Skifteretten
En smidig og hurtig instans?

Kommunal- og regionaldepartementet har lagt frem et forslag om et eget husleietvistutvalg i Oslo. I Juristkontakt nr. 7/2000 kommer skifterettsjustitiarius i Oslo skifterett, Anne Cathrine Frøstrup, med en del generelle kommentarer om skifteprosessens muligheter og fordeler i forhold til en normal prosess. Kan vi tro på henne?

av Herman J Berge

Oslo skifterett - smidig og hurtig ?
Frøstrup uttaler bl.a.: "Ved mitt embete har vi blant annet skifte og konkurssaker, og vi bruker til dels andre prosessregler ved at spesiallovene som regulerer skifte og konkurs kommer til anvendelse. Det betyr regelmessig en helt annen og mer smidig prosess. Når vi får inn en sak, vurderer dommerne omgående hva slags saksbehandling som vil være mest relevant for konflikten: Ett (eller flere) motinnlegg og så deretter kort skriftlig avgjørelse." Dette høres jo i utgangspunktet lovende ut.

Frøstrup anfører videre at: "Her hos oss i Oslo skifterett og byskriverembete opplever vi vel så ofte at advokatene/partene kvier seg for å holde det tempoet vi gjerne vil. De ber om utsettelser. Det er ikke kurant å få. Har man brakt en sak inn for domstolene, er det nettopp for å få en rask og forhåpentlig riktig avgjørelse (alle uthevinger er gjort av meg).

30 års saksbehandling
Jeg vil her sette opplysningene til Frøstrup i perspektiv. Så vidt meg bekjent sitter nemlig Oslo skifterett med norgesrekorden i sendrektig saksbehandling. I sommer sluttet skifteretten boet etter Dagny Marie Olsen (Olsen-boet), 30 år etter hennes død. Til sammenligning kommer Bergen skifterett antakelig på en god annenplass med sitt Reksten-bo som har vært under skifterettens forvaltning i 20 år. Dette boet er fremdeles ikke sluttet. Thune skifterett hadde en sak i nær 11 år, se næmere nedenfor.

Som kjent går det i disse dager en erstatningssak mot Oslo skifterett, i Oslo byrett, hvor en av påstandene er at Oslo skifterett må stå ansvarlig for at Olsen-boet ble tømt av en av arvingene, ikke lenge etter at boet ble overtatt av skifteretten.

Dommen mellom Amelia Riis (datter av Dagny Marie) og staten vil høyst sannsynlig falle i løpet av januar neste år. Avgjørelsen vil få stor betydning for forståelsen av og grensene for skifterettens forvalteransvar, og naturligvis for alle de som benytter seg av, eller blir tvunget til å benytte seg av skifterettene her i landet.

En skifterett med dårlig kondis
30 år er mange år for å slutte et bo, og en kan med rette stille spørsmålstegn ved det tempoet Frøstrup hevder at Oslo skifterett holder.

Det gjør det ikke bedre at Frøstrups forgjenger i Oslo skifterett, skifterettsjustitiarius Nils B Hohle, har skrevet under på (les brevet her) at han ville gjøre alt han kunne for å sabotere ovennevnte erstatningssak, som hadde sitt utspring nettopp fra behandlingen av Olsen-boet i Oslo skifterett, en forvaltning han personlig hadde ansvaret for.

Det smaker aldeles ikke godt av Frøstrups utsagn i Juristkontakt, hvor hun snakker så varmt om sitt eget tempo.

Ble borte i skifteretten
Frøstrup administrerte selv to tvister som hadde sitt utløp i Olsen-boet, i februar 1998. Disse to sakene hadde ligget klar for beramming i skifteretten siden 1981, uten at skifteretten hadde behandlet dem. Ja, sakene ble faktisk borte i skifterettens kontorer, slik at man i 1996, da man fant sakene igjen, måtte gi dem hvert sitt nye saksnummer. Dette er oppsiktsvekkende.

Den saksbehandlingen man her har sett fra begge disse justitiariussene i Oslo skifterett, vitner lite om en smidig prosess og høyt tempo. Det blir ikke bedre når Hohle, som kjent, sier at han kan være behjelpelig med å sabotere saksanlegget som loddeieren (Amelia Riis) anla mot skifteretten.

