Nortraship-saken
Dommerne: Holmboe, Heiberg, Kst. dommer
sorenskriver Gulbrand Jensen, Nygaard og justitiarius Grette.
Dommer
Holmboe: Ved beslutning av 6. desember 1948 samtykket Stortinget i at « de
midler som under krigen ble innbetalt av The British Ministry of Shipping
(British Ministry of War Transport) til et fond for norske sjømenn og som i dag
utgjør ca. kr. 43 700 000,00 blir overført til et eget rettssubjekt - Nortraships
Sjømannsfond - som vil bli opprettet stort sett i samhøve med retningslinjene i
Industri-, håndverk- og skipsfartsdepartementets tilråding av 30. januar 1948
og de merknader som finans- og tollkomiteens flertall har gjort ». Fondet er
senere blitt opprettet, og skal ifølge vedtektene brukes til å yte stønad til
norske statsborgere som seilte utenfor landet i krigsårene og deres etterlatte
etter nærmere fastsatte regler. Av vedtektene fremgår det at hensikten er at
fondet i sin helhet, kapital og renter, skal gå med til det nevnte formål.
Skulle allikevel noe være tilbake når formålet er oppfylt, kan det brukes til
andre formål til beste for sjømannsstanden.
Før saken kom til behandling i Stortinget, hadde de ankende parter reist
nærværende sak mot Staten for å få fastslått at Staten var forpliktet til å
dele ut fondets midler til de sjømenn som hadde seilt ute under krigen.
Vedkommende stortingskomite overveide av den grunn om det ville være riktig å
fremme saken, men kom til at dette burde gjøres uten at den tok standpunkt til
spørsmålets rettslige side (Innst. S.nr. 251-1948 587). Under behandlingen i
Stortinget uttalte komiteens ordfører: « Skulle for øvrig rettsavgjørelsen i
sin tid mot formodning gå imot staten, må forutsetningen være at det som i
mellomtiden måtte være utbetalt, betales tilbake til fondet av staten. »
Ved Oslo byretts dom av 19. september 1951, avsagt av tre rettskyndige dommere,
ble Staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Saksøkerne har
påanket dommen, og med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg er anken brakt
direkte inn for Høyesterett. Her har de ankende parter nedlagt denne påstand:
1. ”Det fastslås like overfor Staten at
de beløp som Ministry of Shipping og Ministry of War Transport på basis av
avtalen mellom Skipsfartsdirektør Lorentzen og Sir Cyril
Side 190
Hurcomb av 21. og 22. juni 1940 har
innbetalt til Nortraship er kompensasjon til de seilende norske sjøfolk for
reduksjon av krigsrisikotillegg ved tariffen av 5. juni 1940 i sin helhet, for
så vidt noe av de innbetalte beløp ikke med rette er blitt utbetalt av de til
kompensasjonen innbetalte og av Nortraship avsatte beløp («tilleggskrigsbonus»)
og tilkommer og tilhører de nevnte sjøfolk som har seilt ute i de krigsfarlige
farvann fra 1. juli 1940 til krigens slutt.
2. Saksøkte tilpliktes å levere et
spesifisert regnskap over Nortraships konto for de nevnte avsatte midler
således at inn- og utbetalinger og deres berettigelse kan kontrolleres samt å
gi en oppstilling over alle i krigssonene seilende sjøfolks fartstid fra 1.
juli 1940 til krigens opphør.
3. Saksøkte tilpliktes å betale
saksøkerne saksomkostninger for byretten og Høyesterett.”
Staten har nedlagt påstand om at byrettens dom stadfestes, dog således at de
ankende parter ilegges saksomkostninger for byrett og for Høyesterett.
For Høyesterett er fremlagt stenografiske referater av de parts- og
vitneforklaringer som ble avgitt for byretten, og dessuten enkelte nye
dokumenter, hvorav jeg nevner to skriv fra det britiske Ministry of Transport
av 12. juni 1953 til henholdsvis regjeringsadvokaten og de ankende parters
prosessfullmektig, foranlediget ved skriftlige henvendelser fra disse. Jeg
kommer tilbake til disse dokumenter i den utstrekning jeg får bruk for dem, men
nevner allerede her at ministeriet i sitt brev til advokat Hjort avslår å svare
på et spørsmål om den britiske regjering vil « kunne hevde at det er i strid
med eventuelle forutsetninger for de engelske innbetalinger til Nortraship om
de gjenstående midler blir utdelt til de norske sjøfolk som seilte i alliert
fart under krigen og deres pårørende og etterlatte på grunnlag av vedkommende
sjømenns fartstid under krigen », fordi dette er et rettsspørsmål. Derimot gir
ministeriet på et annet spørsmål følgende svar: « Anvendelsen av disse midlene
(these funds) har ministeriet alltid ansett for å være et rent indre norsk
anliggende.» Jeg nevner dette, fordi det så vel under sakens behandling i
administrasjonen og i Stortinget, som under prosedyren for byrett og
Høyesterett, har vært gjort gjeldende fra Statens side at det ville være et
brudd på Statens forpliktelser overfor de britiske myndigheter om den nå delte
midlene ut. Selv om den nevnte uttalelse fra Ministry of Transport ikke
fremtrer som noen dispositiv erklæring, synes den å vise at de britiske
myndigheter ikke er interesserte i hvorledes midlene nå brukes. Jeg bemerker
for øvrig at byretten i sin domsbegrunnelse ikke synes å ha lagt noen vekt på
det nevnte argument.
De
nye dokumenter har ikke brakt saken i noen vesentlig endret stilling, og jeg
kan med hensyn til saksforholdet og
partenes prosedyre henvise til den
utførlige fremstilling i byrettens domsgrunner.
Før jeg går over til å drøfte saken, finner jeg å burde presisere hva tvisten
gjelder. Den gjelder ikke spørsmålet om hvorvidt Staten er bundet til å bruke
de omhandlede midler til beste for de sjøfolk som seilte ute under krigen, idet
det er på det rene at pengene vil bli anvendt til fordel for disse og deres
etterlatte. Det som det tvistes om, er hvorvidt det er adgang til innenfor
denne ramme å disponere midlene under hensyntagen til trang, eller om de
enkelte sjømenn har et rettskrav på å få sin forholdsmessige andel av midlene
utbetalt.
Under prosedyren har det vært reist spørsmål om ikke de betraktninger som
ligger til grunn for de ankende parters påstand, må føre til at hver enkelt av
de ca. 16 000 uteseilende sjømenn og deres etterlatte har et ubetinget krav på
sin andel av midlene utregnet etter fartstid under krigen - det vil i
gjennomsnitt bli ca. kr. 2 500,00 på hver, mer for noen, mindre for andre -
således at det ikke uten enstemmighet blir adgang til å tilgodese enker og barn
etter dem som omkom etter en kort fartstid. De ankende parter hevder at det vil
være adgang til å ta slike hensyn, og har for byretten fremlagt et forslag til
fordelingsregler, som de mener vil bli vedtatt hvis saken vinnes, og som
inneholder den bestemmelse at fartstiden for dem som er døde eller blitt
hindret i å seile ved krigsbegivenhet, skal regnes frem til krigens slutt. Om
gjennomførbarheten av en slik bestemmelse, dersom de ankende parter skulle få
medhold, behøver jeg etter det resultat jeg kommer til, ikke å uttale meg.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige tiltre
dens begrunnelse. Foranlediget ved prosedyren for Høyesterett finner jeg imidlertid
å burde gå noe utførligere inn på de ankende parters argumentasjon.
De
bygger prinsipalt sin påstand på at det ved avslutningen av tariffavtalen av 5.
juni 1940, hvorved satsene for krigstilleggene ble vesentlig redusert, skal ha
vært en for Nortraship bindende forutsetning at sjøfolkene etter krigen skulle
få etterbetaling av de midler som det britiske Ministry of Shipping - som jeg
heretter omtaler som BMS - innbetalte til Nortraship som tilleggs-krigsbonus.
At der skal være gitt tilsagn om, eller forutsatt, en etterbetaling uavhengig
av innbetalingene fra BMS, er ikke påstått.
Jeg finner intet holdepunkt for å anta at noen slik forutsetning var til stede.
