Gjennom de siste to ukene har advokat
Ole Kristian Aabø-Evensen, KPMG Law, dokumentert den ene ikke-forretningsmessige
disposisjonen etter den andre. Statoil-boss høyesterettsadvokat og partner
i advokatfirmaet BAHR, Ole Lund, går som en rød tråd igjennom
de fleste av disse ikke-forretningsmessige transaksjonene.
av Herman J Berge
Ole Lund i spissen
Et pikant forhold som staten og regjeringsadvokatene Thomas K Svensen
og Karin Fløistad står overfor, og må gjendrive er dette:
Riis' advokat hevder at skifteretten - som hadde ansvaret for dødsboet
- har latt den ene arvingen få forvalte boet som han har villet. Da
dette førte til at arven til Amelia Riis forsvant ut av landet
gjennom ikke-forretningsmessige disposisjoner fra rederiets side, mener
Riis at skifteretten må stå ansvarlig for hennes tap. Aabø-Evensen har
i detalj i over to uker dokumentert de disposisjonene rederiet har gjort,
og som førte rederiet rett inn i konkurs.
Disposisjonene rederiet - med Ole Lund
i spissen - har utført, hevdes altså å være ikke-forretningsmessige.
Det vil si at man mener at det ligger noe annet bak disposisjonene enn
alminnelig god forretningsdrift. Avsiling av penger i utlandet av arveavgiftshensyn,
eller mht til "god skatteplanlegging", er ikke noe ukjent fenomen i
rederikretser.
Ole Lund kan bli en "kjedelig" pine
for staten
Under sin prosedyre må regjeringsadvokaten foredra for retten både at
staten ikke kan være ansvarlig for skifterettens lemfeldige forvaltning,
og - det er dette som må bli litt kjedelig for staten - at de disposisjoner
som Ole Lund, Erik Gløersen (mannen som overtok roret som administrerende
direktør etter Lund) og rederiet for øvrig utførte, var forretningsmessige.
Det meget pikante her kan altså vise seg
å bli at staten vil måtte stå face to face med dommerne, hvor de med
en uskyldig mine må forsøke å legitimere og beskytte ren "skatte-
og avgiftsplanlegging", antatt å ha vært utført av
bl.a. Statoils styreformann Ole Lund, for slik å komme unna det påståtte
ansvar.
Hvorfor vil staten seg selv så vondt?
Er det for å beskytte Ole Lund, eller er det Ole Lund som nå krever
at staten må beskytte ham? Etter den siste utvikling - se like nedenfor
- mht kravet om at Ole Lund skal få være tilstede under vitneavhør før
han selv avhøres, så er spørsmålet i denne sammenheng meget relevant.
Noen vil kanskje huske Kåre Valebrokk's
artikkel om Riis-saken i VG engang i 1984, hvor styreformann i Schibsted,
høyesterettsadvokat Christian Haneborg, straks etter at artikkelen var
trykket krevde Valebrokk fjernet fra sin stilling. Haneborg var selv
involvert i finansieringen av "gullkantede" avtaler Ole Lund trodde
han hadde fått i stand for rederiet, til skade for Amelia Riis.
Vi aner konturene av et enormt maktmisbruk.
Regjeringsadvokaten må forsvare antatt
juks
Et godt eksempel mht statens noe kinkige situasjon er det man på 70
-tallet kalte for "Grant-jukset". Den britiske stat bidro med 20% av
kjøpesummen for et nybygg (skip), under det vilkår at kjøper (rederen)
var et engelsk selskap. Mange norske redere ble plutselig engelskmenn
da de ble kjent med denne gylne muligheten til å stikke sugerøret inn
i den engelske statskassen, uten å ha rett til det. Så også Olsen &
Ugelstad. Det noe plagsomme med disse "grant-juks-sakene" var at dette
ble gjort med det Kongelige Norske Handelsdepartements viten og sågar
velsignelse.
Dersom "Grant-jukset" hadde blitt blåst
opp av engelsk massemedia (de britiske myndighetene visste om dette,
men det ville være for pinlig å la det bli kjent), ville dette kunne
ha medført tap av internasjonal anseelse, samt at flere hundre millioner
kroner måtte tilbakeføres fra de norske rederne til den engelske statskassen.
Hva slags rettstvister som ville fulgt i kjølvannet vet man ikke, dog
vil en vel forsiktig anta at det muligens hadde tatt noe tid før den
norske ambassadør ville blitt innstevnet til det neste cocktailparty.
