31.03.2014

 

Baranyi & Berge International consulting ltd

Private Mail Bag # 50

Nuku’alofa

Tonga

 

Phone     : +676 86 24 134

Fax         : +1 877 8050 913

E-mail     : herman.berge@bbi-consultants.com

 

 

 

 

 

 

Oslo politidistrikt                                                                                                                  Snarøya, 31. mars 2014

Postboks 8101

0032 Oslo

 

 

ANMELDELSE

 

Anmeldelsen er utarbeidet av Herman J Berge, ved konsulentfirmaet Baranyi & Berge International Consulting Ltd. Spørsmål vedrørende anmeldelsen kan rettes til dette firmaet, eller direkte til Karina Hyggen Amland, Langoddveien 122, 1367 Snarøya.

 

Anmeldelsens formelle del

Karina Hyggen Amland begjærer herved advokatfirmaet Torkildsen & Co AS, Henrik Ibsens gate 100, Oslo, samt følgende advokater ved dette firma: Erling Skaktavl Keyser, Lage Sverdrup-Thygeson[1] og Julie Randgaard Schive Hovde-Hagen, satt under tiltale og straffet for overtredelse av:

1. Strl § 270, første ledd (prosessbedrag)

Ved at de anmeldte senest fra 17. oktober 2011 rettsstridig har forledet en større krets dommere til å foreta handlinger som volder tap eller fare for tap for disse eller de disse handler for, dette etter å ha fremkalt, styrket og deretter utnyttet den villfarelse at de anmeldte; 1) har vært engasjert av Poppe & Co Eiendomsmegling AS, dets konkursbo; 2) har representert denne klient i tvister for domstolene; 3) har vært utstyrt med prosessfullmakt fra denne klient; og 4) har fått seg overdratt de krav som de anmeldte i utgangspunktet forfulgte på ”klientens” vegne.

 

Idet handlingen; 1) har voldt betydelig økonomisk skade; 2) de anmeldte har misbrukt sin stilling som advokater og den tillit lovgiver, domstolene og samfunnet har gitt dem; samt at 3) de anmeldte har forledet en større krets dommere, andre offentlige tjenestemenn og advokater, skal bedrageriet anses som grovt, jf strl § 271.

2. Strl § 166, første ledd
Ved at de anmeldte på kontinuerlig basis, siden senest 17. oktober 2011; 1) har avgitt falsk forklaring i fremstillinger de som part og rettslig representant har fremlagt for retten; og 2) muntlig og skriftlig har avgitt falsk forklaring til offentlig myndighet under forklarings- og bevisplikten i tvl § 21-5, og sannhets- og opplysningsplikten i tvl § 21-4.

3. Strl § 266, første ledd (utpressing)

Ved at de anmeldte i den hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, ved rettsstridig atferd eller ved å true med slik atferd, har tvunget Frode Amland til å foreta utbetalinger på nærmere en kvart million kroner, hvilket har voldt tap for ham og hans kone, Karina Hyggen Amland.

 

Anmeldelsens materielle del

Grunnlaget er følgende forhold, eller medvirkning hertil

1. Innledning – Kort gjennomgang av prosessbedrag

Anmeldelsen bygger bl.a. på bedrag under prosess, jf strl § 270. Da denne rettsbeskyttelsen ikke synes å ha vært benyttet i norsk rett tidligere, kan det være nyttig å foreta en kort gjennomgang av begrepet.

1.1 Prosessbedraget

Målet for den som bringer en tvist inn for domstolene er å få en riktig og rettferdig prøving av ens påståtte rettigheter, dette utført av en upartisk og uavhengig domstol. Resultatet – domstolens avgjørelse – avhenger i stor grad av partenes redelighet og dommerens årvåkenhet. I et forsøk på å holde partene til den redelighet som kreves av dem, slik at målet med prosessen kan oppnås, har lovgiver bestemt at partene ikke bare skal fremstille sin sak sannferdig, men også uoppfordret gi alle nødvendige relevante opplysninger, jf tvl § 21-4. Krenkelse av denne plikt vil samtidig være en krenkelse av strl §§ 163 og 166, og man vil i så fall stå overfor en uredelig prosessførsel, dette til stor skade for selve ideen med et rettferdig rettssystem. Men, hvordan forholder saken seg dersom en part/hans prosessfullmektig ikke bare har avgitt falsk forklaring for retten – og således har fjernet selve grunnlaget for en rettferdig prosess – men også har gjort dette i vinnings hensikt, og det på motpartens bekostning? Kan vedkommende part under disse forutsetninger straffes for prosessbedrageri etter strl § 270?

 

Prosessbedraget er straffbart etter dansk rett. Den interessante delen av den danske loven lyder slik: ”…hvorved der påføres denne eller nogen, for hvem handlingen eller undladelsen bliver afgørende et formuetab.” Den norske delen av ”samme” bestemmelse lyder: ”… som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for.” Mot denne bakgrunn kan man umiddelbart få en følelse av at den norske bedrageribestemmelsen har et langt mindre omfang enn dens danske storebror. I følge dansk rett vil en kunne straffes for bedrageri så sant handlingen/unnlatelsen har ført til et formuestap for noen. Eksempelvis vil saksøker A som villeder en dommer til å avgi en kjennelse som påfører saksøkte B et økonomisk tap (til As fordel) kunne bli dømt for prosessbedrageri mot sin motpart. I følge dansk rett er det altså ikke nødvendigvis bare dommeren som kan bli bedratt under rettergang, men i høy grad også den saksøkte.

 

Den norske bestemmelsen begrenser seg i hovedsak kun til tap som måtte oppstå hos den som blir forledet til å handle. Bestemmelsen bryr seg – tilsynelatende – ikke om hvem andre som måtte tape på bedraget. I ovennevnte eksempel er det jo bare dommeren som er blitt forledet til å handle (han avga kjennelse til fordel for den uredelige saksøker A, mens saksøkte B ikke hadde annet valg enn å sitte og se på det som utfoldet seg), og dersom den norske dommer ikke føler seg bedratt, vil alt være ok. Saksøkte B vil altså tilsynelatende ikke anses å være bedratt (og derved heller ikke være beskyttet av bedrageribestemmelsen), en oppfatning som er gjengs blant landets mest kompetente jurister, men som ikke vil bli forstått av den gjengse masse. Mot denne bakgrunn vil det være betimelig å spørre seg om den norske prosess er ment å beskytte den ærlige part mot den uredelige, eller om alt egentlig er snudd på hodet?

 

I norsk juridisk teori er det ikke sagt så mye om temaet, bortsett da fra en enkel setning omkring voldgiftsprosessen som er signert av Henry John Mæland: ”En uriktig forklaring for voldgiftsretten kan likevel etter omstendighetene bli ansett som straffbart bedrageri (jfr straffelovens §§ 270-271).”[2]

 

Bratholm/Matningsdal,[3] samt Andenæs[4] mener at Mælands oppfatning – og nå snakker vi altså om voldgift – gir uttrykk for gal lovforståelse, hvor de bygger sitt syn på at villfarelsen fremkalles hos dommeren, mens tapet forvoldes hos motparten (jf det som er gjennomgått like ovenfor), og at dommeren kun handler på vegne av det offentlige, hvilket betyr – mener disse jurister – at motparten ikke er bedratt. Dog har de ikke vurdert forholdet dersom motparten direkte – og ikke gjennom dommerens handlinger – forledes til en handling eller unnlatelse, hvilket naturligvis ikke kan utelukkes. Dersom eksempelvis A med vinnings hensikt forleder sin motpart B, gjennom en etter hans (A’s) mening uriktig/lovstridig betenkning fra jurist C, hvoretter B som følge av denne villedelsen avstår fra å kreve erstatning fra A, med en for A gunstig dom som følge, så befinner vi oss innenfor kjernen av (prosess)bedrageribegrepet. Men – igjen – kan dette forhold straffes som prosessbedrag?