Vitnet Thor Sønsteby, som på det tidspunkt var leder av den norske sjømannsorganisasjon
i Storbritannia, og som førte tarifforhandlingene på sjøfolkenes vegne,
benekter det bestemt. Han hadde bare et ufullkomment kjennskap til den
bestående avtale mellom rederne og BMS - « Scheme-avtalen » av november 1939 -
som forpliktet BMS til å betale til rederne (senere Nortraship) de krigstillegg
som etter de til enhver tid gjeldende
tariffer måtte betales til sjømennene og som altså ville medføre at den nå
gjennomførte reduksjon av tilleggene kom BMS til gode. Noen ny avtale kjente
han ikke til. Ingvald Haugen, forbundets formann, som kom til London 11. juni,
fikk straks meddelelse av Sønsteby om den nye tariff, men det ble ikke nevnt
noe om noen tilleggsavtale, hva der etter Haugens mening måtte være gjort
dersom en slik var sluttet. De to britiske representanter som under
tarifforhandlingene representerte kapteiner, styrmenn og maskinister, kunne
etter sakens natur ikke ha noe kjennskap til en underhåndsavtale som ga tilsagn
om høyere krigstillegg enn tariffen bestemte - det var jo nettopp av hensyn til
de britiske sjøfolk at reduksjonen fant sted. Det er da heller ikke påstått av
de ankende parter at de hadde noe kjennskap til saken.
Som grunnlag for sin påstand om at det skal ha foreligget en forutsetning som
nevnt, anfører de ankende parter først og fremst at det ville være lite
tenkelig at sjømennene skulle gå med på en så vesentlig reduksjon som det her
var tale om, uten å oppnå kompensasjon. Dette argument er etter min mening ikke
holdbart. Det er opplyst av Ingvald Haugen at det allerede før Norge kom med i
krigen, hadde vakt sterk kritikk fra de britiske sjøfolk at norske sjøfolk
hadde så meget høyere godtgjørelse enn de krigførende lands. Da
Sjømannsforbundet etter okkupasjonen av Norge flyttet sitt sete til London, ble
det reist sterke krav, ikke bare fra de britiske myndigheter (Ministry of
Shipping), men også fra den britiske sjømannsorganisasjon om at norske sjøfolks
krigstillegg skulle bringes ned på like linje med de britiskes og de øvrige
alliertes. Norsk Sjømannsforbunds leder i London, Thor Sønsteby, fikk etter hva
han forklarer henvendelser herom fra formannen i det britiske sjømannsforbund,
Jahrman, og fra representanten for den Internasjonale Transportarbeider
Federation, Oldenbrook, og kom under et meget sterkt press fra de britiske
organisasjoner. Det må jo også erkjennes at denne reaksjon fra britiske sjøfolk
var naturlig - det var erklært lønnsstopp i Storbritannia, og det synes
innlysende at det ville vekke misnøye og uro på arbeidsmarkedet om de norske
sjømenn etter at Norge var kommet med i krigen, fortsatt skulle være vesentlig
bedre stillet enn de øvrige. At de norske sjømenn under disse omstendigheter
gikk med på lønnsreduksjonen har intet påfallende ved seg, særlig når man tar
hensyn til den stemning som krigsbegivenhetene i Norge hadde vakt. Skipsreder
Lorentzen uttaler derom i sin vitneforklaring for byretten: « De norske
mannskaper var, da jeg kom over til England, besjelet av ønsket om å gjøre alt
hva de kunne for å vinne tilbake landet. Det var en kampånd, en innstilling som
var beundringsverdig. Følgen var da også at da spørsmålet om regulering av
bonusen kom opp, så var der ikke noen protester fra
Side 193
mannskapene om det spørsmål, det gikk
svært greitt igjennom.» Jeg nevner i denne forbindelse også at samtidig som
satsene for krigstillegg ble vesentlig redusert, ble den tidligere bestemmelse
om spesielle faresoner opphevet, således at krigstillegg nå tilkom alle sjømenn
i uteflåten.
Det er fremholdt fra de ankende parters side at det neppe kan ha vært lagt så
stor vekt på pariteten mellom norske og britiske sjøfolk, fordi den meget snart
ble oppgitt, idet de norske sjøfolk allerede i september fikk forhøyede
krigstillegg. Jeg kan imidlertid ikke tvile på riktigheten av det som er
forklart av en rekke vitner, at man i London i juni fant det umulig å komme
forbi paritetskravet.
Jeg finner det også i og for seg usannsynlig at en slik forutsetning kan ha
vært til stede. Hensikten med tariffrevisjonen var jo, som allerede nevnt, å
bringe de norske sjøfolk på linje med de britiske. Jeg finner det da for det
første lite tenkelig at BMS skulle ville gå med på en ordning som ville gjøre
den nye tariff til en skinnavtale, for å kaste blår i øynene på de britiske
sjøfolk. Jeg finner det videre lite tenkelig at Nortraship skulle ha villet gå
med på en slik ordning. Og jeg finner det sluttelig lite tenkelig at den norske
forhandler, Sønsteby, bak sine medforhandleres rygg skulle gå inn for en
ordning som tilsiktet å føre de britiske arbeiderorganisasjoner bak lyset.
Endelig skal jeg nevne at tarifforslaget ble vedtatt av de norske
sjømannsorganisasjoner i Storbritannia. At disses medlemmer skulle ha hatt en
forutsetning som nevnt, er det ikke noe grunnlag for å anta. Jeg må dog tilføye
at det i en skrivelse fra sjømannsorganisasjonene av 21. september 1943 uttales
bl.a. følgende angående revisjonen av tariffavtalen av 5. juni 1940: «
Sjømannsorganisasjonene aksepterte ordningen, vel vitende om at «
fraktordningen » med det britiske Ministry of Shipping fremdeles sto ved makt,
og at denne inneholdt bestemmelse om at British Ministry of Shipping, i tillegg
til de omforenede fraktsatser skulle betale de krigstillegg som rederne ved
tariffavtaler med de norske sjømenn til enhver tid måtte bli enige om.» Og i
skrivelse fra organisasjonene av 20. september 1944 sies det: « Det er ikke noe
sted sagt fra at de tariffforhandlinger som gikk forut for ordningen med BMS, i
virkeligheten gjennomførte en revisjon i de krigsrisikoavtaler, som var opprettet
før Norge kom inn i krigen. - - Selv om vi høyst nødtvunget gikk med på en
reduksjon av det kontante krigsrisikotillegg i hyrene fra 1. juli 1940, har vi
ikke dermed fraskrevet oss våre regulære rettigheter som part i
overenskomsten.» Disse brev til det norske skipsfartsdepartement hadde, som
innholdet viser, og som også Ingvald Haugen forklarer, til hensikt å « presse
departementet »; man var misfornøyd med at sjømannsorganisasjonene ble holdt
utenfor fondets affærer, og var engstelig for at det skulle bli inndradd
Side 194
i statskassen. Uttalelsene er temmelig
uklare, men det avgjørende er etter min mening at de nevnte skrivelser, som jeg
senere kommer tilbake til, klart viser at det som sjømannsorganisasjonene
hevder, er at tilleggsbeløpene skulle brukes til et fond til beste for sjøfolk.
Som et bevis for at tariffavtalen og avtalen mellom Nortraship og BMS av
20.-22. juni har vært koplet sammen, har de ankende parter påberopt seg
følgende uttalelse i Nortraships brev til BMS av 21. juni 1940: « Jeg brukte
min myndighet (« power ») til å imøtekomme Deres anmodning om å få redusert den
bonus som de norske sjøfolk hadde krav på etter langvarige forhandlinger mellem
Det norske Rederforbund og Sjømannsforbundet, og det var fra Ministry of Shipping's
side det ble sagt, da våre forhandlinger begynte, at denne ordning ikke skulle
innebære noen økonomisk fordel for the Ministry of Shipping på bekostning av de
norske sjøfolk.» Jeg finner det klart at tariffavtalen her er trukket inn alene
som et argument i forhandlingene med BMS, og at det ikke deri kan legges at
Nortraship overfor sjøfolkene har koplet disse ting sammen.
Jeg finner det etter dette godtgjort at det ikke eksisterte noen slik
forutsetning som nevnt da tariffavtalen ble inngått. Jeg behøver da ikke å gå
inn på det spørsmål som har vært en del fremme under prosedyren, om man den
gang tariffavtalen ble undertegnet, overhodet kunne regne med disse
innbetalinger fra BMS. Avtalen om innbetalingene ble først inngått den 20.-22.
juni, vel 14 dager etter tariffavtalen. Det foreligger enkelte uttalelser som
kan tyde på at saken har vært drøftet mellom Nortraship og BMS på et tidligere
tidspunkt, og prinsipiell enighet oppnådd. På den annen side har Lorentzen og
Hysing-Olsen som vitner bestemt hevdet at forhandlingene herom først ble
opptatt i tiden etter 5. juni. Jeg anser det under enhver omstendighet på det
rene at selv om Nortraships folk allerede før 5. juni skulle ha regnet med
disse innbetalinger, så har dette ikke vært trukket inn i tarifforhandlingene.
