Historikk

 

Riis vs Aabø-Evensen

 

1.      Våren 1998 fremskaffet jeg fri rettshjelp for familien Riis. Vi begynte straks å lete etter advokat som kunne føre sakene deres.

2.      23. desember 1998 aksepterte advokat Ole Kristian Aabø-Evensen å ta oppdragene for Riis

3.      Oktober – november 2002 representerte Aabø-Evensen Riis i den såkalte Falkefjellsaken for Borgarting lagmannsrett. En uke før hovedforhandlingen tok til, ble Riis presset av Aabø-Evensen til å godta at erstatningssaken skulle bygges på 7 hypoteser, og ikke på faktum som forelå. Riis hadde valget mellom å stå uten advokat i hovedforhandlingen, eller å akseptere advokatens arbeidsmetoder. Riis hadde i realiteten ikke noe valg.

4.      Selve hovedforhandlingen, og spesielt vitneavhørene var en skandale. Amelia Riis reagerte sterkt negativt mot sin egen prosessfullmektig; hvordan han førte saken og spesielt hvordan han ødela vitneførselen.

5.      Den 25. november 2002 falt dom imot Riis. De hadde tapt på alle punkter. Riis mente at skylden i det alt vesentlige lå hos deres egen advokat. I dommen stod det da også klart beskrevet at man aldri ville vinne igjennom på hypoteser.

6.      Saken ble anket. Anken var mangelfull, og flere bilag hadde ikke blitt lagt ved anken. Disse bilagene ble da heller aldri sendt til Høyesterett. Familien Riis fikk overhodet ingen bilag tilsendt.

7.      Riis fikk ikke tak i sin advokat over en periode på omkring fire måneder. De snakket ikke med hverandre i perioden 15. desember 2002 – april 2003. Den 14. februar 2003 ble jeg bedt av Riis om å legge inn et tilleggskrift til anken, idet de ikke fikk tak i sin egen advokat. Det er selvsagt meget uvanlig at andre må gjøre jobben til prosessfullmektigen, en ordning som ikke godtas av noen domstol. Jeg skrev likevel et tilleggsskrift for familien Riis, som ble innlevert den 17. februar 2003.

8.      Aabø-Evensen fulgte ikke opp søknad om fri rettshjelp til arbeidet med anken, noe han var pålagt å gjøre av Riis. Antakelig følte han det ikke særlig presserende å gjøre dette, idet han visste at Riis på det tidspunktet hadde plassert ulovlige midler i Sveits (og derfor hadde tilstrekkelig med midler til å dekke hans krav), fra et tidligere forlik hvis midler Aabø-Evensen selv hadde arrangert utføringen av. Midlene var – etter forslag fra Aabø-Evensen selv (jf hans brev til familien Riis av den 3. juni 2003) – blitt holdt utenfor Riis familiens norske økonomi for på den måten å kunne fortsette under fri rettshjelps-ordningen.

9.      Den 2. juni 2003 ble Aabø-Evensen bedt om å trekke seg fra en annen ankesak, den såkalte Skiftesaken.

10.  Den 3. juni 2003 trakk Aabø-Evensen seg som prosessfullmektig for Riis i alle saker, hvor han samtidig la frem sitt omkostningskrav.

11.  Den 14. august 2003 ble anken i Falkefjellsaken avvist i Høyesterett.

12.  I perioden frem til desember 2003, forsøkte Riis flere ganger gjennom brev å komme i samtale/diskusjon med deres tidligere advokat, for å diskutere hans pengekrav.

13.  Aabø-Evensen lot ikke høre fra seg på annen måte enn å gjenta oversendelse av regningen for omkostninger han hadde hatt.

14.  Riis ønsket ikke å betale denne summen, da de mente at Aabø-Evensen ikke hadde utført oppdraget i tråd med Riis’ ønsker og i Riis’ beste interesser. De mente også at advokaten hadde påført dem et solid tap. Bare i Falkefjellsaken ble Riis dømt til å betale over en million kroner i saksomkostninger.

