Rt-1994-25 (3-94) Obligasjonsrett. Rentesrente av morarente (forsinkelsesrente). Lov om forsinkelsesrente av 17. desember

Instans: Høyesterett - Dom.

Dato: 1994-01-07

Publisert: Rt-1994-25 (3-94)

Sammendrag: Obligasjonsrett. Rentesrente av morarente (forsinkelsesrente). Lov om forsinkelsesrente av 17. desember 1976 nr. 100, §3 første ledd eller §2, gir ikke hjemmel for å beregne rentesrente av morarente (forsinkelsesrente). Rentesrente kunne ikke innfortolkes i avtalen og fulgte heller ikke av anerkjent sedvane. Saken hadde utgangspunkt i betalingsmislighold etter kjøp av et parti tørrfisk.

Saksgang: Høyesterett HR-1994-00003 B, nr 247/1992.

Parter: A/S Bringsvor (Advokat Hans Anton Høyer - til prøve) mot J.M. Johansen A/S (Advokat Nils Moe).

Forfatter: Halvorsen, Lund, Langvand, Sinding-Larsen, Holmøy.

Saken gjelder spørsmål om det kan kreves rentesrente av morarente etter morarenteloven av 17 desember 1976 nr 100. J.M. Johansen A/S kjøpte høsten 1986 et større parti tørrfisk av A/S Bringsvor. Etter at den første del av partiet var levert og betalt og deretter eksportert til Italia av kjøperen, reklamerte denne og krevet erstatning for påståtte kvalitetsmangler. Samtidig kansellerte kjøperen kjøpet av den resterende del av partiet. Selgeren avviste reklamasjonen og fastholdt kjøpet av restpartiet. Restpartiet ble deretter solgt av selgeren ved offentlig auksjon i medhold av §34 i dagjeldende kjøpslov av 1907. Eneste byder under auksjonen var selgeren som fikk tilslaget for kr 2 pr kg. Fisken ble noen uker senere solgt til en annen kjøper for en kilopris av kr 29. A/S Bringsvor krevet den avtalte kjøpesum på kr 70 pr kg betalt til forfallstid 20 februar 1987, med fradrag av nettoutbyttet ved auksjonen. Da partene ikke ble enige, anla A/S Bringsvor søksmål mot J.M. Johansen A/S ved Lofoten herredsrett. J.M. Johansen A/S gikk til motsøksmål med krav om erstatning for den del av fiskepartiet som var levert og eksportert.

Under hovedforhandlingen nedla partene likelydende påstander om hevning av saken i motsøksmålet.

Lofoten herredsrett avsa 20 april 1989 dom og kjennelse med slik slutning:

”1. J.M. Johansen A/S, Stamsund, betaler til A/S Bringsvor, Ålesund, kr 2671773,- - kronertomillionersekshundreogsyttientusensyvhundreogsyttitre - - med tillegg av 18 pst. - - atten prosent rente fra 10.5.89 til betaling skjer.

2. Hva gjelder motsøksmålet heves saken.

3. I hovedsøksmål og motsøksmål betaler partene sine egne saksomkostninger.

4. I tillegg dekker hver av partene en halvpart av de utgifter som er påløpt i forbindelse med de fagkyndige domsmenn.”

Herredsretten fant at fisken hadde vært kontraktsmessig og kanselleringen av restpartiet derfor uberettiget, men gav kjøperen medhold i at utbyttet på kr 29 pr kg ved A/S Bringsvors senere videresalg - og ikke auksjonsutbyttet på kr 2 pr kg - skulle avregnes i kjøpesummen. A/S Bringsvor fikk ikke medhold i at rentesrente skulle beregnes av morarentene.

J.M. Johansen A/S påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett for så vidt selskapet var dømt til å betale oppgjør for restpartiet. A/S Bringsvor erklærte motanke mot herredsrettens avgjørelse av avregningsspørsmålet vedrørende salgsutbyttet og rettens avjørelse av rentesrentespørsmålet. Under ankeforberedelsen trakk J.M. Johansen A/S sin anke.

