10 doktoravhandlinger
Spørsmålet er mer enn relevant. Juridisk sett er Riis-saken noe av det verste, men samtidig kanskje noe av det mest spennende - i negativ retning - som har skjedd i norsk rett på lang tid. Den har ingredienser i seg som burde få selv den roligste sørlending til å røre noe på øyelokket. Under et møte med tidligere stortingsrepresentant Johan C Løken, uttalte han at Riis-saken burde kunne avføde minst 10 doktoravhandlinger nede på juridisk fakultet!

En kan ikke være uenig i dette. Siden saken startet tidlig på 70 -tallet, har den i sitt kjølvann forårsaket nye saker på løpende bånd. Sentrale spørsmål innen arverett, skifterett, kontraktsrett, avtalerett, panterett, tingsrett, strafferett, sjørett, prosessrett, obligasjonsrett, forvaltningsrett og erstatningsrett har oppstått, hvor mange av de juridiske løsningene dommerne har falt ned på, har stått sterkt i strid med gjeldende rett.

18 avgjørelser i Høyesterett
Det har gått 25 år siden Amelia Riis ble fratatt sin formue, og i løpet av denne perioden har familien Riis vært gjenstand for det ene justismord etter det andre. Ved et søk i Lovdata finner en ikke mindre enn 18 avgjørelser bare i Høyesterett (pr. høst 1998). Hvor mange rettsavgjørelser man finner lengre ned i systemet, er ikke godt å si, antakeligvis langt flere.

Når jeg sier justismord, så legger jeg til grunn at det som startet det hele, voldgiftsdommen i 1975, var og er et meget klart justismord. Siden alle de etterfølgende rettslige avgjørelser er tatt med basis i denne avgjørelsen, må disse avgjørelsene i utgangspunktet ses på som ikke rettmessige. Går man avgjørelsene i sømmene, finner man da også at de ikke holder juridisk vann.

Panelet
Mange kjente maktpersoner må denne høsten i retten og svare på kompromitterende spørsmål. Her kan nevnes Ole Lund, Bjørn Haug, Per Steina og Tore S Engelschiøn. Men hvor er pressen?

Dersom staten taper denne saken, vil det si det samme som at staten ikke har klart å overbevise retten om at bl.a. Ole Lund ikke drev med skatteplanlegging gjennom stråselskaper i utlandet. Alle er kjent med at Ole Lund har en av de viktigste stillingene i landet. I tillegg blir Lund sett på som den personen i Norge med mest makt, inklusive Kong Harald. Men ikke engang Se & Hør er til stede. Hvorfor?

Gjennom innledningsforedraget de siste ukene har det kommet frem at justitiarius i Oslo skifterett i et brev har sagt seg villig til å forpurre eller ødelegge dette saksanlegget som nå går for Oslo byrett. Det tok da også Oslo byrett 22 år før saken ble berammet!

Det skal ikke mye sunn fornuft til for å forstå at dette er meget alvorlig. Tenk dere en dommer som går i kompaniskap med den ene parten i saken, for å vinne over den annen part! Det er nettopp dette denne sjefen for Oslo skifterett i sin tid gjorde. Og han lyktes faktisk i 22 år med å trenere saken. Burde ikke pressen vært til stede for å sørge for at offentligheten fikk ta del i dette?

Ja, en må spørre seg hvordan det kan ha seg at pressen, som i mange år har vært klar over disse forholdene, har holdt seg borte fra en så viktig og sentral sak som det denne i virkeligheten er? I denne sammenheng kan jeg ikke fri meg fra å nevne pressens unnfallenhet da de for tre år siden fikk i hendene en obduksjonsrapport (Siren-saken) som ga helt klare signaler om at politiet i Bergen holdt skjult et mord. Dette ble holdt skjult - også av pressen - i flere år.

Pressen skal rydde opp
Pressens fravær er mer enn skremmende. I siste nummer av Juristkontakt sier påtroppende politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle; "Det er ikke domsmakt og påtalemyndighet som rydder opp når urettferdighet har blitt begått i rettssalen…det var presse og privatpersoner som bidro til at en sak som Lilandsaken ble gjenopptatt, ikke påtalemyndigheten eller dommerstanden."

Stanghelle representerer her den avisen - Aftenposten - som absolutt ikke har turt å ta i Riis-saken med en ildtang engang. Ja, det er langt mellom liv og lære. Store ord kommer til kort den dag man skal handle.

Jeg drister meg til å omformulere Stanghelles påstand til et litt mer realistisk utsagn: Det er ikke nødvendigvis domsmakt og påtalemyndighet som rydder opp når urettferdighet har blitt begått i rettssalen. Pressen har i så måte en prevantiv og reparerende funksjon i saker hvor pressen ser den økonomiske verdien i saken, og samtidig ikke finner sine egne interesser i fare.

Pressen og uavhengighet
Jeg har ingen god løsning på problemet; hvorfor pressen i visse betente saker holder seg helt borte, dette til tross for at det blir begått grove lovbrudd mot borgeren. Men en ting er vel rimelig sikkert: Dess mer uavhengig pressen er, dess lengre kan man gå i å belyse den enkelte sak.

Hva gjelder uavhengighet, så ligger Schibsted-konsernet i en del saker meget dårlig an. Nestformann i styret er ingen ringere enn Statoils styreformann, Ole Lund. Når vi vet hvor sentralt han står i Riis-saken, kan en slik sett forstå - men ikke godta - at verken Aftenposten eller VG skriver en eneste linje om saken.

Jeg har ved tidligere anledninger kommet inn på Kåre Valebrokks artikkel i VG om Riis-saken (1984), hvor Valebrokk på hengende håret beholdt sin stilling i avisen. Den gang var det styreformann i Schibsted, Christian Haneborg, som følte sin ære presset. Han krevet Valebrokks avgang nærmest på dagen. Også Haneborg er sentral i Riis-saken, og en får vel kanskje skylde på elendig kvalitetssikring i VG-huset, i og med at avisen trykket artikkelen den gang i 1984.

Konsekvensene
Det er ikke mange saker som griper slik om seg som Riis-saken. Denne saken kan i verste fall føre til så mye blest omkring Ole Lunds historie at det vil kunne bli satt spørsmålstegn ved hans stilling, noe som vil bli mer enn pinlig for Statoil og det ansvarlige departement. Den kan videre føre til at Reksten-saken vil bli tatt opp på Stortinget, igjen. Den kan føre til ny sak mot staten av den grunn at en av domstolens høyest aktede menn gikk ut og forsøkte å hjelpe regjeringsadvokaten med å "punktere" Riis-saken. Den kan føre til en ny stor og meget ubehagelig sak mot DnB som deltok i den rettsstridige panttakelsen av Amelia's formue - skipet Sognefjell. Og det er ikke usannsynlig at det vil reises sak mot Høyesterettsdommer Gunnar Aasland og andre dommere som har dømt mot Riis i årenes løp. Man kan altså nærmest nevne i fleng hvilke fremtidsutsikter en vil stå overfor dersom staten ikke rydder opp i eget rede og løser denne saken.

Med dette som perspektiv er det altså mer enn på sin plass å spørre; hvor er pressen? Og hvorfor er den der?