Her finner du originalen av anmeldelsen

inklusive bilag

 

Herman J Berge
665, rue de Neudorf

L-2220 Luxembourg

Luxembourg

 

 

Phone                : +352 43 12 65

Fax                   : +352 26 43 12 11

 

 

 

                             
H.M. Kong Harald V                                                   Luxembourg 15. januar 2008
Det Kongelige Hoff
Det Kongelige Slott
0010 Oslo

 

 

 

Att                         : H.M. Kong Harald V

Re                          : Riis-saken – Anmeldelse av Førstelagmann Nils Erik Lie, og lagdommer Peter L. Bernhardt

Case #                   :

Your reference         : 07-186137ADM-BORG, 05-019274ASI-BORG/01 m.v.

Our reference                    :

Posting by               : Faks og alm. post

Your fax #               : +47 22 04 87 90

Numbers of pages   :  22 inkl

Attachment             :  14 sider

Copy                      : Justisdepartementet, Stortingets Presidentskap.

Priority                   :

 

Kongen er ansvarlig for de han tilsetter, også for deres handlinger som har bestått av; forfølgelse, tortur, trakassering, mishandling, mobbing, og annen truende atferd.

 

I medhold av strpl §64, første ledd, første pkt, begjærer jeg herved førstelagmann, Borgarting lagmannsrett, Postboks 8017 Dep, 0030 Oslo, og lagdommer Peter Lauritz Bernhard, Borgarting lagmannsrett, Postboks 8017 Dep, 0030 Oslo, satt under tiltale og straffet for de forhold som nevnes nedenfor.

 

I brev av 12. desember 2007, signert av lagdommer Peter L. Bernhardt, sammenholdt med brev av 17. desember 2007 fra Nils Erik Lie, forsøker lagmannsretten bevisst å skjule kriminelle handlinger. Jeg kommer straks tilbake til dette. Først ønsker jeg å gjøre Kongen oppmerksom på de forskjellige habilitetsproblemene i saken, som Bernhardt har vært på det rene med, men som han bevisst unnlater å nevne.

 

Lagdommer Bernhardt er inhabil i saken av flere grunner.

 

Lagdommer Bernhardt har arbeidet som partner sammen med høyesterettsadvokat Ole Lund i Lund Gundersen & Co. Han var ansatt i firmaet fra 1993 til 2000.

 

Bilag nr 1: Kopi av reklame for advokatfirmaet i Stud. Jur. nr. 4. 1997.

 

Ole Lund, Bernhardts partner i Lund, Gundersen & Co, er for øvrig anmeldt til påtalemyndigheten av Einar og Amelia Riis for å ha løyet for Oslo tingrett, jf strl §163. Bevis for løgn besto i opptak av vitneavhør av Lund for Oslo byrett høsten 2000. Amelia og Einar Riis ba meg om å utferdige stevning i privat straffesak mot Lund da påtalemyndigheten henla saken idet de mente at det var OK å lyve i norske domstoler. Dette betimelige rettslige skritt førte selvsagt ikke noe sted idet så vel tingretten, som Borgarting lagmannsrett og Høyesterett anerkjenner slike typer straffbare handlinger. Rettsovergrepet og rettstapet ble klaget inn for Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD). EMD stilte seg overraskende bak justisdepartementets og regjeringsadvokatens (de norske domstolers juridiske rådgiver og representant) syn og legaliserte derved løgn i Norsk rett.

 

Den 7. juli 1997 erklærte advokatfirmaet Lund Gundersen & Co at jeg ville lide skade i all fremtid (både på kort og lang sikt) som følge av innholdet av to artikler jeg hadde skrevet i studenttidsskriftet Stud.Jur.

 

Bilag nr 2: Brev av 7. juli 1997 fra Lund Gundersen & Co.

