20.02.1998

 

Rt-1998-243

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

PARTENE: A og B (Advokat Erling O Lyngtveit) mot C (Helge Elvebakk). 

DOMMERNE: Stang Lund, Holmøy, Skåre, Aasland, Bugge, Dolva, Gjølstad, Lund, Gussgard, Tjomsland, Coward, Aarbakke, Oftedal Broch, Flock, Rieber-Mohn, Bruzelius, Justitiarius Smith. 

 

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

       Saken gjelder spørsmålet om påberopelse av en ikke gjennomført DNA-analyse i en begjæring om gjenopptakelse gir grunnlag for å pålegge blodprøve etter barneloven § 24 før retten tar stilling til om en sak vedrørende fraleggelse av vedgått farskap skal gjenopptas, jf tvistemålsloven § 412 første og annet ledd og § 407 første ledd nr 6.

 

       A, nå A, fødte *.*.1973 en pike som fikk navnet B. Hun oppga C som far til barnet. C vedtok farskapet. A og C inngikk deretter ekteskap i 1974. Ektefellene ble separert i 1990.

 

       C tok i brev 4 november 1995 til A opp spørsmålet om han er far til B under henvisning til Dsaken, som gjaldt drap av As søster D i 1984. Det ble krevd medvirkning til gjennomføring av en DNA-analyse for å avklare farskapet.

 

       C reiste 10 november 1995 sak for Bergen byrett mot A og B for å få prøvd om han er far til B. Stevningen inneholdt en generell henvisning til saksdokumentene i Dsaken, og samtlige saksdokumenter ble begjært utlånt. Det ble bedt om at det foretas blodprøve av saksøkeren og de to saksøkte, og at en DNA-analyse gjennomføres. Bergen byrett avsa 16 november 1995 kjennelse med slik slutning:

Side 244

 

       "Sak nr. 95-2810 A ved Bergen byrett avvises."

 

       Byretten fant at stevningen ikke inneholdt nye opplysninger som skapte rimelig tvil om Cs farskap, jf dagjeldende § 6 tredje ledd i barneloven.

 

       C påkjærte kjennelsen, og påsto blant annet byrettens kjennelse opphevd og saken fremmet til foretakelse av DNA-analyse. Gulating lagmannsrett avsa 29 november 1995 kjennelse i kjæremålssak nr 95-1260 med slik slutning:

 

       "Byrettens kjennelse stadfestes."

 

       C påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet ble forkastet ved forenklet kjennelse 25 januar 1996 etter tvistemålsloven § 403a jf § 404 første ledd.

 

       C reiste 28 juli 1996 på ny sak for Bergen byrett mot A og B etter barneloven § 6 tredje ledd. Det ble anført at farskapet til B kan være motivet for drapet på D 17 august 1984, og at C hadde anmeldt E for incest mot døtrene A og D. Til underbygging av anførslene ble blant annet vist til politiforklaring av 21 mars 1994 fra pensjonert lagdommer Søfteland. C krevde at det ble gitt pålegg om DNA-analyse av ham selv og B. Bergen byrett avsa kjennelse 15 august 1996 med slik slutning:

 

       "Sak 96-1946 A/01 blir å avvise fra behandling for retten."

 

       C påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 29 oktober 1996 avsa kjennelse med slik slutning:

 

       "Sak nr. 96-1946 A/01 ved Bergen byrett fremmes."

 

       A og B påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse 20 desember 1996 opphevde kjennelsen, jf Rt-1996-1793. Kjæremålsutvalget kom til at det ikke var adgang til nytt søksmål etter dagjeldende § 6 tredje ledd i barneloven når det allerede forelå en rettskraftig avvisning av slikt søksmål. Utvalget forutsatte at en rettskraftig kjennelse om avvisning av et krav om ny prøving av farskap på grunnlag av påstått ugyldig vedtakelse, bare ville kunne tas opp på ny ved å begjære gjenopptakelse.

