31.03.1999

 

RG-1999-128

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

PARTENE: Kjærende part: 1. As dødsbo 2. B 3. C (Prosessfullmektig for 1-3: Advokat Erik Mjell). Kjæremotpart: Staten v/ påtalemyndigheten (Førstestatsadvokat Harald L. Grønlien). 

 

DOMMERNE: Lagdommer Martin Tenold. Kst. lagdommer Erling Johannes Husabø. Byrettsdommer Tom Fr. Vold. 

 

 

--------------------------------------------------------------------------------

 

 

       Bergen forhørsrett avsa 27. desember 1996 i sak om erstatning i anledning strafforfølgning kjennelse med slik slutning:

 

       "Staten frifinnes."

 

       Saken gjelder krav om erstatning etter gjenopptatt etterforskning i drapssak; den såkalte Sirensaken.

 

       A, B og C har rettidig erklært kjæremål over kjennelsen. A døde 25. september 1997. Boet erklærte ved prosesskrift av 16. januar 1998 å tre inn i saken.

 

       Muntlig forhandling i saken ble holdt i Bergen 9. og 10. mars 1998, jf straffeprosessloven § 449 tredje ledd.

 

       Sakens bakgrunn er i hovedsak denne:

 

       Ved Gulating lagmannsretts dom av 21. september 1989 ble D dømt for drapet på sin ektefelle, E. E var datter til A og søster til B og C.

 

       I 1990 anmeldte F, som er Bs tidligere ektefelle, A og B for medvirkning til drapet på E. Etter to ganger å ha avslått gjenopptakelse av etterforskningen i saken, besluttet riksadvokaten ny etterforskning 18. oktober 1991. Denne ble gjennomført av Sunnmøre politikammer i 1992. Den 3. juli 1992 avslo riksadvokaten et nytt krav fra F om gjenopptakelse av etterforskningen.

 

       F klaget over avgjørelsen, og riksadvokaten besluttet 22. desember 1993 at etterforskningen i saken likevel skulle gjenopptas. I beslutningen er det gitt en omfattende redegjørelse for sakens bakgrunn og de vurderinger riksadvokaten har bygget på. Lagmannsretten finner det nødvendig å i hovedsak gjengi beslutningen:

 

       "F klager over riksadvokatens avgjørelse av 3. juli 1992 om ikke å gjenoppta etterforskingen i den såkalte "Siren-saken"

 

       Sendes med vedlegg statsadvokatene i Rogaland.

 

       Det vises til riksadvokatens avgjørelse av 3. juli 1992. Mot denne avgjørelse innga F allerede 21. juli 1992 klage til Kongen i Statsråd. Årsaken til at klagen ikke tidligere er blitt oversendt Justisdepartementet til forberedende behandling, kommer en tilbake til.

 

       Sakens bakgrunn og tidligere behandling.

 

       Riksadvokaten finner innledningsvis grunn til å gjengi deler (avsnitt II og III) av den avgjørelse som nå er påklaget:

 

       II. Tidligere behandling av gjenopptakelsesspørsmålet:

 

       Fs påstander om at avdødes far og søster har begått straffbare handlinger i tilknytning til "Sirensaken", og det dermed korresponderende krav om at etterforskingen i saken må gjenopptas, er vurdert to ganger tidligere. Første gang i juli/august 1990, hvor gjenopptakelsen ble avslått ved riksadvokatens avgjørelse av 8. august 1990. Kravet ble gjentatt og avgjort i januar/februar 1991. I avgjørelsen av 13. februar 1991 uttalte riksadvokaten bl.a. følgende:

 

       "Fs påstander baserer seg for en stor del på hendelser og foreteelser av dagligdags karakter, og som i alle fall kan ha mange andre forklaringer enn de klager gir.

 

       Han synes i betydelig grad å fortolke hendelsene slik at de passer inn i den teori han nå har om hva som skjedde i september 1984 og senere under straffesaken i 1989.

 

       Riksadvokaten er enig med Bergen politikammer og statsadvokatene i Hordaland i at det materialet klager har fremlagt ikke er av en slik karakter at det gir rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jfr. straffeprosessloven § 224 første ledd."

 

       Det er i det alt vesentlige de samme forhold og de samme argumenter som nå danner grunnlag for Fs krav om gjenopptakelse av etterforskingen, jfr. nedenfor under III.

 

       Kvaliteten på den etterforsking som er gjennomført i "Sirensaken", og som F angriper, har vært vurdert i annen forbindelse. F har siden 1990 rettet en rekke begjæringer til Bergen politikammer og statsadvokatene i Hordaland, som alle har hatt til formål å utvirke ytterligere etterforsking i "Sirensaken". Hans krav har ikke blitt etterkommet. I ikke liten grad har dette med tiden ledet til at F har anmeldt tjenestemenn ved Bergen politikammer og statsadvokatene i Hordaland for tjenesteforsømmelser og/eller grov uforstand i tjenesten. Sakene har vært etterforsket dels av Det særskilte etterforskingsorgan i Hordaland og dels av Det særskilte etterforskingsorgan i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane som setteorgan. Etterforskingsorganene har ikke funnet bevis for straffbare forhold, og har heller ikke funnet grunn til å kritisere den gjennomførte etterforsking, eller de påtalevedtak som er truffet. Etterforskingsorganenes innstilling er blitt fulgt av påtalemyndigheten, og opprettholdt ved klage til riksadvokaten.

 

       Senest ved avgjørelse av 24. januar d.å. som bl.a. omfattet anmeldelse av førstestatsadvokaten Wangberg, statsadvokat Martinsen og tidligere statsadvokat Salen, samt politifullmektig Birkeland ved Bergen politikammer.

 

       III. Begrunnelsen for kravet om gjenopptakelse av etterforskingen:

 

       De omstendigheter og synspunkter som begrunner Fs krav om gjenopptakelse av etterforskingen, er på en oversiktlig måte gjengitt i advokat Helljesens brev av 27. mars d.å. side 4-6, jfr. dok. 23, og riksadvokaten viser til denne oppstilling.

