20.02.1998
Rt-1998-243
--------------------------------------------------------------------------------
PARTENE: A og B (Advokat Erling
O Lyngtveit) mot C (Helge Elvebakk).
DOMMERNE: Stang Lund, Holmøy, Skåre, Aasland, Bugge, Dolva, Gjølstad,
Lund, Gussgard, Tjomsland, Coward, Aarbakke, Oftedal Broch, Flock, Rieber-Mohn, Bruzelius,
Justitiarius Smith.
--------------------------------------------------------------------------------
Saken gjelder spørsmålet om påberopelse
av en ikke gjennomført DNA-analyse i en begjæring om gjenopptakelse gir
grunnlag for å pålegge blodprøve etter barneloven § 24 før retten tar stilling
til om en sak vedrørende fraleggelse av vedgått
farskap skal gjenopptas, jf tvistemålsloven § 412 første og annet ledd og § 407
første ledd nr 6.
A, nå A, fødte *.*.1973 en pike som fikk
navnet B. Hun oppga C som far til barnet. C vedtok farskapet. A og C inngikk
deretter ekteskap i 1974. Ektefellene ble separert i 1990.
C tok i brev 4
november 1995 til A opp spørsmålet om han er far til B under henvisning til Dsaken, som gjaldt drap av As søster D i 1984. Det ble
krevd medvirkning til gjennomføring av en DNA-analyse for å avklare farskapet.
C reiste 10
november 1995 sak for Bergen byrett mot A og B for å få prøvd om han er far til
B. Stevningen inneholdt en generell henvisning til saksdokumentene i Dsaken, og samtlige saksdokumenter ble begjært utlånt. Det
ble bedt om at det foretas blodprøve av saksøkeren og de to saksøkte, og at en
DNA-analyse gjennomføres. Bergen byrett avsa 16
november 1995 kjennelse med slik slutning:
Side 244
"Sak nr. 95-2810 A ved Bergen
byrett avvises."
Byretten fant at stevningen ikke
inneholdt nye opplysninger som skapte rimelig tvil om Cs
farskap, jf dagjeldende § 6 tredje ledd i barneloven.
C påkjærte kjennelsen, og påsto blant
annet byrettens kjennelse opphevd og saken fremmet til foretakelse
av DNA-analyse. Gulating lagmannsrett avsa 29 november
1995 kjennelse i kjæremålssak nr 95-1260 med slik slutning:
"Byrettens kjennelse
stadfestes."
C påkjærte lagmannsrettens kjennelse til
Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet ble forkastet ved forenklet kjennelse 25 januar 1996 etter tvistemålsloven § 403a jf § 404 første
ledd.
C reiste 28
juli 1996 på ny sak for Bergen byrett mot A og B etter barneloven § 6 tredje
ledd. Det ble anført at farskapet til B kan være motivet for drapet på D 17 august 1984, og at C hadde anmeldt E for incest mot
døtrene A og D. Til underbygging av anførslene ble blant annet vist til
politiforklaring av 21 mars 1994 fra pensjonert lagdommer Søfteland. C krevde
at det ble gitt pålegg om DNA-analyse av ham selv og B. Bergen byrett avsa kjennelse
15 august 1996 med slik slutning:
"Sak 96-1946 A/01 blir å avvise fra
behandling for retten."
C påkjærte kjennelsen til Gulating
lagmannsrett som 29 oktober 1996 avsa kjennelse med
slik slutning:
"Sak nr. 96-1946 A/01 ved Bergen
byrett fremmes."
A og B påkjærte lagmannsrettens
kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse 20
desember 1996 opphevde kjennelsen, jf Rt-1996-1793. Kjæremålsutvalget kom til
at det ikke var adgang til nytt søksmål etter dagjeldende § 6 tredje ledd i
barneloven når det allerede forelå en rettskraftig avvisning av slikt søksmål.
Utvalget forutsatte at en rettskraftig kjennelse om avvisning av et krav om ny
prøving av farskap på grunnlag av påstått ugyldig vedtakelse, bare ville kunne
tas opp på ny ved å begjære gjenopptakelse.
