<Tilbake til saksliste>

ASKER OG BÆRUM HERREDSRETT

gjør vitterlig:

År 1999 den 17. april ble rett holdt i Tinghuset, Sandvika.

Dommeren hadde sakens dokumenter tilstede. Det ble avsagt slik

kjennelse:

Sakens bakgrunn :
Ved stevning innkommet Asker og Bærum herredsrett den 23.04.97 anla A ved daværende prosessfullmektig advokat Heidi Bache-Wiig søksmål mot B med krav om samværsrett til sine to barn C f. [dato] og D f. [dato]. Stevningen inneholdt også påstand om midlertidig avgjørelse om samværsrett for faren.
Stevningen hadde sin bakgrunn i at Asker og Bærum herredsrett den 18.12.95 hadde avsagt dom i sak mellom partene med slik domslutning:

         1. B har den daglige omsorg for døtrene C  f. [dato] D f. [dato].
         2. Begjæringen om skilsmisse tas ikke tilfølge
         3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Saken gjaldt ifølge dommen ikke spørsmål om samvær.

I følge stevningen hadde moren nektet samvær mellom faren og døtrene siden august 1995.

I tilsvaret av 15.05.97 fra B ved hennes prosessfullmektig, advokat Petter Sørensen, ble det bekreftet at samvær ikke var blitt tillatt. Det ble videre anført at det var et sterkt behov for å få oppnevnt sakkyndig. Det ble nedlagt påstand om frifinnelse.

Spørsmålet om midlertidig avgjørelse ble behandlet i rettsmøte den 29.05.97, og kjennelse ble avsagt den 04.07.97. Herredsretten konkluderte med å gi A samværsrett fra skolestart etter sommerferien 1997. Videre at det skulle oppnevnes sakkyndig til å utrede samværsspørsmålet.
Kjennelsen ble av B (rettidig} påkjært til lagmannsretten i kjæremål av 12.08.97. Det ble gitt oppsettende virkning av herredsretten. Tilsvar av 25.08.97 ble inngitt av A som selvprosederende. I denne nedla han bl.a. påstand om at beslutningen om oppnevnelse av sakkyndig skulle oppheves (herredsrettens kjennelse pkt 2. Borgarting lagmannsrett avsa 05.09.97 kjennelse med slik slutning:

          I kjæremålet:
          1. I tiden frem til hovedforhandlingen i saken skal A ikke ha samvær med C , født [dato], og D, født [dato].
          2. Saksomkostningene utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.

          I motkjæremålet:
          l. Herredsrettens kjennelse pkt 2 stadfestes.
         2. Begjæring om ileggelse av rettergangsbot tas ikke tilfølge.
         3. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.

A påkjærte kjennelsen til Høyesterett, men kjærernålsutvalget forkastet kjæremålet i kjennelse av 22.10.97.

Etterat herredsretten hadde mottatt saksdokumentene fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, tok den opp spørsmålet om oppnevnelsen av sakkyndig og foreslo psykolog Kjell Hagen overfor partene. Fra advokat Bache-Wiig ble det i telefax av 17.11.97 bedt om at Hagen ikke ble oppnevnt fordi "min klient har hatt særdeles negative opplevelser i forhold til denne psykologen". I ny telefax fra advokat Bache-Wiig den 27.11.97 het det følgende: "A føler at B vil benytte alle midler til å hindre ham i å få samvær med sine barn. Han ønsker derfor ikke å gå videre med denne saken og gir opp sitt ellers sterke ønske om å ha samvær med barna." Hun foreslo videre å få saken hevet som forlikt, og at retten skulle fastsette saksomkostningene.
I prosesskrift av 14.12.97 fra A personlig meddelte han retten at advokat Bache-Wiig ikke siden 29.10.97 hadde vært hans prosessfullmektig, og at hennes prosesskrift ikke var representativt for hans syn. Han bekreftet at det var korrekt at han hadde valgt å trekke søksmålet, og han nedla slik påstand:

          1. Saken heves i sin helhet.
          2. Saksomkostninger belastes B.

Retten tok opp i brev av 06.01.98 til begge parter spørsmålet om A, tross sitt standpunkt av 14.12.97, likevel ville fortsette saken, og i såfall om forslag til sakkyndig. I prosesskrift av 28.01.98 fra A konkluderte han med følgende:

         1. Sakkyndige oppnevnes iht. betingelser gitt i dette prosesskriv
         2. Dersom dette ikke kan imøtekommes, finner saksøker å måtte heve saken i sin helhet iht. anførsler gitt i prosesskriv av 14.12.97 for senere eventuelt å reise ny sak.

