Rt-1985-257 (66-85) Ekspropriasjons- og
vassdragsreguleringsrett. I forbindelse
med krav om tilskudd til fiskeoppsyn opps
Instans: Høyesterett - dom
Dato: 1985-03-06
Publisert: Rt-1985-257 (66-85)
Sammendrag: Ekspropriasjons- og
vassdragsreguleringsrett. I forbindelse
med krav om tilskudd til fiskeoppsyn oppsto spørsmål om grensedragningen mellom
de tiltak skjønnet kan fastsette i medhold av vassdragsreguleringsloven av 14.
desember 1917 nr. 17, §16 nr. 3 annet ledd og konsesjonsmyndighetenes
kompetanse. Skjønnsretten hadde fastsatt et årlig tilskudd, og Høyesterett kom
til at det ikke var noe å bemerke til skjønnets rettsanvendelse på dette punkt.
- Ved revisjonsskjønnets fastsettelse av de endelige erstatninger var feilaktig
anvendt prisnivået på avhjemlingstidspunktet i stedet for på
avståelsestidspunktet, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984
nr. 17, §10, og tidligere lov av 26. januar 1973 nr. 4, §11. Dette måtte også
gjelde årlige erstatninger og ved revisjonsskjønn. - Uttalt at det ved
fastsettelse av avsavnsgodtgjørelse neppe er noe rettslig til hinder for også å
nytte en rentesrente. - For et takstnummer var krevet erstatning for tapt fiske
også i sjøen utenfor elven fordi fisket var blitt fredet. Da skjønnet måtte
forstås slik at det ikke var noen årsakssammenheng mellom reguleringen og
fredningen, ble skjønnet stadfestet uten at det var nødvendig å ta stilling til
om det overhodet kunne kreves erstatning ved slik fredning.
Saksgang: Dom 6. mars 1985 i l.nr. 31/1985
Parter: I. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen
(høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund) mot 1. Per Nauste og Margit Dalset
m.fl. (64 parter) (advokat Orwall Andersen - til prøve) og 65. Einar (før
Sigrun) Wadsten m.fl. (16 parter) (advokat Helge Aarseth - til prøve) Følgende
ankemotparter var ikke representert og møtte ikke ved ankebehandlingen i
Høyesterett: 81. Magne Reitan m.fl. (11 parter) II. 1. Einar Wadsten m.fl. (3
parter) (advokat Helge Aarseth - til prøve) mot Norges vassdrags- og
elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund) III. 1. Per Nauste
og Margit Dalset m.fl. (64 parter) (advokat Orwall Andersen - til prøve) mot
Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Eilert Stang
Lund).
Forfatter: Christiansen, Holmøy, Skåre,
Sinding-Larsen og Schweigaard Selmer.
Dommer Christiansen: Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen -
senere kalt NVE - har forestått tre suksessive utbygginger av vassdrag i
Eikesdalen m.v. i Møre og Romsdal. Den første utbygging - senere kalt Aura I -
skjedde i årene 1953 til 1957, hvorved vann ble overført til det nye Aura
kraftverk på Sunndalsøra. Ved utbygging i årene 1960 til 1962 fant det sted
ytterligere overføring av vann til dette kraftverk ved et «takrenne»-prosjekt,
i det senere kalt Aura II. Den tredje utbygging ble gjennomført i årene 1974 til
1977, hvorved blant annet østre og vestre Mardalselv ble overført til Grytten
kraftverk i Romsdalen. De tre reguleringer medførte en betydelig redusert
vannføring i de berørte vassdrag.
Det er avholdt en
rekke skjønn i forbindelse med disse reguleringene. Nærværende ankesak gjelder
Romsdal herredsretts overskjønn i sak nr. 34/1975 B, avhjemlet 26. april 1983. Dette
omfatter - selv om skjønnsslutningen er felles - to skjønn. For det første
omfatter det den sjette delen av underskjønn vedrørende Gryttenreguleringen,
nærmere bestemt erstatningene i området Eresfjord og Eikesdalen. Dernest
omfatter overskjønnet - i likhet med underskjønnet - revisjonskjønn vedrørende
erstatningene for de samlede skader på fisket i Eikesdalsvann og i Eira elv og
for grunnvannskader langs denne elv ved reguleringene av Aura I og Aura II.
Bakgrunnen for
revisjonskjønnet er følgende:
Etter de
alminnelige skjønnsforutsetninger for Aura I punkt 16 var det enighet mellom
partene om at erstatningen for fisket i Eikesdalsvann og Eira elv skulle
fastsettes til en årlig avgift, som skulle gjelde midlertidig i 12 år fra
reguleringens iverksettelse i 1953. Ved utløpet av denne fristen skulle NVE
avholde skjønn til fastsettelse av den fremtidige og endelige årlige
erstatning. Disse forutsetninger ble senere erstattet av nye alminnelige
skjønnsforutsetninger ved reguleringen for Aura II, jfr. disses punkt 6
sammenholdt med punkt 4. Den siste bestemmelse vil jeg senere mer detaljert
komme tilbake til. Her er det tilstrekkelig å nevne at den bestemmer at
midlertidige fiskeerstatninger for begge Aura-reguleringene nå skulle løpe frem
til 13. desember 1975, da NVE skulle begjære nytt skjønn til fastsettelse av de
endelige årlige erstatninger med tilbakevirkende kraft fra 13. desember 1960. I
de alminnelige skjønnsforutsetningers punkt 5 finnes en tilsvarende bestemmelse
for erstatningene for grunnvannskader. Da underskjønn skulle gjennomføres for
Gryttenreguleringen, fant partene det hensiktsmessig å frafalle et eget
revisjonskjønn, og i stedet behandle de spørsmål som skulle tas opp til
revisjon i forbindelse med Gryttenskjønnet. Avtale om dette ble inngått mellom
partene 6. september 1974, inntatt i overskjønnet her side 41-42. For ordens
skyld tilføyer jeg at det ved Gryttenreguleringen ikke ble prosedert på
midlertidige erstatninger.
Om saksforholdet
viser jeg ellers til premissene i det påankede overskjønn.
Norges vassdrags-
og elektrisitetsvesen har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt
angår skjønnslutningens punkter 2 til 5, som lyder:
«2. Erstatningene
fastsettes som oppgitt ovenfor med tillegg av 25 - tjuefem - prosent i samsvar
med vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3. Oppfyllelsesfrist 3 - tre - måneder
fra forkynnelsen av overskjønnet.
3. Renter og
rentesrente av erstatningene fra forfall og inntil betaling skjer, fastsettes
til 2 - to - prosent p.a. i revisjonsskjønnet, og for beregning av de beløp det
skal regnes renter av, omregnes både de utbetalte og de nå fastsatte
erstatninger i samsvar med konsumprisindeksen for de enkelte år, jfr. kap. V 15
i overskjønnet, og 10 - ti - prosent p.a. i Gryttenskjønnet.
4. Ved fastsettelse
av erstatningene i revisjonsskjønnet legges tidspunktet for skjønnets
avhjemling til grunn for verdsettelsen, men med slik omregning som retten har
gitt anvisning på i skjønnets kap. V 14.
5. Med virkning fra
og med fiskesesongen 1983 pålegges Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen å
yte et årlig tilskudd på kr. 30000,- - kronertrettitusen - til fiskerioppsyn i
Eira.»
Anken omfatter
begge skjønn og gjelder prinsipalt rettsanvendelsen, subsidiært
saksbehandlingen - uklare eller mangelfulle skjønnsgrunner.
NVEs anke - som for
Høyesterett er gitt betegnelsen ankesak nr. 177 og 178/1983 I - gjelder fire
spørsmål:
For det første
retter anken seg mot pålegget i skjønnslutningens punkt 5, jfr. punkt 2 om
plikt til å yte et årlig tilskudd på kr. 30000 pluss 25% til fiskeoppsyn i
Eira.
For det annet
retter NVEs anke seg mot at overskjønnsretten ved fastsetting av fiske- og grunnvannerstatningene
i revisjonskjønnet har nyttet avhjemlingstidspunktet ved verdsettingen av
tapet, jfr. skjønnslutningens punkt 4. NVE hevder at tiltredelsestidspunktet -
her av partene satt til 13. desember 1960 - må legges til grunn.
For det tredje retter
NVEs anke seg mot den grunnvannerstatning som overskjønnsrettens flertall -
skjønnsmennene - har gitt takstnr. 557 Kristian M. Finset.
For det fjerde
retter NVEs anke seg mot bestemmelsen om tilkjennelse av rentesrente,
skjønnslutningens punkt 3.
NVEs anke retter
seg etter dette mot alle som var parter i overskjønnet.
Sigrun - nå Einar -
Wadsten, Trond Berg og Kari Berg Breen samt Jon Eilif Kavli - alle representert
ved advokat Helge Aarseth - har påanket overskjønnet for så vidt angår de
erstatninger som skal utbetales etter revisjonskjønnet. De er enige med
overskjønnsretten i at verdsettelsen her skal skje pr. avhjemlingstidspunktet. Men
det hevdes å være uriktig lovanvendelse når overskjønnsretten har gitt
anvisning på en indeksregulering av de utbetalte midlertidige erstatninger som
skal gå til fradrag i de endelige erstatninger, jfr. skjønnslutningens punkt 4.
Denne anke har for Høyesterett betegnelsen ankesak nr. 177 og 178 II. Ved
senere aksessorisk motanke til NVEs anke har 13 rettighetshavere representert
ved advokat Aarseth angrepet overskjønnet på det samme grunnlag.
Per Nauste og i alt
63 andre rettighetshavere, som nå er representert ved advokat Orwall Andersen,
har påanket revisjonskjønnet på det samme grunnlag som de parter som er representert
ved advokat Helge Aarseth. Videre er det i denne anke bestridt at det i
revisjonskjønnets fastsettelse av fiskeerstatningene er adgang til å ta i
betraktning det tilskudd til fiskeoppsyn som er bestemt i skjønnslutningens
punkt 5. Den sistnevnte del av anken er imidlertid frafalt under
ankeforhandlingen.
Endelig gjelder
denne anke takst nr. 657 Per Nauste, som krever erstatning for tapt garnfiske,
jfr. skjønnslutningens punkt 8, som lyder:
«8. Norges
vassdrags- og elektrisitetsvesen frifinnes for erstatningskrav fra Per Nauste
for begrensning i garnfiske.»
For Høyesterett har
denne ankesaken fått betegnelsen ankesak nr. 177 og 178 III.
I alt 10 av NVEs
ankemotparter, som under ankeforberedelsen for Høyesterett var representert ved
advokat Bjarne Rørstad, har avgitt anketilsvar, men har ikke møtt for
Høyesterett. Takst nr. 655 Kolbjørn Lervold har ikke avgitt tilsvar og har
heller ikke møtt for Høyesterett. NVE ønsker ikke å gjøre gjeldende manglende
tilsvar til anken eller at disse ankemotpartene ikke har møtt.
