KRONIKK

Foreldreansvar, Omsorg og Samvær

Debatten om Barneloven går videre. Så lenge loven er grunnleggende diskriminerende vil politikere og andre myndighetspersoner fremdeles ha store problemer med sine begrunnelser når spørsmål om å gi foreldrene lik status dukker opp på agendaen.

av Ole Texmo, free-lancer

Dessverre later det ikke til at kunnskapsnivået hos ledende politikere er godt nok til at man blir klok av deres utsagn. På kronikkplass i Dagbladet 14.08.00 skriver familiestatsråd Orheim : " Foreldreansvar handler om hvem som skal kunne ta avgjørelser for barnet i personlige forhold ". Statsråden kan umulig være godt nok skolert i lovhistorie, begreper og strukturnivåer, hva enten disse er logiske i sine innbyrdes forhold, eller fremstår som direkte kjønnsdiskriminerende overfor fedre.

I bunnen av Barneloven ligger "pater-est -regelen" (Bl. § 3):" Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen." I sin tid en bevisregel, nå mere et innbegrep av juristeri, men viktig i sin symbolforstand som veiledende for legitimeringen av ulikerett for loven: Farens juridiske status i forhold til barnet går altså gjennom farens sivile forhold til moren, ikke direkte via biologisk faktum.

Et historisk tilbakeblikk er på sin plass. Den omfattende revisjon som fant sted for ca 20 år siden på bakgrunn av Barnelovutvalgets (BU) arbeid 1975-1977 og den etterfølgende diskusjon og lovgiverprosess som ledet frem til vedtakelse pr 8. april 1981 og ikrafttreden pr 1. jan 1982, var motivert av ulike hensyn. I BUs mandat (NOU 1977:35) lå det klare føringer i retning å innføre en annen forståelse enn tidligere mht en av lovgivningens overordnede begrepsstørrelser: "Foreldremyndigheten".

BU foreslo en endring av begrepet til "Foreldreansvar", og foretok samtidig en nærmere presisering av innholdet, til forskjell fra tidligere hvor uttrykk som "foreldremakt" og "foreldremyndighet" ble brukt om hverandre. Man ville innføre en mer positivt normerende forståelse av begrepet ved å inkludere både plikt- og rettdimensjonene i lovgivningen, og i tråd med andre vesentlige elementer i mandatforståelsen, nærmere bestemt vektlegging "på å fremme likestilling mellom farens og morens forhold til barnet" , foreslo BU å innføre automatisk foreldreansvar for foreldre uansett samlivsstatus. Noe forenklet fremstilt skulle foreldreansvaret inneholde, jf også plikt/rett-dimensjonen, en omsorgsdel og en bestemmelsesdel, hvorfra begrepene omsorgsplikt og bestemmelsesrett ble avledet.

Da Stortinget i 1981 behandlet loven ble ordlyden endret til Foreldreansvar som foreslått, mens forslaget om automatisk foreldreansvar uansett samlivsstatus ikke vant frem, heller ikke et forslag om å oppheve pater-est-regelen. Ett kvart århundre etter at BU ble oppnevnt, er den såkalte Barneloven fremdeles på vesentlige punkter som definisjonen av den ene av foreldrene og Foreldreansvar for ugifte, mildest talt diskriminerende. Dette etterslepet er viktig å ha i mente all den tid dagens nye generasjoner av foreldre og barn bør få slippe å unngjelde for politikernes svikt, også den nye generasjon av politikere som ikke tør å la hele barneloven underkastes en grundigere studie.

Når statsråd Orheim ikke er på det rene med at Foreldreansvaret handler om mer enn bestemmelsesrett, makt og kontroll, og at ansvar som begrep er en størrelse hvor plikt og rett skal balanseres mot hverandre, kan man mistenke henne for å ha fått fordreidd sitt syn på foreldreskap ut fra makthensyn.

Orheim har i egenskap av leder i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse vært med på å fremme forslag om å " Gjøre delt omsorg til lovens utgangspunkt ved samlivsbrudd" (Programinnspill til Sosialdemokrati 2000, april 2000).

En barnelov (les: lov om Barn og Foreldre) kan tenkes å skulle regulere forhold mellom foreldrene på ett nivå, og mellom foreldre og barn - enkeltvis eller samlet - på et annet. Jeg kaller dette for inndeling i strukturnivåer. For at AP-kvinnenes for så vidt prisverdige innspill skal taes på alvor, må begreper og uttrykksmåter innarbeides i lovgivning samt de forståelsesformer som ledsager rettspleien, også for at domstolenes praksis skal bli vettug og ikke som nå en floskelrepetisjon av "barnets beste" - retorikken.