 

       Advokat Helljesen sier avslutningsvis i ovennevnte brev (side 7) følgende: "Jeg mener ikke at jeg med dette brevet har frembrakt nye momenter. Men jeg vil reagere meget sterkt dersom det brukes som begrunnelse for å avvise min anmodning."

 

       Riksadvokaten er enig i at verken Fs mange skriv eller advokat Helljesens brev frembringer noe vesentlig nytt i forhold til det som tidligere er vurdert av riksadvokaten. Det følger av dette at sitatet fra avgjørelsen av 13. februar 1991 fremdeles er dekkende for hvordan riksadvokaten ser på saken. De omstendigheter F trekker frem må vurderes sammen med det øvrige etterforskingsmaterialet, herunder den etterforsking som ble gjennomført av Sunnmøre politikammer i januar d.å. Vurdert i denne sammenheng, gir de av F påpekte forhold ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking rettet mot avdødes far og søster. Riksadvokaten finner ikke grunn til å gå inn på den enkelte anførsel fra F, og gjøre rede for hvordan bevisene er vurdert på det enkelte punkt. Det kan likevel være grunn til å gå noe nærmere inn på hovedpunktene i bevisvurderingen:

 

1. Det er ingen tekniske spor eller objektivt baserte opplysninger for øvrig som klart trekker i retning av at det var flere gjerningsmenn ved drapshandlingen, eller ved bortskaffelsen av liket. 

2. Tiltalte (senere domfelte) fremholdt både under etterforskingen, ved hovedforhandlingen, og under soningen frem til sin død, at han var alene om handlingen. Dette til tross for at det allerede før hans død var fremsatt spekulasjoner om at det hadde vært flere om handlingen. Det er ikke trukket frem noe i nærheten av en holdbar begrunnelse for at tiltalte skulle ønske å holde andre medskyldige utenfor. De anførsler som i denne sammenheng er fremsatt av F kan vanskelig gis annen karakteristikk enn spekulasjoner fremsatt under en betent ekteskapskonflikt. 

3. Etterforskingen gjennomført i januar d.å. trekker klart i retning av at domfelte var mer enn tilstrekkelig "nevenyttig" til selv å utføre murerarbeid i kjellerboden. 

4. Avdødes nærmeste slektninger har avgitt forklaringer som på enkelte punkter ikke lar seg forene. Det er også avgitt forklaringer som på visse punkter ikke er sammenfallende med vitnets tidligere forklaringer. Det er i denne forbindelse grunn til å trekke frem følgende: Drapet ble oppklart ca fem år etter at det ble forøvet. De forklaringer som er avgitt i saken har derfor i stor grad dreiet seg om forhold som lå mer enn fem år tilbake. Siden de første avhør ble tatt, har det nå gått ytterligere ca to og et halvt år. 

        Under slike omstendigheter vil det hos vitner alltid være atskillig usikkerhet om hva som har skjedd, når det skjedde og om tidsintervaller. At vitner over tid forklarer seg forskjellig uten at dette skyldes et bevisst og forbrytersk forhold, er heller ikke ukjent eller oppsiktsvekkende. Det er velkjent vitnepsykologi at erindring om en hendelse bl.a. påvirkes av det man har hørt andre fortelle om den samme hendelse. I og for seg kan det derfor være større grunn til skepsis når flere vitner forklarer seg absolutt identisk om hendelser som ligger lang tid tilbake. Dette kan lett gi mistanke om at vitnene har samkjørt sine forklaringer. 

        Uoverensstemmelse i de nære pårørendes forklaringer er i denne sak ikke av en slik art eller omfang, at det isolert eller sammen med andre omstendigheter gir rimelig grunn til å iverksette ytterligere etterforsking. 

5. Et av grunnkravene til en god prosessordning er at den skal være hensynsfull. Bestemmelsen i straffeprosessloven er utformet slik at dette hensyn ivaretas så langt det er mulig. Kravet om at etterforsking ikke skal iverksettes uten at det i saken foreligger opplysninger som gir rimelig grunn til det, er et utslag av nevnte grunnkrav. Det trenger ingen nærmere begrunnelse at det å bli satt under etterforsking for moralsk forkastelig og sterkt infamerende forhold er en betydelig belastning, uavhengig av hvilket utfall etterforskingen får. Dette synspunkt er naturlig nok ikke nevnt av F og heller ikke berørt av advokat Helljesen. 

        Tvert imot synes advokat Helljesen å mene at etterforsking mot Es søster og far, bør iverksettes fordi dette vil ha en gunstig innvirkning på F og den straffesak som er under forberedelse mot ham, jfr.advokat Helljesens skriv av 27. mars d.å., (dok. 23). 

        En beslutning i tråd med dette ville være en gal påtalemessig avgjørelse. Det er riksadvokatens oppfatning at F nå er låst i sin egen forestilling om hva som har skjedd i "Sirensaken". Dette, sammen med en del andre omstendigheter, har bl.a. ledet til at han er siktet for en rekke straffbare handlinger av voldelig karakter mot kone, barn og tidligere svigerfamilie. Å løse denne "floke" ved å belaste avdødes familie med en etterforsking som ikke er tilstrekkelig begrunnet i sakens opplysninger, vil være i strid med vårt krav om hensynsfullhet og som er en av grunnpillarene i norsk straffeprosess. 

        Når riksadvokaten nå i forbindelse med klagen til Kongen i Statsråd vurderer om etterforskingen i "Sirensaken" skal gjenopptas, følger det av foranstående at det er fjerde gang dette spørsmål behandles av riksadvokaten. I hovedsak er sitatet fra påtegningen av 3. juli 1992 fremdeles dekkende for hvordan riksadvokaten ser på saken. F har riktig nok, i det halvannet år som har gått siden påtegningen ble skrevet, fortsatt å fremlegge materiale og opplysninger som han mener støtter hans syn, men i vesentlig grad har dette ikke vært egnet til å endre riksadvokatens syn på bevislighetene. 

 

       Nye omstendigheter

 

       Tre forhold som ikke knytter seg til hendelsene i august 1984 (drapstidspunktet) har likevel medført at riksadvokaten i dag ser annerledes på gjenopptakelsesspørsmålet enn tidligere.

