Rt-1953-1374             Barnefordelingssak.  Ekteskapet ble oppløst i 1950 og hver av ektefellene giftet seg på ny. Foreldremyndighet

 

Instans:             Høyesterett - dom 

Dato:    1953-11-04                                 

Publisert:             Rt-1953-1374                                        

Sammendrag:             Barnefordelingssak.  Ekteskapet ble oppløst i 1950 og hver av ektefellene giftet seg på ny. Foreldremyndigheten til deres eneste barn, en 8 år gammel datter, ble tilkjent faren. Det ble lagt vesentlig vekt på at barnet alltid hadde vært hos sin far og siden samlivsbruddet bare hos ham. Det var under disse omstendigheter ikke tilstrekkelig begrunnelse for å endre dette forhold, at moren ikke var uskikket til å oppdra barnet. Uttalelse om at det er ugunstig for mindre barn å skifte miljø.   

Saksgang:             L.nr. 133 B/1953   

Parter: A (høyesterettsadvokat Olav Nergaard) mot B (overrettssakfører Haakon B. Berg - til prøve).   

Forfatter:             Schei, Helgesen, Gaarder, Kruse-Jensen og Holmboe.     

Dommer Schei: I denne sak avsa Lier, Røyken og Hurum herredsrett den 14. september 1950 dom med denne domsslutning:

«1. Ekteskapet mellom A og B oppløses i medhold av ekteskapslovens §48.

 Side:1375

 

2. Foreldremyndigheten over partenes fellesbarn, R født 30. desember 1945, tilkjennes A.

3. B tillates å besøke barnet en dag hver måned samt å ha det hos seg 3 uker hver sommer.

4. Partenes felles leilighet tilkjennes A.»

B påanket dommen for så vidt angår avgjørelsen om at faren skal ha foreldremyndigheten over datteren.

Eidsivating lagmannsrett avsa dom i saken den 28. mars 1952 med denne domsslutning:

«1. B tilkjennes foreldremyndigheten over datteren R født 30. desember 1945.

2. A betaler i underholdsbidrag til B for barnet R 150 - ethundreogfemti - kroner pr. måned forskuddsvis fra 1. april 1952.

3. A tilkjennes rett til å ha R hos seg den første søndag i hver måned og 3 - tre - uker i sommertiden.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han mener at barnets tarv tilsier at det fortsatt blir hos ham. Han har fått fri sakførsel og fritagelse av rettsgebyr og har nedlagt sådan påstand:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over datteren R født 30. desember 1945.

2. B dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»

B, som også har fått fri sakførsel i saken, har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at A tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.

Det er holdt bevisopptak ved Drammen byrett den 14, 15. og 16. januar og 4. og 11. februar 1953. Under bevisopptakene har partene og 24 vitner avgitt forklaring.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Av nye dokumenter som er fremlagt i saken, nevner jeg spesielt en uttalelse av 24. januar 1953 fra daværende overlæge ved Rikshospitalets barnepsykiatriske avdeling, Margrethe Simonsen. Hun opplyser at hun etter anmodning av den ankende parts prosessfullmektig har undersøkt barnet R med sikte på å gi en uttalelse i saken, og anfører om grunnlaget for utredningen: «Min uttalelse bygger dels på kjennskap til de viktigste av sakens dokumenter, dels på en samtale med faren, A. To samtaler med stemoren, fru A og en samtale med sosialkurator, fru Seland, Lier Asyl. Barnet, R er blitt psykologisk testet og ytterligere har jeg 2 ganger observert henne i lekeobservasjon.»

Ankemotpartens prosessfullmektig samtykket under saksforberedelsen i at det ikke ble foretatt rettslig avhør av overlæge Simonsen, som senere er avgått ved døden.

Jeg nevner videre at det etter lagmannsrettens dom er

 Side:1376

inntrådt den endring i forholdene. at ankemotparten og hennes mann er flyttet til en ny leilighet, og at deres boligforhold må antas å være bedret ved flytningen.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten. Ved vurderingen av om barnet vil være best tjent med at det fortsatt får være hos faren, eller at moren overtar omsorgen for det, må det etter min mening legges vesentlig vekt på at barnet alltid har vært hos sin far, og at det siden samlivet mellom partene ble brutt i juli 1950, bare har vært hos ham. Skal barnet - som snart er 8 år gammelt - flytte til moren, betyr det således at et fast etablert forhold blir revet opp.

