Lukk dette vinduet for å komme tilbake til Rettsnorge sin førsteside.

18.07.2005

Likhet for loven?

Av Anders Dahlén, Forum for Menn og Omsorg (FMO)

Den 2. juni 2005 ble i Karmsund tingrett Borghild Berning (78) og en far dømt for brudd på straffeloven § 216 til fengsel i 90 respektive 30 dager. Bakgrunnen var at mor hadde hindret far og barn samvær i syv måneder. Far kontaktet Berning som ble med far og hentet barnet hos mor. Barnet ble værende hos far i syv uker. Det foreligger ikke tvil hos retten om at far og barn ble utsatt for samværssabotasje: ” Slik retten ser det er far følgelig blitt utsatt for et tilfelle av samværssabotasje, og det er ikke vanskelig å forstå hvilken frustrasjon og psykisk påkjenning han ble utsatt for i perioden fra påsken 2003. Det foreligger derfor sterke formildende momenter ved den fremgangsmåten han til slutt valgte. ”. Derimot rikter retten svidende kritikk mot Borghild Bernings handlemåte når hun, etter rettens tolkning, bruker andre personer i sin aksjon for å fremme egne mål. Derav en strengere straff til henne.

Faktum er at far prøvde å få hjelp av rettsapparatet i syv måneder, fra april til november, til å se sin sønn uten å få slik hjelp. Far henter sitt barn den 13. november. Allerede den 25. november, altså 12 dager etter far hentet sitt barn, avsa Karmsund tingrett kjennelse i medhold av barnelovens § 38, og uten at motparten hadde fått adgang til å uttale seg, at mor skal ha daglig omsorg for barnet. Kjennelsen ble forkynt for far den 5. desember. Mor hadde også fremmet krav om tvangsfullbyrdelse av kjennelsen om den daglige omsorg, ved ileggelse av dagbøter overfor far. Karmsund tingrett avsa den 16. desember slik kjennelse: ”far pålegges å betale tvangsmulkt med kr 5.000,- for hver dag som går uten at han bringer barnet tilbake til sin mor. ” Således fikk mor hjelp av rettsapparatet, i løpet av en 1 måned, til å få tilbake barnet. En kan spørre seg hvorfor retten ikke kunne hjelpe far like hurtig når mor egenmektig tilbakeholdt barnet fra samvær med sin far i 7 måneder?

Rettens uvilje til å ta selvkritikk er påfallende, spesielt når retten skriver i dommen: ” Samværssabotasje og lang saksbehandlingstid ved domstolene representerer reelle problemer, som også kontinuerlig forsøkes redusert. ”. Det hviler et hyklersk preg av dette når Karmsund tingrett beviser at de kan behandle saker om egenmektighet mot barn hurtig når det finnes vilje til det, og når en mor ber om hjelp. Sendrektigheten fra Karmsund tingrett som far opplevde når han ba om rettens hjelp til å se sitt barn, er uforsvarlig. Det viser med klar tydelighet skjevheten i rettsapparatet i synet på far og mor som omsorgspersoner, og ulogikken i at en rettsstridig handling (sabotere samvær) ikke tas like alvorlig som når en samværsforelder rettsstridig nekter å levere tilbake barnet. Da risikerer samværsberettiget fengsel.

Hvis straffeloven § 216 hadde forandrets til å gjelde begge veier, hadde mors selvtekt, blitt tatt like alvorlig og far hadde fått rask hjelp til å se sin sønn. Men så lenge det ikke finnes vilje til å endre de innebygde feilene i lovverket, så står barn og fedre mer eller mindre rettsløs, når de opplever samværssabotasje.

 

 

RettsNorge.no © 1997-2009 • Opphavsrett