERS v THE HONOURABLE SIDNEY JAMES PLOWMAN AND OTHERS F.C. No. 95/014 (1995), Arbitration.

[50] Stang, s. 104 – 106

[51] Det offentliges interesse i voldgift er bl.a. at hensynene bak den materielle rett virkelig får gjennomslag gjennom en avgjørelsesprosess som kan aksepteres av samfunnet

[52] Høyesterettsadvokat Jens Kristian Thune, bobestyrer i Reksten-boet, og en rekke andre advokater har tydeligvis et helt annet syn på dette. I sin bok ”Jakten” (1991), s. 52 flg, forteller Thune hvordan han torpederte motpartens mulighet til adekvat juridisk forsvar i Norge: ”All nødvendig norsk juridisk ekspertise måtte på banen. Konkurslovens far – professor Sjur Brækhus – var helt sentral…Da jeg senere kom hjem til Oslo, prøvde jeg så godt jeg kunne å lamme våre fremtidige mulige motparter. De skulle ikke få sikret seg sakkyndig hjelp i Norge – i hvert fall ikke noen som stod på høyde med Sjur Brækhus. Jeg måtte trekke de sakkyndige inn i Reksten-saken på en eller annen måte.” Én ting er å tenke tanken på å benytte alle de bedervede knep som svever en til daglig, en helt annen ting er det å la disse totalt forkastelige tanker komme på trykk, og det i en bok som skal legges ut for salg. Dette viser etter mitt skjønn en ufattelig arroganse, og gir samtidig et skarpt signal om hvor sterkt og fordervet deler av det juridiske miljøet i virkeligheten kan synes å være

[53] De statene jeg har undersøkt er; New York, Montana, Texas, Florida, Hawaii, Illinois, Kentucky, Massachusetts, Missouri, og North Carolina

[54] Jf AAA’s Commercial Dispute Resolution Procedures, R-27 Oaths

[55] Se nærmere om ugyldighet bl.a. hos Mæland s. 189 flg, og Moss II, s. 537 flg

[56] Ved spørsmålet hvorvidt dommer Hohle hadde utøvet myndighetsmisbruk og hindret opphevelse av voldgiftsdommen, ble det i Riis-dommen II lagt stor vekt på at Hohle ikke kunne ha hatt noe med dette å gjøre alene fordi: “…det skal svært mye til før en voldgiftsdom kan gjenopptas.”, dommen s 146. Se nærmere om Hohle under pkt 5.4.2

[57] Mæland s. 176

[58] Jf Rt-1991-291 som et eksempl på hvordan det kan gå når man lar en sakkyndig ikke-jurist dømme

[59] Lindboe, s. 13 flg, Mæland s. 14 flg, Gomard s. 675 flg, Hjejle s. 11 flg, Heuman s. 27 flg, Augdahl s. 395

[60] Lindboe, s. 13

[61] Dahl s. 122 flg

[62] Se under pkt 5.5.3

[63] Jf ”Bo-dommen” like nedenfor, hvor Kristoffer Olsen ble dømt til å levere tilbake alle de aksjene han hadde kjøpt av moren

[64] Jf gml arvelovens §33, annet ledd. Dvs at Amelia ikke skulle få mer en minimumsarven som den gang var på kr 200.000

[65] Jf skifteloven §13, første ledd. Dog ble en del løsøre registrert den 29. juni 1970. I 1978 reiste Riis erstatningssøksmål mot skifteretten for dens uaktsomme og til dels forsettlige forvaltning av boet til fordel for rederiet – hvor Kristoffer Olsen og Ole Lund i realiteten ble satt til å forvalte boet – noe som kan ha ført til at alle verdiene forsvant ut av Norge. Riis vant saken i Oslo byretts dom av 28 februar 2001, 23 år etter at sak var anlagt. Skjønt vant; beløpet som ble tilkjent – kr 43 mill. – ble utmålt etter en obligasjonsrettslig tankegang i stedet for erstatningsrettslig, dermed ble ikke Riis tilkjent rentes rente, noe som må være galt

[66] Jf O&U’s styrenotat av den 2 mars 1973, s. 3 (bilag nr 5)

[67] Kun skipsverdiene, fratrukket gjeld. Bankkontoer, certepartier, eiendommer, evt skjult utenlandsformue etc ble holdt utenfor

