Originalteksten finner du her

 

Herman J Berge
665, rue de Neudorf

L-2220 Luxembourg

Luxembourg

 

 

Phone                : +352 43 12 65

Fax                   : +352 26 43 12 11

 

 

 

 

 

United Nations office of the High Commissioner           Luxembourg September 19 2011

for Human Rights

Palais des Nations

CH-1211 Genève 10

Schweiz

 

 

 

 

Att                         : Til den det måtte gjelde

Re                          : Klage mot Norge Norway

Your reference         : G/SO 215/51 - LUX (GEN)

Sent by                  : Post og faks

Your fax number      : +41 22 91 79 022

Pages                     : 7

Attachments           :

Message                 : Ber om prioritet

Copy                      : UN Human Rights Committee; International Human Rights bodies

 

Sir/Ms,

 

1.       Innledning

Den 15. august 2011 leverte jeg en klage mot Norge hvor jeg hevder og dokumenterer at Norge, på en kontinuerlig basis, bryter FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14, dette idet den norske regjering og det norske Stortinget aksepterer at landets domstoler er sammensatt av "dommere" som har nektet å avgi den obligatoriske dommerforsikring samt den obligatoriske embetsed.

 

Den 22. august 2011 ble vår klage avvist av en uidentifisert person ved FNs Høykommissær for menneskerettigheter (UNHCHR) med den begrunnelse at:

 

1.     Nasjonale rettslige / administrative rettsmidler ser ut for ikke å ha blitt uttømt, og det har ikke blitt sannsynliggjort at anvendelsen av nasjonale rettsmidler ville forlenge saken i urimelig lang tid, eller at slike rettsmidler ellers ville være utilgjengelig eller ineffektiv.

 

2.     Din begjæring inneholder ikke tilstrekkelig med detaljer med hensyn til fakta i saken din, og / eller til hvordan dine rettigheter i henhold til den relevante traktat er blitt krenket. Ifølge artikkel 2 i SPs valgfrie protokoll, må alle påstander om påståtte krenkelser være godt begrunnet. I din kommunikasjon datert 15. august 2011 unnlater du å sannsynliggjøre hvordan blott det faktum at dommerne ikke har avgitt ed har påvirket rettighetene til de personer som du representerer i negativ retning.

 

Før jeg kommenterer de ovennevnte grunner, må jeg få si noen få ord om uavhengighet i domstolen, implikasjoner, kampen mot menneskerettighetsbrudd - spesielt; staters misbruk av medlemskap i internasjonale traktater - og FNs selverklærte posisjon som en beskytter av menneskerettighetene.

 

Men først: Da jeg for noen få år siden oppdaget at norske "dommere" i et stort antall nekter - og i flere tiår har nektet (dette i enighet med norske myndigheter) å signere den obligatoriske dommerforsikringen, må jeg innrømme at jeg ble forbauset.

 

Selv om jeg har avdekket, gjennom år med etterforskning, bevisste og systematiske brudd mot menneskerettighetene og i denne forbindelse har blitt utsatt for statskontrollerte represalier i form av trakassering, skremsler, trusler, terrorisering, svertekampanjer og annen lignende aktivitet som var ment å "fraråde" meg fra videre etterforsking og fra å sende inn klager mot slike overgrep, må jeg innrømme at jeg ikke var forberedt på et slikt svar fra Menneskerettighetenes høyborg i Genève.

 

FNs høykommissær for menneskerettigheters siste bemerkninger - hvor det blir indikert at FN ikke ser noen skade i at medlemsland setter sammen sine domstoler med personer som nekter å avgi dommerforsikring[1] - viser enten at Høykommissæren eller hennes underordnede, ansvarlig for dette svaret, ikke har kunnskap om eller forståelse for begrepet "rettferdig rettergang", og i denne forbindelse, konseptet om en "uavhengig domstol", eller at SP artikkel 14 i virkeligheten ikke har noen juridisk verdi, overhodet. Det finnes åpenbart et tredje alternativ til FNs foruroligende standpunkt i denne meget viktige demokratiske sak, men foreløpig ser jeg ingen grunn til å utdype dette.

 

2.       domstolens uavhengighet – implikasjoner

Det er stor enighet om at grunnforutsetningen omkring domstolenes uavhengighet er upartiskhet, integritet og frihet fra innblanding.