Det er fra de
møtende parter nedlagt disse påstander for Høyesterett:
Norges vassdrags-
og elektrisitetsvesen:
«Sak 177 og 178/83
I
Hovedanken:
1. Romsdal
herredsretts skjønn 27. april 1983 oppheves for skjønnsslutningens punkt 5 om pålegg
om å yte et årlig tilskudd kr. 30000,- - trettitusenkroner - til fiskerioppsyn
i Eira.
2. For øvrig
oppheves og hjemvises Romsdal herredsretts skjønn 27. april 1983 i den
utstrekning det er påanket.
3. Norges
vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.
Motanken:
Romsdal
herredsretts skjønn 26. april 1983 stadfestes i den utstrekning det er påanket.
Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes sakskostnader for
Høyesterett.
Romsdal
herredsretts skjønn 26. april 1983 stadfestes i den utstrekning det er påanket.
Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes sakskostnader for
Høyesterett.
Romsdal
herredsretts skjønn 26. april 1983 stadfestes i den utstrekning det er påanket.
Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes sakskostnader for
Høyesterett.»
Sigrun - nå Einar -
Wadsten m.fl. representert ved advokat Helge Aarseth:
«1. Romsdal
herredsretts skjønn av 26. april 1983 i sak 34/1985 B oppheves og hjemvises til
ny behandling for så vidt skjønnet har lagt til grunn at de midlertidige
erstatninger fastsatt ved herredsrettens skjønn avhjemlet 4. mai 1964 og 22.
juli 1967 skal komme til fradrag i de endelige erstatninger med indeksregulerte
beløp. For øvrig stadfestes skjønnet.
2. Norges
vassdrags- og elektrisitetsvesen dømmes til å betale saksomkostninger for
Høyesterett til Einar Wadsten m.fl. (16 parter) representert ved advokat Helge
Aarseth.»
Per Nauste m.fl.
representert ved advokat Orwall Andersen:
«I. Romsdal
herredsretts overskjønn av 26. april 1983 i sak nr. 34/75 B - oppheves og
hjemvises til ny behandling for så vidt skjønnet har lagt til grunn at de
midlertidige erstatninger fastsatt ved herredsrettens skjønn, avhjemlet 4. mai
1964 og 22. juli 1967, skal komme til fradrag i de endelige erstatninger med
indeksregulerte beløp. Videre oppheves og hjemvises overskjønnet for takst nr.
657 Per Nauste, for så vidt overskjønnet ikke har tilkjent erstatning for tap
som følge av munningsfredning.
II. For
ankemotparten Kristian Finset, nedlegges slik særlig påstand: Romsdal
herredsretts overskjønn av 26. april 1983 oppheves og hjemvises til ny
behandling for så vidt angår takstnr. 557.
III. For øvrig
stadfestes skjønnet.
IV. Saksomkostninger
for Høyesterett tilkjennes.»
Jeg behandler så
ankene punktvis i tilknytning til den skjematiske oversikt jeg allerede har
gitt.
I. Tilskuddet til
fiskeoppsyn i Eira - skjønnslutningens punkt 5.
Dette spørsmål
behandles av overskjønnsretten i avsnitt 8 i premissene, se skjønnet side
95-97. Det fremgår at rettighetshaverne først reiste dette krav for
overskjønnet, og at begrunnelsen for kravet var at den lave vannstand på grunn
av reguleringen - som i perioder gjorde det lett å vasse over elven på grunne
partier - hadde gitt store muligheter for tyvfiske.
NVE har under
ankeforhandlingen under henvisning til tvistemålsloven §62 fjerde ledd frafalt
sine innsigelser mot kravet basert på den daværende bestemmelse i skjønnsloven
§35. Videre har NVE under ankeforhandlingen frafalt den subsidiære anførsel om
at det årlige tilskudd ikke kan tillegges 25% etter vassdragsreguleringsloven
§16 nr. 3 første ledd, jfr. annet ledd i.f.
NVE har
innledningsvis presisert at når man har påanket denne del av overskjønnet,
skyldes det prinsipielle grunner. I skjønnspraksis råder det uklarhet om
kompetansefordelingen mellom konsesjonsmyndighetene og skjønnet når det gjelder
tiltak eller ytelser etter vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3 annet ledd, hvis
relevante deler lyder slik:
«Skjønnet kan
bestemme at reguleringsanleggets eier skal treffe tiltak eller påta seg ytelser
som helt eller delvis gjenoppretter skaden eller erstatter det avståtte. Slik
bestemmelse kan bare treffes når utgiftene ved tiltaket eller ytelsene etter
skjønnsrettens mening ikke vesentlig overstiger den pengeerstatning som ville
bli å betale dersom bestemmelsen ikke ble truffet. - - -.»
Jeg innskyter at
skjønnet også har hjemmel for å treffe tiltak i vassdragsreguleringsloven §19
nr. 1, men at det er enighet mellom partene om at hjemmelen i dette tilfelle -
som anført av overskjønnsretten - i tilfelle må søkes i nevnte §16 nr. 3 annet
ledd.
NVE gjør gjeldende
at sistnevnte bestemmelse av flere grunner ikke gir skjønnsretten hjemmel til
her å etablere et fiskeoppsyn.
NVE har gitt en
bred oversikt over den lovhistorie som ledet frem til at vi fikk nevnte
bestemmelse i §16 nr. 3 annet ledd ved lov av 10. april 1959 nr. 2, og har
herunder også redegjort for bestemmelsen i loven §19 nr. 1. Det er sterkt
understreket at i det to-sporede system vi nå har med hensyn til adgangen til å
pålegge tiltak, har konsesjonsmyndighetene den eldste rett, og denne er videre
nærmest altomfattende. Skjønnsrettens kompetanse må holdes opp mot denne
myndighet for forvaltningen. Dersom konsesjonsmyndighetene har bestemt et
tiltak, må retten vike unna. Men selv om konsesjonsvilkårene er tause, kan
typen av tiltak være slik at det må høre under forvaltningen. Viktig i denne
sammenheng er at de tiltak som forvaltningen etablerer, senere kan endres når
behovene tilsier det, men skjønnets bestemmelser blir stående for all fremtid.
Hva angår
skjønnspraksis, har NVE ved gjennomgåelse av de høyesterettsdommer som gjelder
nevnte §16 og §19, ment å påvise at Høyesterett - til tross for den vide ordlyd
i bestemmelsene med hensyn til skjønnsrettens kompetanse - har tolket disse
bestemmelser innskrenkende. De er oppfattet som unntaksregler, mens
konsesjonsmyndighetenes kompetanse har forrangen. Skjønnsretten kan ikke endre
reguleringsbestemmelser, bare tolke og utfylle disse lojalt.
NVE konkluderer den
generelle gjennomgåelse med at visse typer tiltak utelukkende hører under
konsesjonsmyndighetene, jfr. for eksempel slike sentrale deler ved reguleringen
som bestemmelsene om vasslipping. Sammenhengen med andre bestemmelser i
vassdragsreguleringsloven kommer også inn, jfr. således bestemmelsene om fiske
i loven §12 nr. 8 annet og tredje ledd, som kom inn i vassdragsreguleringsloven
samtidig med endringen i skjønnsrettens kompetanse. Det må være
konsesjonsmyndighetene som skal vareta fiskeinteressene ved tiltak både i og
etter anleggsperioden. I alle reguleringsbestemmelsene for de tre reguleringer
vi her står overfor, er det i medhold av nevnte §12 gitt egne bestemmelser om
fisket. Det vises til punkt 8 i reguleringsvilkårene for Aura I og punkt 8 for
Aura II, og til den mer utførlige bestemmelse i punkt 9 for
Gryttenreguleringen. Disse reguleringsvilkår må etter NVEs mening uttømmende
regulere også spørsmålet om fiskeoppsyn og henlegge slik myndighet til
departementet. Noen utfylling fra skjønnsrettens side er det ikke plass for. Den
kan alene gi pengeerstatning.
Overskjønnsretten
har ikke drøftet dette kompetansespørsmål. Den har alene fastslått at det
forligger en årsakssammenheng mellom tyvfisket og reguleringene. Men dermed er
det ikke sagt at NVE er erstatningspliktig. Tyvfiske er noe som rammer alle
elver uansett regulering. Dette er således en selvstendig skadevoldende
handling, hvor erstatningsansvar må gjøres gjeldende mot tyvfiskeren.
Subsidiært er
anført at det også er den mangel ved skjønnsgrunnene at det ikke er vurdert
hvordan utgiftene til denne ytelsen forholder seg til den alternative
pengeerstatning.
Da
overskjønnsretten har tatt ytelsen i betraktning også ved fastsettelsen av
fiskeerstatningene vedrørende Eira i Gryttenskjønnet, jfr. skjønnet side 97,
blir følgen av feilen at begge skjønn her må oppheves.
Einar Wadsten m.fl.
- de parter som er representert for Høyesterett ved advokat Helge Aarseth - har
tatt til gjenmæle og påstått skjønnet stadfestet på dette punkt.
Det understrekes at
overskjønnsretten har funnet en direkte sammenheng mellom den lave vannstand
etter reguleringen og tyvfisket og at tiltaket om fiskeoppsyn klart er egnet
til å avbøte skaden. Etter ankemotpartenes mening hadde overskjønnsretten
kompetanse til å pålegge denne ytelse, jfr. det to-sporede system
vassdragsreguleringsloven har etablert når det gjelder myndighetsfordelingen
mellom konsesjonsmyndighetene og skjønnsretten. Det er her tale om en
supplering av reguleringsbestemmelsene om fisket. At et tilsvarende tiltak
eventuelt kunne vært truffet av konsesjonsmyndighetene, er - så lenge denne
adgang ikke er benyttet - ingen hindring for at skjønnsretten treffer bestemmelse.
Det erkjennes at
skjønnsgrunnene kan være noe knappe, men disse må blant annet ses på bakgrunn
av at spørsmålene om erstatningsrettslig vern og om forholdsmessighet ikke var
trukket frem i prosedyren for skjønnsretten. Videre må det tas i betraktning at
det fastsatte tilskudd er meget beskjedent sett i forhold til de samlede årlige
fiskeerstatninger på ca 350000 kroner og at elvelengden er ca 9 km.
Disse ankemotparter
er enige i at dersom overskjønnet her må oppheves, må opphevelsen gjelde begge
skjønn.
Per Nauste m.fl. -
de rettighetshavere som for Høyesterett har vært representert ved advokat
Orwall Andersen - har sluttet seg til anførslene og påstanden fra Einar Wadsten
m.fl.
Jeg finner at NVEs
anke over rettsanvendelsen ikke kan føre frem.