 

Motivene til den norske straffeloven forutsatte at en part som forklarer seg falsk i en prosess, for å oppnå vinning på motpartens bekostning, kunne straffes for prosessbedrageri.[5] Motivene til tross, så stemmer ikke disse ved første øyekast helt overrens med ordlyden i bedrageribestemmelsen. Problemet oppstår dersom vi tenker – som Andenæs – at det er villedelsen av dommeren som fører til en ugunstig dom for B. I utgangspunktet blir det springende punkt hvorvidt dommeren handler for parten, hvilket Andenæs mener at han ikke gjør. Dette må vi la ligge her, men på den annen side så er det klart at retten selv kan bli bedratt: La oss si at saksøker A med vinnings hensikt redegjør for et uriktig forhold som dommeren uaktsomt og uprøvet legger til grunn som ”faktum” i saken, og som siden resulterer i en ugunstig dom for saksøkte B. Siden B senere hen kan rette sitt erstatningskrav direkte mot dommeren, og staten innestår for erstatningsansvaret, jf dl § 200, første og annet ledd, så har A’s villedelse ført til fare for tap på dommerens / domstolens hånd. Faren for tapet har oppstått som en direkte følge av den villedende A’s handling overfor dommeren.

 

Uansett så har det neppe vært meningen fra lovgiverhold at det skulle være enklere å bli bedratt i en rettssal enn utenfor – i særdeleshet ikke gjennom en dommers handling – og med motivene lagt til grunn, samt at en direkte villedelse (også gjennom dommeren) av B i sin tur kan gi en ugunstig dom for ham, som kan føre til tap (også for dommeren), så har man i høy grad belegg for å si at bedrageri i en prosess skal kunne straffes etter strl § 270.

 

Vi kan – uten å være tvunget til å gå i detalj – slå fast at uredelig prosessførsel undergraver rettsvesenets eksistensgrunnlag og domstolens formål og virksomhet, og følgelig må hindres med alle tilgjengelige midler. Bedrageribestemmelsen i strl § 270 står lett tilgjengelig, også i prosess – hvor både dommer så vel som motpart kan være fornærmet – og er i så måte en rettssikkerhetsgaranti som skal beskytte parten og allmennheten mot uredelig prosessførsel og uriktige avgjørelser, samtidig som den skal sørge for å gi hensynene bak de materielle regler høyest mulig gjennomslag.

 

Mot denne bakgrunn og når vi nå skal gjennomgå prosessbedragene i herværende sak, vil det fremstå som udiskutabelt at norsk lov selvsagt beskytter mot bedrageri, også – eller skal vi heller si: spesielt under prosess.

 

2. Bakgrunnen – kravene mot Karina Hyggen Amland

2.1 Innledende historikk

21. januar 2009 avsa enedommer i Oslo forliksråd kjennelse hvor Karina Hyggen Amland ble dømt til å betale saksomkostninger med kr. 39.668,- til Poppe & Co Eiendomsmegling AS (Poppe). Poppe var representert ved Torkildsen Tennøe & Co Advokatfirma AS (TT), nå Torkildsen Advokatfirma AS (TA).

 

Kjennelsen avgjorde et saksomkostningsspørsmål (m.a.o. en materiell avgjørelse). Forliksrådet var satt med én dommer, og hadde følgelig ikke mandat til å vurdere saksomkostningsspørsmålet. Da kjennelsen er avsagt av et forliksråd som ikke var fulltallig, foreligger det en saksbehandlingsfeil som skulle ha vært tillagt ubetinget virkning, jf tvl § 29-21, annet ledd, litra b.

 

Det skal nevnes her at Poppe i realiteten var selvprosederende, dette da det var et styremedlem i Poppe – anmeldte advokat Erling Skaktavl Keyser – som allerede den gang førte saken for domstolene. Det eksisterte dermed minst to holdbare rettslige grunnlag for å avvise Poppes omkostningskrav.

 

Etter en del runder i rettsapparatet – hvor Poppe til alles overraskelse vant frem, og samtidig fikk seg tilkjent ytterligere saksomkostninger, og hvor Poppe deretter hadde fått utlegg i del av Karina Hyggen Amlands og hennes manns eiendom – begjærte Poppe, 5. mai 2011, eiendommen tvangssolgt. Amland reiste innsigelser mot begjæringen, og mot tvangsgrunnlaget spesielt.

 

I kjennelse av 15. august 2011 tok Asker og Bærum tingrett begjæringen om tvangssalg til følge.

 

Det fremgår av sakens dokumenter at TT hevder å ha representert Poppe i mange år, og i denne saken siden 2007. Det fremgår av timeliste av 5. juni 2009 at Poppe gjorde opp for advokathonorarene etter hvert som de påløp.

 

Bilag nr. 1: Timeliste av 5. juni 2009, arbeid for Poppe.

 

Da det er blitt et sentralt poeng i saken, nevnes det allerede her at klientforhold – dette i følge TTs egne vilkår – vil opphøre umiddelbart ved manglende betaling eller insolvens, og det vises da til TTs vilkår pkt 13:

 

13. AVSLUTNING AV KLIENTFORHOLD

Vi vil gjennomføre de oppgaver som er betrodd oss inntil saken kan betraktes som avsluttet, med mindre ett eller flere av følgende forhold inntrer: 

- Vårt oppdrag tilbakekalles

- En eller flere fakturaer vedrørende vårt honorar og/eller utlegg blir vesentlig misligholdt

- Vår klient blir undergitt insolvensbehandling eller på annen måte anses for å være insolvent (våre uthevelser).

2.2 Poppe begjærer oppbud

19. august 2011 begjærte Poppe oppbud. Den samlede angitte gjeld var på 6.3 millioner kroner. Den reelle gjelden har senere hen vist seg å være nærmere kr 20 millioner.

 

23. august 2011 avsa Oslo byfogdembete konkurskjennelse, hvor advokat Jan Grønnerud ble oppnevnt som bostyrer i Poppe & Co Eiendomsmegling AS, dets konkursbo (boet).

 

Bilag nr. 2: Oslo byfogds kjennelse av 23. august 2011.

 

Konkurskjennelsen ble ikke anket og er følgelig rettskraftig. Frist for fordringsanmeldelser ble satt til 27. september 2011.

 

6. september 2011 innga bostyrer Grønnerud boets innberetning til Oslo byfogdembete.

 

Bilag nr. 3: Boets innberetning av 6. september 2011.

 

I boets innberetning fremgår det; 1) at registreringsforretning allerede var avholdt; 2) at bostyrer – for å avdekke aktiva og passiva og for øvrig å få tilgang til mest mulig informasjon – har hatt flere samtaler med styrets leder; 3) at bostyrer har søkt og gjennomgått tilgjengelig informasjon for å avdekke eventuelle aktiva; samt 4) at det er foretatt alminnelige strakstiltak for også på denne måten å avdekke muligheten for aktiva og passiva samt for å få ytterligere relevant informasjon om selskapet.

 

Mot denne bakgrunn erklærte styrets leder at selskapet (Poppe) på konkurstidspunktet ikke var involvert i tvister eller søksmål (selskapet var altså ikke kjent med tvistigheter med Amland, hvilket indikerer at styremedlemmet Keyser kan ha ført saken mot Amland på egen hånd, uten styrets og selskapets viten), og at opplysningene i innberetningen er riktige og uttømmende.

 

Registreringsforretningen som bostyrer allerede hadde foretatt, ble av både bostyrer så vel som av det konkursrammede selskapets styreleder på ære og samvittighet erklært å være både riktig og uttømmende (se de to siste sider av Bilag nr. 3). Registreringsforretningen er signert 6. september 2011. Bostyrer antok på dette tidspunkt at bobehandlingen ville bli avsluttet innen 6 måneder.[6]

2.3 Anke over tingrettens kjennelse av 150811

13. september 2011 anket Amland tingrettens avgjørelse av 15. august 2011. I mangel av andre opplysninger var det konkursrammede selskapet fremdeles oppført som ankemotpart i anken, med TT oppført som selskapets prosessfullmektig. I anken informerte Amland dog retten om at det var åpnet konkurs i selskapet, og søkte samtidig rettens råd om den videre saksbehandling.

 

Bilag nr. 4: Anke til Borgarting lagmannsrett av 13. september 2011.

 

Til tross for at Oslo byfogdembete for lengst hadde åpnet konkurs hos Poppe, behandlet Asker og Bærum tingrett anken/saken som en alminnelig tvist mellom to eksisterende parter. 14. oktober 2011 sendte følgelig tingretten min anke til forkynning for det konkursrammede selskapet, som om selskapet ikke var under konkursbehandling.

