Rt-2000-735 – Anke og begjæring om
rettergangsstraff
--------------------------------------------------------------------------------
PARTENE: A (Helge Elvebakk) (advokat Arvid Sjødin) mot Den offentlige påtalemyndighet med flere.
DOMMERNE: Aasland, Gjølstad, Tjomsland.
--------------------------------------------------------------------------------
Jeg har i første avsnitt lagt inn forklaringer av de forskjellige
straffebud han er dømt for. Dette er gjort i parentes.
--------------------------------------------------------------------------------
A ble ved Bergen byretts dom 12. februar 1999 dømt for overtredelse av straffeloven § 127 første ledd, 2. straffalternativ (vold mot offentlig tjenestemann), straffeloven § 228 første ledd (legemsfornærmelse), straffeloven § 227 første ledd (trussel om straffbar handling som kan skape frykt, eksempelvis; dersom du ikke gjør som jeg sier ringer jeg min torpedo), straffeloven § 390 a (skremmende eller plagsom opptreden), samt regler i våpenloven og vegtrafikkloven. Straffen ble satt til fengsel i seks måneder. Varetektsfradraget var på 87 dager. Han ble frifunnet for et tiltalepunkt etter vegtrafikkloven. Våpen og ammunisjon ble inndratt i medhold av straffeloven § 35. Domfelte ble idømt saksomkostninger til det offentlige med 10.000 kroner.
Under saken for byretten fremsatte A krav om rettergangsbot overfor
Side 736
sin tidligere forsvarer og tre politijurister som hadde behandlet saken. Byretten tok ingen av kravene til følge.
A innga anke og kjæremålserklæring til Gulating lagmannsrett. Bergen byretts dom ble påanket i sin helhet. Kjæremålet gjaldt byrettens avgjørelse om ikke å ilegge rettergangsbøter. I erklæringen gjør A også ansvar gjeldende mot byrettens dommere i saken, jf. domstolloven § 200 og § 201, samt at han krever dem straffet etter straffelovens kapitler 11 og 33.
As forsvarer, advokat Arvid Sjødin innga støtteskriv til anken.
Ved beslutning 31. mai 1999 nektet Gulating lagmannsrett anken fremmet. Den 10. juni 1999 begjærte A omgjøring av denne beslutning. Den 29. juni 1999 påkjærte han beslutningen av 31. mai 1999 til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Gulating lagmannsrett avsa 21. september 1999 beslutning om at begjæringen om omgjøring ikke tas til følge. A påkjærte denne beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Ved kjennelse 21. desember 1999 - inntatt i Rt-1999-2083 - forkastet Høyesteretts kjæremålsutvalg As kjæremål over lagmannsrettens beslutninger av 31. mai 1999 og 21. september 1999.
Kjæremålet over byrettens avgjørelse om ikke å ta til følge krav om rettergangsstraff for As tidligere forsvarer og de tre politijuristene, og hans krav om ansvar og straff overfor byrettens dommere i saken, er behandlet av Gulating lagmannsrett i kjennelse 14. januar 2000, som har slik slutning:
«1.Begjæringen om at det gjøres ansvar gjeldende mot byrettens medlemmer, byrettsdommer Arne Fortun og meddommerne Brigt Åsmund Eide og Anna Karin Jørgensen, avvises.
2. Begjæringen om at byrettens medlemmer, byrettsdommer Arne Fortun og meddommerne Brigt Åsmund Eide og Anna Karin Jørgensen, straffes i medhold av straffeloven kap 11 og kap 33, avvises.
3. Kjæremålet vedrørende byrettens avgjørelse av kravet om rettergangsbøter overfor Jostein Alvheim, Randi Gabrielsen, Kaare Songstad og Eirik Stolt Nielsen, forkastes.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Samtidig har han begjært omgjøring av kjæremålsutvalgets kjennelse 21. desember 1999. Han krever også at lagdommerne som har behandlet saken idømmes rettergangsbot og erstatning.