C begjærte 12
januar 1997 Gulating lagmannsretts kjennelse 29 november 1995 gjenopptatt i sin
helhet etter tvistemålsloven § 415, og viste til de bevis og omstendigheter som
tidligere hadde vært framlagt for lagmannsretten. Han krevde at det straks
skulle gis pålegg om blodprøve av B, As far E og ham selv for gjennomføring av
DNA-analyse. A og Bs prosessfullmektig underrettet i
prosesskrift 28 april 1997 om at de ikke ønsket å
bruke verken tid eller ressurser i anledning Cs
prosesser, og at de heller ikke ville medvirke på noen måte. Gulating
lagmannsrett avsa kjennelse 23 mai 1997 med slik
slutning:
1. Kjæremålssak nr. 95-1260
gjenopptas.
2. Sak nr. 95-2810 A ved Bergen
byrett fremmes."
Side 245
Ett medlem av retten fant at begjæringen
om gjenopptakelse måtte forkastes etter tvistemålsloven § 412 første ledd 2.
punktum fordi det måtte anses åpenbart at de påberopte bevis var
utilstrekkelige.
A og B har påkjært lagmannsrettens
kjennelse til Høyesterett. Kjæremålet gjelder bevisbedømmelsen og
rettsanvendelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har
besluttet at kjæremålssaken skal avgjøres av Høyesterett etter bestemmelsene i
tvistemålsloven § 403 fjerde ledd jf høyesterettsloven av 25
juni 1926 nr 2 § 6 annet ledd. Justitiarius har bestemt at partsforhandling
skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker, og at saken i sin
helhet skal pådømmes av den samlede Høyesterett. Advokat Lyngtveit har vært
oppnevnt som prosessfullmektig for de kjærende parter etter samme lovs § 6
tredje ledd jf § 4 fjerde ledd. C har ikke villet benytte seg av tilbudet om å
få oppnevnt prosessfullmektig på det offentliges bekostning.
Saken har for Høyesterett vært behandlet
sammen med kjæremålssaker jnr 257/1996 og jnr 333/1996. Sakene har vært behandlet for lukkede dører
etter domstolloven § 127 annet ledd, og dette gjelder også under
stemmegivningen. Jeg bemerker at høyesterettsloven § 5 første ledd bestemmer at
stemmegivningen skal være muntlig og offentlig også i saker som har vært
behandlet skriftlig. Bestemmelsen må sees i sammenheng med tvistemålsloven §
141 første ledd 2. punktum jf § 139 første ledd, hvor det framgår at
stemmegivningen i skriftlige ankesaker for Høyesterett skal skje for lukkede
dører. Høyesterettsloven § 5 første ledd kan imidlertid ikke føre til at
stemmegivningen i farskapssaker som behandles for lukkede dører i plenum, skal
skje for åpne dører.
Til bruk for Høyesterett har A og seks
vitner avgitt forklaring ved bevisopptak. Det er framlagt noen nye dokumenter
som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Seksjonsleder Margurethe
Stenersen, Rettsmedisinsk institutt, har vært
oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett. Hun har avgitt skriftlige uttalelser,
og har møtt under forhandlingene og avgitt forklaring.
Ved innledning av forhandlingene ble
spørsmålet om inhabilitet reist av dommer Matningsdal. Ved kjennelse av 20 januar 1998 ble det avgjort at dommer Matningsdal skulle
vike sete i de tre saker. Etter høyesterettsloven § 7 annet ledd skal den
yngste dommer etter ansettelse fratre når det er nødvendig for at antallet
dommere ikke skal være delelig med to. Konstituert dommer Lødrup
fratrer etter dette ved Høyesteretts votering.