Foreldre må stilles likt juridisk-rettslig uavhengig av sivilstatus, og den juridiske tilknytning til felles avkom bør ikke gå gjennom den annen, men være direkte basert på biologisk faktum. Foreldre som bor sammen praktiserer delt omsorg selv om denne kan være skjevdelt ved at f. eks faren tar mindre del i styr og stell. I vår moderne tid er ikke denne arbeidsdeling like selvfølgelig lenger, men fungerer som kjønnsrollestereotypi på familievernkontorer, i domstolene og i offentlig debatt.

Moderne menn og fedre som ikke passer inn i denne stereotypi, rammes ofte meget hardt av praksisen i retts- og rådgivningsapparat, med konsekvenser også for barna. I slike tilfeller er tilknytningen sterk mellom barn og de fedre som ikke er redde for å fremstille seg som fullverdige foreldre. Når rettspraksis blir kjønnsdiskriminerende, må man aldri glemme at praksis bygger på en lovgivning hvor mor er gitt en særstilling ved bl.a. å kunne legge ned veto mot fars ønske om delaktighet i foreldreansvaret. Sanksjoner mot samværssabotasje forekommer sjelden; selvtekter premieres.

Stikkordet er mulighetsbetingelser. Lovens ånd er en fortsatt morspresumpsjon; jurister er temmelig konservativt anlagt; enkelte dommere i det norske rettsapparat har f. eks ikke fått med seg at "foreldremyndighet" som begrep er erstattet med "foreldreansvar", langt mindre at Foreldreansvaret har en omsorgsdel.

Høsten 1995 la Barne- og familiedepartementet (BFD) frem sitt Høringsnotat med Endringsforslag til Barnelova. Her ble det påstått at man - ved å fjerne begrepet "omsorg" fra terminologien til fordel for "bosted" - ville oppgradere samværsforeldres omsorgsstatus, "sammenfallende med publikums språkforståelse".

Uttrykksmåten "bosted" har ingen logisk forankring i lovverket, like lite som "samvær" er historisk og begrepsmessig forankret som noe kvalitativt annerledes enn omsorg. Verken "bosted" eller "samvær" er lovlogisk avledet av det overordnede begrep Foreldreansvar. Heller enn å fjerne begrepet omsorg burde man ha fjernet begrepet samvær!

Når BFD ville ha bort omsorgsbegrepet var det ikke fordi man syntes synd på degraderte samværsfedres sosiale status som annenrangs foreldre. En grunn var å svekke bestemmelsesdelen i felles foreldreansvar, noe som bl.a. har medført en lovendring ( Bl. § 35 b om "bostedsmyndighet"). En annen grunn var å ville forhindre at Straffelovens § 216 ("kidnappingsparagrafen") kan komme til anvendelse ved samværs/medomsorgssabotasje.

Før vi har fått en logisk og vettug lovgivning med ryddig begrepsbruk kan vi se langt etter rettslig likestilling mellom mor og far; før, under og etter evt. samlivsbrudd. BUs utredning den gang (NOU 1977:35) inneholdt mange positive signaler, som dessverre ikke har blitt fulgt opp. Imidlertid la BU en føring på forståelsen av den rettslige standard "barnets beste" som ikke har gjort oss særlig klokere.

Når denne har blitt en meningsløs floskel, har det sammenheng med at man ikke har villet innholdsbestemme standarden i samsvar med et lovens utgangspunkt som gir foreldrenes like mulighetsbetingelser. Den ulikhet for loven som har nedfelt seg i rettspraksis, og premissene for den offentlige debatt, vil ofte arte seg som en tilflukt til en språkbruk som strengt tatt ingen mening har. Man oppstiller likestilling og barnets beste som motsetninger (jf Kirsti Bulls gjestelederartikkel i Lov og Rett 1981, s113), eller man gjør som Rettspolitisk Forening når der inviteres til debatt: "Delt bosted - til barnets beste, eller fordelingsrettferdighet mellom foreldre?".

Strengt tatt burde det være mulig å forestille seg som et utgangspunkt - gitt at man ønsker å innholdsbestemme uttrykksmåten "barnets beste", og at likhet for loven kan innbefatte begge de strukturnivåer jeg har skissert ovenfor - at denne standard rettslig-juridisk kan bety like mulighetsbetingelser for utøvelse av foreldreskapet, både mht omsorgsplikten og bestemmelsesretten.

© Copyright, 2000 RettsNorge