RETTSIKKERHET
- FOR ALLE?
Myndigheter og domstoler med Høyesterett i siste
instans har likegyldig sett bort fra lov og anerkjent rettspraksis ved klage på
klanderverdig domsutøvelse, i strid med lovgivers uttalte målsettinger for
rettssamfunnet. En dommer som handlet mot bedre vitende er gitt immunitet, mens
menigmann er fratatt rettsikkerhet og straffes for manglende resurser til å
kjempe mot domstolene og det offentlige byråkrati.
Målsettingen
Etter St.prp.
nr. 1, 1999-2000 er regjeringens erklærte målsetting et trygt, rettferdig og åpent samfunn der justispolitikken skulle legge grunnlaget
for at rettssikkerhetsgarantier kunne opprettholdes. Det angis som en sentral velferdsfaktor i et
rettssamfunn at enhver borger skal ha trygghet mot overgrep på liv, helse,
personlig integritet og eiendom.
Likeledes fra
Domstolskommisjonen, der den i pkt.5.2.3
sier at siden dommer er
offentlige og følger kjente regler, får
en slik forutberegnelighet som er nødvendig for å gjennomføre den materielle
rett - at den som har retten skal få
den. Etter gjeldende rett nyter dommere i liten utstrekning godt av noen form
for immunitet, dvs fritak for strafferettslig eller sivilrettslig forfølgning
ved klanderverdig utøvelse av sitt embete, se også pkt.10.1.1.
En menigmanns erfaring
- ingen tvil om at
dette er et overgrep utbrøt min prosessfullmektig1), men frarådet
anke "for sjansene er mikroskopiske slik Høyesterett bruker
tvistemålslovens §373 til å
avlaste sin kapasitetsmangel!
1) Som
han senere har gjentatt og forsterket offentlig, se Finansavisen torsdag 16. mars - 2000.
Under
ankeforhandlingene hadde lagmannen, tross min grundige og håndfaste bevisførsel,
ingen spørsmål til at ankemotparten fortsatt bare kunne påstå i åpenbar strid
med bl.a. tinglyste hjemmelsdokument, spor og faste installasjoner, og kun
støttet av vitner med åpenbar interesse i sakens utfall (mor/ektemann).
Han grep heller ikke
inn mot åpenbar sverting, fordreining og påstander om "triks" i min
bevisførsel. Tvert i mot sørget han for å gjøre rettsbok og en fordreid
fremstilt dom umulig som ankegrunnlag. Da jeg likevel anket til Høyesterett,
tok han på eget initiativ en utenomrettslig henvendelse til kjæremålsutvalget
og støttet ankemotparten. Slik startet min "kamp mot vindmøllene".
Tre
linjer - det var hele begrunnelsen [1] 2). Verken
juridisk litteratur eller rettspraksis viser at tvml. §144,
en fullstendig og uttømmende domsbegrunnelse, kan utelates etter §149. 2)
Se nærmere under [Referanser] nedenfor. Normalt vil en dom fra domstolene være på flere sider. Denne dommen
var altså på bare tre linjer.
Bakgrunn
I 1986, da 3.-generasjon
overtok som grunneier, ville hun (bortfester) straks sette ut enda flere
tomter. Faren, som døde i 1982, hadde allerede utnyttet eiendommen slik at
kommunen betegnet den som: antagelig den mest utnyttet i hele Bamble kommune,
liksom stadfestet Kystsoneplan slo fast at eiendommen ikke skulle gjentettes.
Dette ville ikke
grunneier gi seg på og fremmet privat reguleringsforslag der hun
"stjal" av min festetomt for å møte arealkravet. Samtidig anla hun
grensegangsak med påstand om helt andre grenser en vi hadde forholdt oss til i
ca. 40 år, helt uten innsigelser fra grunneier eller andre noensinne.
Dette bare måtte
imøtegås. Administrasjon og bygningsråd festet lit til min dokumentasjon og
støttet innvendingene mot reguleringsforslaget. Imidlertid, helt uten varsel og
etter "diktat fra høyere hold", ble forslaget som allerede var avvist
flere ganger, fremlagt som kommunens eget - uten forklaring på at ulovlige
byggearbeider ble sett bort fra slik grunneier som fastboende hadde presset seg
fram før tillatelse var gitt, eller at gjeldende vedtak uten videre bare ble
tilsidesatt. En klar forskjellsbehandling mot liknende søknader der nettopp
Kystsoneplanen ble brukt som avslagsgrunn.