 

Lund Gundersen & Co hadde således allerede sommeren 1997 iverksatt straffbare tiltak mot meg, hvor målet var at jeg skulle få lide i all fremtid. Deretter har de slått seg til ro med at målet vil bli nådd, et resultat de var skråsikre på, jf ”Trøsten får være…”. Bernhardt var på dette tidspunkt partner i selskapet, og således medansvarlig/erstatningsansvarlig for disse aksjoner. Aksjonene pågår i dag.

 

Før dette brevet ble sendt ut av advokatfirmaet, hadde Lund, Gundersen & Co, gjennom sin løperjente, Margrethe Buskerud (som støtt var å treffe i Juristforeningens lokaler i dette tidsrommet), på det sterkeste søkt å få sentrale medlemmer av foreningen til å overtale meg til å trekke tilbake alt jeg hadde skrevet i de to etter hvert så kjente artikler i Stud. Jur. nr 4, 1997. Jeg kunne selvsagt ikke trekke tilbake sannheten, hvorpå Ole Lund og Lund Gundersen & Co sendte brevet av 7. juli 1997, som åpenbart var ment hemmeligholdt for meg.

 

Som Kongen vil se ble jeg utsatt for et alvorlig press og etter hvert påført stor skade av bl.a. Lund Gundersen & Co/Bernhardt. Det å iverksette så vidt store aksjoner – som en livslang skadegjørende handling mot et menneske er – krever en kriminell hjerne, og et stort apparat som kan sikre kontinuerlig skade frem til det tidspunkt ”offeret” dør.

 

Med dette som bakgrunn er det tvilsomt at Ole Lund og Peter L. Bernhardt sto alene med denne oppgaven. Mer sannsynlig er det at de samarbeidet med en organisasjon som hadde lykkes tidligere og som ville lykkes igjen, da planene og handlingene ble iverksatt. Til et slikt arbeid kreves det kunnskap om det å knekke et menneske (psykologisk krigføring; psyops), lang erfaring, styrke, utholdenhet og lojalitet, noe bare et fåtal organisasjoner/nettverk i Norge vil kunne gi, nemlig Okkupasjonsberedskap, tidligere Stay Behind, hvor også høyesterettsadvokat Tore S. Engelschiøn var medlem. I dette bildet er det viktig å nevne at også Engelschiøn utstedte en lignende ”dom” mot meg.

 

”…du er blitt svartsladdet i landets juridiske miljø.”

 

Bilag nr 3: Brev fra Tore S. Engelschiøn til Berge av 1. oktober 1997.

 

Dette er en meget alvorlig dom fra en oberst, krigsadvokat, høyesterettsadvokat og medlem av Stay Behind, og er i likhet med konklusjonen fra Lund, Gundersen & Co, endelig. Fire år før jeg var uteksaminert fra Det juridiske fakultet, hadde altså Okkupasjonsberedskap slått fast at jeg ikke eksisterte som jurist, og ikke ville gjøre det for resten av mitt liv. Dette ulovlige clandestine-nettverket hadde altså allerede i 1997 tatt ifra meg mitt levebrød, nedlagt yrkesforbud, og sørget for at jeg aldri skulle kunne arbeide eller på noen som helst måte kunne figurere som jurist i Norge. Anmeldte lagdommer, Peter Lauritz Bernhardt, er medansvarlig for dette ulovlige og høyst skadegjørende arbeid, på lik linje med resten av advokatfirmaet og dets partnere.

 

*        *        *

 

Som følge av at jeg ikke trakk tilbake sannheten, slik Lund Gundersen & Co og lagdommer Bernhardt hadde krevd, besluttet Lund Gundersen & Co – som på det tidspunkt var en vesentlig bidragsyter til Juristforeningen – å stoppe all fremtidig støtte til denne foreningen, se brevet av den 7. juli 1997.

 

I det samarbeidet som deretter fulgte mellom Juristforeningen og Lund Gundersen & Co, ble disse to enige om at dersom Lund Gundersen & Co kunne få et dementi av Juristforeningen eller Stud.Jur., så ville Lund Gundersen & Co gjenoppta støtten til Juristforeningen.

