<Tilbake til saksliste>

2. UTGAVE AV KJÆREMÅL

til

Borgarting lagmannsrett

Sak nr. 97-00856 A/01: B og A

Kjærende part: A, [adresse]
Kjæremotpart: B, [adresse]
Prosessfullmektig:       Advokat Egil Hatling, Postboks 6724 St Olavsplass, 0130 Oslo
Saken gjelder: Samvær med C f. [dato] og D f. [dato]

Innholdsfortegnelse

1. Innledning

2. Om grenseoppgangen mellom "hva saken gjelder" og "hva kjæremålet gjelder"

2.1 Hva saken gjelder - samværet som forsvant

2.2 Hva kjæremålet gjelder - prosessuelle spørsmål

3. Kjæremålets innhold

3.1 Saksbehandlingsfeil

3.1.1 Hvorfor saken ender med en hevningskjennelse

3.1.2 Mangelfull journalføring av dokumenter

3.1.3 Mangelfull og diskriminerende distribusjon av saksdokumenter

3.2 Utnyttelse av saksøkers forhenværende prosessfullmektig

3.3 Lovanvendelse

3.3.1 Feil utgangspunkt

3.3.2 Tvml. §175 2. ledd

3.3.3 Tvml. § 172 2. ledd

3.3.4 Utdyping av relevansen av tvml. §§ 172 2. ledd og 175 2. ledd

3.3.4.1 Innledende anførsler

3.3.4.2 Advokatens svikt

3.3.4.3 Administrering av "beviskjeden"

3.3.4.4 Spørsmålet om oppnevnelse av sakkyndig

3.3.4.5 Selvmotsigelser i kjennelsene

3.3.4.6 Umulighet

3.3.4.7 Forpliktelse

3.4 Saksomkostninger

3.5 Fri rettshjelp

3.6 Rettergangsbot og erstatningskrav

4. Referanser

5. Påstand

     

1. Innledning

Det vises til kjæremål av 10.05.99 der det ble opplyst at det ville komme en revidert utgave av kjæremålet med utdyping av de momenter som var fremhevet. Nærværende kjæremål er disponert slik at referansene tar utgangspunkt i kjæremålet av 10.05.99, for således å argumentere utfyllende fra hovedanførslene i dette.

I sak om samvær avsa Asker og Bærum herredsrett kjennelse, ref. [42], den 17.04.99 med slik slutning:

1.  Saken heves.

2.  Hver av partene bærer sine egne omkostninger.

Kjennelsen ble forkynt for saksøker, og forkynnelsesdatoen ble satt til 27.04.99.

Saksøker ba i prossesskriv av 02.05.99, ref. [43], om 21 dager utsettelse og ny frist til 01.06.99 for innlevering av kjæremål med følgende begrunnelse:

"...Kjæremålet er meget omfattende, og det arbeides med innhenting av rettkildemateriell mm. da kjennelsen er uetterrettelig på sentrale punkter. Dette er tidkrevende arbeide, og som selvprosederende trenger saksøker mere tid for å kunne opplyse og klargjøre tvistetemaene overfor kjæremålsutvalget. Saksøker er også i fullt arbeid og meget opptatt som prosjektleder i jobbsammenheng, hvilket krever ekstra innsats utover normal arbeidstid. I tillegg har saksøker ferie i perioden 08.05.99 - 17.05.99 som har vært planlagt i lang tid..."

Ettersom et begrunnet forlangende om utsettelse av frist for videre kjæremål ikke ble etterkommet av Asker og Bærum herredsrett ved dommer Jarle Amundsen, ville 1. utgave av kjæremålet kun ta for seg hovedmomentene. Ved Asker og Bærum herredsrett er kjærende part imidlertid gjort kjent med muligheten for å komme tilbake med ytterligere utdyping av sakens relevante momenter i et senere prosesskriv. Det vises i denne sammenheng til muntlig samtale den 03.05.99 med dommer Jarle Amundsen.

Kjæremålet anses med dette å være rettidig fremmet.

Den kjærende part anser at følgende tvistetemaer er tilstede i nærværende sak:

2. Om grenseoppgangen mellom "hva saken gjelder" og "hva kjæremålet gjelder"

2.1 Hva saken gjelder - samværet som forsvant

Samværsspørsmålet er i løpet av 2 - to - års rettergang blitt borte. Når samværsspørsmålet i det hele tatt ble reist av saksøker, var bakgrunnen saksøktes samværsnekt over lang tid. Den grunn saksøker i sin tid hadde for å reise sak er fremdeles tilstede; de siste to års rettergang har verken forandret på barnas mulighet til å ha kontakt med sin far innenfor Barnelovens rammer (jfr. bl. § 44), eller på farens rettsstilling som sådan. Saken gjelder samvær med C og D, men ettersom saksøker gjennom 2 - to - års rettergang verken har oppnådd å få samværsspørsmålets innhold materielt sett belyst, langt mindre fått være sammen med sine barn, er sakens gjenstand på tidspunktet for heving en helt annen enn den opprinnelige tvistegjenstand. Forskyvningen av sakens gjenstand betegner en utvikling vekk fra den sentrale problemstilling om samvær mellom far og barn, i retning prosessuelle vilkår av en helt annen karakter enn de vilkår for samvær som saksøker forholdt seg til ved sakens begynnelse. Nærværende kjæremål dreier seg ikke om samvær, men om helt andre typer spørsmål.

Forpliktelsen saksøker har hatt og fremdeles har til å følge opp sine barn innebærer at saksøker har måttet reise sak, selv når dette strengt tatt burde være unødvendig. Der finnes imidlertid ingen tvangsmidler mot samværssabotasje - slik lovens system er innrettet - med mulig unntak av tvangsmulkt overfor den saboterende part på grunnlag av rettskraftig dom. Saksøker og saksøkte har vært parter i barnefordelingssak ved Asker og Bærum herredsrett siden mai 1995. Dengang ble imidlertid tvistegjenstandene gjenstand for en saksbehandling som kort fortalt viser at når saksøker (A) i stevningen reiser sak om omsorg og samvær, blir dette i kjennelsen som ble avsagt i den midlertidige forføyning hetende: saken gjelder foreldreansvar og samværsrett, mens det i dommen heter: saken gjelder skilsmisse og omsorg. Slik kan et samvær forsvinne. Årsaken skriver seg delvis fra en glipp fra saksøkers daværende prosessfullmektig, men må også i høy grad lastes domstolen.

Til tross for ovennevnte glipp, hadde imidlertid saksøker fremdeles samvær iht. lovens normalordning. Her sies det eksplisitt at begge parter er ansvarlige for at samværsretten blir oppfylt. Her i ligger den smule rettsbeskyttelse barna som "uskyldig tredjepart" betraktet har til å få sin samværsrett oppfylt. Saksøkte har ved sin egenmektige opptreden forhindret saksøker i å oppfylle sin forpliktelse overfor barna; saksøkte har således ikke oppfylt sitt forpliktelsesforhold til saksøker, og derigjennom sin forpliktelse overfor barna. Saksøkte har med andre ord en forpliktelse til det som etterhvert ble tvistegjenstand - selve samværet - samtidig som saksøktes forpliktelse overfor saksøkers og barnas samværsrett ikke er oppfylt. Disse forhold er helt sentrale i nærværende sak, også når saken ikke lenger er konsentrert om samvær som i sakens utvikling forsvant, men om de forhold som er gjenstand for nærværende kjæremål.