 

       C begjærte 12 januar 1997 Gulating lagmannsretts kjennelse 29 november 1995 gjenopptatt i sin helhet etter tvistemålsloven § 415, og viste til de bevis og omstendigheter som tidligere hadde vært framlagt for lagmannsretten. Han krevde at det straks skulle gis pålegg om blodprøve av B, As far E og ham selv for gjennomføring av DNA-analyse. A og Bs prosessfullmektig underrettet i prosesskrift 28 april 1997 om at de ikke ønsket å bruke verken tid eller ressurser i anledning Cs prosesser, og at de heller ikke ville medvirke på noen måte. Gulating lagmannsrett avsa kjennelse 23 mai 1997 med slik slutning:

 

1. Kjæremålssak nr. 95-1260 gjenopptas. 

2. Sak nr. 95-2810 A ved Bergen byrett fremmes."

Side 245 

 

       Ett medlem av retten fant at begjæringen om gjenopptakelse måtte forkastes etter tvistemålsloven § 412 første ledd 2. punktum fordi det måtte anses åpenbart at de påberopte bevis var utilstrekkelige.

 

       A og B har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Kjæremålet gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

 

       Høyesteretts kjæremålsutvalg har besluttet at kjæremålssaken skal avgjøres av Høyesterett etter bestemmelsene i tvistemålsloven § 403 fjerde ledd jf høyesterettsloven av 25 juni 1926 nr 2 § 6 annet ledd. Justitiarius har bestemt at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker, og at saken i sin helhet skal pådømmes av den samlede Høyesterett. Advokat Lyngtveit har vært oppnevnt som prosessfullmektig for de kjærende parter etter samme lovs § 6 tredje ledd jf § 4 fjerde ledd. C har ikke villet benytte seg av tilbudet om å få oppnevnt prosessfullmektig på det offentliges bekostning.

 

       Saken har for Høyesterett vært behandlet sammen med kjæremålssaker jnr 257/1996 og jnr 333/1996. Sakene har vært behandlet for lukkede dører etter domstolloven § 127 annet ledd, og dette gjelder også under stemmegivningen. Jeg bemerker at høyesterettsloven § 5 første ledd bestemmer at stemmegivningen skal være muntlig og offentlig også i saker som har vært behandlet skriftlig. Bestemmelsen må sees i sammenheng med tvistemålsloven § 141 første ledd 2. punktum jf § 139 første ledd, hvor det framgår at stemmegivningen i skriftlige ankesaker for Høyesterett skal skje for lukkede dører. Høyesterettsloven § 5 første ledd kan imidlertid ikke føre til at stemmegivningen i farskapssaker som behandles for lukkede dører i plenum, skal skje for åpne dører.

 

       Til bruk for Høyesterett har A og seks vitner avgitt forklaring ved bevisopptak. Det er framlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Seksjonsleder Margurethe Stenersen, Rettsmedisinsk institutt, har vært oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett. Hun har avgitt skriftlige uttalelser, og har møtt under forhandlingene og avgitt forklaring.

 

       Ved innledning av forhandlingene ble spørsmålet om inhabilitet reist av dommer Matningsdal. Ved kjennelse av 20 januar 1998 ble det avgjort at dommer Matningsdal skulle vike sete i de tre saker. Etter høyesterettsloven § 7 annet ledd skal den yngste dommer etter ansettelse fratre når det er nødvendig for at antallet dommere ikke skal være delelig med to. Konstituert dommer Lødrup fratrer etter dette ved Høyesteretts votering.