15.  I desember 2003 ble Riis stevnet for Asker og Bærum forliksråd, gjennom en forliksklage fra Aabø-Evensen.

16.  Hovedforhandling ble holdt den 27. januar 2004. Det ble der reist et motkrav mot advokaten for det tap som advokaten hadde påført Riis ved å nær sagt be om å tape saken, jf det rettslige grunnlaget som ble presentert; 7 hypoteser, og dommen som klart avviste et slikt erstatningsgrunnlag.

17.  Forliksrådet dømte Riis til å betale.

18.  Saken ble anket inn for Asker og Bærum tingrett.

19.  Hovedforhandling ble holdt i september 2004.

20.  Under disse hovedforhandlingene ble det forsøkt med forliksforhandlinger, som strandet idet Aabø-Evensen høynet sine krav med mer enn det dobbelte av hva kravet var i utgangspunktet. Under disse forhandlingene på SAS hotellet, Fornebu, ble Riis presentert en pressemelding, som på ingen måte ble godtatt verken mht innhold eller mht form.

21.  Dom falt noe senere, hvor Aabø-Evensens honorarkrav ble halvert. Advokaten ble frifunnet for motkravet.

22.  Saken ble anket inn for Borgarting lagmannsrett, hvor hovedforhandling var berammet til januar 2007.

23.  Den 30. mai 2006 døde Einar Riis.

24.  Amelia Riis ønsket etter dette å avslutte denne saken, et ønske hun også hadde hatt tidligere. Årsaken var at hun var – som hun sa – redd Aabø-Evensen og det maktnettverket han hadde rundt seg.

25.  Amelia tok kontakt med Aabø-Evensen i juli 2006. Det ble avtalt at de skulle møtes for å snakke om saken når advokaten var kommet tilbake til Norge en gang i august.

26.  Den 17. august 2006 møttes partene, for å diskutere saken.

27.  Undertegnede var familien Riis’ representant i denne og alle andre saker på det tidspunkt.

28.  Da møtet var ferdig, hadde Amelia signert på en pressemelding, som er vedlagt anmeldelsen, og hvor hun der tydelig har blitt presset til å signere på at jeg ikke var hennes prosessfullmektig i den saken, hvilket vitterlig er uriktig.

29.  Hun signerte også på et prosesskrift til Borgarting lagmannsrett hvor det ble gjort klart at saken skulle trekkes. Dernest betalte hun nær kr 100.000,- mer enn hva hun i Tingretten var blitt dømt til å betale til advokaten. Det viktigste av alt, en forliksavtale, hadde ikke advokaten tenkt på. Det finnes således ingen forliksavtale mellom partene.

30.  Den 18. august 2006 møtte Aabø-Evensen opp hjemme hos Amelia for å presentere for henne en ny versjon av en pressemelding som han krevde at hun måtte signere.

31.  Amelia forfattet da i stedet en ny Erklæring, som hun sendte til advokaten.

32.  Denne erklæringen ble ikke godtatt, hvorpå advokat Aabø-Evensen redigerte enda en versjon og presenterte denne for Amelia den 21. august 2006, og som ble signert.

33.  Den 25. august 2006 signerte Amelia på en erklæring om at hun trakk tilbake alt som sto i disse pressemeldingene. Hun redegjorde også for hvordan hun under press hadde blitt tvunget til å signere den første pressemeldingen.

34.  Som følge av den nye situasjonen som var oppstått, følte jeg min sikkerhet og min økonomi truet. Jeg ønsket derfor at vi fikk gjort opp i all gammel uoppgjort gjeld, som vi ikke hadde fått ryddet opp i, mye pga Einar’s sykdom.

35.  Den 2. september 2006 signerte Amelia Riis en gjeldserklæring til meg på kr 1.840.000,- relatert til uoppgjort gjeldsforhold i tre enkeltsaker som ikke var blitt ordnet opp i.

36.  I flere samtaler med Amelia både før og etter den 2. september 2006 – samt til min telefonsvarer – beroliget hun meg om at hun skulle gjøre opp gjelden. Hun ville til og med betale meg under bordet, som hun uttrykte det, men det motsatte jeg meg.