 

Jeg ble truet og presset til å trekke tilbake det jeg hadde skrevet, et press jeg selvsagt ikke kunne bøye av for. For øvrig var artiklene basert på dokumentasjon som var ubestridt. Et tilbaketog ville måtte medføre et massivt og altomfattende dementi av en mengde dokumenter, noe som naturlig nok er umulig.

 

Som følge av at Juristforeningens press og trusler mot meg – om å trekke tilbake artiklene eller bli gjenstand for søksmål fra både foreningen så vel som fra advokatene omtalt i artiklene – ikke endret min holdning, ble Juristforeningen bedt om å reise mistillitsforslag mot meg. Dette ble gjort i to ekstraordinære generalforsamlinger høsten 1997. Den første var ulovlig innkalt. I tillegg hadde Juristforeningen sørget for at det ikke skulle være andre medlemmer til stede – enn de spesielt utvalgte som støttet Hovedstyret – ved å sette den ekstraordinære generalforsamlingen til kl 0800 om morgenen på et lite rom i Juristforeningens egne lokaler. Lokalet kunne vel romme omkring 30-40 personer. NRK og ca 350 mennesker møtte opp, og seansen ble flyttet til Urbygningen, for så å bli utsatt.

 

Den neste ekstraordinære generalforsamlingen ble avholdt en uke senere i Gamle Festsal 17. september 1997, hvor det møtte omkring 650 mennesker, alt fra studenter til representanter fra advokatfirmaene Lund Gundersen & Co, Kluge (min ulovlige sensor høyesterettdsdommer Clemet Endresens tidligere arbeidsplass), regjeringsadvokaten, justisdepartementet, m.fl.

 

På det tidspunkt var jeg valgt som medlem av Juristforeningens revisorkorps. Mistillitsforslaget mot meg som revisor, begrunnet i noe jeg angivelig skulle ha gjort som redaktør, forteller hvor korrupt og galt alt var fatt. Juristforeningens Hovedstyre hadde krevd at enten måtte Herman J Berge gå, eller så ville hele Hovedstyret – i realiteten hele Juristforeningen – trekke seg, med det resultat at Juristforeningen vil opphøre å eksistere. Det skulle være unødvendig å fortelle at presset mot meg var vanvittig.

 

Mistillitsforslaget gikk i all enkelthet ut på at Hovedstyret ikke hadde tillit til meg som revisor, idet jeg var for kritisk! (jeg hadde jo ikke gjort noe galt som revisor), en uvane og et for Hovedstyret uheldig trekk jeg hadde vist som redaktør for Stud.Jur. Hovedstyret hadde selvsagt ikke tenkt på at jeg var valgt av Generalforsamlingen, og ikke av Juristforeningen eller Hovedstyret.

 

Sannheten og jeg ”vant” den ekstraordinære generalforsamlingen og det første slaget mot det ulovlige clandestine nettverket, og mistillitsforslaget ble trukket. Advokatene omtalt i artiklene, samt Hovedstyret, hadde tapt, og det miljøet jeg hadde kritisert måtte finne på noe annet for å ta meg.

 

Ikke mange ukene senere, i Stud.Jur. nr 5, kom det derfor et ubegrunnet dementi fra både Stud.Jur. så vel som fra Juristforeningens formann, advokat i Wikborg Rein & Co, Lars Berge Andersen.

 

Bilag nr. 4: Kopi av dementi Stud.Jur. nr 5. 1997.

 

To personer får en ekstra beklagelse fra Stud.Jur. og formannen i Juristforeningen. Ikke overraskende er det de samme to personene som har slått fast at jeg er svartsladdet i landets juridiske miljø (Oberst, høyesterettsadvokat, Krigsadvokat, og medlem av Stay Behind og det senere Okkupasjonsberedskap; Tore S. Engelschiøn), og at jeg vil lide i all nær og fjern fremtid (Ole Lund og Lund Gundersen & Co).

