Lukk dette vinduet for å komme tilbake til Rettsnorge sin førsteside.

Høy sigarføring

I går startet endelig hovedforhandlingene i erstatningssaken som familien Riis reiste mot Oslo skifterett i 1978.

av Herman J Berge

"Derfor tok jeg saken"
Amelia Riis sammen med krigshelten, jagerflyveren og flymegleren, konsul Einar Riis, sitter i Oslo Byrett på meget kompromitterende og kanskje avgjørende dokumenter i sin kamp mot staten. Deres prosessfullmektig, advokat Ole Kristian Aabø-Evensen i KPMG Law, åpnet da også med å fortelle retten hva som hadde fått ham til å ta denne saken.

"Midt på 90 -tallet kom Riis over et meget avslørende brev, det såkalte "punkteringsdokumentet". Det var dette brevet - hvor skifterettsjustitiarius Nils B Hohle stilte seg til regjeringsadvokatens rådighet for å punktere saksanlegget som retten nå skal vurdere - som fikk meg til å ta saken. Det har nå gått 22 år, 2 måneder og 17 dager siden stevning ble innlevert. Jeg sier ikke mer foreløpig". Ja, slik åpnet gårsdagens rettsmøte i sal 427.

Tvistetema
Advokat Aabø-Evensen skal gjennom sin prosedyre forsøke å overbevise retten at:

1. Oslo skifterett opptrådte uaktsomt i sin forvaltning av boet
2. Amelia har lidt et økonomisk tap
3. Det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom tapet og skifterettens uaktsomme forvaltning

Opptakten
I sitt innledningsforedrag, som skal fortsette i 13 dager til, begynte Aabø-Evensen i går med rederiets stiftelse i 1915. Videre om generasjonsskiftet like etter krigen hvor Kristoffer junior overtok som reder etter farens død. Se illustrasjon. Dernest om redersønnens diverse spekulative forretninger igjennom hele etterkrigstiden, og hans rettsstridig kjøp av morens aksjer i A/S Luksefjell - ved hjelp av en generalfullmakt han fikk moren sin til å signere - aksjer hvis verdi etter testament var ment å bli delt likt mellom arvingene. Videre om stiftelsen av avsilingsforetagendet Kragerø Ørretfarm - se illustrasjon - som sent på 50 -tallet i regelen var konkurs, hvor de verdiløse aksjene i selskapet ble solgt til A/S Dovrefjell, således at alle Kristoffer Olsens tap i farmen ble overført til A/S Dovrefjell. Se illustrasjon.

Amelia var aksjonær i rederiselskapet A/S Dovrefjell, som nå ved en håndvending plutselig hadde gått inn i driften av et insolvent oppdrettsanlegg!

Null i utbytte - det glade liv
Gjennom gaver fra faren og senere moren, fikk nemlig Amelia og hennes søster hver seg rundt 15% av aksjene i A/S Dovrefjell. På begynnelsen av 60 -tallet stoppet selskapet å dele ut utbytte. Samtidig levde rederne det glade liv i Oslo. Det skal ha vært så lystig at man spøkte med rederiets omgang med champagne i en revy på Chat Noir. Amelia, som den gang levde i Roma, ble derfor anbefalt av sin mann å be om en styreplass i A/S Dovrefjell.

"Gjør henne arveløs!"
Kristoffer angrep straks og gikk til sin mor for å få gjort Amelia arveløs i 1965, noe han klarte å få moren med på, for en stund. Like etter satte Kristoffer seg selv inn som eier av aksjene Amelia hadde fått av sin far (en sak Olsen senere tapte i retten), samt at han fikk generalforsamlingen i A/S Dovrefjell til å vedta ansvarsfrihet for styret - dvs han selv - mht alle de spekulative forretningene han hadde utført gjennom selskapet A/S Dovrefjell.

"Dette må skifteretten ha vært klar over"
Aabø-Evensen hevder at dette bildet som han tegnet av Kristoffer Olsens rederivirksomhet, for det meste var kjent for Oslo skifterett i tiden like etter morens død. I følge Aabø-Evensens fremstilling burde alarmklokkene ha kimet mer enn en gang for skifteretten. Særlig med tanke på at Riis ba skifteretten om gransking av nøkkelselskapene med en gang de fikk kjennskap til Kristoffers forretningsvirksomhet.