At det i dette
tilfelle - slik overskjønnsretten har vurdert faktum - er tale om en ytelse
«som helt eller delvis gjenoppretter skaden eller erstatter det avståtte»,
finner jeg lite tvilsomt. Tyvfisket ble funnet å være en direkte følge av den
minskede vannføring. Ut fra ordlyden i vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3
annet ledd kan jeg derfor ikke se at overskjønnsretten var avskåret fra å
pålegge NVE å yte et årlig tilskudd til fiskeoppsyn. Heller ikke kan jeg ut fra
bestemmelsens forarbeider eller hensynet til sammenhengen i
vassdragsreguleringsloven se at det må innfortolkes en begrensning i
skjønnsrettens kompetanse i så måte. At konsesjonsmyndighetene i loven §12 nr.
8 annet ledd er gitt en alminnelig kompetanse til å vareta fiskeinteressene og
etter tredje ledd kan pålegge et forsterket fiskeoppsyn i anleggstiden, kan,
slik jeg ser det, i hvert fall ikke hindre skjønnsretten i å etablere et
fiskeoppsyn etter at anleggstiden er over. Vassdragsreguleringsloven har lagt
opp til et to-sporet system uten at kompetansefordelingen mellom
konsesjonsmyndighet og skjønnsrett kan ses å ha vært nærmere drøftet i
forarbeidene. Så vidt jeg kan forstå, er det imidlertid rene
hensiktsmessighetsbetraktninger som ligger bak den kompetanse skjønnsretten har
fått, og konsesjonsmyndighet og skjønnsrett kan her i praksis utfylle
hverandre.
De
reguleringsbestemmelser som er gitt for de tre reguleringene, inneholder intet
uttrykkelig om fiskeoppsyn. I punkt 8 i bestemmelsen for Aura I er det gitt
forskjellige bestemmelser til opprettholdelse av fiskebestanden ved pålegg om
utsettelse av settefisk m.v. Denne bestemmelse er senere gitt anvendelse også
for reguleringen av Aura II, jfr. der også reguleringsbestemmelsenes punkt 8. Ved
Gryttenreguleringen fikk denne del av reguleringsbestemmelsene en annen og mer
utførlig formulering, jfr. punkt 9. Heller ikke her er det gitt noen direkte
bestemmelse om fiskeoppsyn, men det heter i punkt c:
«Dersom det som
følge av kraftverksutbyggingen skulle oppstå uforutsette ting vedrørende fisket
som ikke dekkes av de oppstilte vilkår, kan anleggenes eier tilpliktes å
bekoste ytterligere tiltak som departementet finner nødvendig for å bøte på
skadene, såfremt omkostningene med tiltakene står i et rimelig forhold til hva
som derved kan vinnes.»
Departementet har
imidlertid hittil ikke nyttet denne hjemmel til å gi bestemmelser om
fiskeoppsyn.
Den bestemmelse
overskjønnsretten etter dette har truffet vedrørende fiskeoppsyn i Eira, er da
- sett i forhold til konsesjonsvilkårene - å anse som en supplerende
bestemmelse til disse. At skjønnet hadde adgang til å treffe supplerende
bestemmelser, fremgår av Rt-1962-480,jfr. særlig side 483-484. For øvrig finner
jeg ikke grunn til å gå inn på den rettspraksis som særlig NVE har påberopt ved
behandlingen av nærværende spørsmål.
Jeg er enig i at
overskjønnsrettens premisser er knappe, jfr. særlig spørsmål om utgiften ved
den pålagte ytelse «vesentlig overstiger den pengeerstatning som ville bli
betalt dersom bestemmelsen ikke ble truffet». Etter omstendighetene ser jeg
ikke grunn til å ta stilling til om det her må sies å foreligge en
saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse. Etter det resultat jeg senere
kommer til når det gjelder fastsettelse av fiskeerstatningene, er det
hensiktsmessig at også nærværende bestemmelse i skjønnet oppheves for at
spørsmålet om et fiskeoppsyn og dets virkninger for fiskeerstatningene kan bli
vurdert i det nye overskjønn. Jeg konkluderer således med opphevelse og
hjemvisning av skjønnslutningens punkt 5 for begge skjønns vedkommende.
II. Tidspunktet for
verdsettelsen i revisjonskjønnet - skjønnslutningens punkt 4.
Dette spørsmål
behandles av overskjønnsretten i avsnitt 14 i premissene, se skjønnet side
103-111.
I Gryttenskjønnet
var partene enige om at tiltredelsestidspunktet - satt til 1. august 1974 -
skulle legges til grunn for verdsettelsen. I revisjonskjønnet var det tvist
mellom partene om verdsettelsestidspunktet. NVE hevdet at avståelsestidspunktet
måtte legges til grunn - her satt til 13. desember 1960 - mens
rettighetshaverne hevdet at tidspunktet for avhjemlingen av skjønnet - 26.
april 1983 - var det rette. Overskjønnsretten kom til det siste, jfr. skjønnet
side 104 flg., dog så at det da måtte skje en omregning av de utbetalte
midlertidige erstatningsbeløp til 1983-kroner på grunnlag av konsumprisindeksen
ved fradraget for disse. Dette siste spørsmål tok overskjønnsretten opp på eget
initiativ uten at det hadde vært prosedert av partene under skjønnet.
NVE har anket over
rettsanvendelsen og saksbehandlingen - uklare skjønnsgrunner. Overskjønnet
påstås her opphevet og hjemvist også når det gjelder Gryttenskjønnet på grunn
av sammenhengen mellom skjønnene.
Det anføres at
overskjønnsretten riktig har tatt utgangspunkt i at det i denne sak er de
materielle og prosessuelle rettsregler som gjaldt før
ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 nr. 4 som kommer til
anvendelse. Men den regel som var inntatt i denne lovs §11, jfr. nåværende lov
av 6. april 1984 nr. 17 §10, om at verdien på avståelsestidspunktet skal legges
til grunn ved forhåndstiltredelse, var etter NVEs mening også gjeldende rett
før loven av 1973. Her har overskjønnsretten misforstått rettspraksis. Den
grunnleggende dom er Rt-1970-192,jfr. side 196 flg. Tap som skyldes at
erstatningen utbetales senere har ekspropriaten krav på, men heri inngår i
alminnelighet ikke det tap som skyldes fallet i kroneverdien, jfr. blant annet
Rt-1970-985,særlig side 990. Det sistnevnte tap blir kompensert ved den
revisjon av løpende erstatninger som etter den tidligere bestemmelse i
vassdragsreguleringsloven §16 nr. 5 syvende ledd skulle skje etter 20 år - i
vår sak altså pr. 13. desember 1980 - og som nå etter lovendring av 3. juni
1983 nr. 51 skal skje hvert femte år.
De første
lovbestemmelser om fastsettelse av årlige midlertidige erstatninger ble gitt i
vassdragsloven §133 nr. 3 og §136 nr. 2. Disse bestemmelser har tjent som
mønster for de bestemmelser om midlertidige erstatninger som ved lovendring i
1959 kom inn i vassdragsreguleringsloven §19 nr. 4. Samtidig fikk man
bestemmelser om administrativ justering av slike årlige erstatninger i §16 nr.
5. På samme tid kom oreigningsloven med bestemmelser om midlertidige årlige
erstatninger og tilsvarende justering av disse, jfr. denne lovs §21 og §23. NVE
understreker at det i lovforarbeidene til de nevnte bestemmelser ikke er noen
antydning om at det for revisjonskjønn skulle gjelde særregler om
verdsettelsestidspunktet. Ved å etablere en administrativ justeringsordning for
inflasjonstapet må det motsetningsvis kunne sluttes at verdsettelsestidspunktet
nettopp ikke forskyves. Det er også mindre grunn til fravik av verdsettelsestidspunktet
ved revisjonskjønn enn ved andre forhåndstiltredelser, fordi de midlertidige
erstatninger har avbøtet konsekvensene av avståelsen.
Hovedregelen om
verdsettelsestidspunktet kan fravikes ved avtale eller skjønnsforutsetninger. De
slutninger overskjønnsretten her trekker av stortingsbehandlingen av
reguleringssakene, er imidlertid etter NVEs mening uriktige. Retten har blandet
sammen to helt forskjellige spørsmål. Under stortingsbehandlingen forutsatte
man at revisjonen av de midlertidige erstatninger skulle skje i lys av nye
opplysninger om de samlede fysiske skader ved inngrepene. Derimot har
Stortinget aldri med et ord forutsatt noen justering av erstatningene ved
skjønnet fordi prisnivået er blitt endret. Det fremgår også klart av avvisningen
av et krav om indeksregulering som grunneierne fremmet under Aura
II-behandlingen, jfr. St. prp. nr. 98 for 1958 20. Ved tolkingen av skjønnsforutsetningene for
revisjonskjønnet, jfr. de alminnelige skjønnsforutsetninger for Aura II
vedrørende Eikesdalsvann og Eira punkt 4 og 5 inntatt i overskjønnet side 24,
er det vesentlig at den endelige erstatning skal fastsettes pr. en bestemt dag
- 13. desember 1960 - og at de midlertidig utbetalte beløp betegnes som
forskudd. Intet i ordene der viser at NVE er avskåret fra å knytte
verdsettelsen til avståelsestidspunktet. Det kan ikke trekkes noen slutning i
motsatt retning av den omstendighet at muligens underskjønnet, og utvilsomt
overskjønnet, vedrørende Aura II har nyttet avhjemlingstiden som basis for
fastsettelse av de midlertidige erstatninger.
Overskjønnsretten
finner også støtte for sitt resultat i den avtale om forening av
Gryttenskjønnet og revisjonskjønnet som partene inngikk 6. september 1974. Dette
er en ren misforståelse, hva også ankemotpartene er enige i. I overskjønnet
kritiseres også NVE for ikke i denne avtalen å ha klarlagt
verdsettelsestidspunktet. NVE hadde imidlertid ingen mulighet for i denne
avtale om den prosessuelle fremgangsmåte å påtvinge ankemotpartene sitt
standpunkt.
NVE har
understreket at det forhold at det er gått lang tid mellom avståelse og endelig
skjønn, i seg selv ikke er noe grunnlag for å fravike den alminnelige regel om
verdsettelsestidspunktet. Også i andre skjønn kan det ha gått særdeles lang
tid, selv om nærværende sak betegner et ytterpunkt i så henseende. Det
bestrides at det er noen uoverstigelige praktiske vansker for skjønnsretten å
gå tilbake til prisnivået i 1960.
NVE konkluderer med
at overskjønnsretten har konstruert en hjemmel for å fravike den alminnelige
regel om at verdsettelsen skal skje pr. avståelsestidspunktet. Det foreligger med andre ord feil rettsanvendelse. For ordens skyld
har NVE også på dette punkt anket over saksbehandlingen - ufullstendige og
uklare skjønnsgrunner. Påstanden er opphevelse og hjemvisning. Det er slik
sammenheng med Gryttenskjønnet at også dette må oppheves og hjemvises.