En grundig gjennomgang av Oslo skifteretts saker gjennom de siste 30 år hadde kanskje vært på sin plass før man stikker hodet ut for å fortelle hvor bra allting er.

Thune skifterett
Else Fossberg Kristiansen opplevde nærmest den samme behandlingen i Thune skifterett. 12 januar 1999 hadde Dagbladet denne overskriften: "Else robbet av staten". I denne saken ble boet mellom de skilte ektefellene Kristiansen åpnet i 1984. Da boet ble sluttet 10 år senere var boet tomt, og Else Fossberg Kristiansen hadde som følge av skifterettens forvaltning tapt alt hun eide.

Etter at hun hadde tapt i byretten, i sitt søksmål mot staten for skifterettens manglende (erstatningsbetingede) forvaltning av boet, hadde hun et møte med dommeren i Thune skifterett. Dommeren hadde dratt Kristiansen inn på sitt kontor og spurt om det nå ikke var på tide å gi seg; ".vi har noen saker her oppe på hylla som er 17 år gamle.det er plass til din også," formanet dommeren.

Dette vitner ikke særlig mye om en rask og smidig saksbehandling slik man vanligvis forstår disse ordene.

Hvem skal vi tro?
Nå kan det kanskje sås tvil om en dommer virkelig kan ha uttalt noe så graverende som det Kristiansen hevder. Til det vil jeg igjen vise til Justitiarius Nils B Hohles brev (les brevet her) til regjeringsadvokaten, hvor regjeringsadvokaten hadde bedt Hohle om hjelp til å sabotere saksanlegget Riis hadde anlagt mot skifteretten/staten.

Jeg vil stille spørsmålet på en noe annen måte: Ville noen i det hele tatt trodd på meg dersom jeg hadde sagt at jeg hadde lest eller hørt om at en embetsdommer arbeider med å sabotere rettssaker, på oppfordring fra Regjeringsadvokaten? Neppe.

Lykkeligvis har man nå altså fått bekreftet at det beklageligvis forholder seg nettopp slik.

Sannsynligheten for at Hohle faktisk gikk til Eidsivating lagmannsrett og iverksatte sabotering mot Riis - slik han lovet - er meget høy i det han selv sier; ". og kan da bistå ytterligere med å punktere din venns saksanlegg." Han vedkjenner seg altså at han allerede har drevet sabotasje.

Når vi vet at det tok hele 22 år før saken kom opp for byretten, er sannsynligheten enn enda større for at han faktisk har drevet sabotasje sammen med en eller flere andre dommere i Eidsivating, senere Borgarting lagmannsrett.

Bergen skifterett
I en samtale med en dommer i Bergen byrett uttalte jeg at det muligens var oppstått et habilitetsproblem med en av skifterettens bobestyrere. Svaret var tindrende klart: "Det er utelukket. Vi har ikke slike problemer. Dessuten må du huske på at bobestyrerne er jurister."

Det er absolutt intet i veien med dommeres og juristers tro på sin egen fullkommenhet.

Frøstrup stiller i sin artikkel et par riktige spørsmål: "Spørsmålet vi likevel må stille oss er hva som er årsaken til at et slikt negativt inntrykk av domstolene har festnet seg, og om det er NOE i det? For å stille spørsmålet retorisk, er det dommerne eller domstolen det er noe galt med?"

Frøstrups spørsmål er her tatt ut av sammenhengen i hennes artikkel. Tross dette så mener jeg at spørsmålene har en generell verdi.

Noen av svarene får vi kanskje med dommen som vil bli avsagt i Riis-saken i januar neste år.

Disiplinærstraff for dommere
Løsningen på problemet må være at vi snarest mulig får opprettet et uavhengig organ som kan ta seg av saker hvor det klages på dommere. Organet må gis mandat til å vurdere alle sider ved den påståtte mangelfulle eller straffbare handlingen dommeren skal ha utført. Enn videre bør organet gis mandat til å gi alt fra små korrekser til å kreve saken brakt inn for domstolen med krav om avskjedigelse.

Dette vil jeg komme tilbake til i en senere artikkel, hvor jeg også vil kommentere Domstolskommisjonens forslag til et nytt; "Tilsynsutvalget for dommere". Dette forslaget er et slag i luften slik Domstolskommisjonen har lagt det frem. Leseren kan selv gå inn på Odin og lese Domstolskommisjonens rapport her.

© Copyright, 2000 RettsNorge