37.  Den 5. september 2006 ble jeg varslet av Amelia at hun plutselig ikke ville gjøre opp gjeldsforholdet.

38.  Den 10. september 2006 la jeg inn mitt krav i dødsboet etter Einar Riis i Monaco, i og med at han var ansvarlig på lik linje med Amelia til å følge opp våre avtaler. Kravet ble levert til Notar Me Henry Rey.

39.  Den 19. september 2006 ble jeg advart og truet av Riis’ advokat i Monaco, Me Didier Escaut, om at det ville kunne bli reist sivil- og straffesak mot meg i Monaco og Norge. Dette nok under forutsetning av at jeg ikke ga slipp på mine rettigheter i Monaco

40.  I og med at Amelia ikke ville snakke med meg, og at jeg gjennom Kenneth fikk høre at hun ikke ville snakke med meg (selv om han selv sa til meg at hun hadde forsøkt å få tak i meg), kunne jeg bare slå fast at det forelå et vesentlig kontraktsbrudd mot de avtaler jeg og familien Riis hadde.

41.  Som følge av dette la jeg den 9. oktober 2006 inn mitt fulle krav i boet etter Einar Riis, beregnet etter alt det jeg hadde investert av tid, penger, karriere m.v. i deres saker over en 9 års periode. Jeg la også ved avtaleverket jeg støttet kravet på.

42.  På ett eller annet tidspunkt har Amelia Riis gått til advokat Aabø-Evensen, eller blitt truet til å gå til han for å gå mot meg.

43.  Den 14. november 2006 sendte Kenneth Riis meg et brev hvor han i motsetning til alle tidligere år nå plutselig påsto at jeg aldri hadde jobbet for familien, at jeg hadde manipulert både Einar og Amelia og at de ville kreve tilbakebetalt alt det jeg hadde fått utbetalt, og at de ville varsle skattemyndighetene og reise straffesak mot meg dersom jeg ikke ga opp mine krav.

44.  Jeg nektet å la meg true.

45.  Den 14. november 2006 flyttet min familie til Luxembourg, noe som var planlagt lenge før denne saken oppsto. Samme dag dro vi på en lengre ferie til Stillehavet.

46.  Den 18. desember 2006 kom nye trusler mot meg, denne gang fra advokat Ole Kristian Aabø-Evensen. De samme trusler som Kenneth Riis hadde kommet med, ble nå forsterket gjennom dette dokument.

47.  Jeg skrev tilbake og sa at jeg naturligvis ikke kunne etterkomme slike trusler.

48.  Den 9. januar 2007 sender Riis inn en stevning til Tribunal de Premiére Instance, Monaco, mot meg, med krav om at mitt krav i boet skal kjennes ugyldig, samt et ubegrunnet krav om erstatning på €500.000,-. I stevningen opplyses det for domstolen at jeg ikke har begrunnet mitt krav i boet, ja, jeg har ikke engang forsøkt å bevise grunnlaget. Dette sier Riis’ advokat til dommeren, dette til tross for at han allerede den 16. oktober 2006 fikk oversendt mitt krav til notaren i Monaco, inklusive grunnlaget; avtaleverket mellom Riis og meg. Advokaten har altså i ond tro villedet retten, antakelig for å kunne få avsagt en uteblivelsesdom mot meg, mens jeg var på ferie.

49.  Den 19. februar 2007 ble jeg oppringt av Hovedstevnevitnet i Oslo og informert om at det var kommet inn et dokument til forkynning; stevningen i Monaco. Det hastet med å få denne forkynt i og med at det skulle avholdes hovedforhandling den 22. februar 2007. Justisdepartementet redegjorde for Hovedstevnevitnet at dokumentet ikke kunne forkynnes da jeg ikke bodde i Norge, og at saken måtte sendes tilbake til Oslo tingrett som videre måtte sende saken tilbake til Monaco, med opplysninger om ny adresse på meg. Justisdepartementet ga Hovedstevnevitnet signal om at det likevel var ok at stevningen ble fakset til meg underhånden.

50.  Den 20. februar 2007 ble Riis informert om at jeg hadde fått vite om saken de hadde reist i Monaco, og at jeg høyst sannsynlig ville kunne rekke å forsvare meg.