 

Bilag nr. 5: Asker og Bærum tingretts forkynnelse av anke, datert 14. oktober 2011

 

Anken ble altså forkynt for TT,[7] dette da tingretten mente at de av Poppes eiendeler som det var reist tvist om før konkurskjennelsen, ikke var omfattet av konkursen eller konkursbehandlingen. Anken ble altså ikke sendt til forkynning for boet. Vi står her overfor uforståelig juss, men idet det ikke har særlig relevans for hovedsaken, lar vi dette ligge i denne omgang.

2.4 TTs uhjemlede representasjon for konkursboet

24. oktober 2011 leverte TT og deres advokatfullmektig Julie Randgaard Schive Hovde Hagen boets anketilsvar.

 

Bilag nr. 6: TTs anketilsvar av 24. oktober 2011.

 

I dette tilsvaret slår TT innledningsvis fast at de hadde mottatt og akseptert forkynningen, på boets vegne, 17. oktober 2011. Som det vil fremgå av gjennomgangen nedenfor er denne handlingen straffbar og redegjørelsen er falsk, dette da TT ikke på noe tidspunkt var engasjert av boet og ei heller på noe tidspunkt var utstyrt med fullmakt fra boet. Selv om dette forholdet skal gjennomgås grundigere nedenfor, vil det allerede her være nyttig å legge ved en senere innsendt klientregistrering,[8] hvor det fremgår at boet skal ha blitt registrert som klient hos TT 19. oktober 2011, og at TT følgelig ikke – selv ikke om vi skulle legge til grunn at dette falske dokumentet skulle være ekte – representerte Poppe da forkynningen ble akseptert 17. oktober 2011.

 

Bilag nr. 7: TTs registrering av det uvitende konkursboet som klient datert 19. oktober 2011.

 

TT slår videre fast i sitt anketilsvar at:

 

”Innledningsvis gjøres retten oppmerksom på at Poppe & Co Eiendomsmegling AS er tatt under konkursbehandling. Rette kreditor for kravet mot Amland er dermed konkursboet…”

 

For det første kan det være nyttig å merke seg at TT her hevder at det er boet som er rette kreditor etter kravet, og ikke – slik TT senere har begynt å hevde – TT selv. Dernest er det blitt avklart at boet ikke hadde registrert dette kravet (eiendelen) på dette tidspunkt, jf boets innberetning av 6. september 2011. Kravet/eiendelen er fremdeles ikke registrert av boet. Eiendelen hørte følgelig ikke til boets masse, og kunne derved ikke forvaltes over av boet. Det er først etter at boet har registrert eiendelen, jf kkl § 80, at boet kan forvalte over eiendelen, herunder beslaglegge, realisere, og eventuelt abandonere. Registrering har som sagt ikke skjedd.

 

TT hadde på tidspunkt for innsendelsen av anketilsvaret ikke informert boet om sitt engasjement for boet, og hadde med nødvendighet heller ikke blitt utstyrt med prosessfullmakt fra det uvitende boet. Å likevel – overfor retten og andre – utgi seg som boets representant, vil dermed være en straffbar villedelse. Nedenfor skal det ytterligere dokumenteres at det frem til 26. januar 2012 ikke eksisterte kontakt mellom boet og TT. I første omgang vises det til dokumentlister av 28. oktober 2011 og 9. februar 2012 som bekrefter null kontakt mellom boet og TT.

 

Bilag nr. 8: Dokumentlister for sak 11-131837KON-OBYF datert 28. oktober 2011 og 9. februar 2012.

 

Det følger av disse omstendigheter at boet naturlig nok ikke hadde noe grunn for å forfølge et krav/en eiendel som boet ikke kjente eksistensen av. En videre følge av dette er at boet ikke hadde noe grunn for å engasjere TT eller noe annet advokatfirma, dette da det jo ikke var noe å forfølge. Klientregistreringen, nevnt ovenfor, er mot denne bakgrunn en villedelse, alene fabrikkert i den hensikt å villede og bedra under rettergang.

 

I anketilsvaret erklærer TT at:

 

”… vi bistår konkursboet i denne saken.”

 

Som dokumentert ovenfor har boet ikke kjent til kravet/eiendelen. Boet hadde følgelig ingen grunn for å forfølge dette ikke-eksisterende kravet, hvilket i sin tur har til følge at boet naturligvis ikke har engasjert TT og absolutt ikke har utstyrt TT med prosessfullmakt. Dette bekreftes som nevnt også av dokumentlisten. Selv ikke Asker og Bærum tingrett – på sine bedre dager i denne saken – trodde på TT, og siden TT samtidig nektet å etterkomme kravet om å legge frem prosessfullmakt, hadde ikke tingretten annet å gjøre enn å legge til grunn at boet ikke hadde utstyrt TT med prosessfullmakt, og jeg viser da til tingrettens kjennelse av 31. oktober 2012.

 

Bilag nr. 9: Asker og Bærum tingretts kjennelse av 31. oktober 2012.

 

TTs erklæring i anketilsvaret er falsk, og igjen får vi innblikk i hvordan TT opererer og hvor langt advokatfirmaet er villige til å gå – jf klientregistrering av det uvitende konkursboet, og erklæringen til Borgarting lagmannsrett – for å bedra under prosess.

 

TT har altså ført sak for norske domstoler på vegne av et uvitende konkursbo som ikke kjenner; 1) kravet; 2) oppdragstaker (prosessfullmektigen); eller 3) de tvistigheter oppdragstaker har iverksatt på boets vegne. Sagt med andre ord så har TT ført domstolene bak lyset, og det – som vi skal se – i vinnings hensikt. Uttalelsen om TTs representasjon er klart villedende og løgnaktig, og fremstår som et blatant forsøk på prosessbedrageri, hvilket skal dokumenteres ytterligere nedenfor.

2.5 Kjennelse i lagmannsretten – videre representasjon

Som nevnt var anken på dette tidspunkt til behandling i lagmannsretten, og i lys av det som er sagt ovenfor, skulle saken ha vært avvist av retten. 1. november 2011 avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse i saken. Lagmannsretten aksepterte TTs prosessoppdrag og påstander, uten å kreve dokumentasjon.

 

Bilag nr. 10: Borgarting lagmannsretts kjennelse av 1. november 2011.

 

Etter at denne avgjørelsen falt har TT – hver gang selskapet er blitt avkrevd prosessfullmakt eller annen dokumentasjon som kunne støtte oppunder TTs påstand om representasjon for boet – benyttet denne avgjørelsen som bevis på lovlig representasjon. Som det fremgår av det som er dokumentert ovenfor og det som vil bli dokumentert nedenfor, ble lagmannsretten på straffbart vis villedet (lot seg villede) til å avgi en kjennelse i det uvitende boets favør, dette i stedet for å avvise saken.

 

23. desember 2011 anket Amland lagmannsrettens avgjørelse, hvor hun bl.a. redegjorde for og avviste TTs representasjon i saken.

 

Bilag nr. 11: Anke til Høyesterett av 23. desember 2011.

 

Som følge av boets innberetning til Oslo byfogdembete – hvor det ble gjort klart at det ikke eksisterte tvister eller krav mot Amland – begjærte Amland samme dag, 23. desember 2011, alle utlegg opphevet.

 

Bilag nr. 12: Begjæring av 23. desember 2011 om oppheving av utlegg, til Asker og Bærum tingrett.

 

12. januar 2012 begjærte TT – på konkursboets vegne – utlegg for tilkjente omkostninger gitt i kjennelse av 011111.

 

Bilag nr. 13: Begjæring til Namsmannen om utlegg av 12. januar 2012.

 

Merk her at boet fremdeles ikke var kjent med saken, ei heller med TTs representasjon. Med denne begjæringen villeder TT namsmyndigheten til å tro at boet har en rett, samt at TT representerer boet i å forfølge denne retten. TT gjør seg følgelig skyldig i løgnaktig forklaring for offentlig myndighet, jf strl § 166. Som det vil fremgå senere i dette dokument, er den løgnaktige forklaring motivert av vinnings hensikt, og forholdet rammes da samtidig av strl § 270.