 

1. Skyteepisoden 29. mai 1993. 

        Riksadvokaten finner ikke grunn til å gå inn på detaljene i denne sak, som nå både for Fs og As vedkommende er henlagt etter bevisets stilling. Det er tilstrekkelig å vise til at da F oppsøkte A på hans hytte, hadde F utstyrt seg med en ladd revolver, og at A møtte ham med en ladd hagle og kniv. 

        Våpnene ble benyttet, og både F og A kom til skade. 

        Hendelsen har sin årsak i det meget anspente forhold som hersker mellom F på den ene side, og hans tidligere svigerfamilie, familien A, på den annen. Fs langvarige kamp med beskyldninger, anmeldelser og søksmål rettet mot A og hans familie, er ved siden av en ikke uproblematisk ekteskapsoppløsning, hovedårsaken til det anspente forhold. Ved riksadvokatens avgjørelse av 3. juli 1992 ble det, som det fremgår av sitatet foran, pkt. III/5, tillagt vesentlig vekt at iverksettelse av etterforsking mot medlemmer av familien A ville være i strid med det kravet til hensynsfullhet som vår prosessordning er basert på. Det ble fremholdt at det trengte "ingen nærmere begrunnelse at det å bli satt under etterforsking for moralsk forkastelig og sterkt infamerende forhold er en betydelig belastning, uavhengig av hvilket utfall etterforskingen får". 

        Men alternativet til etterforsking synes nå å være en fortsatt kamp mellom klager og hans hovedmistenkte som bokstavelig talt går på livet løs, og da kan dette synspunkt bare ha begrenset vekt. Tvert imot kan det synes som det mest hensynsfulle er å undersøke de fremsatte påstander så grundig som råd er. Både høyesterettsadvokat Atle Helljesen og F selv har fremholdt at utfallet av en grundig etterforsking av de påstander som er fremsatt, vil bli respektert. A og hans advokat, Erik Mjell, har på sin side uttalt at de ikke vil motsette seg etterforsking av Fs påstander hvis dette kan bidra til at det de opplever som Fs forfølgelse av familien, opphører. 

2. Gulating lagmannsretts kjennelse av 16. august 1993. 

        F har ved Bergen byrett anlagt privat straffesak mot A med påstand om at A straffes etter straffeloven § 246 og § 247. 

        Bakgrunnen for saken er at A i sin tid anmeldte F for falske anklager. Siden F mener hans påstander er sanne, og at A vet det, oppfatter F anmeldelsen fra A som ærekrenkende. Av byretten ble F pålagt å stille sikkerhet for saksomkostningsansvar med kr 100000, jfr. straffeprosessloven § 413. 

        Avgjørelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett. I forbindelse med behandlingen av kjæremålet gikk lagmannsretten relativt grundig inn i det bakenforliggende forhold. Lagmannsrettens kjennelse er basert på det materiale saksøker, F, la frem, og uten at saksøkte, A, ble gitt anledning til kontradiksjon. Den manglende kontradiksjon ledet da også til at Høyesteretts kjæremålsutvalg den 7. oktober 1993 opphevet lagmannsrettens kjennelse. 

        Det følger av foranstående at det kan stilles spørsmålstegn ved det materiale lagmannsretten har basert sin avgjørelse på. Men ser en bort fra dette, står likevel følgende tilbake: 

        På bakgrunn av det materiale F la frem for retten, og som er det samme som han nå baserer seg på, fant flertallet i lagmannsretten grunn til å uttale følgende (kjennelsen side 11): 

        "Lagmannsretten har følgelig funnet det riktig å foreta en selvstendig og fullstendig gjennomgang av materialet. Etter en grundig gjennomgang av materialet er lagmannsretten kommet til den konklusjon at det ikke kan utelukkes at F vil kunne føre bevis for at A var med på å skjule liket av datteren E, som ble støpt inn i sokkelen i hobbybenken i kjellerboden i ---gate 12. En av konsekvensene av dette er at F eventuelt vil kunne dokumentere at As politianmeldelse av F var falsk og gjort mot bedre vitende." 

        Riksadvokaten er av den oppfatning at det er høyst usikkert om uttalelsen ville blitt den samme med en reell kontradiksjon (fra A og/eller påtalemyndigheten). Uttalelsen har likevel den virkning at Fs materiale og påstander bør undergis en grundig etterforsking for å opprettholde allmennhetens tillit til at politiet og påtalemyndigheten har vilje til å undersøke, og evner å avdekke, mulig alvorlige straffbare forhold. 

3. Fs søksmål og anmelder med utspring i "Sirensaken". 

        I Gulating lagmannsretts kjennelse av 16. august 1993 uttales følgende på side 18: 

        "Lagmannsretten bemerker at det i perioden etter at D ble dømt for drapet, har foreligget til avgjørelse mer enn seksti saker bare i lagmannsretten, dvs. saker der F har forsøkt å ta opp ulike aspekter ved drapssaken. Omtrent like mange saker har antakelig vært prøvet først i by- eller herredsrett, og et meget betydelig antall av lagmannsrettens avgjørelser har vært overprøvet av Høyesterett. Både samfunnets krav på at saker behandles og avgjøres i rimelig full bredde og hensynet til arbeidsforholdene i domstolene taler, slik lagmannsretten ser det, klart for at den bitvise behandlingen av drapskomplekset opphører, til fordel for full profesjonell håndtering av saken der vårt samfunn har sin etterforskingskompetanse, nemlig innen politi- og påtalemyndighet." 

        I tillegg kan nevnes at en ved Bergen politikammer har registrert minst 59 saker hvor F har anmeldt forhold som har sitt utspring i "Sirensaken". I tillegg kommer private søksmål ved andre domstoler enn Bergen byrett. Det er dessuten et gjennomgående trekk at en lang rekke av de personer innen politiet, påtalemyndigheten eller domstolene som har hatt befatning med de forskjellige saker, og som har truffet avgjørelser som F ikke har bifalt, deretter er blitt gjenstand for anmeldelse for tjenesteforsømmelse eller grov utforstand i tjenesten, privat straffesak eller begjæring til domstolene med påstand om rettergangsbot. 

        Hvis allerede anlagte saker kan avvikles, og nye anmeldelser og søksmål kan hindres, synes det å være god prosessøkonomi å investere ressurser i en etterforsking av Fs påstander. 