De
ankende parter har også påberopt seg enkelte uttalelser fra myndighetene etter
avslutningen av tariffavtalen. Det gjelder først en meddelelse fra
skipsfartsdirektøren av august 1940 (Meddelelse nr. 1). Meddelelsen, som tar
sikte på å innskjerpe nødvendigheten av at sjøfolkene går ut, inneholder bl.a.
følgende uttalelse: « De skal blant annet være oppmerksom på at den norske
regjering gjennom The Norwegian Shipping and Trade Mission forbeholder av
skipsfartens inntekter et meget betydelig Sjømannsfond, uavhengig av
sjøfolkenes eget Hjelpefond for Norge. Dette sjømannsfond blir forvaltet av et
styre hvor regjeringen, sjøfolkene og rederiene er fyldig representert. Når
krigen engang er slutt, vil betydelige utbetalinger bli gjort av dette
Sjømannsfondet til sjøfolk og etterlatte av
Side 195
sjøfolk som satte livet i fare for vårt
land og vår sak ved fart gjennom faresonene.» Videre et telegram fra Nortraship
av 9. august 1940 som ble sendt kapteinen på et skip hvis mannskap nektet å
seile, og hvor det bl.a. sies: « Mannskapet bør gjøres kjent med at Den norske
regjering gjennom Nortraship reserverer et betydelig Sjømannsfond av skipenes
inntekter. Av dette fond vil betydelige utbetalinger etter krigen bli gjort til
sjømenn og pårørende som risikerte livet for sitt land og den felles sak ved å
seile i faresonene.» Selv om disse uttalelser nok kunne vekke visse
forventninger hos sjømennene, kan man ikke slutte av dem at Staten har påtatt
seg en rettsplikt til å fordele det omskrevne fond på samtlige sjømenn som
seilte ute under krigen. Ordlyden er helt forenelig med den bruk som nå er
gjort av fondet.
Når de ankende parter således etter min mening ikke kan støtte sin påstand på
noe uttrykkelig eller stilltiende tilsagn fra myndighetenes side overfor
sjømennene, vil det avgjørende spørsmål bli om den kan bygges umiddelbart på
selve den avtale som ble inngått 20.-22. juni 1940 mellom Nortraship og BMS.
Jeg mener at dette spørsmål også må besvares benektende. Hovedinnholdet av
avtalen er i BMS' brev av 20. juni formulert slik: « Denne krigsbonus (dvs. den
som ble fastsatt ved de nye tariffer) skal være for befrakternes regning; men i
tillegg til dette ble vi enige om at befrakterne skulle betale en passende sum
som skal representere en del av forskjellen mellom de gamle og nye satser for
bonusen, og denne tilleggssum skal av Nortraship krediteres et fond til beste
for sjøfolk etter krigen.» Jeg kan ikke se at dette kan leses på mer enn én
måte. At det norske uttrykk « et fond » i denne forbindelse skulle ha en annen
betydning enn den engelske originals « a fund » er etter min mening ikke
riktig. Begge uttrykk betegner generelt en sum avsatt til et bestemt formål. Om
fondet har eget styre - altså er organisert som en stiftelse - eller alene
eksisterer som en konto i Nortraships eller senere Statens bøker, er likegyldig
i den sammenheng hvori uttrykket her er brukt. Det er etter det siterte klart
at det tales om et beløp som Nortraship skulle bruke til beste for sjøfolk
etter krigen, og det er jo som foran påvist det som er gjort.
I
sitt svarbrev til BMS av 21. juni foreslår Nortraship at tilleggsbetalingen
skal beregnes med 1 sh. pr. tonn pr. måned. BMS godtar i brev av samme dag
denne beregningsmåte - som også var den som faktisk ble brukt - men foretrekker
at betalingen skal benevnes som ekstra betaling pr. mann pr. måned. At denne
benevnelse ble foretrukket, forklares ved at en avgift pr. tonn ville se ut som
et frakttillegg, og BMS ville unngå å gi det utseende av at det betalte høyere
frakter til Norge enn til andre allierte.
Videre har de ankende parter festet seg ved at det i avtalen sies at det her er
tale om en « ex gratia » betaling, og at
Side 196
den er betegnet som «
tilleggskrigsbonus », Jeg kan ikke legge mer i dette enn en angivelse av det
resonnement hvorved partene - Nortraship og BMS - er kommet frem til
resultatet. Man må ved fortolkningen av uttrykkene i denne korrespondanse ha
for øye at det er brev som er vekslet mellom Nortraship og BMS, og som ikke er
beregnet på å forelegges, og ikke har vært forelagt, for sjømennene. De
korresponderende parter har vært fullt klar over hva uttrykkene betydde, og det
har heller ikke senere vært noen tvil om det. Jeg nevner her at det for
Høyesterett er opplyst at BMS i et brev til Nortraship av 4. august 1940 bl.a.
uttalte at « dette tilleggsbeløp - - - ikke er et formelt tillegg til
krigsbonus, men en særordning mellom dette ministerium og Nortraship », og
videre « at denne ekstrabetaling skal finne sted direkte til Nortraship som vil
oppbevare beløpet i et fond til fordel for norske sjømenn etter krigen, og at
ordningen skal betraktes som et privat anliggende - - - mellom Nortraship og
dette ministerium, og ikke skal offentliggjøres ».
Det har overhodet ikke på noe tidspunkt vært tale om annet enn et fond til
beste for norske sjømenn. Slik omtales midlene i en P. M. fra skipsreder
Hysing-Olsen av 12. oktober 1940, slik omtales det i de foran nevnte
meddelelser fra skipsfartsdirektøren, og slik er de også blitt betegnet i de
kongelige resolusjoner av 15. november 1940 og av 15. desember 1944, som jeg
kommer tilbake til senere.
Også sjømannsorganisasjonene har oppfattet forholdet slik at det her er tale om
et fond til beste for norske sjømenn. I den før nevnte skrivelse av 21.
september 1943 uttaler således de fire norske sjømannsorganisasjoner i
Storbritannia bl.a. at « Ministry of Shipping - - - erklærte seg villig til
fortsatt å utbetale i overensstemmelse med de avtaler som besto før Norge kom med
i krigen, dog således at de til Nortraship innbetalte beløp som var utover det
Nortraship fra 1. juli 1940 utbetalte sjømennene etter de nyreviderte
krigstilleggsavtaler, skulle avsettes til et fond som kom sjøfolkene til gode
etter krigen, og dermed oppsto det man kjenner under navnet: « Nortraships
hemmelige fond » ». Og skrivelsen konkluderte med et forslag om « at
Nortraships hemmelige fond blir konstituert som Norges Sjømannsfond ». Det er
dette forslag som organisasjonene behandler også i sitt brev av 20. september
1944. Foranlediget ved det siste brev ble det den 17. oktober 1944 holdt et
møte i det norske skipsfartsdepartement mellom statsråd Sunde og representanter
for organisasjonene. Der ble behandlet departementets utkast til foredrag
angående den kongelige resolusjon av 15. desember 1944, og etter at
organisasjonene hadde fått svar på de spørsmål som ble stilt, hadde de ifølge
departementets brev til organisasjonene av 18. november bare to
detaljinnvendinger å gjøre. Også den senere behandling av saken, opprettelsen
av fondet og utarbeidelsen av dets
Side 197
statutter, er foregått under
medvirkning av organisasjonene og med deres tilslutning, og i fondets styre er
organisasjonene representert.
Som foran nevnt ble det snart etter tariffavtalen av juni 1940 nødvendig å gå
til forhøyelse av krigstilleggene, og disse ble også forhøyet flere ganger
senere under krigen. Ved kgl. res. av 15. november 1940 ble det truffet
bestemmelse om at innbetalingene fra BMS inntil videre skulle innbetales til
Nortraship og inngå på en særskilt konto i dettes regnskap, og at
Forsyningsdepartementet fikk fullmakt til å disponere over midlene
overensstemmende med de retningslinjer som var angitt i departementets
foredrag. I dette foredrag uttaltes at det var rimelig å bruke innbetalingene
til dekning av de nye krigstillegg, og videre: « Forsyningsdepartementet finner
f. t. ikke å burde foreslå at det opprettes et fond av de midler som kommer inn
eller som blir til overs etterat ovennevnte tillegg er betalt. Det mest
praktiske vil være at midlene inntil videre innbetales til Nortraship og inngår
på en særskilt konto i Nortraships regnskaper, og at Forsyningsdepartementet
gis fullmakt til å bruke midlene til dekning av tillegg som ovenfor nevnt og
til andre formål som direkte eller indirekte kommer de sjømenn til gode som
seiler i de farlige soner. De formål midlene skal brukes til må dog være av en
sådan beskaffenhet at det ikke er naturlig at de blir ivaretatt på en annen
måte, f. eks. ved tillegg i lønn på grunn av forhøyede leveomkostninger.» Ved
kgl. res. av 15. desember 1944 fikk man mer detaljerte regler om dette, idet
det ble bestemt at man av innbetalingene bare skulle dekke de økte krigstillegg
som betaltes til mannskaper på skip som seilte for BMS. Ved denne resolusjon
ble også et annet forhold regulert: de innbetalinger av 3 sh. pr. tonn pr.
kvartal som BMS hadde forpliktet seg til, var ved en senere avtale mellom den
norske og den britiske regjering avløst av en lumpsum-innbetaling, som dekket
flere poster. Det ble nå fastsatt at av denne lumpsum skulle fremdeles 3 sh.
pr. tonn pr. kvartal gå til Sjømannsfondet.
