Statsfienden
Å vinne over staten i EMD Strasbourg - ikke bare én gang, men fire ganger - kvalifiserer i seg selv til tittelen.
Hva er en statsfiende?
I tyskernes Tredje Rike – hevdes det i dag – var kommunister, sosialdemokrater, opposisjonspolitikere, opponenter til statsideologien, Jehovas vitner, homoseksuelle, vinningskriminelle, antisosialister, mentalt tilbakestående, jøder og enhver annen (om det nå skulle være noen igjen) som måtte fremstå som en trussel mot det bestående, å betrakte som statsfiender.
I Norges Tredje Rike (de to foregående Ap-rikene kan omtales som Hornsrud og Nygaardsvold) er følgende personer betraktet som statsfiender: enhver person som måtte fremstå som en trussel mot det bestående. Det er altså ikke bare asylsøkere og systemoppdiktede terrorister som kommer inn i denne kategorien.
Dersom man gjør som meg, og nedkjemper staten i Strasbourg – nær sagt, gang på gang – ja, da løper man ikke en risiko for å bli en statsfiende; da er man per definisjon en statsfiende. Oversikten over Norges tap og mine seirer i Strasbourg finner du nederst i artikkelen. Det er for så vidt hyggelig lesing for min del, ikke så hyggelig for Norges del.
Hvordan behandles en statsfiende?
Vel, først må vedkommende lokaliseres og vurderes. Deretter skal vedkommende males i stykker. Skal man forsøke seg på en slags generell beskrivelse av håndteringen av en statsfiende – en håndtering som vi i grove trekk kan si at gjenspeiler utøvelsen mot brorparten av statenes fiender – kan følgende hovedpunkter listes opp:
- Registrering av objektet
I alle vestlige demokratier betraktes borgerne som potensielle statsfiender, og med dette som utgangspunkt har de demokratiske regjeringer etablert en legitim grunn for å overvåke sine egne. Allmennheten, den fullstendig uvitende del av befolkningen som paradoksalt nok har valgt inn det sittende regimet, synes at det er både fint og trygt med overvåking, dog uten å ha den ringeste anelse om hvorfor.
Statsfienden blir plukket ut bl.a. ved hjelp av tilsynelatende alminnelige mennesker (angivere) som flyter ubemerket rundt i samfunnet på let etter det ”unormale”, og om ikke dette finnes; det misunnbare. Disse samfunnets mindre begavede parasitter leter over alt, fra skattelistene, garasjen og søppelbøtta til frisøren din, ekspeditøren i lokalbutikken, vaktmesteren i boligkomplekset du bor i, og de du ellers omgås med. Så ettertraktet er produktet av frisørenes ”lojalitet” til sine kunder at til og med eiendomsmeglerne kjøper denne informasjon som blir tilgjengeliggjort under et 20 minutters klipp (denne erfaringen har jeg fra Paris, en by hvor alt flyter, men jeg tviler på at det er spesielt annerledes andre steder). Det er stor kamp om salgsobjektene. For å få et fortrinn, engasjeres frisørene som får sin kommisjon for hver gang de melder fra til megleren om at en av kundene (gjerne på spørsmål fra frisøren som ser en mulighet for lettjente penger) kan tenke seg å selge sin eiendom. Tenk på hva du sier neste gang du setter deg ned i frisørens stol.
Uansett, angiverne leter som sagt etter alt, men kanskje spesielt etter hva du mener, hvor langt du er villig til å gå med din mening og hvor langt din mening antas å nå. Deres funn blir rapportert oppover, og angiverne får betalt fra staten – eller fra ett av dens paraorganer – for sine oppdagelser.
