RETTSIKKERHET -  FOR ALLE?

 

Myndigheter og domstoler med Høyesterett i siste instans har likegyldig sett bort fra lov og anerkjent rettspraksis ved klage på klanderverdig domsutøvelse, i strid med lovgivers uttalte målsettinger for rettssamfunnet. En dommer som handlet mot bedre vitende er gitt immunitet, mens menigmann er fratatt rettsikkerhet og straffes for manglende resurser til å kjempe mot domstolene og det offentlige byråkrati.

 

Målsettingen

Etter St.prp. nr. 1, 1999-2000 er regjeringens erklærte målsetting et trygt, rettferdig og åpent samfunn der justispolitikken skulle legge grunnlaget for at rettssikkerhetsgarantier kunne opprettholdes. Det angis som en sentral velferdsfaktor i et rettssamfunn at enhver borger skal ha trygghet mot overgrep på liv, helse, personlig integritet og eiendom. 

 

Likeledes fra Domstolskommisjonen, der den i pkt.5.2.3 sier at siden dommer er offentlige og  følger kjente regler, får en slik forutberegnelighet som er nødvendig for å gjennomføre den materielle rett - at  den som har retten skal få den. Etter gjeldende rett nyter dommere i liten utstrekning godt av noen form for immunitet, dvs fritak for strafferettslig eller sivilrettslig forfølgning ved klanderverdig utøvelse av sitt embete, se også pkt.10.1.1.

 

En menigmanns erfaring

“- ingen tvil om at dette er et overgrep” utbrøt min prosessfullmektig1), men frarådet anke "for sjansene er mikroskopiske slik Høyesterett bruker tvistemålslovens §373 til å avlaste sin kapasitetsmangel”!

1)  Som han senere har gjentatt og forsterket offentlig, se Finansavisen  torsdag 16. mars - 2000.

 

Under ankeforhandlingene hadde lagmannen, tross min grundige og håndfaste bevisførsel, ingen spørsmål til at ankemotparten fortsatt bare kunne påstå i åpenbar strid med bl.a. tinglyste hjemmelsdokument, spor og faste installasjoner, og kun støttet av vitner med åpenbar interesse i sakens utfall (mor/ektemann).

 

Han grep heller ikke inn mot åpenbar sverting, fordreining og påstander om "triks" i min bevisførsel. Tvert i mot sørget han for å gjøre rettsbok og en fordreid fremstilt dom umulig som ankegrunnlag. Da jeg likevel anket til Høyesterett, tok han på eget initiativ en utenomrettslig henvendelse til kjæremålsutvalget og støttet ankemotparten. Slik startet min "kamp mot vindmøllene".

 

Tre linjer - det var hele begrunnelsen [1] 2). Verken juridisk litteratur eller rettspraksis viser at tvml. §144, en fullstendig og uttømmende domsbegrunnelse, kan utelates etter §149.  2) Se nærmere under [Referanser] nedenfor. Normalt vil en dom fra domstolene være på flere sider. Denne dommen var altså på bare tre linjer.

 

Bakgrunn

I 1986, da 3.-generasjon overtok som grunneier, ville hun (bortfester) straks sette ut enda flere tomter. Faren, som døde i 1982, hadde allerede utnyttet eiendommen slik at kommunen betegnet den som: “antagelig den mest utnyttet i hele Bamble kommune”, liksom stadfestet Kystsoneplan slo fast at eiendommen ikke skulle gjentettes.

 

Dette ville ikke grunneier gi seg på og fremmet privat reguleringsforslag der hun "stjal" av min festetomt for å møte arealkravet. Samtidig anla hun grensegangsak med påstand om helt andre grenser en vi hadde forholdt oss til i ca. 40 år, helt uten innsigelser fra grunneier eller andre noensinne.

 

Dette bare måtte imøtegås. Administrasjon og bygningsråd festet lit til min dokumentasjon og støttet innvendingene mot reguleringsforslaget. Imidlertid, helt uten varsel og etter "diktat fra høyere hold", ble forslaget som allerede var avvist flere ganger, fremlagt som kommunens eget - uten forklaring på at ulovlige byggearbeider ble sett bort fra slik grunneier som fastboende hadde presset seg fram før tillatelse var gitt, eller at gjeldende vedtak uten videre bare ble tilsidesatt. En klar forskjellsbehandling mot liknende søknader der nettopp Kystsoneplanen ble brukt som avslagsgrunn.