Dette at innbetalingene ble anvendt til dekning av forhøyede krigstillegg, var
godkjent av BMS og av sjømannsorganisasjonene. Denne anvendelse viser etter de
ankende parters mening at midlene ikke var oppfattet som et fond til beste for
sjøfolk i alminnelighet, men som midler tilhørende dem som seilte under krigen.
Jeg kan ikke se det slik. Etter hele grunnlaget for avtalen om innbetalingene
er det klart at BMS ikke ville betale de økte krigstillegg, og like klart er
det at disse ikke burde bæres av Nortraship, som ifølge den opprinnelige «
Scheme-avtale » hadde krav på å få tilleggene dekket av BMS. Det var i full
overensstemmelse med fondets tilblivelseshistorie at bare differansen mellom de
opprinnelige krigstillegg og de tillegg som til enhver tid ble utbetalt, kom
fondet til gode.
Side 198
Endelig har de ankende parter påberopt seg at det ved forskjellige anledninger,
før og etter krigens slutt, og fra forskjellig hold, er brukt uttrykk som at
disse midler var « sjøfolkenes eiendom » o. l. Alle de som har brukt denne
uttrykksmåte, har imidlertid vært klar over at det her dreiet seg om et fond
til beste for sjømennene. At det er sjømennene som stand det her er tale om,
kommer klart frem i følgende uttalelse i det før nevnte brev fra
sjømannsorganisasjonene av 21. september 1943: « Hele fondets kapital, hva den
enn måtte bli når det endelige oppgjør foreligger, er faktisk tilbakeholdte
lønninger på sjøfolkenes konto og ingen skal derfor være i stand til å påstå at
ikke sjømennene på den måten selv har kontribuert til et verdig fond for
fremtiden, og ennå for etterslekten. »
Jeg har således ikke funnet noe rettslig grunnlag for de ankende parters krav,
og må derfor stemme for at byrettens dom stadfestes.
Staten har påstått seg tilkjent omkostninger så vel for byrett som for
Høyesterett. Herom skal jeg bemerke: Slik som saken foreligger utredet for
domstolene, kan jeg ikke finne avgjørelsen tvilsom. Jeg kan heller ikke se at
de ankende parter, når saken er klarlagt, kan påberope seg at resultatet er
urimelig overfor dem og deres oppdragsgivere. Det dreier seg her om midler som
ved de norske myndigheters initiativ er brakt til veie til beste for de
uteseilende sjømenn, og som myndighetene lojalt, og etter omhyggelig
forberedelse, i full forståelse med sjømannsorganisasjonene, har anvendt til
dette formål. Når jeg allikevel finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes,
hverken for byrett eller for Høyesterett, er det på grunn av sakens særegne
art. Den hemmelighetsfullhet som under hele krigen omga, og måtte omgi, dette
fond, i forbindelse med de antydninger som slapp ut - jeg nevner meddelelsen
fra skipsfartsdirektoratet av august 1940 og uttalelser i
sjømannsorganisasjonenes brev av 21. september 1943 - har gitt anledning til en
ryktedannelse, som etter hvert har skrudd de uteseilende sjømenns forventninger
høyt opp. Den strid som etter krigens opphør er blitt ført om denne sak, har
fra begge sider vært preget av atskillig bitterhet, hva bl.a. stortingsdebatten
6. desember 1948 (Stortingsforhandlinger B. 2409-2441) gir vitnesbyrd om.
Dertil kommer at de ankende parter representerer et stort antall sjømenn - det
oppgis ca. 11 000 - som seiler på alle hav, slik at en orientering i høy grad
er vanskeliggjort. Under disse omstendigheter står det for meg slik at det var
nødvendig - eller iallfall i høy grad i offentlig interesse - at saken ble ført
frem for domstolene til siste instans. Jeg finner at dette er slike særlige
omstendigheter som bør frita de ankende parter fra å erstatte Staten dens
omkostninger også for Høyesterett.
Side 199
Jeg stemmer for denne
dom:
Byrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer
Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer sorenskriver Gulbrand Jensen, dommer Nygaard og justitiarius
Grette: Likeså.
Av
byrettens dom (dommerne Moltke Spilleth, Jens Trampe Broch og Knut Glad):
Saksøkerne er medlemmer av en komité - « Nortraships Hemmelige Fonds
Aksjonskomité » - som iflg. opplysningene har fullmakter fra ca. 11 000 norske
sjøfolk til anlegg av nærværende sak. Saken gjelder sjøfolkenes krav overfor
Staten om å få fastslått at midlene i « Nortraships Hemmelige Fond » tilkommer
og tilhører de norske sjøfolk som seilte ute i krigsfarlige farvann under siste
krig. - - -
Sakens sammenheng er i det vesentlige følgende:
Den 11. november 1939 ble det inngått en avtale - « Schemeavtalen » - mellom
British Ministry of Shipping og Norges Rederforbund, hvoretter Rederforbundet
pliktet å stille en viss tonnasje til disposisjon for Ministry of Shipping.
(bil. 1 til dok. 11). Iflg. avtalens generelle bestemmelser skulle befrakteren
bl.a. være ansvarlig for betaling av krigsbonus til mannskapene i
overensstemmelse med de regler som var fastsatt i avtalene mellom Norges
Rederforbund og skipsoffiserenes, maskinistenes og sjøfolkenes forbund i Norge.
Forholdet mellom Rederforbundet og sjømannsorganisasjonene var regulert ved
tariffavtaler. Av en fremlagt utskrift av beretning fra Norsk Sjømannsforbund
for årene 193943 (bilag 5 til dok. 11) fremgår det, at tariffavtalene ble
revidert ved en avtale som trådte i kraft fra 1. februar 1940 og gjaldt
hyretillegg. Denne avtale kunne sies opp av partene med 2 måneders varsel. Ved
overenskomst av 3. april 1940 mellom Norges Rederforbund og Linjerederienes
Arbeidsgiverforening på den ene side og Norsk Sjømannsforbund på den annen side
ble det foretatt en revisjon av krigsrisikotilleggene, hvoretter det utover de
i ordinære overenskomster fastsatte hyrer skulle betales krigsrisikotillegg med
opptil 300 % for forskjellige nærmere angitte fartssoner. Den gjensidige
oppsigelsesfrist var her én måned.
De
Norge kom med i krigen rekvirerte den norske regjering alle skip utenfor
okkupert område og etablerte « The Norwegian Shipping and Trade Mission » - «
Nortraship » - som på Statens vegne disponerte hele den rekvirerte flåte.
Straks Nortraship hadde etablert seg i London fremsatte British Ministry of
Shipping krav om at de norske overenskomster, særlig når det gjaldt
krigstilleggene skulle bringes i overensstemmelse med det som gjaldt for de
engelske sjøfolk. Nortraship fant det nødvendig å si opp samtlige
overenskomster med
Side 200
sjømannsorganisasjonene med 1 måneds
varsel. Fristen utløp 1. juli 1940. Forhandlinger ble opptatt i mai 1940. Fra
Norsk Sjømannsforbund ble forhandlingene ført av Th. Sønsteby. Den endelige
avtale, som kom i stand etter forhandlingene, var en fellesavtale for samtlige
grader ombord, kapteiner inkludert. Avtalen ble sluttet 5. juni 1940 og ble
undertegnet for Nortraship av skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen, for Norsk
Sjømannsforbund av Th. Sønsteby, for Norsk Maskinistforbund og Norsk
Skipsførerforbund av W. H. Coombs og for Norsk Styrmannsforbund av J. Henson,
(jfr. bilag 5 til dok. 11). De to sistnevnte underskrivere var engelskmenn. På
grunn av at offisersorganisasjonene ikke var representert under forhandlingene
deltok Coombs fra offisersinternasjonalen. Han var president for Officers
International og Det Norske Maskinistforbund var medlem av denne organisasjon.