Tross purring - etter
9 år - er klage til Fylkesmannen på denne saksbehandlingen fortsatt ubesvart.
Da Høyesterett i nov.-93 avslo anke over lagmannsrettens
behandling, som forventet av prosessfullmektigen, følte jeg meg tvunget til å
streve videre på egen hånd. Etter omfattende kvalitetssikring, undersøkelser og
kontakter med autoriteter på rettsområdet, fremmet jeg Begjæring om
Gjenopptagelse [2] i juli-97, med en
grundig dokumentasjon på lagdommerens forkastelige embetsutøvelse der det i
hovedsak dreiet seg om hvordan alt av betydning for bedømmelsen var underslått
fra rettsboka.
Det er berettiget å betegne
behandlingen i lagmannsrett og Høyesterett som "formalprosedyre". Begge
henviser bare til en lovhjemmel for å kunne avvise, uten å berøre realiteten i
mine anførsler. Hva kan en rimelig vente ved behandling i norsk rett? Skal en
forutse at justismord hører til dagsorden?
Slik likegydighet kan
jeg ikke forholde meg til. Juridisk litteratur gir grei forklaring, men jeg har
grunn til å påstå at tvml. §183 -
"prinsippet om fri bevisbedømmelse" utnyttes skruppelløst av
rettsvesenet til å dømme etter eget forgodtbefinnende og skjule sine spor.
Etter hvert ble jeg
kjent med lovfestede muligheter for å få prøvet om lagmannens overgrep kunne
rammes på annen måte, eller om de likevel har immunitet. Det dreier seg om anmeldelse og eventuelt privat søksmål. Samtidig ville jeg prøve om justisdepartementet ville ta avstand fra likegyldigheten
eller støtte ovenstående brudd på uttalte ideelle målsettinger - om de ville ta
arbeidsgiveransvar for rettsvesenets manglende kvalitetssikring og brudd på
lovgivers intensjoner?
Påtalemyndigheten [3]
Riktignok kan
riksadvokaten etter strprl.§64, 1. ledd-
2.punktum, henlegge saken på visse betingelser - bevisets stilling eller at
straff ikke kan anvendes. Imidlertid, med tvistemålslovens krav til
domsbegrunnelse, kunnskap om gjeldande rett som forklart i NOU 1988: 16 og
straffebud om uregelmessigheter fra en offentlig tjenestemann, kan ikke
riksadvokaten ha kompetanse i dette forholdet. Derfor må hovedregelen gjelde - rette påtalemyndighet er Kongen i
Statsråd, §64 1. ledd, 1.punktum.
Påtalemyndigheten
har aldri, i noe ledd, innhentet dokumenter og/eller satt i gang etterforsking.
Påtalemyndigheten
har aldri gitt noen form for veiledning om rettigheter eller muligheter i
privat søksmål slik deres informasjonsplikt faktisk er lovfestet.
Politiet avviste
uten videre anmeldelsen etter strpl. §224
og statsadvokaten avviste bare klagen.
Riksadvokaten
avviste klage over dette under henvisning til strpl. §59 a
og fremholdt at mine klagemuligheter derved var fullt utnyttet. Den som kan sin
juss vil lett se hvor galt dette blir. De to påtalemakter som tidligere hadde
avgjort i saken, var aldri kompetente. Riksadvokaten kunne altså aldri avgjort
saken med hjemmel i strpl §59 a. Dette er elementært juss.
Tross klare
bestemmelser om rette påtalemyndighet har riksadvokaten uttrykt at forsøk av
denne type aldri vil medføre tiltak fra påtalemyndighetens side!
Det
er et ugjendrivelig faktum at anmeldelsen aldri er forelagt rette påtalemyndighet.
Påtalemyndigheten har ved bevisst villedning gjort hva den kan for å frata
meg min lovfestede rett.
