" Skylden er alltid hevet over enhver tvil "

- Dette var prinsippet som den "gale" offiseren, i en av Franz Kafka`s noveller, dømte etter.
Dette prinsippet gir klare assosiasjoner til dagens rettssystem, som gir inntrykk av å ikke prioriterer enkeltindividets rettssikkerhet, men først og fremst ivareta domstolens egen suverenitet. Denne maktposisjon, har i den senere tid blitt utsatt for kraftig kritikk både fra advokater og annen juridisk ekspertise.

Ressurspersoner innenfor jussen, politikere, samt medier nærmest konkurrerer om å vise sitt engasjement i forbindelse med konkrete straffesaker. Dette sammen med den evige strømmen av små og store straffesaker, som får så stor oppmerksomhet, at folk flest tror at det kun er straffesaker domstolene behandler. All diskusjon, alle forslag til forbedring går i favør av straffesaker. Denne ensidige diskusjonen omkring rettssikkerheten i straffesaker, er på mange måter skadelig for de grunnleggende juridiske rettigheter for individene med krav om en rettferdig prosess i sivile saker.

Et resultat av dette ensidige engasjementet er bl.a. endringen i straffeprosessloven i 1993, som gjorde det enklere å få gjenopptatt en straffesak. Tidligere var kravet i straffeprosesslovens § 392, andre ledd, at gjenopptagelse kunne skje "når særlige forhold gjør det meget tvilsomt om denne dommen er riktig". Ved lovendring ble meget tvilsomt endret til tvilsomt.

Et annet og ferskt eksempel på favorisering av strafferetten er forslaget til - "En særlig klagerett for behandling av gjenopptagelsebegjæringer i straffesaker". Dette forslaget forteller med all tydelighet den uvitenhet som hersker i departementet, omkring forholdene i sivile saker. Jf. Pkt. 5.1 i høringen, hvor departementet anbefaler at behandling av gjenopptagelses-begjæringer, bør behandles på samme måte som i dag. Dette på tross av at departementet erkjenner at resultatet av en sivil sak vil kunne være av stor betydning for den enkelte.
Man skal merke seg at det er resultatet av en dom, som forårsaker behovet for få gjenopptatt en sak, uavhengig om dette er en straffesak eller sivil sak. Det er derfor avgjørende at begjæringer om gjenopptagelse blir behandlet likt uansett.

Generelt kan det virke som om det er helt umulig å få en sak gjenopptatt, uten at det har skjedd en tragedie i sakens anledning, noe som gir større oppmerksomhet til den begåtte urett! Og det er påfallende at disse sakene først blir akseptert av domstolene etter en langvarig innsats fra privatpersoner som mer eller mindre tilfeldig kommer over saken. I saker hvor slike privat-personer ikke dukker opp, er sannsynligheten for å få en ny sjanse i rettsapparatet dårlig. Mennesker som kjemper alene for sin sak får lett stemplet som "kverulant paranoia", jf. Juklerød, og blir behandlet deretter. Disse overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side, bryter med det rettsvern den enkelte skal være beskyttet av.

Tvistemålsloven §§ 407 og 412 er de paragrafer som er avgjørende for om en sivil sak skal gjenopptas. Disse paragrafene gir i dag dommerne full handlefrihet, med tanke på å tillegge de subjektive krav de måtte ønske. Det er derfor ikke utenkelig at kollegiale hensyn blir tatt ved behandling av gjenopptagelser. I følge professor Anders Bratholm, er det mange eksempler på at domstoler har vondt for å rette opp egene tabber.

 

I den anledning vil jeg og sitere tidligere justisminister Aure :
"Er den norske ordningen med at avgjørelsen om gjenopptagelse fattes av den samme rett hvor saken opprinnelig var avgjort, det største problemet med hensyn til rettssikkerhetsspørsmålet ved slike saker i Norge? Er det en økende motvilje mot å erkjenne at en selv og kolleger også kan gjøre feil? Et forsøk på en konklusjon (....) må bli at den norske ordningen bør endres."

 

Hvordan har denne ensidige oppmerksomhet til forholdene innenfor strafferetten oppstått?
En kan ikke underslå den mulighet som ligger i forskjellen på den status en straffesak og personen involvert har, i forhold til personen og saken i en sivil sak. Det gir derfor en større oppmerksomhet å engasjere seg i straffesaker, da disse som regel er av en alvorligere
karakter. Forsvarsadvokater, sammenlignet med den øvrige advokatstand, innehar kanskje en større grad av et yrkesmessig kall, og har derfor letter for å vise sitt engasjement i diskusjonen.

Det kan heller ikke underslås at de økonomiske aspektene er avgjørende for om en sak får oppmerksomhet eller ikke. En person i en straffesak har alltid krav på at offentligheten dekker den juridisk bistand som er nødvendig. I sivile saker må partene eller den tapende part dekke alle omkostninger. Det er derfor typisk for alvorlige sivile saker at enkeltpersoner som taper, sitter ""ribbet" tilbake. Det er flere eksempler på at folk mister både hus og hjem i tillegg til å sitte i bunnløs gjeld. I denne forferdelige livssituasjonen er det ingen bistand fra det offentlige. Og om disse personene forsøker å få rettet opp en feil som er begått av domstolen, opplever de at det er systemet som kjemper imot dem, og hindrer en eventuell ny behandling.