A har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil ved å skille ut kravet om ansvar etter domstolloven § 200 og § 201 fra hovedsaken og avgjøre dette i en egen kjennelse, jf. domstolloven § 213 første og tredje ledd, jf. § 214. Avgjørelsen skulle vært truffet sammen med ankeprøvingsbeslutningen 31. mai 1999 eller med beslutningen 21. september 1999 angående omgjøringsbegjæringen.
Ved å avvise kravet mot byrettens dommere grunnet manglende tiltale, har lagmannsretten tolket domstolloven § 213 annet ledd feil. Dommere kan ilegges ansvar uten særskilt søksmål eller tiltale. Når det gjøres gjeldende ansvar etter domstolloven § 200 kan en høyere rett
Side 737
også ilegge bøter etter andre straffebestemmelser, jf. domstolloven § 213 første ledd siste punktum.
De personer som ble krevd idømt rettergangsstraffer under byrettssaken, samt byrettens og lagmannsrettens dommere i saken har alle opptrådt utilbørlig og forsømt seg, og dermed gjort seg skyldig i overtredelse av domstolloven § 200.
Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 21. desember 1999 kreves omgjort fordi en av dommerne i utvalget, Rieber-Mohn, var inhabil. Han har som tidligere riksadvokat opptrådt i Siren-saken og i etterfølgende saker som har sammenheng med denne. Den foreliggende sak mot A er en direkte følge av Siren-saken.
I kjæremålet er nedlagt slik påstand:
« Lagmannsrettens kjennelse av 14. januar 2000 oppheves og hjemvises.
Utvalgets kjennelse av 21. desember 1999 omgjøres og lagmannsrettens beslutninger av 31. mai 1999 og 21. september 1999 oppheves.
Lagdommerne Truyen, Molven, Erstad, Skaar, Sjong, Midtgaard, ilegges hver en rettergangsbot stor kr 25.000,- eller subsidiært fengsel i 30 dager. De ilegges også de økte omkostninger med kr 25.000,- for arbeidet med kjæremål og alle uleiligheter de har skapt ved misbruk av sine stillinger, idet de mot bedre vitende har begått en åpenbar feil i sine avgjørelser som er vist til, jfr domstolloven § 201, og som de in solidum dømmes til å betale A. »
Hordaland statsadvokatembeter har inngitt et kort tilsvar til kjæremålet, og nedlagt slik påstand:
« Kjæremålet mot Gulating lagmannsretts kjennelse av 14.01.2000 forkastes for så vidt det retter seg mot punkt 1 og 2 og avvises for så vidt det retter seg mot punkt 3 i slutningen. »
Politiadvokat Eirik Stolt-Nielsen har inngitt et kort tilsvar og blant annet bemerket at byrettens avgjørelse av de fremsatte krav om rettergangsbøter, ikke kan sies å ramme A. Han er derfor avskåret fra å påkjære denne beslutningen, jf. domstolloven § 217 første ledd, jf. straffeprosessloven § 377. Det vises til Rt-1999-500. Kravet om straff etter straffeloven kapittel 11 og 33 for byrettens dommere, kan ikke fremmes direkte og formløst for ankedomstolen av den domfelte. Det vises til anklageprinsippet, jf. straffeprosessloven § 63. - Kjæremålet påstås forkastet.
Enkelte av de andre kjæremålsmotparter har bare kort bemerket at det ikke er grunnlag for As krav og påstander.
A har inngitt supplerende prosesskrift 5. mars 2000 og 4. april 2000. Advokat Sjødin har inngitt et supplerende prosesskrift 8. mars 2000. Dessuten har Tore Sandberg etter anmodning fra A inngitt et brev datert 9. april 2000 med kopi av en del dokumenter.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder flere avgjørelser, som prosessuelt er undergitt forskjellige regler.
1. A begjærer omgjøring av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 21. desember 1999, hvor kjæremålsutvalget forkastet hans kjæremål over Gulating lagmannsretts beslutninger av 31. mai 1999 og 21.
Side 738
september 1999. Lagmannsrettens beslutninger ble truffet i medhold av straffeprosessloven § 321. Utvalgets kompetanse var således begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, og utvalget fant at det ikke forelå saksbehandlingsfeil. Som grunnlag for begjæringen om omgjøring av utvalgets kjennelse har A gjort gjeldende at dommer Rieber-Mohn var inhabil fordi han som tidligere riksadvokat har opptrådt i Siren-saken og i etterfølgende saker som har sammenheng med denne.