Sivilt søksmål [4]
Straffeprosesslovens
kap. 28
regulerer fornærmedes rett til å tre inn i påtalespørsmålet dersom
påtalemyndigheten ikke vil forfølge saken. Betingelsen er at spørsmålet er
avgjort av rette påtalemyndighet. Lovgiverens hensikt er bl.a. gjengitt av
Andenæs, Norsk Straffeprosess, II, s. 202: "Den tradisjonelle begrunnelse
for å åpne adgang til subsidiær privat straffesak, er at det kan tjene som et
korrektiv overfor slapphet eller feilvurderinger fra påtalemyndighetens side,
eller mot at en sak blir henlagt av personlige eller politiske grunner".
Det er også fremholdt at adgangen kan ha betydning for tilliten til
strafferettspleien.
Byretten som
1.instans avviste søksmålet med en tvilsom påstand om fristoverskridelse.
Lagmannsretten
slo derimot fast at frister ikke løper før rette påtalemyndighet har avgjort
spørsmålet, jfr. [5] s.12, pkt.6. Likevel avviste den kjæremålet fordi
riksadvokatens avgjørelse av 7. desember 1998 må kunne anses som en beslutning
etter strpl. §64 og at straff ikke kan anvendes!? Lagmannsretten tok nå og
gjettet seg frem til hva riksadvokaten muligens kunne ha tenkt, dette til tross
for at Riksadvokaten helt klart hjemlet sin beslutning i strpl §59 a.
Høyesteretts
kjæremålsutvalg avviste kjæremålet ved å si at de anførsler i kjæremålet som
gjelder lagmannsrettens lovtolkning, kan ikke føre fram og viste forøvrig bare
til strpl.
§388? Her sementerer Høyesterett en meget åpenbar og grov
saksbehandlingsfeil.
Domstolene overser åpenbare
rettslige feil. Som
"rettsledende" organ sier faktisk Høyesterett seg enig med
riksadvokaten og slår fast at dommere skal ha immunitet,
åpenbart i strid med Domstolkommisjonens uttalelser. Selv om Høyesterett etter grl. §88
"dømmer i siste instans", kan ikke forfatningen gi anledning til å
stadfeste justismord på denne måten? Tvert i mot må Høyesterett ha satt seg
over "lovgiver som øverste forfatningsorgan", dømt i strid med lov i
åpenbar hensikt å beskytte dommeren framfor menigmann.
Justisdepartementet, [6]
Om tilsyns- og
disiplinærmyndigheten sier Domstolskommisjonen i pkt. 10.2.8.1
at det er alminnelig antatt at regjeringen har en rett og plikt (riktignok
ulovfestet) til å føre tilsyn med forhold av betydning for utøvelse av
dommerfunksjonen, og at dette er tillagt Justisdepartementet.
Domstolavdelingen
mener at bevisst å dømme i strid med rett, ikke er "kritikkverdig
dommeradferd.
Politiavdelingen
mener at innklagede selv, altså påtalemyndigheten v/riksadvokaten, er
"rette vedkommende" til å behandle og avgjøre klagen.
Politiavdelingen
har åpenbart ikke foretatt noen realitetsbehandling når den sier at "feil ved saksbehandlingen i seg selv
gir ikke grunnlag for å rette kritikk mot en dommer" og avslår å la klagen
behandles av rette påtalemyndighet, stadig ved henvisning til strprl. §59a og ikke
§64.
Henvendelser
direkte til justisministeren foranlediger ikke annet en at riksadvokaten
forsøker å bortforklare sine feil i forhold til strprl.§64, en formalprosedyre
på om det foreligger en "fornærmet"?
Justisdepartementet kjenner
åpenbart verken prinsippene bak moderne kvalitetssikring eller
arbeidsgiveransvar og mener tydeligvis at menigmann må gjerne satse hele
familiens livskvalitet og privatøkonomi i et lotto uten forutberegnelighet!
Nettverket, påtalemyndighet, domstoler og justisdepartement, krever at
menigmann må redegjøre fyldestgjørende for lovgrunnlaget i sine anklager, mens
selv kan de bare se bort fra lov og intensjoner.