As betingelser for sakkyndighetsoppnevnelse ble ikke godtatt av retten. Retten meddelte derfor ham i brev av 03.03.98 at saken ville bli hevet overenstemmende med hans prosesskrift av 28.01.98. I prosesskrift av 12.03.98 fra A het det bl.a. følgende:
.........
Det vises til skriv fra Asker og Bærum herredsrett ved dommer Pål S. Berg av 03.03.98 hvor retten bekrefter at saksøkers betingelser til sakkyndig oppdrag ikke kan aksepteres - uten at dette er begrunnet. Retten har samtidig besluttet å heve saken - uten at dette er lovgjemlet.
.........
Før saken eventuelt heves vil saksøker - i denne saken - her gjøre et absolutt siste forsøk på å komme til en løsning slik at barnas rettigheter og behov for kontakt med begge foreldre iht. barnelovens § 44 kan bli ivaretatt, ved å foreslå rettsmegling.
.........

Motparten motsatte seg rettsmegling, og dette ble ikke gjennomført.

I rettens brev av 13.01.99 krevet retten et utvetydig uttrykk fra saksøkeren om han ønsket å trekke saken. I motsatt fall ville saken fortsette med psykolog Kjell Hagen som oppnevnt sakkyndig. Det ble også oversendt utkast til nytt mandat for uttalelse. Det ble vist til at tvistemålslovens § 175 l. ledd ville komme til anvendelse ved saksomkostningsavgjørelsen, dersom saken ble trukket.

I As prosesskrift av 01.02.99 het det bl.a.:
.........
Saken er tidligere hevet av retten og trukket av saksøker som følge av at retten ikke har akseptert saksøkers krav til sakkyndige, mandat og kvalitetssikring. Saksøkte har bedt om å heve saken. Saken kan således ikke fortsette, jfr. tvml. § 67. Rettens administrator anfører at sakens omkostninger blir å avgjøre etter tvml. § 175 1. ledd. Saksøker vil gjøre retten oppmerksom på at saksøker allerede i prosesskriv av 14.12.97 påberopte saksomkostningsspørsmålet avgjort iht. tvml. § 172 2. ledd og § 175 2 .ledd. Retten besluttet den 03.03.98 å heve saken overenstemmende med saksøkers anførsler i prosesskriv av 28.01.98, side 9, hvor det bl.a. henvises til saksomkostningsspørsmålet anført i prosesskriv av 14.12.97. Sakens
omkostninger er således allerede avgjort i saksøkerens favør.
Saksøker har fått svar på sine spørsmål vedrørende tvistegjenstanden. Det er saksøktes egenrådighet overfor felles barn som ene og alene har tvunget saksøker til å reise sak. Omstendigheter som ble bekjent underveis i saken, har imidlertid endret forpliktelsen til å reise sak, jfr. tvml. § 172 2. ledd. Saksøker har dermed mistet muligheten til å prøve det samværsspørsmålet som saksøker har reist sak om på en redelig, rettferdig og kvalifisert måte
..........

B ved hennes nye prosessfullmektig, advokat Egil Hatling, ble oversendt prosesskriftet til uttalelse, og svar innkom 03.03.99 samt omkostningsoppgave pålydende kr. 6.660,-. Tidligere salæroppgaver fra advokat Petter Sørensen lyder samlet på kr. 32.805,-.

Rettens bemerkninger:
Saksøkerens prosesskrift av 01.02.99 må forstås dithen at han frafaller saken. Saksøkte har ikke hatt innvending mot dette. Saken blir således å heve, jfr. tvistemålslovens § 67.

Saksomkostninqer:
Saksomkostningene skal avgjøres etter tvistemålslovens § 175 1.-ledd. Det er ikke tidligere i saken avsagt noen kjennelse om heving av saken eller om saksomkostningene. De anførsler saksøker gjør gjeldende på dette punkt, er ikke holdbare.
Etter § 175 1. ledd er saksøker som hovedregel ansvarlig for omkostningene til saksøkte. Saksøkte har i denne saken fri rettshjelp, og det er det offentlige som i så fall skal tilkjennes omkostningene. Unntaksvis bortfaller erstatningsplikten hvis utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges saksøkeren tillast, eller retten på grunn av rettspørsmålets tvilsomhet finner grunn til å frita ham.