Subsidiært har NVE i tilknytning til
anken fra rettighetshaverne anført at det ikke er nødvendig med en eksplisitt
hjemmel for å kunne justere de midlertidige utbetalte erstatninger ved det
endelige erstatningsoppgjør. Man skal nemlig finne det tap hver enkelt
rettighetshaver får. Fastsettes det endelige tap etter nåtidsverdi, må
tidligere utbetalte beløp omgjøres til samme verdi. NVE finner det kritikkverdig
at skjønnsretten ikke selv har foretatt de omregninger av de årlige beløp som
skal foretas, men bare bestemt prinsippet. Under noen tvil påstås imidlertid
subsidiært stadfestelse av overskjønnet.
NVE har sterkt understreket at en annen
verdsettelsesmåte enn hevdet av NVE vil føre til urimelige resultater med store
gevinster for rettighetshaverne. Det innrømmes at det forhold at de
midlertidige erstatninger i henhold til overskjønnet for Aura II er fastsatt
etter prisnivået i 1967, kan synes mindre heldig ved et endelig oppgjør i
1960-kroner.
Einar Wadsten m.fl. har ved advokat Helge
Aarseth tatt til gjenmæle, og påstår overskjønnet stadfestet for så vidt angår
verdsettelsestidspunktet. Men det er anket og motanket over den justering
overskjønnsretten har foretatt i de utbetalte erstatninger. Per Nauste m.fl.
representert ved advokat Orwall Andersen har sluttet seg til advokat Aarseths
anførsler og påstander.
Det anføres at utgangspunktet i
nærværende skjønn er helt spesielt. I skjønnsforutsetningene for Aura II, jfr.
deres punkt 4 og 5, er det bestemt at de midlertidige erstatninger etter 15 år
skal tas opp i nytt skjønn for endelig fastsettelse med tilbakevirkende kraft
fra 13. desember 1960. Dette hadde partene truffet avtale om, jfr.
ekspropriasjonskjønn av Romsdal herredsrett av 4. mai 1964 8 - underskjønnet
for Aura II. Skjønnsforutsetningene må videre ses i lys av den tilsvarende
bestemmelse om midlertidige fiskeerstatninger i Aura I-skjønnet punkt 16. Et
eget revisjonskjønn for Aura I skulle etter avtalen bortfalle, og de endelige
erstatninger for Aura I skulle ikke fastsettes ut fra prisnivået ved avståelsen
i 1953, men ut fra det prisnivå som skulle nyttes for Aura II.
Det erkjennes at de nevnte
skjønnsforutsetninger ikke sier noe direkte om verdsettelsestidspunktet. Men
man må ha forutsatt at dette var avhjemlingstiden fordi dette tidspunkt - i
samsvar med skjønnspraksis på den tid - må antas å ha vært nyttet ved
underskjønnet for Aura II. I alle fall er det klart at dette
verdsettelsestidspunkt ble nyttet under overskjønnet for Aura II uten
innsigelse.
Hva angår skjønnspraksis rundt 1960 da
reguleringsbestemmelsene for Aura II ble fastsatt, er det vist til
Rt-1970-192,jfr. side 199 nederst, hvoretter det hadde vært vanlig å legge til
grunn prisnivået på avhjemlingstiden. At Høyesterett i dommen fant at denne
praksis ikke var uttrykk for en entydig rettsoppfatning, er intet avgjørende
poeng i denne forbindelse. Det var praksis partene var innforstått med og la
til grunn for sine avtaleforutsetninger.
Det bestrides at dommen i Rt-1970-192
ogandre dommer som NVE har påberopt seg for så vidt gjelder
verdsettelsestidspunktet, er av vesentlig interesse i denne sak hvor det
gjelder revisjon av løpende årlige erstatninger og ikke fastsettelse av et engangsbeløp
som kan investeres. Ordningen med årlige erstatninger skal sikre at eiendommen
får en uendret verdi. Helt avgjørende må være at dommen i 1970 ikke gjaldt
revisjonskjønn, men et ordinært tilfelle av forhåndstiltredelse hvor det bare
gikk 3 år til avhjemling av overskjønn. I nærværende sak er det allerede i
utgangspunktet bestemt en 15 års frist etter tiltredelsen. Ved revisjonskjønnet
forelå et betydelig nytt bevismateriale. Det er praktisk sett nærmest umulig å
vurdere dette ut fra et prisnivå for mer enn 20 år siden, jfr. blant annet
tapsposter som ikke tidligere var aktuelle. Verdsettelse på
avhjemlingstidspunktet gir da størst sikkerhet for full erstatning etter
Grunnloven §105.
Rettighetshaverne understreker ellers at
de endelige erstatninger først og fremst skal gjelde for fremtiden, det er en
ren sidevirkning at de også får tilbakevirkende kraft. Det må antas at når NVE
i sin tid aksepterte disse skjønnsforutsetninger, var det ut fra en vurdering
av at tilbakevirkningen ikke hadde store økonomiske konsekvenser.
Det er under ankeforhandlingen presisert
at dersom Høyesterett ikke er enig i at verdsettelsen skal skje på
avhjemlingstidspunktet, må man falle tilbake på prisnivået pr. 13. desember
1960, jfr. likeledes partenes standpunkter under overskjønnet - skjønnet side
108. De midlertidige erstatninger fastsatt i 1967-kroner forutsettes i tilfelle
fratrukket krone for krone. Dette er i seg selv et moment for å nytte
avhjemlingstidspunktet og ikke avståelsestidspunktet ved den endelige verdsettelse.
Når det gjelder den indeksregulering
overskjønnet har foretatt i de midlertidig utbetalte erstatninger, hevder disse
parter at det foreligger feil rettsanvendelse. Skjønnsretten har oversett at
utgangspunktet for dette spørsmål er skjønnsforutsetningens punkt 4 og 5 for
Aura II hva angår Eikesdalsvann og Eira, inntatt i overskjønnet på side 24. Det
bestemmes her blant annet at de midlertidige årlige erstatninger anses som
utbetalte forskudd på de endelige erstatninger. Det hevdes å være i strid med disse
skjønnsforutsetninger å gjøre fratrekk for annet enn utbetalte kroner. Noen
annen hjemmel for en indeksregulering eksisterer ikke. Det tilsvarende spørsmål
var oppe i underskjønnet for Aura II når det gjaldt grunnvannsendringer, jfr.
Romsdal herredsretts skjønn av 4. mai 1964, skjønnet side 20 avsnitt X.
Skjønnsretten fant at en omberegning både var i strid med ordlyden i
skjønnsforutsetningene og den alminnelige rettsregel på dette område. Det er
ellers gjort gjeldende at en indeksregulering som anvendt av overskjønnsretten,
for enkelte grunneiere fører til større tilbakebetalinger, noe som vil virke
meget urimelig og uheldig.
Det er nedlagt påstand om at denne del av
revisjonskjønnet oppheves, jfr. skjønnslutningen punkt 4 og 3.
Rettsanvendelsesfeilen har ingen virkning for Gryttenskjønnet.
Jeg er kommet til at NVEs anke må tas til
følge.
I gjeldende rett, jfr. lov om vederlag
ved oreigning av fast eigedom av 6. april 1984 nr. 17, bestemmes det i §10 at
når ekspropriasjonen er iverksatt før avhjemlingen av skjønnet, er det verdien
på overtagelsestidspunktet som skal legges til grunn ved fastsettelsen av
vederlaget. Denne regel er identisk med den regel som den avløste, se
ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 nr. 4 §11. Sistnevnte lov fikk
ikke anvendelse på revisjonskjønnet for disse eldre avståelser, jfr.
ikrafttredelsesbestemmelsen i loven §13. Men dommen i Rt-1970-192,jfr. side
199-200, fastslår at også tidligere var det gjeldende rett at verdien på
avståelsestidspunktet skulle legges til grunn ved verdsettelsen selv om det i
daværende skjønnspraksis hadde vært vanlig å nytte prisnivået på
avhjemlingstiden.
Nevnte dom gjelder engangserstatninger og
ikke som her årlige erstatninger. Men jeg kan ikke se at det må gjelde en annen
regel for slike erstatninger. Regelen må etter min mening også gjelde ved
revisjonskjønn, selv om det ved slike skjønn kan gå lang tid før den endelige
erstatning blir fastsatt. Formålet med et revisjonskjønn er å foreta en endelig
vurdering av de faktiske skadevirkninger etter at man har vunnet tilstrekkelig
erfaring. Jeg bemerker ellers at det i skjønn - slik tilfellet også er i
nærværende sak - kan være slik at flere skader eller ulemper kan ha innbyrdes
faktisk sammenheng, men at de vurderes i forskjellige erstatningsposter, jfr.
for eksempel erstatning for fall og fiske. Det ville være lite
tilfredsstillende om man for de endelige erstatninger i slike tilfelle skulle
nytte forskjellige verdsettelsestidspunkter. For øvrig viser jeg i denne
sammenheng til justeringsbestemmelsene i vassdragsreguleringsloven §16 nr. 5
syvende ledd, jfr. også oreigningsloven §23, som blant annet gir kompensasjon
for fall i kroneverdien.
Den rettsregel jeg her har fastslått,
kunne partene fravike ved avtale eller skjønnsforutsetninger, og det er det
overskjønnsretten har funnet er gjort i nærværende sak. Jeg kan imidlertid ikke
se dette er holdbart.
Jeg kan således ikke se at det kan
trekkes den slutning av stortingsbehandlingen som gjelder disse
vassdragsreguleringer at man ved den endelige vurdering av skadene skulle nytte
avhjemlingstiden ved verdsettelsen. Det Stortinget hele tiden drøftet, var
alene at den endelige vurdering av de fysiske skadevirkninger av reguleringene
skulle utstå til man hadde fått full oversikt over disse. At det ikke kan
trekkes noen slutning med hensyn til verdsettelsestidspunktet fra den avtale
partene inngikk 6. september 1974 om forening av Gryttenskjønnet og
revisjonskjønnet, er partene enige om.
Ankemotpartene har sterkt prosedert på de
alminnelige skjønnsforutsetninger for Aura II-reguleringen vedrørende
fiskeskader i Eikesdalsvann og Eira og grunnvannskader. Både ordlyden og særlig
partsforutsetningene hevdes å måtte lede til at avhjemlingstiden her må legges
til grunn. Disse skjønnsforutsetninger er inntatt i sin helhet i overskjønnet
side 24, jfr. punktene 4 til 6. Jeg finner ikke grunn til å gjengi dem her.
Etter min mening kan man ikke ut fra ordlyden i de nevnte bestemmelser trekke
noen bestemt slutning om verdsettelsestidspunktet for de endelige erstatninger.