Etter opplysningene i saken, bl.a. av uttalelsen fra vergerådet og forklaringene fra vergerådets formann og en sosialkurator ved Lier asyl, må det ansees på det rene at R har fått et godt hjem hos faren og stemoren, at de er vel skikket til å ha omsorgen for henne, og at hun føler seg sterkt knyttet til dem begge. Uttalelsen fra overlæge Simonsen går klart i samme retning. Hun sier bl.a. at R «åpent gir uttrykk for at hun føler seg meget nær knyttet til faren og stemoren, og alle iakttagelser her tyder på at hun føler at hun fullt ut kan stole på dem». Om stemoren uttaler overlægen bl.a.: «Hun gjør et ualminnelig tiltalende inntrykk», og at hun «virker uvanlig forståelsesfull og følelsesvarm». Det heter videre at «hun synes meget nært knyttet til R og synes innstillet på å gi barnet all den trygghet hun trenger. Virker meget ansvarsbevisst og synes særdeles velegnet som oppdrager for R. - - -».

Opplysningene i saken gir i det hele tatt et sterkt inntrykk av at faren og stemoren tar seg vel av barnet, at det føler at det hører til hos dem, og at forholdene i hjemmet er gode og harmoniske.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er noe som tyder på at moren skulle være uskikket til å oppdra barnet. Jeg er også enig i det lagmannsretten anfører om at det er grunn til å anta at «moren og hennes mann begge vil være innstillet på å ville gjøre det beste for barnet hvis det blir overlatt dem, og at barnet vil få den kjærlighet og omsorg det har krav på.» Det forekommer meg imidlertid klart at man i denne sak ikke uten videre kan anvende lovens presumsjon om at det som regel tjener barnas tarv best at de følger moren, «såfremt hun ikke er uskikket til å oppdra dem». Når barnet, som her, har vært hos faren i alle år, og etter bruddet mellom foreldrene utelukkende har vært hos ham, er det ikke en tilstrekkelig begrunnelse for å flytte det over til moren at hun ikke er uskikket til å oppdra det. Det er barnets tarv det skal tas hensyn til ved avgjørelsen, men nettopp hensynet til barnet tilsier etter min mening at man ikke river opp et festnet og godt forhold som dette, med mindre det etter en konkret vurdering, kan antas at dette for barnet alt i alt vil innebære fordeler som oppveier betenkelighetene ved at det plantes om til et nytt miljø. Det foreligger imidlertid ikke

 Side:1377

noe som gir grunnlag for å anta at dette skulle være tilfelle i denne sak. Spørsmålet om hvordan et miljøskifte virker på barn, er behandlet i overlæge Simonsens uttalelse, hvor det bl.a. anføres: «Men et slikt miljøskifte har en meget alvorlig innflytelse på mindre barn, ganske særlig hvis dette medfører at barnet samtidig mister kontakten med de mennesker det har knyttet seg til. For en normal utvikling av barns følelsesliv er det av avgjørende betydning at barnet opplever en varm følelsesbinding til oppdrageren, og at det ikke har stadig skiftende oppdragere. Dette er så alminnelig anerkjent, at barnepsykologer og barnepsykiatere endog er av den anskuelse at det er bedre for et barn å forbli i et miljø der på forskjellig vis er uheldig for barnet enn å bli flyttet til et mer gunstig miljø, hvis dette siste medfører at barnet mister kontakten med en oppdrager som det følelsesmessig er bundet til.»

Jeg nevner i denne forbindelse at det etter opplysningene i saken ikke er noe som tyder på at barnet hos moren ville komme i et miljø som er heldigere for det, enn miljøet hos faren.

Jeg er etter dette enig med herredsretten og Drammen vergeråd i at faren fortsatt bør ha omsorgen for datteren. Partenes prosessfullmektiger har for Høyesterett erklært at de frafaller påstanden om besøksrett for den av foreldrene som ikke får omsorgen for barnet, idet de forutsetter at partene ordner dette ved minnelig overenskomst. Skulle partene ikke komme til enighet, vil de kunne ta spørsmålet om besøksrett opp igjen i ny sak.

Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

A tilkjennes foreldremyndigheten over datteren R.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Kruse-Jensen og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Finn Midtskau):

Saken er anlagt av A ved stevning oppsatt på rettens kontor den 20. juli 1950. Han er födt 11. august 1923, er sjåfør, bor X. Saksøkte B er født 28. juli 1920. Hun er for tiden uten arbeid og oppholder seg hos sin mor under adresse Y. Partene ble viet den 1. september 1945 av sognepresten i Z. Det er 1 barn i ekteskapet, R, født den 30. desember 1945, som er hos saksøkerens foreldre.