Når vedkommende er lokalisert og funnet truende mot det bestående, iverksettes hva man kan omtale som en nøytraliserings- eller elimineringsoperasjon. Metodene som benyttes – og som alle har samme formål; å fjerne trusselen – kan kort beskrives som psykologisk krigføring. For den som måtte være interessert kan jeg vise til min artikkel ”Nervekrig mot enkeltpersoner” (2008), samt til min oversettelse av CIAs oppskrift for hvordan knekke en person gjennom psykologisk krigføring. Mht teknikkene som benyttes – og som åpenbart har blitt flikket på i de 60 årene som har gått siden oppskriften ble laget – kan du hoppe frem til pkt. 9 i oppskriften og lese deg nedover. Jeg skal bare ta for meg enkelte aspekter ved denne delen av operasjonen, og viser for øvrig til den nevnte oppskrift.
- Offentlig sykeliggjøring av objektet
Har man en mening/holdning som går på tvers av det korrekte, det forventede, anses man for å være syk. Syke mennesker – det være seg politisk, sosialt, økonomisk, medisinsk, eller hva det nå enn måtte være som gjør dem annerledes – må isoleres fra de normale.
Denne sykeliggjøring gjennomføres bl.a. ved bruk av provokatører. Disse uutviklede mentalt begrensede menneskene – og som derfor egner seg godt for oppdraget – finner man rundt omkring i de forskjellige kommentarfelt på nettet, hvor de støtter/sprer statenes dogmer og får den uvitende naive allmennheten med seg på å massemobbe eieren av enhver tanke som måtte stå i strid med dogmene.
- Forfølgelse og hevnaksjoner
Objektet blir jaktet ned, gjerne av ett, men stort sett av flere av statens organer.
Slike operasjoner blir dekket bak tilsynelatende tilforlatelig offentlig virksomhet. Her skal jeg nevne enkelte institusjoner som utøver slik offentlig dekkvirksomhet (opplistingen er på ingen måte ment å være uttømmende): Mattilsynet, Biltilsynet, Finanstilsynet, Konkurransetilsynet, Datatilsynet, Forbrukerombudet, skattemyndighetene, barnevernet, påtalemyndigheten og domstolene.
Mange av oppdragene disse institusjonene gjennomfører er sikkert ekte nok, men langt fra alle. Når en person skal males i stykker av ett eller flere av disse offentlige organer, så avsluttes denne delen av operasjonen med at vedkommende blir fratatt alt fra virksomhetens dokumenter, dyr, barn og penger til rettigheter og arbeidsevne. Vedkommende ender i de aller fleste tilfeller opp i økonomisk, fysisk og psykisk ruin, fullstendig ute av stand til å ivareta egne interesser, og i enda mindre stand til å forfølge de overgrep som har ført vedkommende inn i kvernen. Dette er da også målet med virksomheten mot vedkommende.
Under de innledende kamper, eksempelvis i forbindelse med tilsyn og frarøvelse, kjemper gjerne objektet imot. For å forhindre at allmennheten – som disse institusjonene henter sitt eksistensgrunnlag fra (nemlig; tillit) – skal få den minste kunnskap om sannheten, iverksettes en lang rekke former for latterliggjøring/uskadeliggjøring av objektet. Idet allmennheten får all sin kunnskap og øvrig viten fra mediene, og følgelig stoler blindt på denne ”kunnskapskilde”, blir mediene selvsagt et viktig instrument i denne prosessen. Det innledende formålet med latterliggjøring er selvsagt at ingen skal høre på deg, dernest at du skal kvernes i stykker. Et rått spill, ja, men slik er det.
- Spikeren i kista
Dersom statsfienden skulle vise seg å være av det solide slaget, vil man – om nødvendig – ”internere” og/eller ved behov avlive vedkommende. Norge er intet unntak. Når man i pkt. 18 (i oppskriften nevnt ovenfor) snakker om at man må følge sitt oppdrag ubøyelig, nådeløst og metodisk til offeret/objektet gir seg, så mener man dette, i siste instans, at man ikke skal gi seg før vedkommende har trukket sitt siste pust.