2.2 Hva kjæremålet gjelder - prosessuelle spørsmål

Ettersom samværsspørsmålet ikke lenger er sakens gjenstand, har saken utviklet seg utenfor saksøkers kontroll gjennom en forskyvning av tvistetema til kun å omhandle prosessuelle spørsmål på en slik måte at "grunnen sviktet" for saksøker. Nærværende kjæremål vil derfor være konsentrert om denne type "gjenstander".

3. Kjæremålets innhold

3.1 Saksbehandlingsfeil

Nærværende sak er beheftet med en rekke feil som i denne utgave av kjæremålet er utdypet med utfyllende kommentarer i forhold til den stikkordsmessige opplistingen som ble presentert i første utgave av kjæremålet.

Hensikten med å beskrive de ulike typer saksbehandlingsfeil som er begått av domstolen, er påvisningen av at saken har vært tildels helt ute av kontroll, ikke utelukkende for saksøkers vedkommende, men også fra rettens side. Dette er av betydning for å forstå hvorfor saken ikke ender med dom, men med hevningskjennelse.

Og viktigst: at saksøker ikke er å laste for sakens utvikling.

3.1.1 Hvorfor saken ender med en hevningskjennelse

Det er her nødvendig å stoppe opp videre lesing av dette kjæremål for å hente frem saksøkers sentrale prosesskriv av 22.12.98, ref. [37], et dokument dommer Amundsen ikke har nevnt med et ord i sin hevningskjennelse. Dette dokumentet gir en helhetsoversikt over hvordan saken har utviklet seg i uheldig retning utenfor saksøkers og rettens kontroll og hvorfor nærværende sak ender i en hevningskjennelse. Dokumentet berører bla. den stikkordsmessige opplistingen av saksbehandlingsfeil som ble presentert i 1. utgave av dette kjæremål:

Administrering/prosessledelse

Beslutninger

Hage-sakens relevans

STOPP HER - LES FØRST PROSESSKRIV AV 22.12.98, REF. [37]!

3.1.2 Mangelfull journalføring av dokumenter

Saksøker gjennomførte den 11.01.99 og 15.02.99 en kvalitetskontroll av saksdokumenter i hhv. nærværende sak og tidligere saker ved Asker og Bærum herredsrett. Ved innsyn av saksmappene ble det påvist at følgende dokumenter ikke var journalført:

Anken til Borgarting lagmannsrett ble ikke behandlet av daværende administrator, Anne Austbø, og ble aldri videresendt til lagmannsretten. Saksøker - som ble offer for et bidragssystem som tvang saksøker til bo i campingvogn over en periode for å stabilisere en skakkjørt økonomi - hadde imidlertid ikke mulighet til å engasjere ny advokat, og ble tvunget til å reise ny sak først ett år senere.

Salæroppgaver fra adv. Petter Sørensen ble bevisst holdt tilbake av daværende administrator, Pål S. Berg. I salæroppgave av 02.06.98, ref. [33], fremkommer det at adv. Petter Sørensen har beregnet salær for telefonsamtaler og korrespondanser til Trondheim statsadvokatembete, ref. [5] og [31], i forbindelse med gjenopptakelse av Hage-saken. Dette arbeidet vedrører ikke nærværende sak og skal således ikke utgiftsføres. Daværende administrator har i hele sin behandlingstid avvist enhver sammenheng til Hage-saken selv om han har administrert nærværende sak i takt med Hage-sakens utvikling, ref. [42] side 6. Når han likevel godkjenner arbeider utført av adv. Petter Sørensen ifm. Hage-saken, har han med dette bevist at Hage-saken likevel har relevans i nærværende sak.

De 3 øvrige skriv er spesielle sett i sammenheng med kjæremål til Borgarting lagmannsrett som ble behandlet i kjæremålsutvalget den 05.09.97, ref. [16]. Det bes her spesielt legges merke til kronologien i sakens gang.

I skriv fra dommer Berg av 30.07.97, ref. [10], ble partene bedt om synspunkter på mandat og innsigelser til rettens forslag til sakkyndig. Det er således feil i hevningskjennelsen, ref. [42] side 3, hvor det hevdes at retten tok opp spørsmålet om oppnevnelse av sakkyndig etter kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i oktober 1997. Første gang var allerede den 30.07.97, noe som i sakens gang har gjentatt seg hele 7 ganger.

Saksøker ba den 04.08.97, ref. [11], om utsettelse til 29.08.97 på synspunkter vedr. sakkyndig og mandat. Dette ble utarbeidet i prosesskriv av 28.08.97, ref. [14], et dokument som ikke er journalført i saksmappen (se over).

Tilsvar til kjæremål til Borgarting lagmannsrett var datert 25.08.97 ref. [12], altså 3 dager før prosesskriv av 28.08.97.

I skriv fra retten av 26.08.97, ref. [13], ble det opplyst at kun kjæremålserklæringen og kjæremålstilsvaret var oversendt til lagmannsretten, mens "eldre akter" ikke ble medsendt.

4 dager etter tilsvar til kjæremål og 1 dag etter uttalelse om sakkyndig og mandat påpekte saksøker i eget prosesskriv av 29.08.97, ref. [15], at alle saksdokumenter ikke var oversendt til kjæremålsutvalget, og viste spesielt til 3 dokumenter - stevning av 21.04.97, ref. [3], tilsvar av 15.05.97, ref. [4], og prosesskriv av 27.05.97, ref. [6]. Heller ikke dette prosesskrivet (29.08.97) er journalført i saksmappen (se over).

Først den 08.09.97, ref. [17], - 3 dager etter avgjørelse i kjæremålsutvalget - oversendte dommer Pål S. Berg saksøkers prosesskriv av hhv. 28.08.97 og 29.08.97 (uten å protokollføre disse 3 dokumentene) til lagmannsretten. I dette dokumentet fremgår det en rekke uttalelser det er verdt å merke seg:

Ovenstående redegjørelse viser at rettens administrator har utvist grov tjenesteforsømmelse gjennom bevisst dokumentundragelse, mangelfull journalføring av dokumenter, utsettelse og tilbakeholdelse av dokumenter med bla. konsekvenser for grunnlaget for avgjørelse i kjæremålsinstans i kjæremålssak.

I skjerpende retning er denne dokumentundragelse særlig alvorlig i den forstand at rettens administrator forsøker å skjule saksøkers klare argumenter om at sakkyndig ikke er aktuelt i nærværende sak og således unlater å opplyse kjæremålsutvalget om saksøkers holdning. Dette er av avgjørende betydning for den videre saksgang og konsekvensen av at saken ender med en hevningskjennelse.

3.1.3 Mangelfull og diskriminerende distribusjon av saksdokumenter

Rettens administrering av saken viser at retten har handlet gjennom en forhåndsdømming helt fra første stund. At en statsadvokat ble hyret inn som settedommer i sakens anledning, skriver seg fra Hage-sakens gjenopptakelse i Frostating lagmannsrett, en sak som har påløpt parallelt med nærværende sak. For rettens administrator var det derfor viktig å trenere saken mest mulig gjennom prosessuelle handlinger bort fra selve tvistegjenstanden - samværet.

