31.01.2008
Herman J Berge
665, rue de Neudorf
L-2220
Phone : +352 43 12 65
Fax : +352 26 43 12 11
Tilsynsutvalget for dommere Luxembourg 31. januar 2008
Sekretariatet
Domstolsadministrasjonen
7485 Trondheim
Att : Karl Arne Utgård,
styrets leder.
Ad : Klager på dommere
Saks nr :
Deres Referanser :
Vår Referanse :
Oversendelse :
Fax og brev
Deres faks nr :
0047 73 56 70 01
Antall sider :
4
Vedlegg :
Kopi : Kongen; Stortingets Presidentskap;
Justis- og politidepartementet; Tilsynsutvalget for Dommere (DA).
Prioritet
Ser en hen til den praksis som Tilsynsutvalget har lagt
seg på siden opprettelsen av Tilsynsutvalget i 2002, kan man slå fast følgende:
Tilsynsutvalget fremstår som vollgraven rundt
middelalderkongens borg (dommerne). Vollgraven ble gravet ut og fylt med vann
for å hindre enhver inntrengning – en permanent beskyttelse mot angrep utenfra
– utenom kongens egen trafikk som gikk over vindebroen, hvis funksjon også hadde
til hensikt å forhindre fiender i å passere.
I nær 100% av klagene som blir
fremmet for Tilsynsutvalget blir klageren avspist med følgende omtrentlige
ordlyd: ”Du er bare misfornøyd med avgjørelsen.
Utvalget kan ikke vurdere forhold som kan overprøves etter reglene i
rettspleielovgigningen for øvrig.”
Alle dommerhandlinger – dvs
forhold som kan være grunnlag for en saksbehandlingsfeil – under en rettssak,
det være seg under saksforberedelsen så vel som under hovedforhandlingen, kan
overprøves av en høyere instans, etter en anke eller et kjæremål.
Ser vi hen til Tilsynsutvalgets praksis, betyr dette at
Tilsynsutvalget i realiteten ikke har noen funksjon, annet enn nettopp å
beskytte dommerne og deres atferd.
Tilsynsutvalget bruker åpenbart denne utilsiktede
muligheten – bevisst feiltolkning av domstolloven §236
– for derved å avvise alle angrep mot uønskede dommerhandlinger.
I realiteten oppheves domstolloven §236, første ledd (at Tilsynsutvalget kan fatte vedtak
om disiplinærtiltak mot dommer som har opptrådt i strid med god dommerskikk),
av fjerde ledd. §236, fjerde ledd hindrer nemlig Tilsynsutvalget i å
behandle en klage mot en dommer idet alle
forhold som oppstår under behandling av en rettstvist kan overprøves av neste
instans.
* * *
Lars Borge Andersen, byfogd i Oslo byfogdembete og dommer underlagt
Tilsynsutvalgets leder, Eva Johanna Nygaard Ottesen, uttalte til meg under
hovedforhandling 1. juni 2005 følgende, idet han etter å ha avbrutt meg lente
seg demonstrativt bakover i dommerstolen med hodet arrogant hvilende i hendene
som var plassert bak nakken: - Jeg forstår godt at du ikke har bevilling.
Ved en annen anledning, også mens jeg snakket, avbrøt
Borge Andersen meg igjen, hvor han denne gangen så forbi meg, og henvendte seg
til Riis idet han på en særlig sjikanerende måte
uttalte at de burde ha skaffet seg advokat.
Senere spurte han meg – med samme arrogante holdning – i
sjikane hensikt: Har De bevilling, eller?
Mot slutten av denne såkalte forhandlingen, forhindret
Borge Andersen meg i å avdekke sannheten, og samtidig ta Ole Kristian Aabø-Evensen for løgn i retten. Borge Andersen hindret rett
og fremmet urett ved denne handling. Dette gjorde han ved å nekte
meg å kreve et svar: ja eller nei, fra Aabø-Evensen
om hvorvidt Aabø-Evensen hadde opptak av samtaler med
høyesterettsadvokat Frode Ringdal. Dette var opptak
som vi (jeg og familien Riis) gjennom denne
sikringssaken hadde krevd å få utlevert som del av dokumenter i et avsluttet
advokat/klient-forhold, og som Aabø-Evensen
nektet å utlevere.