Det som har gjort spørsmålet noe uklart i saken, er imidlertid hvilke
forutsetninger partene må ha hatt da de inngikk sin avtale om revisjonskjønn
under underskjønnet for Aura II. Det er av ankemotpartene hevdet at i
underskjønnet for Aura II bygde verdsettelsen på avhjemlingen i 1964 og ikke på
forholdene i 1960, hva som var i samsvar med skjønnspraksis den gang. Det er
også blant annet vist til at overskjønnet for Aura II uomtvistet la 1967 til
grunn for verdsettelsen uten at NVE av den grunn angrep skjønnet. Jeg finner
det for mitt vedkommende uklart hvilket verdsettelsestidspunkt det nevnte
underskjønn har lagt til grunn. Heller ikke skjønnspraksis den gang gir etter
min mening noe utslagsgivende fortolkningsmoment. Noen bindende slutning med
hensyn til dette spørsmål kan vanskelig trekkes ut av overskjønnet for Aura II,
som fant sted flere år etter at partene hadde inngått sin avtale om
revisjonskjønnet.
Min konklusjon blir etter dette at jeg
ikke finner tilstrekkelige holdepunkter for at skjønnsforutsetningene for
revisjonskjønnet bygger på at verdsettelse skulle skje etter prisnivået på
avhjemlingstiden. Jeg tilføyer at etter min mening taler også sterke reelle
grunner for det resultat jeg er kommet til. En verdsettelse av de endelige
erstatninger ut fra avhjemlingstidspunktet for revisjonskjønnet ville etter min
mening sette rettighetshaverne i en ubegrunnet særstilling. Jeg kan heller ikke
se at det vil være forbundet med avgjørende praktiske vansker for
overskjønnsretten nå å skjønne over forholdene i 1960.
Overskjønnet - skjønnslutningens punkt 4
- blir etter dette å oppheve og å hjemvise til ny behandling for
overskjønnsretten. Jeg er enig i at det er slik sammenheng mellom
revisjonskjønnet og Gryttenskjønnet at også det siste skjønn da må oppheves og
hjemvises.
Hvorvidt det etter et annet resultat med
hensyn til verdsettelsestidspunktet ville vært adgang til å indeksregulere de
midlertidig utbetalte erstatninger, jfr. ankene og motanken fra
rettighetshaverne, blir det etter dette ikke spørsmål om å gå inn på.
III. Takst nr. 557 Kristian N.
Finset.
Dette takstnummer er behandlet på side
115-116 i overskjønnet. Eiendommen er ikke berørt av Gryttenreguleringen.
Overskjønnsrettens flertall fant at Finset i revisjonskjønnet hadde krav på kr.
500 pr. år til og med 1979 i grunnvannerstatning på grunn av reguleringen ved
Aura I. Rettens formann dissenterte, og antok at Finset ikke hadde noe krav.
NVE har dokumentert at det ved Romsdal
herredsretts overskjønn av 6. desember 1956 vedrørende Aura I-reguleringen,
jfr. skjønnet side 13, er rettskraftig avgjort at dette takstnummer ikke har
krav på grunnvannerstatning. Den samlede overskjønnsrett har imidlertid i
nærværende sak oversett at dette takstnummer ved underskjønnet for Aura
II-reguleringen rettskraftig er tilkjent kr. 70 pr. år i grunnvannerstatning,
jfr. Romsdal herredsretts skjønn av 4. mai 1964, se skjønnet side 21 vedrørende
takst nr. 57. Fastsettelsen ble uteglemt i skjønnsslutningen, men NVE har
utbetalt beløpet hvert år, og dette skal nå revideres.
Kristian N. Finset har under
ankeforhandlingen erklært seg enig med NVE.
Overskjønnet vedrørende dette takstnummer
blir etter dette å oppheve og hjemvise til ny behandling.
IV. Spørsmålet om rentesrente av
erstatningene - skjønnslutningen punkt 3.
Overskjønnsrettens vurdering av dette
spørsmål finnes under avsnitt 15 om renter av erstatningene i skjønnets side
111, og hvor avsavnsrenten ved Gryttenskjønnet er satt til 10% p.a. og for
revisjonskjønnet til 2% p.a. Til slutt i premissene heter det: «For begge
rentesatsene som er avgjort ovenfor skal det også tillegges rentesrente.»
NVE hevder at skjønnet her må oppheves på
grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Det gjøres gjeldende at det ikke er
praksis med rentesrente i skjønn, selv om slik rente er gitt i noen få tilfelle
av enkelte skjønnsretter. Avsavnet ved å miste den eksproprierte gjenstand
erstattes enten med en flat normalrente eller ved en særskilt tapserstatning.
En bestemmelse om rentesrente gir også en mer komplisert regnemåte, som kan gi
grunnlag for tvist. I alle tilfelle skulle overskjønnsretten her ha gitt en
fyldigere begrunnelse så man hadde sikkerhet for at retten hadde vurdert avsavnstapet
riktig.
Einar Wadsten m.fl., de parter som er
representert for Høyesterett ved advokat Helge Aarseth, bestrider at det
foreligger noen feil ved overskjønnet. Avsavnsgodtgjørelsen skal i prinsippet
fastsettes individuelt, jfr. Rt-1984-476,særlig side 490-491. I vårt tilfelle
med en svært lang periode med betydelige endringer i prisnivået blir
ansettelsen svært skjønnsmessig. Her har overskjønnsretten ved en konkret
vurdering funnet at den fastsatte rente sammen med rentesrenten dekker tapet,
noe det rettslig sett ikke kan være noe til hinder for. Rentesrente er også
benyttet i skjønn ved Tokke-Vinjereguleringen. Det anføres videre at det ikke
kan stilles store krav til skjønnspremissene vedrørende renteberegningen når
det er på det rene at skjønnsrettens utgangspunkt for vurderingen er rettslig
korrekt.
De parter som for Høyesterett har vært
representert ved advokat Orwall Andersen, har også på dette punkt sluttet seg
til den refererte prosedyre fra ankemotpartene representert ved advokat Helge
Aarseth.
Jeg bemerker at overskjønnsrettens
avgjørelse vedrørende renter i revisjonskjønnet og i Gryttenskjønnet i alle
tilfelle må oppheves og hjemvises siden selve erstatningsfastsettelsen nå blir
gjenstand for et nytt skjønn, jfr. mine tidligere bemerkninger. Om prinsippene
for avsavnsgodtgjørelse viser jeg for øvrig til Rt-1984-476,jfr. særlig side
490-491. Jeg bemerker at det ved fastsettelsen av avsavnsgodtgjørelsen neppe er
noe rettslig til hinder for også å nytte en rentesrente. Det bør imidlertid da
fremgå av skjønnsgrunnene at retten har vurdert at en slik renteberegning gir
den riktige erstatning i det enkelte tilfelle. Retten bør for øvrig være
oppmerksom på at det ved rentesrente må være klarhet om beregningstidspunktet.
V. Takst nr. 657 Per Nauste -
skjønnslutningens punkt 8.
Under overskjønnet ble det for dette
takstnummer reist et nytt krav om erstatning «for tapt fiske som følge av
begrenset garnbruk». Det gjelder her fisket med kilenot og krokgarn i sjøen
utenfor elveosen for Eira. Kravet er behandlet av overskjønnsretten i
premissenes punkt 9 på side 97-98, og overskjønnsretten tok ikke kravet til
følge. For ordens skyld tilføyes at Nauste også har fiskerett i elven og er
part i skjønnet.
Per Nauste gjør gjeldende at selv om også
andre grunneiere rundt elveosen har rett til fiske etter laks i sjøen, er det
alene han som har utnyttet denne rett ved faststående redskap. Det har for ham
vært en viktig attåtnæring. Ved de nye forskrifter om fisket ved utløpet av
Eira og i nordre del av Eikesdalsvannet som Direktoratet for vilt og
ferskvannsfisk fastsatte 23. november 1979, er de dager Nauste har anledning
til å fiske med kilenot og krokgarn begrenset til fra onsdag til fredag, mens
de tidligere forskrifter ikke inneholdt noe om fisketiden. Resultatet hevdes å
være ca 50% reduksjon i den fangst Nauste har. Etter Naustes mening er de nye
fredningsforskrifter direkte forårsaket av den minskede vannføring i elven. For
overskjønnsretten søkte Nauste å føre bevis for dette ved blant annet
dokumentasjon av initiativ som elveeiere hadde tatt for å få slike
fredningsbestemmelser med formål å beskytte laksen i elven. Skjønnsretten har
ikke gått inn på denne dokumentasjon i sine premisser, og den har etter Naustes
mening ikke tatt stilling til spørsmålet om årsakssammenheng mellom
reguleringen og fredningen. Nauste gjør videre gjeldende at dersom det er
årsakssammenheng, har han krav på erstatning fra NVE for innskrenkningene i
fisket i et tilfelle som det nærværende. Det er en rent hypotetisk innvending
at slike fredningsbestemmelser ville kommet uansett reguleringen av elven, og
det må i tilfelle være NVE som må dokumentere det. Hvis overskjønnsretten har
ment at Nauste ikke har krav på erstatning selv om det foreligger
årsakssammenheng, er dette uriktig rettsanvendelse.
Nauste påstår etter dette overskjønnet
opphevet og hjemvist til ny behandling.
NVE har tatt til motmæle og krever
overskjønnet stadfestet. Det bestrides at skjønnsgrunnene ikke viser at
overskjønnsretten har tatt stilling til spørsmålet om årsakssammenheng mellom
reguleringen og de nye fredningsbestemmelser. Skjønnsretten fastslår at slik
årsakssammenheng ikke foreligger. Det hevdes videre at selv om det hadde vært
årsakssammenheng, måtte Nauste finne seg i slik fredning uten erstatning. NVE har
her særlig vist til dommen i Rt-1973-705. Detforeligger etter NVEs mening et
helt ordinært fredningsvedtak av generell karakter, som i likhet med hva
tilfellet er for andre elver tar sikte på å bevare laksestammen. For en slik
rådighetsinnskrenkning kan det ikke kreves erstatning.
Jeg finner at anken ikke kan føre frem.
Det må riktignok innrømmes at overskjønnets premisser på dette punkt ikke er
helt klare. Men lest i sammenheng er jeg enig med NVE i at retten ikke har
funnet årsakssammenheng mellom fredningsbestemmelsene - som er av vanlig
karakter - og de reguleringer som har funnet sted. Jeg finner da ikke grunn til
å drøfte om Nauste ved en slik årsakssammenheng ville ha hatt noe
erstatningskrav overfor NVE.
Overskjønnet - slutningens punkt 8 - blir
etter dette å stadfeste.
Saksomkostningsreglene i skjønnsloven ble
endret ved lov av 17. desember 1982 nr. 88, som trådte i kraft 1. januar 1983.
Overgangsreglene er noe kompliserte, men det fremgår at det er de nye
saksomkostningsregler som får anvendelse hvor man har påanket et overskjønn som
gikk etter de «gamle» skjønnsregler. Reglene i skjønnsloven §54 og §54b får
således anvendelse på nærværende anker til Høyesterett, som er satt frem etter
1. januar 1983, jfr. overgangsreglenes III nr. 1 fjerde ledds siste punktum.