At spørsmålet om samvær var avgjort allerede i rettsmøte den 29.05.97, viser retten gjennom sin mangelfulle og diskriminerende distribusjon av saksdokumenter. Det vises her bla. til rettens dokumentundragelser, jfr. pkt. 3.3, håndtering av salæroppgaver og dokumentasjon av beregningsgrunnlag for fri rettshjelp jfr. pkt. 3.8.

I rettens brev av 02.02.99 til adv. Egil Hatling, ref. [40], fremgår det tydelig at rettens administrator har bestemt seg på forhånd om hvem som skal belastes saksomkostningene ved at kun den ene parten, saksøkte, bes inngi samlet omkostningsoppgave. Dette til tross for at saksøker allerede i prosesskriv av 14.12.97, ref. [23], påberopte saksomkosningene avgjort i hht. tvml. §§ 172 2. ledd og 175 2.ledd hvor saksøker krevde at saksøkte skulle betale saksøkers saksomkostninger. I hevningskjennelsen, ref. [1] side 6, har rettens administrator begått den feil å ikke vurdere relevansen til saksøkers påberopelser. Dette er nærmere omtalt i kap. 3.6.

I hevningskjennelsen, ref. [42] side 8, hevder rettens administrator at saksøker ikke har rettslig interesse av salæroppgaver fra saksøkte med det resultat retten har kommet frem til. Det er her viktig å fremheve det faktum at salæroppgaver fra adv. Petter Sørensen helt tilbake til 02.06.97 hverken er protokollført eller oversendt til informasjon til saksøker. Retten hadde med andre ord allerede på dette tidspunkt bestemt seg for utfalle av saken, og fant det således ikke av rettslig interesse for saksøker at saksøktes saksomkostninger ble oppgitt.

Det er imidlertid forkastelig av retten å hevde at saksøker ikke har rettslig interesse av salæroppgaver. Uansett utfall har begge parter rettslig interesse av saksomkostninger som påløper en rettsak. Den uredelighet retten her viser gjennom å skjule for saksøker, jfr. innsyn i saksdokumenter den 11.01.99, hvilke saksomkostninger som har påløpt underveis i saken, hører ingen sted hjemme i et rettsvesen.

Retten hadde på forhånd bestemt seg for at saksøker skulle betale sine egne omkostninger mens det offentlige skulle betale saksøktes omkostninger. For retten var det derfor viktig at saksøkte hadde hjemmel for fri rettshjelp, hvis ikke kunne også saksøkte bli utsatt for å måtte betale egne omkostninger. Når saksøker så i prosesskriv av 19.10.98, ref. [36], påpekte at det ikke var grunnlag for å tilkjenne fri rettshjelp, avviste retten saksøkers anmodning om å verifisere innteksgrunnlaget da dette ikke passet inn i rettens på forhånd avgjørelse om hvem som skulle betale sakens omkostninger. Dette er nærmere beskrevet i kap. 3.8.

3.2 Utnyttelse av saksøkers forhenværende prosessfullmektig

Allerede den 15.07.97, ref. [9], ble Asker og Bærum herredsrett underrettet om at adv. Heidi Bache-Wiig ikke representerte saksøker i nærværende sak, jfr. pkt. 3.3. Hennes utsagn i rettsmøte den 29.05.97 var i strid med saksøkers holdning hva gjelder sakkyndigspørsmålet, noe dommer Berg har benyttet seg av både gjennom å referere i kjennelsen hennes påberopelse av sakkyndig oppdrag, ref. [8] side 16, og henvisninger til hennes senere telefonsamtaler, telefax og prosesskriv på tidspunkter hun ikke lenger representerte saksøker. Denne utnyttelse benytter også dommer Jarle Amundsen seg av i hevningskjennelsen, ref. [42] side 3, hvor han bygger opp sin argumentasjon gjennom korrespondanser mellom adv. Heidi Bache-Wiig og dommer Berg, korrespondanser som ikke er gyldig all den stund hun ikke representerte saksøker.

Den private avtalen mellom saksøker og adv. Heidi Bache-Wiig opphørte den 29.10.97, ref. [18], noe som ble meddelt i saksøkers prosesskriv av 14.12.97, ref. [23]. I brevet av 29.10.97 fremgår det tydelig at saksøker allerede da hadde besluttet å heve saken. Det er imidlertid ikke riktig som dommer Amundsen forsøker å gi inntrykk av i hevningskjennelsen, , ref. [42] side 3, at hun har vært saksøkers prosessfullmektig frem til denne dato. Hun var ute av saken allerede den 15.07.97.

I hevningskjennelsen, ref. [42] side 3, griper dommer Amundsen muligheten til å referere sitater fra telefax'er adressert fra adv. Heidi Bache-Wiig som skriver seg fra hhv. 17.11.97, ref. [19], og 27.11.97, ref. [20], til tross for at han vet at hun ikke på disse tidspunktene representerte saksøker, noe han selv nevner senere i hevningskjennelsen. Og ikke nok med det:

Saksøker ønsket ikke å gå videre med nærværende sak fordi "saksøker har hatt negative opplevelser i forhold til psykolog Kjell Hagen" slik adv. Heidi Bache-Wiig gav inntrykk av. Saksøker har overhode ikke hatt noen opplevelser med psykolog Hagen, men fant det nødvendig å frafalle saken fordi "grunnen sviktet" gjennom forskyvning av tvistetema bort fra samvær til spørsmål om sakkyndig som saksøker bestemt har avvist.

Saksøker ønsket ikke å gå videre med nærværende sak fordi saksøker hadde gitt opp "sitt ellers sterke ønske om å ha samvær med med barna" slik adv. Heidi Bache-Wiig gav inntrykk av. Saksøker gav ikke opp å ha samvær med barna, men innså straks etter kjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg at saken ikke ville føre frem. Saksøktes strategier med å skape konflikter gjennom samværssabotasje og projisere usanne og skitne påstander retten lar seg påvirke av, har vist seg å være like effektiv denne gang som mot hennes tidligere ektemann, Atle Hage, som måtte bøte med livet gjennom hennes maktkamp. Når i tur og orden herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett i sine kjennelser gir signaler til samfunnet om at en mor som har omsorgen for felles barn vil profitere gjennom å skape konflikter og bruke konflikten til grunn for å forhindre samvær mellom far og barn, var grunnlaget borte for saksøkers videre muligheter til å nå frem i saken.

Det er her viktig å merke seg hvordan adv. Heidi Bache-Wiig har forkludret saken for saksøker. På egen hånd, uten å konferere med sin klient og etter at hun ble entlediget av saksøker har hun rettet en rekke henvendelser både til Asker og Bærum herredsrett og motpartens prosessfullmektig Petter Sørensen:

Alt dette har foregått bak saksøkers rygg, noe saksøker måtte rydde opp i i sitt prosesskriv av 14.12.97, ref. [23], hvor saksøker bekreftet at saken ønskes hevet og at saksomkostningene ble avgjort iht. tvml. §§ 172 2. ledd og 175 2.ledd.