Tidlig under hovedforhandlingen hadde Aabø-Evensen
til vår store overraskelse fortalt retten at det ikke fantes slike opptak. Senere hen fortalte han retten – i sin
iver – like overraskende at han i telefonsamtale med Einar Riis
våren 2002 hadde lest opp for ham fra en avskrift av ett av disse opptakene,
opptak som han altså litt tidligere hadde slått fast for retten at ikke
eksisterte.
Denne siste uttalelsen fra Aabø-Evensen
ba jeg dommer Borge Andersen om å protokollere. Uten at dommeren forstod hvor
jeg ville hen med denne protokolleringen, lot han likevel motvillig uttalelsen
bli protokollert ned. Da dommeren endelig hadde fått dette protokollert ned,
spurte jeg Aabø-Evensen: Finnes det eller finnes det
ikke slike opptak? Aabø-Evensen forstod rimelig fort
at han hadde låst seg selv inne, og klarte ikke å svare.
Borge Andersen kom ham til unnsetning og gjorde alt han
kunne for å hjelpe advokat Aabø-Evensen ut av løgnen,
deriblant ved å bryte meg av og spørre retorisk: ”Insinuerer du at en advokat
kan lyve? Tror du at en advokat lyver?” Jeg ga meg likevel ikke, og ble klubbet
ned av Borge Andersen, hvorpå han sa til meg at jeg ikke ville få noe svar på
dette spørsmålet. Og slik ble det. Helt vanvittig.
Dommeren tillot altså Aabø-Evensen
å ikke svare på dette særdeles viktige spørsmålet. Samtidig fratok dommer Lars
Borge-Andersen meg retten til å få et klart og enkelt svar på et enkelt
spørsmål, som åpenbart ville ha sendt Aabø-Evensen
rett i fengsel, uansett hva han hadde svart, i og med at en av de to
uttalelsene uansett var en løgnaktig forklaring for en domstol. Slike
handlinger straffes med fengsel i opp til 5 år, dette i følge straffeloven §163 som kort sier at du ikke skal lyve i retten.
Jeg har her beskrevet dommerhandlinger som kan være
grunnlag for saksbehandlingsfeil, og som derfor kan benyttes i en rettsmiddelomgang (dvs:
anke eller kjæremål).
Den samme beskrivelsen gjengir dommerhandlinger som ikke
aksepteres av verken meg eller noe annet normalt menneske, og som lovgiver
åpenbart trodde at skulle ligge godt innenfor Tilsynsutvalgets
mandat/myndighet, jf domstolloven §236.
Disse dommerhandlingene som jeg her har beskrevet, har jeg
også tidligere beskrevet i klage mot denne dommeren, en klage som nær sagt
selvsagt ble avvist av Tilsynsutvalget.
Byfogd Lars Borge Andersens handlinger under hans
administrasjon av denne sikringssaken anlagt av Amelia
og Einar Riis mot advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, ligger i en helt annen dimensjon i forhold
til hva lovgiver har forutsatt skal være akseptabel dommeratferd. I og med at
Tilsynsutvalget ikke vil reagere mot slike handlinger, kan man bare slå fast at
handlingene aksepteres av Tilsynsutvalget.
Tilsynsutvalget fungerer åpenbart ikke etter lovgivers
intensjoner, noe jeg i ettertid – etter å ha gjennomgått en rekke klager på
uønsket dommeratferd – bare kan slå fast at er en permanent tilstand.
* * *
På Tilsynsutvalgets eget nettsted
slås det fast
at: ”Tilsynsutvalgets viktigste rettesnor er å arbeide for å avdekke forhold som
er egnet til å svekke tilliten til domstolene.” Store ord, men uten mening,
viser det seg.
Et viktig formål med den ordning som Domstolkommisjonen
(NOU 1999:19) i sin tid foreslo (klage- og
disiplinærordning underlagt et Tilsynsutvalg), var at den ikke bare skulle
omfatte behandling av konkrete saker om disiplinære reaksjoner overfor enkelte
dommere, men at den også skulle bidra til å utvikle dommeretikken og
holdningene hos dommere på forskjellige måter.
Slik rettspraksis
har fått utvikle seg i Tilsynsutvalget i Trondheim, er Domstolkommisjonens
tanke omkring formålet ikke engang en svak utopi. Når nær 100%
av klagene blir avvist – deriblant klager som er så alvorlige at dommeren ikke
bare skulle vært ilagt korreks, men at han/hun samtidig skulle vært avsatt og
blitt stilt til ansvar for klagerens økonomiske tap som følge av vanvittige
skadegjørende dommerhandlinger – er det selvsagt lite håp i, enn si fornuftig å
forvente at man skal kunne utvikle en slags dommeretikk og ”riktige” holdninger
ut av null-praksis.
