Herman
J Berge
Doktor Holms vei 17 D
N-0787
Phone : +47 22 14 56 52
E-mail : herman.berge@rettsnorge.no
Fremskrittspartiets formann Oslo
den 29 juli 2004
Carl I Hagen
Stortinget
0026 Oslo
Att :
Hagen
Ad :
Riis-saken
Saks nr :
Deres Referanser :
Vår Referanse :
74-v1-290704
Oversendelse :
Brev
Deres faks nr :
Antall sider :
Vedlegg :
Kopi : Riis
Jeg har i møte med Riis i dag, gjort følgende diktat:
”Jeg er klar over at vi har Carl I Hagen å takke for de kr
50 mill som ble bevilget oss.
Jeg hadde håpet å få et møte med Hagen, slik at vi kunne
få takket Hagen slik jeg anså riktigst, men da dette trakk ut ba jeg din kone
om å hjelpe meg. Som du vet, så fikk jeg beskjed at møte ikke var mulig.
Måten beløpet ble forelagt oss på, har vi vanskeligheter
med både å forstå og å svelge. Vi klarer ikke å fatte at det kan være noe
kriminelt i at Amelia Riis arvet skipsreder
Kristoffer Olsen, for kr 100 mill., og at staten – med Stortinget i spissen –
skulle kunne bruke disse pengene til å redde multimilliardærene Reksten og
Fred. Olsen fra deres egen krise, konkurs og gigantiske feilvurderinger.
På grunn av statens 30 års erkjente treneringer, rettslige
mishandlinger og maktmisbruk, er skadene som staten har påført oss, helt
unødvendig steget til et milliardbeløp i dollar.
Som et helt vanlig utviklet menneske, er det min vurdering
og overbevisning at Riis-saken kunne vært gjort opp på en rettferdig måte,
kanskje 50 eller 100 ganger i løpet av de siste tredve
årene. Det er staten med rettsvesenet i spissen som har lagt løpet, og som
bærer ansvaret for treneringene og de enorme skadene som har blitt resultatet. Professor
dr. jur. Carl August Fleischer påviste og advarte
staten mot et slikt tap i en betenkning allerede i 1982.
Skadene kan fremdeles bare bli mangedoblet, ikke minst for
politikere, finansfolk og staten. Den eneste fornuftige måten å angripe saken
på, er som jeg har foreholdt staten i tredve år: at
statsministeren – dersom han ikke klarer å oppnevne noen andre – møter Berge og
meg, for å diskutere fakta slik at man får lagt frem sannhetene slik de er.
Det finnes penger nok i den norske statskassen, enormt mer
enn nødvendig, selv bare i oljefondet. Jeg skal ikke her spørre om hvem som har
endt opp med det vi anser er vår milliardformue. Spørsmålet synes nå å være, så
vidt jeg kan forstå, de politiske og strafferettslige konsekvenser for de impliserte.
Disse aspektene kan helt umulig løses ensidig av
gjerningsmennene. Desto før Hagen klarer å ordne et møte med et par
kvalifiserte mennesker fra makteliten i Norge, desto raskere og billigere vil
saken kunne bli løst.
Vi er i dag selvfølgelig klar over at Reksten hadde flere
hundre millioner kroner ”hemmelig” i utlandet i 1974-74. Staten, derimot, var
allerede den gang klar over redernes enorme utenlandsformuer – som for Rekstens
del var mer enn tilstrekkelig for å betale ned ti millioner-avdraget
på Palmerstone lånet, innen onsdag 30
april 1975. I følge sannhetsbevisene, var dette den direkte foranledning til at
Riisfamiliens rettmessige arveformue ble trukket inn
i denne kjempeforbrytelsen.
Statens omgåelser og dekkoperasjoner vil aldri kunne
avslutte denne saken.
I den forbindelse ønsker vi å påpeke at vi ikke kan se at
det kan være særlig heldig for Norge, at statens tjenestemenn[1]
nu har ledet an til en ny justismordsdom i Strasbourg.[2]
Dersom Hagen vil Norges beste, tror vi at et snarlig møte
med oss er det beste han kan gjøre, slik at en seriøs og konstruktiv dialog kan
komme i gang, uten ytterligere utsettelser.”
Med hilsen
For familien Riis
--------------------
Herman J Berge
Oslo den 29 juli 2004
[1] Søren C Prebensen fra administrasjonen i Strasbourgdomstolen ringte opp til Berge den 30 april 2003, samme dag som Dørum sendte inn et nytt brev til Riis med forslag om forlik. I telefonsamtalen gikk Prebensen meget langt i å søke å overtale Berge til å få Riis til å inngå forlik i absolutt alle sakene for kr 50 mill. Som Hagen kanskje er klar over, har domstolen i Strasbourg ingen anledning til å snakke med klager før klagen er kommunisert over til innklagede stat. På tidspunktet for telefonsamtalen, var klagen ennå ikke oversendt staten.
[2] Hagen vil muligens være kjent med at domstolen i Strasbourg har avvist Riis’ klage mot Norge, hvor Norge var klaget inn for å ha krenket art 6 (innen rimelig tid) gjennom en kontinuerlig trenering av saken i 22 år for norsk førsteinstans. Etter at den menneskerettslige delen av Skiftesaken var tatt ut av skiftesaken, og etter at Dørum skriftlig hadde presisert at så vel klagen til Strasbourg som et evt erstatningskrav i forbindelse med en eventuell krenkelse, var å anse som en egen sak, og etter at forlik på dette grunnlag var inngått mellom staten og Riis, kommer staten tilbake og innrømmer krenkelse, men nekter likevel å betale noe for krenkelsen idet staten mener at dette helt plutselig var gjort opp for i det forlik hvor de nevnte momenter var tatt ut av forliket. Denne statlige rettferdighet maktet Norge på en eller annen måte å få menneskerettighetsdomstolen til å anerkjenne, noe som i realiteten åpner opp for at alle stater tilknyttet EMK i åpent dagslys anses legitimerte til å juridisk voldta enhver borger i et kvart århundre – og gjerne mer – uten å løpe noen særlig risiko for irettesettelser eller ansvar. På denne måten kan de tilknyttede stater nå – med støtte fra EMD – tjene grovt på å stjele fra borgerne, idet statene nær sagt er legitimert til å ansvarsfritt holde borgerne på avstand – dvs utenfor domstolene – i 25 år. På denne tiden kan statene gjøre gode forretninger med midler som ikke tilhører staten, noe Norge åpenbart har gjort. Den franske presidenten,