 

       De kjærende parter, A og B, har for Høyesterett i hovedsak anført:

 

       Prinsipalt gjøres det gjeldende at begjæringen om gjenopptakelse skulle ha vært avvist fordi C mangler prosessdyktighet. Saksanlegget og begjæringen om gjenopptakelse for å få prøvd det vedgåtte farskap har i følge kjæremotparten til formål å få "en slutt på Dsaken koste hva det koste vil og knekkende likegyldig hvem jeg skal måtte legge meg ut med for å få en slik avslutning". Farskapssaken hevdes også å ha til formål å sjikanere eller på annen måte forulempe A og B ved uten noe som helst grunnlag blant annet å påstå at As nå avdøde far, E, er far til B. Dette er et misbruk av domstolene, og viser at den kjærende part mangler prosessdyktighet. Det store antall saker C til nå har ført for byrett, lagmannsrett og Høyesterett mot tidligere ektefelle og svigerfamilie og

Side 246

mot dommere, ansatte i politi og påtalemyndighet og advokater, underbygger også manglende prosessdyktighet, jf Rt-1995-1113. Både hensynet til C selv, hans barn, ektefelle og svigerfamilie og belastningen for rettsapparatet, tilsier at C ikke lenger kan anses for prosessdyktig. Hans prosessaktiviteter medfører store omkostninger for ham selv, de personer saksanleggene retter seg mot og det offentlige. C har ikke midler til å dekke idømte saksomkostninger, og de kjærende parter har blitt påført store utlegg på grunn av hans mange uberettigete søksmål. Han har gjennom lang tid også på annen måte forulempet de kjærende parter og svigerfamilien. Selv om det ikke kan utelukkes at C i visse framtidige saker fortsatt kan være prosessdyktig, må hans prosessaktiviteter i forhold til A og B nå bringes til en avslutning.

 

       Subsidiært anføres at begjæringen om gjenopptakelse må forkastes fordi vilkårene for å tillate gjenopptakelse ikke er til stede etter tvistemålsloven § 415 jf § 407 første ledd nr 6. Selv om vilkårene for gjenopptakelse skulle være til stede, må det i tillegg foreligge opplysninger som oppfyller kravene i barneloven § 6 for ny prøving av spørsmålet om farskap, før saken for Bergen byrett kan fremmes.

 

       Det anføres at lagmannsrettens flertall har bygd på en feil forståelse av Høyesteretts kjennelser inntatt i Rt-1997-413 og Rt-1997-422. Lagmannsrettens rettsanvendelse er heller ikke riktig når flertallet har funnet at en endret rettsoppfatning kan gi grunnlag for gjenopptakelse etter tvistemålsloven § 407 første ledd nr 6.

 

       De kjærende parter gjør gjeldende at et krav om en DNA-analyse ikke er en ny kjensgjerning eller et nytt bevis slik tvistemålsloven § 407 første ledd nr 6 tidligere har vært forstått i rettspraksis og teori. Det følger imidlertid av kjennelsen i Rt-1997-413 at påberopelse av en ikke gjennomført DNA-analyse i særlige tilfelle kan være et nytt bevis når resultatet av en slik undersøkelse åpenbart må medføre en annen avgjørelse, og at § 407 første ledd nr 6 må fortolkes slik at bestemmelsen ikke stenger for gjenopptakelse selv om resultatet av analysen ikke foreligger, jf side 418. Nye kjensgjerninger eller bevis må foreligge i de tilfelle gjennomføringen av en DNA-analyse ikke nødvendigvis fører til en endring av den tidligere avgjørelse, hvilket vil være situasjonen ved krav om gjenopptakelse av dommer hvor farskap er fastslått. I slike tilfelle må det foreligge noe særskilt for at det kan anses for åpenbart at en DNA-analyse vil føre til et annet resultat, jf § 407 første ledd nr 6 og Rt-1997-413 på sidene 419-420.

 

       Det anføres at lagmannsrettens flertalls henvisning til dagjeldende § 6 tredje ledd i barneloven for å begrunne gjenopptakelse er feilaktig. Denne bestemmelse gjaldt sak om ny prøving av vedgått farskap, og slik sak kunne fremmes når det var rimelig tvil om farskapet eller om vedtakelsen kunne regnes som bindende. Ved gjenopptakelse av en rettsavgjørelse etter tvistemålsloven § 407 første ledd nr 6 kreves ikke bare at resultatet kunne eller sannsynligvis ville ha blitt et annet, men at resultatet nødvendigvis ville ha blitt et annet om de nye bevis hadde foreligget før avgjørelsen.