De kjærende parter, A og B, har for
Høyesterett i hovedsak anført:
Prinsipalt gjøres det gjeldende at
begjæringen om gjenopptakelse skulle ha vært avvist fordi C mangler
prosessdyktighet. Saksanlegget og begjæringen om gjenopptakelse for å få prøvd
det vedgåtte farskap har i følge kjæremotparten til formål å få "en slutt
på Dsaken koste hva det koste vil og knekkende
likegyldig hvem jeg skal måtte legge meg ut med for å få en slik
avslutning". Farskapssaken hevdes også å ha til formål å sjikanere eller
på annen måte forulempe A og B ved uten noe som helst grunnlag blant annet å
påstå at As nå avdøde far, E, er far til B. Dette er et misbruk av domstolene,
og viser at den kjærende part mangler prosessdyktighet. Det store antall saker
C til nå har ført for byrett, lagmannsrett og Høyesterett mot tidligere
ektefelle og svigerfamilie og
Side 246
mot dommere, ansatte i politi og
påtalemyndighet og advokater, underbygger også manglende prosessdyktighet, jf
Rt-1995-1113. Både hensynet til C selv, hans barn, ektefelle og svigerfamilie og belastningen for rettsapparatet, tilsier
at C ikke lenger kan anses for prosessdyktig. Hans prosessaktiviteter medfører
store omkostninger for ham selv, de personer saksanleggene retter seg mot og
det offentlige. C har ikke midler til å dekke idømte saksomkostninger, og de
kjærende parter har blitt påført store utlegg på grunn av hans mange
uberettigete søksmål. Han har gjennom lang tid også på annen måte forulempet de
kjærende parter og svigerfamilien. Selv om det ikke
kan utelukkes at C i visse framtidige saker fortsatt kan være prosessdyktig, må
hans prosessaktiviteter i forhold til A og B nå bringes til en avslutning.
Subsidiært anføres at begjæringen om
gjenopptakelse må forkastes fordi vilkårene for å tillate gjenopptakelse ikke
er til stede etter tvistemålsloven § 415 jf § 407 første ledd nr 6. Selv om
vilkårene for gjenopptakelse skulle være til stede, må det i tillegg foreligge
opplysninger som oppfyller kravene i barneloven § 6 for ny prøving av
spørsmålet om farskap, før saken for Bergen byrett kan fremmes.
Det anføres at lagmannsrettens flertall
har bygd på en feil forståelse av Høyesteretts kjennelser inntatt i Rt-1997-413
og Rt-1997-422. Lagmannsrettens rettsanvendelse er heller ikke riktig når
flertallet har funnet at en endret rettsoppfatning kan gi grunnlag for
gjenopptakelse etter tvistemålsloven § 407 første ledd nr 6.
De kjærende parter gjør gjeldende at et
krav om en DNA-analyse ikke er en ny kjensgjerning eller et nytt bevis slik
tvistemålsloven § 407 første ledd nr 6 tidligere har vært forstått i
rettspraksis og teori. Det følger imidlertid av kjennelsen i Rt-1997-413 at
påberopelse av en ikke gjennomført DNA-analyse i særlige tilfelle kan være et
nytt bevis når resultatet av en slik undersøkelse åpenbart må medføre en annen
avgjørelse, og at § 407 første ledd nr 6 må fortolkes slik at bestemmelsen ikke
stenger for gjenopptakelse selv om resultatet av analysen ikke foreligger, jf
side 418. Nye kjensgjerninger eller bevis må foreligge i de tilfelle
gjennomføringen av en DNA-analyse ikke nødvendigvis fører til en endring av den
tidligere avgjørelse, hvilket vil være situasjonen ved krav om gjenopptakelse
av dommer hvor farskap er fastslått. I slike tilfelle må det foreligge noe
særskilt for at det kan anses for åpenbart at en DNA-analyse vil føre til et
annet resultat, jf § 407 første ledd nr 6 og Rt-1997-413 på sidene 419-420.
Det anføres at lagmannsrettens flertalls
henvisning til dagjeldende § 6 tredje ledd i barneloven for å begrunne
gjenopptakelse er feilaktig. Denne bestemmelse gjaldt sak om ny prøving av
vedgått farskap, og slik sak kunne fremmes når det var rimelig tvil om
farskapet eller om vedtakelsen kunne regnes som bindende. Ved gjenopptakelse av
en rettsavgjørelse etter tvistemålsloven § 407 første ledd nr 6 kreves ikke
bare at resultatet kunne eller sannsynligvis ville ha blitt et annet, men at
resultatet nødvendigvis ville ha blitt et annet om de nye bevis hadde
foreligget før avgjørelsen.