En annen årsak til spørsmål omkring rettssikkerheten, gjelder dommerens mulighet i forbindelse med rettsbelæringen i straffesaker, til å påvirke jurymedlemmene og meddommere i h.h.t. den enkeltes dommer subjektive oppfatning om hva som er rett og galt. Det påstås derfor at denne muligheten, er skyld i at hundrevis blir uskyldig dømt hvert år.

Når søkelyset rettes mot dommerens subjektive holdning i straffesaker, er det et tankekors at den samme subjektivitet vil være den årsak som avgjør en privatrettslig strid, uten at dette nevnes. Og for mange kan resultatet i en privatrettslig strid, avgjort i lagmannsretten, få vel så store konsekvenser for den tapende part, som for en tapende part i en straffesak.

I tillegg til lagdommerens subjektivitet, er det også en kjensgjerning, at enkelte dommere i lagmannsretten, har lært seg en teknikk, når det gjelder å utforme en dom, på en slik måte at den er svært vanskelig å angripe, og som gjør den umulig å få anket inn for Høyesterett.
- På den måten unngår dommerne prestisjenederlaget ved det å få sin sak omstøtt!

På lik linje med krav reist av advokater innenfor strafferetten; hvor de ønsker anledning til å påklage evt. subjektive uttalelser fra dommer til jury og meddommere, burde også subjektive domsslutninger generelt, være en grunn til å få prøvd saken inn for en høyere domstol. Med subjektive domsslutninger, mener jeg, en dom som er basert på en sannhetsvurdering, og uten støttet i dokumentasjon eller andre konkrete bevis. Når en slik dom foreligger, har du som offer, svært lite å stille opp med.

En kamp mot denne dommen vil være like håpløs, som en beskrivelse fra romanen "Don Quijote", av Cervantes, som forteller om Don Quijotes fryktelige og eventyrlige kamp med vindmøllene. Denne kampen endte med forferdelse for vår helt, for som de fleste av oss skjønner, så vil en slik kamp være håpløs.

Denne samhandling som vindmøllen viser, har flere likhetstrekk med det norske rettssystem. Representerer du den tapende part i lagmannsretten, og forsøker å få rettet den eventuelle urett som du mener er begått, virker det som om hele det juridiske lovverk er bygd opp med den hensikt å beskytte den avgjørelse som er tatt i lagmannsretten, uansett hvor urimelig denne måtte være.

Det hersker vel ingen tvil om at det har skjedd justismord, og det vil og skje slike overgrep
i framtiden. Med disse kjensgjerningene bør det være i alles interesse å få minimalisert muligheten for at slike overgrep mot mennesker kan gjennomføres. At dommere ikke ser disse problemene, bekrefter på mange måter hvor alvorlig situasjonen egentlig er!

Advokaters dyktighet måles i hvor mange saker han/hun vinner i forhold til de sakene de taper.
På samme måte måles dommerens dyktighet, opp i mot saker dommeren evt. har fått omstøtt, av en høyere rett. Enkelte dommere i lagmannsretten har derfor i frykt for å få sin dom omstøtt, utviklet en teknikk, hvor dommeren legger sin sjel i å unngå all form for drøfting av de påstander eller bevis, som dommen bygger på. Dommen vil da være så å si umulig å angripe.

Dette er et kjent fenomen, som flere advokater bekrefter. Jeg opplevde faktisk at en H.r.adv. forutsa, ankedomstolens beslutning, på bakgrunn av hvem som var formann, ved lagmannsrettens behandling av saken. En annen advokat har fortalt at det var tilfeller hvor han anbefalte psykologisk hjelp, i stedet for å ta opp kampen mot "vindmøllen".

Det er derfor en skjebnens ironi, at udugelighet eller feil begått av advokater og dommere,
skal bli livets lodd, for de menneskene dette berører!

Jeg vil derfor komme med følgende anmodning :
I påvente av en eventuell ny klagerett, bør ordlyden i tvml. §§ 407 og 412, forandres snarest.
Dette for gi en begjæring om gjenopptagelse en reell mulighet, og samtidig øke rettssikkerheten innefor den sivile rett, på lik linje med hva som er gjort innenfor strafferett.

For å gjenvinne tilliten til det norske rettsvesen, bør det opprettes en ny klagerett, for behandling av begjæringer om gjenopptagelse, av samme modell som den engelske klagerett, men med tillegg at den behandler alle typer saker. Denne kommisjonen har ingen medlemmer fra domstolene, og vil derfor inneha en stor grad av integritet og troverdighet.

Vi kan ikke godta, at det i dag er en stor mulighet for at rettferdighet ikke er et mål for vår domstol. Kritikken fra alle lag i vårt samfunn er et faktum. Dette må derfor tas på alvor, og håper derfor at dette kan være et bidrag i en meget viktig diskusjon omkring vår rettssikkerhet.
En diskusjon som har fått alt for lav prioritet i disse verdikommisjonstider.

 

Kurt Hokland
Trondheim

Copyright, 1998 RettsNorge