 

Som følge av beklagelsen og dementiet gjenopptok Lund Gundersen & Co den økonomiske støtte til Juristforeningen. De straffbare handlinger, deriblant press og trusler, hadde lykkes for advokatfirmaet Lund Gundersen & Co.

 

Bilag nr 5: Kopi av reklame for advokatfirmaet i Stud. Jur. nr. 6. 1997.

 

Den personen som hadde hjulpet meg mest, deriblant i å få skrevet og trykket flyveblader for å informere jusstudentene om rettsovergrepet som var i ferd med å skje og således hindre Juristforeningens overgrep mot meg, dr.jur. Alf Petter Høgberg, ble så hardt presset at han måtte gå ut offentlig og trekke tilbake det han hadde stått for.

 

Bilag nr 6: Kopi av Alf Petter Høgbergs beklagelse i Stud.Jur. nr 7. 1997

 

Kongen er her vitne til et av det best dokumenterte korrupte handlinger utført av et advokatfirma i Norge. Lagdommer Bernhardt er på lik linje med Ole Lund og de andre partnerne i Lund Gundersen & Co, personlig ansvarlig for de korrupte så vel som skadegjørende handlinger som her er nevnt. Disse faktiske omstendigheter veier alene tilstrekkelig tungt til at Bernhardt aldri skulle kunne besitte et dommerembete. Bernhardt er ansatt av Kongen.

 

*        *        *

 

Lagdommer Bernhardt er også inhabil på annet grunnlag, idet han har representert en av de parter i Reksten-komplekset som er ansvarlig for at saksøkernes (Amelia og Einar Riis) formue ble hindret utlevert i 1974-75; Hambros Bank. Dette arbeidet utførte lagdommer Bernhardt i samarbeid med advokat Sven Eriksrud, nå partner i Wikborg Rein & Co, hvor også Haakon Stang Lund og Lars Berge Andersen arbeider.

 

Det skal i denne sammenheng nevnes at også Aabø-Evensen har arbeidet for Hambros Bank advokater, i kraft av å være ansatt i advokatfirmaet Sinclair Roche & Temperley.

 

Til tross for disse alvorlige forhold, har lagdommer Bernhardt bevisst unnlatt å erklære seg selv inhabil, jf dl §112, annet ledd, muligens etter instruks fra Nils Erik Lie, en mangeårig og, av en eller annen uforklaring grunn, forbitret motstander av familien Riis.

 

Advokat Ole Kristian Aabø-Evensen – Borgarting lagmannsrett skjuling av straffbare handlinger

Som Kongen er kjent med er Aabø-Evensen anmeldt en rekke ganger til Riksadvokaten. En av anmeldelsene beskriver i detalj hvordan Aabø-Evensen truet og presset Amelia Riis til å inngå forlik med ham i perioden 17. til 21. august 2006. Den straffbare trussel Amelia Riis fikk, gikk i korte trekk ut på at dersom hun ikke gikk med på å forlike tvisten dem imellom og å betale Aabø-Evensen kr. 300.000,-, ville han reise sak mot meg, som på det tidspunktet var Amelia Riis’ representant/prosessfullmektig/kontraktspart, jf strl §266.

 

Intet lovlig forlik er blitt inngått mellom Amelia Riis og Aabø-Evensen i sak 05-019274ASI-BORG/01, idet Amelia Riis ble presset og truet til å betale og signere på en rekke pressemeldinger. Det er naturlig nok heller ikke skrevet noen forliksavtale mellom partene. Slike ”spesial-avtaleinngåelser” vil for øvrig aldri bli akseptert av samfunnet, selv om Amelia Riis objektivt sett skulle akseptere disse.

 

Lagdommer Bernhardt og førstelagmann Lie, er kjent med de straffbare handlinger som her er nevnt, men velger likevel bevisst å bryte med dommerforsikringen og tillate at en straffbar handling vinner rett.