 

       De kjærende parter gjør også gjeldende at begjæringen må forkastes fordi C kjente til de omstendigheter som begrunnet begjæringen om gjenopptakelse da sak om ny prøving etter barneloven § 6 tredje ledd første gang ble behandlet av domstolene i 1995-96, jf tvistemålsloven § 407 annet ledd 2. punktum.

Side 247

Det senere påberopte politiavhør av en pensjonert lagdommer i Gulating lagmannsrett var kjent for C før saksanlegget. Krav om å få gjennomført DNA-analyse ble også framsatt første gang sak ble anlagt.

 

       I alle tilfelle gir ikke de påberopte nye bevis noen støtte for en begjæring om gjenopptakelse. Den pensjonerte lagdommers politiforklaring inneholder "synsinger" om enkelte av dokumentene i Dsaken og behandling av tidligere saker som C har ført. Forklaringene i bevisopptakene for Høyesterett avkrefter at E skal være far til B. De øvrige bevistilbud gir intet grunnlag for noen tvil om at C er far til B.

 

       De kjærende parter mener at det foreligger flere feil ved saksbehandlingen når lagmannsretten uten videre har besluttet gjenopptakelse og fremmet saken for Bergen byrett. De kjærende parter ønsker imidlertid en realitetsavgjørelse i saken i stedet for nye runder i lagmannsretten. De vil derfor ikke påberope seg saksbehandlingsfeilene ved lagmannsretten.

 

       A og B har nedlagt slik påstand:

 

"1: Prinsipalt: Gjenopptakelsesbegjæringen avvises. 

2: Subsidiært: Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes." 

 

       Kjæremotparten, C, har for Høyesterett i hovedsak anført:

 

       Når en forelder reiser sak om farskap, skjer dette etter grundige overveielser med grunnlag i nye opplysninger om at en annen kan være far til barnet. Sak etter dagjeldende § 6 tredje ledd i barneloven ble reist, og gjenopptakelse av første sak senere krevd, for å få fastslått hvem som er far til B. Kjæremotparten anfører å ha en aktverdig og berettiget interesse i å få dette avklart ved domstolenes hjelp når mor og datter motsetter seg å ta blodprøve for å få gjennomført en DNA-analyse. Det tilbakevises at farskapsspørsmålet er tatt opp for å sjikanere eller forfølge andre ulovlige formål slik som anført av de kjærende parter i forsøket på å påvise manglende prosessdyktighet.

 

       Saksbehandlingen ved lagmannsretten har vært feil når flertallet uten bevisopptak og henvisning til hovedforhandling har bestemt at kjæremålssaken fra 1995 skal gjenopptas, og at den første farskapssak skal fremmes for Bergen byrett. Tvistemålslovens bestemmelser om gjenopptakelse gjelder uavkortet i saker om farskap, jf barneloven § 14. Lagmannsretten har etter kjæremotpartens syn i realiteten henvist begjæringen om gjenopptakelse til hovedforhandling. Dette skulle ha skjedd ved beslutning av forberedende dommer, og denne beslutning kunne ikke påkjæres, jf tvistemålsloven § 413 fjerde ledd. Beslutningen skulle ha vært forkynt for de kjærende parter, og frist for tilsvar fastsatt, jf § 414 første ledd jf § 370, § 371.

 

       Kjæremotparten er ikke enig i avgjørelsene i Rt-1997-413 og side 422 når det fastslås at første skritt ved behandling av en begjæring om gjenopptakelse i alle tilfelle må være at den samlede rett tar stilling til om begjæringen skal avvises eller forkastes etter § 412 første ledd, jf henholdsvis side 416 og side 424. Forberedende dommer i lagmannsretten kontrollerer at begjæringen tilfredsstiller kravene i § 410 jf § 300, at den er framsatt i rett tid etter § 408, og at andre lovbestemte vilkår er oppfylt, jf tvistemålsloven § 166. Dersom forberedende dommer mener at begjæringen

Side 248

skal avvises eller forkastes etter § 412 første ledd, utarbeides et utkast til kjennelse. Spørsmålet om å avvise eller forkaste begjæringen behandles av tre dommere, og eventuelt meddommere, som ikke var med på å avsi den angrepne dom eller kjennelse, jf § 413 tredje ledd og § 411. Hvis forberedende dommer finner at begjæringen ikke skal avvises eller forkastes, kan dommeren beslutte bevisopptak om det er tvil om fakta, jf § 412 annet ledd og § 413 tredje ledd. Denne beslutning kan heller ikke påkjæres, jf Schei, Tvistemålsloven med kommentarer II side 384.

