01.02.2019

 

NarkoNorge

 

og

 

Norsk prosess

 

28. januar 2019 avsluttet Borgarting lagmannsrett hovedforhandlingen i straffesaken som er reist mot politimannen Eirik Jensen. Jensen er i all korthet straffeforfulgt for angivelig å ha benyttet/misbrukt sin stilling for å importere narkotika til Norge, og for å ha mottatt bestikkelser samt hvitvasket profitt fra omsetningen. Som kjent ble Jensen delvis frifunnet og delvis dømt, hvoretter lagmannsretten tilsidesatte juryens kjennelse, dette basert på at Jensen, etter fagdommernes oppfatning, åpenbart er skyldig.

 

Straffeforfølgelsen var først rettet mot løsarbeideren Gjermund Maack Thorud (som siden har skiftet etternavn til det mer beleilige; Cappelen), og så har Cappelen (eller andre) sett det som tjenlig å bringe Jensen inn og foran i saken. Hva som faktisk førte til at påtalemyndigheten til slutt fant det opportunt å reise sak mot Cappelen (politi og påtalemyndighet hadde nemlig i årevis sittet på fellende informasjon om Cappelens virksomhet, uten å gjøre noe som helst med informasjonen), er fremdeles en statshemmelighet – og en gåte. Mye kan tyde på at det var et noe uforsiktig etterforskningsarbeid i en helt annen sak som tvang politi og påtalemyndighet til å handle. Jeg kommer straks tilbake til denne antagelsen.

 

Et heller stort problem med straffesaken mot Jensen og Cappelen – og som burde være en tankevekker for de som er interessert i lov, rett og narkopolitikk – er at politiet og påtalemyndigheten frem til i dag har dekket over den mest sentrale delen av hva som holder enhver narko- og hvitvaskingsvirksomhet i gang, nemlig bankieren og de involverte bankene. Uten denne komponenten vil ikke narko- og hvitvaskingsmaskineriet fungere.

 

Hva er så årsaken til at politiet og påtalemyndigheten tilsynelatende ikke ønsker å etterforske eller overhodet forsøke å kaste lys over denne helt essensielle delen av narko- og hvitvaskingsvirksomheten i Cappelen/Jensen-saken? Jeg mener; ingen huseier med vettet i behold ville ha plassert bøtter på gulvet for å ta unna de verste lekkasjer fra taket, og slått seg til ro med dette. Spørsmålet må stilles, men påfallende nok har ingen av landets velrenommerte mediehus vært i nærheten av å reise problemstillingen, og dermed har tingenes tilstand fått utvikle seg med landets fjerde statsmakt sedvanlig trygt sovende i baksetet.

 

I en helt annen sak – som tilsynelatende ikke har den minste tilknytning til Cappelens narko- og hvitvaskingsvirksomhet – ble både bankieren og bankene (knyttet til Cappelens virksomhet), ved et arbeidsuhell fra Økokrims side, avdekket. Vi våger å anta at det kan være denne saken som sparket i gang saken mot Cappelen. At verken bankieren – den sveitsisknorske bankmannen Hans Olav Eldring – eller de involverte sveitsiskregistrerte bankene er tiltalt eller etterforsket i Cappelen/Jensen-saken, spesielt sett i lys av den nevnte avsløring, er i seg selv en bekreftelse på at politi- og påtalemyndighet ønsker å holde liv i narko- og hvitvaskingsvirksomheten, og beskytte dem som er engasjert i denne. Samtidig blir hovedproblemet i Cappelen/Jensen-prosessen også mer synlig; tildekkingen, hvor man dermed unngår uønsket fokus og uønskede spørsmål.

 

Sett i lys av myndighetenes kjennskap til og passivitet overfor Cappelens årelange virksomhet, kan vi med rimelig sikkerhet slå fast at tildekkingen verken er tilfeldig eller passiv. Vi står altså overfor en bevisst dekkoperasjon, hvor politi, påtalemyndighet, advokater og domstoler har arbeidet for å forhindre at ett eller annet (sannheten) skal komme frem. For å rydde mulig tvil av veien, så er det altså ikke informantene og politiprovokasjonsmetodene jeg her sikter til, men snarere de som står bak, og det reelle formålet bak metodene, metoder som ikke bare har holdt liv i virksomheten, men som også har beskyttet virksomheten og dens sentrale aktører. Mye peker derved i retning av at vi står overfor en virksomhet som innflytelsesrike mennesker betrakter som skjermingsverdig i sikkerhetslovens forstand, og da blir alt lov.

 

Disse dekkoperasjonene har den alvorlige konsekvens at andre rettsprosesser vil bli påvirket – uten at partene nødvendigvis blir gjort kjent med påvirkningen – så sant det er fare for at elementer innenfor norsk narko- og hvitvaskingsvirksomhet, eller personer som er engasjert i denne virksomheten, kan risikere å bli avslørt. Sagt med andre ord står enhver rettsprosess i fare for å bli korrumpert (hvor alle rettssikkerhetsprinsipper i så fall blir tilsidesatt), dersom det finnes nødvendig for å sikre og beskytte en milliardindustri som folk flest – i realiteten – ikke har den minste kjennskap til.