Henson var Norsk Styrmannsforenings spesielle representant i U. K. I avtalens
§ 2 om krigstillegg står det: « I tillegg til de i § 1 nevnte
lønninger utbetales et krigstillegg gjeldende for alle farvann stort kr. 100,00
pr mnd. for stillinger i lønnsklassen over kr. 75,00 pr. mnd. og kr. 50,00 i
tillegg for lavere stillinger.» Avtalen trådte i kraft fra 1. juli 1940. Etter
dens § 9 skulle den gjensidige oppsigelsesfrist være 1 måned, (jfr. bilag
5 til dok. 11, 3-4).
I
juni 1940 foregikk det forhandllnger mellom skipsreder Øivind Lorentzen og
British Ministry of Shipping ved sir Cyril Hurcomb med sikte på å finne en måte
hvorpå norske interesser om mulig kunne tilgodesees til gjengjeld for den
reduksjon i krigsrisikotillegg som avtalen av 5. juni 1940 medførte.
Vedkommende den ordning som herunder kom i stand foreligger det en brevveksling
mellom Lorentzen og sir Cyril Hurcomb, inntatt i en fremlagt « Innstilling om
tilblivelse, anvendelse og administrasjon av Nortraships Sjømannsfond », avgitt
av den av Handelsdepartementet den 12. september 1946 nedsatte komité - «
Fondskomitéen » - (bilag 3 til dok. 11, 13-17). I denne brevveksling er
omhandlet et memorandum av 20. juni 1940. Det er fremlagt i utskrift (bilag 2
til dok. 11) og lyder så:
«
Memorandum angående befraktning av yderligere norsk tonnasje. (20. juni 1940).
1.
Tankskip.
(i) 153 norske tankskip som for tiden er befraktet på de vilkår som er vedtatt
i Ordningen av november 1939 skal forbli i United Kingdoms og Frankrikes
tjeneste på disse vilkår, og de fastsatte rater som er inntatt i Ordningen
fortsetter for de neste seks måneder for disse tankskip.
-
- -
3.
Generelle bestemmelser:
(i) Det er vedtatt at reduksjonen i totalbeløpet for krigsbonus som skal
betales til en norsk sjømann vil komme befrakterne tilgode som ifølge Ordningen
av november 1939 er ansvarlig for betaling av krigsbonus til mannskaper.
-
- - Minstry of Shipping 20. juni 1940. »
Av
den nevnte brevveksling hitsettes:
Brev 20. juni 1940 fra Hurcomb til Lorentzen:
Side 201
«
Kjære herr Lorentzen.
Jeg oversender et eksemplar av memorandumet angående befraktningen av
ytterligere norsk tonnasje, som jeg tror nå gjengir avtale mellom oss. - - -
Med hensyn til 3 (i) forstod jeg Dem således, at den krigsbonus som skal
betales til norske sjøfolk er blitt redusert til 100,00 kr. pr. mann pr. måned
etter overenskomst med sjømannsorganisasjonene. Såvidt jeg forstår er dette en
fast sats uten hensyntagen til den sone båten går i. Denne krigsbonus skal være
for befrakterens regning, men i tillegg til dette ble vi enige om at
befrakterne skulle betale en passende sum som skal representere en del av
forskjellen mellom de gamle og nye satser for bonusen og denne tilleggssum skal
av Nortraship krediteres et fond til beste for sjøfolk etter krigen. Før man
kan fastsette den nøyaktige sats for dette tilleggsbeløp som skal betales av
befrakterne, vil det være nødvendig å skaffe til veie flere opplysninger enn
man i øyeblikket sitter inne med om hva befrakterne nå betaler i krigsbonus til
mannskapene. Jeg foreslår at vi ikke behøver å vente med vår vedtagelse av
memorandumet inntil det blir enighet om det nøyaktige beløp for denne
tilleggsbetaling. Jeg vil foreslå følgende ordlyd for denne klausul i
certepartiet som omhandler krigsbonus:
«
Krigsbonus til mannskaper skal betales av befrakterne med et beløp som
Norwegian Shipping and Trade Mission og Ministry of Shipping er blitt enige om.
»
Hvis De nå er enig i vedlagte memorandum og forklaringene i dette brev er
tilfredsstillende for Dem, håper jeg vi kan anse denne ordning som vedtatt og
avtalen trådt i kraft, og jeg vil i så fall være Dem meget takknemlig om De vil
være så snild å skrive et brev til meg hvori De bekrefter overenskomsten. Deres
forbundne Cyril Hurcomb. »
Brev 21. juni 1940 fra Lorentzen til Hurcomb:
«
Kjære Sir Cyril.
Jeg har med takk mottatt Deres brev av 20. ds. med kopi av memorandumet
vedrørende befraktningen av ytterligere norsk tonnasje.
Med hensyn til § 1 (i) takker jeg for Deres forsikring om at
Skipsfartsministeren har til hensikt å respektere våre ønsker om at disse skip
ikke skal utsettes for « unødig fare ». - - -
Med hensyn til § 3 (i) takker jeg for Deres uttalelse, men personlig anser
jeg dette spørsmål for å være av den største sosiale betydning, Situasjonen er
som følger:
Jeg brukte min myndighet til å imøtekomme Deres anmodning om å få redusert den
bonus som de norske sjøfolk hadde krav på etter langvarige forhandlinger mellom
Det norske Rederforbund og Sjømannsforbundet, og det var fra Ministry of
Shipping's side det ble sagt, da våre forhandlinger begynte, at denne ordning
ikke skulle innebære noen økonomisk fordel for the Ministry of Shipping på bekostning
av de norske sjøfolk. Under disse omstendigheter anser jeg det som min plikt å
gi disse bestemmelser en mer fast form, og da jeg om bare et par timer skal
forlate England for å reise til Kanada, tar jeg meg den frihet å foreslå at man
fastsetter en ekstra betaling av 1 sh. pr. tonn d. w. til
Side 202
Nortraship til fordel for de norske
sjøfolk. Jeg mener at denne rate er rimelig. - Jeg antar derfor at De er enig i
denne betaling av 1 sh. pr. tonn d. w. pr. måned og at jeg vil motta Deres
bekreftelse på at De er enig i dette. Beløpet skal settes inn på konto i en
bank i England inntil krigens slutt, og skal da stilles til disposisjon for et
fond til fordel for norske sjøfolk. - Med hensyn til certepartiklausulen for
krigsbonus foreslår jeg å innføye Ministry of Shippings egen ordlyd som fremgår
av Mr. Westons brev til hr. Hysing-Olsen av 5. juni 1940, nemlig følgende:
«
All krigsbonus til mannskaper som ikke overstiger den någjeldende skala som
avtalt mellom Nortraship og de norske Sjømannsorganisasjoner skal være for
befrakterens regning. - - -
Deres forbudne Øivind Lorentzen. »
Brev av 21. juni 1940 fra Hurcomb til Lorentzen:
«
Kjære Lorentzen:
Takk for Deres brev av 21. juni angående Memorandumet om befraktning av
ytterligere norsk tonnasje. Med hensyn til § 1 (i) bekrefter jeg - - -.
Hva angår § 3 (i) bekrefter jeg avtalen om at tilleggskrigsbonusen som
skal betales av befrakterne, skal baseres på 1 sh. pr. d. w. tonn pr. måned.
Jeg foretrekker imidlertid at betalingen skal benevnes som ekstra betaling pr.
mann pr. måned. Jeg forstår at De godtar denne betalingsmåte. - Jeg er enig i
den foreslåtte tidscertepartiklausul vedrørende krigsbonus.