Et annet eksempel er salget av Olsen&Ugelstad's
60.000 tdw MT Vardefjell, til det engelske bankeide selskapet Hoccus
Poccus Ltd. Selskapets aksjekapital skal ha vært på £100. Dvs ca
kr 1.000. Ved første og annet øyekast virker det ikke helt betryggende
å inngå avtaler med et selskap som bærer et slikt navn, enn si besitter
en slik aksjekapital. Verre blir det da det viser seg at halvparten
av salgssummen på $12 mill ble "borte" underveis. Både Ole Lund og den
ikke så ukjente Arne Næss skal ha konstruert dette salget.
Dette er bare noen få eksempler
på tvilsomme forhold som regjeringsadvokaten nå må
forsvare.
Staten ønsker saken opplyst
Et annet velkrydret forhold som har oppstått under hovedforhandlingene
er at regjeringsadvokaten har krevet å få møte et av Riis' vitner, førsteamanuensis
Tor Wergeland ved institutt for samfunnsøkonomi, Norges Handelshøyskole.
Wergeland er spesialist innen internasjonal
økonomi, shipping/trading/industri og skipsfartsøkonomi. Han er også
blitt benyttet som konsulent for Norges Rederiforbund samt at han nå
senest er konsulent for Handelsdepartementet.
Det ble holdt et møte i forrige uke mellom
partene, og under dette møtet hadde Wergeland gitt klart uttrykk for
hvordan han vurderte rederiets disposisjoner.
"Utsett saken eller la Lund få overhøre
Wergeland"
Etter dette møtet krevde regjeringsadvokaten straks at Ole Lund og Erik
Gløersen måtte få være til stede under avhøret av Wergeland. Poenget
med dette kravet var - i følge regjeringsadvokat Svensen - at når Ole
Lund og Erik Gløersen til de grader blir karakterisert som arkitekter
og hovedgjerningsmenn bak utføringen av midlene, så må staten
og retten få føre disse vitnene for retten en gang til, slik at saken
blir best mulig opplyst.
Aabø-Evensen gikk kraftig imot dette kravet
og viste til at Riis i 22 år har forsøkt å få saken opplyst, men hele
tiden blitt nektet ethvert innsyn i ethvert dokument.
Videre fremhevet Aabø-Evensen at det nå
måtte bli slutt på å gi Ole Lund spesialservice. Han viste bl.a.
til den gang i 1975 da Høyesterettsdommer Gunnar Aasland - den
gang regjeringsadvokat og voldgiftsdommer - hadde gitt sin gode venn
Ole domskonklusjonen nærmere en uke før dommen var underskrevet!
Lund - "Jeg må rekke et fly"
Enn videre viste Aabø-Evensen til en annen rettssak som Einar Riis førte
selv, og hvor Lund var blitt stevnet som vitne. Etter at Lund hadde
stått i vitneboksen i 5 minutter, ba han om å få gå for å rekke et fly.
Retten lot Lund gå, hvilket førte til at Riis reiste seg og forlot retten.
Tilliten til retten og dommeren var brutt.
Aabø-Evensen unnlot heller ikke å nevne
"punkteringsdokumentet",
hvor skifterettsjustitiarius Nils B Hohle med stor tyngde - på
oppfordring fra regjeringsadvokaten - gikk inn for å hindre saksanlegget
som regjeringsadvokaten nå plutselig bedyrer skal og må opplyses fullstendig,
særlig da gjennom spesialbehandling av Ole Lund og Erik Gløersen.
Vi understreker: Regjeringsadvokaten ba
selv den dommeren som forvaltet Amelia's arv om å stoppe saken Riis
hadde reist mot staten i 1978, og som nå 22 år senere står for Oslo
byrett.
Med dette i bakhodet er det besnærende
når staten nå hevder at deres fremste mål er å få saken opplyst, og
det spørs om ikke de slår seg selv et sted midt på trynet når de nå
vil benytte seg av Lund og Gløersen som ekspertvitner.
"Jeg ser ingen grunn til å gi Ole Lund
spesialservice en gang til," understreket Aabø-Evensen.
For den som måtte ønske det, kan en gå
inn og lese RettsNorges notater av det som utspant seg i retten den
første timen i dag. Les notatene
her. Det er noe saftig det som ble sagt under forhandlingene, men
så er da også saken offentlig tilgjengelig, og må derfor tåle et referat.
Det tas forbehold om tilforlatelige sitatfeil
og ubetydelige misforståelser.
©
Copyright, 2000 RettsNorge