Utvalget kan ikke se at de forhold som ligger til grunn for straffesaken mot A, står i noen slik sammenheng med Siren-saken og saker med tilknytning til denne at det er grunnlag for å anse dommer Rieber-Mohn inhabil. Det kan heller ikke ellers sees å være påberopt noe som gir grunn til å ta utvalgets beslutning av 21. desember 1999 opp til fornyet vurdering.
2. A har påkjært punkt 3 i lagmannsrettens kjennelse av 14. januar 2000, hvor lagmannsretten forkastet hans kjæremål over byrettens avgjørelse om ikke å ilegge hans tidligere forsvarer og tre politijurister som hadde behandlet saken rettergangsbøter. Det foreligger her et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven § 388. Utvalget bemerker at A ikke hadde adgang til å påkjære byrettens avgjørelse om ikke å ilegge rettergangsbøter, og at hans kjæremål til lagmannsretten således skulle vært avvist, jf. Rt-1999-500. Bortsett fra dette kan utvalget ikke se at det foreligger feil i lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking, og utvalget finner det etter omstendighetene unødvendig å treffe særskilt avgjørelse om avvisning av kjæremålet fra lagmannsretten.
3. Når det gjelder kjæremålet over lagmannsrettens avvisning av As krav om rettergangsstraff og erstatningsansvar for byrettens dommere, punktene 1 og 2 i lagmannsrettens kjennelse, har utvalget full kompetanse. Det bemerkes først at A ikke har kjæremålsrett for så vidt gjelder kravet om rettergangsstraff, jf. det som er sagt ovenfor.
A må imidlertid anses for å ha kjæremålsrett når det gjelder kravet om at det foreligger erstatningsansvar. A og advokat Sjødin har gjort gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten skilte ut kravene om rettergangsstraff og ansvar til særskilt behandling; kravene skulle vært behandlet under ett med spørsmålet om As anke skulle fremmes. Som det vil fremgå, får denne anførsel etter utvalgets syn bare betydning i forhold til spørsmålet om erstatningsansvar.
Utvalget bemerker at dersom As anke var blitt fremmet til ankeforhandling i lagmannsretten, måtte erstatningskravet ha fulgt med til ankeforhandlingen. Utvalget har på denne bakgrunn intet å innvende mot at lagmannsretten først tok standpunkt til spørsmålet om anken skulle fremmes, og deretter, når anken var nektet fremmet, tok ansvarsspørsmålet opp til særskilt behandling.
Lagmannsretten har lagt til grunn at domstolloven § 214 er til hinder for at lagmannsretten foretar en prøving av spørsmålet om ansvar for byrettens medlemmer etter domstolloven § 200 og § 201 når anken i straffesaken er nektet fremmet og anken dermed ikke skal undergis noen realitetsbehandling i lagmannsretten. Utvalget finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om dette må gjelde uavhengig av hvilket grunnlag en påstand om ansvar bygger på. I den foreliggende sak
Side 739
var påstanden bygget på at byrettens dommere hadde tatt feil i domsresultatet og i prosessledende avgjørelser som bare kunne angripes ved anke over dommen. Når anken blir nektet fremmet, kan det ikke være grunnlag for å ilegge erstatningsansvar for slike avgjørelser. Om avgjørelsen i et slikt tilfelle skal treffes i form av avvisning eller frifinnelse, har ingen praktisk betydning, og utvalget går ikke nærmere inn på det.
Kjæremålet kan således heller ikke føre frem på dette punkt.
4. Endelig har A påstått rettergangsstraff og erstatningsansvar for de av lagmannsrettens dommere som har deltatt i de angrepne avgjørelser. Med det syn utvalget har på avgjørelsene, er det åpenbart ikke grunnlag for å ta disse påstander til følge.
Utvalgets kjennelse er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Begjæringen om omgjøring av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 21. desember 1999 tas ikke til følge.