Dette innebærer at NVE for sin anke må
erstatte ankemotpartenes saksomkostninger. Når det gjelder ankene og motanken
fra rettighetshaverne, har ingen av disse ført frem. De vanlige
saksomkostningsregler i tvistemålsloven §180 første ledd får derfor anvendelse
for disse ankers vedkommende. Etter omstendighetene finner jeg at det ikke bør
pålegges saksomkostninger til NVE for disse anker. Rettighetshaverne må selv
bære den del av deres samlede saksomkostninger som knytter seg til deres egne anker.
Advokat Aarseth har fremlagt lovbestemt
omkostningsoppgave på kr. 88650, hvorav diverse utlegg utgjør kr. 19650.
Advokat Orwall Andersens tilsvarende oppgave lyder på henholdsvis kr. 49800 og
kr. 7300. Ved omkostningsfastsettelsen legger jeg til grunn at disse partene må
bære sine egne ankegebyrer, for advokat Aarseths parter til sammen kr. 10000 og
for advokat Andersens parter kr. 5000. For øvrig har deres anker - med unntak
av den anke som gjelder Per Naustes krav på erstatning for tapt garnfiske -
ikke ledet til særlig merarbeid under ankebehandlingen. Jeg finner etter dette
at NVE må erstatte advokat Aarseths parter til sammen kr. 70000 i
saksomkostninger og advokat Andersens parter til sammen kr. 30000.
Jeg tilføyer at partene er enige om at
overskjønnet skal behandles av den samme skjønnsstyrer og de samme skjønnsmenn,
jfr. overgangsbestemmelsene i før nevnte lov av 17. desember 1982 nr. 88 III
post 2 tredje ledd.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Romsdal herredsretts overskjønn 26.
april 1983 oppheves i den utstrekning det er påanket av Norges vassdrags- og
elektrisitetsvesen, og saken hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten.
2. Overskjønnets slutning punkt 8
vedrørende Per Nauste stadfestes.
3. I saksomkostninger for Høyesterett
betaler Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til Einar Wadsten m.fl. ved
advokat Helge Aarseth 70000 - sytti tusen - kroner, og til Per Nauste m.fl. ved
advokat Orwall Andersen 30000 - tretti tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2
- to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
4. Saksomkostninger til Norges vassdrags-
og elektrisitetsvesen for Høyesterett vedrørende ankene fra rettighetshaverne
tilkjennes ikke.
Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i
resultatet enig med førstvoterende.
Skåre, Sinding-Larsen og Schweigaard
Selmer: Likeså.
Av herredsrettens overskjønn (sorenskriver
Jens Christophersen med skjønnsmenn): - - -
H.r.advokat Odd Wold har lagt ned påstand
om at NVE pålegges å ordne med vakthold i Eira fra 15. juni -15. september for
å hindre fiske med garn. I begrunnelsen er det særlig vist til at det skal være
så lett for tjuvfiskere å vasse over elva på grunne partier.
Retten har oppfattet de andre
prosessfullmektigene for de saksøkte slik at de slutter seg til kravet, som
dermed antas å gjelde hele Eiras elvestrekning.
NVE har påstått kravet avvist, både fordi
det ikke kan fremmes nå, jfr. skjønnsloven §35, og fordi kravet ikke kan
hjemles i vassdragsreguleringsloven, verken i §16 eller i §19.
Overskjønnsretten bemerker:
Kravet kan ikke sees fremmet ved de
tidligere skjønnene for Eikesdal/Eresfjord, og det må ansees som nytt for
overskjønnet. Prosessuelt må det da vurderes i forhold til skjønnsloven §35,
slik denne bestemmelsen lød før den ble opphevet ved lov av 26. januar 1973.
Etter §35 kunne nye skjønnskrav trekkes
inn i overskjønnet hvis de sto i sammenheng med tidligere innbrakte krav, og
hvis det 1) ble sannsynliggjort «at forandringen har i sin grunn i omstendigheter
som først senere er inntrådt eller blitt parten bekjent» eller 2) hvis
motparten samtykker, eller 3) når motpartens stilling ikke vil bli «vesentlig
besværliggjort ved forandringen».
Kravet til sammenheng er ifølge Altens
kommentar til skjønnsloven (s. 52) ikke oppfylt allerede ved at det faktiske og
rettslige grunnlaget er vesentlig likeartet eller hvis bevisene er felles.
Ifølge Alten må det kreves at kravet «utspringer av samme rettsforhold eller
kjennsgjerning».
Retten peker på at det helt siden det
første skjønnet for 30 år siden har vært på det rene at fisket i Eira ville gå
tilbake, og for dette har NVE måttet yte erstatninger til grunneierne. Retten
viser videre til at det i pkt. 9 i reguleringsbestemmelsene for
takrenneprosjektet heter at kraftverket hadde plikt til «å treffe nødvendige
tiltak for å søke å avhjelpe skader og ulemper som overføringene fører med seg
for bygdefolkets interesser» og ifølge pkt. 9 c i reguleringsbestemmelsene for
Grytten kunne NVE bli pålagt å bekoste ytterligere tiltak for å bøte på skadene
hvis «det som følge av kraftverkutbyggingen skulle oppstå ting vedrørende
fisket som ikke dekkes av de oppstilte vilkår».
Som følge av den tretrinns
kraftutbyggingen er vannstanden i Eira svært lav i perioder. Det er videre en
følge av den lave vannstanden at mulighetene for tjuvfiske har vist seg å være
store. Det er forståelig at dette momentet ikke var tatt i betraktning da
konsesjonsvilkårene ble drøftet, man hadde den gang ikke foranledning til å
forutse denne konsekvensen.
Retten finner at det er en klar
sammenheng mellom det nye kravet og de tidligere kravene om fiskerierstatning,
og tjuvfisket er noe som først senere er inntrådt, og retten er derfor av den
mening at skjønnsloven §35 ikke kan være til hinder for at det nye kravet tas
opp til behandling i overskjønnet.
Etter vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3
kan skjønnet bestemme at anleggets eier «skal treffe tiltak eller påta seg
ytelser som helt eller delvis gjenoppretter skaden eller erstatter det
avståtte».
Retten kan heller ikke se at §16
avskjærer muligheten for å behandle kravet i dette overskjønnet.
Etter den klare årsakssammenhengen som
foreligger, finner retten at kravet må tas til følge. Det vil ikke være
praktisk og heller ikke rimelig å pålegge NVE fysisk å sørge for vakthold.
Retten finner at NVE bør pålegges å yte et årlig tilskudd til vakthold mot
tjuvfiske i Eira både for selve elvestrekningen og ved utløpsoset (til
grenselinje mellom elv og sjø). Selve vaktholdet skulle det være mulig for
grunneierne å organisere, eventuelt i samarbeid med politiet (lensmannen) og
til tider som man lokalt finner hensiktsmessig.
NVE pålegges etter dette å yte et
tilskudd på kr. 30000,- pr. år med virkning fra og med fiskesesongen 1983.
Tilskudd forutsettes utbetalt bare hvis oppsynsordning virkelig blir iverksatt.
Retten tar dette med i vurderingen når
den nedenfor fastsetter fiskeerstatninger for de enkelte takstnummer vedr.
Eira. Følgen av dette er at tilskuddet skal tillegges 25%.
For takstnr. 657, Per Nauste, har
h.r.advokat Hustad reist krav om erstatning «for tapt fiske som følge av
begrenset garnbruk». Det anføres at Nauste har matrikulert fiskerett ved
utløpet av Eira, og han har fisket med kilenot og krokgarn på utsiden av
elveosen. Som følge av den lave vannføringen etter reguleringen er det innført
nye forskrifter, som sterkt begrenser Naustes mulighet for garnfiske, og han
lider et betydelig tap i en viktig attåtnæring.
NVE påstår kravet avvist, og viser til at
det er fastsatt munningsfredning for en rekke norske elver, uavhengig av om de
er regulert eller ikke, jfr. Rt-1973-705,Rt-1980-94 ogRt-1982-850.Subsidiært
blir skjønnsloven §35 påberopt også for dette kravet.
Overskjønnsretten bemerker:
Den 23. november 1979 har Direktoratet
for vilt og ferskvannsfiske fastsatt nye forskrifter for fisket i Eira ved
utløp og nordre del av Eikesdalsvatnet, foreløpig ut året 1988. I en nærmere
bestemt sone ved utløpet er det blitt forbudt å bruke garn og not.
Det er mulig at forskriftene i noen grad
kan ha vært utløst av at vannføringen i Eira er blitt så liten, men dette har
ikke avgjørende betydning. Retten viser til at rådighetsinnskrenkning i form av
munningsfredning har vært fastsatt for et stort antall lakseelver i landet.
Dette er tiltak som har vært ansett som nyttige og nødvendige i almenhetens
interesse og for å bevare laksestammen, og det er rettslig fastslått at slike
tiltak må grunneierne finne seg i uten at de dermed får krav på erstatning.
Retten finner støtte for sitt syn i de dommene som NVE har vist til, og viser
dessuten til Rt-1982-1072.Et mulig inntektstap for grunneieren er ikke utløst
av reguleringen.
Erstatningskravet fra Per Nauste kan
etter dette ikke tas til følge.
For overskjønnsretten blir det da ikke
nødvendig å ta stilling til skjønnsloven §35 i forhold til dette kravet. - - -
Grunnlaget for rettens avgjørelse av
dette spørsmålet er forskjellig for de to sakene som her er forenet til felles
behandling.
Retten har oppfattet partene slik at de
på dette punkt er enige om at det avgjørende er når inngrepet fant sted, dvs.
tiltredelsestidspunktet. Dette var for Gryttenanlegget 1. august 1974.
Retten bemerker at dette standpunkt
faller sammen med det som ble inntatt av denne rett i den delen av
Gryttenskjønnet som gjaldt Romsdalen og Isfjorden, avhjemlet 21. april 1978 (s.
59). Videre stemmer denne oppfatningen med den regelen som senere er kommet til
uttrykk i ekspropriasjonserstatningsloven §11: «Avhjemlingstidspunktet skal som
hovedregel legges til grunn, men tiltredelsestidspunktet hvis ekspropriasjonen
er satt i verk før den tid».
Overskjønnsretten konstaterer uten
ytterligere kommentarer at for Gryttenskjønnet skal man legge til grunn
prisnivået pr. 1. august 1974 uten noe tillegg for den inflasjon som senere har
funnet sted, jfr. Rt-1970-985.Dette medfører at justering for inflasjon vil
skje først på det tidspunkt som loven bestemmer, f.t. pr. 1. august 1994,
eventuelt med ny 5-årsregel. Dette til tross for at det allerede har gått 9 år
og kroneverdien er sunket til under det halve av 1974-nivået.
Retten er klar over den noe urimelige
virkning av dette for det mellomliggende tidsrom, men har ikke grunnlag i loven
for å rette dette opp i Gryttenskjønnet (som må følge loven av 26. januar 1973
når det gjelder tidspunktet for verdsettingen).
Her står partene steilt mot hverandre i
spørsmålet om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for verdsettelsen.