Skifteretten overtar
I 1970 døde Amelia's mor, som hadde sittet i uskiftet bo siden 1948, da hennes mann - Kristoffer Olsen sen. - døde. Skifteretten overtok boet straks til offentlig skifte, men under registreringsforretningen ble ikke de vesentligste verdiene i boet registrert; dvs verdiene aksjene i A/S Luksefjell representerte. Verdier for rundt 200 mill kr ble derved holdt utenfor den offentlige registreringsforretning.

"Dovrebanken"
Kristoffer Olsen hadde altså gjennom flere hemmelige rettsstridige aksjoner på 50 -tallet - som av Oslo skifterett ble ansett å være rene dødsdisposisjoner - kjøpt opp alle aksjene i nøkkelselskapet A/S Luksefjell, som igjen satt med aksjemajoriteten og dermed kontroll over andre rederiselskaper på Olsen-siden. A/S Dovrefjell - eller "Dovrebanken" som rederne kalte aksjeselskapet - var et av disse selskap. Gjennom dette selskapet disponerte rederen nærmest i øst og vest. I og med morens død, ble aksjekjøpet kjent for Riis, hvorved det straks ble reist tvist om handelen var rettmessig. Skifteretten mente at de ikke kunne ha ansvar for de verdier arvingene tvistet over! Derfor ble disse aksjene holdt utenfor registreringen.

Verdiene som Kristoffer Olsen således hadde fått kontroll over, var altså de samme verdier som skulle deles på de tre søsknene etter morens død.

Den 30 mai 1973 beslutter Oslo skifterett ved dom at Kristoffer Olsen måtte levere tilbake alle aksjene han hadde tilvendt seg. Olsen anker saken. Noen måneder senere, den 9 november 1973, bestemmer Justisdepartementet at rederiselskapene skal granskes. Granskingen ble gjennomført kun 7 år senere, i 1980!

Regjeringsadvokaten mener altså at skifteretten ikke kunne gjøre noe før det forelå rettskraftig dom på at aksjene skulle leveres tilbake. Konsekvensen av en slik forståelse av loven kan man lese om under unnskyldningsgrunn nr 6 i artikkelen Makt og forakt - hånd i hånd.

Verdiene tapt
I 1977 er verdiene som aksjene representerte tapt. I og med dette, trekker Olsen tilbake sin anke over skifterettens dom av 1973. Nå krever han i stedet at boet skal overta aksjene mot at boet skulle betale det det hadde kostet Olsen å få hånd på aksjene; noe over 2 millioner kroner, midler som Olsen hadde "lånt" av "Dovrebanken". Olsen aksepterte altså dommen, men nå skulle han ha seg betalt for de utgifter han hadde hatt med å ulovlig tilvende seg aksjene.

Vitnegalleriet
Det eiendommelige er altså at Kristoffer Olsen fikk lov av skifteretten å beholde disse aksjene inntil det forelå en rettskraftig dom. Olsen benyttet tiden godt. I samarbeid med Statoil-bossen Ole Lund skal han ha ført ut alle verdiene av boet. Denne utføringen av boets verdier vil bli gjenstand for grundig bevisførsel og vitneavhør i månedene som kommer. Blant andre må Ole Lund ta turen innom Oslo byrett, og fortelle hvordan det hele forholdt seg den gang han selv administrerte rederiet.

Andre rederikretskjendiser som må ta turen innom byretten er; tidligere Transocean-direktør, Statoilrederiet Navion A/S's forretningsutvikler, nåværende administrerende direktør i Jahre Tankers, Erik Gløersen, tidligere Regjeringsadvokat og EFTA-dommer Bjørn Haug, rederne Kristoffer Olsen og Rudolf Ugelstad, Riis-familiens mangeårige advokat hr.adv. Tore S. Engelschiøn, Norges Banks sentrale aktør i koordineringen av redningen av Hilmar Reksten, underdirektør Per Steina, og den like sentrale men dog meget grå eminense, ekspedisjonssjef Nils Asbjørn Nygaard.

Hovedforhandlingene fortsetter mandag

-Illustrasjonene vist i artikkelen er basert på KPMG's fremstilling i retten.
-Ingen av bildene er autentiske

 

© Copyright, 2000 RettsNorge