 

*        *        *

 

Flere momenter bekrefter at Aabø-Evensen i straffbar hensikt har organisert seg med andre for å ta meg, hvor han benytter Amelia Riis alene som et springbrett for å nå forbundets mål. Dette er også årsaken til at Amelia Riis ikke behøver å betale for det arbeidet Aabø-Evensen utfører ”for henne”.

 

I en udatert oversendelse fra Oslo tingrett ble jeg gjort kjent med en omkostningsoppgave fra Aabø-Evensen & co.

 

Bilag nr 7: Omkostningsoppgave av 12. desember 2007.

 

Det bekreftes i denne oppgaven at ”advokat” Aabø-Evensen samt Aabø-Evensen & Co advokatfirma AS har arbeidet for Amelia Riis og hennes barn i minst 1 ½ år, uten at disse er fakturert for dette arbeidet. Det fremgår nemlig av omkostningsoppgaven at det arbeid Aabø-Evensen har utført for Amelia Riis og hennes to barn, ikke er betalt for. Det fremgår videre at omkostningene i forbindelse med arbeidet ikke er fakturert Amelia Riis & Co. Endelig fremgår det av omkostningsoppgaven at faktura er sendt ut til meg, og at det vil bli sendt ut ny faktura til meg, jf ”Beløpet er/vil bli fakturert saksøkte i saken.”

 

En advokat fakturerer bare sine klienter, etter skriftlig avtale, ikke sine motparter. Jeg står ikke i noe kontraktsmessig eller annet betalingspliktig forhold til ”advokat” Aabø-Evensen eller hans firma.

 

Dette – sett i sammenheng med ordlyden i omkostningsoppgaven – bekrefter at advokatfirmaet Aabø-Evensen har truet seg til eller på annet straffbart vis inngått avtale om no cure no pay med Amelia Riis. Videre bekrefter omkostningsoppgaven at Aabø-Evensen har en egeninteresse i saken. Han er for øvrig også nevnt som mulig kreditor i Einar Riis’ testament. Konsekvensen vil måtte bli at det ikke eksisterer noen gyldig prosessfullmakt fra Amelia Riis, Kenneth Patrizio Riis eller Benedicte Riis Duryea (også kjent som Benedicte Duryea), idet ingen advokat i Norge har anledning til å inngå prosessoppdrag på no cure no pay basis.

 

Dette medfører at ingen av de handlinger som Aabø-Evensen & Co eller dets advokater har foretatt på vegne av Amelia Riis, Kenneth Patrizio Riis eller Benedicte Riis-Duryea, er gyldige. Handlingene er således å anse som virkningsløse, med den konsekvens at søksmål for Oslo forliksråd, Oslo byfogdembete og Oslo tingrett bortfaller.

 

Oversendelser av saksdokumenter o.a. i saker mellom Amelia Riis og staten eller Amelia Riis og meg, til Aabø-Evensen eller hans ”advokatfirma”, vil på dette grunnlag ikke ha noen hjemmel.

 

*        *        *

 

Både Lie så vel som Bernhardt har flere grunner for å frata meg mine rettigheter. Lie har deltatt i arbeidet mot Einar i mange år før jeg ble involvert. Og da jeg først ble involvert, legaliserte Lie en åpenbar ugyldig saksbehandling ved universitetet i Oslo ved at han i klageomgangen bl.a. tillot at bedømmelsen av min avhandling ble fratatt de to professorer som var gitt i oppgave å sensurere min avhandling, for så å overlate sensuren til to personer fra ”det riktige miljøet” hvor man derved kunne sikre seg at jeg skulle få karakteren nærmest stryk, slik planen har vært fra 1997 da Ole Lund, lagdommer Bernhardt og Tore Engelschiøn, blant flere andre, iverksatte kampanjen som skulle ødelegge min karriere for all fremtid.