 

Domstolens uavhengighet er ikke en privat rett som dommerne har, men er derimot grunnlaget for juridisk upartiskhet, dette til fordel for allmennheten. Det er en grunnstein i vårt styresett i et demokratisk samfunn og et vern av borgernes frihet og rettigheter beskyttet av den rettssikkerhet som loven gir.”[2]

 

For at domstolenes avgjørelser skal kunne respekteres og adlydes, må domstolene være upartiske. For å være upartiske, må domstolene være uavhengige. For å være uavhengig, må domstolene være fri for forstyrrelser, påvirkning eller press.[3] For det, må domstolene ikke bare være atskilt fra andre grener av staten eller hvilket som helst annet organ, de må også kunne garantere at dommerne vil adlyde loven og bare loven, dette ved å erklære sin uavhengighet i form av en dommerforsikring.

 

Uavhengighet i domstolene er ikke bare et spørsmål om riktige eksterne og operative ordninger. Det er også et spørsmål om uavhengige og upartiske avgjørelser ved hver enkelt dommer. Dommerens oppgave er å anvende loven slik han eller hun forstår den uten frykt eller velvilje og uten hensyn til om vedtaket er populært eller ikke (sistnevnte er åpenbart ikke mulig å garantere i de tilfeller hvor "dommeren" har nektet å avgi dommerforsikring, en dommerforsikring som nettopp gir denne garantien). Dette er en hjørnestein i rettsstaten. Dommere, individuelt og kollektivt, skal beskytte, oppmuntre og forsvare domstolenes uavhengighet (men en aksept av en "dommers" nektelse av å avgi den obligatoriske dommerforsikring, slik tilfellet er i Norge, er et direkte angrep mot - og bidrar sterkt til en forringelse av - det nevnte prinsipp som FN påstår å være beskytter av). Domstolenes uavhengighet innebærer at dommere ikke er utsatt for press og innflytelse, og står fritt til å fatte gode beslutninger kun basert på fakta og jus.[4] Denne betydningen av domstolenes uavhengighet ville være tom hvis den gitte stat tillater personer - som har nektet å erklære sin uavhengighet i form av dommerforsikring - å ta sete som dommere.

 

Idet man avgir dommerforsikringen, har dommeren erkjent at han/hun er primært ansvarlig overfor den loven som han/hun skal administrere. Motsatte; ved å nekte å avlegge dommerforsikringen, har personen erklært at han/hun ikke er ansvarlig overfor loven, og at han/hun er fri til å handle som han/hun måtte ønske.

 

I sin resolusjon 2006/23 om Styrking av Grunnleggende Prinsipper omkring dommernes etiske oppførsel, vedtatt av generalforsamlingen, erklærer FN sin sterke tro på at korrumpering av medlemmer av rettsvesenet undergraver rettsstaten og påvirker tilliten til rettssystemet. Videre synes FNs generalforsamling å være overbevist om at "korrupsjon av medlemmer av rettsvesenet undergraver rettsstaten og påvirker allmennhetens tillit til rettssystemet, og at integritet, uavhengighet og upartiskhet innenfor rettsvesenet er avgjørende forutsetninger for en effektiv beskyttelse av menneskerettighetene og økonomisk utvikling", hvilket medfører at generalforsamlingen helt klart erkjenner problemet med korrupsjon i rettsvesenet og betydningen av en genuint uavhengig domstol.

 

Bangalore Prinsippene om etiske regler for domstolene, Verdi 1, Uavhengighet, sier at:

 

"Domstolenes uavhengighet er en forutsetning for rettsstaten og en grunnleggende garanti for en rettferdig rettergang. En dommer skal derfor opprettholde/forsvare og eksemplifisere domstolenes uavhengighet både i dens individuelle såvel som dens institusjonelle aspekter."

 

Videre heter det i de nevnte prinsippene avsnitt 1.6. at:

 

En dommer skal vise og fremme høy standard for etisk oppførsel, dette for å styrke tilliten til domstolene hvilket i sin tur er grunnleggende for opprettholdelsen av domstolenes uavhengighet.

 

Ved å nekte å avgi dommerforsikring, og dermed i det stille erklære at han/hun ikke vil adlyde loven som han/hun er satt til å forvalte, har vedkommende åpenlyst demonstrerte sin forakt for loven, og vil med denne handling - dersom vedkommende tillates å ta plass som dommer - definitivt rive ned tilliten til rettsvesenet.