De kjærende parter gjør også gjeldende
at begjæringen må forkastes fordi C kjente til de omstendigheter som begrunnet
begjæringen om gjenopptakelse da sak om ny prøving etter barneloven § 6 tredje
ledd første gang ble behandlet av domstolene i 1995-96, jf tvistemålsloven §
407 annet ledd 2. punktum.
Side 247
Det senere påberopte politiavhør
av en pensjonert lagdommer i Gulating lagmannsrett var kjent for C før
saksanlegget. Krav om å få gjennomført DNA-analyse ble også framsatt første
gang sak ble anlagt.
I alle tilfelle gir ikke de påberopte
nye bevis noen støtte for en begjæring om gjenopptakelse. Den pensjonerte
lagdommers politiforklaring inneholder "synsinger" om enkelte av
dokumentene i Dsaken og behandling av tidligere saker
som C har ført. Forklaringene i bevisopptakene for Høyesterett avkrefter at E
skal være far til B. De øvrige bevistilbud gir intet grunnlag for noen tvil om
at C er far til B.
De kjærende parter mener at det
foreligger flere feil ved saksbehandlingen når lagmannsretten uten videre har
besluttet gjenopptakelse og fremmet saken for Bergen byrett. De kjærende parter
ønsker imidlertid en realitetsavgjørelse i saken i stedet for nye runder i
lagmannsretten. De vil derfor ikke påberope seg saksbehandlingsfeilene ved
lagmannsretten.
A og B har nedlagt slik påstand:
"1: Prinsipalt:
Gjenopptakelsesbegjæringen avvises.
2: Subsidiært:
Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes."
Kjæremotparten, C, har for Høyesterett i
hovedsak anført:
Når en forelder reiser sak om farskap,
skjer dette etter grundige overveielser med grunnlag i nye opplysninger om at
en annen kan være far til barnet. Sak etter dagjeldende § 6 tredje ledd i
barneloven ble reist, og gjenopptakelse av første sak senere krevd, for å få
fastslått hvem som er far til B. Kjæremotparten anfører å ha en aktverdig og
berettiget interesse i å få dette avklart ved domstolenes hjelp når mor og
datter motsetter seg å ta blodprøve for å få gjennomført en DNA-analyse. Det
tilbakevises at farskapsspørsmålet er tatt opp for å sjikanere eller forfølge
andre ulovlige formål slik som anført av de kjærende parter i forsøket på å
påvise manglende prosessdyktighet.
Saksbehandlingen ved lagmannsretten har
vært feil når flertallet uten bevisopptak og henvisning til hovedforhandling
har bestemt at kjæremålssaken fra 1995 skal gjenopptas, og at den første
farskapssak skal fremmes for Bergen byrett. Tvistemålslovens bestemmelser om
gjenopptakelse gjelder uavkortet i saker om farskap, jf barneloven § 14.
Lagmannsretten har etter kjæremotpartens syn i realiteten henvist begjæringen
om gjenopptakelse til hovedforhandling. Dette skulle ha skjedd ved beslutning
av forberedende dommer, og denne beslutning kunne ikke påkjæres, jf
tvistemålsloven § 413 fjerde ledd. Beslutningen skulle ha vært forkynt for de
kjærende parter, og frist for tilsvar fastsatt, jf § 414 første ledd jf § 370,
§ 371.
