Lukk dette vinduet for å komme tilbake til Rettsnorge sin førsteside.

07.09.2005

Hvem vokter vokterne?

av John F. Knutsen

Undertegnede er legatar og arving i OA Knutsens dødsbo som har vært under behandling ved Haugesund tingrett i snart 12 år.

I Norge er det ca 50-60.000 dødsfall om året, hvorav ca 5% medfører at dødsboet blir skiftet offentlig. Hvilken sikkerhet har borgerne så for at midlene blir forsvarlig forvaltet og for at saksbehandlingen er forsvarlig, og hvilke motiver er det som veier tyngst hos domstolene?

I andre sammenhenger er det slik at borgernes rettigheter er blitt stadig sterkere. Den såkalte ”sykejournaldommen” fra 1977 innebar ikke bare at borgerne fikk innblikk i egen sykejournal uten å måtte gå til sak mot sykehuset, men utgjør også en del av et større bilde hvor borgerne (evt. Stortinget og for eksempel Sivilombudsmannen på vegne av borgerne) har krevd og har fått stadig større innsikt både i forvaltningen og i private forhold. Det siste illustreres bl.a. ved fornyet fokus på det som nå kalles ”corporate governance” hvor nettopp kontroll, uavhengighet og innsyn står sentralt.

Som en kontrast til denne tidsånden av åpenhet og innsikt avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg for ca 1 ½ år siden en kjennelse i forbindelse med Jahre saken som innebærer at Bess Jahre som loddeier ikke fikk fullt innsyn i boets dokumenter. Begrunnelsen var hensynet til boets kreditorer d.v.s. statens skattekrav. Avgjørelsen har også som praktisk konsekvens at heller ikke allmennheten får innsyn i eventuelle kritikkverdige forhold rundt forvaltningen av boet ettersom den eneste part som har ressurser og evne til å utgjøre en motvekt selv ikke har fullt innsyn.

I en senere skiftesak (hvor loddeier også var legatar og kreditor og hvor hensynet til kreditorene således skulle tilsi innsyn) la lagmannsretten/Kjæremålsutvalget til grunn at det av bobestyrer/tingrett allerede var etablert innsyn i dokumenter og fastslo at slikt innsyn ikke nødvendigvis behøvde å være ”løpende”. Etter min mening skal det en helt spesiell logikk til å forstå hvorfor noen skulle ønske å kjøre en sak helt opp til Kjæremålsutvalget dersom de allerede hadde innsyn i dokumentene.

En senere avgjørelse førte ikke til kritikk av manglende innsyn og heller ikke til tingrettsdommerens inhabilitet.

Haugesund tingrett har nå bestemt at boets revisor har taushetsplikt overfor arvingene og kun kan uttale seg etter konkret tilsagn fra tingretten selv og fra gang til gang.

Likeledes vil retten kun ta stilling til utlevering av enkeltdokument fra gang til gang, d.v.s. i prinsippet må manglende tilgang påkjæres til Høyesteretts kjæremålsutvalg per dokument, naturligvis forutsatt at man overhode har kjennskap til det aktuelle dokumentet. Den angivelige ”sterke grunn” til denne begrensningen i arvingenes innsyn er økonomiske, kopier og porto koster penger.

For de som har erfaring med advokatsalærer og ellers vet hvordan et frimerke ser ut, forekommer kanskje dette argumentet noe underlig, og særlig når man tar hensyn til at arvingene i dette boet allerede til sammen er belastet med anslagsvis 15 millioner kroner i bobestyrerhonorar og advokatsalærer.

Etterhvert har det imidlertid kommet for dagen at bobestyrer på boets vegne har:

  • Inngått kontrakter med et selskap uten ansatte
  • Hvis hovedaksjonær også hadde annen forretningsmessig tilknytning til bobestyrer
  • Hvis hovedaksjonær er idømt 1 års fengsel for grov økonomisk utroskap
  • Hvis hovedaksjonær ble bistått av bobestyrer som advokat vedr. enkelte sivilrettslige konsekvenser av de transaksjoner som dannet grunnlag for fengselsstraffen
  • Alt foregående uten at arvingene ble orientert
  • Hvor det er mistanke om en betydelig overprising av elementer av kontrakten(e).
  • Hvor det er påvist inntil 400% overprising for elementer av tilbud.
  • Hvor oppgjør for tjenestene delvis har skjedd ved overføring av naturalia.
  • Hvor det knytter seg usikkerhet til bokføring/kontering og om Regnskapslovens regler er fulgt.
  • Hvor det hefter usikkerhet om Moms og avgiftsbestemmelser er fulgt.