[68] Ca kr 110-120 mill

[69] Riis var ikke gjort kjent med at gransking på det tidspunkt var innvilget av Justisdepartementet, noe som ville ha styrket Riis’ forhandlingsposisjon

[70] Inntatt i Riis-dommen I, s. 6 flg

[71] Jf Riis-dommen I, s. 53

[72] Statlig reguleringsverktøy for kontroll og styring av eksport og import

[73] Således Thomas Løvolds brev til Ryssdalkommisjonen 22 august 1986, s. 7 mht Valutalisens (bilag nr 6)

[74] Det samme som ligningsverdi

[75] Jf notatet av 30 juni 1994 (bilag nr 7). I tillegg viser jeg til ”UTKAST” (bilag nr 8) til presisering, av 3 juli 1992, til direktør Peder Berg i Finansdepartementet, fra Per Steina. Utkastet forteller i klare ord at Norges Bank oppfordret DnC til å ta Sognefjell. Etter en henvendelse den 30 mai 1999 til den gang Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite’s leder Jørgen Kosmo, hvor hele utkastet ble sitert, svarte Kosmo den 17 juni 1999 at dette ikke var noe nytt 

[76] Hilmar Reksten hadde chartret fire supertankere fra fire forskjellige rederier. Under oljekrisen stoppet Reksten å betale hyren på disse skip. TT Falkefjell var chartret fra O&U, og DnC hadde fått seg overdratt hyren som sikkerhet for sin finansiering av TT Falkefjell

[77] Som jeg vil komme mer inn på nedenfor, så mener jeg å kunne dokumentere at det allerede var tatt pant i skipet på dette tidspunktet, og at det man i Norges  Bank diskuterte var rettsvern; altså tinglysing av pantet

[78] jf sykemeldingene av den 18 desember 1974, hvor legen råder advokatene til ”…fritid og forsiktig mosjonsidrett,” og hvor en ikke må ”…utsette seg for ekstra stressende situasjoner.” Begge advokatene ble for så vidt å betrakte som ”halvt” sykemeldte, som Anker utrykker seg.

[79] Jf Riis-dommen II, s. 145

[80] Se om Lunds forhold til rederiet under pkt 5.7.4.1

[81] ”Det er riktig at det består et vennskapsforhold mellom oss”; brev av 6 september 1986, s 1, fra Gunnar Aasland til Einar Riis. ”Min gode venn Ole Lund…”, jf Finansavisen 17 januar 1998, Jussbilaget s. 11. Se nærmere om Aasland under pkt 5.7.4.4

[82] Jf Banksjef Erling Napers styrenotater fra 2 mai 1975 (bilag nr 9)

[83] Engelsk rettsbegrep som i dette tilfellet betyr at avtalen ikke har noen gyldighet eller effekt, og at ingen er bundet av, eller kan bygge noen rett etter avtalen

[84] Se nærmere om dette under pkt 5.7.5

[85] Reksten, s. 29

[86] Bedding = slipp

[87] Reksten, s. 22 flg

[88] Fra worldscale 40 i januar til worldscale 420 i oktober. Worldscale (Ws) er en internasjonal fraktindeks for tankskip, og er en metode for å regne ut betaling for skipstransport av olje for en eller flere reiser. Ws er en tabell som beskriver hvor mye det betales i dollar pr tonn

[89] Jf Stortingsforhandlingene (1974-75), 29.04.75, s. 3820 og Stortingsforhandlingene (1975-76), 11.12.75, s. 1813

[90] Se nærmere om skipsfinansieringsinstitusjonene i MarIus I, s. 14 flg

[91] Akers Mek hadde kontrakter på ca 16 oljerigger. Disse måtte naturligvis finansieres. Et Norge uten kredittverdighet, ville stoppet en utbygging i Nordsjøen

[92] Krisen førte til at statssekretær Thorvald Stoltenberg og Handelsminister Einar Magnussen våren 1975 måtte reise til henholdsvis New York og London og holde informasjonsmøte for bankene for å berolige dem med at staten ville bistå i krisen med det påtenkte Garantiistitutt for Skip og Borerigger (GI), jf NOU 1983:13, s. 100. Jeg vil samtidig nevne et referat fra ”3-juni-møte” (1975) i Bergen hvor Høyesterettsadvokat Haakon Nygaard – som sto i direkte kontakt med Magnussen – uttalte at: ”We have Government guarantees”, jf NOU 1983:13, s. 49