 

Samme dag, 12. januar 2012, sendte Tingretten sitt oversendingsbrev til TT og ga TT frist til 26. januar 2012 med å komme med bemerkninger til min begjæring av 23. desember 2011.

 

Bilag nr. 14: Asker og Bærum tingretts oversendelsesbrev til TT av 12. januar 2012.

 

Det var Amlands begjæring av 23. desember 2011 og denne tingrettens oversendelse med frist satt til 26. januar 2012 som til slutt tvang TT til å kontakte boet 26. januar 2012. Se mer om dette nedenfor under pkt. 3.

2.6 Foreløpig sammenfatning – forståelse av faktum

TT hevder å ha representert Poppe i forskjellige saker oppigjennom årene, også i herværende omkostningssak. Da Poppe leverte inn oppbudsbegjæring, ble derimot dette gjort ikke bare uten TTs juridiske bistand, men også uten TTs viten. Poppes mangeårige juridiske representant visste intet om konkursen, og det skulle ta flere måneder og en anke fra Amland før det plutselig skulle gå opp for TT at klienten – som TT hevder å ha hatt løpende kontakt med – ikke lenger var i live.

 

Da Poppes ”død” ble kjent for TT, hev advokatfirmaet seg rundt hvor man i all hemmelighet (og med straffbar hensikt) etablerte et klientforhold med det uvitende konkursboet. Boet ble ført inn i advokatfirmaets klientregister, og det ble – må man anta – også etablert en separat klientkonto. Det ligger i kortene at TT på ett eller annet tidspunkt også må ha fabrikkert en oppdragskontrakt og prosessfullmakt for det tilfelle at domstolen skulle komme til å kreve slike dokumenter fremlagt. Her er det nødvendig å understreke at boet ikke hadde den ringeste anelse om hva som utspant seg – i dets navn.

 

Når dette var gjort hadde TT redet grunnen for å kunne fortsette å kreve inn Poppes angivelige krav mot Amland – i boets navn og for boets regning. Én av mange ting TT ikke tenkte på, var at boet ikke kjente til kravet og heller ikke hadde registrert det, jf kkl § 80. Følgelig var det ikke engang teoretisk mulig for TT å forfølge kravet.

 

For å forstå det som skjedde 26. januar 2012, og konsekvensene av handlingene, samt for å forstå TTs motiv for å bedra og avgi falske forklaringer under prosess, må det her redegjøres litt omkring TTs (stadig skiftende) forhold til Poppe og boet. En forståelse av det faktum TT har beveget seg i, vil være helt avgjørende for å kunne bekrefte straffbart prosessbedrag og løgnaktig forklaring for retten. Gjentakelser vil beklageligvis forekomme. Motivet for denne fremstilling er av pedagogisk art samt for å understreke hvor langt det har vært mulig å bedra under prosess uten at domstolene har vært villige til å ”oppdage” dette, og uten at noen har villet gjøre noe med det. Vi ser følgelig alvorlige svakheter ved det norske rettssystem. Svakhetene ligger ikke på det rettslige plan, men på det personlige.

2.6.1 TT forfølger omkostningskravet på Poppes vegne

I utgangspunktet forfulgte altså TT et omkostningskrav Poppe angivelig hadde mot Amland. Dette gjorde TT i Poppes navn, som Poppes prosessfullmektig, og som det fremgår av Bilag nr. 1 ovenfor, betalte Poppe etter hvert som honorarkravene forfalt. Da Poppe ble tatt under konkursbehandling, hadde Poppe gjort opp alle krav med TT. At TT ikke hadde noe krav verken mot Poppe eller boet, bekreftes av det faktum at TT aldri reiste noe krav mot Poppe før konkursen, samt at TT heller aldri har meldt noe krav i boet. Vi kan altså slå fast at det ikke forelå noe uoppgjort mellom Poppe og TT da Poppe begjærte oppbud 19. august 2011. Sagt med andre ord; På tidspunktet for Poppes konkurs hadde TT ingen krav mot selskapet eller boet. Til tross for dette hevder TT, bobestyrer, namsmann og domstolene at TT har fått seg overdratt eiendeler fra boet, hvilket med nødvendighet må bety at TT må ha hatt et krav mot Poppe og boet, hvilket altså ikke eksisterer. Allerede her har vi nok informasjon til å kunne slå fast at TTs vellykkede prosess alene bunner i korrupsjon og bedrag under prosess.

2.6.2 TT forfølger omkostningskravet på boets vegne

Da TT den 17. oktober 2011 ble kjent med Poppes konkurs, fortsatte TT å forfølge Poppes angivelige omkostningskrav mot Amland – denne gang på det uvitende boets vegne. Det var altså blitt foretatt et sceneskifte. Problemet med denne historien – at boet skal ha engasjert TT for å forfølge kravet – er mangeartet, bl.a. at boet ikke var kjent med kravet, ei heller med TT eller hva TT drev med før etter en telefonoppringning fra TT på morgenen 26. januar 2012.[9]

 

Enda større blir problemet med denne falske fremstillingen idet boet – da det først ble gjort kjent med TT og at TT drev og representerte boet for domstolene uten fullmakt og uten engasjement – understreket at; 1) kravet var verdiløst; 2) at det ikke ønsket å forfølge kravet; og 3) at det ikke hadde midler til å forfølge kravet.[10] Mot denne bakgrunn kan vi slå fast at det er absolutt helt usannsynlig at boet har engasjert TT og deretter har utstyrt TT med prosessfullmakt. TT har følgelig gjort seg skyldig i grovt prosessbedrageri ved å føre saker for domstolene – over en periode på mer enn 6 måneder – på vegne av et uvitende konkursbo.

 

Det foreligger for øvrig ingen dokumentasjon på at TT har krevd boet for honorarer for den tiden TT representerte det uvitende boet. Dersom TT likevel skulle ha gjort dette – TT hevder jo hårdnakket å ha representert boet i en rekke saker frem til midten av 2012, noe de selvsagt ikke har gjort gratis, jf det som er redegjort for omkring TTs vilkår ovenfor – vil en fremleggelse av et slikt krav anses som forsøk på grovt bedrageri.

 

Vi må mot denne bakgrunn foreløpig kunne legge til grunn at da det nye året 2012 ble ringt inn, var både Poppe så vel som boet gjeldfrie for så vidt gjelder TT. Alt som på lovlig vis var blitt fakturert og krevd inn av TT, var også blitt gjort opp. Sagt med andre ord forelå det på dette tidspunkt intet økonomisk (uoppgjort) forhold mellom TT og Poppe/boet.

2.6.3 TT forfølger omkostningskravet på egne vegne – ”Dødsdommen”

Senere hen, nærmere bestemt 26. januar 2012, da TT forstod at denne kriminelle aktivitet – representasjon av en uvitende klient – ville bli avslørt og følgelig ikke ville kunne fortsette, besluttet TT seg for at det lureste nå var å anføre at kravet var overtatt fra boet. Altså; at TT fra og med 26. januar 2012 var rette eier av hva som frem til denne dato angivelig hadde vært i boets eie.[11] Denne påstanden er TTs ”dødsdom”, og helt avgjørende i saken.

 

Det første påtalemyndigheten skal merke seg er at Poppes angivelige krav mot Amland er et omkostningskrav som av en domstol er blitt tilkjent Poppe, dette som følge av at Poppe hadde pådratt seg utgifter til advokat og hadde betalt det korresponderende honorarkrav til TT. TT hadde altså arbeidet for Poppe, og selvsagt krevd seg betalt i form av honorarer. Poppe hadde betalt TT, og disse utgifter til TT hadde Poppe krav på å få dekket av Amland, mente domstolen. Det følger av dette, herunder timelisten i Bilag nr. 1, at Poppe punktlig betalte TTs honorarkrav, og at TT følgelig ikke har noe honorarkrav å gjøre gjeldende mot Poppe eller dets bo. Dette faktum er viktig å ha klart for seg når påtalemyndigheten senere hen skal vurdere TTs påstand om at Poppes omkostningskrav ble overført til TT med hjemmel i tvl § 20-10. Se mer om dette nedenfor.

 

Det neste påtalemyndigheten skal merke seg er at TT aldri reiste eller forfulgte noe honorarkrav mot Poppe. Selv ikke etter at TT ble kjent med Poppes konkurs, meldte TT noe krav i boet. Dette bekrefter – som nevnt ovenfor – at alt var gjort opp mellom TT og Poppe da Poppe begjærte seg selv konkurs 19. august 2011.