Hålogaland lagmannsrett avsa 19 mai 1992 kjennelse og dom med slik slutning:

”1. Saken heves for hovedankens vedkommende.

2. J.M. Johansen A/S dømmes i motankesaken til å betale til A/S Bringsvor kr 3020400 -kronertremillionertjuetusenfirehundre- med tillegg av 18 % flat rente fra 20. februar 1987 til betaling skjer.

3. J.M. Johansen A/S betaler saksomkostninger for hovedankesaken til A/S Bringsvor med kr 3000 -kronertretusen-.

4. Oppfyllelsesfristen etter pkt. 2 og 3 er 2 -to- uker fra forkynnelsen.

5. Hver av partene bærer sine egne omkostninger i motankesaken.”

Lagmannsretten fant at det ved auksjonssalget etter kjøpsloven §34 ikke var forhold som tilsa noen oppregulering av salgsutbyttet på kr 2 pr kg. Påstanden om rentesrente ble ikke gitt medhold.

J.M. Johansen A/S påanket dommen til Høyesterett for avregningsavgjørelsens vedkommende. A/S Bringsvor erklærte selvstendig motanke for så vidt påstanden om rentesrente ikke var tatt til følge. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet hovedanken fremmet, men henviste motanken til Høyesterett. For Høyesterett gjelder saken således utelukkende spørsmålet om rentesrente skal beregnes av morarentene, slik at morarenter ved hvert årsskifte tillegges kapitalen og det for neste år regnes morarente av det samlede beløp.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler i rentespørsmålet for lagmannsretten fremgår av lagmannsrettens dom.

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har daglig leder i A/S Bringsvor avgitt partsforklaring og fire vitner - alle nye for Høyesterett - er avhørt. Det er fremlagt endel nye dokumenter vedrørende praksis for renteberegning i forskjellige typer avtaleforhold.

A/S Bringsvor har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Morarenteloven §3 første ledd gir hjemmel for rentesrente av morarenter. Dette fremgår av ordlyden som gir Kongen fullmakt til å fastsette morarenter ”under omsyn til det alminnelige rentenivå”. Morarenten er i lovforarbeidene forutsatt å dekke kreditors normaltap, basert på markedsrenten for kortsiktige lån, og et ”prevensjonstillegg” som betalingspress. Ved langvarig betalingsmislighold vil en flat rente ikke dekke kreditors normaltap, idet den effektive rente da vil synke og ha den motsatte virkning av den tilsiktede prevensjon. Justiskomitens begrunnelse på side 7 i Innst.O.nr.128 1992-93 for ikke å lovfeste rentesrente er uriktig i faktisk henseende og kan ikke tillegges vekt ved lovtolkingen.

I saken her er kravet på rentesrente begrunnet først og fremst i det langvarige betalingsmisligholdet over en periode på nær 7 år, kombinert med det høye markedsrentenivået i perioden.

Lovforarbeidene - og da særlig uttalelsene på side 63 i NOU 1974: 54 - utelukker ikke rentesrente. Tvert imot forutsettes det her at rentesrente skal beregnes når dette er vanlig akseptert i vedkommende skyldforhold. Uttalelsen må forstås slik at det er praksis i vedkommende bransje som er avgjørende. På grunnlag av de nye forklaringer og dokumentasjoner for Høyesterett, hevder den ankende part å ha ført bevis for at beregning av rentesrente av morarenter er utbredt ved omsetning av fiskeprodukter til tilvirkere og eksportører.

A/S Bringsvor har nedlagt slik påstand:

”1. I mellomværendet med AS Bringsvor betaler J.M. Johansen A/S 18% rente p.a. til og med 31. desember 1993 og deretter 12% rente p.a. Ved renteberegningen legges ved utløpet av hvert kalenderår opptjente, ubetalte renter til hovedstolen ved beregningen av fremtidige renter.