Min kamp for andre har gitt meg arbeidstittelen; en statsfiende
2. mai 2013 vant jeg en fjerde seier i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg – mot Norge, og dermed sto jeg med fire seirer på ti år mot Norge. Dette høres kanskje ikke så sprekt ut, men dersom vi ser litt på statistikken: Borgerne mot Norge, så tegner det seg et annet bilde.
Før jeg gir dere statistikken min – som viser at jeg står som vinnerens prosessfullmektig i 22 % av alle sakene Norge har tapt i Strasbourg siden 2004, og hvor jeg faktisk står som vinnerens prosessfullmektig i 50 % av alle fair trial-prinsippsakene Norge har tapt i den samme periode – ønsker jeg å gi dere et lite innblikk i hva dette har ført med seg av aksjoner fra ”statene”.
Min første seier mot Norge i Strasbourg fikk jeg i 2004, dette etter at jeg året i forveien hadde fremskaffet norgeshistoriens største forlik mellom en borger og Den norske stat. I dag er jeg nok ikke like stolt over dette forliket, men uansett. I Norge har jeg blitt fratatt alle rettigheter jeg hadde opparbeidet meg ved fødsel og ved senere innsats og avtaler. Alt er fjernet. Oslo og Asker og Bærum tingrett har dømt meg til å tilbakebetale 10-15 millioner kroner til én av landets største svindlere; Amelia Riis, tre ganger mer enn det beløp jeg etter avtale fikk overført fra denne familien. Se nærmere om avtalene mellom henne, hennes ”ektemann” og meg i artikkelen ”Manipulatoren Riis”.
Avgjørelsene mot meg falt uten at jeg var til stede. Ja, så galt var det at domstolen måtte dekke over en konvensjon mellom Norge og Luxembourg (hvor jeg bodde på det tidspunkt) som gjorde det klart at dersom saksøkte – med bosted i Luxembourg – ikke møter, skal dommeren av eget tiltak avvise saken. Saken ble selvsagt ikke avvist av den korrumperte og særdeles karakterløse dommeren, Ina Strømstad.
Videre har jeg blitt svartelistet som jurist. Regjeringsadvokaten har instruert justisdepartementet om å sørge for at jeg aldri skal få bevilling som advokat i Norge. For en nærmere gjennomgang av svartelistingen og konsekvensene, viser jeg til min artikkel ”Regjeringen Stoltenberg motarbeider menneskerettighetene”.
Utover dette har jeg fått høre at skattekrim har besluttet at jeg skal betale omtrent kr 10 millioner i skatt på det beløp jeg er dømt til å betale tilbake (og som er frastjålet oss for lengst) til denne ”Riis-familien” som i dag består av en ettersøkt terrorist (sønnen, se artikkelen ”Arms trafficking – the business and its participants”, les spesielt det som følger under overskriften: Kenneth Patrizio Riis and the Italian Faschism), en pengevasker (datteren, se artikkelen ”The Riis-family renowned aviators or Gunrunners and tax evaders” Følg linken til opptak mellom mor og datter hvor de diskuterer hvitvasking av penger i New York) og en NAVsvindler og våpensmuglerkone (Amelia, se artiklene ”Troverdighet – Amelia Riis opptrer med falsk navn”, ”Arms dealers – the Riis-family” og gjerne ”Amelia Riis One of the greatest impostors”, og ikke minst ”Trygdesvindleren Amelia riis”).
Samtidig som ”myndighetene” drev og voldtok mine rettigheter, iverksatte de sin latterliggjørings- og uskadeliggjøringskampanje, dette ved å innlede samarbeid med Trygve Hegnar og TV2. TV2 innledet kampanjen våren 2007. Dernest fortsatte Trygve Hegnar med noen artikkelserier i 2008. Litt stoff omkring Hegnars og TV2s aktiviteter mot meg finner dere i artikkelen ”Skipsreder Pål Ugelstad dømt til to års ubetinget fengsel”. Følg linkene.