 

       På bakgrunn av foranstående tre punkter har riksadvokaten besluttet å omgjøre sin avgjørelse av 3. juli 1992 hvor det ble bestemt at ytterligere etterforsking av Sirensaken ikke skulle iverksettes.

 

       Nærmere om etterforskingen og etterforskingsoppdraget nedenfor. ..

 

       Den nye etterforsking.

 

       Det er gjentatte ganger, både fra F og hr. adv. Helljesen, krevd at ny etterforsking av "Sirensaken" måtte foretas av tjenestemenn fra Kripos. Kriminalpolitisentralen er et bistandsorgan for landet politikamre, og kan ikke tillegges eneansvaret for etterforskingen av konkrete straffesaker. Det må følgelig overlates til det politikammer som får ansvaret for den nye etterforsking å avgjøre om det skal anmodes om slik taktisk og/eller teknisk etterforskingsbistand.

 

       Saker med tilknytning til "Sirensaken" og F har tidligere vært etterforsket ved Bergen politikammer, Hordaland politikammer og Sunnmøre politikammer, samt etterforskingsorganene både i Hordaland og i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane. Påtalemessig er disse sakene blitt avgjort av statsadvokatene i Hordaland og statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane.

 

       Som fremholdt foran, er en lang rekke av de personer som har hatt befatning med sakene, blitt anmeldt eller saksøkt av F.

 

       Riksadvokaten ser det derfor slik, at når det nå skal benyttes ressurser på å etterforske Fs materiale og påstander "til bunns", bør etterforskingen foretas av et politikammer, og under en påtalemessig ledelse fra et statsadvokatembete, som ikke tidligere har hatt befatning med saken. Hensett til at det samlede materiale som må gjennomgåes utgjør en dokumentbunke på nær én meter, er dette lite rasjonelt, men synes nødvendig for at etterforskingen skal nyte den fornødne tillit og ha den tilsiktede prosessdempende virkning.

 

       I samsvar med foranstående har riksadvokaten besluttet at den nye etterforsking av "Sirensaken" skal foretas av Haugesund politikammer som settepolitikammer, og under overordnet påtalemessig ledelse av statsadvokatene i Rogaland. Som anført vil det tilligge etterforskingsledelsen å avgjøre om det i forbindelse med saken skal begjæres bistand fra Kriminalpolitisentralen.

 

       Emnet for den nye etterforsking vil i hovedsak være det materiale og de påstander som er fremsatt av F. Hva dette omfatter, vil først og fremst fremgå av dokumentene merket "Klagen av 21. juli 1992 med oppfølgende materiale", samt av skriv fra hr. adv. Helljesen av 27. mars 1992 inntatt som dok. 23 i "Sirensaken". Dette må selvsagt sammenholdes med det materiale som for øvrig finnes i følgende vedlagte saker: ...

 

       På det grunnlag etterforskingen er besluttet gjenopptatt, er det neppe nødvendig å beskrive etterforskingsoppdraget i detalj. Det er likevel grunn til å understreke at ut fra sitt formål må den gjenopptatte etterforsking være så grundig at den undersøker alle de påstander det med noen rimelighet kan forlanges at politiet etterprøver. På bakgrunn av riksadvokatens erfaring med sakskomplekset må etterforskingen i hvert fall være egnet til å gi svar på følgende fire spørsmål:

 

1. Har medlemmer av familien A (eller andre) medvirket ved drapshandlingen? 

2. Har medlemmer av familien A medvirket ved bortskaffelsen av liket? 

3. Er det fra medlemmer av familiene A gitt bevisste uriktige forklaringer - under ettersøkingen etter E, - under etterforskingen mot F eller - under den senere etterforsking av tilknyttede saker? 

4. Er det fra medlemmer fra familien A presentert falske dokumenter for politiet under ettersøkingsfasen? ..." 

 

       Kopi av påtegningen ble blant annet sendt de kjærende parter.

 

       Etter avsluttet etterforskning skrev Haugesund politikammer i innstillingen til statsadvokatene i Rogaland den 21. juli 1994 blant annet følgende:

 

       "Mandatet innebærer i seg selv at etterforskningen måtte betraktes som rettet mot de tre nevnte, og at det ville være uriktig å avhøre dem med vitnestatus. På den annen side har det under etterforskningens gang ikke på noe tidspunkt vært aktuelt å sikte noen av familiemedlemmene. Det har heller ikke vært foretatt tvangsinngrep eller andre etterforskningsskritt som medfører at de har vært å anse som siktet.

 

       Saken foreslås henlagt med den begrunnelse at intet straffbart forhold er bevist.

 

       Forslaget fremmes under noe tvil, i det en på flere punkter oppfatter "anmeldelsene" som åpenbart grunnløse. Dette gjelder bl.a. påstanden om presentasjon om falske dokumenter, jfr. spørsmål 4 i riksadvokatens mandat. Totalt sett gir imidlertid formuleringen intet straffbart forhold bevist antakelig en dekkende indikasjon på politiets vurdering av holdbarheten i anklagene. ...

 

       Det er etter denne gjennomgåelse etter politiets mening ingen holdepunkter for de mistanker mot familien A som over tid har nedfelt seg i påstander og anklager - i det vesentlige formidlet av F. Selv om ikke alle problemstillinger i saken så lang tid etterpå kan besvares med entydige konklusjoner, foreligger det når materialet vurderes i sin helhet grunnlag for å hevde at: - Konklusjonen om at D alene har forøvet drapet ikke er svekket. - At de påstander som er fremsatt i ettertid om medvirkere til drapet og/eller bortskaffelse og skjuling av liket og drapshandlingen, samt påstander om bruk av falske dokumenter og bevisst uriktige forklaringer synes å savne faktisk grunnlag.