I tillegg kommer bl.a. at bobestyrer har gjennomført minst 2 tiltak i direkte strid med rettskraftige avgjørelser og at det kan være spørsmål om falsk forklaring i.f.b.m. tidligere vitneutsagn.

Nå skulle man kanskje tro at når denne type forhold ble avdekket ville bobestyrer bli byttet ut nokså umiddelbart. Men slik ble det ikke. Tiltross fra krav fra legatarer/arvinger som representerer et flertall av verdiene i boet, mente retten etter regneøvelser utenfor den vanlige addisjon/subtraksjon og regnskapsanalyse utenfor slik det undervises ved BI og NHH at det ikke fantes noen forhold å bebreide bostyrer.

Men dersom det ikke finnes snusk, hvorfor er det da så vanskelig å få løpende innsyn i dokumentene, og hvorfor ville verken tingrett eller bobestyrer ha noe rettsmøte hvor man ved hjelp av vitneforklaringer, inklusive forklaring under vitneansvar fra bobestyrer selv, kunne få forholdet belyst?

Nå skulle man kanskje tro at Justisdepartementet som ellers hevder å være opptatt av både økonomisk kriminalitet, korrupsjon, menneskerettigheter m.v. ville engasjere seg. - Men nei, Justisdepartementet vasket ballen videre til Domstoladministrasjonen, som vasket ballen videre til domstolene hvor Gulating lagmannsrett også har greid å vaske av seg ansvaret ved å vise til at dette hører under tingrettens ansvar som ikke kan overprøves. Konklusjonene er besynderlige, for hvem, uten nettopp Justisdepartementet og domstolene (inklusive lagmannsretter og Høyesterett) er så ansvarlige for håndhevelse av norsk lov?

Som kjent er tingrett og bobestyrer heller ikke uavhengige av hverandre, men tvert om sammenfallende parter ved at bobestyrer er utnevnt av tingretten og fungerer som tingrettens medhjelper. I dette boet avholdes også jevnlige konferanser mellom bobestyrer og dommer (som arvingene ikke får innsyn i.) Realiteten etter all denne ansvarsfraskrivelsen er således at tingrett/bobestyrer står helt fritt i hvordan de vil disponere boets midler og om de vil ta hensyn til tidligere rettskraftige beslutninger. Hvordan stemmer dette med skiftelovens formål? Er det naturlig å tenke seg at det var avdødes hensikt å begunstige bobestyrer/tingrett eller er det mer naturlig å tenke seg at avdøde ønsket å tilgodese legatarer og arvinger?

Hva så med menneskerettsloven(1) som en siste barriere mot vilkårlighet ved domstolene?

Den europeiske menneskerettsdomstol er nokså klar jfr. For eksempel i Burdov v. Russia:

“The Court reiterates that Article 6 § 1 secures to everyone the right to have any claim relating to his civil rights and obligations brought before a court or tribunal……….. However, that right would be illusory if a Contracting State 's domestic legal system allowed a final, binding judicial decision to remain inoperative to the detriment of one party.”

Illusory? Er det ikke nettopp dette som skjer når tingrett/bobestyrer tar saken i egen hånd, og overser rettskraftige avgjørelser?

Det viser seg imidlertid å være tilnærmet umulig å få en norsk domstol (inklusive Høyesteretts kjæremålsutvalg) til å ta stilling til en anførsel om at behandlingen ved en annen norsk domstol er i strid med menneskerettskonvensjonen. Enten blir hele saken omdefinert til å gjelde et helt annet forhold, forholdet blir bagatellisert eller rett og slett forbigått i taushet. Fordi de fleste av disse sakene jfr. ovenstående er kjæremålssaker, og derved ikke underlagt den samme grad av offentlighet som en ankesak og dertil ofte blir redefinert og ”gjemt bort” av domstolene, er det vanskelig å vurdere det totale omfanget.