 

Tross purring - etter 9 år - er klage til Fylkesmannen på denne saksbehandlingen fortsatt ubesvart.

 

Da Høyesterett  i nov.-93 avslo anke over lagmannsrettens behandling, som forventet av prosessfullmektigen, følte jeg meg tvunget til å streve videre på egen hånd. Etter omfattende kvalitetssikring, undersøkelser og kontakter med autoriteter på rettsområdet, fremmet jeg Begjæring om Gjenopptagelse [2]  i juli-97, med en grundig dokumentasjon på lagdommerens forkastelige embetsutøvelse der det i hovedsak dreiet seg om hvordan alt av betydning for bedømmelsen var underslått fra rettsboka.

 

Det er berettiget å betegne behandlingen i lagmannsrett og Høyesterett som "formalprosedyre". Begge henviser bare til en lovhjemmel for å kunne avvise, uten å berøre realiteten i mine anførsler. Hva kan en rimelig vente ved behandling i norsk rett? Skal en forutse at justismord hører til dagsorden?

 

Slik likegydighet kan jeg ikke forholde meg til. Juridisk litteratur gir grei forklaring, men jeg har grunn til å påstå at tvml. §183 - "prinsippet om fri bevisbedømmelse" utnyttes skruppelløst av rettsvesenet til å dømme etter eget forgodtbefinnende og skjule sine spor.

 

Etter hvert ble jeg kjent med lovfestede muligheter for å få prøvet om lagmannens overgrep kunne rammes på annen måte, eller om de likevel har immunitet. Det dreier seg om anmeldelse og eventuelt privat søksmål. Samtidig ville jeg prøve om justisdepartementet ville ta avstand fra likegyldigheten eller støtte ovenstående brudd på uttalte ideelle målsettinger - om de ville ta “arbeidsgiveransvar” for rettsvesenets manglende kvalitetssikring og brudd på lovgivers intensjoner?

 

Påtalemyndigheten [3]

Riktignok kan riksadvokaten etter strprl.§64, 1. ledd- 2.punktum, henlegge saken på visse betingelser - bevisets stilling eller at straff ikke kan anvendes. Imidlertid, med tvistemålslovens krav til domsbegrunnelse, kunnskap om “gjeldande rett” som forklart i NOU 1988: 16 og straffebud om uregelmessigheter fra en offentlig tjenestemann, kan ikke riksadvokaten ha kompetanse i dette forholdet. Derfor må hovedregelen gjelde -  rette påtalemyndighet er Kongen i Statsråd, §64 1. ledd, 1.punktum.

 

Ÿ         Påtalemyndigheten har aldri, i noe ledd, innhentet dokumenter og/eller satt i gang etterforsking.

 

Ÿ         Påtalemyndigheten har aldri gitt noen form for veiledning om rettigheter eller muligheter i privat søksmål slik deres informasjonsplikt faktisk er lovfestet.

 

Ÿ         Politiet avviste uten videre anmeldelsen etter strpl. §224 og statsadvokaten avviste bare klagen.

 

Ÿ         Riksadvokaten avviste klage over dette under henvisning til strpl. §59 a og fremholdt at mine klagemuligheter derved var fullt utnyttet. Den som kan sin juss vil lett se hvor galt dette blir. De to påtalemakter som tidligere hadde avgjort i saken, var aldri kompetente. Riksadvokaten kunne altså aldri avgjort saken med hjemmel i strpl §59 a. Dette er elementært juss.

 

Ÿ         Tross klare bestemmelser om rette påtalemyndighet har riksadvokaten uttrykt at “forsøk” av denne type aldri vil medføre tiltak fra påtalemyndighetens side!

 

Det er et ugjendrivelig faktum at anmeldelsen aldri er forelagt rette påtalemyndighet. Påtalemyndigheten har ved bevisst villedning gjort hva den kan for å frata meg  min lovfestede rett.