 

       Det har i årenes løp etterhvert vært fremmet et stort antall hypoteser/påstander/anklager, og disse er i det høye antall prosesser av forskjellig karakter som er innledet gjentatt, utdypet og beskrevet i et slikt omfang at de rent psykologisk synes å være tillagt bevisverdi i seg selv. Når etterforskningsmaterialet nå presenteres i full bredde, synes konklusjonen klart å måtte bli at de teorier som er kastet frem ikke står mot nærmere undersøkelser. Dels mener politiet også at en rekke av de gjengitte påstander i saken med sikkerhet kan avsannes og tilbakevises. Dels viser de nye undersøkelser at det ikke foreligger faktiske objektive holdepunkter som gir belegg for påstandene."

 

       Statsadvokatene i Rogaland henla 2. november 1994 saken.

 

       A, B og C fremsatte deretter krav til Bergen forhørsrett om erstatning i anledning strafforfølgningen.

 

       De kjærende parter har i hovedsak gjort gjeldende:

 

       Forhørsretten har anvendt straffeprosessloven § 82 uriktig. Bestemmelsen legger opp til en konkret prøving av innholdet i påtalemyndighetens begrunnelse for å innlede etterforskning mot noen. Retten må tolke den begrunnelse som er gitt fra riksadvokatens side og de emner som riksadvokaten krevet etterforsket. Riksadvokatens begrunnelse sett under ett levner liten tvil om at påtalemyndigeten erklærte de kjærende parter som siktet. De fire spørsmål riksadvokaten krever svar på er i realiteten formet som en siktelse. At politi og påtalemyndighet vegrer seg, muligens av bekvemmelighetshensyn, for å titulere de kjærende parter for "siktet" under avhør har intet med saken å gjøre.

 

       Riksadvokaten har som en av sine anførsler for gjenopptaking av etterforskningen i Sirensaken, henvist til Gulating lagmannsretts kjennelse av 16.8.93. Reelt sett ble forfølgningen av i hvert fall A innledet ved rettens uttalelse. I tolkningen av riksadvokatens begrunnelse for iverksettelsen av etterforskningen har lagmannsrettens uttalelse betydning. Forøvrig vises også til Andenæs "Norsk staffeprosess" 1984 side 51-52 og særlig side 55 og 56 hvor det klart tilkjennegis at vurderingstemaet er om hvorvidt etterforskningen kan sies å være rettet mot de kjærende parter.

 

       De kjærende parter ble undergitt en meget omfattende etterforskning. Innbefattet i etterforskningen var krav om fremleggelse av dokumentasjoner som skulle underbygge bevegelser til de kjærende parter særlig i tidsrommet rundt drapet på E. De kjærende parter opplevet det som et krav om fremleggelse av dokumentasjon, et krav som ble etterkommet frivillig. Dersom fremleggelsen ikke var blitt gjort frivillig, er det åpenbart at ransaking og beslag ville blitt alternativet. Tilsvarende ble det fra de kjærende parter gitt fritak for taushetplikt overfor behandlende leger, også Es leger. For politi og påtalemyndighet var det meget viktig å få innsyn i lege/sykehusjournaler, idet F tilkjennega at en av årsakene til de kjærende parters påståtte medvirkning til drapet på E var nettopp å skjule annen forbrytelse. Denne andre forbrytelse var beskrevet i blant annet Gs og Es legejournaler. De kjærende parter opplevde det dithen at det ikke var annen mulighet enn å samtykke til innhentelse av journalene.

 

       Fremheves må også at de kjærende parter fikk bistand av forsvarer under avhør, dekket av staten.

 

       Med bakgrunn i foranstående, og med bakgrunn i tidligere anførsler mener de kjærende parter at vilkårene for status som siktet er til stede, og at krav om erstatning etter straffeprosessloven § 446, jfr. § 444 og § 445 er berettiget.

 

       Subsidiært hjemler straffeprosessloven § 448 erstatning, idet det foreligger "annen forføyning" mot de kjærende parter.

 

       Etterforskningen kunne ikke lovlig begrunnes i de omstendigheter riksadvokaten påberoper seg.

 

       Skyteepisoden 29.5.93 er en isolert handling. Rikadvokaten benytter denne sak til å belyse alvoret i forholdet mellom F og familien A. Skyteepisoden var henlagt da riksadvokaten ga sin ordre. Til å belyse situasjonen mellom A og F, kunne mange straffbare forhold vært benyttet. F er dømt for flere voldshandlinger mot familien A.

 

       Gulating lagmannsretts kjennelse av 16.8.93 er sentral. Riksadvokaten uttalte at "det er høyst usikkert om uttalelsen ville blitt den samme med reell kontradiksjon (fra A og/eller påtalemyndigheten)". Til tross for dette benytter påtalemyndighetene lagmannsrettens kjennelse som begrunnelse for å igangsette etterforskning mot de kjærende parter. Etterforskningen mot familien A hadde utelukkende til hensikt å forsøke å stoppe Fs angrep på politiets etterforskere og ledere, mot påtalemyndigheten og mot domstolene. Familien A ble "ofret" i et forsøk på å stoppe angrepene fra F. Hvordan det gikk med familien A var fullstendig underordnet. Ettertiden har også vist dette. For det første er det helt klart at etterforskningen med dens resultat ikke hadde innvirkning på Fs angrep på politi/påtalemyndighet og domstol. Tvert i mot fikk F gjennom ny etterforskning tilgang til ytterligere materiale som han senere har benyttet i sine angrep på de kjærende parter og andre.

 

       De kjærende parter opplever det som vondt at forhørsretten fremhever at etterforskningen renvasket dem for de grove beskyldninger som var rettet mot dem. Beskyldningene har alle sitt utspring i Fs uttalelser og påstander. De kjærende parter har aldri krevet å bli renvasket for beskyldninger fremsatt av F. De anser ikke F som tilregnelig. Noen renvaskelse har heller ikke blitt resultatet. Det eneste en oppnådde med etterforskningen var at familien A på nytt kom i medias søkelys og måtte gjennomgå alle de vanskelige år på nytt.

 

       De kjærende parter har nedlagt slik påstand:

 

       As dødsbo v/ arvingene, B og C tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

 

       Kjæremotparten har i hovedsak gjort gjeldende:

 

       Det var, etter en samlet vurdering av de tre omstendigheter riksadvokaten viser til, rimelig grunn til å gjennoppta etterforskningen.