 

Bangalore Prinsippene om etiske regler for domstolene, Verdi 4, sømmelighet / anstendighet, avsnitt 4.2, sier at:

 

Som gjenstand for konstant offentlig gransking, må en dommer akseptere personlige restriksjoner som kan bli sett på som tyngende av den vanlige borger. Han skal akseptere dette frivillig. Særlig skal en dommer oppføre seg på en måte som er overensstemmende med domstolens verdighet.

 

Ved å nekte å avgi dommerforsikring har vedkommende vist at han/hun ikke vil akseptere noen begrensninger på hans/hennes "bevegelsesfrihet" som dommer. Slik oppførsel er selvsagt ikke forenlig med verdigheten til noen domstol.

 

Under det samme prinsippet, avsnitt 4.14 står det at:

 

En dommer og medlemmer av dommerens familie, skal verken be om, eller aksepterer, noen gave, arv, lån eller fordel i forhold til noe som er utført eller skal utføres, eller som blir unnlatt utført av dommeren i forbindelse med utførelsen av rettslige plikter

 

En person som nekter å avgi den obligatoriske dommerforsikringen, har ved denne handlingen erklærte at han/hun ikke vil adlyde dette prinsippet og har dermed tapt sitt mandat som dommer. Av åpenbare grunner vil ingen noensinne ha tillit til en person som så klart har uttalt at han/hun ikke vil adlyde loven, derav bør disse personene holdes borte fra enhver domstol og enhver annen virksomhet som omfatter vurdering av andres rettigheter og plikter. Dessverre har FN - ved sitt vedtak av 22. august 2011 - akseptert denne uholdbare rettslige situasjonen i Norge.

 

I FNs grunnleggende prinsipper om Domstolenes uavhengighet[5] er det uttalt at:

 

“…Den universelle menneskerettighetserklæringen verner spesielt om prinsippene om ... retten til en rettferdig og offentlig rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov.”

 

“…Den internasjonale konvensjon ... om sivile og politiske rettigheter ... garantere utøvelsen av disse rettighetene.”

 

“…Det eksisterer fortsatt et gap mellom visjonen bak disse prinsippene og den faktiske situasjonen.”

 

Gjennom den sistnevnte av de tre erklæringer innrømmer FN at medlemsstatene fortsatt ikke innfrir sine avtaler og forpliktelser overfor FN, noe som i seg selv skulle høyne FNs vaktsomhet mot enhver krenkelse - i likhet med den som er nevnt i vår klage - som kan være destruktiv mot det nevnte prinsipp.

 

De grunnleggende prinsippene nedfelt i denne resolusjonen, har blitt formulert av generalforsamlingen for å bistå medlemsstatene i deres oppgave å sikre og fremme domstolenes uavhengighet. Blant annet er det uttalt at:

 

Domstolenes uavhengighet skal være garantert av staten og nedfelt i grunnloven eller i landets alminnelige lovverk. Det er alle regjeringsorganers og andre statlige institusjoners plikt å respektere og iaktta domstolenes uavhengighet.”

 

Ved å indikere at det å tillate personer, som har nektet å avgi den obligatoriske dommerforsikring, å ta sete som dommere, har FN underminert sine egne anbefalinger og traktater, særlig SP artikkel 14, og fremfor alt; sin egen Verdenserklæring om menneskerettighetene, artikkel 10.

 

Det er en vanlig oppfatning at uavhengige domstoler er den sterkeste garantien for å opprettholde rettssikkerheten og beskyttelsen av menneskerettigheten.”[6]

Hvordan har det seg da at FNs høykommissær for menneskerettigheter - gjennom sin avgjørelse av den 22. august 2011 - har indikert sin aksept av massive og systematiske angrep mot denne uavhengigheten?

 

Som Murati helt korrekt uttrykker:

 

"Rettighetene til menneskene, administrert av FN, ville være uten verdi dersom det ikke fantes et rettslig system som aktivt kunne beskytte deres rettigheter."

 

Dette er presis hvor vi er i dag, idet systemet - FNs Menneskerettighetskomité - som angivelig ble etablert for å beskytte folks rettigheter, faktisk ikke fungerer.