 

Sivilt søksmål [4]

Straffeprosesslovens kap. 28 regulerer fornærmedes rett til å tre inn i påtalespørsmålet dersom påtalemyndigheten ikke vil forfølge saken. Betingelsen er at spørsmålet er avgjort av rette påtalemyndighet. Lovgiverens hensikt er bl.a. gjengitt av Andenæs, Norsk Straffeprosess, II, s. 202: "Den tradisjonelle begrunnelse for å åpne adgang til subsidiær privat straffesak, er at det kan tjene som et korrektiv overfor slapphet eller feilvurderinger fra påtalemyndighetens side, eller mot at en sak blir henlagt av personlige eller politiske grunner". Det er også fremholdt at adgangen kan ha betydning for tilliten til strafferettspleien.

 

Ÿ         Byretten som 1.instans avviste søksmålet med en tvilsom påstand om fristoverskridelse.

 

Ÿ         Lagmannsretten slo derimot fast at frister ikke løper før rette påtalemyndighet har avgjort spørsmålet, jfr. [5] s.12, pkt.6. Likevel avviste den kjæremålet fordi “riksadvokatens avgjørelse av 7. desember 1998 må kunne anses som en beslutning etter strpl. §64 og at straff ikke kan anvendes”!? Lagmannsretten tok nå og gjettet seg frem til hva riksadvokaten muligens kunne ha tenkt, dette til tross for at Riksadvokaten helt klart hjemlet sin beslutning i strpl §59 a.

 

Ÿ         Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste kjæremålet ved å si at “de anførsler i kjæremålet som gjelder lagmannsrettens lovtolkning, kan ikke føre fram” og viste forøvrig bare til strpl. §388? Her sementerer Høyesterett en meget åpenbar og grov saksbehandlingsfeil.

 

Domstolene overser åpenbare rettslige feil.  Som "rettsledende" organ sier faktisk Høyesterett seg enig med riksadvokaten og slår fast at dommere skal ha immunitet, åpenbart i strid med Domstolkommisjonens uttalelser. Selv om Høyesterett etter grl. §88 "dømmer i siste instans", kan ikke forfatningen gi anledning til å stadfeste justismord på denne måten? Tvert i mot må Høyesterett ha satt seg over "lovgiver som øverste forfatningsorgan", dømt i strid med lov i åpenbar hensikt å beskytte dommeren framfor menigmann.

 

Justisdepartementet, [6]

Om tilsyns- og disiplinærmyndigheten sier Domstolskommisjonen i pkt. 10.2.8.1 at det er alminnelig antatt at regjeringen har en rett og plikt (riktignok ulovfestet) til å føre tilsyn med forhold av betydning for utøvelse av dommerfunksjonen, og at dette er tillagt Justisdepartementet.

 

Ÿ         Domstolavdelingen mener at bevisst å dømme i strid med rett, ikke er "kritikkverdig dommeradferd.”

 

Ÿ         Politiavdelingen mener at innklagede selv, altså påtalemyndigheten v/riksadvokaten, er "rette vedkommende" til å behandle og avgjøre klagen.

 

Ÿ         Politiavdelingen har åpenbart ikke foretatt noen realitetsbehandling når den sier at  "feil ved saksbehandlingen i seg selv gir ikke grunnlag for å rette kritikk mot en dommer" og avslår å la klagen behandles av rette påtalemyndighet, stadig ved henvisning til strprl. §59a og ikke §64.

 

Ÿ         Henvendelser direkte til justisministeren foranlediger ikke annet en at riksadvokaten forsøker å bortforklare sine feil i forhold til strprl.§64, en formalprosedyre på om det foreligger en "fornærmet"?

 

Justisdepartementet kjenner åpenbart verken prinsippene bak moderne kvalitetssikring eller arbeidsgiveransvar og mener tydeligvis at menigmann må gjerne satse hele familiens livskvalitet og privatøkonomi i et “lotto” uten forutberegnelighet! Nettverket, påtalemyndighet, domstoler og justisdepartement, krever at menigmann må redegjøre fyldestgjørende for lovgrunnlaget i sine anklager, mens selv kan de bare se bort fra lov og intensjoner.