2.6.4 Det springende punkt

Da er vi kommet til kjernen i TTs påstand om å ha fått seg overdratt eiendeler fra konkursboet.

 

Påtalemyndigheten skal her merke seg følgende: For å motta, og i ettertid for å kunne rettferdiggjøre mottak av en eiendel fra et konkursbo, må vedkommende først ha presentert seg som kreditor, sannsynliggjort et krav og meldt dette krav i boet. TT har som sagt ikke noe krav å gjøre gjeldende, og har da heller aldri gjort noe krav gjeldende verken mot boet eller mot Poppe, og kan følgelig ikke forklare hvordan boets eiendeler – som altså ikke er registrert og som følgelig ikke kan forvaltes over, enn si transporteres til en tredjeperson som endog ikke har redegjort for noe krav – har havnet i dette advokatfirmaets hender.

 

Konsekvensene av TTs falske fremstillinger for retten hadde tvunget TT til nye løgner. Nå, mot slutten av januar 2012, hevdet TT altså at man plutselig ikke lenger representerte verken Poppe eller boet, men at man i stedet selv hadde overtatt Poppes krav.[12] I og med at TT ikke hadde noe økonomisk krav å gjøre gjeldende mot verken Poppe eller boet – samt at TT rent faktisk ikke har meldt krav i boet – og følgelig ikke hadde noen rettigheter i konkursboet, valgte TT å dikte opp tre forskjellige overdragelsesgrunnlag, dette altså uten å servere den minste tanke på det forhold at dersom man krever noe så må man også kunne vise frem en hjemmel (grunnlag) for kravet;

 

1.                                                                                                                                    Kravet var stilt til TTs disposisjon av boet;

 

2.                                                                                                                                    Boet hadde abandonert kravet til fordel for TT; og

 

3.                                                                                                                                    Kravet var overtatt i medhold av tvl § 20-10.

 

Disse tre grunnlagene har TT benyttet seg av – om en annen, og alt etter hvilket behov som har meldt seg – helt frem til i dag. Før vi skal gå nærmere inn på de tre grunnlag, ber vi påtalemyndigheten om å fokusere på det faktum at verken Poppe eller boet på noe tidspunkt har vært i gjeld til TT. TT har følgelig aldri stått i noe kreditorposisjon overfor Poppe eller boet, og har derved heller aldri hatt krav på utbetalinger av noe slag, verken fra boet, Poppe eller Amland. En overdragelse fra boet til TT er følgelig utelukket.

 

Alle de tre grunnlag svikter, og vi skal her kort forklare hvorfor:

 

Ad 1. Boet registrerte aldri det krav som TT hevder at Poppe har mot Amland. Boet er forpliktet til å registrere alle eiendeler, jf kkl § 80. I og med at boet ikke har registrert dette kravet/denne eiendelen, så vil en overdragelse av et slikt uregistrert krav, som derved ikke hører til bomassen, anses som bounndragelse, og følgelig – dersom vi for øvelsens skyld legger til grunn at så har skjedd – være straffbar. Mot denne bakgrunn – men da under den forutsetning at bostyrer har holdt seg innenfor lovens grenser – er det åpenbart at boet ikke har stilt dette kravet til TTs disposisjon. For øvrig; å stille noe til disposisjon kan bety ”å låne bort”, men kan selvsagt ikke sidestilles med eiendomsoverdragelse. 

 

Det er viktig, som nevnt ovenfor, å minne om at TT aldri meldte noe krav i boet verken mot Poppe eller som massekrav. At boet likevel – til tross for at eiendelen ikke engang ble registrert og til tross for at det ikke er meldt inn krav fra TT – angivelig skal ha overdratt eller på annen måte stilt til TTs disposisjon en slik uregistrert eiendel, angivelig verdt nærmere en kvart million kroner, peker klart i retning av økonomisk utroskap og korrupsjon.

 

Ad 2. Selv om vi skulle forutsette at TT hadde et rettmessig krav mot boet, ville det likevel ikke være mulig for boet å abandonere eiendeler til TT. For det første: En eiendel som ikke er beslaglagt kan selvsagt ikke abandoneres (man kan ikke slippe luften ut av en ballong som ikke er blåst opp). For det annet: En abandonering under konkurs er ensbetydende med frigivelse av allerede beslaglagt og registrert eiendel. Et beslag er ikke i seg selv en eiendomsovergang slik dog TT og domstolene legger til grunn, men en rådighetsinnskrenking gjeldende for eieren av den beslaglagte eiendel. Når en eiendel frigis ved abandonering vil selskapet – i dette tilfellet, styret – få tilbake rådigheten, en rådighet som selvsagt vil være begrenset av kreditorenes interesser, her Sandnes Sparebank, som har førsteprioritet for sitt krav på ca 8 millioner kroner.

 

En abandonering/frigivelse er ikke og kan aldri bli en eiendomsoverdragelse til tredjemann; her TT, men det er nettopp dette TT hevder – og som de har fått alle domstolene med på. Men, selv om TT hadde hatt et gyldig krav mot boet eller Poppe, og at dette kravet var blitt meldt til bostyrer, vil en slik ”abandoneringseiendomsoverdragelse” uansett ikke kunne finne sted, dette da boet – som nevnt – fremdeles ikke har registrert kravet/eiendelen som hevdes å ha blitt overdratt. Et uregistrert krav hører ikke til boets masse, med den følge at bostyrer ikke kan forvalte over det. Kravet/eiendelen må først registreres, jf kkl § 80, første ledd, hvilket er en enkel affære som dog ikke har funnet sted. Abandonering er altså utelukket uansett hvilke juridiske eller ujuridiske regler man legger til grunn.

 

Ad 3. En overdragelse hjemlet i tvl § 20-10 forutsetter at det eksisterer et lovlig uoppgjort honorarkrav, altså at boet og Poppe ikke har gjort opp for de honorarkrav TT måtte ha sendt dem, og at honorarkravene er blitt misligholdt. Idet det er avklart; 1) at Poppe har gjort opp for seg; 2) at TT ikke har forfulgt Poppe for slike krav; 3) at TT ikke har meldt krav i boet; og 4) at boet aldri engasjerte TT, kan vi slå fast at det ikke eksisterer noe faktisk eller rettslig grunnlag for TT til å kunne benytte denne hjemmel. For å si det enkelt: TT har fått dekket sine honorarkrav, og skulle da være fornøyd. Å fremme disse honorarkravene på ny, denne gangen rettet mot Amland, vil være å anse som forsøk på bedrageri. En overdragelse fra bostyrer til TT i medhold av tvl § 20-10, har følgelig ikke funnet sted, og kan heller ikke på lovlig vis ha funnet sted.

 

Her kan det være verdt å nevne at selv om det virkelig skulle være slik at Poppe ikke har gjort opp for et eneste av de honorarkrav som TT måtte ha oversendt med månedlig presisjon, og at timelisten av 6. juni 2009 er et falsum, så vil de fleste av disse kravene være foreldet i dag. Foreldelsesfristen på disse krav er 3 år, jf foreldelsesloven § 2. TT er selvsagt forpliktet til å gjøre sine krav gjeldende overfor sin klient/debitor. Dersom TT svikter her, vil kravene foreldes på vanlig måte, jf foreldelsesloven § 3, annet ledd. Foreldelsesfristen begynner altså å løpe fra misligholdet inntrer, og fristen løper ufortrødent i tre år. Krav som oppsto 31. januar 2007, vil følgelig være foreldet 31. januar 2010. Krav som måtte ha oppstått i 2010 vil være foreldet i 2013.

 

Idet TT påberoper seg denne hjemmel, tvl § 20-10, hevder TT samtidig at TT besitter uoppgjorte honorarkrav mot Poppe, og at Poppe må gjøre opp for seg, dette ved å overdra tilkjente omkostningskrav mot Amland. TT har til tross for dette ikke forfulgt noen krav mot Poppe, og TT har da heller ikke meldt et eneste krav i boet, verken før eller etter at meldefristen gikk ut, dette med den følge at foreldelsesfristen ikke har sluttet sitt løp, jf foreldelsesloven § 18, annet ledd. Dette betyr i all enkelthet at alle TTs krav mot Poppe, og som har oppstått 31. mars 2011 eller tidligere, i dag vil være foreldet, med den følge at TT ikke har noen rett til å få seg overdratt eiendeler fra boet hjemlet i tvl § 20-10 (selv om kravet mot boet og Poppe skulle være gyldig), hvilket i seg selv har til følge at TT ikke kan forfølge Amland med sine foreldede og fantasifulle krav.