I stevningen krever saksøkeren skilsmisse fra hustruen p.g.a. ekteskapsbrudd fra hennes side. Han har gjort gjeldende at han omkring 13. Juli i år ble underrettet av sin hustru om at hun ventet barn med en person, som leiet et av rommene i partenes leilighet og han krever nå skilsmisse av denne grunn. Han ønsker å ha foreldremyndigheten over

 Side:1378

datteren, da han mener det er til beste for barnet at det blir hvor det nå er. Saksøkeren krever ikke underholdsbidrag til barnet. - - -

Saksøkte har forklart at hun innledet et kjønnslig forhold til leieboeren antagelig i mai måned i år. Det var da ca. 2 år siden leieboeren flyttet inn. Forholdet til saksøkeren var bra en stund etter at partene ble gift, men senere ble det dårligere, fordi mannen holdt seg så lite hjemme. Hun hadde menstruasjon siste gang i begynnelsen av juni i år og ventet menstruasjon ca. 1. juli. Menstruasjonen uteble imidlertid og hun venter nå barn. Saksøkte har bare hatt samleie med leieboeren fra siste menstruasjon og til det tidspunkt da neste menstruasjon skulle være å vente, og det er derfor ingen tvil om at han har besvangret henne. Det siste samleie hun hadde med sin mann var omkring 10. juli etter at hun skjønte at menstruasjonen uteble og før hun fortalte saksøkeren om sitt forhold til leieboeren. Saksøkte er derfor enig i at skilsmissebegjæringen tas til følge. Derimot kan hun ikke gå med på at saksøkeren tilkjennes foreldremyndigheten over barnet, da hun er fullt skikket til å oppdra det og for øvrig kan skaffe det et godt hjem. Det er meningen at saksøkte skal gifte seg med far til det barn hun venter så snart skilsmissen er i orden. Hvis ikke hus kan skaffes i Z, vil de da flytte til saksøktes mor, hvor saksøkte nå oppholder seg. Hennes mors leilighet er på 2 rom pluss kjøkken. - - -

Retten skal bemerke:

På bakgrunn av partenes egne forklaringer og forklaring av 1. vitne, finner retten det godtgjort at saksøkte fra mai måned 1950 gjentatte ganger har hatt samleie med 1. vitne og således gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd. Det er ikke kommet frem noe i saken som viser at saksøkeren har medvirket i handlingen eller samtykket i den. Da sak er reist innen den 6-måneders frist, som er omhandlet i ekteskapslovens paragraf 48, 2. ledd, blir partenes påstand om skilsmisse å ta til følge.

Retten finner etter omstendighetene at foreldremyndigheten over barnet bør tilkjennes saksøkeren. Barnet bor for tiden sammen med saksøkerens foreldre i 2. etasje i samme hus som saksøkeren og må antas å ha et meget godt hjem hos sine besteforeldre. Saksøkerens mor har som vitne forklart at hverken hennes sønn eller svigerdatter har vært noe særlig skikket som oppdragere av barnet, men hun har fått det inntrykk at saksøkeren etter at saksøkte forlot ham i begynnelsen av juli måned, har tatt sin foreldreplikt mer alvorlig. Hun mener derfor at den gunstigste ordning er den at barnet fortsatt blir boende hos besteforeldrene, som hun er meget glad i. Barnet er fortrolig med at moren er reist og har ved flere anledninger gitt uttrykk for at hun ikke ønsker å reise fra sin bestemor. Saksøkte har ikke benektet at barnet har det godt hos sine besteforeldre, men har gjort innvending mot den foreslåtte ordning først og fremst fordi hun er redd for at det kan føre til opprivende scener når hun besøker barnet. Retten er oppmerksom på den fare som dette innebærer, men finner allikevel ikke betenkelighetene så store at saksøkte bør få foreldremyndigheten. Det er da særlig tatt i betraktning at barnet, hvis saksøkte ble tilkjent foreldremyndigheten, ville komme over i et nytt og uvant miljø. Saksøkte og 1. vitne har opplyst at de skal gifte seg med hverandre, men at de foreløpig ikke har skaffet seg leilighet slik at de

 Side:1379

antagelig må flytte sammen med saksøktes mor på 2 rom pluss kjøkken. Tatt i betraktning at saksøkte venter et barn og at de forhold hvorunder hun for tiden lever, må antas å være lite heldige for barnet, finner retten det ubetenkelig at foreldremyndigheten tilkjennes saksøkeren all den tid barnet bor hos dennes foreldre. Saksøkeren har erklært seg villig til å sørge for barnets underhold alene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Per Anker, Johs. Stenersen og Eyvind Dahl):