[93] Hanisch, s. 181

[94] I perioden 1974 til 1976 steg timelønnen med 64%, jf Hanisch, s. 194

[95] Hanisch, s. 188

[96] Denne finansieringsavtalen ble fornyet hvert år. Verftene hjalp rederne med å finansiere nybygg gjennom statens garantier for lånene. Jf eksempelvis ”Norway Scheme”. Dersom man utvidet verftene uten tillatelse fra Industridepartementet, ville man ikke nyte godt av statens allokering av midler og garantier til skipsfinansiering

[97] Den nye finansieringsavtalen av 4 mars 1974, bærer preg av regjeringens politikk mht Oljemeldingen, hvor det ikke var rom for utvidelser. Se også Reksten s. 57 flg

[98] Jf Reksten-dommen s. 5 nederst, og s. 6

[99] Jf Reksten-dommen s. 13

[100] 6 oktober 1973 ble Israel angrepet av Egypt og Syria (Yom Kippur – krigen, benevnelsen pga helligdagen ved samme navn). To dager senere besluttet OPEC-landene å heve råoljeprisen fra $3 til over $5 pr fat. Samtidig reduserte man produksjonen med 5% for hver mnd inntil Israel hadde trukket seg ut av de okkuperte områdene; Sinai, Gaza, Vestbredden, og Golan-høydene. Det ble innført total leveringsnektelse til Nederland og USA, og den 1 januar 1974 hevet OPEC oljeprisen til over $11 pr fat

[101] Representanter fra den norske regjering (bl.a. Thomas Løvold) hadde fått vite dette i møter i OECD allerede i januar 1973

[102] jf NOU 1983:13, s. 21

[103] Jf Aschehougs Norgeshistorie, 1998, bind 12, s. 65

[104] Very Large Crude Carrier (VLCC). Etter dagens begrepsforståelse er dette skip på mellom 200.000 og 320.000 dødvekttonn

[105] Hilmar Reksten i notat til styremedlemmene i A/S Bergenske Mekaniske Verksted av 05.10.74 (bilag nr 10)

[106] Jf samme notat

[107] Kontraktene var inngått på et topp marked

[108] Det kan tyde på at Fred. Olsen fikk låne penger direkte gjennom Norges Bank, til gode renter, noe som er høyst uvanlig

[109] Den dype strukturelle krisen var allment kjent da voldgiftssaken mot Reksten pågikk, jf bl.a. Thomas Løvolds brev til Ryssdalkommisjonen av 22 august 1986, s. 10 (bilag nr 11)  OECD konkluderte ikke så mange måneder senere med at tankkrisen ville vare til langt ut i 1980-årene. Op. cit. s. 11. Overkapasitet i tankmarkedet hadde OECD allerede meldt i januar 1973

[110] NOU 1983: 13, s. 47

[111] Lindboe, s. 13

[112] Dommeren i en meget omtalt straffesak, uttalte for åpen scene i et selskap før hovedforhandlingene, at tiltalte var skyldig. Blant dem som hadde overhørt samtalen, var en advokat. Han hadde forut for denne hendelsen gjentatte ganger hørt dommeren uttale sin negative holdning overfor vedkommende. Denne advokaten kan i dag likevel ikke vitne om dette mht en gjenopptakelse da han, som han sa; ”…vil føle et ubehag ved å ikke kunne hilse på dommeren dersom vi kom til å møtes på gaten. Jeg har jo ført så mange saker for N (dommeren).”

[113] Kan eksempelvis dommerne i Riis-saken og i Reksten-saken ha drevet politikk og ikke juss? Et utdypende svar på dette vil jeg komme tilbake til i en annen fremstilling, men problemstillingen er ikke ukjent

[114] Andenæs I s. 60

[115] Jf §§5 og 6 i Påskeavtalen

[116] Se pkt 5.8

[117] Se spesielt Riis-dommen I s. 40 – 46, og s. 52

[118] Mine parenteser

[119] Se Riis-dommen II for en redegjørelse av de enkelte utføringstransaksjonene