51.  Riis’ advokat i Norge, Aabø-Evensen reiste derfor sak mot meg for Oslo forliksråd. Forliksklagen ble sendt inn den 20. februar 2007.

52.  Den 22. februar 2007 ble saken i Monaco utsatt til den 18. april 2007.

53.  Først den 4. april 2007 ble jeg kjent med forliksklagen. Jeg blir der beskyldt for straffbare handlinger; at jeg skal ha bedratt familien Riis, at jeg har manipulert både Einar og Amelia til å inngå samarbeid med meg og til å forfatte avtaler med meg, og at jeg aldri har arbeidet for familien Riis. Ingen av beskyldningene ble dokumentert i forliksklagen. I og med at jeg har store mengder dokumenter, brev og båndopptak som dokumenterer det motsatte, er forliksklagen et injurierende skrift, basert på et fiktivt krav. Kravet er reist alene for å få meg til å gi slipp på mitt krav i Monaco.

54.  Jeg forsøkte å fortelle forliksrådet at familien Riis allerede hadde reist sak i Monaco omkring de samme avtaler, og at saken derfor er litispendent.

55.  Forliksrådet ville ikke høre på dette.

56.  Den 20. april 2007 ble det avholdt møte på forliksrådet, hvor Aabø-Evensen forlangte uteblivelsesdom. Jeg møtte ikke opp. Det ble derimot ikke avsagt uteblivelsesdom, hvorpå saken ble henvist til retten.

57.  Den 23. april 2007, tror jeg, for jeg har ikke sett noe dokument enda, begjærte advokat Aabø-Evensen midlertidig sikring mot meg for Oslo byfogdembete. Til byfogden har Riis og Aabø-Evensen fortalt til dommeren at de ikke visste hvor jeg bodde. Denne informasjonen har jeg fått fra TV2, se nedenfor pkt 59. Bare på denne måten kunne de få en sikringskjennelse. Selv om Folkeregisteret, forliksrådet, Hovedstevnevitnet, namsfogden, justisdepartementet og Oslo tingrett var kjent med min nye adresse allerede den 19. eller 20. februar 2007, har domstolen utelatt denne informasjonen, og derved fullført tvangsforretningen. Jeg får selvsagt ikke disse dokumentene, til tross for at jeg ved to henvendelser har bedt å få dem oversendt slik at jeg kan settes i stand til å forsvare meg. Årsaken til at domstolen nå ikke kan sende meg dokumentene, er jo naturlig nok den at de i kjennelsen antakelig har lagt til grunn at de ikke vet hvor jeg er, så da kan de jo umulig sende ut noe, ser det ut for.

58.  Det er åpenbart at Aabø-Evensen og Riis i ond tro har villedet domstolen til å avsi denne kjennelsen.

59.  Den 2. mai 2007 sto TV2 på døren min i Luxembourg. De hadde i hvert fall klart å finne meg uten problem. Jeg ble tvunget til et lengre intervju, hvor jeg ble beskyldt for å være grådig, og at jeg ikke var idealist lenger. Det ble også redegjort for meg at familien Riis vurderer å anmelde meg for bedrageri. I tillegg redegjorde journalisten for meg at han hadde sett alle mine ligninger for de seneste årene, hvilket han ikke har alminnelig adgang til å se. Han innrømmet derved en straffbar handling, så langt jeg kan forstå, dersom han da ikke har en rettslig kjennelse for å kunne se disse ligningene. Under intervjuet videreformidlet journalisten en melding fra Riis; at dersom jeg var villig til å gi slipp på mitt krav i Monaco, så ville de stoppe den rettslige pågangen i Oslo. Ser vi hen til forliksklagens innhold, mitt krav i Monaco, og journalistens bud fra Riis, så blir jeg atter en gang rettsstridig truet til å gi opp mitt krav. Denne gangen gjennom TV2.

60.  Gjennom dette intervjuet forsto jeg at Amelia Riis må ha blitt presset til å komme med en rekke alvorlige og kraftig injurierende påstander om meg og mitt forhold til familien.

61.  Slik står saken i dag.

 

Slutt.

 

Herman J Berge