2 av 3 barn tas ut av sitt hjem uten at de selv eller
foreldrene
varsles om flyttingen på forhånd
en debatt som sporet av
ved
Marianne Haslev Skånland
I
oktober/november 2001 brakte norsk TV2 flere video-opptak som viste hvordan
barn som ikke ville vekk fra sitt bosted, ble hentet av politi og barnevern, og
aviser brakte påfølgende artikler og innlegg.
To av
sakene var barnefordelings-saker. I det ene tilfellet ville én av to brødre
etter en ferie hos faren Per Kristensen på Halsnøy på Vestlandet i Norge ikke
dra tilbake til morens bosted i Danmark. Han nektet plent, og ble hentet med
makt av politiet pluss en som visstnok var helsesøster som skulle ivareta
hensynet til barnet.
Saken står
beskrevet på nett-stedet Rettsnorge, adresser:
http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/Barnebortf%F8ring230301.htm
http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/Kristensen060401.htm
http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/191001Rettsstat.htm
Reportasjer
kunne videre fortelle at gutten var blitt fraktet til barne-psykiatrisk klinikk
og derefter videresendt til Danmark.
I den
andre saken ville to barn ikke returnere til sin mor i Nord-Norge etter opphold
hos faren sørpå.
Den tredje
saken var enda langt verre. Det var en barnevernssak, hvor barnevernet ved
hjelp av politi - de var 6-8 mennesker tilsammen - tok fra foreldrene med makt
en 12-årig pike som satte seg til motverge og ropte ”Hjelp meg!”, ”Nei!”, og
”Jeg vil ikke!”. I reportasjen fikk man vite at hun var tatt på grunnlag av
”mistanke om omsorgssvikt”, derpå var blitt holdt borte i et år, hvoretter hun
gjennom rettssak endelig fikk komme hjem.
***
TV2’s
reportasjer og diskusjons-programmer begynte bra, ved å fokusere på måten
samfunnet går frem på ved å tvangs-ta barn mot deres vilje. Befolkningens
reaksjoner var sterke. Folk uttalte at de aldri hadde kunnet forestille seg at
det foregikk slik. Daværende barne- og familieminister, Karita Bekkemellom
Orheim (Arbeiderpartiet) fremsto på skjermen som svært sjokkert og harmfylt, og
sa at slik skulle barn i Norge ikke behandles uansett.
Men ganske
snart skeiet debatten nærmest ut. For eksempel hadde verken Bekkemellom Orheim
eller andre ”barnefaglige” personer som uttalte seg i media konkrete forslag til
endringer som virkelig kunne satt en stopper for brutalitetene. De fleste av
dem mente at man burde ta slike flyttinger over en del dager, snakke rolig med
barnet, osv. De hadde med andre ord en rørende tiltro til at barne-ekspertenes
snusfornuft er basert på barnets beste og at barn ganske snart glade og
fornøyde vil la seg føre bort til ekspertenes ideal-tilværelse. Ingen tok
alvorlig det faktum at Per Kristensens sønn hadde uttalt at han ikke ville til
Danmark uansett hva autoritetene sa. Tvert imot uttalte politiet og/eller den
medfølgende helsesøster at gutten hadde nektet plent, og at han derfor måtte
tas med makt. En del barne-eksperter var sjokkert over at gutten ble påført en
slik påkjenning at han hadde ”måttet” bringes til barnepsykiatrisk ”behandling”.
Fullstendig taushet om at internering på barnepsykiatrisk avdeling trolig er
det mest skremmende og skadelige av alt, og at gutten vel ihvertfall ikke der
får annen ”behandling” enn den trussel slik internering må være om hva som kan
vederfares ham hvis han ikke bøyer seg og reiser til Danmark. I et intervju med
piken som var blitt tatt med makt fra sine foreldre, var intervjueren kun
opptatt av at piken ikke etterpå var blitt tilbudt psykologhjelp. Igjen spres
altså, propagandamessig, en forestilling om at psykolog-prat gir hjelp og gjør
alt greit, mens det som sannsynligvis trengs i slike tilfeller er oppreisning
for offeret, i form av full publisitet om overgrepene han/hun har vært utsatt
for og avstraffelse av de myndighetspersoner som har forårsaket eller deltatt i
overgrepene.