3.3 Lovanvendelse

3.3.1 Feil utgangspunkt

Spørsmål om saksomkostninger avgjøres etter tvml. kap. 13. Når en sak ikke avgjøres/avsluttes ved dom, kommer tvml. § 175 til anvendelse. Denne bestemmelsen har fire ledd og en logisk struktur som bla. innebærer at når det ikke er tale om de forhold som er beskrevet i 3. eller 4. ledd (henholdsvis ved forlik eller begjæring fra begge parter), blir spørsmålet om 1. eller 2. ledd kommer til anvendelse. Videre må forholdet mellom 1. og 2. ledd forståes dithen at for at 2. ledd skal komme til anvendelse, må vilkårene i ett av - evt. begge unntaksalternativene - i 1. ledd være oppfylt, ref. [45] Schei side 576.

I nærværende sak blir således spørsmålet om 1. eller 2. ledd bestemmende for tilkjenning av saksomkostningene. I hevningskjennelsen ble ikke spørsmålet om hvorvidt 2. ledd ville komme til anvendelse vurdert idet hele tatt. I kjennelsens første avsnitt under "Saksomkostninger", side 6, begrunnes det overhodet ikke hvorfor saksøkers anførsler og påberopelse av tvml. § 175 2. ledd ikke kommer i betraktning. Sakens nåværende administrator kommer i konflikt såvel med tidligere administrator, en settedommer hanket inn fra Statsadvokatembedet  i sakens anledning, som med lovens system. Det er intet argument fra domstolens side at saksøkers anførsler "på dette punkt" anses som "ikke holdbare", enten det refereres til at hevningen tidligere ikke er avsagt i noen kjennelse, eller saksøkers anførsler overhodet. Dommeren har en forpliktelse overfor partene/saken/sakens gjenstand såvel som overfor domstolssystemet. At dommeren overhodet ikke drøfter relevansen av tvml. § 175 2. ledd, må betraktes som en grov feil. Både fordi saksøker - slik kjennelsen også gjengir på siden foran (side 5) - har anført denne bestemmelse, og fordi dommeren på selvstendig grunnlag - uavhengig av partenes anførsler - åpenbart må forholde seg til/drøfte forholdet mellom 1. og 2. ledd før dommeren kommer til en konklusjon.

Saksøker vil med dette påstå at det foreligger feil lovanvendelse i kjennelsen. Saksomkostningene skal ikke avgjøres etter tvml. § 175 1. ledd, slik kjennelsen sier. Det korrekte skal være etter 175 (jfr. ovenstående som en kort redegjørelse for saksøkers forståelse av lovens system) eller også tvml. kap. 13, forsåvidt som forholdet mellom §§ 172 og 175 er påberopt av saksøker.

3.3.2 Tvml. §175 2. ledd

Ettersom kjennelsen dokumenterer at saksøker oppfyller vilkårene for unntak etter hovedregelen i 1. ledd (dog på galt grunnlag), burde således vilkårene være tilstede for å se nærmere på 2. ledd.

Det sentrale begrep/uttrykk er her forpliktelse, men også bortfall. Uttrykksmåten "etterfølgende omstendigheter" må forstås dithen at det er forhold etter at saken er reist som er aktuelt. Et skille mellom grunner til saksanlegg og grunner til hevning må også presiseres, da det ellers kan mistolkes som om man i nærværende sak ikke lenger er forpliktet til samvær som et vilkår for å kunne påberope seg denne bestemmelsen.

3.3.3 Tvml. § 172 2. ledd

Når en part taper en sak fullstendig, vil tvml. § 172 komme til anvendelse. Denne bestemmelse har to ledd hvor 1. ledd omhandler hovedregelen mens 2. ledd inneholder tre unntaksalternativer. Hovedregelen svarer til tvml. § 175 1. ledd, og unntakene fra hovedregelen har betydelige likhetstrekk med unntakene i tvml. §172 2. ledd, ref. [46] Wilberg side 6. I prosesskriv av 14.12.97 anførte saksøker også påberopelse av tvml. § 172 2. ledd. Heller ikke i dette tilfellet har retten i sin kjennelse drøftet relevansen av denne påberopte lovanvendelsen.

Selv om tvml. § 172 i praksis gjelder ved dom i første ordinære instans, vil saksøker her påberope seg denne lovanvendelsen selv om kjennelsen gjelder heving av saken. Begrunnelsen for denne lovanvendelsen er knyttet til det faktum at det er retten selv som har tatt den beslutning å heve saken, og ikke saksøker. Retten har hatt mulighet å avgjøre saken ved dom, men valgt ikke å imøtekomme saksøker krav og betingelser. I realiteten har saksøker og ikke minst barna tapt saken fullstendig, mens den vinnende part, saksøkte, opprettholder sin status quo.

3.3.4 Utdyping av relevansen av tvml. §§ 172 2. ledd og 175 2. ledd

3.3.4.1 Innledende anførsler

Det er grunnleggende viktig å skille mellom forpliktelse til å reise sak og forpliktelse til å fortsette sak. Uttrykksmåten "etterfølgende omstendigheter" i unntaksvilkår i 1. ledd som også må være oppfylt for at 2. ledd skal komme til anvendelse, vil i nærværende sak måtte forståes slik at det er de omstendigheter som er inntrådt etter at saken ble reist, og som saksøker ikke kan lastes for, som gir "grunnlag" for å heve saken.

Forpliktelsen til å følge opp sine barn er ikke falt bort, slik kjennelsen dessverre kan gi inntrykk av ved sine hitsatte sitater fra adv. Heidi Bache-Wiig, men forpliktelsen til å føre saken videre er falt bort ettersom "grunnen" har sviktet. Når grunnen har sviktet har dette en uløselig sammenheng med måten saken er blitt administrert på, jfr. hvordan sakens tvistegjenstand er blitt borte til fortrengsel for andre, prosessuelle spørsmål utenfor såvel saksøkers som rettens kontroll.

For å kvalifisere hvorfor og hvordan § 175 2. ledd er relevant, blir det derfor viktig å påvise sammenhengen mellom "grunnen svikter" og "forskyvning av sakens gjenstand". Det vises på dette punkt til det omfattende prosesskriv av 22.12.98 fra saksøker, ref. [37], jfr. hvordan innholdsfortegnelsen på første side kan tjene som veiledende oversikt for hvordan saken har utviklet seg "utenfor saksøkers kontroll" og på en måte som "ikke kan legges ham til last". I hevningskjennelsen av 17.04.99, ref. [42], er dette prosesskriv glatt oversett.

Det er forskyvningen av sakens tvistetemaer vekk fra SAMVÆR til prosessuelle spørsmål om SAKKYNDIG som har dominert denne sak til saksøkers store fortvilelse. Slik har grunnen sviktet, bla. som en følge av at saksøkers prosessfullmektig ikke synes å ha vært på høyde med saken fra og med rettsmøtet den 29.05.97. Da dette spørsmål er viktig for å forstå rettens manøvrer samt hvorfor saksøker ikke skal måtte betale saksomkostninger (som i realiteten bla. er utgifter til en ubrukelig advokat), trengs en repetisjon/gjenlesning/påminnelse av visse sider ved kjennelsen av 04.07.97, ref. [8].

3.3.4.2 Advokatens svikt

I denne omgang skal det dokumenteres to vesentlige sider ved denne sak som begge viser hvordan sakens håndtering har foregått utenfor saksøkers kontroll, og som direkte kan knyttes til den bevisst intenderte forskyvning av tvistetema som i sin tur gjorde at "grunnen sviktet".