Kjæremotparten er ikke enig i
avgjørelsene i Rt-1997-413 og side 422 når det fastslås at første skritt ved
behandling av en begjæring om gjenopptakelse i alle tilfelle må være at den samlede
rett tar stilling til om begjæringen skal avvises eller forkastes etter § 412
første ledd, jf henholdsvis side 416 og side 424. Forberedende dommer i
lagmannsretten kontrollerer at begjæringen tilfredsstiller kravene i § 410 jf §
300, at den er framsatt i rett tid etter § 408, og at andre lovbestemte vilkår
er oppfylt, jf tvistemålsloven § 166. Dersom forberedende dommer mener at
begjæringen
Side 248
skal avvises eller forkastes
etter § 412 første ledd, utarbeides et utkast til kjennelse. Spørsmålet om å
avvise eller forkaste begjæringen behandles av tre dommere, og eventuelt
meddommere, som ikke var med på å avsi den angrepne dom eller kjennelse, jf §
413 tredje ledd og § 411. Hvis forberedende dommer finner at begjæringen ikke
skal avvises eller forkastes, kan dommeren beslutte bevisopptak om det er tvil
om fakta, jf § 412 annet ledd og § 413 tredje ledd. Denne beslutning kan heller
ikke påkjæres, jf Schei, Tvistemålsloven med
kommentarer II side 384.
Kjæremotparten anfører at påberopelse av
en ikke gjennomført DNA-analyse må anses som et nytt bevis, og at dette i seg
selv gir grunnlag for å pålegge blodprøve etter barneloven § 24. Retten kan
ikke etter § 412 første ledd 2. punktum finne beviset utilstrekkelig før
blodprøve er tatt og resultatet av DNA-analysen foreligger, fordi retten ikke
på forhånd kan vite noe om utfallet. I alle tilfelle må de kjærende parters
nektelse av å ta en blodprøve sammen med krav om en DNA-analyse, være
tilstrekkelig til å skape rimelig tvil. Forberedende dommer skal da beslutte
bevisopptak etter § 412 annet ledd jf § 413 tredje ledd, og pålegge partene å
ta blodprøve, jf Rt-1986-720 på side 722.
Kjæremotparten tilbakeviser at hensynet
til mor og barn bør medføre begrensninger i adgang til å kreve en DNA-analyse
gjennomført ved ny prøving eller gjenopptakelse av farskapssaker. Det er et
overordnet hensyn som lovgiver for lengst har anerkjent, at juridisk far så
langt mulig også skal være biologisk far. Verken mor eller barn har et
berettiget krav på beskyttelse mot å bli pålagt å ta blodprøve når de nekter å
medvirke til en DNA-analyse. Barneloven har bestemmelser som pålegger det
offentlige å finne fram til faren i tilfelle DNA-analysen viser at kjæremotparten
ikke er far. Det er da opp til barnemoren å gi riktige opplysninger om andre
mulige fedre. Det er barnet, og ikke den i tilfelle feilaktig utpekte far, som
må ha risikoen om mor nekter å gi ytterligere opplysninger, eller om det har
gått så lang tid at det nå ikke er mulig å etterspore den biologiske far. Lov,
rett og sannhet tilsier at farskap skal avgjøres med grunnlag i et riktig
faktum. DNAbeviset har medført at dette kan oppnås
selv om det har gått lang tid.
C har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: B og A pålegges å
underkaste seg blodprøvetaking til bruk for DNA-analyse i medhold av
tvistemålsloven § 412 første ledd 2. punktum, jfr. annet ledd.
Subsidiært: Kjæremålet avvises og/eller
forkastes."
Jeg ser slik på saken:
Innledningsvis bemerker jeg at
kjæremålet gjelder lagmannsrettens gjenopptakelse av en kjennelse som
stadfestet Bergen byretts avvisning av søksmål om prøving av farskap etter
dagjeldende § 6 tredje ledd i barneloven. Lagmannsretten avsa samtidig
kjennelse for at saken for Bergen byrett skulle fremmes. Høyesteretts
kjæremålsutvalg har full kompetanse i gjenopptakelsessaken. Det samme gjelder
Høyesterett i plenum.
Spørsmålet om kjæremotpartens
prosessuelle handleevne ble først tatt opp i kjæremålet til Høyesteretts
kjæremålsutvalg. De kjærende parter gjør prinsipalt gjeldende at lagmannsretten
skulle ha avvist begjæringen
Side 249
om
gjenopptakelse fordi kjæremotparten mangler prosessuell handleevne. Det
er blant annet anført at farskapssaken er reist for å sjikanere eller på annen
måte å forulempe de kjærende parter, og det er vist til det meget store antall
saker kjæremotparten gjennom mange år har ført for byrett, lagmannsrett og
Høyesterett.
Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å
avvise begjæringen om gjenopptakelse av den foreliggende farskapssak, med den
begrunnelse at saken er reist for å sjikanere eller på annen måte forulempe
motpartene. Det som ellers er anført om avvisning på grunn av manglende
prosessuell handleevne, kan heller ikke føre fram. Den påberopte avgjørelse i
Rt-1995-1113 gjaldt et spesielt tilfelle. Selv om saksforholdet i den saken har
likhetstrekk med Cs tidligere atferd i saker for
domstolene, finner jeg at den rettsoppfatning kjennelsen bygger på ikke kan få
anvendelse i den foreliggende farskapssak. Det tilføyes at jeg ikke har tatt
stilling til om kjæremotparten kan anses for å ha prosessuell handleevne i
andre saker som han nå fører for domstolene, eller i framtidige saker.
De kjærende parter og kjæremotparten har
pekt på at det foreligger feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten, uten at
det er nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse skal oppheves. Det er
blant annet vist til at lagmannsretten synes å ha tatt begjæringen om gjenopptakelse
til følge og fremmet saken for Bergen byrett uten at det er truffet særskilt
beslutning etter tvistemålsloven § 412 første ledd eller holde bevisopptak
etter annet ledd for å gjennomføre en DNA-analyse. Det er heller ikke forkynt
noen beslutning om å henvise saken med frist for de kjærende parter til å gi
tilsvar, jf § 414 første ledd jf § 370 og § 371. Dette anføres å være
saksbehandlingsfeil som normalt fører til opphevelse, jf § 414 annet ledd, jf §
384 første ledd og Rt-1997-422 på side 424. Ut fra mitt syn på
gjenopptakelsesspørsmålet er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på
lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremotpartens hovedanførsel for
Høyesterett er at muligheten for ved en DNA-analyse en gang for alle å få
avklart om han er far til B, i seg selv må være tilstrekkelig til å kreve
gjenopptakelse. Forberedende dommer skulle på dette grunnlag ha gitt pålegg om
blodprøve etter tvistemålsloven § 412 annet ledd, jf barneloven § 24.
Jeg bemerker på tilsvarende måte som
førstvoterende i lnr 15B/1998, jnr 333/96 ( HR-1998-15 B), at samme spørsmål tidligere i dag er
avgjort i kjennelse av Høyesterett i plenum i sak lnr 14B/1998, jnr 257/1996 ( HR-1998-14 B). Den rettsoppfatning som har
fått tilslutning av et flertall av Høyesteretts dommere, finner jeg må være
retningsgivende også for vår sak for så vidt angår gjenopptakelse på grunnlag
av en ikke gjennomført DNA-analyse. Flertallet har i tilslutning til
førstvoterende, dommer Coward, lagt til grunn at en ikke gjennomført DNA-analyse
ikke kan anses som nytt bevis etter tvistemålsloven § 407 første ledd nr 6 og §
412 første ledd 2. punktum. Påberopelse av en ikke gjennomført DNA-analyse gir
derfor ikke grunnlag for pålegg om blodprøve etter § 412 annet ledd jf
barneloven § 24. Jeg tilføyer at det med subsidiær tilslutning fra mindretallet
i Høyesterett til annenvoterende, dommer Gjølstads tilleggsbemerkninger, er et flertall som vil ta
et forbehold for en begrenset gruppe farskapssaker, jf saksforholdet i
Rt-1997-413. Forbeholdet går ut på at dersom gjenopptakelsessaken bevismessig
ligger slik an at man allerede
Side 250
før blodprøve er tatt og
analysert kan gå ut fra at en DNA-analyse åpenbart vil føre til et annet
domsresultat, kan det gis pålegg om blodprøve. Dette forbeholdet får ikke
betydning i den foreliggende sak.
Jeg finner etter dette at påberopelse av
en ikke gjennomført DNA-analyse i vår sak ikke gir grunnlag for gjenopptakelse,
eller for pålegg om blodprøve etter tvistemålsloven § 412 annet ledd jf
barneloven § 24.