[120] Brækhus III, s. 192

[121] Op. cit. s. 192

[122] Riis-dommen II, s. 132

[123] Jf note 52

[124] Les hele brevet i Riis-dommen II

[125] Riis-dommen II, s. 146

[126] At påstanden kom frem siste dagen, fremgår av rettsboken s. 5 sammenholdt med s. 2 (bilag nr 12)

[127] Jf Brækhus IV s. 274 flg, hvor han ser ut for å mene at dommerne bør gripe inn dersom de er usikre på hva partene mener, hvor noe er uklart eller hvor det foreligger andre momenter som kan føre til at man risikerer en materielt uriktig dom. Brækhus mener visstnok også at det er viktig at påstandene er utformet slik at de gir en klar og praktisk akseptabel avslutning på saken, og at voldgiftsdommerne derfor bør se nøye på partenes påstander, jf s. 275

[128] Nevnt eksempelvis i Brækhus III, s. 94 og 201, samt Brækhus IV, s. 263

[129] Brækhus III, s. 202

[130] Edsvoren vitneforklaring

[131] Sjur Brækhus affidavit nr.1 (29 november 1980), til engelsk domstol

[132] Brækhus I s. 85

[133] Op. cit. s. 88

[134] Som i seg selv kan være straffbart dersom hensikten er å føre andre bak lyset, jf strl §372, første ledd

[135] Thune, s. 52

[136] Op. cit. s. 53

[137] Op. cit. s. 57

[138] Voldgiftsdom av 31 oktober 1991

[139] Selvig sendte – som formann i et utvalg som skulle utrede spørsmål om offentlig forhåndskontroll med tegningsinnbydelse – brev til Justisdepartementet med forslag til endringer. I brevet nevnte han intet om at det skulle være noe galt med aksjeloven §2-5, siste ledd

[140] Selvig var formann i lovkomiteen, hvor også Rasmussen satt som medlem

[141] I NOU 1978:42, s. 151. Vpl §10, annet ledd, første pkt lyder: Innsigelse om at en tegning ikke er bindende kan ikke fremsettes etter utløpet av den frist som er satt i lov om aksjeselskaper §2-5 siste ledd. Aksjelovens (1976) §2-5 siste ledd lyder: Etter at selskapet er registrert, kan en aksjetegner ikke gjøre gjeldende at han er ubundet av tegningen fordi vilkår i stiftelsesdokumentet ikke er oppfylt

[142] Trykket som vedlegg i MarIus II

[143] Brækhus II s. 342

[144] Op. cit. s. 348

[145] Brækhus III, s. 202

[146] Brækhus III, s. 202

[147] MarIus II, vedlegg I, s. 19

[148] Kloster s. 149 flg

[149] Dvs at vedkommende ikke er kjent med hvem som oftest fremtrer som dommere i voldgift, hvilke autoriteters rettssetninger som blir lagt til grunn, av hvilke dommere, hvilke advokater som opptrer ofte eller mindre ofte sammen med disse dommerne i andre sammenhenger, og hvilke autoriteter som har en tendens til å si det motsatte når han dømmer i forhold til hva de uttaler offentlig

[150] En ordning som i dag er overlatt Tilsynsutvalget for dommere

[151] Høyesterettsadvokat Gunnar Sørlie i sitt innlegg: ”Hvilke regler bør gjelde for oppnevnelse av voldgiftsretten? Beskyttelse mot erstatningskrav fra partene”,  under et voldgiftsseminar 7-8 mars 2001 (Oslo)

[152] Høyesterettsadvokat Frode Ringdal i sitt innlegg: ”Hvilke ugyldighetsgrunner bør aksepteres for voldgiftsdommer,” under et voldgiftsseminar 7-8 mars 2001 (Oslo)

[153] Overføringen av forventningene og kunnskapene om de grunnleggende rettigheter og plikter til nye medlemmer av et sosialt system

[154] Vedlikehold og endring eller nydanning av kunnskaper, følelsesinnhold og vurderinger som til enhver tid foregår i et sosialt system