Hvis man også her skulle legge avståelsestidspunktet til grunn, ville dette
være 13. desember 1960.
NVE har prosedert på at avståelsestidspunktet
må være avgjørende, jfr. Rt-1970-192,Rt-1970-985,Rt-1971-810,Rt-1973-576
ogRt-1976-1297.
De saksøkte har med tilsvarende energi
hevdet at retten må legge til grunn tidspunktet for skjønnsavhjemlingen.
Under kap. IV ovenfor er partenes
anførsler gjengitt mer utførlig. For de saksøkte var det særlig advokat Aarseth
som inngående behandlet spørsmålet om tidspunktet for verdsettelsen.
Overskjønnsretten bemerker:
Rent umiddelbart synes det logisk om man
anvender samme regel for begge de to skjønnene som nå er til behandling. I så
fall skulle 13. desember 1960 bli tidspunktet for verdsettelse i
revisjonsskjønnet. Synspunktet kan etter rettens syn ikke være avgjørende, til
det er de to skjønnene for forskjellige både faktisk og rettslig.
Hvis erstatningene stipuleres pr. 13.
desember 1960, kommer vassdragsreguleringsloven §16, nr. 5 sjette ledd til
anvendelse slik at erstatningene skulle justeres etter utløpet av 20 år.
Bestemmelsen kom inn i loven ved et tillegg av 10. april 1959. Stortinget besluttet
30. mai 1969 at justeringsordningen også skulle gjelde eldre reguleringer (St.
prp. nr. 84 og Innst. S. nr. 267, begge for 1968/69). Det foreligger nå forslag
om lovendring slik at erstatningene skal justeres hvert 5. år.
Ifølge NVE er alle fiske- og grunnvannserstatningene
for Aura- og takrennereguleringene justert eller fastsatt pr. 13. desember 1960
(NVE’s brev av 4. oktober 1982, bilag 5 til h.r.advokat Stang Lunds
prosesskrift av 5. oktober 1982). Hvis retten legger dette tidspunktet til
grunn for verdsettelsen, ville erstatningene pr. desember 1980 ifølge NVE’s
anvendelse av konsumprisindeksen måtte økes med 262,617%. Eksempelvis ville en
tidligere samlet erstatning på kr. 2000,- måtte oppjusteres til kr. 7252,30 med
virkning fra desember 1980.
NVE har pekt på at justering pr. 13.
desember 1980 ikke kan skje hvis overskjønnet legger til grunn et annet
tidspunkt for verdsettingen enn 13. desember 1960.
Tidspunktet for verdsettingen har neppe
vært noe stort spørsmål for overskjønnet for Aura I, som ble avhjemlet 6.
desember 1956. Så vidt en kan se, er spørsmålet ikke omhandlet i premissene.
Takrenne-overskjønnet, avhjemlet 22. juli
1967, har uttalt at det bygger erstatningsfastsettelsene «generelt på det for
tiden gjeldende prisnivå» (s. 22), og spesielt for fiskeerstatningene ble det
nevnt (s. 86) at overskjønnet fant «å kunne bygge på underskjønnets
fastsettelser med et tillegg for at prisnivået i mellomtiden er steget med
derav følgende nedgang i kjøpekraften».
Underskjønnet i den saken som nå behandles,
avhjemlet 13. juni 1980, må såvidt retten kan se forstås slik at det la til
grunn tidspunktet for takrenneoverskjønnets avhjemling (s. 55-59).
Avtalen av 6. september 1974 som er
gjengitt ovenfor (kap. II. april f.) hjemlet forening av de to sakene som dette
overskjønnet nå skal ta stilling til, og avtalen løste NVE fra den tidligere
avtalte plikten til å begjære revisjonsskjønn innen desember 1975. Avtalen
inneholder ikke noen bestemmelse til veiledning om hvilke tidspunkt som skal
legges til grunn for verdsettelsen i revisjonsskjønnet.
Etter de standpunktene partene har, må
overskjønnsretten i denne saken enten velge 13. desember 1960 (slik at
erstatningene blir indeksregulert i desember 1980) eller tidspunktet for
avhjemlingen av dette skjønnet. Noe mellomstandpunkt, f.eks. med en form for
gjennomsnittsberegning av tidspunktet, eller takrenneoverskjønnets avhjemling,
antar retten at den ikke har anledning til å innta.
Når det gjelder de dommene som NVE har
vist til, bemerker overskjønnsretten:
I dom gjengitt i Rt-1970-192 flg.har
Høyesterett funnet det både naturlig og logisk at erstatningene fastsettes på
grunnlag av prisnivået på tiden for grunnavståelsene. Grunnloven krav om full
erstatning ved ekspropriasjon ble dermed ansett som oppfylt. Men Høyesterett
tilføyde at hvis erstatningsbetalingen finner sted på et senere tidspunkt, kan
det medføre et ytterligere tap for grunneieren, og dette tapet må erstattes
hvis tapet er større enn det som dekkes av renten. Høyesterett medgir (s. 199)
«at det i skjønnspraksis har vært vanlig å legge til grunn prisnivået på
avhjemlingstiden».
I dom i Rt-1970-985 flg.sluttet
Høyesterett seg til den foregående dommen. Det ble uttalt at hvis fallet i
pengeverdien skulle tas i betraktning, måtte forutsetningen være at
«kronefallet i det konkrete tilfelle har ført til påviselig tap» (s. 990).
I kjennelse i Rt-1971-810 gaHøyesteretts
kjæremålsutvalg uttrykk for at det i forhold til Grunnloven §105 var uten
betydning om den påståtte verdistigning skyldtes fall i pengeverdien eller
andre forhold.
Høyesterett har videre i den påberopte
dommen i Rt-1973-576 flg.på 585 sluttet seg til synspunktet fra 1970:
tiltredelsestidens priser skal legges til grunn «medmindre noe annet er
avtalt». Ekspropriaten har krav på tilleggserstatning hvis han kan påvise
konkret tap ut over det som dekkes av renten.
I dom i Rt-1976-1297flg. har Høyesterett
på nytt vist til dommen i Rt-1970-192, mendet kan ikke sees at dommen av 1976
gir ytterligere prinsipielle synspunkter av betydning for det spørsmålet som
overskjønnsretten drøfter her.
Overskjønnsretten bemerker at
utgangspunktet er at de saksøkte har krav på full erstatning etter Grunnloven
§105.
Da denne saken gjelder både
Gryttenreguleringen, der underskjønn ble begjært i 1970, og revisjon av
erstatninger som er blitt fastsatt i tidligere skjønn, er det rettens
standpunkt (jfr. kap. V. 1. ovenfor) at den må legge til grunn for avgjørelsene
de materielle og prosessuelle rettsreglene som gjaldt før den omfattende
revisjonen av skjønnslovgivningen i 1973.
På den andre siden mener
overskjønnsretten at den må benytte alt det bevismaterialet som foreligger helt
fram til det tidspunktet da overskjønnet etter prosedyren ble tatt opp til
avgjørelse.
De dommene som NVE har vist til, trekker
sterkt i retning av at man i revisjonsskjønnet må legge prisnivået pr. 13.
desember 1960 til grunn for utmålingen av erstatningene. Når overskjønnsretten
likevel er kommet til et annet resultat på dette punktet, er det med følgende
begrunnelse:
De påberopte dommene er alle avsagt i
70-årene, men som nevnt er det av vesentlig interesse i denne saken å få fram
hva som var rettstilstanden tidligere. Om dette har Husaasutvalget uttalt på
148 i sin innstilling av mai/juni 1969 om skjønnsordningen:
«I praksis må det imidlertid antas at
skjønnsrettene i dag legger til grunn prisnivået på den tid skjønnet avhjemles.
I en tid med stigende priser vil dette gi størst sikkerhet for at ekspropriaten
får full erstatning.»
Dette har Høyesterett vist til og
bekreftet i dommen av 1970 (s. 199, nederst) og Husaasutvalgets fremstilling
bekreftes av Sandene i hans kommentar til oreigningsloven (s. 212).
For denne rett er det naturlig å forstå
justeringsregelen i vassdragsreguleringsloven §16 nr. 5 sjette ledd slik at den
gir pålegg om justering av erstatningene etter 20 år hvis det ikke foreligger
annen og spesiell hjemmel for revisjon. Det er nettopp det som er tilfellet
her. Både partene i sakene og Stortinget (f.eks. på 510 i Innst. S nr. 301 for
1969/70) synes hele tiden å ha forutsatt at det senere skulle skje en samlet
vurdering av alle skadene, erstatningene ble betegnet som midlertidige, og 6.
september 1974 ble det inngått avtale (kap. II. april f ovenfor) om
fremgangsmåten ved erstatningsrevisjonen. Det er i denne avtalen vi har
hjemmelen for den revisjon som retten nå skal foreta.
I denne forbindelse er det
bemerkelsesverdig at avtalen ikke inneholder noe om hvilket tidspunkt som skal
legges til grunn for verdsettingen. Dette til tross for at særlig NVE hadde
oppfordring til å få med en bestemmelse om dette, siden takrenneoverskjønnet
hadde lagt prisnivået på avhjemlingstiden til grunn og fordi man i mellomtiden
hadde fått en ny lov av 26. januar 1973 om ekspropriasjonserstatning der §11
gir anvisning på et annet utgangspunkt. Det var derfor først og fremst NVE som
burde sørge for å få forholdet avklaret da man i 1974 avtalte den videre
fremgangsmåte.
Hvis man legger prisnivået på
avhjemlingstiden til grunn ved fastsettelsen av erstatningene, kan det spørres
om ikke de saksøkte i dette revisjonsskjønnet kommer heldigere ut enn andre
ekspropriater som må finne seg i revisjon først etter 20 år etter §16 nr. 5.
Til dette er å si at den foreliggende saken er høyst spesiell både ut fra
Stortingets behandling av den og fordi det foreligger en spesialavtale om
revisjon av midlertidige erstatninger.
Rettens konklusjon blir etter dette at
man ved revisjonsskjønnet må legge til grunn prisnivået ved avhjemlingen av
dette overskjønnet.
Retten er klar over at dens standpunkt
her kan synes å avvike fra synspunkter i de høyesterettsdommer som NVE har vist
til. Slik retten tenker seg resultatet anvendt konkret ved omregning av
erstatningene, vil det også avvike fra de noe kategoriske påstandene som
partene har nedlagt om enten å velge 13. desember 1960 eller
avhjemlingstidspunktet. Rettens noe mere nyanserte standpunkt er et alternativ
som partene ikke har vært inne på i prosedyren. Retten finner derfor grunn til
å presisere - at revisjonen gjelder erstatninger som uttrykkelig er blitt
betegnet som midlertidige, og en må forstå både Stortinget og partene slik at
de har vært innstilt på at det senere - dvs. nå - skal fastsettes erstatninger
som er mest mulig riktige og som tilfredsstiller Grunnloven krav om full
erstatning ved ekspropriasjon, og - at både skjønnsforutsetninger og ikke minst
avtalen av 6. september 1974 gir hjemmel for en revisjon.