 

Den Internasjonale advokatforeningen adopterte i 1982 minimumsstandarder for dommernes uavhengighet, hvor det er angitt henholdsvis i punkt 40 og 45:

 

En dommer skal alltid opptre på en slik måte at han bevarer verdigheten til kontoret, samt domstolenes upartiskhet og uavhengighet.

 

En dommer skal unngå enhver handling som kan føre til at spørsmål om partiskhet oppstår.”

 

Igjen; ved å nekte å avgi den obligatoriske dommerforsikring - som i Norge lyder som følger:

 

Jeg forsikrer at jeg samvittighetsfullt vil opfylle mine plikter som dommer – at jeg vil handle og dømme således som jeg efter loven og for min samvittighet kan forsvare, og hverken av hat eller vennskap, hverken for gunst eller gave eller av annen årsak vike fra rett og rettferdighet.

 

– opptrer vedkommende på en måte som ikke vil bevare verdigheten ved hans kontor, ei heller domstolenes upartiskhet og uavhengighet, men som snarere vil føre til en rask nedbrytning av hva som er igjen av grunnlaget for domstolenes uavhengighet.

 

En kan konkludere med at prinsippet om domstolenes uavhengighet er forståelig og logisk, og dets implikasjoner er absolutt nødvendig og rettferdig både overfor brukerne av domstolene så vel som overfor domstolene selv. Det er derfor ingen tvil om at en nektelse av å avgi den obligatoriske dommerforsikring diskvalifiserer, i seg selv, vedkommende fra noensinne å ta sete som dommer. Følgelig vil det å opptre som dommer, mens vedkommende samtidig mangler dommerforsikring, være en krenkelse av ovennevnte bestemmelser. I denne sammenheng er det FNs høykommissær for menneskerettighetene sitt ansvar å beskytte, fremme og forsvare domstolenes uavhengighet, i enhver forstand. Dessverre signaliserer UNHCHRs vedtak av 22. august 2011 en høykommissær som aksepterer disse bruddene eller i beste fall ikke har noen intensjoner om å stå fast, som en beskytter, mot eventuelle angrep på prinsippet.

 

3.       FNs avvisning av 22. august 2011 - Kommentarer til Nr 1 ovenfor:

FNs Høykommissær for menneskerettigheter hevder at:

 

Nasjonale rettslige/administrative rettsmidler synes ikke å være uttømt …”

 

Generelt klager vi ikke på avgjørelser fattet av en domstol, men heller mot det faktum at mine klienters søksmål er administrert/håndtert/behandlet av personer som ikke er formelt kvalifisert som dommere.

 

Å fungere som dommer, mens vedkommende på samme tid nekter å avgi dommerforsikring, er ikke en avgjørelse som kan påklages, det er snarere et etablert modus, en tilstand av embetsforsømmelse, en tilstand av skadelige prosedyre, en tilstand av krise eller sykelig helse innenfor rettsvesenet, en pågående ulovlig prosess, et kontinuerlig brudd mot flere internasjonale traktater, en "domstolens tilstand" som loven ikke gir noen rettsmidler mot. På toppen av dette er FN klar over det faktum at både førstelagmannen ved Borgarting lagmannsrett samt Stortinget har erklært at de ikke vil gjøre noe for å reparere denne alvorlige krenkelsen av internasjonale traktater, hvor de følgelig har erklært at Norge ikke har noen intensjoner om å innfri sine forpliktelser og avtaler overfor FN.

 

Videre hevder FNs Høykommissær for menneskerettigheter at:

 

“…det har ikke blitt sannsynliggjort at anvendelsen av nasjonale rettsmidler ville forlenge saken i urimelig lang tid, eller at slike rettsmidler ellers ville være utilgjengelig eller ineffektiv…”

 

Ettersom det ikke finnes rettsmidler tilgjengelig, vil - logisk sett - ethvert forsøk på å klage/anke en slik "domstolens tilstand" være et ineffektivt og fåfengt oppdrag.

 

4.       FNs avvisning av 22. august 2011 - Kommentarer til Nr 2 ovenfor:

I SP artikkel 14 heter det at::

 

“…alle skal ha rett til en rettferdig og offentlig rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol …”

 

Som nevnt ovenfor, beskytter SP artikkel 14 prinsippet om uavhengighet i rettsvesenet, og garanterer at dommere av enhver domstol er uavhengige i videste forstand, senest på det tidspunkt de tar sete som dommere, og - altså - garanterer at ingen kan ta sete som dommer hvis de på noen måte har signalisert at de ikke vil adlyde loven, dvs. ved å nekte å avgi den obligatoriske dommerforsikring.