Jeg tilføyer at lagmannsrettens
forståelse av § 407 første ledd nr 6 er feilaktig når flertallet har funnet at
en endret rettsoppfatning kan betraktes som ny kjensgjerning, jf eksempelvis
Rt-1996-1313 og Schei, Tvistemålsloven med
kommentarer II side 374 med videre henvisninger.
Jeg går nå over til å se på om det er
påberopt andre omstendigheter eller bevis som kan begrunne lagmannsrettens
gjenopptakelse av farskapssaken etter tvistemålsloven § 415 jf § 407 første
ledd nr 6.
Kjæremotparten har for Høyesterett ikke
kommet nærmere inn på hva som foreligger av nye omstendigheter og bevis i
forhold til det som ble påberopt i den første sak om ny prøving av farskapet.
Lagmannsretten la til grunn at det eneste nye av faktisk art etter kjennelsen
av 29 november 1995 er pensjonert lagdommer Søftelands
politiforklaring av 21 mars 1994. Lagmannsretten uttalte om dette:
"Lagmannsretten ser det ikke
sannsynliggjort at Søftelands forklaring ikke var kjent for C til slik tid at
han kunne ha gjort dem gjeldende i den saken han reiste 10. november 1995.
Søftelands forklaring ble gitt efter anmodning fra C,
noe som gjør det sannsynlig at han fikk kjennskap til den kort efter at den var gitt. C opplyser i stevningen av 10.
november 1995 at han har fått utskrift av straffesakdokumenter
i august 1994. I kjæremål fra A og B ved advokat Helge Tveit over
lagmannsrettens kjennelse av 29. oktober 1996 hevdes det at C kjente til
lagdommer Søftelands forklaring fra lang tid tilbake. C kommenterer ikke dette
i tilsvar til kjæremålet.
Lagmannsretten rettet forespørsel til C om
når han fikk kjennskap til det bevismateriale han påberoper, særlig
forklaringen fra lagdommer Søfteland. C opplyser i et prosesskrift av 4. mars
1997 at han i 1994 fikk et kopisett med dokumenter fra Haugesund politikammer,
men en del dokumenter var ikke med. Såvidt det
forstås var lagdommer Søftelands forklaring blant de dokumenter han fikk kopi
av. Andre dokumenter opplyser han å ha "skumlest", og argumenterer
med at disse dokumenter som han ikke hadde og fremdeles ikke har, kunne han
ikke anvende i kjæremålsaken, hvor dokumentene ville ha måttet fremlegges. Det
kan imidlertid ikke sees at dette var til hinder for at han kunne ha påberopt
seg lagdommer Søftelands forklaring, som han hadde."
Kjæremotparten har for Høyesterett ikke
gjort gjeldende at lagmannsrettens bevisvurdering er uriktig. Jeg legger, som
lagmannsretten, til grunn at Søftelands politiforklaring var kjent for
kjæremotparten før første sak om ny prøving av farskap ble reist 10 november 1995. Kjæremotparten er etter dette avskåret fra
å påberope politiforklaringen som gjenopptakelsesgrunn, jf § 407 annet ledd 2.
punktum.
Under forhandlingen for Høyesterett har
det vært reist spørsmål om kjæremotparten under behandlingen av farskapssaken i
1995-96 skulle ha vært ansett som far etter lov om born
i ekteskap § 1 tredje ledd jf nå barneloven § 3. Frist for å reise sak om
prøving av farskap ville i tilfelle
Side 251
vært utløpt tre år etter at
kjæremotparten fikk vite at barnet var født, jf lov om born
i ekteskap § 3 første ledd, jf barneloven § 6 annet ledd slik bestemmelsen lød
før 1 januar 1998, og Rt-1960-1087. Ut fra mitt syn på
saken er den tidligere avgjørelse som begjæringen om gjenopptakelse gjelder,
fortsatt rettskraftig. Det er etter dette ikke nødvendig å gå nærmere inn på
hvorledes spørsmålet skulle ha vært løst i tilfelle lagmannsrettens kjennelse
hadde vært gjenopptatt.
Begjæringen om gjenopptakelse må etter
dette forkastes.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.