Politiet
hevdet at ettersom vi lever i en rettsstat, måtte de selvfølgelig sette ut i
livet lovlig fattede vedtak. Dette er forøvrig ikke riktig; man har ansvaret
for egne handlinger og kan stilles for retten og dømmes for brudd på
menneskerettighetene, uansett om man handler etter vedtak ovenfra. I rettssaker
mot tidligere øst-tyske grensevakter som har skutt mennesker som forsøkte å
flykte til Vesten, har de anklagede nettopp forsvart seg med at de bare fulgte
ordre. Det er ikke blitt akseptert av de tyske domstoler, som har dømt
dem. -
Det bør også regnes som et svakhetstegn når en leder for politiets
tjenestemenn henviser til at vi lever i en rettsstat. Hvorvidt så er tilfelle,
kan ikke ”defineres”, og slett ikke tas for gitt til alle tider. Det er noe som
må bedømmes løpende, basert på nettopp vurderinger av hvordan vårt statsapparat
og rettssystem oppfører seg. Eksistensen av slike tvangs-aksjoner mot barn (og
av dem er det ikke få) svekker et lands status av rettsstat.
I en ny
debatt på TV2 en ukes tid etter at video-opptakene ble sendt, var
problem-stillingen vridd over til å rette anklage mot foreldre (nær sagt
selvfølgelig): Man mente at det var utilbørlig av foreldrene å påføre sine barn
belastningen av å bli filmet. - Også dette bør regnes som en klar
feil-vurdering. Det er utvilsomt tvert imot en hjelp for barn som utsettes for
samfunnets skremmende overgrep, å oppleve at foreldrene kjemper for dem, blant
annet gjennom å gjøre alt for å få sakens realiteter frem istedenfor å gjemme
dem bak hemmeligholdelsens mystikk. Video-opptakene får frem at barna utsettes
for overgrep fra offentlige instanser som hevder å være talsmenn for deres
interesser. Begrepet ”rettferdighet” og dets betydning for særlig barns opplevelse
av tilværelsen og utvikling av et livssyn, synes å være glemt.
***
I slutten
av november kan vi så lese på tekst-tv om en ny rapport som er utarbeidet i
regi av to instanser som begge er vel kjent som ivrige barneverns-tilhengere (der
er få eller ingen kritiske ord å høre fra de to miljøer om noe som helst
barnevernet og deres medhjelpere foretar seg):
***
TV2-tekst
26. november 2001:
”To av tre
barn som må omplasseres av barnevernet, blir hentet fra hjemmene sine uten at
barnet eller foreldrene blir forberedt på flyttingen. Det er et av funnene i en
undersøkelse som Norsk Institutt for oppvekst, aldring og velferd (NOVA) har
utført sammen med barnevernets utviklingssenter på Vestlandet, skriver
Dagsavisen.”
***
NRK-tekst
26. november 2001:
”To av tre
barn som må omplasseres av barnevernet, blir hentet fra hjemmene sine uten at
barnet eller foreldrene blir forberedt på flyttingen.
Dette
skyldes ofte at barnevernet vil unngå konflikt og vegrer seg mot å hente barna,
men så oppstår det akutte situasjoner som gjør det nødvendig.
Normen for
barnevernets arbeid er at barn som må omplasseres, skal informeres på forhånd
om hva som skal skje.”
***
Det er
sannsynlig at denne rapporten kommer nå nettopp på grunn av oppstusset over
video-opptakene i tv og reaksjonene på dem.
Ut fra
tekst-tv’s formuleringer må man tro at rapporten inneholder flere fordreininger
av virkeligheten.
For det
første snakkes det om barn som ”må” omplasseres. I realiteten er det sjelden tilfelle.
Juristen Siv Westerberg anslår at ca 90% av omsorgsovertagelser i Sverige er
unødvendige og derfor faktisk uberettigede. Advokat Sverre Kvilhaug har anslått
at omtrent 80% av omsorgsovertagelsene i Norge er unødvendige og uberettigede.
Ettersom barnevernet presenterer sakene slik som de selv finner for godt, er
det vanskelig å gjøre noe helt realistisk overslag over hvor mange
omsorgsovertagelser som i virkeligheten er både nødvendige og til barns beste,
men at et meget betydelig antall er uberettigede og fører barnet ut i stor
ulykke, vet alle som har verdiget dette saksområdet oppmerksomhet og undersøkt
realiteter, likeledes at selve påstandene om at barnets familie vanskjøtter
barnet, er usanne i et meget stort antall saker.
For det
andre snakkes det om ”omplasseringer”. Bruken av dette ordet søker trolig å
ufarliggjøre barnevernets aksjoner. Det høres så greit ut - å
flytte et barn fra ett sted der barnet har ”vært plassert” til et annet.