 

Skulle det likevel bli dokumentert at en domstol - som administrerer en rettssak - er sammensatt av en eller flere personer som har nektet å avgi dommerforsikring, har den aktuelle saken ikke blitt behandlet av en uavhengig domstol, dvs. en domstol oppnevnt ved lov, og vi står overfor et klart brudd mot prinsippet om domstolenes uavhengighet nedfelt i SP artikkel 14.

 

En person som nekter å avgi dommerforsikring er ved denne handling (nektelse) ikke uavhengig. Videre er en nektelse å anse som en erklæring om at han/hun vil avstå fra å adlyde dommerforsikringens innhold, følgelig kan denne personen aldri anses som uavhengige, selv ikke om han/hun senere hen skulle gi etter (for fredens skyld omkring problemet) og signere dommerforsikringen. Som indikert ovenfor i fotnote 1, vil en nektelse av å avgi dommerforsikring eller selv det å avgi dommerforsikring med forbehold, automatisk føre til opphør av dommerens embete og mandat, hvilket dermed utelukker personen fra å ta sete som dommer. Slik er situasjonen likevel ikke i Norge.

 

"Lagdommer" Anne Ellen Fossum og "lagdommer" Mary-Ann Hedlund - begge ansatt ved Borgarting lagmannsrett - har i flere tiår nektet å avgi dommerforsikring. Disse to personer er derfor ikke uavhengige, følgelig er de ikke dommere, selv om de likevel fungerer som sådanne.[7] Det å forlate dette problemet uløst - som den norske regjeringen gjør - utgjør et brudd mot SP artikkel 14, og er i tillegg en pågående forbrytelse mot hver enkelt bruker av denne domstolen.

 

Selv om Høykommissæren indikerer at det faktum at en person som ikke har avgitt dommerforsikring, men likevel fungerer som en dommer, ikke nødvendigvis representerer et brudd på nevnte artikkel, må det understrekes at denne "juridiske følelsen" ikke har noe rettslig grunnlag. Faktisk skulle dette indirekte spørsmålet: "... unnlater du å sannsynliggjøre hvordan blott det faktum at dommerne ikke har avgitt ed har påvirket rettighetene til de personer som du representerer i negativ retning.", aldri ha blitt stilt, av minst to grunner:

 

1. Det å akseptere personer som er uvillige til å erklære sin uavhengighet gjennom en obligatorisk dommerforsikring, til å ta sete som dommere, er i seg selv en alvorlig krenkelse av SP artikkel 14, og prinsippet om et fritt demokratisk samfunn. Følgelig er spørsmålet om hvorvidt en slik ulovlig aktivitet i sin tur påfører eller kan påføre skade for brukerne av den gitte domstol, av åpenbare grunner, i beste fall irrelevant.

 

2. Spørsmålet viser i seg selv at UNHCHR er klar til å bøye prinsippet om domstolenes uavhengighet i en retning som klart vil undergrave grunnleggende rettigheter hos verdens borgere.

 

Som redegjort for ovenfor, er SP artikkel 14 ganske klar, hvor den gir enhver borger av en medlemsstat rett til å få hans/hennes sak prøvd av en uavhengig dommer/domstol, og vi kan bare - i tillegg til å henvise til det som er nevnt ovenfor - beklage FNs standpunkt til dette ytterst viktige spørsmålet om hvorvidt folket har rett til å få tilgang til en uavhengig domstol, eller ikke.

 

Uavhengig av Høykommissærens påstander, har vi oversendt - til hennes kontor - alle nødvendige dokumenter og opplysninger med hensyn til fakta i saken og med hensyn til krenkelser av rettigheter beskyttet gjennom SP. Mer presist har Høykommissæren fått oversendt: 1) tilstrekkelig bevis på ulovlig aktivitet i det norske rettsvesenet, som beviser at personer i Borgarting lagmannsrett opptrer som dommere, selv om de har nektet å avgi den obligatoriske dommerforsikring og embetsed, 2) tilstrekkelig bevis på at disse embetsforsømmelsene er støttet av førstelagmannen ved vedkommende domstol så vel som av det Norske Stortinget, 3) tilstrekkelig beskrivelse av mine klienters rettigheter som er nedfelt i SP, samt på hvilken måte den nevnte aktiviteten krenker disse rettighetene.

