Når staten gjør feil må du ta tapet

Time to read
3 minutes
Read so far

Når staten gjør feil må du ta tapet

Mon, 18/07/2005 - 12:03
0 comments

Erling Mikkelsen ble ved Nordhordalan herredsretts dom av 1. november 1952 dømt til å være far til en jente født 24. juli året i forveien. Mikkelsen har i alle år benektet farskapet. I 2001 bestemte Mikkelsen og den juridiske datter å ta en DNA-test. Testen viste at han ikke var far til vedkommende. Mikkelsen krevde tilbakebetalt barnebidrag for årene 1951 til 1969. Staten betalte kun det nominelle beløp (kr 16,980), altså uten indeksregulering og renter. 5. juli 2003 stevnet Mikkelsen Staten hvor han krevde seg kompensert for det reelle tap ved at han ikke har fått forvalte over sine penger i +30 år. Ikke uventet tapte Mikkelsen sin sak. Dvs, staten ble frikjent etter en spesialtolkning av barneloven § 80.

Jeg har ikke funnet tingrettens dom, og viser derfor til lagmannsrettens dom av 26. oktober 2006 - hvor Mikkelsen naturligvis tapte igjen - hvor forholdet er beskrevet.

 

Barneloven §80 sier: ”Vert nokon som har betalt pålagt eller avtala fostringstilskot til eit barn, seinare friteken for farskapen til barnet, kan han krevje same sum betalt attende frå folketrygda.”

Lovens tekst forteller at vedkommende kan reise kravet direkte mot folketrygden; tilbakesøkingskravet. Lovens tekst sier dog intet om at vedkommende derved ikke kan ha krav på erstatning utover dette lovregulerte kravet.

I eksempelvis kjøpsloven §22, er kjøperen gitt en selvsagt rett til å kreve både oppfyllelse eller heving, i tillegg til erstatning. Han mister altså ikke retten til erstatning, dersom han krever kjøpet hevet, og kjøpesummen tilbakebetalt.

Like selvsagt skal en mann som har betalt urettmessig bidrag få dette beløpet tilbake. I tillegg må vedkommende – som et utgangspunkt – også ha en rett til å søke staten for erstatning for det tap vedkommende har lidt som følge av statens urettmessige krav/innkreving.

Hva mente lovgiver med: ”same sum”? Vi må her ikke glemme at det er faren, og ikke staten som har betalt bidraget. Dersom man ikke hadde funnet noen far, ville staten ha betalt for oppfostringen. Staten har i dette tilfellet kunnet bruke pengene til andre ting, og har dermed hatt en eller annen gevinst som følge av at pengene ikke ble låst til oppfostring. I og med at det nå er slått fast at staten ikke hadde noen rett til disse pengene fra vedkommende mann, må staten gi ifra seg den gevinst de måtte ha hatt.

Staten skal nemlig ikke tjene penger på andres ulykke, og spesielt ikke på den ulykke som staten selv kunne ha avverget.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på problemet; "same sum", men jeg vil likevel kort nevne at statens argumentasjon i denne saken er business-minded og ikke service-minded. Statens virksomhet synes å bli alt mer menneskefiendtlig, noe denne dommen viser. Staten er ikke lenger et serviceorgan opprettet av folket, men har begynt å leve sitt eget liv, hvor overlevelse og utvidelse av egen makt blir prioritert foran det å bistå de borgere som har opprettet staten.

* * *

Det forhold at staten gjennom sine instrumenter skal bestemme farskapet til et menneske, kan ikke – så lenge beregningene ikke er 100% sikre – være verken risikofritt eller ansvarsfritt for staten. Når staten først har tatt på seg oppgaven å sørge for at barnet får seg oppnevnt en mor og en far, samt at barnet skal få bidrag fra begge foreldrene sine, så må staten også regne med å gjøre feil.

Feil i ett slikt tilfelle, kan være altødeleggende for en rekke mennesker. I flesteparten av de eldre tilfellene var det nok ikke særlig tvil om hvem som var far. Men i de tilfeller hvor det var tvil, til dels stor tvil, var det opplagt at staten skulle ha handlet annerledes, eller dersom man ikke ville handlet annerledes, så burde man i hvert fall påta seg ansvaret for å opprettholde hva jeg kaller risikofylt handling; pålegge farskap hvor det var like sannsynlig at mer enn én person kunne være far til barnet.

Det kan kanskje være fornuftig å ta eksempler fra andre deler av samfunnslivet. Staten og dets tilsyn ville vel aldri ha tillatt luftfartsvirksomhet med et fly hvor det var like stor sannsynlighet for at det ville falle ned som at det ikke ville falle ned. Dersom staten likevel tillater drift ut fra et slikt risikopreget utgangspunkt, må staten på den annen side også akseptere å ta del i ansvaret dersom en ulykke skulle inntreffe. Staten kan fri seg fra en slik risiko ved å enten nekte å tillate slik drift, eller forsikre at ingen vil tape på slik drift.

Det er, og var, uaktsomt av staten å tvinge igjennom et farskap, hvor staten på den annen side ikke med sikkerhet kan si hvem som er faren.

Når staten har påtatt seg en slik alvorlig oppgave å bestemme farskap, burde staten – under de forhold som man levde under før DNA-testenes tid – ha opprettet en eller annen ordning (fond eller forsikringspool) som skulle ha blitt benyttet for de tilfeller hvor staten har gjort en feil. At en feil er gjort, er åpenbart. At staten er skyldig i feilen, er også åpenbart. At staten har ansvaret for denne feilen burde være like åpenbart.

Tar først staten på seg en oppgave, så tar den også på seg et ansvar. Staten kan ikke samtidig fraskrive seg ansvar med den begrunnelse at dette er en nødvendig oppgave som ingen andre kan påta seg. Selv om oppgaven er aldri så edel og allmennyttig, så kan den aldri fritas for ansvar.