Det ene forhold vedrører advokatens svikt i sin rolle som saksøkers partsrepresentant; det andre hvordan retten begjærlig utnytter advokatens glipp. Det vises til kjennelsens side 14-16, spesielt nederste avsnitt side 15 med fortsettelse øverst side 16. Hele sekvensen er imidlertid meget interessant, da den viser hvordan kjennelsens slutningsstruktur totalt mangler logikk og forøvrig "dokumenterer" hvorfor man trenger sakkyndig - nemlig for å få saken trenert og ikke fordi saksøker er befengt med den påståtte psykopatologi.

Kjernen i ovenstående problemidentifikasjon er følgende:

I eget prosesskriv av 27.05.97, ref. [6], vedrørende bla. spørsmål om sakkyndig gjorde saksøker uttrykkelig klart at det ikke var aktuelt med sakkyndig, noe saksøkers prosessfullmektig selvsagt måtte være på det rene med. Når adv. Heidi Bache-Wiig i rettsmøtet motsier innholdet i nevnte prosesskriv, reagerte selvsagt saksøker av to grunner:

Før denne tildragelse fant sted i rettsmøtet den 29.05.97 var rettens administrator selvsagt på det rene med at saksøker ikke ønsket å ha med sakkyndig å bestille. Når adv. Heidi Bache-Wiig blamerer seg og sin klients interesser, griper dommer Berg (innleid for anledningen for å trenere saken i påvente av utfallet av Hage-saken) begjærlig anledningen. Dommer Bergs manøver er skildret av ham selv i kjennelsens bemerkninger på side 14-16. Ettersom dommer Berg her har funnet hvordan saken kan treneres, gjelder det for dommeren å kjede sakkyndigspørsmålet således at ikke bare saken treneres rent tidsmessig, men også at spesielt saksøker plasseres i "catch 22" - situasjoner.

3.3.4.3 Administrering av "beviskjeden"

Dommer Bergs manøver innebærer en i juridisk forstand såvidt tvilsom "begrunnelse" at det kan være verdt å stanse litt ved hvordan sakkyndigspørsmålet ble hektet på argumentasjonskjeden hvor altså saksøker er:

(1) fri for mistanke om alvorlig psykopatologi, jfr. innledende bemerkninger på side 14 om evt. forhold som kunne gi grunnlag for bortfall og eller begrensning av samvær

(2) i følge "...en omfattende dokumentasjon som er vært foretatt, og spesielt det som er anført fra saksøktes side..." er saksøkers psykopatologi av tvilsom art (pkt. 1 og 2 er selvmotsigende, noe som ikke ser ut til å bekymre dommer Berg!)

(3) saksøkers innsigelser i retten som angivelig "...peker i retning av at det er behov for sakkyndig vurdering...".

I et eget prosesskriv av 28.08.97, ref. [14], til Asker og Bærum herredsrett ble flere av ovennevnte momenter trukket frem ifm. herredsrettens gedigne selvmotsigelser og tilretteleggelse av fortsatt trenering av saken. Dette dokumentet er blitt underslått i likhet med andre viktige dokumenter, jfr. pkt. 3.1.2.

Den argumentasjon som i nevnte prosesskriv føres, er sentral for forståelsen av hvordan retten selv administrerer tvistegjenstanden bort ved å kjede inn i sin argumentasjon et spørsmål om sakkyndig oppnevnelse som ikke kan "forankres" på redelig vis. Rettskildebruken er her sentral da en dom (Rt. 1986 side 82) som aldri kvalifiseres mht. relevansen for nærværende sak, blir misbrukt for å legitimere oppnevnelse av sakkyndig.

Det er også her nødvendig å stoppe opp videre lesing av dette kjæremål for å hente frem saksøkers prosesskriv av 28.08.97, ref. [14], et dokument dommer Berg ikke har journalført i saksmappen og videresendt til behandling i kjæremålsutvalget.

STOPP HER - LES FØRST PROSESSKRIV AV 28.08.97, REF. [14]!

3.3.4.4 Spørsmålet om oppnevnelse av sakkyndig

Ettersom ovennevnte prosesskriv ble holdt utenom sakens dokumenter - høyst sannsynlig administrert bort med vilje - fikk heller ikke kjæremålet til lagmannsretten den behandling, materielt sett, som kunne ha fått saken inn på rett spor i forhold til tvistegjenstanden. Det er verdt å merke seg at lagmannsretten hadde full kompetanse, og at det var konflikten mellom partene som ble trukket frem som grunn til at gjennomføring av samvær mellom far og barn måtte "påregnes å medføre psykiske skadevirkninger for barna". Begrunnelse for oppnevnelse av sakkyndig finnes ikke i lagmansrettens kjennelse, hverken saksøkers angivelige psykopatologi eller andre grunner er nevnt.

Når saksøker bla. etter høyesteretts avvisning av videre kjæremål etterhvert forstod at det var nytteløst å bruke rettsapparatet i sak om samvær med egne barn - noe som strengt tatt burde vært unødvendig gitt at samværsretten burde vært beskyttet både for samværsforelder og for barn - ønsket saksøker saken hevet. Retten tok imidlertid ikke hensyn til saksøkers ønske og fortsatte saken som fra og med kjennelse av 04.07.97 og senere kjæremålsbehandlingen av den midlertidige forføyning, dreiet seg om spørsmålet om sakkyndig.

Uansett hva saksøker har foretatt seg i "sakens anledning" har retten gjort som den ville:

Hvis retten virkelig hadde villet oppnevne sakkyndig, kunne den faktisk ha foretatt oppnevnelse rett etter at kjæremålsrundene var avsluttet. Når retten ikke har evnet å kunne bestemme seg for en av de tilsammen 9 - ni sakkyndige som har vært foreslått fra retten selv og partene respektive, er den mest nærliggende forklaring rettens egen maktesløshet og manglende respekt for bla. de kvalitetssikringsprinsipper saksøker anførte i det meget omfattende og solide prosesskriv av 28.01.98, ref. [25].

Det er også her nødvendig å stoppe opp videre lesing av dette kjæremål for å hente frem saksøkers prosesskriv av 28.01.98, ref. [25], et dokument som begrunner betingelser for eventuell fortsettelse av saken.

STOPP HER - LES FØRST PROSESSKRIV AV 28.01.98, REF. [25]!

Retten har hatt valgmuligheten hele tiden. Uansett hva saksøker har foretatt seg, har retten gjort som den ville. Grunnen har sviktet for saksøker, og det kan også være grunn til å spørre seg om grunnen også har sviktet for retten, også etter at dommer Berg gikk tilbake til sitt statsadvokatembede.

3.3.4.5 Selvmotsigelser i kjennelsene

Retten har rotet det til for seg selv ved å legge til grunn en gedigen selvmotsigelse i kjennelsen av 04.07.97, ref. [8]. Det vises også her til det omfattende prosesskriv av 28.08.97, ref. [14], som går kjennelsens sviktende logikk nærmere etter i sømmene. Det er forsåvidt forståelig at retten ikke ønsker at påvisning av rettens egen blunder skal bli kjent lenger opp i systemet, men særlig redelig kan det ikke under noen omstendighet sies å være når et så gjennomgripende og viktig dokument regelsett underslås. Kan hende ikke så merkelig at etterfølgende prosesskriv blir såvidt omfattende når retten i utgangspunktet tilrettelegger for en umulighetssituasjon, som også rammer retten selv.