 

Det ble ikke reagert på at professor Jo Hov i strid med sin stilling og sitt mandat nektet å behandle/sensurere en forhåndsgodkjent og kontinuerlig faglig oppfulgt avhandling. Senere har Lie tildelt meg en rettergangsbot i Riis-saken hvor han bevisst unnlot å kontrollere hvorvidt det jeg hadde uttalt om Anne Cathrine Frøstrup virkelig var sant. Dersom mine uttalelser var sanne, vil det ikke være adgang for å tildele rettergangsbot.

 

Gjennom denne handling bekreftet Lie at han handlet på ordre fra andre, og ser man Lies handling i lys av det vi nå er blitt gjort kjent med, står det som åpenbart at ordren til Lie har kommet fra regjeringen. Jeg viser her til regjeringens instruks til regjeringsadvokaten om å sørge for at jeg aldri skulle få autorisasjon som fullmektig, dvs nedlegge yrkesforbud og derved umuliggjøre videre arbeid som advokat (se RettsNorge http://www.rettsnorge.no/artikler/2007/Desember/101207_Krav_Om_Erstatning_Storberget.htm). Regjeringens instruks synes å ha blitt gitt i samme tidsrom som Lie begynte å tildele meg rettergangsbøter, ved årsskiftet 2003/2004. Lunds/Bernhardts og Lies handlinger – bl.a. ”Dødsdom fra Ole Lund” – ble for øvrig beskrevet i en lengre artikkel i Kapital nr 8, 2004.

 

Bilag nr 8: ”Djevelens advokat” Artikkel i Kapital nr 8, 2004.

 

I brevet av 12. desember 2007 søker Bernhardt (og Nils Erik Lie, som synes å ha instruert Bernhardt) å villede meg til å tro at jeg ikke har anledning til å gjenoppta saker, jf:

 

”…intervensjon må skje i tilknytning til en verserende sak.”

 

Med dette mener Lie/Bernhardt at en rettskraftig avgjørelse ikke kan gjenopptas av en hjelpeintervenient, og legaliserer derved de straffbare handlinger som førte til det såkalte forliket mellom Amelia Riis og Aabø-Evensen.

 

Instruksen fra Lie er bevisst gitt for å berøve meg mine rettigheter, gitt i bl.a. tvml §79, en rettsregel som tvert imot gir meg en rett til å bl.a. kreve en rettskraftig avgjørelse gjenopptatt.

 

I det såkalte forliket i herværende sak, har Amelia Riis mot sin vilje utbetalt kr 300.000,- til en advokat som forsettlig gikk inn for å tape bl.a. den s.k. Falkefjellsaken for Borgarting lagmannsrett i LB-1996-998 A/01.

 

I pressemelding av 17. august 2006, som av Aabø-Evensen muligens vil bli søkt benyttet som en slags forliksavtale, fremkommer det at verken jeg eller Einar har arbeidet for Amelia og Einar Riis’ saker. Det fremkommer videre i pressemeldingen at Einar har begått stor urett mot både Aabø-Evensen så vel som mot Amelia Riis, og at både jeg så vel som Einar har fremsatt svært urettmessige beskyldninger mot Aabø-Evensen. Som alt annet fra Aabø-Evensens hånd blir heller ikke disse påstander dokumentert.

 

Gjennom mine avtaler med Einar og Amelia Riis, har jeg blitt tiltransportert 20% av alle etablerte og potensielle krav Einar og Amelia Riis har mot andre, også kravet mot advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, reist som motsøksmål i sak 05-019274ASI-BORG/01. Jeg har således en direkte interesse i dette søksmålet, og vil lide et vesentlig økonomisk tap som følge av forliket, ikke bare i herværende sak.

 

Lie og Bernhardt er godt kjent med at det i sak 05-019274ASI-BORG/01 ble anført at Aabø-Evensen:

 

·       Prosederte imot Riis’ interesser, med påfølgende økonomisk skade på Riis’ hånd.

 

·        Unnlot å kreve protokollert løgn eller å innlevere reell protest mot løgn som ble fremført både i den s.k. Skiftesaken så vel som i den s.k. Falkefjellsaken.