Domstolkommisjonen uttalte videre i NOU 1999:19 at: ”Det alternativet som kommisjonen ser for
seg som det aktuelle, består i etablering av et eget, uavhengig organ
(Tilsynsutvalget for dommere) som i størst mulig grad kan fange opp og synliggjøre
kritikkverdig dommeratferd, bl.a basert på klager fra
aktørene i retten, og møte denne atferden med adekvate reaksjonsmidler, primært
gjennom autoritativ kritikk.”
Igjen: Med den praksis som Tilsynsutvalget har sementert,
finnes det ikke engang det minste håp i at uønsket dommeratferd skal fanges opp
og synliggjøres, og at det derav skal kunne utvikles eller etableres adekvat
dommeretikk og riktige holdninger hos dommere. Alle klager blir jo avvist. Den
som da blir sittende med klagene, er anke- eller kjæremålsinstansen, slik det
var i gamledager.
Og vi vet jo alle hvordan anke-/kjæremålsdommerne behandler
(saksbehandlings-)klager mot sine egne. Håpløst. Vi har ikke kommet ett eneste
skritt videre mot en mer rettferdig og uavhengig domstol, siden etter annen
verdenskrig.
Domstolkommisjonen uttalte videre, i flotte
vendinger og i beste Nobelstil: ”Tanken er videre at disiplinærorganet gjennom
sine avgjørelser vil gi uttrykk for hva som anses som god/dårlig dommerskikk,
og at dette kan gi en viktig holdningsskapende
virkning for dommere i sin alminnelighet. Konsekvensen av et slikt disiplinærsystem
er at det vil erstatte det disiplinærsystem som i dag forvaltes av
Justisdepartementet.”
Konsekvensen av disiplinærsystemet og dets vokters – Eva
Johanna Nygaard Ottesen, hvis søster, Agnes Nygaard Haug, var helt imot at
ordningen skulle løsrives fra justis- og politidepartementet (hun satt i
komiteen) – holdning, er at man nå har fått etablert et effektivt og permanent
hinder mot klager på dommerhandlinger, en vollgrav, hvor man står tilbake med
en ordning som er et hakk verre enn den klageordning man tidligere hadde i
justis- og politidepartementet.
Agnes Nygaard Haug har derved fått fullt gjennomslag for
sin uttrykte uvilje (i NOU 1999:19) til en slik ny-ordning, og med sin søster trygt plassert som
Tilsynsutvalgets leder og vokter har de sikret dommerne mot klager av enhver
art. Søstrenes far og bestefar har for øvrig begge lang fartstid både som
høyesterettsdommere, ledende stillinger i justisdepartementet samt som leder av
Dommerforeningen. Dette er en familie som åpenbart ikke vil ha noe av at
dommere kan gjøre feil, og som for øvrig har stor egeninteresse i at det bygges
opp et effektivt og ugjennomtrengelig forsvar mot klager fra borgerne.
Dette er årsaken til at nær sagt ingen klager blir
gjenstand for en rettferdig behandling, men avvises med den særdeles arrogante
uttalelsen: ”Du er bare misfornøyd med resultatet.”
* * *
Jeg anmoder Kongen om å løse alle medlemmene av
Tilsynsutvalget for dommere fra sine verv, jf grl §3 og dl §235, tredje ledd, og oppnevne nye medlemmer, jf
dl §235, første ledd.
Jeg krever at Tilsynsutvalgets lovstridige praksis
opphører, og at ny praksis søkes holdt innenfor de rammer som Domstolkommisjonen har gitt, og som lovgiver har forholdt
seg til og lagt til grunn da loven i sin tid ble vedtatt.
Jeg krever at alle mine klager på dommerhandlinger
gjenopptas, av et habilt tilsynsorgan. Dersom Kongen nekter å løse medlemmene
fra sine verv (trekke tilbake oppnevning) til tross for at vilkårene i dl §235, tredje ledd er oppfylt, og derved nekter å oppnevne
nye medlemmer til Tilsynsutvalget, begjærer jeg at Kongen oppnevner et sette-Tilsynsutvalg som behandler alle mine klager.
Luxembourg 31. januar 2008
Herman J Berge
RettsNorge.no © 1997 - 2008 • Opphavsrett