Argumentasjonen for sakkyndig vurdering i kjennelsen av 04.07.97, ref. [8], er mildest talt bakvendt; merk også tidsperspektivet for sakens behandling dommer Berg rammer inn sin fremstilling med på side 16:

"...Uten denne (den sakkyndig vurdering - red. anm.) kunne saken vært endelig avgjordt nå...".

Saksøker oppfatter det som temmelig bakvendt at når et spørsmål er veiet mht. tvil og eventuelle motforestillinger - konklusjonen er trukket og tvil/motforestillinger følgelig oppveiet - blir den eventuelle rest, dvs. tvilen og motforestillingene gjeldende, ikke rettens konklusjon om at:

"...Retten finner at forholdene i saken ikke er så spesielle at de gir grunnlag for bortfall av eller en vesentlig begrensning i farens samværsrett etter barneloven § 44...".

Når retten lager det slik til for seg selv og sakens parter, er det ikke til å undres over at grunnen svikter. Retten ønsker ikke at saken skal opplyses, med eller uten sakkyndig medvirkning. Hovedproblemet er selvsagt "Hage-saken" som spøker i bakgrunnen. At ett allerede begått justismord kan trekke flere med seg ser ikke ut til å bekymre retten, hvorfor en kvalitetssikring av sakkyndige og sakkyndiges mandat for enhver pris må unngåes fra rettens side. Merk at retten i brev av 17.02.98, ref. [26], tilsynelatende er imøtekommende overfor saksøkers forslag til sakkyndige iht. prosesskriv av 28.01.98, ref. [25], men gjør oppnevnelse av sakkyndig umulig, da retten selvsagt vet at ingen av de foreslåtte høyt kvalifiserte svenske sakkyndige med solide referanser vil påta seg oppdrag kostnadsmessig begrenset oppad til kr. 20. 000.-.

Når dommer Amundsen i hevningskjennelsen i tilknytning til saksomkostningsspørsmålet, ref. [42] side 8 nest øverste avsnitt, finner det opportunt å redigere inn i kjennelsen en sekvens som i mer enn en forstand er selvmotsigende, kan denne sekvensen tjene som illustrasjon på hvor umulig saksøkers situasjon hele tiden har vært, uansett hvordan saksøker har stilt seg. Sekvensen viser hvorfor saken har vært helt ute av kontroll for saksøker.

Det er ikke riktig, som det hevdes i dette avsnittet at saksøker har "trukket den opprinnelse frafallelse". Dommer Amundsens uttrykksmåte er betegnende, noe avsnittets første to setninger med all mulig tydelighet skulle kunne dokumentere:

"...Saken fortsatte tross As frafallelse. Dette skjedde etter initiativ fra retten...".

Spørsmålet som må stilles er hvilken mulighet saksøker overhodet har hatt til å henholdsvis frafalle saken og eventuelt frafalle frafallelsen. Under enhver omstendighet er det rettens adminstrering som styrer saken. Hevningskjennelsens ordlyd i ovennevnte avsnitt er såvidt grov og uredelig at den saksfremstilling som her gis til kjenne, samtidig bør danne grunnlag for de rettergangsbøter som blir omtalt annet steds i dette dokument. Som illustrasjon på selvmotsigelser i kjennelsene kan det nevnes at dommer Amundsens "argumentasjon" i nevnte avsnitt heller skulle tyde på at saksøker idømmes saksomkostningene enn at saksøker slipper. Dommerens hensikt kan ikke ha vært å presentere en logisk konsistent argumentasjon for avgjørelsen av selve saksomkostningsspørsmålet, eller å gi en redelig fremstilling av sakens skjeve gang. Istedet velger retten å vise hvor "snill" retten denne gang har vært mot saksøker som dermed slipper å erstatte motpartens saksomkostninger.

3.3.4.6 Umulighet

I hevningskjennelsen, ref. [42] side 8 nest øverste avsnitt, ovenfor nevnte sekvens, er det også verdt å merke seg uttrykksmåten som fremkommer i den korte setningen:

"...Dette viste seg ikke mulig...".

Kontekstuelt er "dette" rettens avvisning av saksøkers vilkår for sakkyndig oppnevnelse. Det mest interessante er imidlertid påvisningen av at heller ikke i hevningskjennelsen er retten i stand til å vise hvordan eller hvorfor dette ikke viste seg mulig!

Retten dokumenterer imidlertid, jfr. også uttrykksmåten i avsnittets annen setning:

"...etter initiativ fra retten..."

at det er retten som bestemmer og at saksøker som en av partene, til tross for "omfattende prosesskriv", ikke har noen som helst muligheter til å influere på sakens gjenstander når retten selv har bestemt seg på forhånd. Det vises her til Hov side 626, ref. [47], hvor regelen for tvml. § 175 2. ledd tar sikte på materielle opphørsgrunner hvor forpliktelsen blir umulig å oppfylle.

3.3.4.7 Forpliktelse

At saksøker hadde rimelig god grunn til å reise sak, hersker det ingen som helst tvil om. I hevningskjennelsen, ref. [42] side 7, er også det grunngitt i det faktum at saksøkte har nektet samvær i strid med barneloven og derav begått lovbrudd. Saksøkers forpliktelse til å følge opp sine barn er forhindret gjennom saksøktes egenrådighet. Når så saksøker innser at grunnlaget for å reise sak svikter pga. forskyvning av tvistetemaer og trenering av saken, dvs. omstendigheter som ikke kan legges saksøker til last og derav straks tar konsekvensen av dette og begjærer saken hevet, er første unntak av tvml. § 175 1. ledd oppfylt, jfr. Schei side 575, ref. [45].

Det kan også diskuteres hvorvidt det andre unntaket i tvml. § 175 1. ledd kan legges til grunn i nærværende sak da det pga. rettspørsmålets tvilsomhet er grunn til å frita saksøkeren for saksomkostninger. Retten har hatt gode muligheter til å oppnevne sakkyndig som saksøker kan akseptere, men har valgt å heve saken fremfor å oppnevne svenske vitnepsykologer som er i stand til å analysere saken i sin helhet. Rettens avgjørelse må benevnes som meget tvilsom og i skjerpende retning all den stund det er uskyldige 3.-parter, barna, som lider av den forfengelighet retten her presterer.

Etter som denne saken ender i en hevningskjennelse, har far og barn tapt fullstendig. Barna vil aldri kunne ha samvær med sin far mere uten at det blir reist en ny sak, men behandlingen av nærværende sak gir ikke frukter for at noe slik kan oppstå ved en senere anledning. I strid med norsk og internasjonal lov vil således saksøker i fremtiden ikke kunne oppfylle sine forpliktelser overfor sine barn. Tvml. § 172 2. ledd, siste unntak kommer her til anvendelse da det utvilsomt er den vinnende part, saksøkte som må legges til last for at det i det hele tatt er kommet til sak.