Tilleggskrigsbonusen, som jeg har erklært meg enig il foregående avsnitt,
behøver ikke å nevnes i certepartiet, og jeg vil være forbunden om De vil
bekrefte i et brev hva vi er blitt enige om angående denne
tilleggskrigsbonusen. - - -. Da vi nå er blitt enige på alle punkter, ville jeg
være takknemlig om De ville sende meg et brev hvori De bekrefter at de godtar
Memorandumet i den form det har som vedlegg til mitt brev av 20. juni og også
den ordning som foreslåes ovenfor angående tilleggskrigsbonusen. - Deres
forbundne C. Hurcomb. »
Brev av 22. juni 1940 fra Lorentzen til Hurcomb:
«
Kjære Sir Cyril Hurcomb. - Mange takk for Deres brev av 21. juni som jeg
nettopp har mottatt. Det er meg en glede å bekrefte at jeg godtar memorandumet
i den form det har som vedlegg til Deres brev av 20. ds., og likeledes godtar
jeg den ordning De foreslår i Deres brev av 21. ds. om tilleggskrigsbonusen. -
Deres forbundne Øivind Lorentsen. »
Etter den avtale som således var kommet i stand mellom Ministry of Shipping og
Nortraship i anledning av den besparelse som reduksjonen av krigstilleggene
ville medføre for Ministry of Shipping foretok Ministry of Shipping
innbetalinger til Nortraship hvert kvartal etter en beregning av 3 sh. pr. tonn
d.w. for den tonnasje som den siste dag i kvartalet var bortfraktet til Ministry
og som seilte i faresonen med fradrag for opphold på grunn av
mannskapsvanskeligheter i kvartalet. Disse retningslinjer for innbetalingene
ble fulgt for tidsrommet 1. juli 1940 til 31. mars 1941. Ved en tonnasjeavtale
av 10. oktober 1941 mellom Norge og Storbritannia ble bestemmelsene om disse
innbetalinger endret med virkning fra 1. april s. å. således at innbetalingene
etter denne datum skjedde i form av « lump sum payments ». Disse omfattet i
tillegg til fondet også innbetalinger vedkommende linjesubsidier og
tilleggsfrakt.
Side 203
Bestemmelser om hvilke beløp av « lump
sum payments » som skulle overføres til fondet ble gitt ved kgl. res. 15.
desember 1944, (gjengitt i Fondskomitéens innstilling, bilag 3 dok. 11).
De
krigstillegg som var fastsatt ved avtalen av 5. juni 1940 ble senere forhøyet
igjen og gjaldt fra desember 1942 for fart i alle farvann. Disse forhøyelser
fikk Nortraship ikke refundert av Ministry of Shipping. Nortraships økede
utgifter til krlgstillegg ble så dekket av bruttoinntektene til fondet. Ved
kgl. res. av 15. november 1940 og den nevnte kgl. res. av 15. desember 1944 er
det truffet bestemmelse om de krigstillegg som skulle dekkes av
bruttoinnbetalingene til fondet, (jfr. bilag 3 til dok. 11, 4).
Fondet har vært forvaltet av Nortraship, som i sine regnskaper etter hvert har
avsatt på en egen konto de beløp, som etter de fastsatte regler skulle tilhøre
fondet. Etter en regnskapsoversikt pr. 1. januar 1947 skulle fondet da med
renter til samme datum utgjøre netto ca. kr. 43 700 000,00, (bil. 3 til dok.
11, side 7).
Etter krigen har spørsmålet om fondets anvendelse vært behandlet av utvalg og
komiteer. Således ble det på et fellesmøte av styrene i de fire
sjømannsorganisasjoner den 17. desember 1945 nedsatt et utvalg på 4 medlemmer -
ingvald Haugen, Norsk Sjømannsforbund, Eivind Tønnesen, Norges
Skipsførerforbund, Olav Skjervold, Norsk Styrmannsforening og Johs. Johansen,
Det Norske Maskinistforbund - som så fremkom med forslag til anvendelse av
fondets midler, (gjengitt i bil. 3 til dok. 11). Den av Handelsdepartementet
den 12. september 1946 nedsatte komité hadde til mandat å utrede spørsmålet om
Nortraships Sjømannsfonds tilblivelse og fremkomme med forslag om fondets
anvendelse og administrasjon. Komiteen hadde 10 medlemmer, hvoriblant var
Eivind Tønnesen, Norges Skipsførerforbund, Olav Skjervold, Norsk
Styrmannsforening, Leif Lerstad, Det norske Maskinistforbund og Ingvald Haugen,
Norsk Sjømannsforbund. Komitéens formann var nåværende ambassadør Arne Sunde. I
sin innstilling (bil. 3 til dok. Il, 5) anfører komiteen bl.a.: « - - - Avtalen
mellom Nortraship og Ministry of Shipping er en ren rettshandel til gunst for
tredjemann. - - - Det må ansees å være på det rene at hverken sjøfolkene eller
noen andre hadde noe juridisk krav overfor Ministry of Shipping på disse
ytelser. - - - Ut fra dette må man vurdere de krav som under krigen og senere
er kommet fra sjøfolk om at sjømannsfondets midler skal fordeles blant de
sjøfolk som seilte ute. Et slikt krav har ingen juridisk begrunnelse, og det
ville direkte være i strid med forutsetningen for den ordning som ble truffet
med Ministry of Shipping. Denne ordning forutsatte at midlene skulle innbetales
til et fond, som skulle komme den norske sjømannsstand til gode etter krigen.
Det kan med sikkerhet sies at Nortraship ikke ville ha oppnådd disse ytelser
fra Ministry of Shipping dersom forutsetningen hadde vært at midlene etter
krigen skulle fordeles blant sjøfolkene. - - I brev av 21. september 1943 til
Skipsfartsdepartementet fremkom sjømannsorganisasjonene med forslag om at det
skulle treffes bestemmelse om at Nortraships Sjømannsfond skulle inngå i et
opprettendes « Sjømennenes pensjonsfond ». Hensikten var å få fastslått at
fondet skulle komme
Side 204
sjømannsstanden til gode. Saken ble
diskutert med sjømannsorganisasjonene og etterat den hadde vært behandlet i
regjeringskonferanse, meddelte Skipsfartsdepartementet i brev av 29. desember
1944 til sjømannsorganisasjonene at Regjeringen var enig i at den beste anvendelse
av Sjømannsfondets midler ville være å bruke dem til pensjonering av sjøfolk.
Regjeringen fant imidlertid at det var for tidlig å treffe bestemmelse om
dette. Slik sto saken ved krigens slutt. - - - »
Videre uttaler komiteen at den « har på basis av forslaget fra det utvalg som
ble nedsatt av de 4 sjømannsorganisasjoner utarbeidet utkast til vedtekter for
Sjømannsfondet. I utkastet er inntatt bestemmelser om - - - anvendelse av
fondet. Komiteens forslag går ut på at Sjømannsfondet skal komme de sjøfolk til
gode som har seilt ute under krigen eller deres etterlatte - - -. Det er
forutsetningen at fondet skal være oppbrukt når de personer, som fondet etter
komiteens forslag yter stønad til, ikke lenger har behov for støtte av fondet,
og stønadene av fondet må fastsettes under hensyntagen hertil. - - - Komiteen
foreslår at et eventuelt gjenværende beløp etter vedtak av styret og
godkjenning av Kongen, nyttes til andre formål til beste for Sjømannsstanden -
- -. »
Komiteens innstilling var enstemmig.
Ved St.prp. nr. 17/1948
(bilag 4 til dok. 11) la Skipsfartsdepartementet frem proposisjon av 30. januar
1948, godkjent ved kgl. res. av samme dag, « om anvendelsen av visse midler som
under krigen ble innbetalt til Nortraship og ført på særskilt konto i dettes
regnskaper.» Departementet refererer Fondskomiteens innstilling av 7. november
1947. Departementet understreker i den forbindelse at ordningen med Ministry of
Shipping var begrenset til skip som var bortfraktet til Ministry på
tidscerteparti i henhold til skipsfartsavtalen mellom Norges Rederforbund og
Ministry av november 1939 og senere tilleggsavtaler mellom Nortraship og
Ministry (de såkalte schemebåter). Departementet anfører videre, at
Fondskomitéens forslag om Sjømannsfondets anvendelse bygger stort sett på det
utkast, som ble fremlagt av sjømannsorganisasjonenes utvalg. Etter å ha
forelagt Fondskomiteens innstilling for de enkelte sjømannsorganisasjoner
konstaterer departementet at de 4 sjømannsorganisasjoner er enige om at fondet
anvendes etter de retningslinjer som komiteen har foreslått, (bil. 4 dok. 11,
6). I anledning av at det fra sjømannshold hadde vært hevdet at fondets midler
skulle utbetales til den enkelte sjømann på grunnlag av fartstid i de
forskjellige faresoner gjennomgår departementet opplysningene om forholdet
mellom tariffavtalen av 5. juni 1940 og den mellom Nortraship og Ministry
istandbrakte ordning med innbetalinger til et sjømannsfond. Departementet bemerker
i den forbindelse bl.a. at « Det vil fremgå av de forhandlinger som ble ført
mellom British Ministry of Shipping og Nortraship om innbetalingene at den
ordning som en ønsket å oppnå fra norsk side var et fond til fordel for norske
sjømenn etter krigens slutt. En var ikke ute etter innrømmelser fra britisk
side som i realiteten skulle bety en omgåelse av de bestemmelser som var
fastsatt om Krigsrisikotillegg i overenskomsten 5. juni 1940 og som ville
stille de norske sjømenn i en bedre lønnsmessig stilling enn de britiske og
andre allierte
Side 205
sjømenn. » - - - Departementet uttaler
så, at det i det vesentlige er enig med sjømannsorganisasjonene og
Fondskomitéen i det forslaget som er fremlagt om anvendelsen av fondets midler.