 

Oppsummering og Påstand

Om en grensetvist er liten og triviell for riksadvokaten eller Høyesterett er ikke noe poeng, heller ikke at en tvist må bringes til opphør. For den som rammes av et offentlig overgrepet kan krisen bli betydelig.

 

Eksempler viser at likegyldigheten for personlig integritet og respekt for eiendom har ødelagt - sågar tatt liv. Det er ikke "rettstaten" Norge verdig at slike Kafka - liknende prosesser skal overskygge justismord.

 

Respekt for lovverket og at partene må forholde seg til rettens avgjørelse, kan ikke lenger bygges på makt alene. Opplysnings- og utdannelsessamfunnet blir et paradoks om en fortsatt, som i tidligere tider, skal måtte underkastes et "embete av Guds nåde" der regimets egne feilgrep er ikke-tema. Faktisk viser denne saken et problem av stor prinsipiell betydning for samfunnet - det dreier seg om rettsstatens troverdighet.

 

Når dommere med støtte av påtalemyndighet og justisdepartement får sin maktutøvelse signert av en Høyesterett som har gjort seg til et forfatningsorgan over lovgiver, da må våre folkevalgte bruke sin rett og gjøre sin plikt. Lovgiver må korrigere når Høyesterett ikke vil bruke sine prerogativer og rette sine feil.3)

 

3) Dette har professor (em.) Edvard Vogt omtalt i en interessant artikkel i Aftenposten 11.07.96

4)   Bør sammenholdes med justisdepartementets arbeid med revisjon av tvistemålsloven.

 

Av ressursmessige og ikke minst menneskelige hensyn burde Høysterett revurdere ankebehandlingen fra 1993. Uansett må regjeringen granske Høyesteretts praksis ved sivil anke, bruken av tvml. §373 4) i lys av

grl. §88, og betydningen av slik praksis for kvalitetssikring og tillit til norsk rett.

 

I sitt eget byråkrati må regjeringen presisere for justisdepartementet deres rett og plikt til å føre tilsyn med forhold av grunnleggende betydning for rettssikkerheten:

 

Ÿ         domsstolavdelingen , må føre tilsyn med at lovgivers intensjoner blir reell rettspraksis.

Ÿ         politiavdelingen (og riksadvokaten) må sikre og beskytte enkeltindividet mot ethvert overgrep.

Ÿ         lovavdelingen (liksom for de to foran nevnte)  må sørge for at begrunnede og konkrete forespørsler om rettslige spørsmål kan besvares.

 

Foreliggende sak er forøvrig et grundig dokumentert brudd på internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter (EMK) som nasjonen har tiltrådt.

 

Liksom jeg ved ”Begjæring om Gjenopptagelse” betonet mangel på kvalitetssikring har jeg her forsøkt å fremheve likegyldigheten en møter i det offentlige. Eli Wiesel uttalte det omtrent slik da han mottok Nobels fredspris: "Verst er ikke hatet, langt farligere er likegyldigheten".

 

Av private og ressursmessige hensyn må jeg avgrense meg til det private søksmålet jeg allerede har reist. Beviset er åpenbart, straff kan uten tvil anvendes og saken er ikke foreldet. Uansett kan lagmannen som embetsmann fradømmes sin stilling, men straff er ikke vesentlig for meg - langt viktigere er at lovgiveren tar et oppgjør med uholdbar domsutøvelse.

 

Det  legges ned slik påstand:

 

1.       Prinsipalt

          Kongen i Statsråd, som rette påtaleinstans i denne saken, instruerer påtalemyndigheten om å sette i gang etterforsking og innstille til videre forføyninger, basert på en forsvarlig gjennomgang der anmelderens (undertegnedes) rettigheter (som skal meddeles skriftlig på forhånd) blir ivaretatt.

 

2.       Subsidiært

          Kongen i Statsråd, som rette påtaleinstans i denne saken, avviser anmeldelse av 12.08.98 på saklig grunnlag. Samtidig veiledes anmelder om muligheten til å anlegge privat søksmål der det både åpnes og angis frist for dette.

 

3.       For begge gjelder at retten til privat søksmål må stadfestes som fortsatt gjeldende.

 

Bjørn Kolle (s)