Uttrykket "omstendigheter, som ikke kan legges ham til last" må forstås slik at erstatningsplikt ikke inntrer hvis saksøkeren har hatt fyldestgjørende grunn til å gå til søksmål og har forlangt saken hevet, så snart han skjønte at grunnen sviktet, jfr. kjennelse i Rt. 1977 side 707. I følge Jørgen Wilberg: Erstatning for saksomkostninger, Norsk Forsikringsjuridisk forenings publikasjon nr. 65, side 7, er det heller ikke nødvendig at "grunnen svikter" overhodet. "Dersom saksøkeren trekker søksmålet av andre grunner, f.eks. økonomiske eller personlige, vil unntaket kunne komme til anvendelse." Tore Schei synes å støtte dette synspunkt i kommentarutgaven til tvistemålslovens side 576.

A har hatt god grunn til å reise søksmålet. Hovedregelen er at den av foreldrene som ikke har daglig omsorg, har en rett til vanlig samvær, jfr. barnelovens § 44. Morens nektelse av å gi slikt samvær er i utgangspunktet et rettsbrudd. Og det var henne som skulle ha reist søksmål om nektelse av As samværsrett, dersom hun mente at denne var skadelig for barna.
Vilkåret om fyldestgjørende grunn er derfor oppfylt.

Det andre vilkår er at saksøker må kreve saken hevet straks han forstår at "grunnen svikter". Retten legger til grunn at det med dette uttrykket menes også at saksøker forstår at han av personlige grunner ikke lenger vil fortsette søksmålet. Slike personlige grunner må være av en kvalifisert art. Det er ikke tilstrekkelig at man bare ikke lenger har lyst til å føre rettssak. Tidsaspektet finner retten oppfylt. A frafalt søksmålet kort tid etterat Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelsen 22.10.97. Det ble ikke foretatt prosessuelle skritt fra hans side før frafallelsen. Lagmannsrettens kjennelse innebar for det første at faren ikke ble gitt midlertidig samværsrett. Dette ble begrunnet i det konfliktforhold som forelå mellom mor og far. For A vil dette kunne oppfattes som om moren som er årsak til konfliktforholdet, derved oppnår å hindre ham i hans rettmessige samvær med sine barn.
Videre innebar kjennelsen at det skulle oppnevnes en sakkyndig. Dennes mandat ville også måtte omfatte en vurdering av farens psykiske tilstand i forhold til samvær med barna. Slik A oppfattet dette, skyldtes dette morens uholdbare påstander.
Begge disse forhold vil kunne berøre en persons innerste følelser. For A har det utvilsomt blitt opplevd som urettferdig og krenkende at det er hans forhold som skal vurderes, og at rettssystemet av den grunn ikke vil gi ham en rettferdig behandling.
Retten er av den oppfatning at personlige grunner av denne karakter og som er så alvorlige for den enkelte person, som A opplever dette, må betinge at unntaksvilkåret i § 175 1. ledd er oppfylt.

Saken fortsatte tross As frafallelse. Dette skjedde etter initativ fra retten. A inngikk på videre forhandlinger og må derfor i realiteten ha trukket den opprinnelige frafallelse. De påfølgende prosesskrift har vært til dels omfattende. As forutsetning har imidlertid vært at det ble oppnevnt sakkyndige personer og utformet et mandat han kunne akseptere. Dette viste seg ikke mulig. Etter omstendighetene finner retten ikke å la dette ha tilfølge at omkostningsansvaret blir pålagt ham.

Det er ikke hjemmel for å pålegge saksøkte ansvar for omkostningene etter § 175 1. ledd.

A har begjært utlevert salæroppgaver innsendt til retten. Med det resultat retten er kommet frem til, vil han ikke ha noen rettslig interesse i disse oppgavene. Kopi vil likevel bli oversendt ham, idet retten finner naturlig at slike salæroppgaver blir sendt motparten i likhet med ellers vanlig praksis forsåvidt gjelder omkostningsoppgaver fra prosessfullmektiger. Videre har A begjært utlevering av saksøktes selvangivelser for 1996 og 1997, lønns- og trygdeoppgaver m.v. samt dokumentert inntekt og formue til saksøktes samboer. Søknadsskjema og tilhørende dokumenter for fri rettshjelp kan ikke utleveres andre uten hjemmel, og slik hjemmel kan ikke retten se forefinnes. Denne begjæring vil følgelig ikke bli etterkommet.

Slutning:

          1. Saken heves.
          2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.

	Rett kopi bekreftes

<Tilbake til start>