Står Statoil-boss Ole Lund foran sin største utfordring?

Gjennom de siste to ukene har advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, KPMG Law, dokumentert den ene ikke-forretningsmessige disposisjonen etter den andre. Statoil-boss høyesterettsadvokat og partner i advokatfirmaet BAHR, Ole Lund, går som en rød tråd igjennom de fleste av disse ikke-forretningsmessige transaksjonene.

av Herman J Berge

Ole Lund i spissen
Et pikant forhold som staten og regjeringsadvokatene Thomas K Svensen og Karin Fløistad står overfor, og må gjendrive er dette: Riis' advokat hevder at skifteretten - som hadde ansvaret for dødsboet - har latt den ene arvingen få forvalte boet som han har villet. Da dette førte til at arven til Amelia Riis forsvant ut av landet gjennom ikke-forretningsmessige disposisjoner fra rederiets side, mener Riis at skifteretten må stå ansvarlig for hennes tap. Aabø-Evensen har i detalj i over to uker dokumentert de disposisjonene rederiet har gjort, og som førte rederiet rett inn i konkurs.

Disposisjonene rederiet - med Ole Lund i spissen - har utført, hevdes altså å være ikke-forretningsmessige. Det vil si at man mener at det ligger noe annet bak disposisjonene enn alminnelig god forretningsdrift. Avsiling av penger i utlandet av arveavgiftshensyn, eller mht til "god skatteplanlegging", er ikke noe ukjent fenomen i rederikretser. I hvert fall var dette meget populært på det glade syttitallet. Både Fred. Olsen, advokatrederen Anders Jahre, Hilmar Reksten og Olsen&Ugelstad drev slik rederivirksomhet med "kyndig" hjelp fra Norges ypperste advokater.

Målet var kanskje å sitte på sin egen kaikant på sin egen lille sydhavsøy og knipse med tærne sammen med en eller annen lettbetalt embetsmann som lot denne svindelen med norske skattepenger leve videre. Et godt eksempel i så måte er Fred. Olsen. Kontrollsaken mot ham ble under meget merkelige omstendigheter lagt død, og alle dokumentene "forsvant" under Handelsdepartementets arbeid med saken.

Ole Lund kan bli en "kjedelig" pine for staten
Under sin prosedyre må regjeringsadvokaten foredra for retten både at staten ikke kan være ansvarlig for skifterettens lemfeldige forvaltning, og - det er dette som må bli litt kjedelig for staten - at de disposisjoner som Ole Lund, Erik Gløersen (mannen som overtok roret som administrerende direktør etter Lund) og rederiet for øvrig utførte, var forretningsmessige.

Det meget pikante her kan altså vise seg å bli at staten vil måtte stå face to face med dommerne, hvor de med en uskyldig mine må forsøke å legitimere og beskytte ren skatte- og avgiftssvindel, antatt å ha vært utført av bl.a. Statoils styreformann Ole Lund, for slik å komme unna det påståtte ansvar.

Hvorfor vil staten seg selv så vondt? Er det for å beskytte Ole Lund, eller er det Ole Lund som nå krever at staten må beskytte ham? Etter den siste utvikling - se like nedenfor - mht kravet om at Ole Lund skal få være tilstede under vitneavhør før han selv avhøres, så er spørsmålet i denne sammenheng meget relevant.

Noen vil kanskje huske Kåre Valebrokk's artikkel om Riis-saken i VG engang i 1984, hvor styreformann i Schibsted, høyesterettsadvokat Christian Haneborg, straks etter at artikkelen var trykket krevde Valebrokk fjernet fra sin stilling. Haneborg var selv involvert i finansieringen av "gullkantede" avtaler Ole Lund trodde han hadde fått i stand for rederiet, til skade for Amelia Riis.

Vi aner konturene av et enormt maktmisbruk.

Regjeringsadvokaten må forsvare antatt svindel
Et godt eksempel mht statens noe kinkige situasjon er det man på 70 -tallet kalte for "Grant-svindelen". Den britiske stat bidro med 20% av kjøpesummen for et nybygg (skip), under det vilkår at kjøper (rederen) var et engelsk selskap. Mange norske redere ble plutselig engelskmenn da de ble kjent med denne gylne muligheten til å stikke sugerøret inn i den engelske statskassen, uten å ha rett til det. Så også Olsen & Ugelstad. Det noe plagsomme med disse "grant-svindel-sakene" var at dette ble gjort med det Kongelige Norske Handelsdepartements viten og sågar velsignelse.

