01.02.2008
Herman J Berge
665, rue de Neudorf
L-2220
Phone : +352 43 12 65
Fax : +352 26 43 12 11
H.M. Kong Harald V Luxembourg 1.
februar 2008
Det Kongelige Hoff
Det Kongelige Slott
0010 Oslo
Att :
H.M. Kong Harald V
Re : Intervensjon i
arrestsak for Oslo byfogdembete.
Case # :
07-055719TVA-OBYF
Your reference :
Our reference :
Posting
by : Faks og
alm. post
Your
fax # : +47 22
04 87 90
Numbers of pages : 4
Attachment :
Copy : Stortingets Presidentskap;
EOS-utvalget; Justis- og politiminister Knut Storberget; DA’s styreleder, Karl
Arne Utgård; Roar Haugane Fokus Bank
Priority :
Jeg har i en rekke henvendelser påpekt justis- og
politiminister Knut Storbergets ansvar og plikt til å intervenere i saken, jf
domstolloven §37. Justis- og politiministeren har
konsekvent nektet å foreta seg noe, og har således pådratt seg konstitusjonelt
ansvar, handlinger som jeg har krevd påtalt og dømt for Riksrett.
Av nedenfornevnte gjennomgang vil det klart fremgå at
saken ikke hører inn under norsk
domsmyndighet, og at det påhviler justis- og politiministeren en plikt til å
intervenere. Derved unngår også regjeringen at mitt erstatningskrav mot staten
ytterligere vil øke.
Årsaken til at jeg henvender meg til Kongen i denne saken,
er at regjeringen i beste fall har vist seg inkompetent i saken, og i verste
fall at det er regjeringen og/eller enkelte representanter av regjeringen som
står bak eller medvirker i den årelange kampanjen (yrkesforbud, trusler,
utpresning, svertekampanjer, sjikanøse omtaler, ryktespredning m.v.) mot meg,
og som etter Einar’s død fikk nytt liv. Dette er for øvrig godt dokumentert i
tidligere brev til kongen.
Faktum
Jeg går i denne omgang ikke inn på de materielle kravene
for arrest – hvor advokat/dommer Tenden i straffbar hensikt har diktet opp en
rekke historier om meg og Einar for å tilpasse disse til hennes misbruk av
norsk lov – men går kun inn på de formelle vilkår som kreves oppfylt for at sak
overhodet kan behandles i Norge.
Den 23. april 2007 holdt advokat Hanne Tenden i Oslo
byfogdembete hemmelig rettergang mot meg, hvor hun avsa kjennelse om arrest i
enkelte oppgitte formuesgoder som hun visste at ikke eksisterte i Norge.
Advokat Tenden hadde på forhånd inngått straffbart forbund
med
Tenden fakset kjennelsen til sin venn og samarbeidspartner
i det straffbare forbundet, Ektvedt, straks den var avsagt, samtidig som hun
med straffbart forsett holdt den hemmelig for meg.
I og med at etterfølgende muntlige forhandlinger kan
kreves, kan kjennelsen ikke påkjæres,
jf tvangsfullbyrdelsesloven §14-13, første ledd, siste
pkt. Etterfølgende muntlige forhandlinger er begjært, og avslått av Tenden.
Selve begjæringen om muntlige forhandlinger, samt advokat
Tendens besvarelse til meg, er i straffbar hensikt – av Hanne Tenden – blitt
slettet fra Dokumentlisten. Dokumentene antas å ha blitt makulert og slettet
fra LOVISA av Tenden, i seg selv en straffbar handling, jf straffeloven §110 og kap. 18.
Loven
Advokat Hanne Tenden slo innledningsvis i sin
arrestkjennelse fast at jeg ikke har hjemting i Oslo.
Tenden mente at hun likevel kunne behandle saken i Oslo
byfogdembete, selv om jeg ikke bodde i Norge. Dette argumenterte hun for ved å
slå fast at jeg hadde formuesgoder i Oslo (såkalt formuesverneting); en helt
tom konto i Postbanken var for advokat Tenden tilstrekkelig for å etablere et
formuesverneting i Norge. Rt-1939-913 samt Rt-1991-339 tilkjennegir at man skal
se bort fra bagatellmessige verdier. Null må anses å være bagatellmessig, og
bare av den grunn skulle begjæringen ha vært avvist. Vernetinget ble likevel
med dette grunnlag hjemlet i tvangsfullbyrdelsesloven §14-3,
jf §1-9.
Tvistemålsloven §32, første ledd,
gir saksøkeren hjemmel for å reise søksmål i Norge om formueskrav mot en person
som ikke har hjemting i Norge. Etter
denne bestemmelsen kan saksøker reise et slikt krav i den rettskrets hvor
vedkommende har en formuesgjenstand.
Tvistemålsloven §32, tredje ledd,
setter opp skranker (begrensninger) for bruk av første ledd som hjemmel.
Tvangsfullbyrdelsesloven §1-4
medfører – i likhet med tvistemålslovens §32, tredje ledd – at
Tvangsfullbyrdelsesloven skal stå tilbake for traktater med fremmede stater.
Luganokonvensjonen er en slik traktat.
Visse vernetingsregler er uttrykkelig forbudt i
Luganokonvensjonens art. 3, herunder de norske vernetingsreglene for
formuesgjenstander (bestemmelsen om formuesverneting).