Kampene som begynte i Norge fortsatte altså da vi rømte fra Norge til Luxembourg. Det hele endte med at riksadvokaten i det sistnevnte lydriket iverksatte en operasjon hvor målet var å ta vår sønn. Luxembourg har jo ikke noe barnevern, så da ble dette oppdraget gjennomført av riksadvokaten. Brevet fra riksadvokatens tjener var ikke til å misforstå. Vi ble kalt inn til intervju, og objektet var vår sønns velvære i denne situasjonen som Norge og Luxembourg hadde skapt for oss. I tillegg fikk jeg overlevert – via vår advokat – en drapstrussel fra Jean-Claude Junker, nå EUs president. Les mer om drapstrusselen og årsaken til flukten fra Luxembourg i artikkelen ”Corruption in Luxembourg IV – a nation and a Government or a big black door”. Drapstrusselen hadde vi nok stått imot, men vi kunne ikke risikere barnet vårt, så da var valget enkelt, vi måtte flykte ut av Europa, fra absolutt alt vi eide. Alt. Det eneste vi fikk med oss var hva vi kunne presse inn i seks kofferter. Bare uker etter at vi hadde flyktet falt det en dom i en Luxembourgsk tingrett hvor jeg og min samboer (som ikke har noe med saken å gjøre) ble dømt til å betale € 25.000,- i dagbøter så lenge artikkelen ”Corruption in Luxembourg Part I” (samt noen linker til et par korrupte advokater og et hovedstevnevitne) ikke ble fjernet fra RettsNorge. Se mer om saken i artikkelen ”Rettsnorges redaktør dømt i varslersak”. I dag er dagbotgjelden kommet opp i underkant av 33,4 millioner Euro, eller i overkant av 315 millioner kroner!, og den løper ufortrødent videre. Man kan her trygt beskrive krigsviljen hos regjeringene i Norge og Luxembourg som fullstendig gæern og paranoid. Dette er overkill, og det får jo da motsatt effekt.
Det har ikke gjort vår situasjon særlig bedre at jeg har senket Norge, nær sagt gang på gang, og i alle tilfeller; flere ganger enn noen andre norske jurister har klart.
Norges ubehagelige menneskerettighetsstatistikk i Strasbourg
Her er oversikten over saker Norge har tapt uavhengig av klagegrunnlag, og her er oversikten over saker Norge har tapt hva gjelder fair-trialprinsippet. Tallene taler for seg. Her skal det legges til at Norge tapte en ny sak i Strasbourg 17. desember 2015, men i og med at denne saken foreløpig ikke er rettskraftig har jeg latt være å ta den med. Den endrer ikke statistikken nevneverdig likevel.
Det kan jo passe å avslutte med ekshøyesterettsadvokat Haakon Stang-Lunds vurdering av min juridiske virksomhet, en vurdering han i sin tid ga til Trygve Hegnars Kapital:
”Det som er galt med Berge er at han går alt for langt i å forsvare sine klienter.”[1]
Husk nå at det er dette ”overtrampet” som har gitt meg disse seirene i Strasbourg.
Stang-Lunds vurdering sier mer om den norske juriststandens (advokater, dommere og påtalemyndighet) tette bånd og interne etiske grenser, enn om min virksomhet. Hvor sterke disse bånd og deres selvjustis faktisk er, bekreftes av det faktum at uttalelsen ble gitt til Kapital i et forsøk på å spre negativ omtale om meg (i juristkretser er det altså negativt å kjempe for sine klienter), og vi får dermed også et bilde på arrogansens livmål i de kretser.
Hadde jeg vært flink å tegne ville jeg ha tegnet en rottekonge av de mer korrumperte jurister jeg har truffet på, med overskriften: det norske juridiske selskap. I en rottekonge kan ingen handle uten at handlingen påvirker den andre. Staten vil ha det slik, og dermed blir en frittstående jurist som meg automatisk sett på som en fiende.
Herman J Berge
In Exile
Nuku’alofa, Tonga
- Log in to post comments