 

       Saken ble den 2. november 1994 for alle tre henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Denne begrunnelse brukes hvor det er foretatt ordinær etterforskning og bevisene med særlig styrke taler mot at det er foretatt et straffbart forhold.

 

       For erstatning etter straffeprosessloven § 446, jf § 444 og § 445 er det et ufravikelig grunnvilkår at den som skal tilkjennes erstatning er siktet i saken. B, C og A har ikke på noen tidspunkt vært siktet i saken. Hvem som skal ansees som siktet fremgår av straffeprosessloven § 82. Det fremgår allerede av bestemmelsens innledning at det er et klart skille mellom mistenkte og siktede. De aktuelle personer i nærværende sak faller klart utenfor de alternativ som etter straffeprosessloven § 82 gir en person status som siktet. At kjærende parter ved advokatbistand er gitt ytelser utover det som direkte følger av loven, gir dem ikke status som siktet.

 

       Som grunnlag for erstatning er videre påberopt straffeprosessloven § 448. Bestemmelsen får anvendelse også hvor det ikke har vært noen siktet i saken, og den omfatter personer som har vært mistenkt uten å ha vært siktet i saken. C, B og A har alle vært avhørt med status som mistenkt. Som det fremgår av oversendelsespåtegning fra settepolitimester av 21.07.94 ble beslutning om dette fattet før etterforskningsmaterialet gav grunnlag for slik status. Bakgrunnen for dette var riksadvokatens etterforskningsordre og at en ønsket å gi nevnte personer best mulig rettigheter, herunder anledning til bistand fra advokat, jf straffeprosessloven § 242 jf påtaleinstruksen § 8-1 annet ledd. Slik advokatene signaliserte familien As holdning til ny etterforskning, betraktet settepolitimester dekning av advokatutgifter som påkrevd for å få saken fullstendig opplyst, d.v.s. en forutsetning for å unngå at de nektet å forklare seg.

 

       Etter straffeprosessloven § 448 er det et grunnvilkår for erstatning at skade eller ulempe er påført ved "forføyning" under saken. Det følger klart av bestemmelsens ordlyd og sammenhengen i denne at det her må kreves noe annet enn foretatte politiavhør. Dette underbygges også av de eksempler som er nevnt i Straffeprosesslovkomiteen: "Innstilling om rettergangsmåtene i straffesaker (1969)" s. 366, 2. spalte.

 

       Etter påtalemyndighetens mening er det klart at grunnvilkårene for erstatning etter nevnte bestemmelser ikke er tilstede.

 

       Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

 

       Forhørsrettens kjennelse stadfestes.

 

       Lagmannsretten skal bemerke:

 

       Kravet gjelder oppreisning (erstatning for ikkeøkonomisk tap). I forhold til As dødsbo er det spørsmål om boet har rettslig adgang til å tre inn i saken tatt i betraktning den personlige karakter et krav om oppreisning har. Påtalemyndigheten har under saksforberedelsen for lagmannsretten ikke hatt innsigelser mot at boet trer inn i saken, men har under den muntlige forhandling vist til at spørsmålet er rettslig uavklart. A døde etter at han og de øvrige kjærende parter hadde erklært kjæremål over forhørsrettens kjennelse i saken. Etter skadeserstatningsloven § 3-10 første ledd 3. punktum, kan krav på oppreisning overføres ved arv så lenge det er gjort gjeldende ved søksmål. Bestemmelsen er ikke direkte anvendelig i foreliggende sak, men den bør kunne gis analogisk anvendelse. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det i den foreliggende situasjon er grunn til å avvise boet å tre inn i kravet.

 

       De påtalemessige vurderinger av saksøkernes straffeprosessuelle stilling under etterforskningen kommer blant annet til uttrykk i Haugesund politikammers sakspåtegning av 21. juli 1994 etter avsluttet etterforskning:

 

       "Under den nye etterforskning i Sirensaken har de tre nevnte personer (A, C og B) vært avhørt med status som mistenkt, en beslutning som ble fattet før en tok stilling til hvorvidt etterforskningsmaterialet ga grunnlag for slik status."

 

       I underretningen til saksøkerne om henleggelsen uttales det blant annet:

 

       "En vil i denne forbindelse få presisere at Deres status som mistenkt i forbindelse med denne etterforskningen, hadde sin bakgrunn i påstandenes objektive innhold uavhengig av om selve etterforskningsmateriale i saken forøvrig gav grunnlag for slik status."

 

       Etter straffeprosessloven § 444 - § 446, som er det prinsipale grunnlag saksøkerne har påberopt seg som hjemmel for erstatning, er det en forutsetning for erstatning at saksøkerne har vært siktet i saken. Saksøkerne hadde under etterforskningen status som mistenkte. Etter straffeprosessloven § 82 får den mistenkte stilling som siktet blant annet når påtalemyndigheten har erklært ham som siktet eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham. At etterforskningen ble rettet mot saksøkerne, er ikke i seg selv tilstrekkelig.

 

       Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å anse riksadvokatens beslutning om etterforskning som en erklæring om siktelse mot saksøkerne. Verken i form eller innhold fremstår den som dette, og den kan etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke fortolkes slik.

 

       Det er videre spørsmål om det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller "liknende forholdsregler" mot saksøkerne. Pågripelse, ransaking eller beslag er ikke besluttet eller foretatt mot saksøkerne. De medvirket frivillig til avhør.

 

       A og de andre medvirket frivillig til politiets innsyn i sykehusjournaler. C avga frivillig skriftprøve. Lagmannsretten kan ikke se at disse forhold, enkeltvis eller samlet, kan oppfattes som slike tvangsmessige forholdregler loven tar sikte på å omfatte.

 

       Saksøkerne kan etter dette ikke anses å ha vært siktet i saken og erstatning kan ikke tilkjennes på det prinsipale grunnlag.

 

       Subsidiært har saksøkerne påberopt seg straffeprosessloven § 448 som grunnlag for erstatning. Etter denne bestemmelse kan andre enn den som har vært siktet tilkjennes erstatning for "skade eller annen ulempe" påført ved "granskning, ransaking, beslag, telefonkontroll etter kapittel 16a eller annen forføyning under saken".