[155] Forvaltning av verdier og moral

[156] Kontroll over kunnskapsforrådet og virkelighetsforståelsen

[157] Se pkt 2.5.2 om kontroll

[158] Dette avsnittet bygger på Martinussen, s. 311 flg og s. 350 flg

[159] Dahl, s. 136

[160] NOU 1999: 19

[161] NOU 1999: 19, kap 10

[162] NOU 1999: 19, kap 10.6.2.1

[163] Man står overfor en konspirasjon når to eller flere personer opptrer sammen i et forsøk på å gjennomføre en straffbar handling, eller hvor de i samarbeid oppnår målet som i seg selv er lovlig, men hvor middelet er straffbart. Ordet konspirasjon er beklageligvis i Norge i stor grad brukt som nedsettende reaksjon mot en svak part som hevder at et straffbart forhold har funnet sted på en utspekulert måte. Begrepet forekommer i tre avgjørelser for Høyesterett, hvor det i alle tre avgjørelsene er benyttet som en nedsettende reaksjon, jf Rt-1997-1459, Kjæremålsutvalgets kjennelser av 2000-00091 og 1997-00457k

[164] The Background and History of Impeachment, (1998), Griffin B. Bell, attorney at law, King & Spalding, Georgia (justisminister under Carter)

[165] Washington Post, 21 oktober 1989

[166] Publikasjoner omkring etikk i domstolene, samt en liste over statenes forskjellige undersøkelseskommisjoner finnes her: http://www.ajs.org/ethics1.html

[167] SOU 1994: 99, s. 88

[168] Se bl.a. FN’s menneskerettighetserklæring av 1948, art 1, 7, og 10

[169] Lindboe s. 15

[170] Habil vil si det samme som skikket, kvalifisert. Jeg mener at den engelske begrepsbruken omkring samme tema; ”conflict of interest”, gir en like god forståelse av problemet. Når en dommer står i et slikt forhold til en av partene som eksempelvis nevnt i dl §106, vil hans interesse i å tekkes parten, komme i konflikt med hans oppgave i å dømme objektivt i den gitte saken, altså en interessekonflikt.

[171] De absolutte ugyldighetsgrunnene

[172] De relative ugyldighetsgrunnene

[173] The Code of Ethics for Arbitrators in Commercial Disputes, Canon II

[174] Andenæs til Riis, 4 mars 1980, se note 3

[175] Fra 1972 var Lund engasjert i bl.a. følgende forretninger – i tillegg til salget av MT Vardefjell – for O&U: a) Kjøp av selskaper i utlandet (styrenotat 3/9-73), b) Forslag om å ansette Lund på ”retainer-basis” med ansvar for ivaretakelse av sameieavtaler, samt juridisk bistand mht selskapsrettslige forhold, herunder registrering (styrenotat 22/10-73), c) Oppdrag å vurdere kontrakten mellom rederiet (O&U) og COC (Continental Ore Corporation) (styrenotat 12/11-73, d) Lund representerer rederiet i fornying av transportkontraktsforpliktelsen (styrenotat 3/12-73), e) Lund engasjert mht kjøp av selskaper i utlandet (styrenotat 11/3-74), f) Lund engasjert mht Taiwan-prosjektet (bygging av supertankere på et ikke-eksisterende verft) (styrenotat 26/6-74), g) Lund engasjert mht Sanko-prosjektet (joint venture med Sanko om bygging og chartring av 4 til 10 100.000 tonns produktskip) (styrenotat 6/8-74), h) Engasjeres for å utarbeide rammeavtale mht avtalen mellom Cosifor (fransk oljeboringsselskap) og rederiet (styrenotat 2/9-74), i) Lund blir valgt som styremedlem i Forrel inc (O&U selskap) (styrenotat 28/10-74), j) Lund representerte O&U under interessentselskapsmøtet (Jack-up Salén) i Stockholm (styrenotat 11/11-74), k) Lund ble valgt til Treasurer (kasserer) i Forrel inc. (styrenotat 22/11-74). Alle styrenotater er fra Olsen & Ugelstad

[176] Jf strl §277

[177] Jf bl.a AAA, The Code of Ethics for Arbitrators in Commercial Disputes, Canon I, B

[178] Eksportlisens for salget av de s.k. ”Bruce-båtene” ble innvilget av Handelsdepartementet den 24 mai 1974

[179] Se like nedenfor, og for så vidt Riis-dommen II

[180] Skipper på en av Bruce-båtene

[181] Jf Riis-dommen II s. 57. Notatet er i Norges Banks besittelse hvor jeg er blitt nektet innsyn

[182]  Skifterettsjustitiarius Nils B. Hohle satte den 26 juni 1973 ned et disponeringsforbud over dødsboets aksjer