2. AS Bringsvor tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.”

J.M. Johansen A/S har henholdt seg til lagmannsrettens dom i rentespørsmålet og har vist til og nærmere utdypet og supplert den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

J.M. Johansen A/S har nedlagt slik påstand:

”1. I mellomværet mellom J.M. Johansen AS og AS Bringsvor betaler J.M. Johansen AS 18 % flat rente fra 20/2-1987 til 1/1-1994 og 12 % flat rente fra 1/1-1994 til betaling skjer av gjenstående hovedstol.

2. J.M. Johansen AS tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.”

Partenes påstander er utformet på grunnlag av at J.M. Johansen A/S etter lagmannsrettens dom har foretatt en del-betaling på 1,9 millioner kroner.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som er gitt i dommen. Etter forhandlingene for Høyesterett finner jeg imidlertid grunn til å bemerke:

Jeg finner det klart at morarenteloven §3 første ledd som er påberopt av den ankende part, ikke hjemler rentesrente. Etter ordlyden gir bestemmelsen Kongen fullmakt til å fastsette morarentens størrelse, og den er således en ren delegasjonsbestemmelse. Utover det å tallfeste morarentesatsen, delegeres ingen ytterligere materiell lovgivningsmyndighet.

I NOU 1974: 54 drøfter Morarenteutvalget på side 59 flg under punkt VI B hvordan rentesatsen for den legale morarente bør fastsettes. På side 61-62 kom utvalget frem til at rentesatsen bør fastsettes administrativt, og det fremgår på side 62 at fullmaktsløsningen i §3 første ledd er valgt ut fra rent praktiske formålsbetraktninger. Rentesatsen skal justeres etter den alminnelige renteutvikling. Morarenteutvalget presiserer at det er dette direktiv lovbestemmelsen gir til vedkommende forvaltningsorgan. Fullmaktsbestemmelsen skal ikke oppfattes som et nytt virkemiddel i den løpende penge- og kredittpolitikk. Det fremgår således klart at Kongen ikke er gitt fullmakt til å treffe bestemmelse om annet enn selve rentesatsen.

Heller ikke loven §2, som inneholder selve hjemmelen for å kunne kreve morarenter, inneholder noen bestemmelse om rentesrente. I NOU 1974: 54 presiserer lovutvalget på side 67 at det ikke var meningen å lovfeste noen alminnelig rentehjemmel i norsk rett. ”Rente” - heter det - ”bør fortsatt forutsette positiv hjemmel i lov, avtale eller sedvane”. Videre uttaler utvalget på side 63 uttrykkelig at det ikke har foreslått noen særlige regler om renter av morarenter. Dette kommer jeg nærmere tilbake til i en annen forbindelse.

Valget av morarentesystem er inngående drøftet under punkt VI, side 58 flg i NOU 1974: 54, og utvalget konkluderer med det prinsipielle standpunkt at morarenten må være generell og basert på en reell gjennomsnittlig normaltapserstatning med de fordeler og ulemper dette medfører. Det pekes på de rettstekniske fordeler en slik normaltapsregel innebærer - at man vil spare prosesser og tvister om hvilke tap kreditor i realiteten har lidt. På den ene siden kan dette føre til en rentekompensasjon som går utover det aktuelle og virkelige tap, og det kan slå den andre veien: at renten virker som en begrensning av hvilke tap kreditor har lidt og kan kreve erstattet, se punkt VII på side 64.

Lovforarbeidene gir således ingen støtte for at det i morarenteloven kan innfortolkes noen hjemmel for rentesrente. Det er forutsett i lovforarbeidene at morarenten vil kunne begrense kreditors mulighet for å få sitt konkrete tap erstattet. At et langvarig betalingsmislighold ved prosedyre gjennom flere instanser, kombinert med et høyt markedsrentenivå, kan medføre et betydelig rentetap utover en flat morarente, kan da ikke etter loven gi krav på rentesrente.