 

Basert på ovennevnte grunnlag begjærer jeg Høykommissæren om å gjenoppta behandlingen av saken.

 

Med hensyn til vår klage - som er tilstrekkelig dokumentert og direkte rettet mot den norske regjeringens ulovlig system som tillater "dommere", som nekter å avgi dommerforsikring, til å ta sete som sådanne, dette i direkte strid med prinsippet om domstolenes uavhengighet nedfelt i SP artikkel 14 - og Høykommissærens vedtak av 22. august 2011, begjærer jeg Høykommissæren om å enten sterkt fordømme siste setning av punkt 13 på side 2 av Høykommissærens brev til meg av den 22. august 2011, eller å avgi en erklæring om at SP artikkel 14 ikke har noen juridisk verdi.

 

Til slutt finner jeg det nødvendig å gjenta to uttalelser som uttrykker betydningen av domstolenes uavhengighet, og som igjen gir oss all grunn til å vokte og gi næring til dette prinsippet:

 

Domstolens uavhengighet er ikke en privat rett som dommerne har, men er derimot grunnlaget for juridiske upartiskhet til fordel for allmennheten. Det er en grunnstein i vårt styresett i et demokratisk samfunn og et vern av borgernes frihet og rettigheter beskyttet av den rettssikkerhet som loven gir.”

 

“Domstolenes uavhengighet er en forutsetning for rettsstaten og en grunnleggende garanti for en rettferdig rettergang. En dommer skal derfor opprettholde/forsvare og eksemplifisere domstolenes uavhengighet både i dens individuelle såvel som dens institusjonelle aspekter”

 

 

 

Med vennlig hilsen

og på vegne av klagerne

 

 

Luxembourg September 12 2011

 

Herman J Berge

 

 

RettsNorge.no © 1997 - 2011 • Opphavsrett

 

 

 

 

 

 



[1] Det å avgi dommerforsikring er hva som utgjør en uavhengig dommer, og i sin tur, en uavhengig domstol. Videre så gir dommerforsikringen brukeren av domstolen en garanti for dommerens habilitet/upartiskhet, noe som gjenspeiles gjennom den (norske) dommerens edsavleggelse hvor han høytidelig lover at han "...hverken av hat eller vennskap, hverken for gunst eller gave eller av annen årsak vike fra rett og rettferdighet." En nektelse av å avgi dommerforsikring betyr ikke bare at vedkommende ikke er formelt kvalifisert som dommer (i tillegg til tapet (forspillelsen) av hans/hennes mandat som dommer), men også at vedkommende etter en grundig vurdering av anmodningen har funnet at han ikke vil binde seg opp til en slik ed idet han/hun - senere - kan ende opp i en situasjon hvor han/hun kunne finne det passende eller nødvendig å favorisere en part, motta en gave fra en part, eller av noen annen grunn vike fra rett og rettferdighet. Ved å nekte å avgi dommerforsikringen, har personen diskvalifisert seg fra noensinne å kunne bli en dommer.

[2] Den første delen av denne deklarasjonen har blitt adoptert av mange stater rundt om i verden, bl.a. Skottland, Malaysia, Lesotho, Canada etc. 

[5] General Assembly resolutions 40/32 of 29 November 1985 and 40/146 of 13 December 1985

[6] The Independence of the Judiciary and Its Role in the Protection of Human Rights under UN Administration Using the Case of Kosovo, by Gjylbehare Murati, Ph.D Candidate at the University of Gent (Belgium), Senior Investigating Lawyer, Ombudsperson Institution in Kosovo. See also THE RULE OF LAW AND THE INDEPENDENCE OF THE JUDICIARY, by Daniel C. Préfontaine, Q.C. & Joanne Lee, Paper prepared for WORLD CONFERENCE ON THE UNIVERSAL DECLARATION OF HUMAN RIGHTS MONTREAL, DECEMBER 7, 8, & 9, 1998.

[7] Det er i denne forbindelse verdt å tenke på de tusenvis av ulovlige og ugyldige avgjørelser disse to dommerne har avsagt gjennom flere tiår, og de direkte konsekvensene disse krenkelsene vil ha på samfunnet når vanlige mennesker en dag oppdager disse forbrytelsene.