På grunnlag av dette tilrådet departementet proposisjon til Stortinget « om at
Stortinget samtykker i at de midler som under krigen ble innbetalt av The
British Ministry of Shipping (British Ministry of War Transport) til et fond
for norske sjømenn og som i dag utgjør ca. kr. 43 700 000,00 overføres til et
eget rettssubjekt - Nortraships Sjømannsfond - som blir å opprette vesentlig
overensstemmende med retningslinjene i Industri-, Håndverks- og
Skipsfartsdepartementets tilråding 30. januar 1948. »
Fra den forsterkede finans- og tollkomité foreligger innstilling om Nortraships
Sjømannsfond den 23. november 1948, Innst. S. nr. 251/1948 (bil. 8 til dok.
11). Etter å ha gjennomgått saken anføres det at komiteen hadde overveiet om
det ville være riktig å fremme proposisjonen i den stilling saken var kommet i
etter at stevningen (i nærværende sak for Oslo byrett) var uttatt. Komiteens
flertall - alle unntatt Løvlien - fant « at proposisjonen bør fremmes uten å
komme inn på sakens rettslige side.» Om sakens realitet bemerket det samme
flertall at det, med en del anførte merknader, sluttet seg til proposisjonen «
som i det vesentlige følger fondskomiteens innstilling.» Overensstemmende
dermed formet komitéen sin tilråding til Stortinget om å gjøre vedtak om
Nortraships Sjømannsfond.
Innstillingen fra finans- og tollkomiteens flertall ble så vedtatt av
Stortinget med 104 mot 14 stemmer den 6. desbr. 1948, (bil. 14 til dok 11).
Til bruk for rettens bedømmelse av tvistespørsmålet foreligger det fremlagt
skriftlige bevis liksom det foruten partsforklaringer er avgitt forklaringer av
en rekke vitner, deriblant ambassadør Arne Sunde som er avhørt ved bevisopptak
i Oslo 6. september 1949.
Saksøkerne har anført, at de norske sjøfolks tariffestede krigsrisikotillegg etter
avtalen av 3. april 1940 mellom Norges Rederforbund og Linjeredernes
Arbeidsgiverforening på den ene side og de norske sjømannsorganisasjoner på den
annen side ble formelt og i det ytre forandret etter at Norge kom med i krigen
ved den nye tariffavtale av 5. juni 1940. Statens institusjon Nortraship
opptrådte der for rederne. De kontante krigsrisikotillegg ble da sterkt
redusert, med den hensikt at det skulle se ut som om de norske sjøfolk ikke
hadde høyere krigstillegg enn de engelske. Under henvisning til skriftvekslen i
juni 1940 mellom Lorentzen og Hurcomb hevder saksøkerne at det var en formell
reduksjon av krigstilleggene, som ble istandbrakt ved tariffavtalen av 5. juni
1940, idet det i skriftvekselen sies at ordningen « ikke skulle innebære noen
økonomisk fordel for the Ministry of Shipping på bekostning av de norske
sjøfolk ». Lorentzen og Hurcomb ble da enige om at Ministry of Shipping skulle
innbetale til Nortraship et ekstra tillegg av 1 sh. pr. tonn d. w. og at denne
betaling skulle settes på konto i en engelsk bank til krigens slutt. Lorentzen
foreslo at pengene skulle « stilles til disposisjon for et fond til fordel for
norske sjøfolk », mens Hurcomb svarte at han foretrakk at betalingen skulle «
benevnes som ekstra betaling pr. mann pr. måned.» Han bekreftet samtidig
avtalen om at
Side 206
« tilleggskrigsbonusen », som skulle
betales av befrakterne, skulle baseres på 1 sh. pr. tonn d. w. pr. måned.
Lorentzen godtok så den ordning som Hurcomb hadde foreslått om
tilleggskrigsbonusen. Saksøkerne har understreket at det tales om «
tilleggskrigsbonus », og de hevder at det ved det som fremgår av skriftvekselen
mellom Lorentzen og Hurcomb er klart og utvetydelig fastslått, at de av
Ministry innbetalte beløp utgjør ekstra betaling pr. mann pr. måned, hvoretter
de således innbetalte beløp, som av Nortraship ble satt på konto i engelsk
bank, i sin helhet tilhørte de krigsseilende norske sjømenn for hvem Nortraship
bare opptrådte som trustee. Det gjorde ingen forandring i dette at Nortraship
og Ministry senere ble enige om av praktiske grunner å gå over til « lump sum
payments », som skulle tilsvare den tidligere betaling av 1 sh. pr. tonn d. w.
Den eneste forandring var at « lump sum »-umbetalingene også skulle dekke
linjesubsidier og tilleggsfrakt, hvoretter det bare var den rest som ble
tilbake etterat de nevnte 2 poster var dekket, som skulle innsettes på
sjøfolkenes konto.
Saksøkerne har også henvist til Forsyningsdepartementets innstilling til kgl.
res. av 15. november 1940 (bil. 1 til dok. 1), hvor det så vel i overskriften
som i begrunnelsen og tilrådingen tales om de beløp som Ministry utbetaler «
som kompensasjon for den reduksjon i krigsrisikotilleggene for sjømenn på
norske skip som ble foretatt ved hyretariff av 5. juni 1940 ». Det menes også å
fremgå av denne innstilling at midlene bare skulle komme dem til gode som hadde
seilt i krigsfarlige farvann.
Videre har saksøkerne henvist til skriv av 21. desember 1943 fra de 4
sjømannsorganisasjoner til Skipsfartsdepartementet (bil. 2 til dok. 1), hvori
det sies at « Hele fondets kapital, hva den enn måtte bli når det endelige
oppgjør foreligger, er faktisk tilbakeholdte lønninger på sjøfolkenes konto »,
liksom det i skriv av 20. september 1944 fra Maskinistforbundet, Styrmannsforeningen
og Sjømannsforbundet til Skipsfartsdepartementet (bil. 5 til dok. 1) sies at
midlene « helt og fullt tilhører de sjøfolk som har tjenestegjort i norske skip
ute under krigen ».
Saksøkerne hevder etter dette at de beløp som det her er tale om selvfølgelig
ikke kan disponeres til et fond uten hver enkelt seilende sjømanns samtykke.
Det er sjøfolkenes opptjente lønnskrav som hverken Staten eller organisasjonene
kan disponere over.
For øvrig har saksøkerne anført at det er innbetalt til Nortraship etter
ordningen med Ministry antagelig ca. 120 millioner kroner, hvorav det er
utbetalt ca. 80 millioner kroner således at det nå bare skal være igjen ca. kr.
43 700 000,00 inkl. renter. Saksøkerne ser de 120 millioner kroner som
sjøfolkenes tilgodehavende og krever at de foretatte utbetalinger må
legitimeres å være foretatt med rette. Ut fra sitt syn på saken har saksøkerne
nedlagt sin påstand.
Saksøkerne har for øvrig i sin prosedyre nærmere begrunnet sitt standpunkt.
Saksøkte har henvist særlig til innstillingen fra den av Handelsdepartementet
den 12. september 1946 oppnevnte komité (« Fondskomiteen »), hvori er inntatt
korrespondansen mellom Lorentzen og Sir
Side 207
Cyril Hurcomb i juni 1940, samt til
vitneforklaringene, særlig fra Lorentzen, Hysing-Olsen, Ingvald Haugen,
Sønsteby og ambassadør Sunde.
Saksøkte hevder at etterat Norge kom med i krigen var det en nødvendighet for
Nortraship og de norske sjømannsorganisasjoner å gå med på tariff avtalen av 5.
juni 1940 med derav følgende reduksjon av de norske krigsrisikotillegg av
hensyn til forholdet til de engelske sjøfolk. Den tidligere tariff ble sagt opp
med den fastsatte 1 måneds frist. Den nye tariff ble fullt forpliktende sluttet
av de eneste kompetente myndigheter på begge sider, Nortraship og
sjømannsorganisasjonene. Etterat Norge kom med i krigen rekvirerte regjeringen
alle skip utenfor okkupert område og Nortraship disponerte hele flåten på
Statens vegne. Saksøkte benekter bestemt at det ved istandbringelsen av denne
nye tariff forelå noen forutsetning om en kompensasjon ved ytterligere
innbetalinger av krigstillegg fra Ministry til Nortraship for utbetaling til
sjøfolkene etter krigen. Det var Lorentzen som - etterat avtalen. av 5. juni
1940 var kommet i stand - tok initiativet til hos Ministry of Shipping å søke å
finne en måte hvorpå norske interesser kunne tilgodesees i noen grad etterat de
norske forhandlere hadde måttet gå med på reduksjonen av krigsrisikotilleggene.