 

       Det kan etter ordlyden i straffeprosessloven § 448 være noe uklart om vilkåret "skade eller annen ulempe" også omfatter oppreisning. I NOU 1996:18 Erstatning i anledning strafforfølgning, side 20 antas at også erstatning for ikkeøkonomisk tap kan tilkjennes. Samme oppfatning har Bjerke/Keiserud. I Andenæs Norsk straffeprosess 2. utg s. 260 uttales at det er "naturlig å forstå det slik at det kan gis erstatning også for ulemper som ikke har ført til økonomisk tap". Lagmannsretten slutter seg til dette.

 

       Det har ikke vært benyttet slike tvangsmidler som er direkte oppregnet i bestemmelsen. Spørsmålet er derfor det er foretatt "annen forføyning" i saken. Ved tolkningen av dette vilkåret må det tas utgangspunkt i at oppregningen er ikke uttømmende. I Bjerke og Keiseruds kommentarutgave til straffeprosessloven 2. utgave side 1052 er det uttalt at det med oppregningen "bare ment å vise til de mest praktiske tilfeller hvor bestemmelsen kan komme til anvendelse".

 

       Spørsmålet blir om avhørene, eventuelt i sammenheng med den øvrige etterforskningen mot familien A, kan sies å utgjøre en "forføyning" i lovens forstand.

 

       Uttrykket "forføyning" har verken rent språklig eller i straffeprosessloven et klart avgrenset meningsinnhold. Lagmannsretten kan ikke se at det er direkte avgjort tidligere om politiavhør kan utgjøre en "forføyning". Rt-1997-105 kan imidlertid tolkes slik at dette blir forutsatt. Bestemmelsens funksjon og nærmere innhold tilsier også en forholdsvis vid tolkning på dette punktet. Straffeprosessloven § 448 fremstår som et supplement til de langt mer tydelig avgrensede reglene i § 444 - § 446, og skal fange opp andre tilfeller der det "fremstiller seg som rimelig" å tilkjenne erstatning. I lys av dette er det nærliggende også ved tolkningen av uttrykket "forføyning" å legge vekt på hvilke andre etterforskningsmessige tiltak som etter forholdene bør kunne lede til erstatningsansvar. Når § 448 uttrykkelig nevner telefonkontroll, viser dette at regelen også omfatter tiltak som først og fremst kan tenkes å medføre ulempe av ikkeøkonomisk art. Lagmannsretten legger derfor til grunn at politiavhør etter en konkret vurdering av avhørets art, omfang og andre omstendigheter, kan utgjøre en "forføyning" i lovens forstand.

 

       I denne saken ble de tre saksøkerne utsatt for langvarige avhør. For As vedkommende hadde de i alt 6 avhørene, som ble gjennomført i perioden mars - mai 1994, en samlet varighet på 25 timer. Et av avhørene var på 8 timer. B var inne til tre avhør, hvorav det første varte i 11 timer. Også C var inne til to lange avhør. At de medvirket frivillig til de nye avhørene, hindrer ikke at avhørene var et betydelig inngrep i deres privatliv og familieliv. Når det først var satt i gang ny etterforskning, hadde de neppe noen annen mulighet enn å medvirke frivillig, dersom de skulle ha håp om å få avkreftet mistanken mot seg.

 

       Avhørene omhandlet blant annet forhold av sterkt personlig karakter og beskyldninger om alvorlige straffbare forhold. Haugesund politikammer uttaler om dette i innstillingen til statsadvokaten:

 

       "En gruppe av påstander er direkte rettet mot de motiver A, C og B angivelig skal ha hatt for å medvirke til drapet og/eller bistå D med å holde drapshandlingen skjult og/eller forklare seg falskt, bruke falske dokumenter og på annen måte hindre politiet i etterforskningen og hindre F i å undersøke forholdet nærmere.

 

       De angivelige motiver påstås generelt å relatere seg til seksuelle overgrep fra As side mot døtrene, hvilket igjen angivelig har vært årsaken til at As ektefelle og E ble påført alvorlige psykiske problemer. A skal i så fall angivelig ha hatt interesse av å medvirke til at drapshandlingen og/eller skjule drapshandlingen for å hindre at disse forhold kommer frem i lyset.

 

       Videre er det blitt anført at B (og A) kan ha vært involvert i Ds seksuelle kontaktmiljø, og at dette på drapstidspunktet kan være blitt oppdaget. Som følge av dette skulle de involverte ha direkte interesse i å hindre at de virkelige omstendigheter omkring drapet kom frem.

 

       Det har som følge av dette vært foretatt omfattende avhør og andre undersøkelser relatert til nå avdøde Gs sykehistorie, og tilsvarende for Es sykehistorie, for om mulig å kartlegge om det foreligger opplysninger som underbygger påstandene om seksuelle overgrep eller lignende."

 

       I tillegg til selve avhørene ga A samtykke til fremleggelse av egne sykehusjournaler. Saksøkerne ga dessuten fritak fra taushetsplikt også i relasjon til sykejournalene til E og hennes mor G. Lagmannsretten antar at det har dreid seg om opplysninger relatert til en eller flere av saksøkerne personlig, jf legeloven § 32 første ledd. Samtykket kan dessuten ha hatt betydning i den totalvurdering som ble foretatt etter legeloven § 37, forut for politiets innsyn i journalene. Lagmannsretten vil bemerke at selv om saksøkerne medvirket frivillig til journalinnsyn, var de i en presset situasjon. Også det at de ble bedt om og ga samtykke til politiets journalinnsyn, er derfor medvirkende til at etterforskningen mot familien A må sies å ha hatt en inngripende karakter.

 

       Lagmannsretten legger i tillegg betydelig vekt på den spesielle foranledningen for etterforskningen mot saksøkerne. Saken var tidligere grundig etterforsket flere ganger, der også saksøkerne hadde vært gjennom omfattende avhør om de samme tema som ble gjenstand for etterforskning fra Haugesund politikammer. Den nye etterforskningen ble ved riksadvokatens beslutning direkte rettet mot de tre saksøkerne, og de ble underrettet ved kopi av beslutningen, noe som synest uvanlig. Det fremgår videre av riksadvokatens beslutning, som er sitert foran, at gjenopptagelsen av etterforskningen var begrunnet i andre forhold enn bevismaterialet omkring hendelsene på drapstidspunktet. Denne uvanlige bakgrunnen og begrunnelsen for å gjenoppta etterforskningen, ga de nye avhørene av saksøkerne en særegen karakter.