Det vil si at når en norsk dommer får inn en sak hvor det
påstås formuesverneting i Oslo mot en borger bosatt i en Luganostat
(eksempelvis i Luxembourg), så har den norske dommeren en plikt til å avvise
saken, se også Hov s. 54 (rettergang i sivile saker, annen utg. 1994). Tenden
handlet mot bedre viten, da hun ikke avviste saken, og krenket derved
straffeloven §110.
Luganokonvensjonen er for lengst gjort til norsk lov, og
det forventes av en dommer at dommeren benytter loven direkte ved spørsmål om
verneting i saker som faller inn under konvensjonen, og selvsagt ikke benytter
tvistemålslovens vernetingsregler.
I og med at advokat og dommer Hanne Tenden i
advokatfirmaet Vogt & Wiig allerede hadde inngått en eller annen form for straffbart
forbund med de nevnte personer, med det for øye å skandalisere meg i
Av dokumentlisten – som hun i straffbar hensikt også har forfalsket – går det frem at
hun har avsagt arrestkjennelsen like etter at hun fikk den inn, nemlig den 16.
april 2007, lenge før hun hadde hatt tid til å sette seg inn i den 180 sider
lange begjæringen med bilag. Kjennelsen har således åpenbart vært skrevet på
forhånd, før den kom inn til Oslo byfogdembete.
Konklusjon
Luganoloven og dens regler om verneting (her,
formuesverneting) går foran vernetingsreglene i tvistemålsloven og
tvangsfullbyrdelsesloven.
Når en sak som reguleres under Luganokonvensjonen
(Luganoloven) reises ved et formuesverneting – slik som i herværende sak – har
den norske dommeren en plikt til å avvise saken.
Advokat Hanne Tenden, som for anledningen urettmessig har
opptrådt som en slags dommer i saken, var således forpliktet til å avvise begjæringen, jf Luganoloven art. 3. Begjæringen
ble ikke avvist, og som følge ble det fattet rettsstridig avgjørelse om arrest
mot meg, en avgjørelse som har påført meg vesentlige økonomiske tap samt langsiktige
negative følger.
Med dette grunnlag begjærer jeg at Kongen intervenerer i
saken, jf domstolloven §37, og grl §3. Denne
bestemmelsen regulerer forhold hvor en sak som ikke hører inn under norsk
domsmyndighet, likevel er tatt til behandling for en norsk domstol, og gir
vedkommende departement en plikt til å erklære kjæremål til Høyesteretts
kjæremålsutvalg eller anke til Høyesterett for derved å få saksbehandlingen og
avgjørelsen kjent ugyldig.
Som jeg gang på gang har forsøkt å få justis- og
politiministeren og justis- og politidepartementet til å forstå, hører denne
saken ikke inn under norsk
domsmyndighet.
Ser vi objektivt på Hanne Tendens handlinger i denne saken,
kan vi slå fast at hun har diktet opp ”faktum” og for øvrig ikke har forstått særlig
mye av den loven hun er satt til å forvalte. Vi ser således få eller ingen spor
av kvaliteter som en må forvente av en dommer. Tvert imot.
Uavhengig av årsaken til hennes handlinger – enten hun nå har
inngått straffbart forbund med Aabø-Evensen og Mats Ektvedt (jf strl §162 c), eller at hun er sterkt tilbakestående (det er
nemlig slik at et menneske med middels forstand aldri ville ha handlet slik
Tenden har gjort. Derved står vi igjen med alternativene: Korrupt eller sterkt
tilbakestående) – er det åpenbart at Tenden er til stor fare for brukerne av
domstolen, hvoretter hun skal fradømmes sin stilling som dommer. Til dette kan
det nevnes at ikke engang konstitusjonen av Tenden er lovlig, noe jeg har
påpekt overfor Kongen ved flere anledninger, uten at det er blitt tatt affære.
Jeg krever at Hanne Tenden idømmes erstatningsansvar og
således blir dømt til å dekke mine tap – både som privatperson og som
testamentets eksekutor – i forbindelse med den rettsstridige og ugyldige
arrestkjennelsen, jf domstolloven §201. Staten
innestår for ansvaret mht å dekke opp for dette tapet for det tilfelle at Hanne
Tenden ikke har midler, jf Domstolloven §200, annet
ledd.
Dagny Amelia Olsen Riis har i følge Fokus Bank åpnet en
konto i banken under namsmannens kontroll, hvor hun har plassert kr 250.000,-
som sikkerhet for å dekke ”den skade som saksøkte har lidt” som følge av
uriktig eller ugrunnet arrestbegjæring, eller som følge av at det er blitt gitt
uriktige eller villedende opplysninger omkring sikringsgrunnen, hvilket
åpenbart er tilfelle i herværende sak.
Samtidig som saken avvises fra Norge, begjærer jeg midlene
innestående på konto 8101.17.40057 i Fokus Bank overført i sin helhet, dette
idet mine tap langt overstiger dette beløpet. Ser vi hen til konsekvensene av
den planlagte og straffbare svertekampanjen i
Jeg forventer Kongens hurtige intervensjon, og avvikling
av alle saker i Norge.
Luxembourg 1. februar 2008
Herman J Berge