Dersom "Grant-svindelen" hadde blitt blåst opp av engelsk massemedia (de britiske myndighetene visste om dette, men det ville være for pinlig å la det bli kjent), ville dette kunne ha medført tap av internasjonal anseelse, samt at flere hundre millioner kroner måtte tilbakeføres fra de norske rederne til den engelske statskassen. Hva slags rettstvister som ville fulgt i kjølvannet vet man ikke, dog vil en vel forsiktig anta at det muligens hadde tatt noe tid før den norske ambassadør ville blitt innstevnet til det neste cocktailparty.

Et annet eksempel er salget av Olsen&Ugelstad's 60.000 tdw MT Vardefjell, til det engelske bankeide selskapet Hoccus Poccus Ltd. Selskapets aksjekapital skal ha vært på £100. Dvs ca kr 1.000. Ved første og annet øyekast virker det ikke helt betryggende å inngå avtaler med et selskap som bærer et slikt navn, enn si besitter en slik aksjekapital. Verre blir det da det viser seg at halvparten av salgssummen på $12 mill ble "borte" underveis. Både Ole Lund og den ikke så ukjente Arne Næss skal ha konstruert dette salget.

Dette er bare noen få eksempler på tvilsomme forhold som regjeringsadvokaten nå må forsvare.

Staten ønsker saken opplyst
Et annet velkrydret forhold som har oppstått under hovedforhandlingene er at regjeringsadvokaten har krevet å få møte et av Riis' vitner, førsteamanuensis Tor Wergeland ved institutt for samfunnsøkonomi, Norges Handelshøyskole.

Wergeland er spesialist innen internasjonal økonomi, shipping/trading/industri og skipsfartsøkonomi. Han er også blitt benyttet som konsulent for Norges Rederiforbund samt at han nå senest er konsulent for Handelsdepartementet.

Det ble holdt et møte i forrige uke mellom partene, og under dette møtet hadde Wergeland gitt klart uttrykk for hvordan han vurderte rederiets disposisjoner.

"Utsett saken eller la Lund få overhøre Wergeland"
Etter dette møtet krevde regjeringsadvokaten straks at Ole Lund og Erik Gløersen måtte få være til stede under avhøret av Wergeland. Poenget med dette kravet var - i følge regjeringsadvokat Svensen - at når Ole Lund og Erik Gløersen til de grader blir karakterisert som arkitekter og hovedgjerningsmenn bak utføringen av midlene, så må staten og retten få føre disse vitnene for retten en gang til, slik at saken blir best mulig opplyst.

Aabø-Evensen gikk kraftig imot dette kravet og viste til at Riis i 22 år har forsøkt å få saken opplyst, men hele tiden blitt nektet ethvert innsyn i ethvert dokument.

Videre fremhevet Aabø-Evensen at det nå måtte bli slutt på å gi Ole Lund spesialservice. Han viste bl.a. til den gang i 1975 da Høyesterettsdommer Gunnar Aasland - den gang regjeringsadvokat og voldgiftsdommer - hadde gitt sin gode venn Ole domskonklusjonen nærmere en uke før dommen var underskrevet!

Lund - "Jeg må rekke et fly"
Enn videre viste Aabø-Evensen til en annen rettssak som Einar Riis førte selv, og hvor Lund var blitt stevnet som vitne. Etter at Lund hadde stått i vitneboksen i 5 minutter, ba han om å få gå for å rekke et fly. Retten lot Lund gå, hvilket førte til at Riis reiste seg og forlot retten. Tilliten til retten og dommeren var brutt.

Aabø-Evensen unnlot heller ikke å nevne "punkteringsdokumentet", hvor skifterettsjustitiarius Nils B Hohle med stor tyngde - på oppfordring fra regjeringsadvokaten - gikk inn for å hindre saksanlegget som regjeringsadvokaten nå plutselig bedyrer skal og må opplyses fullstendig, særlig da gjennom spesialbehandling av Ole Lund og Erik Gløersen.

Vi understreker: Regjeringsadvokaten ba selv den dommeren som forvaltet Amelia's arv om å stoppe saken Riis hadde reist mot staten i 1978, og som nå 22 år senere står for Oslo byrett.

Med dette i bakhodet er det besnærende når staten nå hevder at deres fremste mål er å få saken opplyst, og det spørs om ikke de slår seg selv et sted midt på trynet når de nå vil benytte seg av Lund og Gløersen som ekspertvitner.

"Jeg ser ingen grunn til å gi Ole Lund spesialservice en gang til," understreket Aabø-Evensen.

 

For den som måtte ønske det, kan en gå inn og lese RettsNorges notater av det som utspant seg i retten den første timen i dag. Les notatene her. Det er noe saftig det som ble sagt under forhandlingene, men så er da også saken offentlig tilgjengelig, og må derfor tåle et referat.

Det tas forbehold om tilforlatelige sitatfeil og ubetydelige misforståelser.

© Copyright, 2000 RettsNorge