 

       Kjæremotparten anfører at påberopelse av en ikke gjennomført DNA-analyse må anses som et nytt bevis, og at dette i seg selv gir grunnlag for å pålegge blodprøve etter barneloven § 24. Retten kan ikke etter § 412 første ledd 2. punktum finne beviset utilstrekkelig før blodprøve er tatt og resultatet av DNA-analysen foreligger, fordi retten ikke på forhånd kan vite noe om utfallet. I alle tilfelle må de kjærende parters nektelse av å ta en blodprøve sammen med krav om en DNA-analyse, være tilstrekkelig til å skape rimelig tvil. Forberedende dommer skal da beslutte bevisopptak etter § 412 annet ledd jf § 413 tredje ledd, og pålegge partene å ta blodprøve, jf Rt-1986-720 på side 722.

 

       Kjæremotparten tilbakeviser at hensynet til mor og barn bør medføre begrensninger i adgang til å kreve en DNA-analyse gjennomført ved ny prøving eller gjenopptakelse av farskapssaker. Det er et overordnet hensyn som lovgiver for lengst har anerkjent, at juridisk far så langt mulig også skal være biologisk far. Verken mor eller barn har et berettiget krav på beskyttelse mot å bli pålagt å ta blodprøve når de nekter å medvirke til en DNA-analyse. Barneloven har bestemmelser som pålegger det offentlige å finne fram til faren i tilfelle DNA-analysen viser at kjæremotparten ikke er far. Det er da opp til barnemoren å gi riktige opplysninger om andre mulige fedre. Det er barnet, og ikke den i tilfelle feilaktig utpekte far, som må ha risikoen om mor nekter å gi ytterligere opplysninger, eller om det har gått så lang tid at det nå ikke er mulig å etterspore den biologiske far. Lov, rett og sannhet tilsier at farskap skal avgjøres med grunnlag i et riktig faktum. DNAbeviset har medført at dette kan oppnås selv om det har gått lang tid.

 

       C har nedlagt slik påstand:

 

       "Prinsipalt: B og A pålegges å underkaste seg blodprøvetaking til bruk for DNA-analyse i medhold av tvistemålsloven § 412 første ledd 2. punktum, jfr. annet ledd.

 

       Subsidiært: Kjæremålet avvises og/eller forkastes."

 

       Jeg ser slik på saken:

 

       Innledningsvis bemerker jeg at kjæremålet gjelder lagmannsrettens gjenopptakelse av en kjennelse som stadfestet Bergen byretts avvisning av søksmål om prøving av farskap etter dagjeldende § 6 tredje ledd i barneloven. Lagmannsretten avsa samtidig kjennelse for at saken for Bergen byrett skulle fremmes. Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse i gjenopptakelsessaken. Det samme gjelder Høyesterett i plenum.

 

       Spørsmålet om kjæremotpartens prosessuelle handleevne ble først tatt opp i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De kjærende parter gjør prinsipalt gjeldende at lagmannsretten skulle ha avvist begjæringen

Side 249

om gjenopptakelse fordi kjæremotparten mangler prosessuell handleevne. Det er blant annet anført at farskapssaken er reist for å sjikanere eller på annen måte å forulempe de kjærende parter, og det er vist til det meget store antall saker kjæremotparten gjennom mange år har ført for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.