Tvml. § 175 2.ledd tar først og fremst sikte på de tilfeller hvor saksøkte er forpliktet overfor saksøkeren, en forpliktelse som definitivt besto da søksmålet ble reist, jfr. Skoghøy side 996, ref. [48]. Denne forpliktelse er som nevnt flere steder i dette kjæremål falt bort ved etterfølgende omstendigheter.

3.4 Saksomkostninger

I hevningskjennelsen, side 8, hevdes det at det ikke er hjemmel for å pålegge saksøkte ansvar for omkostningene etter tvml. § 175 1. ledd. Dette er forsåvidt riktig utfra rettens utgangspunkt, men direkte feil da utgangspunktet for avgjørelse om saksomkostninger ikke er en på forhånd bestemt oppfatning om at tvml § 175, 1.ledd "skal" anvendes. Konklusjonen om avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet blir derfor feil fordi en viktig premiss mangler:

Denne forhåndsbedømningen gir seg også klart til uttrykk gjennom innhenting av salæroppgaver utelukkende fra saksøktes side.

Saksøker hadde i saksanlegget en meget god grunn til å anlegge sak. Saksøkte hadde en forpliktelse overfor saksøkers og barnas samværsrett, men har gjennom sin egenrådighet begått et rettsbrudd ved gjennom en årrekke å nekte samvær mellom far og barn. Det er derfor urimelig at saksøker skal belastes for saksomkostninger, bla. som følge av en ubrukelig advokat, mens saksøkte "går fri" ved at det offentlige betaler saksøktes saksomkostninger.

Som tidligere nevnt krever saksøker saksomkostningene avgjort etter tvml. §§ 172 2. ledd og 175 2. ledd. Dette har den konsekvens at det er saksøkte som må bære omkostningene, hvilket er rimelig all den stund det er saksøkte som skal legges til last for at det i det hele tatt er kommet til sak.

Videre fremgår det i hevningskjennelsen, ref. [42] side 6, at det er det offentlige som må bære omkostningene for saksøkte da det hevdes at saksøkte har fri rettshjelp. I denne sammenheng har retten begått en ytterligere saksbehandlingsfeil (jfr. pkt. 3.1.1, siste pinne) idet saksøkte er blitt tilkjent fri rettshjelp på sviktende grunnlag, (se nedenstående pkt. om fri rettshjelp). Det er således ikke det offentlige som må bære omkostningene, men saksøkte.

3.5 Fri rettshjelp

Asker og Bærum herredsrett ved dommer Pål S. Berg tilkjente den 21.09.98 saksøkte fri sakførsel iht. rettshjelplovens § 18, ref. [35]. I denne forbindelse ble det utlevert kopi av søknadskjema og tilhørende dokumenter til saksøker.

I prosesskriv fra saksøker av 19.10.98, ref. [36], ble det påpekt at saksøktes økonomi ikke tilfredstilte rammene for tildeling av fri rettshjelp. Saksøker sådde også tvil til de opplysninger som ble gitt fra saksøkte og krevde derfor kvalitetsikring av det økonomiske grunnlag ved at retten skulle innkreve nødvendige dokumenter fra inntektskildene. Dette ble purret overfor Asker og Bærum herredsrett den 22.12.98, ref. [37], og 01.02.99, ref. [39], uten at retten tok dette tilfølge.

I hevningskjennelsen, ref. [42] side 8, fremgår det at søknadsskjema og tilhørende dokumenter for fri rettshjelp ikke kan utleveres andre uten hjemmel, noe retten hevder ikke forefinnes, og at begjæring følgelig ikke vil bli imøtekommet. Saksøker vil her vise til ref. [35], forsåvidt også ved tidligere søknader, hvor retten har utlevert dokumenter til saksøker uten begjæring.

Saksøker påpekte i sitt prosesskriv av 19.10.98, ref. [36], at hovedregelen for vurdering av fri rettshjelp er den økonomiske situasjon på søknadstidspunktet som skal legges til grunn, ref. rundskriv G-73/96 fra Justis- og Politidepartementet kap. III, pkt. 1.5 og 1.6. Ut fra de opplysninger som ble gitt på søknadstidspunktet og senere i saksøktes prosesskriv av 01.03.99, ref [41], hadde/har saksøkte følgende inntekter:

Som påpekt i saksøkers prosesskriv, er det et stort gap mellom betalt bidrag fra saksøker og utbetalt bidrag til saksøkte. I brev av 10.05.99 fra Asker trygdekontor, ref. [44], fremkommer det riktignok at saksøkte i sept. 1998 fikk utbetalt kr. 3202.- i bidrag, men differansen mellom betalt og utbetalt bidrag utgjør kr. 2478.- (kr. 5680.- minus kr. 3202.-) og skal fremkomme i trygdeinntekt. Denne inntekten, som bla. omfatter overgangstønad, er av saksøker oppgitt som cirka-beløp (kr. 2000.-) vel vitende om at opplysning om denne type inntekt er beskyttet av taushetsplikten, ref. [44]. Dette viser at trygdeinntekten er oppgitt med for lavt beløp.

I saksøktes prosesskriv av 01.03.99 , ref [41], hevdes det at saksøkte fortsatt får utbetalt kr. 3202.- i bidrag og at trygdeinntekten er satt ned til kr. 1500.-. Saksøker vil her vise til brev av 10.05.99 fra Asker trygdekontor, ref. [44], hvor det fremgår at saksøkte i 1999 får utbetalt kr. 4162.- i bidrag. Korrigert gir dette følgende inntekter:

Saksøker vil her stille seg meget tvilende til oppgitt trygdeinntekt.

Videre påpekte saksøker i ovenfornevnte prosesskriv at inntekt og formue til saksøktes samboer skal medregnes i vurderingen av fri rettshjelp, ref. rettshjelploven §8. I saksøktes prosesskriv av 01.03.99, ref. [41], ble denne inntekt og formue oppgitt, og samlet har saksøkte og hennes samboer pr. i dag en samlet inntekt på minst:

Disse beregninger viser at det overhodet ikke er grunnlag for å tilkjenne fri rettshjelp til saksøkte da inntekten i meget stor grad overskrider rammene for fri rettshjelp.

Rettens administratorer, dommer Pål S. Berg såvel som dommer Jarle Amundsen, har her utvist grov uaksomhet i tjenesten både ved å unnlate å kontrollere det økonomiske grunnlag for fri rettshjelp, revurdere endringer i den økonomiske situasjon hos saksøkte og innhente dokumenter relatert til søknader for fri rettshjelp, ref. tvml. 86 og 190.

Fri rettshjelp har avgjørende betydning for hvem som skal betale saksomkostninger i nærværende sak. Dersom grunnlaget for fri rettshjelp har falt bort underveis i sakens gang, er det ikke lenger det offentlige som skal belastes saksomkosningene, men saksøkte. Dette har retten valgt å overse.

Saksøker vil komme tilbake med en utdyping av disse forhold senere.

3.6 Rettergangsbot og erstatningskrav

Saksøker reiser påstand om at såvel tidligere dommer, nå statsadvokat, Pål S. Berg som dommer Jarle Amundsen ilegges rettergangsbot og erstatning, da det er begges ansvar at saken har utviklet seg i uheldig retning gjennom:

på en slik måte at saken er kjørt fullstendig i grøfta.