 

Et par uker før lagdommer Kristel Heyerdahl leste opp sine spørsmål (den såkalte tiltalen) for juryen, oversendte Hans Eirik Olav et heller eksplosivt dokument til statsministeren og den nevnte lagdommer. Dokumentet er gitt tittelen: NarkoNorge og Norsk Prosess.

 

Olav er straffedømt i en helt annen sak – Thule-saken – hvor påtalemyndigheten (Økokrim) benyttet Eldring som sitt kronvitne for å få en dom mot Olav. Under prosessen mot Olav, og mot Jensen, er Eldring – som for øvrig er straffeforfulgt i andre land – blitt gitt all mulig beskyttelse i Norge, og en kan saktens spørre seg hvorfor myndighetene har tatt seg bryet med å utstyre ett av kontinentets råtne epler med et tykt lag teflon av aller beste kvalitet.

 

Uten Eldrings forklaringer, ville straffeforfølgelsen av Olav ha blitt henlagt som intet straffbart forhold. En reell etterforskning av Eldring ville ha pulverisert Økokrims sak mot Olav, og satt Eldring på tiltalebenken. En reell etterforskning av forholdet mellom Eldring og Økokrim ville ha plassert Eldring og to Økokrimstatsadvokater på tiltalebenken. Cappelen og hans høyre hånd; Pål Gruben, ble også benyttet i Økokrims forfølgelse av Olav. Sett i lys av disse personers tilknytning til Norsk narko- og hvitvaskingsvirksomhet, og deres immunitet (herunder statlig beskyttelse mot ethvert fremstøt som kunne rokke ved deres troverdighet), har det følgelig vært viktig å se nærmere på disse karakterene, og deres tilknytningen til påtalemyndigheten og dens andre saker.

 

Brevet – som også ble sendt til en rekke andre relevante institusjoner, herunder Jensenjuryen v/formannen – redegjør for det faktum politiet, påtalemyndigheten, advokatene og dommerne søker å dekke over, nemlig; konkrete sveitsiskregistrerte bankers og bankmannen Hans Olav Eldrings sentrale roller relatert til internasjonal narko- og hvitvaskingsvirksomhet. Videre redegjøres det for bakteppet av norsk narko- og hvitvaskingspolitikk i Norge. I dette spillet er Cappelen å regne som en liten og ubetydelig brikke.

 

I brevet navngis involverte banker, bankieren, samt én av påtalemyndighetens angivelig viktigste provokatører; Kronprinsen. Det blir også redegjort for forsvarsadvokatenes uforenelige roller i denne og lignende saker. Videre redegjøres det for hvordan kjøp og import av narkotika samt hvitvasking av narkoprofitt blir muliggjort ved bruk av navngitte norske finanskjendisers skjulte formuer i bl.a. Sveitsiske banker, forvaltet av Eldring. Endelig – hvilket rettssikkerhetsmessig sett er det viktigste – trekkes det linjer mellom straffeprosesser i narko- og hvitvaskingssaker, og korrumpering av andre og tilsynelatende urelaterte rettsprosesser, så som prosessen mot Olav.

 

*          *          *

 

Min anbefaling er at hver og én av dere – om dere så føler – henvender dere til Riksadvokaten og lagdommer Heyerdahl og ber disse om å sørge for at hovedforhandlingen i Jensen-saken tas opp igjen, dette som følge av at helt sentrale elementer ikke er tatt med i saken, og jeg sikter da spesielt til Eldring, hans hvitvaskingsoperasjoner og de sveitsiskregistrerte bankenes helt sentrale rolle i norsk og internasjonal narko- og hvitvaskingsvirksomhet.

 

Videre bør det sendes begjæring til Stortinget om å iverksette gransking av politiets og påtalemyndighetens engasjement i norsk narko- og hvitvaskingsvirksomhet, hvor en lang rekke mennesker har blitt uriktig straffeforfulgt og dømt etter å ha blitt lurt inn i politiets ulovlige provokasjonsfeller. Regjeringen er åpenbart ikke skikket til å iverksette et slikt arbeid, og det vises da til det faktum at den varslede gransking (som dukket opp etter at Jensen var blitt dømt i tingretten) ble trukket tilbake bare dager før ankesaken skulle begynne i Borgarting lagmannsrett, hvilket bare kan skyldes at regjeringen Solberg lot seg korrumpere til å holde fingrene borte fra politiets og påtalemyndighetens ”opplegg”.

 

Jensen har neppe gjort noe galt. Eller for å si det litt mer presist: Det arbeidet Jensen har blitt straffeforfulgt for, er gjort etter instruks og i alle fall i henhold til fast praksis. Han har jobbet i et gjennomkorrupt system som vi per i dag knapt nok har sett overflaten av, og som Jensens overordnede (de som faktisk trekker i trådene) ønsker at skal forbli tildekket. Isolert sett har Jensen altså ikke gjort noe galt – han har bare gjort jobben sin. Den virksomheten som Jensen var en del av, er derimot av åpenbar straffbar karakter, og i så måte er det helt andre mennesker som skulle ha sittet på tiltalebenken, for helt andre forhold.

 

Ved å følge denne linken: NarkoNorge og Norsk Prosess, kan dere lese hele brevet, samt alle vedlegg til brevet.

 

God lesing!

 

Herman J Berge

In Exile

 

         

 

RettsNorge.no RettsNorge.com © 1997 – 2019 • Copyright