 

       Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å avvise begjæringen om gjenopptakelse av den foreliggende farskapssak, med den begrunnelse at saken er reist for å sjikanere eller på annen måte forulempe motpartene. Det som ellers er anført om avvisning på grunn av manglende prosessuell handleevne, kan heller ikke føre fram. Den påberopte avgjørelse i Rt-1995-1113 gjaldt et spesielt tilfelle. Selv om saksforholdet i den saken har likhetstrekk med Cs tidligere atferd i saker for domstolene, finner jeg at den rettsoppfatning kjennelsen bygger på ikke kan få anvendelse i den foreliggende farskapssak. Det tilføyes at jeg ikke har tatt stilling til om kjæremotparten kan anses for å ha prosessuell handleevne i andre saker som han nå fører for domstolene, eller i framtidige saker.

 

       De kjærende parter og kjæremotparten har pekt på at det foreligger feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten, uten at det er nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse skal oppheves. Det er blant annet vist til at lagmannsretten synes å ha tatt begjæringen om gjenopptakelse til følge og fremmet saken for Bergen byrett uten at det er truffet særskilt beslutning etter tvistemålsloven § 412 første ledd eller holde bevisopptak etter annet ledd for å gjennomføre en DNA-analyse. Det er heller ikke forkynt noen beslutning om å henvise saken med frist for de kjærende parter til å gi tilsvar, jf § 414 første ledd jf § 370 og § 371. Dette anføres å være saksbehandlingsfeil som normalt fører til opphevelse, jf § 414 annet ledd, jf § 384 første ledd og Rt-1997-422 på side 424. Ut fra mitt syn på gjenopptakelsesspørsmålet er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på lagmannsrettens saksbehandling.

 

       Kjæremotpartens hovedanførsel for Høyesterett er at muligheten for ved en DNA-analyse en gang for alle å få avklart om han er far til B, i seg selv må være tilstrekkelig til å kreve gjenopptakelse. Forberedende dommer skulle på dette grunnlag ha gitt pålegg om blodprøve etter tvistemålsloven § 412 annet ledd, jf barneloven § 24.

 

       Jeg bemerker på tilsvarende måte som førstvoterende i lnr 15B/1998, jnr 333/96 ( HR-1998-15 B), at samme spørsmål tidligere i dag er avgjort i kjennelse av Høyesterett i plenum i sak lnr 14B/1998, jnr 257/1996 ( HR-1998-14 B). Den rettsoppfatning som har fått tilslutning av et flertall av Høyesteretts dommere, finner jeg må være retningsgivende også for vår sak for så vidt angår gjenopptakelse på grunnlag av en ikke gjennomført DNA-analyse. Flertallet har i tilslutning til førstvoterende, dommer Coward, lagt til grunn at en ikke gjennomført DNA-analyse ikke kan anses som nytt bevis etter tvistemålsloven § 407 første ledd nr 6 og § 412 første ledd 2. punktum. Påberopelse av en ikke gjennomført DNA-analyse gir derfor ikke grunnlag for pålegg om blodprøve etter § 412 annet ledd jf barneloven § 24. Jeg tilføyer at det med subsidiær tilslutning fra mindretallet i Høyesterett til annenvoterende, dommer Gjølstads tilleggsbemerkninger, er et flertall som vil ta et forbehold for en begrenset gruppe farskapssaker, jf saksforholdet i Rt-1997-413. Forbeholdet går ut på at dersom gjenopptakelsessaken bevismessig ligger slik an at man allerede

Side 250

før blodprøve er tatt og analysert kan gå ut fra at en DNA-analyse åpenbart vil føre til et annet domsresultat, kan det gis pålegg om blodprøve. Dette forbeholdet får ikke betydning i den foreliggende sak.

 

       Jeg finner etter dette at påberopelse av en ikke gjennomført DNA-analyse i vår sak ikke gir grunnlag for gjenopptakelse, eller for pålegg om blodprøve etter tvistemålsloven § 412 annet ledd jf barneloven § 24.