2.7 Foreløpig konklusjon

Vi kan nå med 100 % sikkerhet slå fast at TT ikke hadde og heller ikke har noe krav verken mot boet eller mot Poppe. TT hadde følgelig ingen rett på å få seg overdratt eiendeler fra boet. Ethvert forsøk fra TT på å gjøre krav gjeldende på basis av Poppes angivelige omkostingskrav mot Amland, vil være å anse som et forsøk på prosessbedrag.

3. Hendelsene 26. januar 2012 – TTs fatale valg

3.1 TTs kontakt med boet

26. januar 2012 utspant følgende seg: Tidlig på morgenen ringte anmeldte TT-advokat Erling Skaktavl Keyser til bostyrer Jan Grønnerud. Målet med samtalen var; 1) å informere advokat Grønnerud om et angivelig krav som TT hadde forfulgt i boets navn, uten prosessfullmakt og uten boets viten; og 2) å bevege advokat Grønnerud til å erkjenne kravet og deretter gi[13] det ifra seg, dette for å unngå at tingretten skulle oppheve alle utlegg, og jeg viser her til årsaken til denne kontakten mellom anmeldte og Grønnerud; nemlig Amlands begjæring av 23. desember 2011, jf Bilag nr. 12 ovenfor

 

Telefonsamtalen bekreftes av to e-poster som ble vekslet mellom Keyser og Grønnerud denne morgenen.

 

Bilag nr. 15: E-postveksling av 26. januar 2012 mellom advokatene Keyser og Grønnerud.

 

For oversiktens skyld legger jeg allerede her inn Jan Grønneruds brev av 26. januar 2012, et brev som av TT og Grønnerud selv er blitt omtalt som selve overdragelsen – abandoneringen. Brevet er et direkte resultat av den nevnte e-postveksling.

 

Bilag nr. 16: Bostyrer Jan Grønneruds brev av 26. januar 2012 til advokat Erling Skaktavl Keyser.

 

Jeg skal her kort gjennomgå de to e-poster, og for ordens skyld legger jeg inn teksten fra begge e-poster:

 

E-post fra TT til Grønnerud 260112 kl 10:00

 

”I saken mot Karina Hyggen Amland, som vi har drøftet, har fru Amland nå argumentert med at kravet er bortfalt fordi kravet ikke er omtalt i din innberetning.

 

Så langt jeg kan se, er innberetningen datert i tid forut for vår kontakt knyttet til dette kravet – og boets de facto etterfølgende abandonering av kravet mot Amland til fordel for oss.

 

Hun kommer i siste skriv med en rekke alvorlige beskyldninger både mot boet og oss, og vi må besvare dette på relevant vis.

 

Kunne du være brydd med å sende Amland en bekreftelse på at boet ikke har hatt ønske/resurser til å forfølge kravet, og at kravet nå tilkommer oss?”

 

E-post fra Grønnerud til TT 260112 kl 11:18

 

"Det stemmer som du sier at den midlertidige innberetning ikke omtaler kravet. Det er imidlertid irrelevant i og med at bostyrer først ble kjent med kravet under bobehandlingen og i tid etter at denne innberetningen ble skrevet. Boet har ikke midler overhodet. Det er i dag nær 17 mill i krav mot boet. Boet har ingen ressurser til å forfølge kravet.

 

Jeg har satt opp et brev om dette, se vedlegg. Var det noe slikt du tenkte på."

 

Var det kontakt mellom TT og boet før 26. januar 2013? Det fremstår som klart, når man leser bostyrer Jan Grønneruds e-postsvar og brev av samme dato, at dette er hans første kontakt med saken, overhodet, og med TT som i all hemmelighet har ført sak på boets vegne:

 

"Bostyrer ble først kjent med kravet etter henvendelse av Dem…Det stemmer som du sier at den midlertidige innberetning ikke omtaler kravet."

 

TT har i brev av 10. mai 2012 til Asker og Bærum tingrett uttalt seg slik omkring kontakten med boet:

 

”Som en konsekvens av tvisteloven § 20-10 skulle ikke kravet vært meldt i boet, idet fordringen var boet uvedkommende. Vårt firma har likevel orientert boet, som formodentlig for godt ordens skyld abandonerte kravet. Som nevnt - vårt firmas henvendelse til boet, samt boets abandonering - var overflødig.”

 

Her beklager TT seg over at de selv har brukt feil hjemmel overfor boet, at eiendelen var boet uvedkommende, at man orienterte boet om den nye hjemmel, at boet derfor for ordens skyld abandonerte eiendelen, samt at TTs henvendelse til boet var overflødig. Her omtaler TT én henvendelse, nemlig telefonsamtalen 26. januar 2012. Videre beskriver TT forholdet mellom dem og boet før 26. januar 2012 som ikke-eksisterende, hvilket er helt korrekt, og vi ser samtidig at Grønneruds brev av 26. januar 2012 er fabrikkert i den hensikt å få det til å se ut som om det har vært kontakt tidligere. TTs uttalelse av 10. mai 2012 beskriver en rekke misforståelser og feiltrinn, og bekrefter altså at det ikke har vært kontakt. Å formode at boet abandonerte kravet med hjemmel i; ”for god ordens skyld,” bekrefter at det ikke har vært kontakt og at TT nå er usikker på hvilken hest det er best å ri på.

 

I brev av 26. september 2012 til Asker og Bærum tingrett forandret tonen seg i TTs redegjørelse omkring hva som utspant seg i tiden før 26. januar 2012:

 

”Vårt firma bisto konkursboet på tidspunktet for innsendelse av begjæring om utlegg, 12. januar 2012. Det er videre korrekt at det hadde vært en del kontakt mellom vårt firma og konkursboet forut for abandoneringen/erklæringen av 26. januar 2012.

 

Vårt firma var på dette tidspunktet prosessfullmektig for boet og hadde løpende kontakt med bostyrer vedrørende flere forhold. Et av disse forholdene var abandoneringen av kravet. Til tross for at det var løpende kontakt om hvorledes det rent formelle og praktiske knyttet til overdragelse av kravet skulle løses, ble kravet ikke rent formelt overdratt før vi mottok skriftlig bekreftelse på dette fra bostyrer 26. januar 2012 - altså først to uker etter at begjæring om utlegg ble innsendt.”

 

Denne fremstillingen strider – som påtalemyndigheten vil se – sterkt imot redegjørelsen av 10. mai samme år, og den er også selvmotsigende. For det første erklærer TT at brevet av 26. januar 2012 er en abandoneringserklæring. Brevet bærer dog ingen av lovens kjennetegn på en abandoneringserklæring, jf kkl § 117b, første ledd.

 

Dernest erklærer TT at det hadde vært en del kontakt mellom TT og boet forut for denne dato, mens man straks deretter slår til og erklærer at det var løpende kontakt mellom dem vedrørende flere forhold, hvilket er noe helt annet enn ”en del kontakt”. TT har altså gått fra å ha orientert boet om at kravet var boet uvedkommende og at dette skulle overføres til TT med hjemmel i tvl § 20-10, samt at abandonering var feil og unødvendig, til at man hadde hatt løpende kontakt med boet om hvordan abandoneringen skulle foregå, både praktisk og formelt, som det heter. Disse siste uttalelser står ikke til troende, og strider med det som ble sagt 26. januar 2012 og 10. mai 2012 hvor den eneste kontakten som har eksistert blir beskrevet som en orientering om at abandonering ikke var nødvendig.