Det er på det rene at barnet, da samlivsbruddet fant sted mellom ektefellene i juli 1950, ble værende igjen hos A, eller rettere hos hans foreldre, som eiet huset ektefellene bodde i første etasje av. Hustruen reiste heller ikke under saksforberedelsen, som skjedde muntlig for herredsretten, noe krav på å få barnet til seg. Dels har hun vel vært knuget av sin bevissthet om å ha gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd, dels hadde hun ikke utsikt til husrom. Under hovedforhandlingen reiste hun imidlertid påstand om å bli tilkjent foreldremyndigheten over barnet og underholdsbidrag til dette. Hun og hennes mann, papirfabrikkarbeider B, og det barn hun 3. mars 1951 har fått og som B antas å være far til, er nå bosatt i et hus, som tilhører hennes bror. Det ligger i Y og inneholder en større stue, kjøkken og 1 kammers og beboes foruten av dem av B's gamle, sykelige mor og en 4 1/2 år gammel sønn av B's ugifte søster. Denne selv er hotellpike i Z og bor ikke lenger i huset.

Også A er nå siden 24. november 1951 gift igjen med syerske C (nå fru A) født 27. desember 1926, som er opplyst å ha sluttet i sin post og tar seg av barnet som nå er hos faren og hans nye hustru. Etter hva A har forklart venter de ikke noe barn. Men de er jo blitt gift ganske nylig.

Det er innhentet atskillige nye opplysninger etter herredsrettens dom:

Således har Y vergeråd ved formannen, sognepresten, på foranledning av Z vergeråd uttalt om B's hjem at det er et pent, hyggelig hus og at han har et godt inntrykk av hjemmet, som er pent og velstelt og rent. Han har også et godt inntrykk av hennes nåværende mann. Denne uttalelse er gitt 17. september 1951 i anledning av spørsmålet om besøksretten og den konkluderer med at det ville være fullt forsvarlig at barnet kunne besøke sin mor. Som vitne i lagmannsretten har sognepresten også uttalt seg. Han har konfirmert B og har kjent hjemmet i 20 år og besøker flere ganger om året den sykelige moren, som han karakteriserer som en bra kvinne. Om B uttaler han, at han ikke kan anta annet enn at hun er skikket til å oppdra sitt barn.

I Z vergeråd har saken på lagmannsrettens anmodning vært undersøkt og drøftet i møter 3. desember og 8. desember 1951. Vergerådets formann og 3 av vergerådets kvinnelige medlemmer har besøkt B's og nåværende manns bolig. Formannen og 2 medlemmer har også undersøkt farens og hans foreldres bolig hvor vergerådets medlem, dr. Gudbrand Moe, dessuten er kjent som læge. Det er også foretatt personalundersøkelser og avhørt forskjellige personer. I sine premisser uttaler vergerådet som sin mening at det ikke kan være noen betenkelighet forbundet med å la barnet fortsette hos faren. Etter det inntrykk vergerådet har fått av

 Side:1380

moren og hennes nåværende mann må rådet anta at de ville gjøre sitt beste for barnet hvis det ble overlatt dem, og at barnet ville få den kjærlighet og omsorg det har krav på. I betraktning bl.a. av at moren har en søster som er uhelbredelig sinnssyk (schizofreni) og at en annen søster (den foran nevnte som ikke lenger bor i huset) har vært innlagt på asyl som sinnssyk i tiden 8. mai 1950 til 27. juli 1951, finner rådet det betenkelig å overføre barnet fra faren til moren. Vergerådet har deretter enstemmig besluttet å tilråde at faren beholder foreldremyndigheten over og omsorgen for datteren.

Det foreligger også skriftlig erklæring fra sosialkurator Wivie Seland, Lierasylet, av 21, mars 1952, som inneholder hennes rapport for vanlig miljøundersøkelse i september 1950 og mars 1952 vedkommende forholdene i farens hjem. Ved det første besøk som fant sted ca. 2 måneder etter at hustruen hadde forlatt hjemmet virket R nervøs, urolig, bet negler og var noe engstelig. Hun klynget seg hele tiden til bestemoren hos hvem det så ut til at barnet fant seg til rette og følte trygghet. Ved det annet besøk bodde barnet hos faren og dennes nye hustru. Det var en bemerkelsesverdig forskjell å se på barnet som denne gang virket fri og utvunget og det var rolig og harmonisk. Forholdet til farens nye hustru virket naturlig og oppriktig hengivent. Det urolige og engstelige i barnets vesen syntes å være helt borte. Ved begge leiligheter var hjemmet rent og pent og barnet var velstelt.