[183] Noe som det tyder på at det var, jf Riis-dommen II, s. 140

[184] jf Rt-1958-220

[185] jf Rt-1958-220, s. 224

[186] Jf bl.a AAA, The Code of Ethics for Arbitrators in Commercial Disputes, Canon II

[187] Brev av 2 juni 1980

[188] Høyesterettsadvokat Frode Ringdal var også ansatt i samme firma i denne perioden

[189] Dokumentet er klausulert: ”Det ble i perioden foreslått overfor statssekretær Thorvald Stoltenberg at Aasland kunne assistere Stoltenberg i spørsmål omkring Reksten-saken.”

[190] Dokumentet er klausulert: ”Jeg vil minne om at det forelå en haster-situasjon av adskillig samfunnsmessig betydning. Konkurs innen Reksten-gruppen på dette tidspunktet kunne gjøre det vanskelig eller nytteløst å gjennomføre den støtteordning gjennom et garantiinstitutt man arbeidet med.”

[191] Jf bl.a. Stortingsforhandlingene 13 mars (1974-75) s. 3273, St. prp. nr. 110 (1974-75), og Innst. S. nr. 251 (1974-75)

[192] Se nærmere under pkt 5.9.2.1

[193] Ole Lund satte som forutsetning for å ta lederjobben i rederiet at han ikke skulle ha noe som helst med Riis-saken å gjøre, noe han også uttrykte i vitneavhør i Riis-dommen II. Riis-saken ble til en av de mest sentrale sakene i O&U, og det er lite trolig at administrasjonen i rederiet ikke kjente til eller ikke ville vite av en situasjon som kunne gjøre ende på hele rederiet

[194] Jf pkt 4.3.1

[195] Vice President i Mantrust, Norge

[196] Reksten hadde i 1973 – gjennom Palmerston Holding Ltd. og Penisular and Oriental Steamship Company – kjøpt verdens største tankflåte fra Erling D. Næss, for $208 mill.

[197] Jf kviteringen (bilag nr 13)

[198] Jf Napers styrenotat av 25 april 1975, side 2 nederst (bilag nr 14)

[199] Se nærmere under pkt 5.11

[200] Mine parenteser

[201] Jf ”kviteringen”

[202] Jf for øvrig tvml § 463 som foreskriver nettopp dette, at alle dommerne må delta i avgjørelsen

[203] Rt-1983-1242, og Rt-1985-413

[204] Jf ordlyden i tvml §468, første ledd, nr 4

[205] Jf Riis-dommen I, s. 53 (nederst)

[206] Jf Riis-dommen I, s. 60

[207] Jf bl.a. Brækhus III s. 202

[208] Riis-dommen I, s. 41

[209] Riis-dommen I, s. 45

[210] Se Riis-dommen I, s 5

[211] Jf Handelsdepartementet’s brev til Olsen & Ugelstad av den 14 desember 1972 (bilag nr 15)

[212] Skipet var på dette tidspunkt verdsatt til ca $6 mill., dvs ca kr 35 mill. Verditapet som hadde oppstått i løpet av perioden fra 6 mai 1975 og frem til voldgiftsforhandlingene, var beregnet til kr. 35 mill. I tillegg til dette skulle Riis ha utbetalt fraktinntektene på skipet i perioden, beregnet til litt under $2 mill. Når Riis krever skipet + kr 18 mill. i erstatning, så ligger dette langt under den sum familien Riis hadde krav på etter Påskeavtalen, nemlig nærmere kr 100 mill. Selv om rederiet påsto at Riis skulle ta skipet og kr 10 mill. i erstatning,  kunne ikke Riis ha noen forventninger om at voldgiftsretten skulle gi en lavere sum enn kr. 18 mill. i erstatning. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor

[213] Jf pkt 5.7.4.4

[214] Se også Schei, s. 824

[215] Mæland s. 150

[216] Kjerschow s. 678 og Solem s. 131

[217] Dahl, s. 124

[218] Mæland s. 150 og 152

[219] Schei, s. 1177

[220] Jf Schei, s. 824

[221] Skeie, s. 640

[222] Skeie, s. 641

[223] Skeie, s. 407, og Kjerschow, s. 680

[224] Jf Mæland s. 150-152: ”…idet strl . §166 ikke kommer til anvendelse, men vitnet kan etter omstendighetene gjøre seg skyldig i bedrageri (jfr. Strl. §270-271).