 

       Jeg tilføyer at lagmannsrettens forståelse av § 407 første ledd nr 6 er feilaktig når flertallet har funnet at en endret rettsoppfatning kan betraktes som ny kjensgjerning, jf eksempelvis Rt-1996-1313 og Schei, Tvistemålsloven med kommentarer II side 374 med videre henvisninger.

 

       Jeg går nå over til å se på om det er påberopt andre omstendigheter eller bevis som kan begrunne lagmannsrettens gjenopptakelse av farskapssaken etter tvistemålsloven § 415 jf § 407 første ledd nr 6.

 

       Kjæremotparten har for Høyesterett ikke kommet nærmere inn på hva som foreligger av nye omstendigheter og bevis i forhold til det som ble påberopt i den første sak om ny prøving av farskapet. Lagmannsretten la til grunn at det eneste nye av faktisk art etter kjennelsen av 29 november 1995 er pensjonert lagdommer Søftelands politiforklaring av 21 mars 1994. Lagmannsretten uttalte om dette:

 

       "Lagmannsretten ser det ikke sannsynliggjort at Søftelands forklaring ikke var kjent for C til slik tid at han kunne ha gjort dem gjeldende i den saken han reiste 10. november 1995. Søftelands forklaring ble gitt efter anmodning fra C, noe som gjør det sannsynlig at han fikk kjennskap til den kort efter at den var gitt. C opplyser i stevningen av 10. november 1995 at han har fått utskrift av straffesakdokumenter i august 1994. I kjæremål fra A og B ved advokat Helge Tveit over lagmannsrettens kjennelse av 29. oktober 1996 hevdes det at C kjente til lagdommer Søftelands forklaring fra lang tid tilbake. C kommenterer ikke dette i tilsvar til kjæremålet.

 

       Lagmannsretten rettet forespørsel til C om når han fikk kjennskap til det bevismateriale han påberoper, særlig forklaringen fra lagdommer Søfteland. C opplyser i et prosesskrift av 4. mars 1997 at han i 1994 fikk et kopisett med dokumenter fra Haugesund politikammer, men en del dokumenter var ikke med. Såvidt det forstås var lagdommer Søftelands forklaring blant de dokumenter han fikk kopi av. Andre dokumenter opplyser han å ha "skumlest", og argumenterer med at disse dokumenter som han ikke hadde og fremdeles ikke har, kunne han ikke anvende i kjæremålsaken, hvor dokumentene ville ha måttet fremlegges. Det kan imidlertid ikke sees at dette var til hinder for at han kunne ha påberopt seg lagdommer Søftelands forklaring, som han hadde."

 

       Kjæremotparten har for Høyesterett ikke gjort gjeldende at lagmannsrettens bevisvurdering er uriktig. Jeg legger, som lagmannsretten, til grunn at Søftelands politiforklaring var kjent for kjæremotparten før første sak om ny prøving av farskap ble reist 10 november 1995. Kjæremotparten er etter dette avskåret fra å påberope politiforklaringen som gjenopptakelsesgrunn, jf § 407 annet ledd 2. punktum.

 

       Under forhandlingen for Høyesterett har det vært reist spørsmål om kjæremotparten under behandlingen av farskapssaken i 1995-96 skulle ha vært ansett som far etter lov om born i ekteskap § 1 tredje ledd jf nå barneloven § 3. Frist for å reise sak om prøving av farskap ville i tilfelle

Side 251

vært utløpt tre år etter at kjæremotparten fikk vite at barnet var født, jf lov om born i ekteskap § 3 første ledd, jf barneloven § 6 annet ledd slik bestemmelsen lød før 1 januar 1998, og Rt-1960-1087. Ut fra mitt syn på saken er den tidligere avgjørelse som begjæringen om gjenopptakelse gjelder, fortsatt rettskraftig. Det er etter dette ikke nødvendig å gå nærmere inn på hvorledes spørsmålet skulle ha vært løst i tilfelle lagmannsrettens kjennelse hadde vært gjenopptatt.

 

       Begjæringen om gjenopptakelse må etter dette forkastes.

 

       Jeg stemmer for denne

 

 

 

kjennelse:

 

 

 

       Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.