 

Dersom det hadde vært ”løpende kontakt” mellom TT og boet om denne saken, noe som avkreftes av dokumentlisten i saken, samt e-postvekslingen i seg selv og brevet av 10. mai 2012, så ville Grønnerud selvsagt ikke ha innledet e-posten på denne måten. TT påstår jo at det eneste som gjensto etter den løpende kontakten var den praktiske og formelle overdragelsen av kravet 26. januar 2012. Skal vi følge TTs grunnløse anførsler, var det følgelig ikke behov for noe e-post fra bostyreren samme dag som han formelt og praktisk skulle avslutte den løpende kontakten, dette ved å overlevere en uregistrert gave.

 

Det eksisterer kun en grunn for at e-postene er skrevet som de er, og det er at TT har forsøkt å fabrikkere et bilde av situasjonen, for derved å villede retten til å tro at TT har representert boet i denne og andre saker, at TT har prosessfullmakt, at TT på lovlig vis har fått seg overdratt et pengekrav fra boet, og at TT er lovlig kreditor mot Amland.

 

La oss her få understreke at det ikke finnes ett eneste dokument som kan underbygge noen av TTs påstander og krav. Det alvorlige i dette bildet er at domstolene ved hver eneste begjæring fra Amland har nektet å avkreve dokumentasjon som kunne underbygge disse ville påstander. De forskjellige domstolers avgjørelse bygger altså kun på TTs løgnaktige redegjørelser, og med dette som bakgrunn kan vi trygt si at Amlands rettigheter ikke har vært prøvet for noen domstol.

 

Jeg kan nevne her at de aller fleste dommerne som har virket i saken ikke er autorisert (mangler ved dommerforsikringer og embetsutnevnelsene) og at avgjørelsene bare av denne grunn er ugyldige. Dette problemet må derimot løses på en annen arena. Videre kan jeg nevne at vi også sitter på dokumentasjon som bekrefter at Borgarting lagmannsrett og Høyesterett har forfalsket en rekke av avgjørelsene i saken. Heller ikke dette problemet er det anledning til å gå dypere inn på her.

 

TTs siste setning i e-posten til Grønnerud avkrefter at det overhodet har funnet sted noe abandonering, og er i seg selv dokumentasjon på forsøk på grov korrupsjon:

 

”Jeg har satt opp et brev om dette, se vedlegg. Var det noe slikt du tenkte på."

 

Vi har dermed fått dokumentert at advokat Erling Keyser – gjennom telefonsamtaler og e-postveksling denne dag – har søkt å korrumpere en norsk bostyrer som er engasjert av en norsk domstol, som i sin tur har fullstendig tillit til at bostyreren akter å gjennomføre en rimelig og rettferdig bobehandling. Vi har videre – gjennom denne e-postvekslingen – fått dokumentert at bostyreren faktisk har latt seg korrumpere, hvor han oversender brevet av 26. januar 2012, slik at TT derved skal kunne få ryggdekning for å kunne kreve inn et beløp på nær en kvart million kroner, et beløp som TT ikke har dokumentert den minste rett til, og som bostyrer åpenbart har vært på det rene med at TT ikke hadde krav på, men som bostyrer likevel – av en eller annen grunn – på straffbart vis medvirket til å overdra til TT.

 

E-postvekslingen dokumenterer for øvrig at advokat Grønneruds brev i realiteten er utformet av advokat Keyser, og at Grønneruds jobb bare var å få teksten over på eget brevpapir, og signere på det slik at det skulle se ut som om det var Grønnerud som har forfattet brevet. Vi står her overfor klar korrupsjon under konkurs og under rettergang (for en rekke domstoler), og jeg må igjen minne om at eiendelen som angivelig skal ha blitt overdratt til TT denne dagen, fremdeles ikke er registrert og følgelig ikke hører innunder boets masse, jf kkl § 80.

 

Brevet av 26. januar 2012 er senere hen, og av alle domstoler, benyttet som dokumentasjon på at deler av boets eiendeler er blitt overdratt til TT. Dersom man leser brevet, derimot, vil man fort se at dette brevet ikke gir uttrykk for en eiendomsoverdragelse, men i beste fall er et instrument som var ment å skulle dekke over tidligere straffbare handlinger foretatt av TT. TT hadde behov for å dekke opp for flere måneder med ulovlig prosess i boets navn. Grønnerud gikk så langt han følte han kunne. TT hadde deretter behov for å få sikret et grunnlag for i vinnings hensikt å kunne fortsette sin kamp mot Amlands eiendom. Også her gikk Grønnerud så langt han følte han kunne. Det er faktisk intet i dette brevet som gir TT noen lovlig besittelse av Poppes angivelige krav. Som nevnt ovenfor, bekrefter Grønnerud i sin Årsredegjørelse av 30. august 2012 at intet var blitt overdratt til TT.

 

Bilag nr. 17: Bostyrer Jan Grønneruds Årsredegjørelse av 30. august 2012.

 

Dette dokumentet er blitt underslått av de involverte domstoler.

 

For å gjøre det helt klart: Selv om brevet av 26. januar 2012 ikke skulle være en fabrikasjon, vil brevet uansett ikke kunne benyttes som dokumentasjon på overdragelse, og da viser jeg til min gjennomgang av TTs tre overdragelsesgrunnlag (se pkt. 2.6.4 ovenfor), hvor det klart fremgår at TT ikke hadde noe krav å gjøre gjeldende mot verken Poppe eller boet, og følgelig ikke hadde krav på å få seg overdratt verdier fra boet. Videre viser jeg til advokat Grønneruds Årsredegjørelse av 30. august 2012 som bekrefter at ingen eiendeler har blitt overdratt til TT.

 

Brevet kan heller ikke benyttes som dokumentasjon på at TT på noe tidspunkt har representert boet. Tvert imot. I brevet gjøres det klart at boet først ble kjent med kravet i og med første henvendelse fra Keyser (hvilket er dokumentert å ha vært 26. januar 2012), at boet ikke har aktiva, at boet anser kravet som verdiløst og at boet ikke har ressurser til å forfølge kravet uansett. Mot dette faktum er det helt usannsynlig at boet likevel skulle ha engasjert TT og endog utstyrt TT med prosessfullmakt for å forfølge kravet (dersom vi ser hen til TTs vilkår nr 13, er det også usannsynlig at TT ville ha akseptert et slikt tapsoppdrag). Like usannsynlig er det at boet etter dette tidspunkt skal ha engasjert TT. Det er etter dette ikke den minste tvil om at TT og de anmeldte advokater har bedratt under prosess og skal straffes for dette.

3.2 Advokatfirmaet Torkildsens to hester

Objektivt sett – og dette er også viktig å forstå – har TT blitt tvunget til å blande sammen to rettslige forhold og to roller i sin forfølgelse av Amland: 1) Poppes angivelige krav mot Amland (TTs rolle som prosessfullmektig); og 2) TTs (ikke-eksisterende) krav mot Poppe (TTs rolle som rettighetshaver).

 

Under denne langvarige prosess har TT noen ganger hevdet at Amland må gjøre opp for seg overfor Poppe, jf nr. 1 ovenfor, mens andre ganger hevder TT at TT har krav på å få seg tilkjent saksomkostninger utbetalt direkte til seg selv fra Amland, jf nr. 2 ovenfor.

 

Nr. 1 ovenfor er et rettsforhold mellom Poppe og Amland, og er TT helt uvedkommende (TT har jo fått seg betalt for de påberopte og tilkjente omkostninger), mens nr. 2 ovenfor er et rettsforhold mellom TT og Poppe, og er følgelig Amland uvedkommende.

 

Når TT etter hvert forstod at det ikke lenger ville nytte å føre sak på Poppes og boets vegne, endret TT kurs og valgte å føre saken på egne vegne, angivelig med Poppes krav i hånd. Og det er altså her, som nevnt flere ganger ovenfor, at TT møter sitt endelikt, for skal TT kunne overta eiendeler fra boet så må TT ha et gyldig krav mot boet, og det har TT aldri hatt. At TT likevel har lykkes frem til nå, skyldes at domstolene har unndratt Amlands krav om dokumentasjon på disse fantastiske historiene som TT har fremmet.

 

Det forhold at domstolene har bidratt til at TT gjennom årenes løp har kunnet lykkes i sine prosessbedrag, gjør ikke aktiviteten mindre straffbar, og utelukker selvsagt ikke at forholdet kan etterforskes, påtales og de skyldige straffes.