For lagmannsretten har begge parter forklart seg og dessuten 15 vitner hvoriblant B's nåværende mann. Etter det som foreligger må lagmannsretten legge til grunn at det i atskillig grad skyldes likegyldighet og manglende kjærlighet fra mannens side at ekteskapet er løpet så uheldig av som det har gjort. Han hadde besvangret henne som var 3 år eldre enn ham, da han ennå ikke var 23 år gammel, og de giftet seg ca. 4 måneder før barnet kom. Det synes å være på det rene at han har vært meget borte fra hjemmet og at det har vært klaget over - også av hans egen familie - at han har brukt for mange penger ute. Det må ansees bevist at han, mens han var ansatt på «trikken», (høsten 1948 til påsken 1949) hadde en «flirt» med en serveringsdame på kafé Globus som varte en stund; han var også oppe hos henne privat; hun visste ikke at han var gift, og da hun fikk vite det gjorde hun ende på forholdet, som så vidt skjønnes ikke har vært av mer intim art. Mannen har også vært sterkt knyttet til en lærerfamilie (D) på hvis gårdsbruk han har arbeidet atskillig om kveldene; han er venn av sønnen som er filologisk student, og har fra og til tilbrakt natten hos familien D. Det at hustruen er blitt så meget alene har rimeligvis bidratt ikke uvesentlig til at hun kom i forhold til sin nåværende mann.

En flerhet av husmødre som bodde i nabolaget mens ekteparet A bodde sammen, har vært ført som vitner, således fru E som er gift med bror til A's far. Etter deres utsagn fikk barnet av sin mor det beste stell. Barnet kom til flere av naboene hvis barn det lekte med. Men da moren hadde forlatt hjemmet fikk R ikke lov til å ha samkvem med naboene. Barnet uttalte selv at hun fikk juling hvis hun gikk inn i gården til dem. Det er også fremkommet uttalelser om at familien A's medlemmer ikke har villet hilse på enkelte av vitnene etter at disse var blitt oppgitt som

 Side:1381

vitner i saken fra hustruens side. Disse vitnene mener at den ankende part er skikket til å ha sitt barn. Det samme sier også en frue (8. vitne) fra nabolaget, der B's nå bor.

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten:

Spørsmålet om hvor barnet skulle være kom i et uheldig spor derved at hustruen - formentlig fordi samlivet ble brutt på en så voldsom og plutselig måte - til å begynne med ikke reiste noe krav om barnet slik at det nå i snart 2 år har vært hos besteforeldrene på farssiden og hos faren, hvor barnet unektelig har det godt, kanskje i materiell henseende bedre enn det vil få det hos moren og hennes nåværende mann. Men et så lite barn hører naturlig til hos sin mor. Og det er intet grunnlag for å anta at hun ikke skulle være skikket til å ha foreldremyndigheten over barnet. Ekteskapsbruddet i og for seg kan etter lovens ordning ikke her komme i betraktning, når ikke morens forhold for øvrig vitner om en slik karakter eller vandel at hun må ansees uskikket til å ha foreldremyndigheten. De opplysninger som foreligger om forholdene i hjemmet hos moren og hennes nåværende mann berettiger ikke til å anse det betenkelig at barnet får sitt fremtidige hjem der istedenfor hos barnets far og hans nåværende hustru. Lovens forutsetning er at barnet som regel vil få det best hos sin mor og det er som utslag av hva loven mener er i barnets velforståtte interesse at den uttaler at barnet som regel bør følge moren. Under henvisning til at moren ikke kan antas å være uskikket til å ha barnet og at hun vil kunne skaffe det bra hjem, der det også er andre småbarn, finner lagmannsretten at moren bør tilkjennes foreldremyndigheten over barnet.

Avgjørelsen er tvilsom, fordi forholdene farens hjem synes å by barnet en tryggere og i flere henseender bedre fremtid. Det er heller ikke heldig å rive det engang etablerte forhold opp. Men dette kan ikke være avgjørende. Lagmannsretten har også vært uviss om barnets far omfatter barnet med noen større aktiv farskjærlighet. Han gjør et lite åpent inntrykk og det taler ikke til hans fordel at han har motsatt seg at hustruen får utøve den besøksrett som herredsretten hadde bestemt. Etter hva barnets mor har forklart har hun siden hun forlot hjemmet ikke fått se barnet mer enn 3-4 ganger. Og i februar 1951, da hun så det siste gang, fikk hun beskjed om at hun ikke skulle komme igjen. Hun har fått gaver til barnet tilbake, således skjørt og genser som hun hadde strikket til R til jul. A sier at tøyet var for smått, men det benekter moren bestemt at det var. Familien A's reaksjon overfor naboene gjør også et ugunstig inntrykk. - - -