I ettertid er dette syn bekreftet gjennom den skjebne et lovforslag om innføring av en rentesrentebestemmelse i morarenteloven §3 første ledd fikk. Lovforslaget ble fremsatt i NOU 1992: 35 om: Effektivisering av betalingsinnfordring m.v. hvor det blant annet ble foreslått å innføre en regel om rentesrente, ”som er ny i forhold til gjeldende lov”. Forslaget er nettopp begrunnet - slik den ankende part har argumentert i saken her - med at loven morarentesats ved langvarig betalingsmislighold vil miste mye av både sin reparasjons- og prevensjonsfunksjon, fordi den effektive rente debitor må betale for sitt mislighold, synker. Dette ble fulgt opp i Ot.prp.nr.77 1992-93, side 31. I Innst.O.nr.128 1992-93 går Justiskomiten imidlertid enstemmig imot forslaget om rentesrenter. Lovforslaget og behandlingen av det viser at lovgiver antar at morarenteloven ikke hjemler rentesrente, og at det heller ikke anses ønskelig at den skal gjøre det.

A/S Bringsvor har vist til Morarenteutvalgets bemerkninger på side 63 under punkt D: ”Renter av morarenter” i NOU 1974: 54 om at renter av morarenter kan kreves når det er ”vanlig akseptert i vedkommende skyldforhold”. I det nevnte avsnitt påpeker lovutvalget først at det ikke har foreslått noen særlige regler om renter av morarenter og bemerker videre at det i praksis ikke så ofte vil ”bli tale om å legge morarentene til hovedstolen på en slik måte at det blir aktuelt å regne morarenter både av det skyldige beløp og morarentene”. Deretter nevnes noen særlige tilfeller før utvalget avslutningsvis bemerker:

”Generelt ligger spørsmålet om renter av morarenter dårlig til rette for noen lovregulering. Det utslagsgivende må bli hva som er vanlig akseptert i vedkommende skyldforhold.”

Jeg forstår utvalget slik at renter av morarenter kan regnes når dette følger av sedvane, på samme måte som sedvane også kan føre til avvikende rentesatser, jf side 78. På samme side bemerker utvalget at det bare er unntaksvis at sedvaner og kutymer kan endre loven normalregler. Jeg antar at dette også må gjelde i spørsmålet om rentesrente.

Det som den ankende part har dokumentert eksempler på under ankeforhandlingen, er enkelte avtaleforhold hvor det er praktisert en bestemt morarentesats - forskjellig fra loven - kombinert med periodisering av renteberegningen helt ned til hvert kvartal eller hver måned. De dokumenterte eksempler gjelder fiskesalgslag som etter lovgivningen har monopol på førstehånds omsetning av fisk, og som er i posisjon til å diktere sine vilkår. Jeg kan ellers ikke se at det på noen måte er dokumentert en sedvane om rentesrente ved omsetning av fiskeprodukter mellom private forhandlere - enn si en sedvane av slik udiskutabel karakter at partene i denne sak er bundet.

Sluttelig vil jeg bemerke at A/S Bringsvor ikke har påberopt seg bestemmelsen i morarenteloven §3 tredje ledd om erstatning for ”rentetap e.l. som ikke dekkes av morarenten”. Noe slikt tap er heller ikke søkt dokumentert. Jeg tilføyer at det etter det som er uttalt under punkt VII på side 64 flg i NOU 1974: 54, skal meget til for å vinne frem med erstatningskrav etter denne bestemmelse, jf også Justiskomitens standpunkt til lovforslaget om rentesrente i Innst.O.nr.128 1992-93.

Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes i realiteten, men av de grunner jeg tidligere har nevnt, må ny domskonklusjon utformes.

Anken har ikke ført frem, og A/S Bringsvor bør etter tvistemålsloven §180 første ledd ilegges saksomkostninger for Høyesterett. Ankemotpartens prosessfullmektig har inngitt saksomkostningsoppgave. Saksomkostningene for Høyesterett settes til kr 54750, hvorav kr 18750 er for dekning av utgifter.

Jeg stemmer for denne dom:

1. I mellomværendet mellom J.M. Johansen A/S og A/S Bringsvor betaler J.M. Johansen A/S 18 % årlig, flat rente fra 20 februar 1987 til 1 januar 1994 og 12 % årlig, flat rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer av gjenstående hovedstol.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S Bringsvor til J.M. Johansen A/S 54 750 - femtifiretusensyvhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.