I denne sammenheng krever saksøker at ovenfornevnte personer ilegges bøter og erstatning til de skadelidte i nærværende sak iht. domstollovens §§ 200 og 201 samt skadeerstatningsloven §§ 3-5 og 3-6.

Dette kjæremål viser med all sin tydelighet at nærværende sak er blitt trenert av 2 dommere som har mistet fullstendig kontroll over sakens gjenstand. Den meget grove forsømmelse og uforstand disse 2 dommerne har prestert i tjenesten, er av særdeles alvorlig karakter all den stund dette går ut over uskyldige barn som her er fullstendig tilsidesatt og ikke har får ivaretatt sine interesser.

Rettens administratorer har ikke tatt lærdom av Hage-saken, og begår den samme blunder som ble begått i Gauldal herredsrett den 23.08.83, ref. [1], noe som fikk konsekvenser den gang ved at saksøktes tidligere ektefelle, Atle Hage, ble uskyldig dømt for incest og senere begikk selvmord i total fortvilelse. Det vises her spesielt til side 3-4 i dommen som er symtomatisk med nærværende sak. Følgene av denne tragiske historien ble at barna til Atle Hage fikk store psykiske skader for resten av livet.

Rettens administratorer har latt seg dupere av saksøktes usanne påstander gjennom grove personangrep rettet mot saksøker. Disse krenkende personkarakteristikker som rettens administratorer har hengt seg på, er direkte usaklige og usanne. Spekulative påstander fra rettens side om at saksøker har manifeste karakteravvik er en svært alvorlig anklage særlig ettersom dette er fullstendig feil. Anklagene rettens administratorer her belegger sin mistanke i, er knyttet til saksøkte ukvalifiserte påstander helt i tråd med de incestpåstander saksøkte reiste mot Atle Hage i sin kamp om barna den gang.

Saksøktes motiver har sin bakgrunn i saksøktes barndom hverken rettens administratorer, sakkyndige eller dommerne i Hage-saken har evnet å belyse.

Den medvirkning til barnemishandling rettens administratorer såvel som sakkyndige og dommere i Hage-saken har begått gjennom sine handlinger, er av særdeles alvorlig karakter. De skadevirkninger barna i Hage-saken er påført, er også av meget alvorlig karakter. Gjentakelsene i nærværende sak er ytterligere skjerpende ettersom rettens administratorer er kjent med utviklingen i Hage-saken og derfor burde være forutseende for de strategier saksøkte har lagt ned i nærværende sak.

Sett i relasjon til den utvikling nærværende sak og den parallellitet Hage-saken har hatt, er det derfor all grunn til å reagere mot denne type rettslig saksbehandling ved at rettens 2 dommere ilegges rettergangsbot og erstatningsansvar for de belastninger de har påført far og barn i nærværende sak.

4. Referanser

[1]* Dom fra Gauldal herredsrett av 23.08.83
[2]* Anke fra A til Asker og Bærum herredsrett i sak nr. 95-1226A av 18.04.96
[3]* Stevning fra adv. Heidi Bache-Wiig til Asker og Bærum herredsrett av 21.04.97
[4]* Tilsvar fra adv. Petter Sørensen til Asker og Bærum herredsrett av 15.05.97
[5]* Skriv fra adv. Petter Sørensen til Trondheim statsadvokatembete av 22.05.97
[6]* Prosesskriv fra adv. Heidi Bache-Wiig til Asker og Bærum herredsrett av 27.05.97
[7]*  Salæroppgave fra adv. Petter Sørensen av 02.06.97
[8]* Kjennelse fra Asker og Bærum herredsrett av 04.07.97
[9]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 15.07.97
[10]* Skriv fra Asker og Bærum herredsrett til A av 30.07.97
[11]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 04.08.97
[12]* Tilsvar til kjæremål til Borgarting lagmannsrett av 25.08.97
[13]* Skriv fra Asker og Bærum herredsrett til Borgarting lagmannsrett av 26.08.97
[14]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 28.08.97
[15]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 29.08.97
[16]* Kjennelse fra Borgarting lagmannsrett av 05.09.97
[17]* Skriv fra Asker og Bærum herredsrett til Borgarting lagmannsrett av 08.09.97
[18]* Skriv fra A til adv. Heidi Bache-Wiig av 29.10.97
[19]* Telefax fra adv. Heidi Bache-Wiig til Asker og Bærum herredsrett av 17.11.97
[20]* Telefax fra adv. Heidi Bache-Wiig til Asker og Bærum herredsrett av 27.11.97
[21]* Skriv fra Asker og Bærum herredsrett til adv. Petter Sørensen av 08.12.97
[22]* Skriv fra adv. Petter Sørensen til adv. Heidi Bache-Wiig av 10.12.97
[23]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 14.12.97
[24]* Skriv fra Asker og Bærum herredsrett til A av 06.01.98
[25]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 28.01.98
[26]* Skriv fra Asker og Bærum herredsrett til A av 17.02.98
[27]* Prosesskriv fra adv. Petter Sørensen til Asker og Bærum herredsrett av 02.03.98
[28]* Skriv fra Asker og Bærum herredsrett til A av 03.03.98
[29]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 12.03.98
[30]* Skriv fra Asker og Bærum herredsrett til A av 27.03.98
[31]* Skriv fra adv. Petter Sørensen til Trondheim statadvokatembete av 30.03.98
[32]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 05.04.98
[33]* Salæroppgave fra adv. Petter Sørensen av 02.06.98
[34]* Skriv fra Asker og Bærum herredsrett til A av 08.07.98
[35]* Prosesskriv fra Asker og Bærum herredsrett til adv. Egil Hatling av 21.09.98
[36]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 19.10.98
[37]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 22.12.98
[38]* Skriv fra Asker og Bærum herredsrett til partene av 13.01.99
[39]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 01.02.99
[40]* Skriv fra Asker og Bærum herredsrett til adv. Egil Hatling av 02.02.99
[41]* Prosesskriv fra adv. Egil Hatling til Asker og Bærum herredsrett av 01.03.99
[42]* Hevningskjennelse fra Asker og Bærum herredsrett av 17.04.99
[43]* Prosesskriv fra A til Asker og Bærum herredsrett av 02.05.99
[44]* Skriv fra Asker trygdekontor til A av 10.05.99
[45] Tvistemålsloven m/kommentarer, ved Tore Schei, bind I, 1998
[46] Erstatning for saksomkostninger, ved Jørgen Wilberg, 1985
[47] Rettergang i sivile saker, ved Jo Hov, 2. utgave
[48] Tvistemål, ved Jens Edvin A. Skoghøy

*: Referanser vedlagt i dette kjæremålet. Referansenes vedlegg kan fås ved henvendelse til Asker og Bærum herredsrett.

5 Påstand

Med forbehold om ytterligere anførsler og bevis nedlegges det slik påstand:

1. Kjennelse i Asker og Bærum herredsrett av 17.04.99 oppheves

2. Saksomkostninger tilkjennes A

3. Søknader om fri rettshjelp under hele sakens gang tas opp til ny vurdering

4. Pål S. Berg og Jarle Amundsen ilegges rettergangsbot pålydende hver:

5. Erstatning utbetales til:

 

Sandvika den 26. mai 1999

[Sign.]

A

Kjærende part

<Tilbake til start>