 

       I denne situasjonen finner lagmannsretten at den nye etterforskningen, med omfattende avhør om svært personlige og tildels intime forhold, overfor saksøkerne må anses som en "forføyning" etter straffeprosessloven § 448.

 

       Ved vurderingen av om det "etter forholdene fremstiller seg som rimelig" å tilkjenne oppreisningserstatning, finner lagmannsretten grunn til å gå noe nærmere inn på det rettslige grunnlaget for å gjenoppta etterforskningen mot saksøkerne. Etter straffeprosessloven § 224 kan etterforskning foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er "rimelig grunn" til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige. At dette grunnkravet også gjelder den løpende etterforskning, og dermed også for gjenopptagelse av etterforskning i en sak, fremgår bl.a. av riksadvokatens gjennomgang av overvåkningstjenestens henvendelser til tyske myndigheter om opplysningene fra Stasiarkivene, avgitt 29. april 1997.

 

       Det fremgår som nevnt av riksadvokatens beslutning av 22. desember 1993 at det ikke var fremkommet nye bevis i saken som tilsa ny etterforskning. Riksadvokaten viste i stedet til 3 nye omstendigheter som begrunnelse for gjenopptakelse av etterforskningen: En skyteepisode mellom A og F 29. mai 1993, uttalelser i en opphevet kjennelse fra lagmannsretten av 16. august 1993 og en generell vurdering av prosessøkonomiske hensyn.

 

       Etter lagmannsrettens syn kan uttalelsene i den nevnte kjennelse ikke sies å utgjøre en saklig grunn til å gjenoppta etterforskningen, all den tid kjennelsen ble opphevet av Høyesterett på grunn av manglende kontradiksjon. Henvisningen til skyteepisoden og de prosessøkonomiske hensyn synest å springe ut av et ønske om å skape ro om sakskomplekset, både på grunn av belastningen de mange tilknyttede sakene representerte for rettsapparatet, og det spenningsforholdet som eksisterte mellom F og familien A.

 

       Det er etter lagmannsrettens vurdering grunn til å stille spørsmål ved om straffeprosessloven § 224 gir rom for å begrunne en gjenopptagelse av etterforskningen utelukkende i slike andre forhold, når bevisene står i samme stilling som før. I alle fall samsvarte gjenopptagelsen av etterforskningen etter lagmannsrettens syn ikke med kravet i straffeprosessloven § 226 siste ledd om at etterforskningen skal gjennomføres slik at "ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe". Saken var, også etter at etterforskningen var avsluttet og saken iretteført med domfellelse som resultat, på ny etterforsket flere ganger uten at beskyldningene mot familien A ble underbygget. Under slike omstendigheter tilsier ikke minst hensynet til respekt for privatlivet, jf EMK art. 8, at det må foreligge nye bevis av en viss betydning, for at det skal kunne foretas nye, fullstendige avhør. De nye avhørene representerte en betydelig ulempe for saksøkerne, og innebar en gjenoppfriskning av mistanke om alvorlige forhold som medvirkning til drap eller bortskaffelse av lik, bevisst uriktige forklaringer og dokumentfalsk.

 

       Hensynet til saksøkerne ble også fremhevet i riksadvokatens uttalelse av 3. juli 1992:

 

       "Det er riksadvokatens oppfatning at F nå er låst i sin egen forestilling om hva som har skjedd i "Sirensaken".

 

       Dette, sammen med en del andre omstendigheter, har bl.a. ledet til at han er siktet for en rekke straffbare handlinger av voldelig karakter mot kone, barn og tidligere svigerfamilie. Å løse denne "floke" ved å belaste avdødes familie med en etterforsking som ikke er tilstrekkelig begrunnet i sakens opplysninger, vil være i strid med vårt krav om hensynsfullhet og som er en av grunnpillarene i norsk straffeprosess."

 

       Det er lagmannsrettens syn at saken i forhold til saksøkerne stod i samme stilling da riksadvokaten den 22. desember 1993 likevel besluttet å gjenoppta etterforskningen.

 

       Lagmannsretten er etter dette kommet til at gjenopptagelsen av etterforskningen representerte en krenkelse av saksøkernes straffeprosessulle rettigheter. I denne situasjonen fremstiller det seg som rimelig at etterforskningen bør utløse erstatningsplikt for det offentlige etter straffeprosessloven § 448, ved at saksøkerne tilkjennes oppreisning.

 

       Utmålingen ved oppreisning vil være skjønnsmessig og knyttet til en konkret vurdering. Det må vektlegges ved utmålingen at etterforskningen i forhold til saksøkerne ble gjennomført i strid med straffeprosessloven. Saksøkerne har opplevd etterforskningen som sterkt belastende. De nye avhørene mv kom i tillegg til den etterforskning som gjentatte ganger tidligere hadde funnet sted, og som bidro til at de ikke fikk lagt drapet på familiemedlemmet bak seg. Det må også vektlegges at den urettmessige mistanken gjaldt svært alvorlige forhold, og at etterforskningen også gjaldt sterkt personlige forhold, blant annet seksuelle avvik og sykdomsforhold. Lagmannsretten finner ikke grunn til å vektlegge at saksøkerne i den situasjon som forelå - for å unngå mistenkeliggjøring - ikke motsatte seg ny etterforskning.

 

       Ved utmålingen finner lagmannsretten grunn til å differensiere noe mellom saksøkerne. Belastningen for A og B har vært større enn for C som har stått mer perifert i saken. Samlet vurdert settes erstatningen til kr 100000 for As dødsbo, kr 100000 til B og kr 75000 til C.

 

       Kjennelsen er enstemmig.

 

       Slutning:

 

       Staten v/ Justisdepartementet betaler innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse i oppreisning etter straffeprosessloven § 448 til: As dødsbo kr 100000 -kroneretthundretusen-, B kr 100000 -kroneretthundretusen-, C kr 75000 -kronersyttifemtusen-.