4 Etterspillet – De videre prosessbedrag

I perioden fra TT på straffbart vis startet sin representasjon i saken 17. oktober 2011, har det falt hele 26 avgjørelser i norske domstoler. 11 avgjørelser har falt i Asker og Bærum tingrett, 10 avgjørelser i Borgarting lagmannsrett, og 5 avgjørelser i Høyesterett. Bortsett fra én avgjørelse i tingretten, har alle avgjørelser blitt avsagt til TTs fordel, basert på TTs prosessbedrag (som er gjennomgått ovenfor), og uten at TT har blitt avkrevd ett eneste dokument som kunne dokumentere advokatfirmaets påstander. Utover dette er det foretatt en lang rekke utleggsforretninger og andre tvangsskritt, også dette basert på TTs prosessbedrag. Også medhjelperne under tvangssalg har blitt gjort til gjenstand for prosessbedrag.

 

Det vil bli for omfattende å ta med og angripe alle TTs prosesskriv i denne anmeldelsen. For å slå fast at de anmeldte kan straffes er det heller ikke nødvendig å ta med mer enn hva som hittil er gjort. Det materialet som ikke vedlegges her, kan oversendes etterforskerne etter behov.

 

Når dette er sagt skal følgende moment – som bekrefter at TT har bedratt under prosess – likevel nevnes:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

5. Utpressing – Frode Amland

Det følger av det ovennevnte at enhver utbetaling i medhold av TTs krav vil være å anse som gjennomført grovt bedrageri, jf strl § 270, se § 271. 

 

Etter å ha misbrukt rettsvesenet i bare et halvt års tid, begynte TT å presse Karinas ektemann, Frode Amland. Det er uklart når første kontakt ble gjort, men 10. mars 2012 sendte TT en e-post til Frode Amland hvor han ble bedt om å inngå forlik med bl.a. boet og det konkursrammede selskapet, og det på hans kones vegne. E-postvekslingen ble ført bak ryggen på Karina Hyggen Amland.

 

Bilag nr. 18: Erling Skaktavl Keysers e-post av 10. mars 2012 til Frode Amland.

 

Jeg nevner her at TT ikke representerte boet på dette tidspunkt, og heller ikke noen gang tidligere hadde representert boet. For Poppes vedkommende er det ikke annet å si enn at selskapet var under konkursbehandling, og ikke var representert av TT. TT hadde følgelig intet mandat til å utarbeide og fremme dette forliksforslaget overfor Frode Amland. Som det for øvrig fremgår av forliksforslaget fra advokat Keyser, skulle Karina Hyggen Amland fraskrive seg retten til å reise erstatningskrav mot TT for den kontinuerlige straffbare aktivitet TT utøvet, herunder kontinuerlig prosessbedrag. En slik avtale vil aldri kunne anerkjennes under norsk rett. Forslaget beskriver på en god måte hvordan TT driver sin advokatforretning.

 

Keyser fortsatte å intimidere Amland, og over en periode på anslagsvis 1 ½ år ble Frode Amland truet med at han kom til å miste huset – uansett – dersom han ikke gjorde opp for hans kones påståtte gjeld. I advokat Keysers e-post av 20. oktober 2012, truer han Frode Amland med at eiendommen vil bli solgt og hans kone vil kunne bli anmeldt for straffbar handling dersom Amland ikke gjør opp for TTs krav.

 

Bilag nr. 19: Erling Skaktavl Keysers e-post av 20. oktober 2012 til Frode Amland.

 

Igjen står vi overfor straffbar utpressing, jf strl § 266, første og annet ledd.

 

Etter ytterligere trusler gjennom det neste året, endte det hele opp med at Frode Amland, den 23. oktober 2013 ble presset til å betale ut nærmere kr. 200.000,- til TT.

 

Bilag nr. 20: Kopi av registrert betaling, datert 23. oktober 2013.

 

Utbetalingen har altså kommet til gjennom straffbar utpressing, og TT samt de anmeldte advokater skal straffes for sitt engasjement. Påtalemyndigheten bør her merke seg at utpressingen, forliksforslagene og utbetaling foregikk bak ryggen på Karina Hyggen Amland.

 

Avslutningsvis nevner vi at Karina Hyggen Amland har gitt de anmeldte en rekke sjanser til å forklare seg sannferdig for retten. Hun har også gitt de anmeldte sjansen til å avklare eventuelle misforståelser eller uriktigheter, og vi viser da til hennes brev til de anmeldte av 17. mars 2014, en henvendelse som står ubesvart.

 

Bilag nr. 21: Karina Hyggen Amlands brev til Torkildsen Advokatfirma AS av 17. mars 2014.

 

*        *        *

 

Gjennomført bedrageri under prosess, grovt bedrageri, utpressing, og falsk forklaring har funnet sted.

 

Dersom man under etterforskningen skulle avdekke krenkelser av andre straffebestemmelser, ber en om at Karina Hyggen Amland blir holdt orientert, slik at også disse handlinger kan bli påtalt.

 

Karina Hyggen Amland er kjent med anmelder- og vitneansvaret, og ber mot denne bakgrunn om at saken etterforskes, og at de anmeldte blir tiltalt og straffet for de nevnte forhold, samt for andre forhold som måtte bli avdekket under etterforskningen. I denne forbindelse ber jeg også om at advokat Jan Grønnerud blir etterforsket for medvirkning samt for økonomisk kriminalitet under konkurs.

 

Anmeldelsen er for ordens skyld oversendt Justisdepartementet, Stortingets Justiskomité, Domstoladministrasjonen, Advokatforeningen, Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, samt medhjelper Odd E. Bruusgaard.

 

 

 

Nuku’alofa 31. mars 2014

Herman J Berge

 

 

 

 

 

Med vennlig hilsen

 

Snarøya, 31. mars 2014

 

Karina Hyggen Amland

 

 

 

Herman J Berge

In Exile

 

Nuku’alofa, Tonga                                            

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2014 • Copyright

 

 

 


[1] Det er usikkert hvorvidt Thygeson fremdeles er engasjert i dette advokatfirmaet.

[2] Henry John Mæland (1988). Voldgift. – Bergen: Universitetsforlaget, 1988. – 339 s. – ISBN 82-00-02708-2. Side 150 og 152.

[3] Anders Bratholm og Magnus Matningsdal (1995). Straffeloven med kommentar: Anden del - Forbrydelser – Oslo: Universitetsforlaget, 1995. – 1013 s. – ISBN 82-00-02828-3. Side 346.

[4] Johs. Andenæs (1997). Formuesforbrytelsene. 6 utgave, annet opplag – Oslo: Universitetsforlaget, 1996. – 225 s. – ISBN 82-00-22515-1. Side 106.

[5] S.K.M. 1896. Udkast til almindelig borgerlig straffelov for kongeriket Norge, I, Udkast til lov, 1896. Side 243-245.

[6] Selskapet ble slettet nærmere to år senere, 4. juli 2013.

[7] Jeg nevner at TT ikke hadde fullmakt til å motta forkynnelse av anke, jf dl 193, annet ledd.

[8] Dette dokumentet ble først gjort kjent for Amland og domstolene i TTs anke av 4. desember 2012. TT var klar over at dokumentet er av stor viktighet i saken og har følgelig krenket sannhets- og opplysningsplikten i tvl § 21-4.

[9] Se mer om dette under pkt. 3 nedenfor.

[10] Se Bilag nr. 16 nedenfor

[11] Jeg gjentar her at boet aldri registrerte kravet/eiendelen. Boet kunne følgelig ikke forvalte over eiendelen, langt mindre gi den til TT.

[12] Her kan det være nyttig å nevne at TT i sitt brev til Asker og Bærum tingrett av 27. august 2012 erklærer å ha hatt prosessfullmakt fra boet så sent som 30. mars 2012, hvilket med nødvendighet betyr at intet ble overdratt ved advokat Grønneruds brev av 26. januar 2012.

[13] Merk her at kravet/eiendelen fremdeles ikke er registrert i boet. Boet kan følgelig ikke gi eller på noen annen måte forvalte over denne eiendelen. En gave vil i så fall bli sett på som bounndragelse.

[14] Som gjennomgått ovenfor er ikke en abandonering en eiendomsoverdragelse – slik dog domstolene i denne saken legger til grunn – men en fristillelse av allerede beslaglagt og registrert eiendel.