Det er derfor på det rene at dette
revisjonsskjønnet avviker sterkt fra andre vassdragsskjønn.
Det har vært viktig for retten å finne
fram til erstatninger som er mest mulig riktige, siden det er først nå at
erstatningene blir endelig fastsatt.
Når det gjelder etterbetalinger for tiden
fra 1960 til avhjemlingstidspunktet, har retten lagt følgende vurderinger til
grunn:
Ved å anvende avhjemlingstidspunktet for
verdsettingen, med etterbetaling fra 1960, vil ekspropriatene få full
erstatning for realverdien av tapet i hvert enkelt år, utbetalt uten
inflasjonstap i den forløpne tid.
De midlertidige erstatningene som er
utbetalt, er fastsatt i kronebeløp som dekket de verdsettinger tidligere skjønn
kom fram til pr. 13. desember 1960 og 22. juli 1967. På vanlig måte er
realverdien av disse erstatningsbeløpene senere sunket for hvert år, i takt med
reduksjonen av pengeverdien.
Når det nå i de reviderte
erstatningsbeløp skal gjøres fradrag for de utbetalte midlertidige
erstatningene, vil en komme fram til urimelige resultater dersom det bare
gjøres fradrag for de kronebeløp som er utbetalt, idet disse ved utbetalingstidspunktene
hadde en større realverdi enn de 1983-kronene som erstatningene nå er utmålt i.
En kan f.eks. tenke seg et tilfelle hvor
retten er kommet frem til at verdisettingen av en bestemt skade var riktig
vurdert i 1960, slik at skaden i dag må vurderes på samme måte og til samme
realverdi som dengang. Ekspropriaten har da allerede fått utbetalt full dekning
for tapet det første skadeåret og bare lidt tap ved den etterhvert mere og mere
reduserte verdi av de utbetalte erstatningene i de følgende år. Dersom det i de
nå fastsatte erstatningsbeløpene bare skulle gjøres fradrag for de utbetalte
kronebeløpene, ville erstatningen bli henimot 1,8 ganger det reelle tapet det
første året, og for de følgende årene nærme seg det reelle tapet først frem mot
overskjønnets avhjemlingstidspunkt.
Dette kan rettes ved at de midlertidige
erstatningsbeløpene regnes om til verdier i 1983-kroner, og at det i summen av
de erstatningsbeløpene som nå er fastsatt, gjøres fradrag for summen av disse
korrigerte beløpene.
Ved omregningen bør en anvende
konsumprisindeksene for forfallstidspunktene i de respektive år, idet
konsumprisene også anvendes ved revisjoner av erstatningsbeløp i henhold til
vassdragsloven §16, post 5 sjette ledd jfr. kgl. res. av 4. mai 1979.
De korrigerte avdragsbeløpene fremkommer
ved å multiplisere de utbetalte beløpene med forholdet mellom
avhjemlingstidspunktets og de enkelte forfallstidspunkters konsumprisindekser.
For å lette sammenlikningen mellom de nå
fastsatte og tidligere erstatninger kan angis følgende eksempler:
Konsumprisindeksen for desember 1961 var
33,5 og kan ved avhjemlingstidspunktet antas å bli ca 150. Verdien av et
midlertidig erstatningsbeløp på kr. 100,- forfalt i desember 1961 vil da bli ca
100 x (150/33,5) lik ca kr. 450,- i 1983-kroner.
Ved tilsvarende anvendelse av en antatt
konsumprisindeks på 150 ved avhjemlingstidspunktet vil en erstatning på kr.
1000,- utmålt da svare til 1000 x (32,1/150) lik ca kr. 214,- pr. desember
1960.
Aktuelle konsumprisindekser for desember
måned er ifølge oppgaver fra Statistisk sentralbyrå:
1960 1961 1962 1963 1964 1965 1966 1967 1968
1969
32,1 33,5 35,0 35,6 38,1 39,3 40,9 42,7 44,1
45,4
1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978
1979
51,4 53,9 58,1 62,6 69,1 76,8 82,9 90,5 97,8
102,4
1980 1981
1982
116,4 130,3
145,6
Basis her er 1979=100
Ved å anvende en slik metode som angitt
ovenfor for etterbetalinger for tiden 1960 til skjønnets avhjemling, mener
retten å ha løst den oppgaven revisjonsskjønnet ifølge tidligere refererte
pålegg og avtaler skulle ha også for denne perioden, idet erstatningsbeløpene
tilsvarer de reelle tap retten har funnet at ekspropriatene har hatt.
Metoden får en vesentlig betydning for
vurdering av rentespørsmålet, jfr. avsnitt 15.
Av de erstatningene som blir fastsatt
nedenfor, skal det svares rente fra tiltredelsen og inntil betaling skjer, i
den utstrekning ekspropriatene er påført økonomisk tap ved forsinket betaling.
For revisjonsskjønnet begynner
renteplikten 13. desember 1960 og for Gryttenskjønnet 1. august 1974.
Underskjønnet (s. 60) har satt rentefoten
til henholdsvis 6% og 7,5%.
Overskjønnsretten bemerker at renten skal
dekke det tapet som ekspropriatene har ved at de mottar en forsinket ytelse.
Dette er en annen form for rente enn den som fastsettes i dommer i gjeldsforhold
(morarenten).
Den alminnelige markedsrenten har steget
i de aktuelle tidsrommene. Det er ikke grunn til å fastsette en opptrappende
rente - den bør avgjøres i form av et gjennomsnitt.
Når det gjelder Gryttenskjønnet,
fastsatte denne rett i overskjønn fra Romsdalen og Isfjorden, avhjemlet 21.
april 1978, en gjennomsnittsrente på 7,5% (s. 139). Rentefoten har senere
beveget seg ytterligere. I den foreliggende sak finnes rentefoten passende å
kunne settes til 10% p.a.
For revisjonsskjønnet viser retten til
bemerkningene ovenfor om tidspunktet for verdsettingen og om indeksregulert
omregning av utbetalte erstatninger tilbake til 1960. Rentefoten i
revisjonsskjønnet må bli lav.
Rentefoten for revisjonsskjønnet
fastsettes etter dette til 2% p.a.
Denne renten blir å beregne for hvert år
av differansen mellom den årlige erstatning som nå blir fastsatt og den
tidligere fastsatte og utbetalte erstatning som for hvert år omregnes til
1983-kroner.
For begge rentesatsene som er avgjort ovenfor
skal det også tillegges rentesrente. - - -
Takstnr. 557.
Gnr. 81 bnr. 2, Elverhøy og bnr. 3, Finset.
Eier Kristian N. Finset.
Prosessfullmektig: H.r.advokat Hustad.
Påstand om erstatning for grunnvannskade
p.g.a. den første reguleringen, med et lite tillegg p.g.a. takrennereguleringen.
Under dette takstnummer vurderes
teig 181 på Auras h. side, ovenfor
bygningene,
teig 183 på v. side ved Elverhøy,
teig 179 på h. side nedenfor bygningene,
teig 178 lengre nede på h. side av Aura.
Tidligere avgjørelser:
I underskjønn Aura I ble alle
erstatningskrav avslått, bortsett fra spørsmålet om en «nyelv». Retten viste
(s. 15-16) til at all vannrett var frasolgt eiendommen i 1906 og til
overenskomst av 16. april 1937 mellom A/S Aura og grunneieren. Retten sa seg
enig med NVE’s advokat i at A/S Aura hadde oppfylt sin del av overenskomsten,
og dermed var ethvert krav fra eieren i anledning av Auraoverføringen bortfalt.
Overskjønn Aura I ga erstatning for
«nyelv», men avslo andre krav, bl.a. for grunnvannsvirkningen. Overskjønnsretten
sa seg enig i underskjønnets begrunnelse (s. 13).
I underskjønn Aura II ble det tilkjent
engangserstatninger med tilsammen kr. 16000,- for grunnavståelser og anleggs-
og rasskader.
Dette takstnr. var ikke med i overskjønn
Aura II.
Gryttenunderskjønnet, som nå overprøves,
har funnet at «det er ingen erstatningsposter fra tidligere skjønn som er
gjenstand for revisjon», og «Gryttenreguleringen finnes ikke å medføre tap som
ikke er dekket ved tidligere erstatninger» (s. 73).
Denne overskjønnsrett bemerker at
eiendommen ikke er berørt av Gryttenreguleringen. Både i Aura I- og Aura
II-skjønnene var det lagt ned påstand om erstatning for endrede
grunnvannsforhold eller for «uttørking», men disse påstandene ble ikke tatt
tilfølge.
Overskjønnsrettens flertall,
skjønnsmennene, finner at det er grunn til å anta at spesielt teig 181 har fått
skadevirkninger som følge av senket grunnvannstand på grunn av reguleringen
Aura I. Høyesterett har ( Rt-1961-1282 påside 1286) sluttet seg til den betraktning
at det ikke foreligger «noen rimelig grunn til å anta at en alminnelig
fornuftig jordbruker i Eikesdal på det tidspunkt kontraktene ble skrevet, kunne
være oppmerksom på den virkning en regulering av Auravassdraget kunne få for de
tilstøtende jordarealers vannforsyning og fruktbarhet». På denne bakgrunn
finner flertallet at det ikke kan være tilstrekkelig grunn til å behandle dette
takstnummer på en spesiell måte ved å nekte grunnvannserstatning så lenge
årsakssammenhengen er på det rene.
Grunnvannserstatning i revisjonsskjønnet
fastsettes til kr. 500,- pr. år til og med 1979.
Mindretallet, rettens formann, bemerker:
Ved Høyesteretts
dom av 2. desember 1961 ( Rt-1961-1282)ble det avgjort at en rekke grunneiere i
Eikesdalen hadde i behold sitt krav på erstatning for grunnvannskade selv om de
hadde solgt sine fallrettigheter på et tidligere tidspunkt. T. nr. 557 var ikke
part i denne saken. Dette takstnummer står i en særstilling. Bnr. 2 og
vannrettighetene under bnr. 3 ble solgt i 1906. Det var uenighet mellom
grunneieren og A/S Aura om omfanget av overdragelsene, og 16. april 1937 ble
det inngått en overenskomst. Det vises til rettsbok for underskjønn Aura I 15
f. Bnr. 2 ble ført tilbake til grunneieren uten vannrettigheter, og A/S Aura
betalte kr. 50000,-. Grunneieren erklærte samtidig at han ikke hadde noe
ytterligere krav på A/S Aura, bortsett fra mulig skade på eiendommen ved
kraftverkets fremtidige virksomhet. En finner etter dette at det ikke nå kan
reises krav mot NVE for mulig grunnvannskade. Kravet er avskåret ved
overdragelsen i 1906 og ved overenskomsten i 1937, og spørsmålet kan ikke
avgjøres i dette revisjonsskjønnet. - - -