[225] Jf Karnov (2000), note 1776, til tvistemålsloven §461

[226] Bratholm/Matningsdal, s. 346

[227] Schei, s. 1177

[228] Bratholm/Matningsdal, s. 346 

[229] Man står overfor bedrageri i prosessen hvor A i gjerningsøyeblikket tenker seg at den forestilling han fremkaller eller styrker hos den ene part B, er uriktig og at denne forestillingen driver B til en handling som vil påføre B et formuestap, dette i den hensikt å utnytte B’s villfarelse med det for øyet å skaffe seg selv eller en annen en uberettiget vinning. Det hevdes at det ikke er bedrag i prosess hvor villfarelse av dommer C fører til tap på B’s hånd, jf Andenæs I, s. 106, Skeie, s. 403, se dog Kjerschow s. 677 flg for en grundigere vurdering

[230] Gomard s. 691

[231] Jf den danske straffelovs §279

[232] Jf strl §270, første ledd, nr. 1

[233] Jf den tyske straffelov, 22 Abschnitt – Betrug und Untreue - §263 Betrug, fritt oversatt til norsk av Janne Felumb

[234] Mæland s. 150 og 152

[235] Bratholm/Matningsdal, s. 346

[236] Andenæs I, s. 106

[237] S.K.M. s. 243-245

[238] Riis-dommen II

[239] Når han bekrefter at skipet var tatt tilbake, så viser vel dette at også O&U mente at det var skjedd et eiendomsskifte den 6 mai 1975

[240] Også Erik Gløersen vitnet i samme sak at skipet var tatt tilbake engang på høsten 1974

[241] Riis’ selskap som skulle motta og selge skipet videre til det indiske rederi

[242] Jf vitneavhør av Kristoffer Olsen for Høyesterett oktober 1982, s. 90: “Vi var vel inntil voldgiftsdommen forelå av den oppfatning at vi hadde en avtale, og at Amelia Riis skulle ha MS Sognefjell, og at vi skulle ha aksjene.”

[243] Burmah Oil Company var et stort britisk oljeselskap, hvor datterselskapet Burmah Oil Tankers Ltd. drev til dels tvilsomme forretninger med O&U. Se nærmere i Riis-dommen II, s. 27 flg

[244] Mine parenteser

[245] Jf Riis-dommen II hvor de enkelte transaksjonen er gjennomgått

[246] Styremøte 22.11.74 uttales at MS Sognefjell skal forbedre det økonomiske resultatet for 1975. Skipet anses dermed å være tatt tilbake. I styremøte 06.01.75 uttales at en hevning av Påskeavtalen ville gi kr 11,4 mill. i likviditetstilførsel (dvs fraktinntekter) (Med heving må rederiet her mene; ”rederiets fragåelse av avtalen”, noe som ikke var mulig uten å betale erstatning). I tillegg uttales det i styremøtet at skipet – som da var verdt ca kr 40 mill. – kunne lånes opp med ca kr 20 mill.  De resterende kr 20 mill., må da allerede ha vært bundet opp, eksempelvis som pant. Det samme blir tatt opp i styremøte 24.01.75

[247] Jf Styrenotat av 11.11.74, ”Refinansiering av T/S Falkefjell i løpet av våren 1975 vil være av avgjørende betydning for at vi skal kunne møte våre forpliktelser…”

[248] Dette er pantsettelse for eldre gjeld

[249] Se også ovenfor under pkt 4.3.1 mht hva som ble uttalt av Per Steina

[250] Ultra Large Crude Carrier (ULCC), over 320.000 tdw

[251] Jf Reksten-dommen, s. 4

[252] Jf Reksten-dommen, s. 5

[253] Fremdriftsmaskineriet

[254] Forretningen gikk ut på å uberettiget tilvende seg britiske subsidier – derav ordet ”Grant” – som var ment for britiske redere