Ettersom det her sies at barnets foreldre ikke varsles, dreier det seg trolig
alltid om saker der barn tas bort fra sine foreldre, ikke om saker der
fosterbarn flyttes fra ett fosterhjem eller institusjon til et annet. Når et
barn tas bort fra sin egen familie, mister det det fotfestet naturen får oss
til å søke for å føle trygghet, lykke og meningsfylthet. Det er drøyt å kalle
dette en ”omplassering”. - At også ”omplasseringer” av fosterbarn er
traumatiske for de fleste, og at barnevernets ”plasseringer” meget ofte er så
mislykkede at fosterbarn flyttes igjen og igjen (men aldri får lov til å komme
hjem, selvsagt), er jo velkjent, og setter ytterligere et spørsmålstegn ved
barnevernets basis for å ”plassere” barn overhode.
Og så
kommer ”forklaringen”: Det sies at barnevernet vegrer seg mot å hente barn og vil
unngå konflikt. Nei, barnevernet er meget glad i å hente barn. Deres ideologi
har oppflasket dem til å tro at de er martyrer som hjelper barn vekk fra
skadelige foreldre, barn som står i kø og venter på hjelp. (Der står stadig å
lese oversikter over hvor mange barn som ”venter på hjelp” fra barnevernet,
særlig hver gang barnevernet propaganderer for å få mere penger til sin
virksomhet.)
Barnevernet ønsker heller ikke å unngå konflikt med
foreldre, ellers ville de omhyggelig avstått fra den løgn og forvrengning som
nærmest er fast takst i barnevernssaker. Derimot er det riktig at barnevernet
kvier seg for selv å oppleve den konflikt og ulykke de
skaper hos både barn og foreldre. (Det er kanskje derfor de viker unna for å ta
opp saker hvor de har å gjøre med folk som kan være en reell trussel
- potensielt
voldelige fedre eller store barn på vei ut i kriminalitet.) Da er det vel
kjekkere å gjemme seg bak fylkesnevnd, rettsapparat og politi, og å gjøre seg
utilgjengelige og avvisende overfor foreldre. De ”akutte situasjoner” det tales
om, er nok snarere slike hvor barnevernet har fått igjennom et vedtak om
omsorgsovertagelse, og hvor de skynder seg å hente barnet med makt før fristen
for å gjennomføre vedtaket løper ut, vel vitende om at hvis de oversitter denne
fristen, er vedtaket ugyldig. At barnet i de foregående uker har levet
fredsommelig og normalt sammen med foreldrene og ikke vært i noen krise
overhode før barnevernet lager krise ved å hente barnet med makt, nevnes
øyensynlig ikke i undersøkelsen - og ignoreres også som vanlig av våre
undersøkende journalister.
* * *
(Politiet
uttaler altså at ettersom vi lever i en rettsstat, så måtte
de sette det lovlig fattede vedtak ut i livet. Dette minner om Hitlers lovkonsipister
som på spørsmål om ikke loven mot eksempelvis jødene
var i strid med Grunnloven, kunne svare at; nei, loven er blitt til på
en slik måte som Grunnloven anviser. Så lenge loven formelt er
blitt til slik Grunnloven beskriver, så er det altså intet galt
med loven. Red.anm.
En del andre artikler om det offentliges tvang overfor barn,
publisert på nettsiden til Nordisk komité for menneskelige rettigheter:
Tonjes brever til barnevernet
av Tonje selv
http://www.nkmr.org/tonjes_brev_til_barnevernet.htm
Charlotts
brev til Norska Amnesty
http://www.nkmr.org/charlotts_brev_till_amnesty.htm
KOMMUNE TIL BEHANDLINGSHJEMMET ”SCHUBERTSMINDE” I RINGKØBING
Föredrag vid NKMR’s Jubileumsmöte i Köpenhamn den 28
november 1998,
av Rikke Nielsen
http://www.nkmr.org/ett_tvangsfjaernet_barn_berattar.htm
Frans Lovasz berättelse
av Frans Lovasz
http://www.nkmr.org/frans_lovaz_beretning.htm
Redogörelse för min barndom. Alexander Aminoff berättar.
av Alexander Aminoff
http://www.nkmr.org/alexander_aminoffs_historia.htm
Glem ikke de andre !
av Arne Sortevik
http://www.bt.no/meninger/debatt/article.jhtml?articleID=64675
Barnevernets metoder
av Åge Simonsen
http://www.nkmr.org/barnevernets_metoder_av_age_simonsen.htm
Jurist JO-anmäler socialen i Linköping: ”Barnen hanteras som
en vara”
av Charlotte Palmefors
http://www.nkmr.org/jurist_jo_anmaler_socialen_i_linkoping.htm
* *