 

·        Unnlot å føre sakene i Riis’ interesse som følge av å ha blitt ilagt politiske forbud/hinder, jf Aabø-Evensens skriv til Riis av 3. juni 2003, s. 3.

 

·        For åpen rett uttalte at han hadde en annen oppfatning av saken enn det Riis hadde, og prosederte deretter, imot Riis’ interesser, og tapte.

 

·        Har bygget og prosedert den s.k. Falkefjellsaken – en erstatningssak – på seks hypoteser, som i dom av Borgarting lagmannsrett kommenteres slik:

 

o       ”Et hypotetisk hendelsesforløp kan ikke gi grunnlag for et erstatningskrav. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det var uaktsomt av rederiet og Kristoffer Olsen ikke å varsle Amelia Riis om pantsettelsen.”

 

·        Sørget derfor for å tape saken for Amelia og Einar Riis, hvor han dermed pådro seg selv og advokatfirmaet erstatningsansvar.

 

·        Truet Riis få dager før hovedforhandlingene i Falkefjellsaken om å trekke seg dersom han ikke fikk lov å bygge erstatningssaken på disse hypotesene. Med dette motarbeidet Aabø-Evensen familien Riis og deres ønske om å få sannheten frem i retten, selvsagt til stor skade for Riis og meg. Motsøksmål mot advokat Ole Kristian Aabø-Evensen, og angrepet mot det såkalte forliket av 17. august 2007 er således høyst betimelig og nødvendig.

 

Nils Erik Lie og Peter Lauritz Bernhardt ble senest gjennom anke i sak 05-019274ASI-BORG/01 av 5. november 2004 gjort kjent med ovennevnte og følgende:

 

·       Det var ikke inngått avtale om prosessoppdrag mellom Amelia Riis og Aabø-Evensen i den s.k. Falkefjellsaken, en sak som Aabø-Evensen innkasserte omkring kr 1 million på gjennom fri rettshjelp fra staten, fri rettshjelp som jeg hadde fremskaffet. Salærkravet, som tingretten halverte i sin dom mot Aabø-Evensen, var således ikke rettmessig begrunnet da Aabø-Evensen reiste sak mot Riis ved årskiftet 2003/2004.

 

·        Under tingrettens behandling kom det frem at Aabø-Evensen overhodet ikke hadde diskutert prosessoppdrag med Amelia Riis, men etter hans sigende kun med Einar Riis!, som i dag av Amelia Riis, Kenneth Patrizio Riis, Benedicte Riis Duryea (også kjent som Benedicte Duryea) og Aabø-Evensen selv fremstilles som en bløt paranoid idiot med fremtredende konspiratorisk lidelse, jf bl.a. Oslo byfogds kjennelser av 16. og 23. april 2007. Aabø-Evensen sto hårdnakket på at Einar (ikke den såkalte klient; Amelia) hadde akseptert en timepris på kr 1.500,- dersom fri rettshjelp skulle falle bort, og denne påståtte samtalen bygger han sin rett på.

 

·        Aabø-Evensens arbeid for Riis i Falkefjellsaken var så mangelfullt utført, noe som bekreftes ved en gjennomlesing av selve dommen i lagmannsretten, at dette i seg selv måtte medføre at omkostningskravet hadde falt bort, selv om det mot alle solemerker skulle kunne bli bevist at det var inngått prosessoppdrag – med Einar. Prosessoppdrag med Amelia ble aldri inngått, noe Aabø-Evensen med tyngde har bekreftet overfor Asker og Bærum tingrett.

 

Dette skulle være mer enn dekkende som beskrivelse av mine rettigheter i forhold til kravet om opphevelse av det såkalte forliket av 17. august 2006, og det rettstap jeg vil lide dersom Lie/Bernhardt skulle få sin vilje gjennomført. Videre gir herværende skrift tilstrekkelig dokumentasjon på at Bernhardt og Lie bevisst fratar meg mine rettigheter og påfører meg stort økonomisk tap ved å villede og lure meg til å tro at jeg ikke har noen rettigheter i saken mot Aabø-Evensen. Bernhardt har selv en personlig interesse i å frata meg mine rettigheter, jf det som er sagt ovenfor fra hans tid som partner i Lund, Gundersen & Co.