Et annet forhold som ikke blir mye diskutert i den offentlige debatt, er det faktum at mens andre land dels har problemer med sine utøvende statsorganer (for eksempel tortur m.v. i Tyrkia) er de ”norske” dommer ved den europeiske menneskerettsdomstol i hovedsak knyttet opp til feil begått av norske domstoler.

I en norsk sammenheng blir det således domstolene selv som sitter anklaget og de høyere retters opptreden får som vi har sett, som regel karakter av forsøk på å hjelpe en kollega ut av en penibel situasjon snarere enn å forsvare borgernes rett til en fri og uavhengig domstol og rettergang. Vi ser her konturene av en sterk korpsånd eller kollegialitet innen dommerstanden, ikke ulik den som møtte politivoldforskerne og som førte til de såkalte boomerang sakene i Bergen. Som ytterligere eksempel kan nevnes Walston (No 1) vs. Norway hvor Gulating lagmannsrett forsøker å bortforklare og bagatellisere feil begått av tingretten (manglende oversendelse av dokument) ved å henvise til at dokumentet uansett ikke hadde noen betydning for utfallet. Den europeiske menneskerettsdomstol er ikke overbevist: ”Thus, having regard to the nature of the issues to be decided by the High Court in the appeal, it can be assumed that the applicants had a legitimate interest in receiving a copy of the Bank's observations of 9 October 1996 .”

Når man så eventuelt har vunnet frem ved den europeiske menneskerettsdomstol kommer man hjem til en ”omkamp” som parhestene Justisdepartementet/domstolene er sikre på å vinne; - eller som Høyesterettsjustitiarius visstnok selv har formulert det i et lukket møte: ”EMD (Den europeiske menneskerettsdomstol) betyr ikke noe, for vi (Høyesterett) kontrollerer erstatningene.” Dette er naturligvis en helt korrekt faktisk observasjon, men gir ingen glede for de borgere som sliter med domstolenes mangler. Det som synes å være tilfellet er at tradisjonen fra Liland saken hvor Justisdepartementet ønsket å føre til fradrag i erstatningen sparte kostutgifter ved det urettmessige fengselsoppholdet og nektet utgifter til privat etterforskning for å bevise uskyld, denne tradisjonen fortsetter. Det er et paradoks at mens politiets etterforskning av NOKAS ranet nå visstnok antas å komme på ca 100 mill. kr., så forventes det at 10-15-20 års kamp i rettssystemet nærmest skal være gratis. Som eksempel kan nevnes Justisdepartementets juridiske manøvreringer for å unnslippe ytterligere erstatningskrav i Riis saken, nektelse av å betale fulle saksomkostninger i.f.b.m. fetter saken (Birgitte saken) ved EMD, og Hammern saken hvor Ulf Hammern ikke får full erstatning fordi Justisdepartementet og domstolen mener kravet er fremsatt for sent. Til sammen gir dette bilde av et sett holdninger og en revansjelyst hos Justisdepartementet og hos domstolene (Høyesterett inklusive) hvor ordet ”smålig” blir for smått.

Det mest interessante spørsmål i denne sammenheng er kanskje hvor lenge Stortinget kan akseptere at den lov (menneskerettsloven) som Stortinget selv har bestemt skal gjelde foran annen norsk lov, på så systematisk vis blir motarbeidet av Justisdepartementet og domstolene.

Situasjonen minner på mange måter om TV serien ”Yes, Minister” fra 70-80 tallet der politikerne vedtar og byråkratene snur opp-ned på det etterfølgende resultatet.

La meg avslutte med å konkludere på åpningsspørsmålet: Hvem vokter vokterne?

Og svaret er: INGEN.

 

1. Menneskerettsloven, vedtatt av Stortinget, sier at bestemmelsene i den europeiske menneskerettskonvensjon, som i utgangspunktet er en avtale mellom de europeiske stater, skal gjelde som norsk lov og skal håndheves av norske myndigheter, inklusive domstolene.

Følg linken til O. A. Knutsens dødsbo: http://www.oakbo.info/

 

RettsNorge.no © 1997-2009 • Opphavsrett