Det var sagt fra Ministrys side at reduksjonen ikke skulle innebære noen
økonomisk fordel for Ministry på de norske sjøfolks bekostning. Det førte til
den ordning som fremgår av korrespondansen mellom Lorentzen og Hurcomb 20.-22.
juni 1940.
Saksøkte hevder at det deretter må være helt klart, at de midler som under
krigen fra 1. juli 1940 ble innbetalt av Ministry of Shipping til Nortraship
ikke for noen del var tilbakeholdte krigsrisikotillegg, som den enkelte norske
sjømann skulle ha krav på å få etterbetalt, når krigen var slutt. En slik
ordning ville vært en klar omgåelse av avtalen av 5. juni 1940 og en « Monkey
business » overfor de engelske sjøfolk. Noe slikt ville Ministry aldri ha
kunnet gå med på. Det var den gang lønnsstopp i England.
Saksøkte peker på at det uomtvistelig tydelig må fremgå av korrespondansen
mellom Lorentzen og Hurcomb at de innbetalte beløp, som skulle settes inn på
konto i England inntil krigens slutt, da skulle « stilles til disposisjon for
et fond til fordel for norske sjøfolk ». Det var enighet om at innbetalingene
skulle beregnes med et visst beløp pr. tonn d. w. Det har ved innbetalingene
aldri vært tatt hensyn til antall sjømenn eller til de enkelte sjømenns
fartstid. Når Hurcomb uttalte i brev av 21. juni 1940 at « jeg foretrekker
imidlertid at betalingen skal benevnes som ekstra betaling pr. mann pr. måned »
- og Lorentzen godtok det i sitt svarbrev - så var dette bare en benevnelse av
hensyn til de engelske redere, som ved beregningen pr. tonn ikke måtte oppfatte
det som tillegg i fraktene for de norske skip. Det som Lorentzen oppnådde ved
ordningen var at Ministry ex gratia skulle betale en passende sum, som skulle
representere en del av forskjellen mellom de de gamle og nye satser for bonusen
og tilleggssummen skulle av Nortraship avsettes til et fond til beste for
norske sjøfolk etter krigen.
Saksøkte fremholder at de lovlige sjømannsorganisasjoner både
Side 208
under og etter krigen har vært enige i
at fondets midler skulle komme de norske sjøfolk til gode etter krigen. Det
fremgår intet annet av skrivelsene til departementet fra
sjømannsorganisasjonene i 1943 og 1944. Forutsetningen er der opprettelsen av
et fond til beste for sjøfolkene etter krigen. Det samme gjelder de kgl.
resolusjoner som gjelder fondet.
Etter krigen har myndighetene behandlet midlene overensstemmende med denne
forutsetning. Fondet er opprettet ved stortingsbeslutningen av 6. desember
1948. Fondets formål er godkjent av samtlige ansvarlige sjømannsorganisasjoner.
Saksøkte har for øvrig nærmere begrunnet sin påstand om full frifinnelse.
Retten skal bemerke:
Da
Norge kom med i krigen rekvirerte den norske regjering alle norske skip utenfor
okkupert område og etablerte Nortraship i London som på Statens vegne
disponerte alle skipene. Nortraship trådte da i redernes sted.
Det må ansees helt klarlagt at Nortraship og de norske sjømannsorganisasjoner
var nødt til å gå med på det engelske krav om reduksjon av de
krigsrisikotillegg som de norske sjøfolk hadde rett til etter tariffavtalene,
senest av 3. april 1940. Kravet skyldtes at de engelske sjøfolk hadde et
betydelig lavere krigstillegg enn de norske og i England var det lønnsstopp.
Både Nortraship og sjømannsorganisasjonene var klar over nødvendigheten av
reduksjon og den nye tariffavtale av 5. juni 1940 ble sluttet mellom dem som da
var kompetente. Nortraship på den ene side og de fire sjømannsorganisasjoner på
den annen side. Sjømannsorganisasjonene var da representert på
organisasjonsmessig lovlig måte under hensyn til de forhold som krigen skapte.
De norske sjøfolk må deretter ansees bundet av avtalen av 5. juni 1940 og den
reduksjon i krigstilleggene som denne medførte.
Det kan ikke finnes å være noe grunnlag for den oppfatning at denne reduksjonen
av krigstilleggene bare var « en reduksjon av den kontante del av tilleggene ».
Av hensyn til forholdene med de engelske sjøfolk måtte reduksjonen være
virkelig og helt bindende for de norske sjøfolk. Noe annet ville vært en klar
omgåelse. De lovlige norske sjømannsorganisasjoner har da heller ikke noen gang
gitt uttrykk for noen annen oppfatning etter det som er forelagt retten til
bedømmelse. Det må ansees godtgjort at det ved de forhandlinger som førte til
avtalen av 5. juni 1940 ikke var noen forutsetning for å gå med på reduksjonen
at de enkelte norske sjøfolk skulle få noen kompensasjon i beløp som skulle
etterbetales til dem etter krigens slutt.
Ordningen mellom Ministry of Shipping og Nortraship ved Lorentzen og Sir Cyril
Hurcomb ble istandbrakt ved forhandlinger som ble ført mellom disse på
initiativ av Lorentzen og etterat avtalen av 5. juni 1940 var sluttet.
På
grunnlag av det som fremgår av skriftvekselen mellom Lorentzen og Hurcomb
20.-22. juni 1940 og de avgitte vitneforklaringer finner retten det godtgjort
at den oppnådde ordning med innbetalingene fra Ministry of Shipping til
Nortraship utvilsomt må ansees gjort ved
Side 209
velvilje fra Ministrys side, idet
Ministry ved reduksjonen ikke ville at reduksjonen skulle innebære noen
økonomisk fordel for Ministry på bekostning av de norske sjøfolk. Det ble da
den ordning at Ministry ytet sine innbetalinger til Nortraship med formål et
fond som skulle stilles til disposisjon til fordel for norske sjøfolk etter
krigens slutt. Lorentzen og Hurcomb var enige om at innbetalingene skulle
baseres på en passende sum pr. tonn d. w. pr. måned. Det var ikke tale om å ta
hensyn til antall sjømenn eller til den enkelte norske sjømanns fartstid, og
det er heller ikke gjort ved beregningen av innbetalingene.
Retten anser det godtgjort at da Hurcomb i sitt brev av 21. juni 1940 sa at «
Jeg foretrekker at betalingen skal benevnes som ekstra betaling pr. mann pr.
måned » så var dette bare en benevnelse som han ønsket av hensyn til de
engelske redere, at de ikke skulle oppfatte beregningsgrunnlaget basert på
betaling pr. tonn d. w. som et frakttillegg for de norske skip, et
beregningsgrunnlag som Hurcomb var enig i. Retten kan ikke finne at den
omstendighet at ordet « tilleggskrigsbonus » er brukt i skriftsvekselen kan
føre til noe annet resultat. Etter alt som foreligger finnes det klart at det
var et fond til beste for de norske sjøfolk etter krigen at disse innbetalinger
ble foretatt, uavhengig av hensynet til den enkelte sjømann og uten at det
dermed ble lagt grunning for noe rettskrav fra den enkelte sjømann på
etterbetaling av noen slags « oppspart krigsbonus ». Det er da heller ikke
innsatt noe av disse innbetalinger på konto for den enkelte sjømann, som seilte
ute under krigen.
Det er riktig at fondet « tilhører sjømennene », for så vidt som innbetalingene
skjedde med den tilknyttede betingelse, at midlene skulle anvendes etter
krigens slutt til beste for de norske sjøfolk. Men ordningen var at det skulle
være et fond med dette formål.
Retten
finner at den disposisjon som er foretatt med hensyn til disse midler ved
Stortingets beslutning av 6. desember 1948 om opprettelsen av « Sjømannsfondet
» er i overensstemmelse med den mellom Ministry of Shipping og Nortraship
trufne ordnings formål. Det hører ikke under retten å ta standpunkt til de
nærmere regler for utbetalingen av fondets midler. - - -