Det ubehagelige går under teppet

Det er ikke første gang man prøver å glorifisere våre banker, men hver gang unngår man med den største selvfølgelighet å fortelle alt. Nå må det vel være på sin plass å fortelle noe av dette ubehagelige som man prøver å skyve under teppet, og som uvilkårlig er en del av bankenes historie.

På 60 -tallet og tidelig på 70 -tallet hadde bankene, deriblant DnC, begitt seg ut på hasardiøse utlån til både redere og til industrien som hadde basert seg på utopiske fortjenestemuligheter innen skipsfarten. Bankene lot seg rive med av forretningsmenn, advokater og redere, alle med et velkjent fåret blikk.

Det holdt på å tulle seg ordentlig til for DnC. Men med "Kong Melander" (Johan Melander, jurist og adm.dir i DnC fra 1954 til 1980) ved roret, klarte man strabasene som kunne brukket ryggen tvert av DnC, om Melander ikke hadde benyttet seg av sine straffbare metoder og triks.

Hvordan redder man en bank i krise?

Vi skal her bare nevne noen av de tiltak og beslutninger banken tok for å redde stumpene. Men først en liten innføring i det konkrete problem banken var stilt overfor: Rederiet Olsen & Ugelstad hadde enorme lån i DnC. Pga oljekrisen sank verdiene i skipene som var pantsatt. Et av rederiets skip, FALKEFJELL, var chartret til Hilmar Reksten. Hyren fra Reksten (betaling for leien), skulle gå til nedbetaling av lån i DnC. Reksten var den som først merket nedgangen, og høsten 1974 sluttet han å betale på den omtalte hyre. Uten nedbetalinger på lånet, krevde DnC etterhvert ekstra sikkerheter i Olsen & Ugelstad, med forslag om å pantsette et skip rederiet ikke hadde eiendomsretten til lenger. Skipet het "SOGNEFJELL", og var allerede våren 1974 overlevert Amelia Riis, som en del av en arveutløsningsavtale mellom henne og rederen, Kristoffer Olsen.

I følge DnC's egne styrenotater, ville banken velge å slå rederiet konkurs om de ikke var villige til å gjøre som banken sa.

Det er ikke tvilsomt at det vi gjør er rettsstridig

I et styrenotat som en direktør i DnC, Erling Naper, skrev, heter det: "-...men det er vel ikke tvilsomt at rederiet ved denne pantsettelsen foretar en muligens rettstridig handling mot fru Riis, men dette får så være gjenstand for en erstatningssak fra hennes side..."

Naper unngår i styrenotatet å si at det er banken som tvinger rederiet i kne. Banken tvinger rederiet til å pantsette et skip rederiet ikke lenger eide. Eiendomsretten til skipet var ført over til fru Riis. Dermed er det ikke bare rederiet som her foretar en rettsstridig handling. DnC er den som medvirker til det hele, og er like skyldig.

Erling Naper sitter i dag som adm.dir. i Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK). Før Naper skrev dette notatet, og før man altså gikk til aksjon, så hadde Naper forelagt problemet for bankens juridiske rådgiver, Harald Arnkværn. Arnkværn sitter i dag som styreformann i Kreditkassen. Denne eminente jurist mente etter en to timer lang diskusjon med Naper, at man ikke kunne kreve midlertidig forføyning i skipet (...det er vel like problematisk å kreve midlertidig forføyning som pant i et skip man ikke råder over, eller hva?), for da ville man nok meget fort få et forlangende om å begjære rederiet konkurs.

Personlig fryktet Naper en konkurs i selskapet. Tapstallene ville være enorme. For å unngå dette, foreslo Arkværn å ta det rettsstridige pantet. Johs. Andenæs' velbrukte "allmennprevensjon", har tydeligvis ikke hatt den minste virkning på juristen Arnkværn. For den av leserne som måtte komme i tvil av om det er lovlig eller ikke, å pantsette noe man hverken eier eller har råderett over, siden det i tillegg er en av landets mest kjente jurister som uttaler seg om saken, så kan vi herved berolig alle med at dette i utgangspunktet aldri har vært lov.

"Noe måtte vi legge labbene på"

Under et vitneavhør for Høyesterett i 1982, sa DnC's adm.dir. Johan Melander at: "- Noe måtte vi jo legge labbene på," da han ble konfrontert med pantet i Sognefjell, et pant som hadde vært holdt hemmelig i fem år.

I 1975 la man labbene på Amelias arv verdsatt til rundt 100 millioner kroner, mens man i 90 -årene la labbene på småsparernes penger. Ja, slik redder man en bank fra fallitt.

Til tross for de rettsstridige handlinger banken gjorde mot familien Riis i 1975, så har de vunnet over familien i alle rettsinstanser siden. Styrenotatene som vi her har referert fra, ble kjent allerede i 1984, likevel har Riis aldri fått bruke dem i retten. I 1995 tok så DnB beslag i restene av familiens formue. Leiligheten som de bor i på Lysaker, og som deres barn har kjøpt til dem, ble ved en tvangsforretning pantsatt til banken. DnB krevde familien kastet på gaten!

Er det "bedriftshistorie på sitt beste" å utelate bankenes mindre positive og ulovlige virksomhet? Og kan man ut fra dette anta hvilke metoder bankene vil bruke etter årtusenskiftet, i sitt begjær etter ekspansjon?