Oppsummering og Påstand
Om en grensetvist
er liten og triviell for riksadvokaten eller Høyesterett er ikke noe poeng,
heller ikke at en tvist må bringes til opphør. For den som rammes av et
offentlig overgrepet kan krisen bli betydelig.
Eksempler viser at
likegyldigheten for personlig integritet og respekt for eiendom har ødelagt -
sågar tatt liv. Det er ikke "rettstaten" Norge verdig at slike Kafka
- liknende prosesser skal overskygge justismord.
Respekt for
lovverket og at partene må forholde seg til rettens avgjørelse, kan ikke lenger
bygges på makt alene. Opplysnings- og utdannelsessamfunnet blir et paradoks om
en fortsatt, som i tidligere tider, skal måtte underkastes et "embete av
Guds nåde" der regimets egne feilgrep er ikke-tema. Faktisk viser denne
saken et problem av stor prinsipiell betydning for samfunnet - det dreier
seg om rettsstatens troverdighet.
Når dommere med
støtte av påtalemyndighet og justisdepartement får sin maktutøvelse signert av
en Høyesterett som har gjort seg til et forfatningsorgan over lovgiver,
da må våre folkevalgte bruke sin rett og gjøre sin plikt. Lovgiver må
korrigere når Høyesterett ikke vil bruke sine prerogativer og rette sine feil.3)
3) Dette har professor (em.)
Edvard Vogt omtalt i en interessant artikkel i Aftenposten 11.07.96
4) Bør sammenholdes med
justisdepartementets arbeid med revisjon av tvistemålsloven.
Av ressursmessige
og ikke minst menneskelige hensyn burde Høysterett revurdere ankebehandlingen
fra 1993. Uansett må regjeringen granske Høyesteretts praksis ved sivil anke,
bruken av tvml. §373 4) i lys av
grl. §88, og
betydningen av slik praksis for kvalitetssikring og tillit til norsk rett.
I sitt eget
byråkrati må regjeringen presisere for justisdepartementet deres rett og plikt
til å føre tilsyn med forhold av grunnleggende betydning for rettssikkerheten:
domsstolavdelingen , må føre tilsyn med at lovgivers intensjoner
blir reell rettspraksis.
politiavdelingen (og riksadvokaten) må sikre og beskytte
enkeltindividet mot ethvert overgrep.
lovavdelingen (liksom for de to foran nevnte) må sørge for at begrunnede og konkrete
forespørsler om rettslige spørsmål kan besvares.
Foreliggende sak er
forøvrig et grundig dokumentert brudd på internasjonale konvensjoner om
menneskerettigheter (EMK) som nasjonen har tiltrådt.
Liksom jeg ved Begjæring
om Gjenopptagelse betonet mangel på kvalitetssikring har jeg her forsøkt å
fremheve likegyldigheten en møter i det offentlige. Eli Wiesel uttalte det
omtrent slik da han mottok Nobels fredspris: "Verst er ikke hatet, langt farligere er likegyldigheten".
Av private og
ressursmessige hensyn må jeg avgrense meg til det private søksmålet jeg
allerede har reist. Beviset er åpenbart, straff kan uten tvil anvendes og saken
er ikke foreldet. Uansett kan lagmannen som embetsmann fradømmes sin stilling,
men straff er ikke vesentlig for meg - langt viktigere er at lovgiveren tar et
oppgjør med uholdbar domsutøvelse.
Det legges ned slik påstand:
1. Prinsipalt
Kongen i Statsråd, som rette
påtaleinstans i denne saken, instruerer påtalemyndigheten om å sette i gang
etterforsking og innstille til videre forføyninger, basert på en forsvarlig gjennomgang
der anmelderens (undertegnedes) rettigheter (som skal meddeles skriftlig på
forhånd) blir ivaretatt.
2. Subsidiært
Kongen i Statsråd, som rette
påtaleinstans i denne saken, avviser anmeldelse av 12.08.98 på saklig grunnlag.
Samtidig veiledes anmelder om muligheten til å anlegge privat søksmål der det
både åpnes og angis frist for dette.
3. For begge gjelder at retten til privat
søksmål må stadfestes som fortsatt gjeldende.
Bjørn Kolle (s)