 

Bernhardt og Lie er kjent med at forliket i sak 05-019274ASI-BORG/01 kom i stand ved at Amelia Riis gjennom straffbare handlinger ble truet og presset til å inngå ”forliket” og å betale utpresseren kr 300.000,-. Kjennskap til dette faktum, skulle ha medført reaksjoner fra dommerne (jf tvml §191) bl.a. i overensstemmelse med dl §198, annet ledd; §200, første ledd; 202, tredje ledd.

 

De anmeldte er videre kjent med at jeg var Amelia Riis’ representant på tidspunktet for inngåelse av det såkalte forliket, jf sakens dokumenter hvor jeg er oppført som Amelia Riis prosessfullmektig, og at ”prosesskriftet” fra Amelia Riis av 17. august 2006 derfor skulle ha vært returnert, samtidig som at Borgarting lagmannsrett skulle ha informert meg om skrivet.

 

For øvrig, i denne sammenheng hvor jeg søker å dokumentere Lies og Bernhardts kjennskap til hvilke rettstap de bevisst påfører meg ved sine handlinger, viser jeg til Riis’ anke av 5. november 2004, samt sakens dokumenter for øvrig. Min tid ikke strekker til mht å etterforske og bygge opp en ferdig tiltale mot de skyldige, dette da det clandestine nettverket jeg omtaler gjør sitt ytterste i å okkupere min tid på stadig nye rettsovergrep fra Norske myndigheter/domstoler. Det får derfor bli opp til korrekt påtalemyndighet å innhente fullstendig dokumentasjon i så måte.

 

De anmeldtes handlinger og handlingsunnlatelser skal ses i sammenheng med de andre dommerhandlinger i herværende sakskompleks, som også er anmeldt til påtalemyndigheten. Ser man disse handlinger under samme lys, og det skal man, står vi overfor et av de aller groveste langsiktige rettsovergrep i nyere norsk rettshistorie rettet mot et enkeltmenneske – og dennes familie – som i 10 år har stått på barrikadene for borgere som har opplevd statens rettsovergrep og som har blitt fratatt alt i sin kamp. En slik kamp er ikke gratis, verken psykisk eller økonomisk. At jeg i tillegg skal bli angrepet av det samfunnsskadelige og høyst uønskede system som har påført borgerne disse lidelser, viser vel med den beste presisjon hvor man finner – hva Andreas Skartveit for nær 10 år siden omtalte som ”råten i det norske rettsvesen.”

 

Jeg og min familie er under kontinuerlig rettsvold, og opplever volden som en stadig sjikane, mishandling og tortur fra de involverte dommere og ministrer. Handlingene som er nevnt i dette dokument, bekrefter overtredelse av en rekke straffebud, deriblant strl kap. 11, bl.a. §110 og 117 a; §132 a; §270; §276 c; §162 c jf §60 a.

 

De ansvarlige myndigheter har i lang tid vært kjent med torturen som følger av denne storstilte planlagte kampanjen hvor domstolene og TV2 (Arbeiderpartiets og grupperingen rundt avdøde Jens Christian Hauges/Sir Charles Hambros nettverk dvs; Okkupasjonsberedskaps propagandakanal) er involvert i arbeidet, men unnlater bevisst å handle, hvilket gjør overgrepene enn mer alvorlige, jf strl §232.

 

Jeg begjærer de anmeldte tiltalt og straffet for de nevnte handlinger. Jeg anmoder også om at det blir reist avskjedigelsessak mot de anmeldte, hvor jeg ber om at mine erstatningskrav blir tatt med under avskjedssaken.

 

 

Luxembourg 15. januar 2008

 

Herman J Berge

 

RettsNorge.no © 1997 - 2008 • Opphavsrett