[255] Dersom vi forutsetter at prosessbedrageri overfor domstolen kan straffes

[256] Brækhus mener riktig nok i teorien at siden en voldiftsdom er endelig, så må man så langt det er mulig klarlegge alle faktiske og rettslige sider ved saken, jf Brækhus IV, s. 270. Riis-dommen strider helt klart imot hans egen holdning til forholdet, da absolutt alt var uklart etter denne dommen. Se også Op. cit. s. 275 hvor Brækhus mener at det vil være et nederlag for voldgiftsdommerne dersom dommen skulle være innledningen til en ny serie tvister, og s. 276 der han mener at en dom i det minste må inneholde en klar konklusjon

[257] Rederiet presset nemlig Riis (igjennom Påskeavtalen) til å godta å dekke rederiets eventuelle skatte- og avgiftstap ved denne arveutløsningen gjennom å bake inn et lån til Riis på i utgangspunktet kr. 20 mill. Teknisk sett ble det gjort slik at Riis overtok Sognefjell samt en pantegjeld på skipet på kr 20 mill., som skulle nedbetales over en periode på 11 år. Av disse kr 20 mill. skulle kr 10 mill være omtvistet. Dvs at dersom det ble kjent at rederiet (Kristoffer Olsen) hadde holdt tilbake midler fra arveoppgjøret, så kunne Amelia tidligst to år etter avtaleinngåelsen kreve voldgift for å få avgjort hvorvidt de resterende kr 10 mil. skulle betales, og evt hvor mye mer hun skulle bli tilkjent i arv

[258] Riis hadde for øvrig gitt sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Jonas W Myhre i oppdrag å ta med seg et nytt forliksforslag til et dommermøte den 15 mars 1975. Riis hadde nemlig fått høre av Myhre at begge parter hadde fått forespørsel fra retten om de ønsket å komme med forliksforslag. Myhre nektet Riis i å delta i dette møtet, til tross for at Myhre selv bare hadde kjent saken i én måned. I dette forliksforslaget reduserte Riis sin verditapserstatning til + 12 mill. kr. Å gå ned til kr 10 mill. var naturlig nok uaktuelt da også rederiet hadde fått forespørsel om å revurdere sitt forslag – som da lå på kr 10 mill. – oppover. I ettertid nekter både Myhre og rederiets advokat for at retten utba seg forslag til forlik. Dog sier dommer Rasmussen i brev av 23 januar 1985 til Riis at han anser det som sannsynlig at retten på ett eller annet tidspunkt forespurte partene om forliksmuligheter

[259] Se Hagstrøm s. 116 flg

[260] Jf Påskeavtalen §1, siste ledd

[261] Jf Riis-dommen I s. 58

[262] Jf strl §266, første ledd. For øvrig truet Kristoffer Olsen med å bryte Påskeavtalen eksempelvis dersom Amelia gikk til departementet med den reelle verdien på MS Sognefjell

[263] Jf Lødrup s. 200

[264] Jf Påskeavtalen §1, annet ledd: ”…selgeren yder nødvendig bistand…”

[265] Henholdsvis bilag nr 16, 17, 18, og 19

[266] Jf sl §19

[267] Se nærmere om dette hos Schei, s. 1160, Lindboe s. 30 flg, og Mæland s. 41 flg

[268] Jf LG-1996-00894 (Gulating) “…etter at voldgiftsdommen hadde satt Påskeavtalen til side.”

[269] Jf betenkningene note 265

[270] Brækhus, III s. 201

[271] Brækhus III, s 94 flg

[272] Brækhus II, s. 342

[273] Brækhus I s. 256

--- 000 ---

Linker til artikler relatert til arbeidet med avhandlingen:

27.12.00: Studenten som avdekket justismord (Tjærsland i Universitas)

070301 Studenthelt i rettsskandale  (Tjersland i Universitas, samme artikkel som 271200)

03.02.02: Nektet sensur etter juristkritikk (Dagens Næringsliv, linken er brutt)

03.02.02: Fikk topp- og bunnkarakter (Dagbladet)

03.02.02: Kritiserte toppjurister – ble nektet sensur (forbruker.no overtatt av Aftenposten. Linken er brutt)

03.02.02: Kritiserte toppjurister – ble nektet sensur (TV2 - linken er fjernet)

040202 Kritisk til toppjurister Ble nektet sensur (Fossum NTB Aftenposten)

13.02.02: Får halvannen time til å forberede eksamen (Universitas)

13.02.02: Vanvittig (Leder) (Universitas)

27.02.02. Jurist-refseren (Universitas, artikkelen er fjernet)